Forskere som arbeider med registrering av metangass i lufta, er avhengig av å kunne ta sensoren med seg.

– Den lille og mobile metangassensoren vi har utviklet, er rimeligere å produsere enn de som allerede finnes på markedet i dag. 

Det sier Stian Andre Solbø, seniorforsker i Norut Tromsø. Han har fulgt utviklingen av den nye metangassensoren på nært hold.

– Vi er i gang med å utvikle en prototype på en liten, sensitiv og bærbar metansensor som kan erstatte de store og gammeldagse sensorene. Vi utvikler prototypen nå, men det gjenstår mer forskning før vi er helt i mål. Dette er grunnforsking, og det vil være et gjennombrudd å få utviklet en prototype som virker optimalt, sier Solbø.

Sensoren oppdager naturlige og menneskeskapte metangassutslipp og er i første omgang ment som et viktig verktøy for miljøforskere. Derfor er det viktig at den er liten, lett å ta med seg og enkel å bruke i droner.

Oppvarming av jorda gjør at stadig mer metangass frigjøres fra naturkilder som tundra og våtmarker. Det blir stadig viktigere å kunne måle konsentrasjonen av metangass over store og utilgjengelige områder.

– Når permafrost og tundra smelter, vil det frigjøres mer metangass. Med den bærbare sensoren får forskerne en ny mulighet til å få finskalamålinger av metangasskonsentrasjonen i lufta over store områder, sier Solbø.

Liten og lett

– Målet har vært å utvikle en liten og lett sensor som er sensitiv nok til å registrere metangass i lufta, sier forsker Jana Jágerská ved UiT Norges Arktiske Universitet.

Hun er en av flere forskere som har bidratt med studier rundt den nye metangassensoren.

– Poenget er at den skal kunne brukes på mindre ubemannede droner som kan fly over større og vanskelig tilgjengelige områder for å registrere metangasskonsentrasjonen i lufta, sier Jágerská.

Resultater så langt, viser at sensoren ikke bare er mindre og lettere å håndtere enn de som allerede finnes på markedet. Den er også mer sensitiv.

– Den er 10 til 100 ganger mer sensitiv enn andre løsninger i samme prisklasse, sier Jágerská.

Hun peker på at det er mulig å oppdage selv små forekomster av metangass i lufta, helt ned til 10 ppm (parts per million).

Olje og skipsfart

– Sensorene skal i første omgang brukes av forskere til å registrere metangasskonsentrasjon fra naturlige kilder som våtmarksområder, tundra og hav og fra industriell virksomhet på land og til havs. Derfor er det viktig at den er sensitiv og leverer presise målinger, sier Jágerská.

Foreløpig er det ikke meningen at skipsfarts- og oljeindustrien skal bruke sensoren.

– Den kan brukes til å oppdage metangasslekkasje i rør og høye industripiper. På sikt har den også potensial til å kunne brukes til å oppdage gasslekkasjer på skip og oljerigger, sier Jágerská.

Bakgrunn:

Sensoren er en del av doktorgradsarbeidet til Firehun Tsige Dullo ved UiT Norges arktiske universitet og Norut. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådets Forskningsløft i Nord-satsing.

– Det er helt jordskjelv her i byen. Folk i alle posisjoner har røket, fra sjefer til ansatte i kantina, sier Astri Kvassnes.

Hun er en av forskerne ved IRIS i Stavanger som har mistet jobben på grunn av oljekrisen.

Det er sjelden forskere blir sagt opp her i landet. Får du først fast jobb, noe som ikke er enkelt, blir du gjerne sittende til du går av med pensjon.

Men i Stavanger er det unntakstilstand. Den registrerte arbeidsledigheten steg med nesten to prosentpoeng i løpet av fjoråret. Nå ligger den på 4,6 prosent, langt høyere enn for resten av landet. Statistisk sentralbyrå anslår at den reelle arbeidsledigheten er enda høyere, for det er ikke alle som melder fra til Nav.

Nylig foreslo regjeringen i revidert statsbudsjettet en krisepakke til Sør- og Vestlandet. For det er ikke bare oljearbeiderne som rammes. Snekkere, industriarbeidere og kontoransatte har også fått merke det. Og forskere.

Forskningsinstituttet IRIS holder til på Ullandhaug utenfor Stavanger sentrum. I fjor måtte arbeidsplassen kutte betraktelig i staben på rundt 200. Hver tiende ansatt forsvant. I tillegg ble flere permitterte, og nye permitteringer venter i år. For IRIS lever av oppdrag fra næringslivet, og hadde i stor grad gjort seg avhengig av oljeindustrien.

Arbeidsledige geologer

Det var ikke planen til Astri Kvassnes å skifte beite i fjor, etter tolv år som forsker – så vidt kommet i gang, etter forskningsverdenens målestokk.

– Det var kjipt. Men man får bare innrette seg etter det som skjer, sier Kvassnes, som jobbet mest opp mot gruveindustrien.

Geologen er likevel ved godt mot når vi møter henne på gründerhuset i sentrum av byen. Der hun inntil nylig har hatt kontorplass og fått gratis kurs, tips og en heiagjeng av andre enkeltmannsforetak og små bedrifter på kjøpet. Hun har nemlig startet for seg selv.

– Velkommen til Stavanger! Her er det mange geologer som slenger rundt for tida. Så det å skape noe selv, er en fin måte å holde seg i aktivitet på, sier hun.

– Det er mye positivitet her på huset, alle støtter hverandre. For meg ble dette en mulighet til å få gjøre noe helt annet. Jeg synes at man må se på alt som skjer som en gave, som av og til kommer i en litt merkelig innpakning.

Kvassnes dannet bedriften ReStone i februar sammen med en forsker fra Bergen. «Vi hjelper deg med dine steinfrustrasjoner», står det på nettsidene deres. De to geologene vil lage et system for å bruke stein om igjen. 80 millioner tonn løsmasser fra anleggsindustrien dumpes hvert år. De må da kunne brukes til noe fornuftig? Tanken har allerede vekket fylkeskommunens interesse.

Ideen fikk hun mens hun jobbet på IRIS, men da hadde hun ikke tid til å gjøre noe med den.

Mindre energiforskning

For bare et år siden virket forskerjobben svært sikker.

Men hun var med i fagforeningen, og skjønte snart hvor det bar. De ansatte snakket mye om prosessen da nedbemanningene ble varslet. Kvassnes hadde nettopp skiftet avdeling og regnet ikke med at hun satt særlig trygt. Så hun forberedte seg og tenkte gjennom hva det ville bety for henne.

– Alle blir jo likevel overrasket og håper i det lengste, sier hun.

– Det var en veldig rar stemning på huset, litt uforløst til vi visste hva som skulle skje. Det er rart både være de som må gå og de som blir igjen.

Nedbemanning var heller ikke tidligere i tankene til hennes tidligere sjef, direktør Ole Ringdal ved IRIS.

– Det er tunge tider, sier han.

– Vi merker det over hele fjøla – mest i avdelingen for energiforskning, men det er vanskelig også for miljøforskning og samfunnsforskning.

Selv om den største avdelingen på forskningsinstituttet får oppdragene sine fra oljeindustrien, og dermed er sårbare for svingninger, har forskning vært regnet som en ganske stabil bransje.

– Vi slet med forståelsen hos de ansatte i begynnelsen, for at det var nødvendig. Det hadde vel ikke helt gått opp for dem at også vi var rammet. I dag tror jeg ikke det er noe spørsmål, sier Ringdal.

Han har måttet kutte over hele linja, ikke bare i avdelingene som driver direkte med olje.

– Kommer til å gjøre vondt lenge

Men flest har mistet jobben på Ullrigg. Det er der IRIS tester ut nye oppfinnelser til bruk i oljeboring, rett utenfor vinduene til forskerne.

Ullrigg er en fullskala oljerigg, med brønner, boretårn og det hele. Ringdal har utsikt til den fra kontorbygget.

– Oppsigelsene var uten tvil det tyngste, sier han ettertenksomt.

Det er andre året IRIS strammer inn. Instituttet reduserte kostnadene i fjor med 25 millioner, tilsvarende ti prosent av omsetningen. Innsparinger ble gjort på alt fra pensjon til vaktmestertjenester.

De regner med å være i balanse snart. Men det blir neppe noen stor lønnsforhøyelse på dem som er igjen. Toppsjefen selv kommer til å gå ned i lønn for å få det til å gå rundt.

