For ikke lenge siden flokket verdenspressen seg til industribygda Rjukan, nord i Telemark. Grunnen var et solspeil som lokale ildsjeler hadde montert for å bringe sollys ned til den vintermørke dalen, hvor Norsk Hydro tidligere har hatt produksjon.

Tirsdag ble det klart at Rjukan blir speilingslokasjon for datasenteret til Green Mountain i Rennesøy. De varslet på en pressekonferanse at det de neste årene skal investeres rundt 600 millioner kroner til et datasenter i industribygda.

Det har vært flere datasenter-initiativ i Rjukan tidligere, men ingen har klart å få opp en kommersiell drivbar satsning. Tidligere i høst ble det imidlertid klart at Green Mountain fikk DNB som leiertaker på sitt fjellhall-anlegg utenfor Stavanger.

– Vi har planene klare for en større datasentersatsning på Rjukan i Telemark for nærmere 600 millioner kroner i årene fremover, og vi inviterer andre til å følge etter. Senteret vårt skal være operativt allerede i mai 2014, derfor er første byggetrinn igangsatt, sier Knut Molaug i en pressemelding som blir sendt ut tirsdag.

Han stilte opp på pressekonferansen sammen med en lang rekke lokalpolitikere fra Rjukan og Telemark, samt samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP), som ble flankert av statssekretær og telemarking Bård Hoksrud (FrP).

Hensikten bak at Green Mountain vil bygge ut er behovet for et speiling-senter for den eksisterende driften de har på Rennesøy. På pressekonferansen kom det frem at det skal bygges 5000 KVM, som etter det digi.no erfarer blir i nye haller som ikke være i fjell men på industriområdet i bygda.

Ministeren hadde få konkrete lovnader å gi da han ble utfordret på at Norge ligger bak både Sverige og Finland når det kommer til datasenter-industrien og rammebetingelser for denne. Da digi.no spurte om det kunne være aktuelt å se på disse bedriftene likestilt som kraftkrevende industri, med særordninger for innkjøp av kraft, svarte Solvik-Olsen at dette var noe regjeringen absolutt skulle se på.

Men hvorfor stilte ordføreren i Tinn kommune, Steinar Bergsland, opp på en slik pressekonferanse? Stikkord er næringsutvikling: Rjukan er en fordums industristorhet, som de siste årene har slitt i kjølvannet til et nedlagt Norsk Hydro.

– Dette er fantastiske nyheter for Rjukan, Tinn kommune og for Telemark, sier ordføreren. Selv om det bare vil komme ca. 20 arbeidsplasser knyttet til datasenteret alene, mener Bergsland at det vil få store ringvirkninger.

– Dette vil løfte lokalmiljøet og kunne få store ringvirkninger, sa Bergsland som mente at en arbeidsplass på datasenteret ville danne grunnlaget for mellom ti og tyve arbeidsplasser ellers i kommunen.

Kommunen er også inne på eiersiden i et konkurrerende datasenterprosjekt i kommunen, men som så langt ikke har realisert sine planer.

I går kveld, norsk tid, ble forsyningsfartøyet Progress 53P sendt opp i bane fra Baikonur-kosmodromen i Kasakhstan ved hjelp av en Soyuz-rakett. Det ubemannede fartøyet ventes å ankomme International Space Station (ISS) den 29. november.

Ombord i romskipet er blant annet et videokamera som skal kunne filme Jorden kontinuerlig med et detaljnivå på én meter. Dette skal være det første kameraet i sitt slag.

Videokameraet, og et stillbildekamera som produserer bilder med 5 meters oppløsning, skal begge monteres på den russiske Zvezda-modulen til ISS og mer eller mindre kontinuerlig strømme bilde- og videodataene ned til Jorden. I alle fall bildene fra stillbildekameraet vil brukes til å lage en bildestrøm som skal gjøres gratis tilgjengelig på nettstedet til kanadiske UrtheCast (uttales som «Earth cast»), som står bak prosjektet.

ISS kretser rundt Jorden nesten 16 ganger i døgnet i en bane som gjør at alt areal på Jorden, mellom 51 grader nordlig og 51 grader sørlig lengde, vil dekkes av stillbildekameraet som lager bilder som tilsvarer en bredde på 40 kilometer på jorden. Dette tilsvarer området mellom England i nord og Chile i sør. Det vil altså ikke inkludere bilder av for eksempel Norge.

