Den tidligere medieingeniøren har byttet ut TV-kamera med avanserte mikroskoper. Nå fokuserer hun på hvordan ulike væsker påvirker mineralene når de sprøytes inn i finkornede bergarter. Kunnskap om hva som skjer i steines porer, som inneholder olje, er viktig for å lære mer om hvordan oljeutvinningen kan forbedres.
Det meste som skjer i porene, kan bare ses på mikro- og submikronivå. Da snakker vi tusendeler av millimeter. Da er det ikke rart Minde lovpriser mikroskopet. Djevelen ligger som kjent i detaljene.
Mona Wetrhus Minde er forsker ved IRIS (International Research Institute of Stavanger) og tar for tiden doktorgrad ved The National IOR Centre of Norway.
Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?
– Da ville jeg dratt til Universitetet i Münster, Tyskland. Her jobber de med endringer i mineralogi som ligger tett opp til det jeg jobber med.
Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?
– Her må jeg nok svare begge. Farmen som underholdning, mens Forsker grand prix for å lære om andres forsking og om hvordan man på beste måte kan formidle forskingen sin på en enkel måte.
Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?
– Foreløpig har jeg ikke undervist særlig mye, så jeg heller nok mot forsking akkurat nå, men jeg trives godt med å jobbe med mennesker, så jeg skal ikke utelukke undervisning i fremtiden.
Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap
– Jeg må nok være nokså stereotyp på dette svaret og velge Albert Einstein som en av dem. Ellers kunne jeg tenke meg å møte Marie Curie som en av de store synlige kvinnelige forskerne i historien. Den siste på listen er James Hutton, den moderne geologiens far.
Faguttrykk du elsker?
Mona Wetrhus Minde. (Foto: IRIS)
– «Wheel, fire, microscope!» Dette ble sagt på en nanoteknologikonferanse for noen år siden. Det er vel kanskje å overdrive litt, men det understreker hvor viktig utviklingen av mikroskopet har vært for vår kunnskap i mange felt, slik som i medisin, zoologi og mye av vår forskning på økt oljeutvinning, hvor mange av effektene kun er synlige på mikrometernivå eller enda mindre.
Faguttrykk du hater?
– Jeg må med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen spesielle faguttrykk jeg misliker. Har et litt dårlig forhold til ordet «gjennombrudd» som brukes litt for ofte. Om det er forskerne selv eller media som er skyld i det, kan jeg ikke svare på.
Nobelpris eller verdens beste mamma?
– Selv om jeg ikke hadde sagt nei takk til en nobelpris, hadde jeg nok ikke valgt vekk å gjøre så godt jeg kan for å være verdens beste mamma.
Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?
– Samtidig som kan være problematisk at forskning skal kvantifiseres, er det et viktig verktøy som gir forskere og samfunnet mulighet til følge opp forskningsprosjekter.
Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?
– Dette er nok langt utenfor mitt fagfelt, men å være med å utvikle bruk av vaksinasjon hadde vært fantastisk.
Kvalitativ eller kvantitativ metode?
– Ja takk, begge deler! For å få forstå mekanismene bak mineralogiske endringer i forbindelse med økt oljeutvinning, må vi vite både hva som skjer og hvor mye det skjer.
Mastergradsstudentene Emil Kirkegaard og Julius Daugbjerg Bjerrekær fikk hjelp av en tredje student til å lage en programvare som automatisk samlet inn store mengder data om 70 000 brukere av datingnettstedet OkCupid, ifølge Vox.com.
Deretter publiserte de hele datafilen, sammen med en artikkel som beskrev metoden og dataene, på The Open Science Framework, en portal for åpen deling av forskningsdata.
Problemet var at studentene verken hadde bedt brukerne eller datingnettstedet om tillatelse til å samle inn og publisere de til dels svært sensitive opplysningene. Dette bryter med det internasjonalt anerkjente prinsippet om å hente inn informert samtykke fra de berørte når man skal forske på persondata.
Selv om ingen av OkCupid-brukerne er direkte navngitt, inneholder datafilen nok informasjon til å kunne identifisere dem, blant annet brukernavn, sted, alder og stjernetegn. I tillegg var dataene koblet til brukernes svar på en rekke spørsmål nettstedet stiller for å kunne matche dem med potensielle partnere.
Spørsmålene dreide seg blant annet om brukernes seksuelle preferanser, om de noen gang bruker prøvd narkotika og om hvorvidt folk med lav IQ ikke burde få lov til å formere seg.
Det varte ikke lenge før kritikken mot studentene haglet.