– Dette er ikke over ennå, det er ganske klart. Det kommer til å gå bra. Men det kommer til å gjøre vondt en god stund.

For høy lønn

Burde de forutsett dette?

Det mener en av de gjenværende forskerne til Ringdal. Ifølge forskningsleder Martin Gjelsvik kan vi alltid vente oss at det som går opp en eller annen gang faller ned.

Ringdal mener at ingen var forberedt på de kraftige fallene i oljeprisene, men han hadde fått varsel om innsparinger fra oljeindustrien og regnet med at den ville komme til å måtte stramme inn kostnadene på et eller annet tidspunkt. De hadde skutt i været.

– Vi ble jo en del av det selv også. Vi måtte betale lønninger til ansatte innen olje og gass som er uforholdsmessig høye for i det hele tatt å få ansatt noen, sier han.

Martin Gjelsvik forsker på innovasjon og hevder at det er helt nødvendig å stå på flere bein for å bli mindre sårbar når krisetidene kommer. Det gjelder å ha kunnskap og teknologi som kan brukes på flere områder slik at man raskt kan snu seg rundt. Forskerne må ikke satse alt på ett kort.

Ringdal er delvis enig.

– Vi kunne nok hatt flere bein å stå på. Men hvis vi hadde jobbet mindre med olje, ville faktisk norsk oljeindustri gått glipp av viktig kunnskap.

Vil forske på nye områder

Nå prøver IRIS likevel å sette flere bein under seg. De satser på helse. Det har ikke forskningsinstituttet drevet noe særlig med før. Men med universitetssykehuset som framtidig nabo er det muligheter.

Ringdal vil at oljeteknologene skal lære seg helseteknologi. Og omvendt. Helst skal de utvikle helt nye ideer sammen. Det kan skape både nye arbeidsplasser og produkter.

Men helsesatsingen er ikke noen krisepakke for IRIS, forklarer Ringdal. Først og fremst er pengene som kom over årets statsbudsjett en del av myndighetenes satsing på næringsutvikling for å få regionen på beina.

Til syvende og sist gagner det likevel IRIS om forskerne der får flere oppdrag.

– Vi har en gruppe forskere som jeg tror, hvis vi lykkes, vil forske på nye områder etter hvert.

Foreløpig dreier det seg mest om idémyldring og møter mellom fagfolk. Det er ingen planer om nye stillinger.

Flere permitteringer

Det er uansett vanskelig å tjene like mye penger på helseforskning som på oljeforskning. Hva skal oppdragsforskningsinstituttet da leve av framover? Den desidert største oppdragsgiveren har vært oljenæringen.

– Jeg tenker at vi må tilby kompetansen utenlands. I Stavanger har vi kanskje hatt det litt for godt. Vi har ikke utnyttet mulighetene som har vært der. I gode tider tjener alle penger, også de som ikke er gode.

Ringdal mener likevel de kan leve av oljeforskning en god stund framover.

IRIS har fortsatt oppdrag fra oljeindustrien, men nå dreier det seg mye om å effektivisere produksjonen. Alle vil bore raskere og mer automatisk nå. Og de vil suge opp hver minste dråpe olje uten å søle bort noe på veien.

Likevel har Ringdal varslet flere permitteringer. Han gleder seg ikke. Selv om han ikke lar ansatte gå hjemme fordi de har gjort en dårlig jobb, men fordi IRIS må spare kostnader.

Ikke lenger personlig

– Oppsigelse er ikke personlig lenger her i byen, sier Astri Kvassnes, forskeren som mistet jobben.

– Det er ikke de ansatte som har gjort noe galt – det er bare oljekrise.

Hun kjenner mange som har blitt arbeidsledige. Det er den nye hverdagen i Stavanger.

Gatelangs i Stavanger er det vanskelig å unngå å høre om krisen. Oppsigelser diskuteres på nabobordet på en restaurant. En ansatt på en kafé jobbet egentlig med IT i oljeindustrien, men har nå strøjobber i barnehage og selger øl i sentrum. På Nav-kontoret får du i dag selskap av mange.

Det kan virke overveldende. Da er det en fordel å holde seg i aktivitet.

– I gründermiljøet er det full fart – det er ingen som har tid til å sitte og grine i cornflakesen, sier Astri Kvassnes.

Foreløpig er den vesle bedriften ikke noe å leve av. Men med det aller første oppdraget, oppstartsmidler fra ulike organisasjoner, arbeidsledighetstrygd og en ektemann som er i jobb, holder hun hodet over vannet.

– Fordelen er at forskere ikke er vant til å tjene så mye, sier Kvassnes med et smil.

– Og om vi ikke får dette til, har vi i hvert fall lært masse og hatt det utrolig gøy underveis.

For også bransjen hun vil selge stein-ideen til, sliter. Anleggsbransjen har mindre å gjøre for tida.

– Mange lokaler står ledige, så det bygges veldig lite. Se der, sier hun og peker mot et gapende tomt næringsbygg over gata.

Men veier skal fortsatt bygges. Regjeringen vil gi 250 millioner til vedlikehold av kommunale veier, bygg og anlegg på Sør- og Vestlandet over revidert nasjonalbudsjett. Og Kvassnes har allerede en fot innenfor døra hos fylkeskommunen i Rogaland.

Teknologi som redder pasienter med lungekreft, bør ikke være tilgjengelig kun for den rike pasienteliten, mener lungespesialist Håkon Olav Leira ved St. Olavs Hospital. Derfor har han gjort noe med det.

I mange år har leger og kirurger ved sykehuset arbeidet tett med forskere og teknologer ved Sintef. Sammen har de utviklet en rekke medisinske verktøy for såkalt bildestyrt kirurgi. Disse bildestyrte operasjonsverktøyene gjør at legene trygt kan operere med kikkhullskirurgi fordi de får kart og bilder av kroppens indre mens de opererer. Men dette er kostbart utstyr.

– Det aller siste vi har utviklet er derfor en forenklet og gratis utgave av et eksisterende verktøy for lungebronkoskopi, forklarer prosjektleder og programvareutvikler i Sintef, Janne Beate Lervik Bakeng.

Hun har hatt ansvaret for det nye medisinske verktøyet, som har fått navnet Fraxinus. Det betyr livets tre, med assosiasjon til lungene våre.

Tilgjengelig for hele verden

Historien startet egentlig kvelden etter en vellykket bronkoskopiundersøkelse en gang i 2014. Det er en undersøkelse av luftveiene med et tynt rør som blir ført inn i munn eller nese og ned gjennom luftrøret til bronkiene.

Da setter lungelege Håkon Olav Leira seg ned og surfer seg fram til nettsidene til Medisinsk Forskingsfond. Her søker han om rundt en million forskningskroner til allmenngjøring av den medisinske teknologien. Planen er at det kan finansiere en enkel gratisversjon av verktøyet slik at flere kan dra nytte av teknologien.

Prosjektet fikk støtte, og verktøyet er ferdig utviklet. 

Programmet som nå er tilgjengelig for all verdens leger og forskere, koster ingenting og kan lastes ned på en helt vanlig hjemme-PC.

– Det øker mulighetene for sikker behandling for svært mange lungesyke – også i den tredje verden, sier Leira.

Sikrere prognose

– Lungene våre er svært komplekse organer. Vi kan sammenlikne bronkiene med et tre som forgreiner seg utallige ganger. Først deler luftrøret seg i to i øverste del av brystkassen vår. Deretter deler de to forgreiningene seg i to hele 23 ganger på hver side, forklarer Leira, som har en doktorgrad på bildestyrt bronkoskopi.

Dette gjør det nesten umulig å finne en sti gjennom luftveiene til stedet legen skal ta prøver, med mindre du har et verktøy som kan hjelpe. Det opprinnelige bronkoskopiutstyret inneholder en posisjonssensor med et ørlite kamera som følger legenes jakt på svulsten og viser bronkoskopets posisjon inne i lungen. Dette gjør det lettere å finne og ta ut vevsprøver når det for eksempel er mistanke om lungekreft.

Det gir igjen sikrere prognoser og tryggere behandling. 

Det var altså takket være denne fullversjonen at forskerne kunne bygge et forenklet verktøy. Dette verktøyet har ikke sporing, men gir likevel legen et kart over pasientens lunger slik at inngrepet kan planlegges bedre. Det øker sjansene for å få tatt ut en god biopsi – som øker sjansene for raskere og riktig behandling.