Ifølge britiske Rutherford Appleton Laboratory, som har laget kameraene, skal stillbildene ha omtrent samme detaljnivå som det blant annet Google Earth tilbyr. Man vil kunne se blant annet bygninger og folkemengder. Men bildene i strømmen vil være helt nye.

Mens stillbildekameraet hele tiden vil ta bilder rett ned, kan videokameraet rettes mot utvalgte punkter på Jorden og filme hvert punkt over en periode på 90 sekunder. Det vil kunne gjøres opptil 150 slike opptak hver dag. De vil ha oppløsning på mellom 4K og 5K (Ultra HD), men begrenset til tre bilder per sekund. Det er likevel nok til å se bevegelser.

Videoen nedenfor viser hvordan kameraene vil være montert på ISS og forskjellen i måten de fotograferer Jorden.

Selve live-strømmen med stillbilder skal gjøres gratis tilgjengelig, men det er uklart i hvilken grad dette også gjelder videoopptakene. Selv om noe av målet for UrtheCast er å kunne bistå både studenter, forskere og humanitære prosjekter, skal det hele finansieres gjennom kommersielle tjenester. Blant annet skal man kunne bestille videoopptak av spesifikke områder. UrtheCast vil også tilby en rekke tjenester knyttet til det etter hvert stadig voksende bildearkivet, for eksempel før-og-etter-bilder av vegetasjon, mosaikkbilder over store områder.

Det har ikke blitt oppgitt noen nøyaktig dato for nå bildene skal begynne å bli tilgjengelige. Men det er ventet at det vil skje i 2014. Man skal trolig kunne sette bildestrømmen på pause, «spole» fram og tilbake og zoome inn og ut. En enkel simulering av hvordan det vil kunne ta seg ut, finnes her.

Akkurat nå foregår en neglebitende thriller om livsgrunnlaget og fremtiden til det norske oppstartsfirmaet.

Uten nødvendige rettigheter risikerer de mageplask og en formue rett i vasken. Men går det som Rolf Larsen og Cloudnames håper kan de ha skutt gullfuglen.

Målet er å sikre seg minst ett av de to generiske toppnivådomenene (gTLD) de søkte om i fjor, henholdsvis .cloud og .global. Bare søknadene kostet flere millioner kroner.

Men for å kunne leie ut registreringer og plass under disse toppdomenene, som er selskapets forretningsidé, må de først kjøpe ut konkurrentene som søkte samme navn.

Da trengs mange flere millioner kroner. Utfallet av en privatauksjon eller en auksjon i regi av nettorganet Icann er uviss, og taperen risikerer å sitte igjen med svarteper.

– Hittil har vi reist bortimot 30 millioner kroner fra egne rekker, hvorav storparten ble skutt inn i oktober i år. Jeg har spyttet inn litt under halvparten av kapitalen, og eier noe over 40 prosent av selskapet, sier Cloudnames-gründer Rolf Larsen til digi.no.

Den nest største aksjonæren er Nils Andresen (den litt mer ukjente broren til tobakksarving Johan H. Andresen), som Larsen beskriver som en god støttespiller gjennom mange år.

Trenger flere penger
For å lykkes har Cloudnames imidlertid beregnet at de trenger ytterligere 2,5 millioner dollar – drøyt 15 millioner kroner.

– Vi må hente ytterligere 2,5 millioner dollar for å ha nok til å sikre oss rettighetene, og selvsagt for å ha penger til å starte opp butikken.

Serieentreprenøren har startet et halvt dusin IT-selskaper, deriblant Riksnett, NetConnect og Active ISP. Trass sine 25 år i bransjen og et stort kontaktnett har Larsen ennå ikke lykkes med å reise den siste resten av pengene.

– Det har vært utrolig tungt å skaffe kapital i Norge. Det kommer nok av at dette er et veldig spesielt tema. De fleste (investorer) tenker programvare eller maskinvare når det gjelder IT, men dette er ingen av delene og faller litt mellom to stoler. Vi forsøker å fortelle at dette (toppnivådomenene) er mer som eiendomsutleie og rettigheter til varemerke.

Larsen er fortsatt på leting etter en «rik onkel» eller finansiell støttespiller, men nå i utlandet. Det har etter hvert blitt mange møter i London, samt i Frankrike der han bor for tiden.

Han er imidlertid optimist og håper på en snarlig løsning. Han ser på toppdomenene som en helt unik sjanse, kanskje blir det mange år før Icann åpner for nye søknader, kanskje har toget gått for alltid.

