Alle transportformer hadde vekst, men passasjerbåt ble vinneren med 10 prosent flere påstigninger enn i 2014, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå.
Passasjerøkningen kommer på tross av reduserte busstilbud. Siden 2010 har både båt og bane hatt en passasjervekst på 27-28 prosent, mens bussnæringen har måttet nøye seg med omtrent det halve.
Billettinntektene har i samme tidsperiode økt med 29 prosent samlet sett og for de skinnegående transportmidlene med hele 48,2 prosent.
Det ble i 2015 betalt 1,7 milliarder kroner mer for 234 millioner reiser med bane, enn for 356 millioner bussreiser.
Folk er subjektive vesen som juksar, slurvar og gjer feil. For at noko skal vere vitskap, må objektiviteten sikrast. Andre må ha mogelegheit til å gå arbeidet etter i saumane. Det blir kalla etterprøving.
Når dokumentasjonen av forskingsprosessen er god og tilgjengeleg, blir det mogeleg for uavhengige forskarar å gjere heile eller delar av arbeidet om att – for å sjå om resultatet blir nokolunde det same. Debatten rundt temaet har flamma opp den siste tida.
På fleire fagfelt har til dels oppsiktsvekkande mange forskingsfunn ikkje vore mogelege å reprodusere. Dette har ført til spørsmål kring verdien av dei originale funna – og enkelte har trekt heile fagfelt i tvil.
Praktisk vanskeleg
– Akkumulering av forsking som det er vanskeleg å etterprøve, kan føre til at forskinga går i ring heller enn framover, seier bioinformatikar Geir Kjetil Sandve. (Foto: Elin Fugelsnes)
Geir Kjetil Sandve forskar på biomedisinsk informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO) og veit kor praktisk vanskeleg etterprøvinga kan vere. Fleire gonger har han og mastergradsstudentane han rettleier prøvd seg på reproduksjon.
– Ved å få tak i data frå originalarbeid og gjere utrekningar og analysar på nytt, kan ein setje seg effektivt inn i eit felt, forklarer Sandve.
Bioinformatikk handlar dessutan mykje om å utvikle metodar. Det kan vere interessant å prøve desse på arbeidet til andre og samanlikne resultata. Problemet er at det nesten aldri fungerer.
– Det har ikkje vore nok detaljar i artiklane – sjølv frå tidsskrift som Nature. Då har vi kontakta forfattarane, men utan å få gode nok svar, seier Sandve.
Han meiner det berre er nokre få vitskapelege tidsskrift som går i bresjen og legg skikkeleg til rette for etterprøving. Konsekvensen er at få tek seg tid til slikt, trur Sandve.
Publiserer likevel
Mange tidsskrift ser gjennom fingrane med forsking som er vanskeleg å nøste opp i, trass i eigne retningsliner, meiner Joar Øveraas Halvorsen, psykolog og forskar ved Nidaros DPS ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
Dei største tidsskrifta innan klinisk psykologi og klinisk medisin er samde om berre å publisere kliniske studiar der forskingsprotokollen er publisert i offentlege databasar på førehand.
Slike protokollar skildrar i detalj kva forskarane vil finne ut og korleis dei skal gå fram. Etterpå blir det enklare å sjå om strikken blei strekt for langt. Om protokollen skildrar noko anna enn den publiserte artikkelen, er det eit raudt flagg. Halvorsen er oppgitt over at retningsliner av denne typen berre blir etterlevd i avgrensa grad.
– Psykologifeltet er alvorleg ramma av funn som ikkje lèt seg reprodusere, men så langt veit vi ikkje om tilstanden er betre på andre område, seier psykolog Joar Øveraas Halvorsen. (Foto: Arne Olav Hageberg)
– Når tidsskrifta får inn sexy forskingsresultat, publiserer dei gjerne likevel, trass i at førehandsregistreringa manglar, seier psykologen.
Fisketur
Han understrekar at ein aldri kan stole på enkeltvise funn. Forskarar kan ha eigeninteresser både økonomisk og intellektuelt som påverkar resultata. Ein del statistisk signifikante funn kjem av tilfeldig variasjon.
Dersom ein forskar prøvar ut ulike analysemetodar på jakt etter noko å publisere, aukar faren for slike falske positive. Halvorsen meiner vi her står ved kjernen av det som blir kalla tvilsam praksis i forsking.