Virtuell lungeundersøkelse

– Systemet krever at legene på forhånd har CT-bilder av pasientens lunger. Deretter lastes disse inn i Fraxinus, og de får et nøyaktig kart av kroppens indre, forklarer Janne Beate Lervik Bakeng. Hun er utdannet programvareutvikler, men har et hjerte som banker ekstra for medisinfaget.

– Den opprinnelige planen min var å bli lege, men da jeg oppdaget at jeg kunne jobbe med å utvikle utstyr for legene – og redde liv på den måten, endte jeg opp som en av svært få jenter på IT-linjen på NTNU, forteller forskeren.

Nå jobber hun altså med medisinske bilder, slik at leger og andre kan bruke de bildestyrte operasjonsverktøyene som har blitt til her.

I Fraxinus tar vi brukeren med på en virtuell reise gjennom pasientens lungetre. Vi simulerer en bronkoskopi, og fordi bildene er fra pasienten, vil det som brukeren ser og opplever, være svært nær en reell bronkoskopiundersøkelse, ifølge Bakeng.

Lisensbaserte alternativer

Ifølge Håkon Olav Leira er tilsvarende bildestyringsverktøy svært kostbare i bruk. Lisensen koster rundt én million kroner. I tillegg må sykehusene ut med rundt ti tusen norske kroner hver gang det benyttes. Nå håper han at teknologien vil redde liv – også hos den fattige delen av verdens befolkning.

– Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse under et forum for bronkoskopi-leger. Alle de 30 som var til stede, var klare på at et slikt system ville være svært nyttig. Og det er jo et brukbart signal om at vi har truffet med denne satsingen, sier Leira. 

Er kommunesammenslåinger dårlig for miljøet? Carlo Aall stiller dette spørsmålet i en kronikk i forskning.no – og han går langt i å antyde at svaret er ja; større kommuner vil gi dårligere miljø.

Dette kan diskuteres, men spørsmålet er viktig. Sammenhengen mellom miljø og  kommunestørrelse fortjener absolutt større oppmerksomhet enn det til nå har fått.

Lite oppmerksomhet om klima

I debatten om kommunestruktur har fokus på miljø og klima vært overraskende svakt, ikke minst tatt i betrakting de ambisiøse klima-målene Norge har knyttet seg til gjennom Paris-avtalen.

I sluttrapporten fra ekspertutvalget for «Kriterier for god kommunestruktur» til Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), er det blant annet viet liten oppmerksomhet mot klima og miljø – mens andre tema som for eksempel psykisk helsevern, barnevern, arbeidsmarkedstiltak gis bred plass.

Dette er synd fordi utfordringene knyttet til klima og miljø vil bli en av hovedutfordringene for de oppgaver Norge står over for de neste tiårene.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Store kommuner kan gi mer slagkraft

Vil større kommuner gi et dårligere miljø? Svaret er ikke uten videre gitt. Her er det flere dimensjoner som fortjener å bli drøftet.

Kommunen som organisasjon vil sannsynligvis bli styrket som en følge av sammenslåinger: En større stab vil gi større muligheter til å se sentrale plan – og klima – utfordringer i sammenheng. Kommunene spiller en sentral rolle i dette arbeidet i dag: Det er kommunene som har ansvaret for å sikre en bærekraftig utbygging og forvaltning av sine arealer.

I praksis ser vi i dag at mange småkommuner har problemer med å ta dette ansvaret, ikke minst fordi vi mangler plankapasitet og plankompetanse lokalt. Større kommuner vil gi flere muligheter for å styrke plankapasiteten og dermed også muligheten til å lage mer slagferdige lokale klimastrategier.

Hvor sannsynlig er det at flere slår seg sammen?

Et interessant spørsmål er om behovet for transport og reiser vil endre seg som følge av sammenslåinger. Carlo Aall argumenterer for dette, med henvisning til en rapport fra 2003, der forfatterne opererer med flere tenkte eksempler på sammenslåinger. Det konkrete eksempelet han bruker er fra Bremanger, og forutsetter at kommunen blir slått sammen med Vågsøy, Selje, Eid, Gloppen, Stryn og Hornindal til en ny storkommune.

Hvor realistisk er dette eksempelet? Med unntak av storbysammenslåingene for cirka 25 år siden, har de typiske sammenslåingene i Norge siden 1990-tallet vært at to kommuner har slått seg sammen.

Og de fem sammenslåingene som så langt faktisk har blitt gjennomført i den pågående kommunereformen følger dette mønster. Bare i ett tilfelle er det tre kommuner som slås sammen, men de øvrige fire sammenslåingene består av kun to partnere. 

Større kommuner, mer transport?  

Spørsmålet om større kommuner gir mer transport er likevel interessant. Ofte er infrastrukturtiltak en del av en prosess for sammenslåing, som Carlo Aall også peker på – og som ifølge han vil øke miljøproblemene fra loka transport.

Er dette uten videre riktig? En ny broforbindeIse – den såkalte Imarsundforbindelsen – var for eksempel en viktig drivkraft når Aure og Tusna på Nordmøre slo seg sammen. Men er det ikke positivt at forbindelsen mellom bygder blir kortere? Vil ikke dette kunne styrke muligheten for en mer effektiv kommunal tjenesteyting?

Og er det uten videre gitt at bedre vei vil gi større klimautslipp? Vil det ikke kunne tenkes at en bro eller en tunnel tvert imot vil kunne redusere klimautslippene, ved at avstanden mellom bygdene blir vesentlig redusert?  

Miljøtomrom i debatten om kommunesammenslåing

Carlo Aall har definitivt et poeng når han påpeker at det er et fravær av miljøfokus i debatten om kommunesammenslåing. Dette skyldes sannsynligvis ikke minst av at KMDs ekspertutvalg for god kommunestruktur i overraskende liten grad fokuserer på miljø og klima – til tross for Regjeringens ambisiøse mål på dette feltet.

Ekspertutvalget nevner under punktet samfunnsutvikling riktignok at det må tas hensyn til areal- og transportinteresser tilpasset klima- og miljøhensyn. Den konkrete drøftingen i rapporten begrenser seg imidlertid i stor grad til en drøfting av hvor stor en kommune bør være for å kunne ta over ansvar for kollektivtransport, fylkesveier og så videre.

Både ekspertutvalgets rapport og de konkrete konsulentutredninger som har vært gjort om ny kommunestruktur er tilnærmet tomme for vurderinger av klima og miljø: Hvor bærekraftig er spredtbygde og tettbygde kommuner? Hvilke positive og negative effekter kan sammenslåing av spredtbygde kommuner tenkes å ha?  Er det en fordel med tanke på klima og miljø at det er skoler, barnehager og andre offentlige tjenester i alle bygder? Er det en fordel eller ulempe at glisgrente bygder kommer inn under en ny kommuneparply?

Denne typen analyser burde vært obligatoriske for kommuner som vurderer å slå seg sammen.     

Analyser av miljøkonsekvensar av kommunesamanslåing har så langt glimra med sitt fråvær. Det var også tilfellet førre gong kommunesamanslåing vart diskutert.

Eitt unntak var ei utgreiing for Kommunenes Sentralforbund i 2003 med eksempel frå tre kommune-case: Nordfjordregionen, Ålesundregionen og nye Fredrikstad kommune.

I mangel av nye analyser kan det vere verdt å dra fram denne for å vurdere om konklusjonen framleis held mål: at samanslåing kan vere dårleg for miljøet.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Flytting, ikkje sparing av transport

Dei økonomiske innsparingane av kommunesamanslåing som hadde vore framme i debatten, mellom anna med tilvising av analysar gjort av Statistisk Sentralbyrå, gjaldt i stor grad innsparingar frå reduksjonar i transporten utført i arbeidstida av kommunetilsette (til dømes køyring i heimehjelptenesta). Innsparinga skuldast samanslåingar av institusjonar innan helse, skule, barnehage og eldreomsorg.

Våre analyser tyda på at innsparing i den «interne» transporten truleg ville føre til ei tilsvarande auke transporten utført utanfor arbeidstida, av innbyggjarane i kommunen, til dømes levering av ungar i barnehagen. Det var altså ikkje tale om ei innsparing, men flytting av transportkostnadar frå kommunale budsjett til private hushald.

