HELSFYR (digi.no): Å lære seg de temmelig kompliserte lisensreglene til programvaregiganter som Microsoft, Oracle og Adobe er ikke noe venstrehåndarbeid.

– Det har nok mang en IT-organisasjon lidd av. Jeg ser på lisensrådgivning og lisensadministrasjon som en egen yrkesretning, sier administrerende direktør Erik Frøystein i Comparex Norge.

Det er iallfall et fagområde i sterk vekst, med egne rådgivere, sertifiseringer, spesialister og særegne verktøy.

Han sier han kjenner igjen frustrasjonen Bergen kommune opplevde, da de ble utsatt for en ni måneders lisensgranskning utført av Deloitte på vegne av Microsoft.

Frøystein har invitert oss etter å ha lest artikkelserien der digi.no belyser fenomenet lisenskontroll, for å fylle ut bildet.

Comparex er såkalt gold partner av Microsoft, og bistår programvaregiganten i betalte oppdrag med gjennomgang av kundenes lisenser. I andre oppdrag sitter de på motsatt side av bordet – engasjert direkte av kunden som opplever å bli plukket ut til lisensrevisjon, da for å hjelpe dem med å dokumentere korrekt antall brukte lisenser.

Det tyske konsernet (tidligere kalt PC-Ware) med drøyt 2.000 ansatte er Microsofts største lisenspartner i Europa. De nyter samme status med Citrix og VMware, og er nummer to på Adobe-produkter.

Norgeskontoret er langt mindre, men deres 13 ansatte er til enhver tid engasjert i to-tre pågående lisensgjennomganger hos selskaper, som har alt fra 3-400 pc-brukere til nærmere 10.000 innenfor alle slags bransjer.

– En pc som koster 10.000 kroner kan ha programvare for 100.000 installert, uten at noen egentlig er klar over kostnader og bruk. Det viser seg at en god del kunder ikke har kontroll på dette, sier Frøystein.

Dokumenterer bruken
I et typisk tilfelle går Comparex inn med en rådgiver og installerer lisenshåndteringsverktøyet Snow hos kunden. Over en periode på 60-90 dager overvåker de hvilke programmer som brukes, inkludert versjoner og selvsagt omfanget. Det gjelder all slags programvare, både på klientene, fysiske og virtuelle servere.

Om nødvendig helt ned til hvor mange minutter et program benyttes.

– For eksempel kan vi se hvor mange minutter en klient har brukt Adobes Acrobat Professional, som er et typisk produkt mange ikke trenger. Det samme gjelder Microsoft Project («å, jeg skal være med i et prosjekt, og da trenger jeg sikkert Project»).

Poenget er å gi et så riktig bilde som mulig. En kortere sjekk ville vært mindre nøyaktig, på grunn av ansattes ferieavvikling, fødselspermisjon, sykdomsfravær og så videre.

Millioner å spare
Ut kommer det en rapport fra Snow. Det fine med den, mener Frøystein, er at verktøyet og rapporten er anerkjent av programvareleverandørene selv.

– Rapporten er godkjent av både Microsoft, Oracle og Adobe, samt revisjonpartnerne deres. De får et dokument de forholder seg til.

Dette kan alene spare bedrifter for flere millioner kroner, da det dokumenterer faktisk bruk – kanskje som en motvekt til de overdrevne tallene enkelte kunder har blitt avkrevd for.

– En større norsk virksomhet fikk i mai varsel om lisensrevisjon av Microsoft. Revisjonsfirmaet KPMG kom da opp med en oversikt som viste at de var underlisensiert for 2,5 millioner kroner.

Med en rapport mer eller mindre direkte fra Snow fikk Comparex redusert denne ekstraregningen ned til 1,4 millioner kroner.

– De sparte dermed 1,1 millioner kroner. En drøy million spart ved hjelp av en rapport som kostet 30.000 kroner er god butikk, sier Erik Frøystein.

Sløseri
Han trekker frem et annet poeng, som digi.no får bekreftet også fra andre hold: Erfaringen fra bransjen er at programvarekunder som regel er overlisensiert.