– Ein samlar inn store mengder data og set i gong med analysar utan å ha ein plan. Enkelte nyttar uttrykket «å dra på fisketur», seier Halvorsen.
Sandve skildrar problemet på denne måten:
– Det kan vere mykje prøving og feiling i forskingsprosessen. Ein startar kanskje med ti ulike mogelegheiter og tek ikkje bryet med å notere ned alle detaljar før ein kjem over noko som fungerer.
«Forskingsparasittar»
Dessutan er det lite prestisje å hente for forskarar som vil reprodusere arbeidet til andre. «Forskingsparasittar» var omgrepet som blei brukt av to redaktørar i ein kommentarartikkel i New England Journal of Medicine i januar.
– Sjølv om dei fleste er samde i at reproduksjon er viktig, så har ein synda mot det. Auka fokus på temaet er på høg tid, seier Halvorsen.
Han meiner forskarar bør vere forplikta til å gjere data tilgjengelege når finansieringa stammar frå det offentlege. Han etterlyser også meir fokus på reproduksjon frå institusjonane som løyver pengar.
Dei som har lyst å gjere den typen studiar, bør få finansiering. Finansieringsinstitusjonane bør også legge vekt på mogelegheitene for reproduksjon ved vurdering av metodedelen i eit prosjekt.
– Dersom det står mellom ein studie med ein sexy hypotese, og ein reproduksjon med god metode, meiner eg det er reproduksjonen som bør få finansiering, seier Halvorsen.
Han har ikkje sett at Forskingsrådet eller andre norske finansieringsinstitusjonar har hatt eksplisitt fokus på dette. Det same rapporterer Sandve:
– Eg har høyrt forskarar seie det er flott med reproduserbarheit, men at det ikkje opnar dører hjå Forskingsrådet, seier han.
Automatisk loggføring
Bioinformatikaren har trur på å bruke og utvikle system som automatisk loggfører statistiske utrekningar og endringar i data.
– Med dagens publiseringspress nyttar det ikkje å moralisere for å få folk til å loggføre prosessane meir nøyaktig. Det er betre med rutinar der ein nesten ikkje treng tenkje på dette, seier Sandve.
Han arbeider i systemet Galaxy, som UiO har satsa på som plattform for sine nettportalar innan livsvitskap.
– Dette er eitt av dei fremste systema i verda når det gjeld automatisk sikring av mogelegheitene til å kunne reprodusere forsking. Bruken er ikkje avhengig av forskingsdisiplinen, seier Sandve.
Verdifullt også utan robuste funn
Der omattforskinga til slutt viser nok anna enn originalforskinga, vil det ikkje nødvendigvis seie at ho avkreftar dei føregåande resultata. Det inneber likevel at vi ikkje kan vere trygge på at originalfunna var robuste. Det treng på si side ikkje bety at den første forskingsinnsatsen taper verdi.
– I mi verd finst det ikkje feil forskingsfunn med mindre det er snakk om juks eller metodiske feil. Testing av hypotesar som viser seg å ikkje stemme, har like stor verdi som forsking der hypotesane blir stadfesta, seier Halvorsen.
– Eit grunnleggande krav til all forsking
Forskingsrådet kunne kanskje finansiert fleire reproduksjonar, seier administrerande direktør Arvid Hallén.
Han meiner det er svært viktig at forskingsresultat lèt seg reprodusere.
– Ein enkeltståande studie vil normalt ikkje vere avklarande, men når fleire studiar kan stadfeste resultata, blir forskinga ny kunnskap, seier Hallén.
– Er reproduserbarheit eit sjølvstendig kriterium i søknadsprosessane?
– Reproduserbarheit er eit grunnleggande krav til forsking. Våre prosjekt blir vurdert ut frå vitskapeleg kvalitet. Dei internasjonale ekspertane vi brukar, er raske til å påpeike svak metodisk kvalitet i søknadane.
– Finansierer Forskingsrådet reproduksjonsstudiar – eventuelt kor mange?
– Vi har ikkje eit system der vi registrerer talet på reproduksjonsstudiar vi finansierer, men det er ikkje umogeleg at vi burde hatt fleire enn det vi har.
– Har Forskingsrådet på andre måtar signalisert til norske forskarar at reproduserbarheit er viktig?
– Søkarane til Forskingsrådet må gjere grundig greie for design, metode og gjennomføring. Krav om lagring av forskingsdata er éin måte å gjere forskinga etterprøvbar på.