Microsoft kommer til å avlive én av selskapets tre hovedutgaver av Windows for klienter. Det fortalte Julie Larson-Green, selskapets sjef for «devices and studios», i en spørsmål- og svar-runde på scenen under UBS Global Technology Conference, som ble arrangert i Sausalito, California, i forrige uke. Det hele har blitt transkribert av Microsoft.

Det hele startet med et spørsmål Larson-Green om hennes tanker om parallelløpet mellom Windows 8 og Windows RT på nettbrett.

Forenklet
– Jeg mener […] det er et klart behov for en forenklet forbrukerelektronikk-opplevelse på enheter. Se på iPad, det er et nøkkelklart, lukket system. Det degraderes ikke over tid. Det får ikke virus. Det er ikke så fleksibel, du kan ikke gjøre så mye med det, men det er en mer sømløs opplevelse, og likevel mer forenklet.

– Med Windows kan du gjøre alt du vil. Du kan skrive helt ned til metallet. Du kan legge til ting i dine oppstartsgrupper som vil påvirke batteritiden på lang sikt. Der er kjempebra, kraftige scenarier, men de har sin pris i mobilitet. Så Windows på ARM, eller Windows RT, var vårt første forsøk på å skape denne mer lukkede, nøkkelferdige opplevelsen, som ikke har all fleksibiliteten til Windows, men det har evnene til Office og også alle applikasjonen av den nye typen. Så du kan gi det til barnet ditt og han kommer ikke til å laste inn en masse verktøylinjer i Internet Explorer ved et uhell, for deretter å komme til deg og si, «hvorfor får jeg alle disse popup-ene». Det er rett og slett ikke designet til å kunne gjøre dette, sa Larson-Green om Windows RT.

Ikke godt nok forklart
– Så målet var å levere to typer opplevelser til markedet, den fullstendige kraften til Windows-pc-en din, og enkelheten ved en nettbrett-opplevelse som også kan være produktiv. Det var målet. Kanskje ikke nok – jeg tror vi ikke forklarte dette så veldig godt. Jeg tror ikke vi differensierte enhetene godt nok. De så ens ut. Det er tilsvarende å bruke dem. Det gjorde bare ikke alt det du ventet at Windows skulle gjøre. Så det har vært mye snakk om det burde ha vært en ny merkevare. Vi burde ikke ha kalt det Windows. Hvordan burde vi ha gjort det mer differensiert? Jeg tror at over tid vil du se oss fortsette å gjøre det mer forskjellig, sa Larson-Green, før hun kom til hovedpoenget.

– Vi har Windows Phone OS. Vi har Windows RT og vi har full Windows. Vi kommer ikke til å fortsette å ha tre. Vi tror det finnes en verden hvor det finnes et mer mobilt operativsystem som ikke risikerer batteritiden eller sikkerheten. Men det får også sin pris i form av fleksibilitet. Så vi tror på den visjonen og den retningen og fortsetter ned den veien.

Larson-Green sier ikke rett ut hvilken Windows-utgave som vil måtte vike. Det er ikke engang sikkert blir bare én utgave som forsvinner. Det kan like gjerne skje at Windows RT og Windows Phone smelter samme ved neste korsvei og danner noe nytt. Både Android og iOS benyttes til både smartmobiler og nettbrett. Det er ingen grunn til at Microsofts framtidige, mobile operativsystem ikke skal kunne brukes på samme måte i framtiden.

Men Larson-Green presiserer faktisk ikke at det bare er én utgave som blir borte. Det kan selvfølgelig være at man til slutt ender opp med kun én versjon, som skal kunne brukes overalt. Men det er lite sannsynlig, ikke minst på grunn av behovene som Larson-Green selv nevner.

Debatt: I debattartikkelen «Vekstmaskin eller varmestue» kommenterer Christoffer Hernæs fra Core Group en rekke forhold ved norske innovasjonsselskaper og stiller spørsmålstegn ved om det er smart å bruke flere millioner på inkubatorer.

Hernæs diagnose er at det råder kapitaltørke for investeringer i tidlig fase i Norge, men hans analyse er at økte direkteinvesteringer gjennom TTOer/inkubatorer er feil medisin. Til støtte for dette vises til en rekke evalueringer fra de siste ti årene som undersøker alt fra finansiell avkastning av porteføljen til FORNY-programmet til andre effekter av offentlige ordninger som på en eller annen måte finansierer aktivitet i innovasjonsselskaper.