Denne overordna konklusjonen blir eksemplifisert mellom anna på følgjande måte i rapporten frå 2003:

«Ved samanslåing av legesentra i ein kommune vil dei innbyggjarane som blir hardast råka få ein auke i reiseavstand på 170 kilometer for kvar reise til legen [døme Bremanger]. På Austlandet kan ein med den same avstanden reise gjennom fem fylke. Innbyggjarane i den aktuelle kommunen må gjennomsnittleg bruke meir enn to timar for kvar reise til legen. Som vi har vist i det siste caset [Stryn og Hornindal] vil skulesentralisering i to andre kommunar medføre at sume elevar må reise nærare 50 km kvar dag med skulebuss. Dei får ei dagleg reisetid på meir enn 1 time med bussen. Det vil råke skuleborn ned til 6-7 års alderen. Reiseavstand og reisetid blir tilsvarande gjennomsnittet for heile den vaksne befolkninga i Norge, vel og merke når det vert summert for alle former for reiser».

• Les også: Danske forskere strides om kommunesammenslåing

Svekking av vilkåra for kommunalt miljøarbeid

Fleire analysar har vist ein samanheng mellom kommunestorleik og administrative ressursar til miljøarbeid. Ein nærliggjande konklusjon var difor at kommunesamanslåing kunne styrke vilkåra for kommunalt arbeid på miljøområdet, til dømes det å ta miljøomsyn i arealplanlegging. Men nærare analyser viser at det ikkje er grunnlag for ein slik konklusjon.

To faktorar i tillegg til folketal har stor forklaringskraft når det gjeld å avgjere om kommunen har tilsett ein miljøvernleiar: sentralitet og folketettleik. Store kommunar med høgt folketal, kommunar med høg folketettleik og kommunar som i tillegg ligg sentralt plassert normalt gjerne vil vere meir byprega kommunar med typiske pressproblem, og difor ein langt meir påtrengjande lokal miljøproblematikk knytt til ureining, støy og arealpress enn meir landlege og perifere kommunar.

Rapporten konkluderte difor med at det å slå saman kommunar treng ikkje vere det same som at vilkåra då automatisk vert styrkt for å auke den administrative kapasiteten på miljøområdet.

Kva har skjedd sidan 2003?

Kva har endra seg i diskusjonen om kommunesamanslåing, og kva har endra seg på miljøområdet sidan 2003, og korleis kan desse endringane påverke konklusjonane frå 2003?

Kommunesamanslåing i dag kan auke transporten endå meir enn i 2003.

Ein viktig generell forskjell mellom dagens og den førre debatten om kommunesamanslåing er at spørsmålet om økonomisk innsparing har fått mindre plass. No er debatten retta inn mot det å skape meir «robuste» kommunar ut frå ein tanke at dette skal leggje grunnlaget for å overføre oppgåver frå stat til kommune. Eit anna særtrekk, som er særleg tydeleg på Vestlandet, er at kommunesamanslåing denne gongen blir presentert som eit verkemiddel for auka vegutbygging.

Ein informasjonsfoldar sendt ut til alle husstandar i kommunane Vik, Balestrand, Leikanger og Sogndal i samband med den komande folkerøystinga for eller imot kommunesamanslåing illustrerer dette poenget. Der står mellom anna følgjande: «Vi skal styrkje samferdsla i heile regionen ved å prioritera tunnel gjennom Vikafjellet, styrka ferjetilbodet i Balestrandregionen, arbeida for ras sikring og utbygging av riks- og fylkesvegar i kommunen, prioritera ny veg Hella – Leikanger, prioritera ny bru Dragsvik – Hella og flytting av kai frå Hella til Verken, prioritera riksveg 5 med ny bru over Sognefjorden».

Med andre ord; kommunesamanslåing er tenkt å vere med å fremje realisering av ei rad vegprosjekt – nokre av dei svært omfattande og kostnadskrevjande – som rimelegvis vil føre med seg ei stor auke i den lokale vegtrafikken.

Sidan 2003 har dei samla utsleppa av klimagassar i Norge gått ned med fire prosent, medan utslepp frå vegtransport har auka med 32 prosent. Ingen andre av dei store kjeldene til norske utslepp av klimagassar har vore i nærleiken av ein slik auke i denne perioden. I den komande nasjonale transportplanen har dei statlege transportetatane gjort framlegg om å halvere utsleppa av klimagassar frå transport innan 2030.

Gitt at ei omfattande kommunesamanslåing faktisk førar til at fleire vegprosjekt blir gjennomført enn tilfellet utan samanslåing, og gitt at utsleppa av klimagassar frå vegtrafikk faktisk har auka sidan 2003, så forsterkar dette i sum våre konklusjonar frå 2003 om at ei omfattande kommunesamanslåing kan auke miljøproblema frå lokal transport.

Vilkåra for kommunalt miljøarbeid er svekka

Kva så med vilkåra for at kommunane kan arbeid med miljøspørsmål? Sidan 2003 har den administrative kapasiteten i kommunane til å arbeide med miljøspørsmål blitt vesentleg redusert. Frå ein situasjon rundt år 2000 der nesten 100 prosent av norske kommunar hadde minst ein person som arbeida berre med miljøspørsmål, er dette talet no nede i rundt 25 prosent, og skeivfordelinga mellom folkerike sentrale og spreidd bygde utkantkommunar er forsterka.

No er det nesten berre «byane» som har ein vel fungerande kommunale miljøavdeling. Samanslåing rundt desse byane kan nok tenkast å styrke vilkåra for miljøarbeid i dei kommunane som no ligg utafor dei same byane, men å slå saman spreidd busette utkantkommunar kan like gjerne bli som i ordtaket om at den blinde hjelper den halte.

Miljøtomrom i debatten om kommunesamanslåing

Eitt hovudpoeng her er fråveret av miljøfokus i debatten om kommunesamanslåing og (difor) mangelen på systematiske analyser av mogelege miljøkonsekvensar av ei omfattande kommunesamanslåing. Den svært avgrensa analysen som bli gjort for 13 år sidan gjev ikkje grunnlag for å konkludere tungt på dette området, men denne analysen saman med tilgjengeleg statistikk gjev likevel grunnlag for å to tilleggspoeng:

1. Ei omfattande kommunesamanslåing vil truleg svekke – ikkje styrke – arbeidet med å halvere utsleppa av klimagassar frå transportsektoren innan 2030.

2. Det er lite truleg at ei omfattande kommunesamanslåing isolert sett vil styrke vilkåra for kommunane sitt miljøarbeid.

Noen nye forskningsområder har fått prioritet ved Universitetet i Stavanger og forskningsinstituttet IRIS.

Fornybar energi og medisinsk teknologi er to slike satsingsområder.

Disse satsingsområdene skal gi Stavanger-regionen flere bein å stå på når «oljå» ikke er til å leve av lenger.

Ole Ringdal, direktør ved forskningsinsituttet IRIS, er en av initiativtakere til prosjektet «Pumps & Pipes». Prosjektet har fått fem millioner kroner på siste statsbudsjett for å vri Stavanger over fra olje og mot medisinsk teknologi.

Reiste på tur med ordføreren

Konseptet hentet de fra Houston, Texas i USA, der helse- og oljeteknologer har samarbeidet siden 2007. Dit pleide IRIS-sjefen å reise sammen med ordføreren i Stavanger en gang i året.

– Der besøkte vi forskere fra ulike forskningsaktører, mens politikerne besøkte andre aktører. Så snakket vi sammen utenfor møtene og fant ut at det var ting å hente i Texas.

Det begynte med ønsket om å skaffe Stavanger-regionen flere bein å stå på. Nå er det blitt alvor, og prosjektet er blitt en del av regjeringens krisepakke for Stavanger og omegn. Omstilling er stikkordet.

Men kan arbeidsledige oljeteknologer virkelig finne nye arbeidsområder i helsesektoren?

Oljerør og blodårer

Næringslivet er med i prosjektet via en referansegruppe. Foreløpig er det forskerne som er aktive, men hensikten er at næringslivet skal komme inn etter hvert. Tanken er gjensidig læring mellom olje og helse.

– Det vi tror vi kan gjøre, er å bringe forskningen nærmere næringsaktivitetene, nærmere produkter og nye tjenester, sier Ole Ringdal.

Universitetssykehuset i Stavanger blir snart IRIS sin nye nabo. Et av kjerneargumentene for flyttingen, var nettopp å etablere sterkere forskning rundt helse.