– Meiner Forskingsrådet at reproduksjonsstudiar er viktige?
– Ja, og medvitet kring dette hjå oss og i forskingsmiljøa er aukande. Summen av forsking, inkludert reprodusering og overlappande studiar, gir solid kunnskap, seier Hallén.
Når vestlige forskere og politikere snakker om hvordan vi kan få ned klimagassutslippene til private bedrifter blir det ofte til en diskusjon om skatter og avgifter. Enten det er snakk skattelette til grønne firma eller avgiftssmekk til de som forurenser, er det toppledelsen og aksjonærene som skal avskrekkes fra å koke kloden.
Men nå har en gruppe forskere fra den amerikanske tenketanken National Bureau of Economic Research vist at det kan lønne seg å jobbe litt mer med arbeidstakerne, og mindre med sjefene. Spesielt når de jobber i en bransje som forurenser mye.
Fikk pakker i posten med informasjon
Hver måned fikk flykapteinene i selskapet Virgin Atlantic Airways et brev i posten. I det fikk de klar beskjed om hvordan de hadde fløyet den siste måneden, og hvor effektiv drivstoffbruken deres hadde vært.
– Disse lavkostnadsinngrepene kan virkelig føre til store innsparinger, ikke bare for flyselskapet, men for samfunnet, sier Robert Metcalfe, en av forskerne bak studien, til The Washington Post.
Pilotene ble målt på hvor mye drivstoff de fylte før avgang, hvor effektivt de fløy mens de var i luften, og hvor mye drivstoff de brukte mens de kjørte på rullebanen før avgang og etter landing.
Alle gruppene gjorde det veldig bra
De 335 flykapteinene ble delt inn i fire grupper, som avgjorde hva som skulle stå i brevet. Noen fikk bare beskjed om hvor godt de hadde klart seg på hver av de tre fasene av flyvningen, andre fikk personlige mål de kunne prøve å møte neste måned.
Den tredje gruppen fikk beskjed om at flyselskapet ville donere penger i deres navn til en valgfri veldedighet, dersom de klarte å nå drivstoffmålene sine. De ble også minnet på hvor mye veldedigheten kom til å gå glipp av dersom de ikke fløy effektivt nok.
Den fjerde gruppen, som ble brukt som en kontrollgruppe, fikk de rapportene om drivstoffbruk de ellers hadde fått, uten noen inndeling i hvordan de gjorde det før, under og etter flyvning. Men de visste at drivstoffbruken deres ble målt.
Brukte mindre av å vite at noen følger med
Forskerne slår fast at en av de største effektene ble ikke avgjort av hvilken gruppe flykapteinene havnet i.
Veldedighetsgruppen gjorde det best, gruppen som kun fikk mål gjorde det nest best og informasjonsgruppen gjorde det litt mindre bra enn dem igjen. Kontrollgruppen, som ikke fikk noe som helst i posten, gjorde det dårligst.
Men forskjellene var overraskende små. Til og med de som aldri fikk vite hvordan de lå an, fløy mer effektivt og brukte mindre drivstoff.
– Det vi finner, er at kontrollgruppen også oppførte seg mer drivstoffeffektive, forklarer Robert Metcalfe fra University of Chicago.
Forskerne mener at den aller største innsparingen kom rett og slett fra av å fortelle pilotene at noen fulgte med på hvor mye bensin de brukte.
Liten klimadråpe i stort hav
Flyverne sparte inn omtrent 683 tonn med drivstoff, som direkte følge av det åtte måneder lange prosjektet. Og siden karbondioksidutslippene er omtrent tre ganger så store som drivstoffet som brukes, betyr det at klimaet ble spart for litt over 21.500 tonn med CO₂.
Men selv om det kan høres imponerende ut, blir det en liten dråpe i et veldig stort hav. Virgin Atlantic Airways slapp ut over 4,7 millioner tonn med karbondioksid som direkte resultat av å fly i 2013, ifølge sin egen bærekraftrapport.
Og flybransjen er ansvarlig for 705 millioner tonn med CO₂ hvert år, det er omtrent to prosent av verdens karbondioksidutslipp.
– Selv om du bare ser på innenlandstrafikken i Norge, så står den for 1,3 millioner tonn med CO₂ ekvivalenter, forteller Borgar Aamaas, seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning.