Jeg gir Hernæs rett i at det trengs en forenkling av strukturen i økosystemet for innovasjon og færre, men mer slagkraftige innovasjonsselskaper med tydeligere verdiskapingsoppdrag. Jeg tilbakeviser imidlertid Hernæs påstander når det gjelder avkastning av investeringer i disse selskapene og inviterer til en debatt rundt hvordan det offentlige bedre kan stimulere til flere og bedre investeringer i tidlig fase.

Forenkling nødvendig i Innovasjons-Norge
På et punkt treffer Hernæs spikeren, og det er hans påpekning av at det er for mange operatører i Innovasjons-Norge i dag, hele 134 stykker. Det vi trenger er større og mer komplette innovasjonsselskaper som kan være regionale nav for verdiskaping. Disse må ha gode relasjoner til forskningsmiljøer, investorer og næringslivet. I tillegg må selskapene selv i høyere grad bestå av folk med næringslivs- og investeringserfaring.

FIN – Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge – har derfor tatt initiativ til en forenklingsreform av innovasjonsapparatet, og invitert de nasjonale virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet – som hver for seg finansierer en rekke programmer i innovasjonsselskaper – med på en dugnad for å kartlegge struktur, rollefordeling og finansieringsstrømmer i Innovasjons-Norge.

I tillegg har vi bedt om et møte med Næringsminister Monica Mæland for å signalisere at vi ønsker en effektivisering og strukturendring velkommen, så lenge den skjer på kunnskapsbasert grunnlag. Grunnen er at vi som nasjon trenger å øke innovasjons- og verdiskapingseffekten av hver offentlige krone som brukes.

For liten risikovilje – for lite avkastning
Hernæs belegger sine påstander gjennom en eldgammel evaluering av FORNY fra 2003, og bommer derfor grovt når det gjelder dagens økonomiske avkastning av FORNY-programmet. En fersk verdiskapingsanalyse fra 2013 viser at avkastningen er betydelig og kan forventes å øke fremover. 74 bedrifter har oppnådd positivt driftsresultat med en akkumulert verdiskaping på 5,7 milliarder kroner. I tillegg har 23 bedrifter blitt kjøpt opp med en anslått oppkjøpssum på 2 milliarder. Mest interessant er likevel konklusjonen til forskerne bak rapporten:

«Et hovedinntrykk fra analysen er at FORNY-porteføljen inneholder mange spennende prosjekter med stort verdiskapingspotensial, men at utviklingen i selskapene og teknologien bak lisensavtalene tar lang tid… For porteføljen som helhet er det mulig at en større satsing på usikre prosjekter vil være gunstig. Tapene vil bli flere, men det vil også trolig gi flere store suksesser som oppveier for dette.»

Som et eksempel på dette potensialet kan nevnes milliardavtalen innovasjonsselskapet Inven2 inngikk med den tyske farmasigiganten Merck i forrige uke. Avtalen verdt 3 milliarder kroner sikrer i følge Dagens Næringsliv inntekter på 800 millioner i perioden 2013-2019, fordelt på tre mellom Sørlandets sykehus, legene bak oppdagelsen og innovasjonsselskapet Inven2 i Oslo. Inntektene skal ifølge administrerende direktør i Inven2, Ole Kristian Hjelstuen, brukes på videre innovasjon, noe som viser hvordan et stort, slagkraftig og kompetent innovasjonsselskap kan legge grunnlag for fremtidig verdiskaping gjennom kommersialisering av forskning.

Hernæs bruker mye energi på å snakke ned resultatene i FORNY, fordi mye av avkastningen i FORNY-porteføljen historisk kommer fra et selskap, Opera Software. Det er et merkelig argument, da alle som driver med risikofylte investeringer i nyskaping vet at det stort sett alltid er noen få vellykkede investeringer (outliers) som sikrer avkastningen til porteføljen som helhet.

Konsekvensen bør altså ikke være å nedtrappe investeringene, men å øke investeringene slik at det lykkes å få frem flere selskaper som Opera Software eller lisensavtaler som den Inven2 inngikk nylig. Det bringer meg til hovedspørsmålet: hvordan skal statens investeringsinnsats i tidlig fase organiseres, slik at den sikrer flere vekstselskaper, kompetanseheving av finansmiljøet og verdiskaping over tid?

Etabler et norsk Almi Invest
Det statlige ventureselskapet Investinor melder at tidligfase-investorene i European Venture Capital Association (EVCA) bare gjorde sju nyinvesteringer i Norge i første halvår 2013.