– Samfunnsvitenskapen når et nytt lavmål. @KirkegaardEmil bryter grunnleggende lovverk om personvern og samtykke. Ingen tidsskrifter bør publisere dette, var én av de umiddelbare reaksjonene på Twitter.
– Dette datasettet er høyst reidentifiserbart. Det inneholder til og med brukernavn. Ble det gjort noe for å anonymisere dette i det hele tatt? spør en annen.
- Hvor langt skal institusjonens ansvar strekke seg når det gjelder egne studenter som utfører forskning, men ikke som del av noen formell studentoppgave? spør Elisabeth Staksrud. Hun er nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora og førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)
I artikkelen, som nå er fjernet fra Open Science Framework, skrev studentene at de regnet med at noen trolig vil ha innvendinger mot etikken i å samle og offentliggjøre disse dataene.
De mente likevel at alle data i datasettet uansett allerede var offentlig tilgjengelige. Å publisere dem innebar derfor bare å presentere informasjonen i en mer brukervennlig form, hevdet de.
Elisabeth Staksrud er nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tett involvert i utviklingen av NESHs Etiske retningslinjer for forskning på Internett og mener argumentet til Kirkegaard ikke holder.
– Dette handler ikke om hvorvidt det er offentlig tilgjengelige data eller ikke, men at det nettopp er denne typen data som de kobler sammen og publiserer uten å innhente samtykke fra informantene. I dette tilfellet snakker vi jo om veldig sensitiv informasjon som OkCupid-brukerne ikke selv har sett for seg at skal bli publisert og brukt i forskning, sier hun.
Universitetet toer sine hender
Aarhus Universitet, der Kirkegaard er masterstudent, tar avstand fra det hele. De skriver på sin Twitterkonto at dette er noe studentene har gjort på privat initiativ, uten tilknytning til universitetet.
Kirkegaard bekrefter at dette er riktig, men har oppgitt tilknytning til Aarhus Universitet i artikkelen han og medstudentene publiserte på Open Science Framework.
– Når du setter et universitet som tilknytning på en oppgave eller en vitenskapelig artikkel, betyr det at du sier at du gjør forskningen som tilknyttet dem, kommenterer Jill Walker Rettberg. Hun er professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen.
– I det øyeblikket du går inn i rollen som forsker, skal du følge de forskningsetiske prinsippene, sier Staksrud og påpeker at respekt for informantene er en integrert del av forskningsetikken.
– Det må være en etisk refleksjon i bunnen her og i tillegg må forskerne handle i tråd med de forskningsetiske prinsippene. Det er vanskelig å se at de har gjort det i dette tilfellet, sier hun.
Hvor langt strekker universitetenes ansvar seg?
Staksrud mener en faktor som kompliserer det hele, er at de som har gjort dette, er masterstudenter. Hun mener saken reiser interessante spørsmål om universitetenes og høyskolenes ansvar.
– I hvilken grad lærer de faktisk opp alle studentene sine i forskningsetikk, ikke bare doktorgradsstudentene? Forskningsetikk er noe du må installere i bevisstheten hos studentene slik at de tar det med seg overalt. Og hvor langt skal institusjonens ansvar strekke seg når det gjelder egne studenter som utfører forskning, men ikke som del av noen formell studentoppgave? spør hun.
Selv om Open Science Framwework nå har fjernet både datasettet og artikkelen fra nettportalen, er datafilen allerede lastet ned mer enn 500 ganger. Flere skal også allerede være i gang med å analysere dem, ifølge vox.com.
Det er ikke første gangen argumentet om at data som ligger offentlig tilgjengelig, er brukt for å rettferdiggjøre bruk av store mengder persondata fra nett uten samtykke.
I 2008 publiserte amerikanske forskere data fra Facebook-kontoene til mer enn 1700 studenter fra et ikke identifisert college, samlet inn over flere år. Det viste seg i ettertid at det var mulig å finne ut hvilket college det var snakk om, og ingen av studentene hadde samtykket til at informasjonen deres kunne brukes i forskning, skriver Dag Elgesem i boken Internet research ethics.
Som del av et forskningsprosjekt utviklet studenter fra MIT i 2009 programvare som ved å analysere vennelister på Facebook, kunne identifisere menns seksuelle orientering ved å analysere kjønnet og legningen til kontaktene deres i sosiale medier. Dette var mulig å gjøre selv om resten av profilinformasjonen deres var satt til «privat».