– De aller fleste tiltak vil virke veldig små
Han er likevel tydelig på at denne typen nudging, eller direkte påvirkning av enkeltpersoner til å oppføre seg mer miljøvennlig, er et nyttig verktøy i kampen mot klimagassene.
– De aller fleste tiltak vil virke veldig små, men det betyr ikke at de ikke er viktige, sier Aaamaas.
Og selv små tiltak kan bety penger i kassa for flyselskapene. Forskerne anslår at selskapet sparte totalt 5,37 millioner amerikanske dollar på drivstoff i den åtte måneder lange prosjektperioden.
– Dette var en stor oppgave, men de imponerende resultatene er et hedersbevis for alle som har vært involvert. Vi gleder oss til å se hvordan vi kan bygge på disse funnene i fremtiden, sier Emma Harvey, sjef for bærekraft ved Virgin Atlantic, i en pressemelding.
Rundt årtusenskiftet satte Norge seg et konkret mål: Vi skulle bygge ut tre terrawattimer (TWh) vindkraft, det vil si rundt 500 moderne vindmøller, innen 2010. Da fristen gikk ut, hadde vi bygget ut én tredjedel. Fortsatt er ikke målet nådd.
– Norge og Skottland startet likt ved årtusenskiftet. 14 år senere hadde Skottland bygget ut fem ganger så mye vindkraft som Norge, sier Janne Thygesen.
Hun er samfunnsforsker ved IRIS. I sin ferske doktorgrad fra Universitetet i Stavanger sammenligner hun politikken og planleggingen for utbygging av vindkraft i Norge og Skottland.
Oljenasjoner
Norge og Skottland var relevante å sammenlikne fordi landene er relativt like. Begge landene har store olje- og gassressurser, og de har vannkraft, selv om Norges gass- og vannkraftressurser er betydelig større.
– De hadde dessuten ingen kraftproduksjon fra det som kalles ny fornybar energi, som i praksis vil si all fornybar kraft bortsett fra vannkraft, sier Thygesen.
Av de nye fornybare energikildene hadde begge landene mest tro på vindkraft.
Men der stopper også likheten. For mens Norge ikke nådde målet, klarte Skottland det med glans.
Skottlands mål var ikke like ambisiøst som det norske. De skulle bygge ut ny fornybar kraft tilsvarende to TWh innen 2010. De klarte fem.
– Norge så seg blind på kostnader knyttet til fornybare energikilder, mens Skottland så muligheter, sier Thygesen.
Janne Thygesen. (Foto: Benedicte Pentz, UiS)
Hun fortsetter:
– I Norge har de positive mulighetene knyttet til arbeidsplasser, klimagassreduksjoner og forsyningssikkerhet i stedet blitt knyttet til utbygging av gasskraft innenlands.
Thygesen mener at Norge ikke klarte å nå målet av flere grunner. For eksempel gikk det 17 år før det ble lagt fram en ny stortingsmelding om energipolitikken i april 2016.
Skottland fikk forutsigbare støtteordninger på plass i 2002, i form av elsertifikater. I Norge kom disse først i 2012.
Hvilepute for Norge
Skottland har mindre vannkraft og mindre olje- og gassressurser enn Norge. I tillegg har skottene hatt mer arbeidsledighet. Ifølge Thygesen har Skottland derfor vært mer bevisst på at landet trenger flere bein å stå på for å skape arbeidsplasser og holde forsyningssikkerheten oppe.
Men nå, med nedgangen i olje- og gassnæringen, opplever også Norge arbeidsledighet og behov for omstilling.
– Olje, gass og vannkraft har vært en velsignelse, men også en forbannelse for ny fornybar kraft. For Norge har det blitt en hvilepute, sier Thygesen.
Tro på havvind
Thygesen har særlig tro på mulighetene som ligger i havvind. Teknologi fra olje- og gassnæringen kan overføres til vindkraft til havs, med nye arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet som resultat.
– Hvis myndighetene gir støtte til bygging av store anlegg utenfor norskekysten, kan havvindindustrien få utvikle seg. Uten denne satsingen vil vi sakke håpløst akterut for andre land som allerede er godt i gang med havvind, sier Janne Thygesen.
Referanse:
Janne Thygesen: Dilemmas and discourses in wind power planning and development in Norway and Scotland. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet I Stavanger, 2016.