I Sverige ble det samtidig gjort 75 nyinvesteringer. Hva forklarer denne store forskjellen? Ifølge den svenske venturekapitalforeningen (SVCA) kom 58 prosent av de ovennevnte nyinvesteringene i første halvår 2013 fra offentlig finansierte investorer.

Særlig det statlige investeringsselskapet Almi Invest gjør mange og små nyinvesteringer. Almi Invest går kun inn i selskaper i en begrenset tidlig fase, for å så selge selskapene tilbake til markedet. Strategien med mange små investeringer resulterer i at 80 prosent av selskapene kjøpes av private aktører som fortsetter å videreutvikle selskapene. Almi Invest klarer på denne måten å mobilisere økt privat kapital i tidlig fase, til tross for at de er et statlig eid selskap, noe som applauderes av den svenske borgerlige Regjeringen.

Jeg mener at etablering av et norsk Almi Invest, som kan investere mindre beløp (1-7 mill. kr) i mellom 60-100 selskaper årlig, vil øke veksten i langt flere lovende norske selskaper, på en måte som såkornfondene ikke har forutsetninger for å klare.

Jeg ser poenget til Hernæs om at en ny investeringsordning ikke bør knyttes eksklusivt til TTOer/inkubatorer, og foreslår derfor etablering av et kompetent statlig eid investeringsselskap med spesifikt mandat om å større risiko enn markedet. Riktig gjort kan et norsk Almi Invest legge grunnlaget for kompetanseheving av det norske finansmiljøet innen tidligfaseinvesteringer og skape flere norske vekstselskaper basert på unik og vanskelig kopierbar kunnskap.

For å oppsummere: vi trenger færre, sterkere, men bedre finansierte innovasjonsselskaper. Det må tas større risiko og bygges opp et kompetent, landsdekkende og dedikert tidligfaseselskap som kun investerer på grunnlag av kvalitet. Derfor håper jeg at Regjeringen ser positivt på bransjens invitasjon til forenklingsreform og ser til Sverige når det gjelder organisering av statens innsats i tidlig fase.

Liv Fiksdahl har det øverste IT-ansvaret i DNB og kunne mandag presentere den store nyheten om at Evry har mistet sin største kunde. DNB har nemlig valgt indiske HCL som leverandør av driftstjenester på alt annet enn stormaskiner.

Drifts- og infrastrukturavtalen ble nemlig delt i to deler: Stormaskin (mainframe) og ikke-stormaskin (andre systemer som Unix, Windows osv.) Det er imidlertid ikke første gang DNB har valgt en indisk aktør. Innenfor området applikasjonsutvikling- og drift har Tata Consultancy Services gått seirende av i en konkurranse tidligere i år.

Erfaringene fra dette skal ha vært delaktig i at man valgte også en indisk partner på driftssiden.

– Det var ikke pris som har avgjort avtalen. Vi har gått etter den avtalepartneren som kan levere best mulig til riktig pris. Leverandørene har strukket seg langt, så det var ikke store forskjellene på pris etterhvert, sier Fiksdahl til digi.no.

Hun påker på at Evry også skulle levere mye av driften, i sitt tilbud, fra India hvor selskapet har en betydelig outsourcings-avdeling.

Det neste som gjenstår nå før DNB har gjennomgått sin store IT-endring er tildelingen av kontrakt for stormaskin. Denne kontrakten har Evry i dag, og det kan det bli forandring på allerede fra våren neste år.

– Den som får den permanente avtalen vil ha den i fem til seks år. Oppstart vil være våren 2014 og da vil man begynne på en gradvis flytting, dersom det blir leverandørbytte også på dette området, frem mot 2016, sier Fiksdahl.

Evry fikk utvidet sin rammeavtale med DNB, blant annet innenfor drift av stormaskiner, fra våren 2014 til september 2016 nettopp for å muliggjøre en slik mulig flytting.

I bransjen får Evry meget gode odds for å beholde denne stormaskin-kontrakten, men det er langt fra sikkert.

– Vi har mange likeverdige tilbud på stormaskin-drift, sier Fiksdahl som dermed indikerer at konkurransen er tøff. Både Tata, HCL, CSC og Evry sloss om å få tildelt kontrakten.

En artikkel i New York Times fredag omtaler hittil ukjente dokumenter som formidler ny innsikt i gjøremålene og ambisjonene til den amerikanske etterretningstjenesten NSA.