Ringdal tror oljeforskerne kan bidra til helseforskningen. For eksempel ved å simulere hva som skjer i et miljø du vanligvis ikke kan se – enten det er i oljerør på et havdyp eller inni blodkar i kroppen. Det er mye usikkerhet i oljeutvinningen, og på IRIS jobber fysikere, matematikere, kjemikere og biologer med å sette opp modeller og tolke strømninger gjennom både rør og porøse medier. Stein kan være porøst, men det kan også nyrer være.

– Det er klart at medisinen har kommet lenger på noen områder, men vi tror vel at de ikke har tatt i bruk det fulle potensialet i den teknologien de har tilgjengelig, sier Ringdal.

Er markedet der?

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS), er mer skeptisk. Han mener det nå er en fare for at regionen satser for tungt på områder som er for motepreget, uten at det finnes et marked der ute.

– Det blir ofte resultatet når politikere skal vedta satsingsområder for det regionale næringslivet. Mange regioner ender med å satse innenfor de samme områdene.

Forskerkollega Klaus Mohn ved Handelshøgskolen er også skeptisk.

Han mener det er risikabelt at politikere er så involvert i å styre næringsutviklingen i Stavanger-regionen. Resultatet kan bli en annen næringssammensetting enn den som gir maksimale verdier, frykter han. 

Fingrene av fatet!

Mohn ser helst at både regionale og nasjonale politikerne holder fingrene av fatet.

Han mener næringslivet selv bør finne ut hvilke bedrifter og næringer som er liv laga.

– Politikerne bør legge til rette for slikt som infrastruktur, kommunikasjon, helse, omsorg og skole. Slik blir omgivelsene næringsvennlige.

Gjør politikerne det, kan hvilken som helst næring blomstre, mener han.

Mohn er også skeptisk til en en utvikling der evalueringen av forskning utelukkende er basert på dens bidrag til omstilling, sysselsetting og verdiskaping. 

– Universitetet skal være en uavhengig premissleverandør og en uhildet leverandør av kunnskap.

Nå ser han flere utviklingstrekk som truer universitetenes rolle og integritet, både regionalt og nasjonalt.

Bare peanøtter

Hva mener så Ole Ringdal, direktøren ved IRIS? Frykter ikke han at politikerne skal styre for mye av forskningen i Stavanger?

– Prinsipielt er jeg enig. Men de midlene vi har fått til nå til et prosjekt som «Pumps & Pipes» er jo bare peanøtter. Det er ingen fare å bruke fem millioner kroner på en organisasjon som skal binde noe sammen. Jeg tror det er mye større fare hvis du ser på hva man subsidierer i andre typer bransjer.

Ringdal minner også om at IRIS og Universitetet i Stavanger har ulike roller.

– Vi er et oppdragsforskningsinstitutt. Vårt samfunnsoppdrag dreier seg om å gjøre forskning for noen andre. Universitetene må også passe på å være relevante for samfunnet rundt seg. De skal betjene et samfunn. Men de skal også ha en uavhengig rolle.

IRIS-direktøren minner samtidig om at det sannsynligvis aldri ville ha blitt et universitet i Stavanger, uten næringslivets engasjement.

– I vår region har næringslivet og offentlig sektor alltid stått sammen, hånd i hånd.

Universitetet i Stavanger er spesielt

Fitjar ved Handelshøgskolen mener at Stavanger-regionen er spesiell.

– Vi har et universitetet som er avhengig av næringslivet, ikke motsatt.

Årsaken er at næringslivet var sterkt før det ble et universitet i byen, mener han.

– I litteraturen om innovasjon er det slik at kunnskapsutvikling starter ved et universitet og så får det spinoff over i næringslivet. I Stavanger er det motsatt. Her har kunnskapsstrømmen delvis gått fra næringslivet til universitetet.

Kritikk for rolleblanding

At båndene er sterkere mellom næringsliv og akademia i Stavanger-regionen fikk vi et bevis på i april. Da ble rektor ved Universitetet i Stavanger, Marit Boyesen, valgt inn i styret i Næringsforeningen i Stavanger kommune.

Dette har møtt sterk kritikk fra flere ansatte ved Universitetet i Stavanger.

Boyesen selv sier til Stavanger Aftenblad at hun vil være oppnevnt som person, ikke som UiS-representant. 

I mai møtes Mohn og Boyesen på en scene i Stavanger for å diskutere nettopp forholdet mellom akademia, næringslivet og politikken i Stavanger-regionen.

Da kan spørsmålene bli: Hvor går grensen for å sitte i et styre?

Er nettverkskulturen i Stavanger en diger elefant i rommet?

Finnes det en konsensuskultur i byen som fjerner alt som ikke passer inn i enigheten?

Statoil betaler akademikere

Klaus Mohn, som tidligere har vært sjeføkonom i Statoil, er skeptisk til politisk styring av universitetene. Men han er ikke næringsfiendlig. Han er i dag en av de forskerne ved UiS som samarbeider mest med næringslivet. En av stipendiatene hans og en førsteamanuensis i deltidsstilling er betalt av oljeselskapet.

Mohn mener det er forskjell på å samarbeide med næringslivet – og å la seg styre.

– Vi ønsker å ruste oss innenfor energi- og klimaområdet. Dette er Statoil interessert i, og de gir oss derfor penger for å ruste vårt miljø og våre studenter innenfor fagområdet.

Dette samarbeidet mener han de lykkes med, så lenge Statoil ikke legger seg mye opp i hvordan vi bruker pengene.

– Jeg går ikke i møter med Statoil for å diskutere problemstillinger og resultater. Jeg holder en armlengdes avstand til dem. Det er spesielt viktig, siden jeg selv tidligere har vært ansatt hos dem.

Forskere ved SINTEF har jobbet med optimalisering innenfor trafikk på vei og jernbane i 25 år. De siste årene har de også brukt modellene i lufttrafikk.

– Vi ser at optimaliseringssystemet vårt kan finne de best mulige sekvensene og tidspunktene for når hvert enkelt fly skal benytte rullebanen, sier Patrick Schittekat ved SINTEF.

– Systemet kan planlegge detaljerte baner for det enkelte fly, automatisk foreslå en ny bane og kontinuerlig ta hensyn til informasjonen den mottar.

Schittekat tror det er mulig å forbedre punktligheten på flyavgangene med inntil 60 prosent.

Kortere ventetid

Det er mange forhold som hindrer høy effektivitet ute på en rullebane. Det er mange programvaresystemer å forholde seg til og trafikken styres fra ulike steder. De som leder flyavganger og de som overvåker fly som går inn for landing, sitter fysisk atskilt i ulike tårn. Systemene mellom disse må forbedres hvis det skal bli mer effektivt.

– Fly takser ut og venter i kø før de kan ta av. Mange stopper opp og bruker mye drivstoff. Når mange fly skal ta av samtidig, er det ikke uvanlig å måtte vente både fem og ti minutter, sier Schittekat.

– Her kan man oppnå 30 prosent kortere ventetid og i tillegg øke sikkerheten.

Optimaliseringsmodellen tar hensyn til grunnregler og fysiske begrensninger som eksisterer på en flyplass, som restriksjoner for radiusstørrelse når et fly snur og enveis takseringsbaner.

Modellen setter opp kjøreruter som ikke er i konflikt med hverandre, og rundt hvert fly trekkes et sikkerhetsområde som varierer i størrelse og form alt etter blant annet fart, aktivitet og vingespenn. Disse feltene må ikke overlappes når forskerne beregner de beste løsningene for bevegelse på bakken.

Optimalisering

Forskerne prøver å forbedre programvaren i tårnet ved hjelp av matematikk og optimering. Det tikker inn data til en flyveleder hele tiden, og han bør hele tiden få presentert den aller beste løsningen for god utnyttelse av rullebanen.

Optimeringsmodellen får kontinuerlig data om status for alle flybevegelser på bakken og i luftrommet nær flyplassen. Denne informasjonen kommer fra to andre systemer levert av svenske Saab og franske Thales.

– Vi sender så forslag til landingstider og avgangstider tilbake til de to før vi igjen mottar nye data – alt i en evigvarende loop, sier Schittekat.

– Noen fly kan av ulike årsaker ikke følge planen, men ny info fører til at algoritmene justerer planen og kommer med nye forslag i løpet av 0,05 sekunder.

Forskerne må finne fram til beste løsning og arbeidsdeling mellom menneske og maskin.

– Vi trenger å forske mer for å finne den ideelle arbeidsfordelingen mellom optimeringssystemet og kontrollørene, sier SINTEF-forskeren. – Derfor har vi startet et internt, strategisk prosjekt som tar for seg dette.