En gruppe forskere foreslår en ny, felles flyskatt for hele Europa.
Margit Schratzenstaller er økonom ved Austrian Institute of Economic Research. (Foto: WIFO)
Skattene som er blitt innført på nasjonalt nivå har ikke fungert godt nok, ifølge forskere fra Austrian Institute of Economic Research.
Hjemme i Norge har det vært høy temperatur i etter at regjeringen innførte en ny seteavgift for flyreiser fra og med 1. juni. Norwegian har havnet i krangel med noen av kundene etter å ha sendt ut fakturaer for å få avgiften etterbetalt, mens RyanAir like gjerne valgte å trekke den uten samtykke, ifølge NTB.
De trøblete kårene for å kreve inn flyskatt på landsbasis er en av grunnene til at EU bør gripe inn, og fungere som overnasjonal innkrever. Forskerne har regnet seg frem til hvor mye EU kunne tjent, og medlemslandene kunne ha spart, dersom det var en felles, europeisk karbonskatt på flybilletter.
Vil hindre enkelte land fra å bli avgiftsparadis
Skatten skal ikke bare være en ny inntektskilde for EU, men også føre til lavere utslipp av CO₂ fra luftfartsbransjen.
– Flyindustrien står for en liten, men raskt økende del av Europas karbondioksidutslipp, Flere av EUs medlemsland har tidligere forsøkt å innføre nasjonale skatter på flybilletter, men de har mislykkes, sier Margit Schratzenstaller i en pressemelding.
Pengene skal brukes til å finansiere medlemslandenes bidrag til EU, noe som frigjør penger til å holde enkeltlandenes velferdssystem ved like.
Forskerne mener at en skatt på EU-nivå vil forhindre at enkelte land prøver å tiltrekke seg flyselskap ved hjelp av lave skatter og avgifter, og gjør det enklere å kreve inn skatten fra alle som faktisk flyr i Europa.
– Aksepterer ikke premisset
“Espen Andersen (Foto: Handelshøyskolen BI)”
Ikke alle er enige i at en felles europeisk flyskatt som blir krevd inn av EU er en god idè.
– Jeg aksepterer ikke premisset. Jeg tror ikke det er så vanskelig å kreve inn en flyskatt nasjonalt, sier Espen Andersen til forskning.no. Andersen er førsteamanuensis ved BI og ekspert på luftfartsbransjen.
Andersen mener fellesskatten høres ut som en særavgift som er ment å gi EU inntekter. Han tror det ville vært vanskelig å gjennomføre av både politiske og skattetekniske hensyn.
– En skatt av denne typen er både lett å måle og lett å kreve inn, men jeg tviler på om den kan innføres på EU-nivå. Den vil ramme landene ulikt – de som ligger sentralt eller har mye turisttrafikk vil få inn mer. Og selv om den går til å redusere et lands EU-bidrag, vil alle landene være villig til å gi fra seg råderetten over en inntekt til EU? spør Andersen.
Vil ha smartere skatter over hele Europa
Forslaget kommer som en del av FairTax-prosjektet, som har som mål å finne ut hvordan vi kan skape gode skattesystemer i fremtidens Europa. Elleve universiteter i ni land er med på prosjektet, blant annet BI i Norge.
Dette vil gjøre det lettere for å stater å senke andre skatter, spesielt de som hindrer vekst.
– Smarte skatter skal kunne forene bærekraftig vekst med sosial inkludering, likestilling og miljøhensyn, sier Åsa Gunnarsson, professor i jus ved Umeå universitet og koordinator for FairTax-prosjektet.
Forskerne mener inntektene fra skatten bør brukes for å redusere hvor mye bidrag hvert enkelt EU-land betaler inn til unionen, og frigjøre penger til bruk internt i landet. Dette vil også gjøre det mulig å senke skatten for vanlige lønnstakere.
De fleste av oss har hørt om sauen Dolly. Hun ble født i 1996 og var det første klonede dyret som ble laget ved hjelp av en celle fra et annet voksent dyr.
Men Dolly ble ikke så gammel. Hun ble avlivet i 2003 etter å ha pådratt seg kraftig leddgikt og lungekreft.
Da var hun rundt seks år gammel, mens denne sauearten har en gjennomsnittlig levetid på rundt 11–12 år. Selv om det bare er snakk om ett eneste dyr, reiser dette et åpenbart spørsmål: Har klonede dyr dårligere helse enn de som er skapt på naturlig vis?