Det viktigste av disse dokumentene uttrykker NSAs strategi innen signaletterretning for femårsperioden 2012 til 2016, datert 23. februar og stemplet «Top Secret»: SIGINT Strategy 2012–2016 (pdf, 5 sider). SIGINT står for «signal intelligence», altså «signaletterretning», det vil si datafangst fra elektronisk kommunikasjon. Motsatsen til SIGINT er HUMINT, «human intelligence», det vil si spioner.

Kommentarer som New York Times har hentet fra anonyme NSA-kilder etterlater ingen tvil om at strategidokumentet er ekte.

De andre dokumentene viser til et NSA-prosjekt for å samle data fra internettrafikk, med tanke på å kunne fastslå i tilnærmet sanntid hvor enhver pc, smartmobil eller annet utstyr befinner seg til enhver tid, samt hvem eieren er. Dette prosjektet, med kodenavn «Treasure Map», bygger på geografiske data, data om trådløse nett samt kunnskap om nettilbyderes IP-adresser.

Strategidokumentet
NSAs femårsplan for signaletterretning i perioden ut 2016 er svært kort. Etterretningstjenestenes visjon, mål og verdier beskrives i oppstemte vendinger.

Punktet om visjon viser NSAs selvforståelse: Signaletterretning er avgjørende for USAs sikkerhet. NSA er tjenesten som skal sørge for at alle som arbeider med den nasjonale sikkerheten har optimal tilgang.

Tiden vi lever i beskrives som «signaletterretningens gullalder». Alt folk gjør på nett skaper enorme mengder data. Dokumentet slår fast: «… sporene fra enkeltpersoner i samhandling med det globale nettet vil definere evnen til å lokalisere, beskrive og forstå entiteter».

Dette miljøet er krevende, fordi datamengden vokser så kolossalt. «Vi må proaktivt posisjonere oss for å dominere dette miljøet…» slås det fast. «SIGINT-systemet og vår bruk av den må gjøres like smidige og dynamiske som informasjonsrommet vi står overfor.»

Så kommer malurten: «Tolkningen og retningslinjene for å utøve våre fullmakter, og i noen tilfeller selve fullmaktene, har ikke holdt tritt med kompleksiteten til teknologien og miljøet vi opererer i, eller med de operative forventningene til NSAs misjon.» Dette er ille, siden «kyberangrep… kan paralysere det amerikanske samfunnet».

NSA trenger altså mer makt. Teknologien må gi tjenesten større rekkevidde. Parallelt må fullmaktene til å overvåke utvides. Strategidokumentet gir ikke detaljer i hvordan det skal skje. Det peker ut områder med forbedringspotensial.

«For at den skal ha verdi for våre krigere, må vår informasjon være umiddelbart tilgjengelig på laveste graderingsnivå.» I en epoke med krig mot terror, kan ordet «krigere» bety mye rart. Poenget her er at NSA ser ut til å ville kunne presentere etterretningsinformasjon til alle sine «kunder» i sanntid, og at de som har tillatelse til å søke i systemene skal ikke være forhindret av gradering ut over den grunnleggende klareringen. Hvis «alle skal se alt» stiller det alvorlige spørsmål rundt personvernet, noe strategidokumentet ikke problematiserer.

Det presiseres i dokumentet: «NSAs produkter og tjenester vil utvikle seg former og krysse grenser på en måte som gjenspeiler folks smidige samhandling i informasjonsalderens nettverk. Vi vil dele informasjon, sikkert og ansvarlig, med eksterne partnere og kunder.»

Kryptering
Det heter at NSA må fortsatt lede an innen anvendelser av kryptografi, slik at tjenesten kan «opprettholde tilgang til og innsikt i data også når kryptering blir automatisk, brukervennlig og allestedsnærværende».

Målet er altså intet mindre enn å kunne dekryptere alt, samtidig som ens egen kryptering skal være udekrypterbar for andre. NSA skal gjøre «full bruk av interne og eksterne partnerskap for sammen å avdekke mål, finne hvor de er sårbare, og overvinne deres forsvar av nettverk og kommunikasjon».

Målet er ikke bare å «motvirke utfordringen med allestedsnærværende, sterk, kommersiell nettverkskryptering». Det er også å «motvirke målenes kryptografiske programmer ved å rette alt mulig av signaletterretning og klassisk spionasje mot deres industrielle baser». NSA skal «nedkjempe motstandernes kybersikkerhet slik at vi kan sikre oss etterretningsdataene vi trenger, fra hvem som helst, når som helst og hvor som helst».