De betaler altså for flere lisenser enn nødvendig. Enten for å være på den sikre siden, fordi rutiner eller kontrollen er for dårlig eller av andre grunner.

Resultatet er uansett et sløseri av uante proporsjoner. Hvem vet hvor mange offentlige skattemillioner som kastes bort på dette?

Økt kontrollvirksomhet
Manglende kontroll kan bli en dyr lærepenge. Kontrollene skal dessuten ha økt i omfang de siste årene. Det har nok kompleksiteten i avtaleverk og lisensregler gjort også.

Microsoft hevder for øvrig at alle deres kunder kan regne med å bli sjekket i løpet av en treårsperiode.

Da Frøystein kom fra Atea og overtok direktørstolen i Comparex for tre år siden hadde virksomheten han gikk til et årlig underskudd på 12 millioner kroner.

– Nå går vi i pluss og er et relativt sunt selskap. Omsetningen vår på Microsoft er doblet.

– Før var det ikke samme fokus, modenhet eller oppmerksomhet rundt det å være riktig lisensiert. Det har nærmest eksplodert de siste to årene, sier Erik Frøystein.

Vi tar oss i å tenke at disse tingene henger sammen med den økte kontrollvirksomheten.

– Om det er resultat av at kundene våre oftere får besøk og revisjon nå enn tidligere kan nok være. De aller fleste ønsker å være riktig lisensiert, og ser en mulighet for ikke å kaste penger ut av vinduet.

Uavhengig av hva programvareselskapene gjør, så er dette iallfall positivt for oss, for da har vi et virke, fortsetter han.

– Noen må tømme dobøtta
Comparex-sjefen er enig med de som synes at lisensregler har blitt tildels svært vanskelig å forholde seg til.

– For en vanlig kunde som ikke har dette som profesjon, så er svaret ja. Da jeg begynte i IT-bransjen på 1980-tallet (vi merker oss en rød logo fra salige Digital som pryder lokket på den bærbare pc-en hans) så hadde man minimaskiner (VAX-er, journ.anm.) koblet med coax-kabel til en terminal der man satt å tastet inn bokstaver. Kompleksiteten i dag er en helt annen.

IT-avdelingene er dessuten i langt mindre grad overbemannede, slik de var på 1980- og 1990-tallet. For de fleste er det vanskelig å dedikere kunnskap til dette, mener Erik Frøystein.

– Da kan det oppleves smertefullt å havne i en lisensrevisjon, fordi det tar mye tid. Det er ikke så moro å holde på med. Er du på hyttetur er det alltids noen som må tømme dobøtta, og så er resten moro.

digi.no retter søkelyset på lisensrevisjoner og -kontroll. Har du tips eller egne erfaringer? Kontakt vår journalist på e-post eller mobil 90 85 88 19. Vi behandler alle tips konfidensielt.

Installeringsprogrammet som gjør det enklere å erstatte forhåndsinstallerte Android-utgaver med alternativet CyanogenMod – CyanogenMod Installer – ble i går fjernet fra Google Play, drøyt to uker etter at det ble lansert.

Årsaken er at Cyanogen i går ble kontaktet av Google Play Support som fortalte at applikasjonen krenker utviklervilkårene til Google Play. Dette skriver Cyanogen i et blogginnlegg.

Google-teamet skal ha fortalt at selv om applikasjonen i seg selv er harmløs, oppfordrer den brukerne til å ugyldiggjøre garantien til mobilen eller nettbrettet. Dette mener Google ikke er ønskelig. Enkelte uttrykker mistanke om at Google har kommet under press fra leverandører av Android-enheter som misliker at brukerne av enhetene skifter ut den opprinnelige Android-installasjonen.

– Heldigvis er Android åpent nok slik at enheter tillater installasjon av applikasjoner via «Ukjente kilder» (sideloading). Selv om dette er bryderi og forlenger prosessen, gir dette oss en mulighet framover, på utsiden av selve Play Store, skriver Cyanogen, men håper å kunne finne en bedre løsning i samarbeid med Google.