Mindre fly i bevegelse på flyplassen

De norske forskerne har samarbeidet med det svenske Luftfartsverket (LFV) og gjort tester og simuleringer på Arlanda ved Stockholm. LFVs store simuleringsplattform i Malmö er nesten som virkelighetens Arlanda. Her er det et rom med avgangstårn, et annet rom med ankomstkontroll og et tredje rom med rutekontroll, samt at fem–seks piloter er til stede.

– Arlanda flyplass har testet kombinasjonen av avgang og ankomst tidligere uten tilstrekkelig effekt. Det de prøvde på, var et fast repeterende mønster, som for eksempel to ankomster og to avganger de neste to timene. Men trafikken er ikke så jevn og forutsigbar at dette er effektivt.

– Avgangene og ankomstene må i langt større grad flettes sammen dynamisk. Vi testet de ulike systemene en hel uke og observerte hvordan flyvelederne reagerer og kommuniserer når ankomst og adgang kombineres. Faktisk var det mindre stress hos flyvelederne med en slik kobling, sier Schittekat.

Det er også gjort simuleringer og tester for Hamburg flyplass. Også her viste resultatene at det nye systemet førte til at trafikken gled bedre, det var mindre fly i bevegelse på flyplassen, og flyvelederne opplevde mindre stress.

Ledere husker ikke lenger enn tre år, sier Martin Gjelsvik.

Økonomen ved forskningsinstituttet IRIS trekker på smilebåndet og legger til:

– Spissformulert.

Fra kontoret sitt et stykke utenfor Stavanger sentrum analyserer han situasjonen i oljebyen. Nå vil han forske på hva krisen gjør med folk der.

For det er fortsatt krisetider i Rogaland. Etter å ha steget i hele fjor, ligger den registrerte arbeidsledigheten nå på 4,6 prosent. Det er mye høyere enn landsgjennomsnittet på 3,1 prosent.

Gjelsviks egen arbeidsplass er også hardt rammet. IRIS er avhengig av oppdrag for å forske, og måtte redusere staben med ti prosent i fjor. Det er varslet flere permitteringer i år.

Krisen rammer også norsk økonomi. Norges bank satte ned styringsrenten til rekordlave 0,5 prosentpoeng 17. mars i år. Den har aldri vært så lav før.

– Urealistisk kostnadsnivå

Forskningsleder Martin Gjelsvik er litt forundret over at folk sier de ble overrasket da krisen kom. Han spådde nedgangstider for flere år siden.

– Det er nifst å tenke på hvor kort hukommelse vi har. Ser du på utviklingen i oljeprisen over 20-30 år, ser du at den svinger dramatisk, sier han.

– På 1990-tallet var oljeprisen enda lavere enn den er i dag. Da var det ingen krise.

Men nå har vi tilpasset oss et kostnadsnivå som er helt urealistisk, mener Gjelsvik.

– Det er ille at bedriftene ikke har tenkt på hvordan de kan drive lønnsomt med det oljeprisnivået vi har nå.

Som økonom prøver han å forestille seg det verste som kan skje. Han lager framtidsscenarioer som kan hjelpe oss med å være forberedt dersom økonomien skulle endre seg. Bare slik kan næringslivets ledere forebygge fallet når pendelen svinger.

Spådde nedgang

I gode tider er det sunt å forestille seg at det kan snu, mener Gjelsvik. Det gjelder å utvikle strategier for både godværsdager og regnværsdager.

Allerede i 2012 viste han næringslivslederne hva som kan skje om oljeprisene stuper. Sammen med kollegaer anslo han hvordan Stavanger ville se ut anno 2029.

Dommedagsscenarioet, eller varslingsscenarioet som Gjelsvik helst kaller det, var ikke helt tatt ut av lufta.

Innovasjonsevnen i oljesektoren er liten fordi bedriftene i lang tid har vært innstilt på å produsere mer av det samme, spekulerte Gjelsvik og kollegene. De så dessuten for seg at det ville bli mindre legitimt å bruke olje på grunn av klimatrusselen.

– Ut fra erfaringer fra historien vet vi jo at det snur. Det er egentlig helt banalt, sier han.

De presenterte riktignok også hyggeligere framtidsutsikter. Gjelsvik og kollegene helgarderte seg ved å lage et positivt og et negativt scenario, men la ifølge dem selv mest vekt på det siste «for å vekke folk til å tenke alternativt».

Ingen ville høre

Men oljelederne ville ikke høre på det øret.

– Det var praktisk talt ingen interesse fra næringslivet. For det var gode tider, og ingen ville høre dette.

Økonomen la også fram et scenario i 1999. Da var det nedgangstider, og stemningen en helt annen. For krisen var allerede et faktum.

– Det var nesten en elektrisk stemning i salen da vi la det fram. Ordføreren tok utfordringene på strak arm og satte ned en gruppe for å utarbeide tiltak, sier Gjelsvik.

På stigende oljerus i 2012 var det derimot ingen som kunne forestille seg at spådommene skulle bli sanne.

– Ingen tok innover seg at vi trengte å forberede oss på en annen tid.

Men så slo scenarioet inn allerede nå.

I løpet av 2014 stupte oljeprisen fra over 100 dollar fatet til under halvparten. I januar i år var den 30 dollar fatet.

Som om oljen var evig

Janicke Løland trodde heller ikke at det skulle gå slik. Etter ni år som ansatt i et selskap som leier ut oljerigger, er de gode tidene over. Den første av de tre riggene til Dolphin Drilling AS ble lagt på land rett før jul i fjor. 150 ansatte mistet jobben.

I oppgangstidene har det vært en overproduksjon av oljerigger, og det er derfor ikke lenger kontrakter til alle når oljeprisen stuper. Mot slutten av året går kontrakten sannsynligvis ut på neste rigg. Neste år er kontraktsperioden over for den tredje.

På en kafé i sentrum av Stavanger sitter Løland i lønningsavdelingen. Hun forbereder seg på å stå uten arbeid fra nyttår.

– Jeg er realistisk, sier hun alvorlig, setter ned kaffekoppen.

Hun innrømmer at det har tatt tid å komme dit.

– De fleste av oss her i byen har levd som om oljealderen skulle vare evig. Selv om vi nok alle innerst inne vet at ingenting gjør det. Jeg tror mange fortsatt ikke har skjønt hvor dramatisk situasjonen er.

– Undervurderte virkningene av veksten

Selv har hun blitt smertelig klar over det. Ved juletider mistet samboeren hennes jobben. Etter jul har både nevøen og svogeren hennes blitt sagt opp. Hun kjenner mange som er i samme situasjon som henne selv. De går og venter.

Første runde med oppsigelser på jobben var et sjokk. Men det måtte komme, mener Løland.

– De siste ti årene har vi levd i en urealistisk verden. Vi har vent oss til et for høyt forbruk, sier hun.

Også økonom Klaus Mohn mener at det ble i meste laget. Festen var rett og slett for god til å være sann.

Før han ble professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger i 2013 hadde han vært ansatt i Statoil i 16 år. De siste fire som sjeføkonom.

Han vil ikke si noe om hvilke diskusjoner de hadde i Statoil.

– Men generelt mener jeg at oljeselskapene undervurderte virkningene den kraftige veksten kom til å få på kostnadsutviklingen ellers i samfunnet.

– Gikk over stokk og stein

Veksten i olje- og gassnæringen bidro til mer lønnsvekst og et høyere kostnadsnivå enn vi ellers ville ha fått. Kostnadsnivået har også smittet over på offentlig sektor, mener Mohn.

– Hele Norge har blitt dyrere å drive som følge av den kraftige boomen i olje- og gassnæringen. Dermed har denne næringen noen virkninger som strekker seg langt ut over næringen selv.

– Kunne forskerne tidligere sett dette tilbakeslaget komme?

– Holden III-utvalget, et utvalg som så på lønnsdannelsen i Norge, advarte mot dette. De kom litt på etterskudd, i 2013.

De konkluderte med at: «Fra et makroøkonomisk perspektiv ville det etter utvalgets mening vært ønskelig med en jevnere utvikling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten».

Utvalget mente at dette burde gjøres gjennom å begrense nye oljevirksomhet.

– Problemet er at selv om man mente at dette gikk over stokk og stein, så har ikke myndighetene tiltak til å regulere aktiviteten i olje- og gassnæringen på kort eller mellomlang sikt, mener Mohn.