Det er tidligere reist begrunnet mistanke om at NSA har svekket internasjonale standarder for kryptering (se for eksempel vår artikkel Hva bør vi få vite?, om at NSM ikke vil avkrefte en mulig sårbarhet i regjeringens nye kryptering). Strategidokumentet gjør det til NSAs uttrykte mål å «påvirke det globale, kommersielle krypteringsmarkedet gjennom kommersielle forbindelser, spionasje og partnere i andre og tredje ledd».

Det betyr at NSA tar sikte på å skaffe seg bakdører overalt hvor de har muligheten til å påvirke, fra internasjonale standarder for algoritmer og nøkkelhåndtering til sikkerhetsprodukter på det kommersielle markedet. Det er ingen grunn etter dette til å være mindre skeptisk overfor amerikansk IT-sikkerhet, snarere tvert om. (Amerikanske bedrifter er allerede bekymret for innvirkningen dette kan få på deres eksport av IT-sikkerhet, se artikkelen Frykt for USAs kryptoindustri.)

I tillegg til kryptering, varsler strategidokumentet også betydelige investeringer fra NSA i fagområdet HPC, «high performance computing», altså tungregning. En begrunnelse for dette er bruk av HPC til å knekke kryptert informasjon.

Fullmakter og hjemler
Strategidokumentet fastslår at signaletterretning ikke kan gjøres «med optimal effektivitet», med mindre de juridiske og politiske fullmaktene gjøres like «tilpasningsdyktige og dynamiske» som informasjonsalderens teknologi.

NSA har selvfølgelig ikke til hensikt å bryte det juridiske rammeverket de anser seg bundet av. Det strategien går ut på, er «aggressivt å arbeide for juridiske fullmakter og et politisk rammeverk mer tilpasset informasjonsalderen». Dette krever en «dyptgripende og revolusjonær endring» i hvordan direktoratet for signaletterretning (Signals Intelligence Directorate) definerer sin misjon. Direktoratet må gjøres «smidig og dynamisk» – disse ordene er tydeligvis mantra – og det må ikke stå i mot kreativiteten og kompetansen til alle NSA-ansatte som brenner for å forsvare sitt land.

Hver gang utlendinger klager over amerikansk etterretning, forsikrer amerikanerne at den opererer innenfor amerikansk lov. Snowden-lekkasjene hittil har dokumentert at det ikke er åpenhet rundt hva amerikansk lov består i på dette området.

De siste månedene har vi erfart at kongressmedlemmer har fått munnkurv dersom de er gitt innsikt i etterretningsvesenet. USAs lovgivende forsamlinger har gått med på å frasi seg kontroll. En hemmelig domstol, FISA, avgir graderte kjennelser: Disse kjennelsene utvikler det praktiske regelverket for NSAs agenter. Unntaksvis gis det begrenset innsyn i en og annen kjennelse: Følsomme avsnitt er sladdet.

Det er følgelig ikke lett for agentene selv å vite hva som er tillatt. Strategidokumentet har en enkel løsning: «[Vi skal] bygge overholdelse av regelverket inn i systemer og verktøy for å sikre at alle ansatte holder seg innenfor lovverket og slipper å bekymre seg.»

Samtidig skal det fostres et miljø i NSAs signaletterretning som «oppmuntrer til og belønner mangfold, myndighet, fornyelse, risiko og smidighet».

IT-systemene for signaletterretning skal ikke bare samspille med eksterne partnere og kunder. Strategidokumentet nevner også at det skal integreres i et «nasjonalt nettverk av sensorer som interaktivt sanser, reagerer og varsler hverandre» i sanntid. Informantene til New York Times sier det dreier seg om sensorer beregnet på å verne forsvarsdepartementets datasystemer.

«Treasure Map»
Her viser New York Times bare til «andre dokumenter», lekket av Edward Snowden. Som nevnt, dreier det som om å kunne fastslå i tilnærmet sanntid hvor enhver pc, smartmobil eller annen type internettutstyr befinner seg til enhver tid, samt hvem eieren er.

Prosjektet følger mellom 30 og 50 millioner unike IP-adresser hentet fra tilbydere for å gi NSA en helhetlig oversikt over Internett, som fra «300 000 fots høyde».

NSA-informantene til New York Times sier Treasure Map per i dag ikke evner å følge enhver smartmobil eller pc på nett. Det brukes ikke til overvåkning, men til å skape innsikt i hvordan nettet fungerer.