Også i Norge har vi sett liknende tilfeller, om enn i mindre skala. Flere slike saker har vært til behandling hos NESH de siste årene. Problemstillinger som går igjen er om informasjon som ligger åpent ute på nett, er offentlig tilgjengelig og kan brukes i forskning uten å hente inn samtykke, samt om muligheten for reidentifisering.
Ved å ta i bruk flere alarmer på sykehjem skal det bli tryggere for beboerne å oppholde seg der. Også de pårørende og de ansatte skal føle økt trygghet og sikkerhet.
I en studie som ble gjennomført i Værnes-regionen i Trøndelag, har forskere ved Nord universitet testet ut fire ulike sensorer som styrer døralarmer, fallalarm, bevegelsesalarm og temperaturalarm.
Spørsmålet er hvor godt disse alarmene fungerer i praksis.
Svaret, som ble presentert av forsker Bente Nordtug på en helsekonferanse ved Nord universitet nylig, er at det ikke er så enkelt.
Hun beskriver alarmer som ikke virker, feilkobling av sensorer og uklar opplæring. Med andre ord motsatt effekt av det som var målet med teknologien.
Eldrebølge og mangel på sykehjemsplasser
Bakgrunnen for at dette er testet ut flere steder, er fordi man tror at antallet eldre vil øke betraktelig i de kommende årene, samtidig som det blir færre sykehjemsplasser.
Ifølge helsemyndighetene kan tilgang på nok helsepersonell bli et problem. Helsevesenet har også utfordringer med å møte behovene til folk med kroniske sykdommer.
Ett av flere svar kan være økt bruk av velferdsteknologi. Med det menes teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet, fysisk og kulturell aktivitet. Teknologien skal gjøre det enklere for den enkelte å klare seg i hverdagen til tross for sykdom eller sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.
Det er Helsedirektoratet som har tatt initiativ til utprøving av ny velferdsteknologi i kommunene. Så langt har 34 kommuner vært med i et slikt program. Sluttrapport fra utprøvingen vil foreligge i 2017.
Rapport om utprøving av velferdsteknologi
Helsedirektoratet har publisert en foreløpig rapport der forskerne har mange av de samme betenkelighetene som i studien til Nordtug. Men i rapporten pekes det også på positive effekter:
Økt trygghet, selvstendighet og mestring for tjenestemottakerne.
Økt trygghet, redusert belastning og mer frihet for pårørende.
Økt trivsel, bedre arbeidsprosesser, mindre stress for ansatte.
Misforstår bruk av alarmer
Studien fra Værnes viser at beboere kunne misforstå hvilken alarm de var tilknyttet. For eksempel trodde noen brukere at fallalarmen var trygghetsalarmen, og trygghetsalarmen brukte de som ringeklokke når de ønsket tilsyn.
En av de ansatte beskriver:
«Vedkommende satt jo og trykket på fallalarm-knappen sin slik at det ble unødvendige falske anrop. Og når hun skulle dusje, tok hun den av og la den på nattbordet. Så lå den der i mer enn 20 sekunder og da gikk alarmen».
Andre ganger var det ansatte som utløste alarmen. Ble ikke døralarmen koblet ut før ansatte gikk gjennom døra, gikk alarmen.
Alarmen kunne gå uten at de fant ut hvorfor den koblet til. For eksempel viste det seg at dørsensoren til en bruker ute i distriktet gikk av på nattestid uten at ytterdøra til brukeren var åpnet. Ansatte satte til slutt kosten på ytterdøra slik at de kunne kontrollere om alarmen var reell ved å se om kosten var veltet. Usikkerheten rundt ekte og falske alarmer kunne bidra til ekstra stress i hverdagen. I studien gir ansatte uttrykk for at det var flere falske enn reelle alarmer.
Kort oppsummert peker forskningen på en del problematiske sider ved teknologien og bruken av den i sykehjem:
Usikkerhet om alarmene var falske eller ekte.
Fire sensorer var utprøvd – ingen av dem var helt pålitelige.
Uheldig plassering av sensor kan være årsak til falsk alarm.
Feil med selve sensoren, eller feilkoblet sensor hos brukeren.
Brukerutløst feilalarm.
Utgåtte batteri.
Mangelfull eller ustabil dekning i Telenor sitt nett.
Uklar opplæring og bruk
Flere ansatte mente at de fikk for liten tid til opplæring til behandling av sensorer og alarmer. Systemet krevde konstant pålogging på mobilen og deretter på iPad for å kunne se hvem det var alarm hos.