Har ikke tatt medisinen

Men næringslivets ledere kunne satt på kostnadsbremsen litt før, hevder Martin Gjelsvik ved IRIS.

– Oljeprisen kan ingen gjøre noe med. Men egne kostnader kan man håndtere. Næringslivslederne bruker situasjonen nå til å legitimere kutt i staben, men de burde gjort det for lenge siden, sier økonomen. Det har nok vært for mange ansatte.

– Hva kunne bedriftene gjort annerledes?

– Sjefene kunne vært mye mer innovative, i stedet for å ansette flere. De burde stått på flere bein og vært klare til å omstille seg raskt. Regionen har blitt mer og mer avhengig av én næring. Det er nå vi ser ulempene ved det.

Det har vært et politisk ønske i mange år: Kulturbyen Stavanger. Finansbyen. Matfylket Rogaland. Alt er forsøk på å utvikle regionen i flere retninger.

– Men i praksis har det vært vanskelig. Oljebransjen har støvsugd arbeidsmarkedet for ingeniører. Da blir det vanskelig å utvikle alternative næringer i regionen, sier Gjelsvik.

– Er det oljens skyld?

– Nja. De økonomiske incentivene setter til side selv politiske ambisjoner. Ressursene har vært kanalisert inn i den næringen som har vært suverent mest lønnsomt.

– Vi har ikke tatt medisinen selv heller, sier han og sikter til sin egen arbeidsplass, forskningsinstituttet som har tjent godt på oppdrag fra oljeindustrien.

– IRIS kunne også valgt å ha enda flere bein å stå på.

Får konsekvenser for alle

– Vi trengte nok en vekker innen oljebransjen, sier Janicke Løland, som snart kan miste jobben.

– Det har blitt dyrere og dyrere å bo her i byen. Det var stort sett de med gode oljeinntekter som hadde råd til å etablere seg i Stavanger. Vi var på vei til å få en by som ikke hadde plass til alle, sier hun.

Hun tror det kan komme noe positivt ut av krisen, tross alt. Selv har hun begynt å tenke at dette er en mulighet for å videreutdanne seg eller utdanne seg innen et nytt fagområde.

– Jeg er tross alt heldig fordi vi er to. Det er ikke lett for enslige å miste en god inntekt. Hadde jeg fortsatt vært alenemor og mistet jobben, hadde det vært dramatisk.

Dette snakkes det ikke om i Stavanger om dagen, mener Løland.

– Når noen fryder seg over at de som har tjent mye i oljebransjen, må dra inn årene, tenker de ikke på at dette får konsekvenser for andre også. Vi har alle levd på ringvirkningene av olja her i byen.

Forsker på krisen

Hvordan krisen påvirker folk som Løland, ønsker forskere ved IRIS å finne ut av. De vil studere krisen mens den skjer. Familier og arbeidsledige, næringsliv og lokalpolitikere – alle skal under lupen.

Økonom Martin Gjelsvik er del av forskningsprosjektet Coping with economic decline og skal, dersom prosjektet får penger, undersøke hva bedriftsledere tenker og gjør i krisetider. Klarer de å omstille seg? Og vil de det, eller tenker de at de dårlige tidene snart er over?

– Min hypotese er at gammel vane er vond å vende, og at det er oljebedriftene som har vanskeligst for å omstille seg – rett og slett fordi de har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge, sier Gjelsvik.

– Hvis du ser på næringsutviklingen her i området, har den alltid gått i bølger. Vi har alltid klart å komme ut av nedgangstider. Det gjør vi sikkert denne gangen også. Men det kommer til å ta noen år.

– Sviktende evne til læring

Noe av det Gjelsvik er mest spent på, er om bedriftslederne har vilje og evne til å lære av historien.

Det er jo ikke første gang at Stavanger har måttet hive seg rundt. Hermetikkindustrien gikk nedenom og hjem på 1960-tallet, og sildefisket lenge før det.

– Jeg vil spørre om hvilke kilder de bruker for å utvikle nye strategier framover, sier han.

– Egne erfaringer er som regel upålitelige og kortsiktige. Historien kan gi innblikk.

Derfor skal også en litteraturviter og en historiker analysere krisen i Stavanger. Hvilke kilder går bedriftslederne til når de skal legge en strategi for framtida? Husker de Alexander Kiellands Garman og Worse, om fattigdom og rikdom i Stavanger? Eller Amalie Skrams beskrivelser av krise i Hellemyrsfolket?

Gjelsvik tror ikke at det blir så mye kriselektyre på sengekanten.

– Det har vært en sviktende evne til læring både fra egne og andres erfaringer.

50 år etter at olja sprutet opp av bakken er realitetene i ferd med å gå opp for stadig flere i oljelandet. Eventyret tar slutt.

Verst rammet er Stavanger. Men byen har noen av de beste forutsetningene for omstilling. Og noen av de dårligste.

Planen er at forskning skal hjelpe til med omstillingen, fra et samfunn smurt i olje til et samfunn med nye og varige arbeidsplasser.

Ordføreren i Stavanger har satt ned et utvalg som skal komme med forslag. Politikerne vil gi forskere i byen i oppgave å skape nye bein samfunnet kan stå på.

Vil ha en heiagjeng

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS) forsker på omstilling i regionen. Det samme gjør forskerkollegene hans litt lenger ned i gata, IRIS-forskerne Martin Gjelsvik, Atle Blomgren og Christian Quale.

De er alle enige om at innovasjon har blitt et buzzord blant politikere i regionen. Politikere som vil at forskere skal finne ut hva rogalendingene og de andre vestlendingene skal leve av etter olja.

Selv om Fitjar er glad for at forskningsområdet hans får mye oppmerksomhet for tiden, men mener det er viktig å være bevisst på forskernes rolle.

– Det er spennende å være forsker i Stavanger for tiden, men det kan også være utfordrende.

– Regionen ønsker seg nok mest en heiagjeng. Vi som er akademikere, må ha en mer kritisk rolle. Men det er ikke alltid like populært å være kritisk til det som foregår.

Politiske aktører og virkemiddelaktører vil gjerne ha forskerne med når det arrangeres konferanser og seminarer om omstilling. Det er viktig å delta på slike arenaer, mener Fitjar.

– Samtidig er det et element av begeistringsplikt på noen av disse konferansene. Vår forskning kan ikke alltid bidra til det.

Olje er mange næringer

Fitjar og hans kolleger kan for eksempel fortelle dem som vil høre, at Stavanger-regionen ikke er spesiell i innovasjonssammenheng. Forskningen deres viser at folk i og rundt Stavanger ikke har spesielt gode forutsetninger for omstilling. Men de er heller ikke spesielt dårlige.

– Stavanger skiller seg ikke mye ut fra andre middelstore norske byregioner, sier omstillingsprofessoren.

Vi tenker ofte på Stavanger som en veldig spesialisert by som har satset på én næring. I motsetning til en by som Trondheim, som er mer forskningsbasert og burde ha flere bein å stå på.

Men når innovasjonsforskerne studerer det de kaller «beslektet mangfold», får de et annet bilde.

Beslektet mangfold betyr at mange næringer bygger på samme type kunnskap, i stedet for å spre seg på vidt forskjellige områder. For eksempel at man bruker komponenter fra oljeteknologien til å utvikle fornybar teknologi.

Stavanger har faktisk mer beslektet mangfold enn byer som Bergen og Trondheim, viser forskningen til Fitjar.

– Oljenæringen er ikke én næring. Den er egentlig veldig mange næringer.

Lavt utdanningsnivå

Dette er forskning politikere og næringsliv liker å høre.

Verre er det med utfordringene.

For Stavanger-regionen skiller seg også klart negativt ut fra andre steder i landet. Blant annet når det gjelder utdanningsnivå. Her ligger Stavanger betydelige lavere enn både Bergen, Trondheim og Oslo. Og dette er alvorlig, viser empiri innovasjonsforskerne sitter på.

– Internasjonalt ser man en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og økonomisk utvikling i en region. At Stavanger til nå har gått så bra, er et stort unntak.

Ser man på sammenhengen mellom utdanningsnivå og gjennomsnittlig inntekt i norske fylker, har rogalendingen hatt rundt 100 000 kroner høyere inntekt enn regionens utdanningsnivå tilsier, forteller Fitjar.

Det har gjort at mange ikke har sett poenget med å sette seg flere år på skolebenken. Dette gjelder ikke bare de som har jobbet på gulvet ute på plattformene. Også langt færre ledere i Stavanger-regionen har høyere utdanning enn ellers i landet. I denne regionen har det vært mer lønnsomt for folk å lage ting med hendene enn med hodet.