Mus som har blitt klonet med den samme teknikken, har utviklet mer overvekt sammenlignet med vanlige mus, ifølge en studie. Det har også vært forskning som peker mot at disse musene har utviklet insulinresistens eller diabetes type 2, ifølge forskerne bak den nye studien.
En internasjonal forskergruppe har undersøkt 13 forskjellige klonede sauer for å se hvordan de har taklet alderdommen. Fire av disse klonene er identiske med Dolly, siden de er klonet fra det samme dyret som ga opphav til den berømte sauen.
Keith Campbell, som var en britisk forsker og biolog, jobbet med å klone Dolly i 1996. Han døde i 2012, men da hadde han allerede fått laget flere nye sauekloner. De fire Dollyene ble født i 2007, og resten av de 13 sauene har blitt klonet på samme måte, men stammer fra andre sauer.
Den britiske forskeren Kevin Sinclair ved Nottingham University har plukket opp stafettpinnen. Han har ledet forskningen som er beskrevet i en artikkel i Nature communications.
Alle de 13 sauene var mellom syv og ni år, så de kan kalles middelaldrende og gamle sauer. Forskerne gjorde fullstendige helsesjekker på dem. De tok blodprøver, blodtrykk, sjekket stoffskiftet og sjekket ledd og skjelett for sykdommer.
I det store og det hele var sauene friske og sammenlignbare med vanlige sauer på samme alder. Alle hadde mild leddgikt i hoftepartiet, men dette er ikke uvanlig for sauer i denne alderen, ifølge forskerne.
De undersøkte alle sauenes ledd og testet dem for leddgikt, men bare en av sauene var litt hardere angrepet enn de andre.
De hadde normalt blodtrykk, og ingen viste tegn på noen spesielle sykdommer. Insulinresistens var heller ikke noe problem.
Dette er en av få studier som undersøker kloner som har begynt å dra på årene. Basert på disse testresultatene, mener forskerne at klonede dyr ikke får dårligere helse med alderen, sammenlignet med vanlige dyr.
Klonemetoden kalles SCNT (Somatic cell nuclear transfer) og går ut på å sette en cellekjerne fra et voksent dyr inn i en eggcelle. Den originale eggcelle-kjernen fjernes.
Deretter blir egget satt inn i en surrogatmor, og hvis alt går etter planen, føder surrogatmoren en frisk klone. Dette er vanskelig å få til, og fostrene utvikler seg ofte unormalt, skriver forskerne.
Men hvis fosteret utvikler seg normalt, mener forskerne at de sannsynligvis vil leve et vanlig liv.
Referanser:
Sinclair mfl: Healthy ageing of cloned sheep. Nature communications, juli 2016. DOI: 10.1038/ncomms12359. Sammendrag.
Dataormen Stuxnet som ble oppdaget i 2012, var en vekker for myndigheter og industri over hele verden. Den svært avanserte programbiten kunne infisere styringssystemene i industrien og få dem til å slutte å virke. Det skremmende var at denne dataormen nådde mange av de mest vanlige styringssystemene i industrien.
Dersom en stat eller en hacker kunne spre ondsinnet programvare i et så stort omfang, hva ville bli det neste?
Nå er tingenes internett der «alt» er koblet sammen, på full fart vei inn bedrifter, offentlige kontorer og hjemmene. Hvordan skal vi forsvare oss mot en trussel som vi ikke vet hvordan ser ut eller hvor den vil slå til?
Tor Olav Grøtan i SINTEF Teknologi og samfunn har fått med professor Sujeet Shenoi fra University of Tulsa til å finne hvordan organisasjoner skal håndtere ukjente trusler. (Foto: Claude R. Olsen)
Forsvarer seg mot det ukjente
Forskere ved SINTEF jobber med å finne mottrekk. Her utvikler de metoder som gjør at bedrifter og offentlige institusjoner kan håndtere trusler og angrep, også de som ingen har tenkt på.
– Samfunnet er under press med nye mønstre av trusler og sårbarhet. Vanlige tilnærminger med et forsvar basert på klare kontrollrutiner og ansvar feiler når risikoen vandrer mellom ulike områder og sektorer. Det er et sterkt behov for nytenking og nye tilnærminger, sier seniorforsker Tor Olav Grøtan ved SINTEF.