Det å glemme å logge seg på iPader skapte et irritasjonsmoment mellom de ansatte på dag og natt fordi det kunne hope seg opp med alarmer som kom på dagtid, men som nattevaktene måtte ta ansvar for. Dette kunne ta opp mot tjue minutter av vakta. Ansatte på nattevakt turte ikke å koble ut sensorer som alarmerte feilaktig, noe som ga merarbeid. Telenors dekning var også et usikkerhetsmoment.
– Teknologien må utvikles videre, bli mer robust, pålitelig og funksjonell. Det kreves mer ressurser for å skape et tettere samarbeid med ansatte. Videre vil det være en fordel å ha en plan for generelle evalueringer av prosjektet sammen med de ansatte, sier Bente Nordtug.
Resultatene av gjennomgangen er lagt fram av US National Academies of Sciences og tar for seg to tiår med forskning. Selv om det ikke ble funnet beviser på at det er farlig å spise slik mat, advarer rapporten mot risiko knyttet til resistens hos insekter og ugress.
– Vi gravde dypt i litteraturen for å se på dataene om genmodifiserte og tradisjonelle planter med friske øyne, sier Fred Gould, som har ledet komiteen som står bak gjennomgangen og rapporten.
Han innrømmer at både data og følelser rundt det kontroversielle emnet «har skapt et forvirrende landskap». Målet med den nye rapporten er å gi en uhildet oversikt, sier Gould.
Omfattende
Komiteen besto av over 50 vitenskapsfolk, som så på nærmere 900 publikasjoner der genmodifiserte egenskaper ved mais, soyabønner og bomull er omtalt. Disse utgjør brorparten av de kommersielle genmodifiserte avlingene hittil.
– Samtidig som komiteen er klar over at det er vanskelig på avsløre langsiktige skadevirkninger på helse og miljø, fant den ingen dokumenterte beviser for at det er noen forskjell i menneskers helserisiko mellom genmodifiserte avlinger og avlinger som er dyrket fram på tradisjonelt vis. Den fant heller ingen beviser for direkte årsaker til miljøproblemer, heter det i rapporten.
Sikkerhetstest
Komiteen tar likevel til orde for «sikkerhetstesting» av nye plantearter, «uavhengig av om de er utviklet ved genmodifisering eller tradisjonelle metoder». Det er viktigere å se på sluttproduktet enn prosessen, mener komiteen.
Insekter og ugress som utvikler motstandsdyktighet mot sprøytemidler trekkes fram som en kjent og alvorlig bekymring for landbruket.
Les forskning.nos gjennomgang av genmodifisert mat:
Blir det noen forskjell på undervisningen når læreren bruker digitale læremidler framfor papirbaserte? Og hvordan påvirker det lærerens rolle?
Dette har 15 skoleforskere undersøkt gjennom tre år. De har studert læremidler, hvordan de velges og hva som er i bruk. De har også gjennom systematiske observasjoner og videodata fulgt undervisningsforløp i samfunnsfag, engelsk, naturfag og matematikk over flere uker.
Forskerne stilte blant annet spørsmål om hvordan læremidlene benyttes, hvordan endres hverdagen som lærer når det er mer bruk av flere kilder og hva krever dette av lærere og elever?
Store forskjeller
Resultatet er 12 caserapporter fra fire ulike fag på tre trinn i grunnopplæringen, 5.–7. trinn, ungdomstrinnet og videregående opplæring.
Forskerne peker på relativt store forskjeller mellom digitale og papirbaserte læremidler i grunnskolen og på videregående skole.
– Det kan virke som om skjermbaserte læremidler på 5.–7. trinn og i ungdomsskolen fremdeles framstår som papirbasert læremiddelkultur, mens det i videregående skole er en blandingskultur der særlig fag som engelsk og samfunnsfag har en stor bruk av digitale ressurser for læring, sier Øystein Gilje. Han er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo.
Varierende grad av innflytelse
I analysene av spørreundersøkelsene viser det seg at innkjøp av læremidler avgjøres i stor grad av lærerne i fellesskap innenfor skolenes økonomiske rammer.
Grunnskolelærerne opplever mindre grad av innflytelse på dette feltet enn lærere i den videregående skolen. Forskerne ser også en tendens til at innkjøp av digitale læremidler flytter innflytelse mellom ulike nivåer, der skoleeiere vedtar innkjøp av lisenser i større skala innenfor den enkelte kommune og at gruppen med faglærere har mindre innflytelse over slike valg av digitale læremidler.
– Det kan være vanskelig å danne seg et bilde over hvordan skoler i dag velger digitale læremidler. Ikke minst er det stor usikkerhet om de digitale løsningene som skolelederne og skoleeierne velger å betale for, faktisk blir tatt i bruk av lærerne i hver enkelt klasse, sier Gilje.