Vil samarbeide med kjentfolk

Det kan også være utdanningsnivået som forklarer det andre området hvor Stavanger-regionen skiller seg negativt ut. Dobbelt så mange i Stavanger som i Oslo svarer nemlig bekreftende på dette spørsmålet:

«Er det lettere å samarbeide med lokale aktører enn folk fra andre steder i landet eller andre land?»

To tredeler av bedriftslederne i Stavanger svarer bekreftende på dette.

Her skurrer det for innovasjonsforskerne. De vet nemlig at samarbeid, og helst internasjonalt samarbeid, er nøkkelen for dem som vil lykkes.

– Vi vet at utenlandsk eierskap, utenlandsk arbeidskraft og internasjonale nettverk gjør bedrifter mer innovative, sier Fitjar.

Er Stavanger-folk mer nysgjerrige enn andre?

Martin Gjelsvik, forskningsleder ved IRIS, Stavanger-regionens egen forskningsstiftelse, er enig med Fitjar i at det er et stort fokus på omstilling i regionen nå. Men han tror at mange bedrifter er blitt konservative, etter så mange år med det som har føltes som en evig oppgangstid.

Dette vil han undersøke i et forskningsprosjekt der han sammenligner hva ledere i oljebransjen og andre industrier tenker om framtida.

– Min hypotese er at de som er knyttet til oljeindustrien har vanskeligst for å omstille seg. De har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge.

Gjennom forskningen sin har Gjelsvik oppdaget at innovasjon ofte blir nevnt, men sjeldnere praktisert.

– Jeg har ennå til gode å møte en bedriftsleder som ikke er for innovasjon. Men ledere som samtidig vil ha full kontroll, får ikke til det. De må tørre å slippe de ansatte løs.

Samtidig mener forskningslederen at Stavanger-folk er flinke til å snu seg rundt og utnytte muligheter som oppstår. Det var det de gjorde da oljen flommet opp av Nordsjøen. Noen spørreundersøkelser kan tyde på at folk i regionen er mer nysgjerrige enn i andre regioner.

En ekstremversjon

 Gjelsvik forsker på innovasjon i bedrifter og har funnet ut hva slags prosesser som er typiske.

– Det er tre spor: Å følge den stien du går på og gjøre mer av det samme. Å fornye stien, ved å bruke kompetanse og teknologi på andre områder. Og å velge en helt annen sti ved å etablere nye næringer.

– Det siste er vanskeligst.

Gjelsvik forteller om tidligere forskning, som har vist hva som kanskje fungerer best ved den typen omstillinger rogalendingene nå må gjennom: Å satse på noe nytt, men noe som er relatert til kompetanse som allerede finnes.

– Det å bruke eksisterende teknologi på nye felt, reduserer risikoen ved innovasjon.

Akkurat nå forsker Gjelsvik på finansnæringens betydning for omstilling. Disse aktørene holder seg helst på den kjente stien. Det kan bli et problem, nå når finansfolkene bør hjelpe regionen med penger til endring.

– Det som trengs, er finansinstitusjoner som tør å gå inn og investere tidlig. Det er det lite av. Jeg mener staten burde ha kommet mer på banen. For private vil helst unngå risiko.

Mange er blitt ydmyke

Vi møter også Gjelsviks kolleger Atle Blomgren og Christian Quale ved IRIS.

Sammen har de tre forskerne bedre føling med hva som skjer i næringslivet på Vestlandet akkurat nå enn mange andre.

IRIS har et oppdrag for Norges Banks regionale nettverk, hvor de snakker med alle de 400 mest sentrale bedriftene i regionen én gang i året.

Blomgren og Quales oppfatning er at bedriftene har blitt mer og mer ydmyke.

For tre kvart år siden var det mange som benektet at fallet i oljeprisen ville vare. Nå er flere lydhøre for nettopp det. Bedriftsledere i oljebransjen går nå oftere og oftere på seminarer om nye markeder.

Kultur for omstilling

Inntrykket de sitter igjen med er at mange kan klare å omstille seg. Det ligger i kulturen, mener IRIS-forskerne. De tror at det er de norskkontrollerte og gjerne familieeide bedriftene som kan ha størst mulighet for omstilling. Slik bedrifter tenker ikke bare på neste kvartalsresultat. Og mange av dem har allerede begynt å omstille seg. 

– Oljen gjorde ikke at folk her fant opp en masse ting på nytt, minner Blomgren og Quale om.

Dette viser rapporten deres «Industribyggerne 2015» med all tydelighet. De mest sentrale leverandørbedriftene til oljen i Stavanger-regionen, er virksomheter som eksisterte lenge før noen fant olje og gass på norsk sokkel.

En stor del av disse bedriftene har historie helt tilbake til 1800-tallet.

– Stavanger var ikke en fiskerlandsby da oljeeventyret startet i 1965. Vi hadde lange sjøfartstradisjoner og vi hadde en stor hermetikkindustri. Mange av bedriftene som ble oljebedrifter, startet med andre ting.

Møje smått é godt

Forskningen ved IRIS viser at flere bedrifter allerede er i gang med å levere til andre markeder, for eksempel offshore vindkraft og bygging av fiskefartøy.

– Har du erfaringer og metoder, kan det skje overføringer direkte fra oljeinstallasjoner til offshore vind.

«Møje smått é godt» er tittelen på en IRIS-rapport fra 2015. Den konkluderer med at Stavanger-regionen bør satse på et mangfold av mindre næringer.

– For du finner aldri et enkelt marked som alene vil kunne erstatte oljen i volum og betalingsvillighet, uansett hvor mange nye næringer som omstillingsprosessen får opp i regionen.

Det er de to forskerne helt enige om.

Disse knøttsmå robotene kan fly som insekter. Robotene har vært under utvikling i flere år og er hjertebarnet til Robert J. Wood, som er forsker ved Harvard University i USA.

Roboten ble først offentliggjort i 2013, og er en av verdens minste flygende roboter. Den veier under et tiendels gram.

Roboten har ingen tradisjonell motor, men bruker såkalt piezoelektrisitet for å få vingene til å bevege seg. Materialer med piezoelektriske egenskaper kan trekke seg sammen eller utvide seg når de blir utsatt for elektrisk strøm. Dermed kan de brukes omtrent som kunstige muskler.

Når dette skjer tusenvis av ganger på kort tid, kan du for eksempel lage vinger som slår.

Nå har forskerne prøvd å videreutvikle den lille insektroboten. De eksperimenterer med et enkelt elektrisk feste som gjør at roboten kan bli på et sted over lengre tid, for eksempel for å gjøre målinger.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Statisk elektrisitet

Forskerne sammenligner systemet med vagling, bare at roboten kan sette seg på undersiden av en gren eller et blad.

Du kan se hvordan systemet fungerer i videoen under.

Hvis du bygger opp statisk elektrisitet i en ballong ved å gni den mot håret, kan du sette den fast på veggen. Den lille «hatten» på roboten bruker noe av den samme effekten.

Inne i hatten er det strømførende ledninger som kan bygge opp en statisk ladning. Når roboten skal sette seg fast til noe, skrus den på. Når den skal ta av igjen, skrus den av.

Systemet trekker veldig lite strøm, noe som forskerne trekker fram som en stor fordel.

Her kan du se en video av hvordan dette systemet fungerer

• Les også: Roboter som flyter rundt i skyene på Jupiter?

Ikke batteri enda

En så liten robot vil kanskje ha en ganske beskjeden flytid. Hvis en sverm av disse robotene skal inn og gjøre målinger etter for eksempel et stort utslipp, kan robotene feste seg til høye punkter for å spare energi, istedet for å fly omkring.

Dette er foreløpig bare på tegnebordet, siden robotene ikke kan fly veldig langt enda.

Som du ser i videoen er robotene fortsatt tilkoblet med en ledning, både for kontroll og strøm. Forskerne har enda ikke løst energi-problemet, hvor du må ha en strømkilde som er lett og liten nok for denne knøttlille roboten.

Hvor og hvordan roboten skal lande er foreløpig styrt av et dataprogram som henter informasjon fra blant annet et kamera som registrerer avstand og bevegelse.

Referanser:

M. A. Graule mfl: Perching and takeoff of a robotic insect on overhangs using switchable electrostatic adhesion. Science, mai 2016. DOI: 10.1126/science.aaf1092.