I blogginnlegget heter det at flere hundre tusen har installert applikasjonen, noe man mener beviser at det er etterspørsel etter flere valgmuligheter.

I første omgang kan installasjonsapplikasjonen for CyanogenMod lastes ned fra denne siden. I tillegg vil Cyanogen forsøke å få applikasjonsbutikkene til Amazon og Samsung til å godta den.

Store deler av Android er utgitt som åpen kildekode, noe som gjør det mulig for tredjeparter som Cyanogen å tilby egne utgaver av operativsystemet. Dette gjør det blant annet mulig for brukere av eldre eller enklere Android-enheter å få installert nyere versjoner av operativsystemet enn det leverandøren av enheten tilbyr selv. Cyangen og flere andre er dessuten ofte tidligere ute enn leverandøren av enheten med å tilby den aller nyeste versjonen av Android til de mest populære enhetene.

Nå blir det en smule vanskeligere igjen å installere CyanogenMod. Noen hevder at Google må ha fått panikk i dette tilfellet, men panikk er ikke noe man vanligvis får to uker etter at en situasjon har oppstått. Det er nok heller slik at selskapet etter noe betenkningstid har besluttet at forpliktelsene overfor medlemmene av Open Handset Alliance må veie tyngst, selv om beslutningen utvilsomt vil være upopulær blant mange av de mest ihuga Android-brukerne.

The Next Web har muligens funnet den klausulen som har blitt brukt i begrunnelsen, nemlig «Systemforstyrrelser». Den er oppgitt her og sier blant annet:

Apper som lastes ned fra Google Play (eller tilhørende komponenter eller avledede elementer) skal ikke gjøre endringer i brukerens enhet utenfor appen uten at brukeren er klar over det og har godkjent det.

Dette omfatter blant annet å erstatte eller gjøre om på rekkefølgen av standardpresentasjonen for apper, moduler eller andre innstillinger på enheten. Hvis en annonse gjør slike endringer med brukerens samtykke, må det stå klart for brukeren hvilken app som gjorde endringen. Brukeren må også kunne enkelt gjøre om på endringen, eller avinstallere appen fullstendig.

Inntil applikasjonen til Cyanogen også tilbyr en måte for brukeren å rulle tilbake igjen den originale Android-installasjonen, så vil CyanogenMod Installer krenke disse vilkår.

Onsdag smalt cryto-valutaen Bitcoin gjennom 1000-dollar på markedsplassen Mt. Gox, som regnes for å være hovedmarkedsplassen for det nettbaserte betalingsmiddelet. Dermed har valutaen gått 80-gangen på ett år, skriver Bloomberg News.

Mandag for en uke siden skrev digi.no at «Nettvaluta stiger til himmels». Da var kursen 615 dollar på sitt høyeste, men med kraftige variasjoner. Men trenden, selv med fluktuerende priser, har vært svært positiv.

Bakgrunnen for oppgangen er at flere og flere anser Bitcoin som en legal valuta. Blant annet har valutaen blitt gjenstand for en høring i senatet i USA, hvor det kom frem at amerikanske justismyndigheter ser på Bitcoin som et legitimt betalingsmiddel. At den notoriske markedsplassen Silkroad (hvor Bitcoin var eneste betalingsmiddel) ble stanset av amerikanske myndigheter, uten at det gikk ut over interessen for valutaen, sørget også for at flere våget seg til å veksle.

Men oppgangen til Bitcoin har også dratt med seg en rekke andre nettbaserte valutaer, skriver Business Insider. Mye tyder på at hele «sektoren» opplever et betydelig løft ettersom spekulanter kaster seg inn for å gjør en grei gevinst. Mens Bitcoin gjennom den siste uken har steget 80 prosent, har «konkurrenten» Litecoin hoppet 400 prosent.

Nettsiden CoinMarketCap.com mener det er i alle fall 30 andre nettbaserte valutaer som er i aktiv handel, og som sloss for å bli relevante for brukerne. Oversikten på denne siden viser tydelig at dersom Bitcoin stiger – så følger de andre etter.