Mye PowerPoint
Basert på observasjoner og flere hundre timer med videodata i de tolv casene har forskerne også sett nærmere på hvordan PowerPoint fungerer som verktøy i selve undervisningen. Selv om forskerne i sluttrapporten fremhever at den papirbaserte lærerboka fortsatt er sentral, har det skjedd tydelige endringer i skoleundervisningen.
– Framfor å henge seg opp i om digitale læremidler skal erstatte papirbaserte læremidler, er det de neste 10 til 20 årene viktigere å se hvordan papirbaserte og digitale læremidler kan kombineres i undervisningen i ulike fag, sier Øystein Gilje, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) på Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)
De siste 15 årene har nesten alle norske klasserom fått en projektor, og lærere har fått sin egen PC. Funnene fra studien viser at læreres bruk av PowerPoint i mange tilfeller erstatter den undervisningsstrukturen som lærebøker og tavle har skapt i over 100 år.
– I helklasseundervisning, særlig på høyere trinn, er det stor bruk av PowerPoint-presentasjoner. Dette gjelder spesielt i fag som engelsk og samfunnsfag som vi har sett nærmere på.
– Det finnes lite eller ingen tidligere forskning i Norge på hvordan dette læremidlet, ofte egenprodusert av læreren, bidrar til å strukturere samtalene i denne delen av timene. Vi har funnet ut at disse presentasjonene er svært viktige for å strukturere timene, forenkle fagstoffet og skape engasjement.
Sammen med lærebok og utdelte ark som utdyper selve temaet eleven skal arbeide med og oppgaver, strukturerer PowerPoint samtalen i klasserommet i en undervisningsform som ifølge forskerne utgjør om lag halvparten av undervisningstiden i norske klasserom.
Nye verktøy krever ny veiledning
Den andre halvparten av tiden brukes til mer elevdrevne arbeidsformer. Denne delen kan bestå av gruppearbeid eller individuelt arbeid, ofte i det forskerne omtaler som «teknologitette» klasserom.
– Her tar elevene ofte i bruk ulike informasjonskilder. I flere tilfeller inneholder kildene forskjellig informasjon, noe som krever kritisk vurdering. Dette øker behovet for veiledning fra lærer, sier Gilje.
– Ofte er kildene laget som ressurser for læring, men ikke nødvendigvis som læremidler eller tilrettelagt for undervisning. Her har vi sett at elever møter utfordringer knyttet til å forstå oppgavene sjangermessig og hva slags tema arbeidet gjelder. I tillegg er det en utfordring for dem å forstå hvordan digitale hjelpemidler skal brukes for å løse oppgavene. Da må lærer inn og veilede på flere områder. På denne måten fremstår den nye læremiddelkulturen som kompleks. Nye verktøy gir muligheter i skolearbeidet, men stiller samtidig nye krav til lærerens veiledning, sier forskeren.
Gilje har forståelse for at det kan by på store utfordringer å velge læremidler – både for skoleeierne, skolelederne og ikke minst lærerne. For enkelte lærere vil det være naturlig å sikre seg gjennom stor bruk av papirbaserte læremidler. For andre vil det vært naturlig å prøve noe nytt i den blandingskulturen som har oppstått.
– Viktigere å kombinere enn enten eller
Forskeren mener det viktigste nå er å se på hva papirbaserte læremidler bidrar med for elevens læringsarbeid. På den andre siden er det viktig å vise fram eller visualisere hva digitale læremidler kan som er umulig med den tradisjonelle læreboken.
– Framfor å henge seg opp i om digitale læremidler skal erstatte papirbaserte læremidler, er det de neste 10 til 20 årene viktigere å se hvordan papirbaserte og digitale læremidler kan kombineres i undervisningen i ulike fag. Et slikt arbeid kan bidra til at både lærere og elever blir mer bevisste på hvordan de kan arbeide med ulike type kunnskap og informasjon i hvert enkelt fag, avslutter Gilje.
Kystvaktfartøyet «KV Svalbard» var nyleg arbeidsplass og heim for ei gruppe forskarar som prøver å finna svar på kva som skal til for å overleva eit skipshavari i Arktis.
– Cruisetrafikken i nordområda har auka sterkt dei siste åra og eit større havari i farvatnet rundt Svalbard er ikkje eit utenkeleg scenario, seier professor Ove Tobias Gudmestad ved Universitetet i Stavanger (UiS).
Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMO (International Maritime Association) har som mål at passasjerar skal kunna overleva i minst fem dagar på sjøen eller på isen ved hjelp av redningsutstyr som skal finnast om bord på cruiseskipet.
– Det er den tida det vil ta å nå fram til havaristen med tilstrekkeleg redningskapasitet, seier Knut Espen Solberg, doktorgradsstipendiat ved UiS.
Nære på
– Dei som er usikre på om dette er viktig å forska på, kan googla Maksim Gorkiy 1989, seier Erik Landa, som representerer Sjøfartsdirektoratet under ekspedisjonen.
Til alt hell var Kystvakta like ved med «KV Senja» då skipet med over 1500 passasjerar og mannskap om bord brasa inn i iskanten for full fart vest av Isfjorden på Svalbard. Andre forlis i isen rundt Sydpolen og i nord har vore nær ved å bli store katastrofar.
For å testa utstyret som er i bruk i dag blir forsøkspersonar plassert i ein overbygd livbåt og i ein standard redningsflåte 79 grader 30 minuttar nordleg breidde i det iskalde vatnet i Woodfjorden nordvest på Svalbard.
Medisinsk personell var til stades i begge fartøya og overvakt forsøkspersonane, som blei returnert til «KV Svalbard» når dei sjølv ønskjer det eller når dei medisinsk ansvarlege ber om det.
Realistisk
For å testa utstyret som er i bruk i dag, blei forsøkspersonar plassert i ein overbygd livbåt og i ein standard redningsflåte 79 grader 30 minuttar nordleg breidde i det iskalde vatnet i Woodfjorden nordvest på Svalbard.
Medisinsk personell var til stades i begge fartøya og overvaka forsøkspersonane, som blei returnert til «KV Svalbard» når dei sjølv ønskjer det eller når dei medisinsk ansvarlege ber om det.
– Læringa frå Svalbard-toktet vil bidra til å redusera risikoen ved havari og storulykker i polområda, seier Knut Espen Solberg.
– Forskingsprosjektet skal prøva å gje svar på om kor vidt det er realistisk at passasjerar og mannskap kan ta vare på seg sjølv i fem dagar etter brann eller havari i vente på hjelp, seier Solberg.
I løpet av toktet vart det gjennomført evakuering med redningsflåte og livbåt i ulike typar drakter og utstyr. Den fysiske og psykiske påkjenninga under evakuering og under langvarig opphald på sjøen er registrert og overvaka av medisinsk personell, som også har gjennomført samtaler med alle deltakarane i etterkant. Den innsamla informasjonen vil bli brukt i vidare forsking omkring overleving i kalde strøk.
– Ikkje uventa har den største utfordringa vore å halda seg varm på beina og unngå å bli blaut, seier Solberg.
Han meiner at ei lang rekke organisasjonar, etatar, selskap og institusjonar langt utover cruiseindustrien vil ha nytte av målingane og av intervjua som er gjort under forsøka.
Små barn blir sintere når du advarer dem om at skjermtida snart er over enn om du bare stopper den.
Det fant amerikanske forskere som ba foreldre om å følge med på barna sine i et par uker. Barna var mellom ett og fem år gamle – en del av dem altså midt i trassalderen.
Blir lei av skjermen
28 familier skrev dagbok der de beskrev i detalj hva barna brukte skjermen til, det være seg spill, tegnefilm eller noe annet. De merket seg også hvorfor og hvordan skjermtida ble avsluttet.
Det vanligste grunnen til å gå vekk fra TV-en, netttbrettet eller telefonen var at det skjedde noe annet, for eksempel at bilturen var over eller at en venn ringte på døra.
Den nest vanligste var at ungen mistet interessen. Det trodde foreldrene var ganske sjeldent, skal vi tro intervjuer med 27 andre familier. Men ifølge dagbokstudien skjedde det faktisk hver fjerde gang barna satt foran skjermen.
Noen ganger må foreldrene likevel gripe inn.
Husker raserianfallene
Slikt kan ende med sinne og tårer. Foreldrene trodde at barna ble mildere stemt hvis de var forberedt på at nettbrettiden snart var over. Men det virket motsatt.
Forskerne lurer på om det blir mer bråk med en advarsel nettopp fordi det er i situasjoner der foreldrene forventer krangling at de sier fra en stund før de skrur av skjermen.
En del av mekanismen kan være at foreldrene så ut til å ikke ha en helt realistisk oppfatning av hvor vanlig det var at sønnen eller datteren fikk et utbrudd.
Da forskerne intervjuet de 27 familiene, fortalte nesten alle foreldrene at barnet innimellom fikk et raserianfall eller nektet å avslutte, og flere enn én av tre foreldre svarte at det skjedde nesten hver gang.