Treasure Map støtter seg på et annet prosjekt, «Packaged Goods», som følger «sporruter», det vil si hvordan data beveger seg i nettet. Data for dette hentes, ifølge ikke-oppgitte Snowden-dokumenter, fra 13 servere plassert i datasentraler i land som Tyskland, Polen, Danmark, Sør Afrika, Taiwan, Russland, Kina og Singapore.

Her er det brukt fordekte metoder: Datasentralene som tappes for disse opplysningene, vet ikke om det selv. De har ikke inngått avtaler med NSA, og de vet ikke at de bidrar til Packaged Goods eller Treasure Map. NSA har benyttet seg av samarbeidspartnere: Disse har inngått avtaler med datasentralene om serverleie. Antakelig kjøres spesielle NSA-applikasjoner samtidig med legitime tjenester.

Dagbladet gjenga i går en NTB-melding med tittel «NSA overvåker datatrafikk i Danmark», med henvisning til en artikkel i avisen Politiken.

Danmarks justisminister Morten Bødskov, som tidligere har uttalt at regjeringen ikke har grunn til å tro at det foregår ulovlig amerikansk etterretningsvirksomhet i Danmark, ville ikke kommentere overfor Politiken. Det ville heller ikke representanter for landets egne etterretningstjenester.

Pernille Skipper, folketingsmedlem for venstreorienterte Enhedslisten, sier at hun vil kreve svar om hvorvidt NSA har fått tillatelse fra den danske regjeringen til å samle data fra servere i Danmark.

Den japanske næringslivsavisen Nikkei Asian Review kom i går med en nyhetsartikkel som bør leses med en viss skepsis, men som kan få stor betydning for morgendagens smartmobiler, nettbrett og datamaskiner generelt. Saken er sitert svært mange IT-nettsteder, i tillegg til nyhetsbyrået AFP.

Ifølge Nikkei Asian Review skal mer enn 20 japanske og amerikanske selskaper innen halvlederindustrien samarbeide om å utvikle en metode for masseproduksjon av MRAM (Magnetoresistive Random Access Memory), en flere ikke-flyktige minneteknologier som skal kunne utfordre dagens flyktige DRAM. Det finnes allerede selskaper som produserer MRAM, men foreløpig i relativt liten skala.

Nikkei Asian Review har ikke oppgitt noen kilder i saken. I artikkelen nevnes av virksomhetene som skal være med på samarbeidet, inkludert japanske Tokyo Electron, Shin-Etsu Chemical, Renesas Electronics og Hitachi, samt amerikanske Micron Technology, men ingen av dem ser ut til å ha kunngjort noe i den sammenheng. Akkurat dette skurrer litt når man vet at Micron tidligere har forsket på MRAM, men har valgt dette bort til fordel for faseskiftminne.

Samarbeidsprosjektet skal ifølge Nikkei Asian Review ledes av Tetsuo Endoh, professor ved Tohoku-universitetet i Japan. Endoh er kjent blant annet for sin forskning innen ikke-flyktig minne. Men heller ikke han har uttalt seg i saken. Ifølge den japanske avisen skal Endoh få følge med et par dusin forskere fra det samme universitetet. Gruppen skal begynne arbeiet i februar neste år.

Beskrivelsen av MRAM som Nikkei Asian Review kommer med, er kanskje også litt for fantastisk til å være troverdig. Det opplyses at MRAM skal tilby ti ganger så mye kapasitet som DRAM, uten at det opplyses hva som menes med dette. Det opplyses også at man kan skrive til MRAM ti ganger raskere enn til DRAM, samt at effektbruken skal kunne reduseres med to tredeler. Det vises ikke til noen kilder for denne informasjonen, men for eksempel Everspin, som allerede lager MRAM, opplyser at MRAM er raskere enn DRAM og at effektbruken er lavere, først og fremst fordi dataene lagret i MRAM ikke behøver å oppfriskes jevnlig. Cellene skal kunne beholde verdien i minst 20 år.

MRAM er derfor i minst like stor grad en konkurrent til dagens flash-minne. Blant annet har MRAM den fordelen at det ikke slites ved bruk, noe som preger flash-minnet.

De japanske og amerikanske selskapene skal ifølge Nikkei Asian Review samarbeide om alle de grunnleggende detaljene, inkludert materialer og produksjonsprosess. Målet er å kunne binde det hele sammen innen mars 2017. Nikkei Asian Review skriver at Micron håper å kunne ta i bruk masseproduksjonsmetoden som skal utvikles av gruppen, i 2018.

Vi håper at noen av de angivelige deltakerne vil bekrefte det hele innen kort tid.