Han leder prosjektet New Strains of Society, som skal utvikle nye vitenskapelige teorier når det gjelder skjulte, dynamiske og uforutsette sårbarheter. Partnere er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, University of Tulsa (USA) og Forsvarets forskningsinstitutt.
Med seg har de den amerikanske professoren Sujeet Shenoi ved University of Tusla. Han underviser studenter i «etisk hacking» for at amerikanske myndigheter skal være på nivå med de ondsinnede dataekspertenes angrep.
Ethvert datasystem kan knekkes
Professoren har de siste tjue årene undervist nærmere 400 studenter på master- og doktorgradsnivå i hvordan de skal hacke seg inn i myndigheters og bedrifters nettverk. Studentene må sikkerhetsklareres og de må forplikte seg til å jobbe for amerikanske myndigheter etter studiene.
Etter avtale med eierne har studentene hans brutt seg inn dypet av styringssystemene for betalingsterminaler, smarte strømmålere, gassrørledninger, kullgruver og vindparker. Hver gang har de lykkes.
– En eller annen, ikke nødvendigvis oss, kan komme inn i ethvert datasystem. Dette må vi leve med og håndtere. Derfor er motstandsdyktighet og tilpasningsevne så viktig sier Shenoi.
Med Norge som datalab
Den amerikanske professoren ser på Norge som et ideelt sted for å utvikle slik motstandsdyktighet.
– Norge er et av de mest digitaliserte land i verden. Med 5,2 millioner innbyggere kan det være et laboratorium for hele verden. Det er vanskelig å få til i USA. Landet er for stort og mangfoldig, sier han.
SINTEF og partnerne ser på tre såkalte trussel-landskaper: oljevirksomhet i nord, en pandemi og IKT i kritisk infrastruktur i olje- og kraftsektorene.
Nylig møttes representanter for Justisdepartementet, Nasjonalt sikkerhetsmyndighet (NSM), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM), National Security Agency (NSA, USA), Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Petroleumstilsynet, forskere, konsulenter og bedriftsrepresentanter til en workshop for å adressere sårbarheter i energisektoren.
– Her prøvde vi ut en ny metode for å avdekke de ukjente truslene og sårbarhetene og forberede en stresstest. Folk fra oljesektoren og elkraftsektoren som vanligvis ikke tenker sammen, jobbet og reflekterte sammen. Dette tar vi med oss videre i prosjektet i arbeidet med få utviklet en stresstest-metodikk som undersøker hvor godt en organisasjon er i stand til å håndtere det uventede, sier Grøtan.
Angrep i 2014
Behovet er absolutt til stede: I 2014 ble Statnett og et hundretalls andre norske bedrifter i energisektoren utsatt for omfattende hackerangrep. De er ikke alene.
Alle sektorer i samfunnet blir angrepet og antall angrep øker for hvert år. Statoil stopper for eksempel 10 millioner e-poster med spam hver måned. Åpning av vedlegg er en svært vanlig måte å få skadelig programvare inn i bedrifters datasystemer.
En annen er at uoppmerksomme ansatte gir underleverandører og andre eksterne tilgang til datasystemene.
Prosjektet til syv millioner kroner går fra 2014-2017 og er finansiert av Forskningsrådet.
Trusselen fra høyreekstremister er økende på grunn av økningen i antall asylsøkere i Norge, skriver Klassekampen.
– Etter et halvår med stort mediefokus på flyktningkrisen i Europa, er det mer aktivitet på disse sidene enn tidligere. Det er kommet flere støttespillere til, og det publiseres mer stoff, for eksempel lenker til nyhetssaker.
– Det genererer igjen mye aktivitet i form av likes, kommentarer og debatt, sier vitenskapelig assistent Birgitte Prangerød Haanshuus ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble offentligheten oppmerksom på at debatten hadde flyttet seg «fra gata til data», og gjerningsmannen hadde selv vært aktiv på flere høyreradikale nettsteder, skriver avisen.
Fem år etter ser forskere at debatten øker, spesielt på Facebook, og Haanshuus sier at det er fra 100 til 14 000 medlemmer i høyreradikale Facebook-grupper. Disse diskuterer innvandring og islam, og snakker om «interne fiender», som politikere, medier og akademikere.
– I dag er det er grunn til å tro at det er på Facebook det meste av høyreradikal debatt foregår, sier Haanshuus.