Men dagbøkene til de 28 andre familiene avslørte at det som oftest gikk helt fint å avslutte uten dramatikk. Kanskje de ubehagelige episodene sitter lenger i hukommelsen, undrer forskerne.
Eller at det tross alt er ulike familier med forskjellige erfaringer i de to studiene.
Skylder på autoavspilling
Rutiner gjorde det lettere å avslutte. Barna stilte ingen spørsmål dersom de hadde klare regler om å skru av TV-en for eksempel når frokosten var klar.
Også teknologiske avbrudd godtok de uten å mukke, som at batteriet på smarttelefonen tok slutt. Et foreldrepar innrømmet at de lot som om et program poden hadde sett på ferie ikke ble vist i deres område. Da sluttet han å mase.
Forskerne foreslår derfor at de som lager teknologien legger til rette for en funksjon som gir barna beskjed om at tida snart er omme og deretter stanser automatisk. Det motsatte er ofte tilfelle i dag.
Mange av foreldrene mente at automatisk avspilling er en forbannelse som gjør det vanskeligere å stoppe. Strømmetjenester som Netflix spiller automatisk av neste episode av en serie dersom du ikke trykker på stopp.
Men noen få familiers erfaringer er neppe nok til å bygge en anbefaling på til verken småbarnsforeldre eller teknologiprodusenter. Funnene som presenteres på en konferanse denne uka, og er foreløpig heller ikke kvalitetssikret av andre forskere.
Forskere ved Veterinærinstituttet har et debattinnlegg på forskning.no der de påpeker det de mener er faktafeil og unøyaktigheter i min kronikk. Hovedpoengene mine har de derimot ikke imøtegått.
Etter mitt syn er dette en avsporing av debatten rundt samfunnskostnader ved innføring av GMO.
Vi må alle betale kostnadene ved GMO til Norge
Hovedpoenget mitt er at Miljødirektoratet har anbefalt å godkjenne den genmodifiserte maistypen 1507 i Norge, selv om den ikke er bedre på noen slags vis enn vanlig mais.
Rent formelt har de anbefalt å ikke forby mais 1507, men i praksis betyr dette en godkjenning. Da vil det komme ekstra kostnader, og hvem er det som skal betale dette? Spørsmålet er selvsagt retorisk. Jeg forventer ikke at noen faktisk skal klargjøre dette siden svaret er opplagt og kanskje ubehagelig for noen. Det betyr ingenting hvilken institusjon i Norge som betaler for testingen; det er uansett skattebetalerne som til slutt må ta regningen for innførsel av GMO til Norge.
Mine kommentarer går på kostnader og samfunnsnytten, ikke på helserisiko av mais 1507. Det siste er en helt egen debatt som mange sikkert er kjent med, men som er for omfattende til å ta med i dette innlegget. Det ufravikelig faktum er at verken Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) eller EFSA vurderer kostnadene eller samfunnsnytten av GMO.
Noen som faktisk vurderer samfunnsnytten, etikk og bærekraft er Bioteknologirådet hvor Holst-Jensen selv er medlem. Deres konklusjon er krystallklar. Kristin Halvorsen, leder av rådet sier ”Den genmodifiserte maissorten 1507 innfrir ikkje krava til berekraft i genteknologiloven”.
De går faktisk enda lenger enn dette når de sier at flertallet i rådet mener 1507 “…ikkje bidreg til berekraftig utvikling og ikkje er samfunnsnyttig og etisk forsvarleg”. Klarere kan det neppe sies.
GenØk – Senter for biosikkerhet kommenterer på alle høringer om godkjenning av GMO til Norge og generelt mener vi at forskningen bak og dataene som sendes inn er for dårlig til å konkludere med at dette er trygt. Er det da utrygt? Nei, ikke nødvendigvis, men det hadde vært tillitvekkende om grunnlaget for beslutningene kunne forbedres. Dette er en debatt som jeg gjerne deltar i. På våre hjemmesider kan alle lese GenØk sine høringsuttalelser.
Jeg er enig i at spormengder ikke nødvendigvis kan regnes som positive prøver, men poenget mitt er ikke å debattere positive og negative prøver, men heller å vise til at 46 prøver på ett år ikke er så veldig mange. Jeg mener at dette antallet helt sikkert må økes. Subjektivt? Muligens, men neppe unøyaktig.
Ei heller er det unøyaktig eller udokumentert å påstå at det er helseskadelig å spise 1507 dersom den inneholder glufosinat-ammonium. Jeg tror ikke debattforfatterne mener noe annet heller, men det synes som om de ønsker å kaste en slags tvil over at 1507 kan inneholde glufosinat-ammonium. Man kan jo lure, er det mer eller mindre sannsynlig at det er rester av glufosinat-ammonium i planter som er laget for å tåle dette sprøytemiddelet, enn i vanlige planter som ikke tåler det?
Man kan synse mye om det, men svaret får man altså ved å bruke penger på å teste.
Kravet om at de produktene som ikke er merket med GMO, skal være GMO-fri, er ufravikelig. For å sikre dette må det selvsagt testes, og det er nettopp dette som er kjernen i debatten. Hvorfor vil forvaltningen ved Miljødirektoratet innføre denne maisen, som ikke tilfører samfunnet noen nytte, når vi vet at det kommer til å koste?
Mye handler om oljekrisa, når regjeringen nå reviderer budsjettet sitt for i år.
Et par forskningstiltak skal skape ny aktivitet på Sørlandet og Vestlandet. Men beløpene til mer forskning er – med ett unntak – ganske små.
Universitetene i Bergen og Stavanger, og Høgskolene i Bergen og Stord/Haugesund bør få 8,9 millioner kroner mer til studieplasser i praktisk-pedagogisk utdanning, foreslår regjeringen.
I tillegg får universiteter og høyskoler på Sørlandet og Vestlandet 15,9 millioner kroner mer til vitenskapelig utstyr.
På Jæren i Rogaland bør Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) få 18,5 millioner kroner til et moderne forsøksveksthus, foreslås det videre. Veksthuset skal erstatte det eksisterende veksthuset i Klepp, som er fra 1998 og lite egnet for fremtidsrettet forskning.
Regjeringen håper at satsingen skal gi økt konkurranseevne og vekst i plantenæringen.
Mer til oljeforskning
Den største forskningsbevilgningen som foreslås i revidert statsbudsjett 2016 går til Forskningsrådets program Demo 2000, som støtter teknologiprosjekter i olje- og gassnæringen. Regjeringen vil her bruke ytterligere 50 millioner kroner. Programmets samlede midler for 2016 øker dermed til 205 millioner kroner.
Demo 2000 gir støtte til forsknings- og utviklingsprosjekter med inntil 25 prosent av kostnadene.
Ifølge nettavisen E24 handler dette i stor grad om at staten, sammen med seismikkselskapet PGS og Statoil, ønsker å utvikle en ny seismikkteknologi som er mindre miljøbelastende enn dagens løsninger. Ifølge E24 er håpet at teknologien skal bane vei for oljeleting i skjermede områder som Lofoten.
To skipsprosjekter
To skipsprosjekter bør få mer penger på statsbudsjettet i år, foreslår regjeringen.
Forskningsfartøyene våre skal vedlikeholdes og oppgraderes for 100 millioner ifølge statsbudsjettet 2016. I revidert statsbudsjettet foreslår regjeringen å øke bevilgningen med ytterligere 20 millioner kroner.
Osebergskipet er også en av vinnerne i akademia på årets reviderte statsbudsjett.
Det handler om de fantastiske tregjenstandene fra skipet, som delvis ble ødelagt gjennom den tragisk dårlige konserveringsmetoden som ble brukt for 110 år siden. Nå vil regjeringen styrke redningsaksjonen «Saving Oseberg» med ytterligere 30 millioner kroner.
Fra konserveringen av Osebergfunnet for 110 år siden, da konserveringsmiddelet var alun. (Foto: KHM/UiO)
– Dette er en verdensarv vi må ta vare på og passe på for kommende generasjoner. Prosjektet skal hindre at verdensarven smuldrer opp, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen under en styrt lekkasje fra budsjettet for en uke siden.
Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitet i Oslo skriver på bloggen sin at ekstrabevilgningen til Oseberg-konserveringen kommer som en stor lettelse.
Kritiserer manglende forskningssatsing
Hos fagforeningen Forskerforbundet er leder Petter Aaslestad kritisk til at regjeringen kutter 12 millioner kroner i midlene til de omfattende fusjonene mellom universiteter og høyskoler i Norge.
– Det er korttenkt av regjeringen å kutte i midlene til fusjonsprosesser, sier Aaslestad
– Slike kutt forsinker fusjonsprosessene. Omstillingsmidlene burde økes, ikke reduseres. Nå gjelder det for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å følge reformen sin helt i mål. Setter han bremsene på, skyves bare problemene ut i tid, advarer Forskerforbundets leder.