Men enn så lenge er Bitcoin den største «spilleren» med en estimert markedsverdi på 11,7 milliarder dollar. Spørsmålet er om disse verdiene vil holde seg, eller om det kommer en kollaps i markedet.

DEBATT: Mange snakker om gjenbruk og deling av løsninger i offentlig sektor, og det virker å være unison enighet om at fellesløsninger og felleskomponenter er veien å gå. Samtidig sliter mange kommuner og etater fortsatt med leverandørbindinger, det som kalles «vendor lock-in», som i praksis er et hinder i utviklingen av gode løsninger. I høst kunne vi lese, på digi.no, om Oslo kommune som ble tvunget til å velge en spesifikk type mobile enheter(Operativsystem) og om Bergen kommune som fikk uberettiget lisenskrav på over 8 millioner kroner.

Disse utfordringene, med leverandørbindinger, som mange kommuner og etater står ovenfor kommer til å bli enda mer tydelig når vi nå ser utviklingen av felleskomponenter. En felleskomponent som brukes av «alle» offentlige virksomheter er på mange måter selve definisjonen på en vellykket felleskomponent. Hvis den samme felleskomponenten eies eller kontrolleres av én leverandør blir det en «komplett monopolsituasjon». Det er derfor helt avgjørende at vi tar en prinsippiell debatt om hvem som skal eie den teknologien som utvikles på det offentliges regning.

Flere av de offentlige virksomhetene, som kjører større programvareprosjekter, har kontroll og eierskap som sin viktigste begrunnelse for å velge programvare. Det er altså ikke bare pris og mulighet for deling av programvare som er det viktigste kriterium for å velge fri programvare. Når vi spør er ofte eierskap og kontroll over egen teknologi blant de viktigste grunnene. Ønsket om å være leverandøruavhengig peker seg ut som det aller viktigste. Dette blir bekreftet av internasjonale undersøkelser som viser at det å unngå leverandørbinding, sammen med bedre kvalitet på kildekoden, topper listen over kriterier for de som velger fri programvare.

Vi får stadig vekk servert nyheter om at kommuner og etater sliter med leverandørbindinger og manglende kontroll rundt egne IKT-løsninger. Vi i Friprogsenteret blir ofte kontaktet av kommuner og etater som opplever at leverandøren av et fagsystem, en webløsning eller en integrasjonsplattform, dikterer kundens valg. Dette er enten basert på sterke samarbeidsavtaler mellom leverandører eller ganske enkelt ved å hindre integrasjon opp mot andre systemer.

Når Oslo kommune tidligere i høst opplevde at fagsystemleverandøren Gerica kun støttet et operativsystem på sine mobile enheter, var dette selvsagt meget uheldig. I praksis er det slik at Oslo kommunes behov på INGEN måte styrer deres valg av produkt. Det er Gerica, som leverandør, som gjør valget og Oslo må bare føye seg. Dette er leverandørbinding tatt rett ut av den berømte «læreboka».

Når Gerica er partner av Microsoft blir det ekstra uheldig at det er nettopp Microsoft som står igjen som en av vinnerne gjennom at Oslo kommune blir enda mer bundet til deres produkter.

Nylig kunne vi lese historien om Bergen kommune, hvor de måtte gjennom en revisjonsgjennomgang med Deloitte og Microsoft som tok 9 måneder. Kravet fra leverandørene til Bergen kommune var på rundt 8 millioner kroner. Vi ser nå ut fra oppslag på Digi.no at det er snakk om en situasjon hvor Deloitte nærmest fyrer av påstander “i blinde” med krav om flere millioner kroner for senere å «justere» kravet til 0 kroner. En kommune eller etat som har litt mindre kontroll på sine lisenser enn Bergen, ville muligens ha latt seg presse og betalt beløpet som urettmessig er fremmet.

Vi spør oss hvor mange av de mindre kommunene, som har blitt offer for samme type urettmessige krav, som faktisk ikke har ressurser til å imøtegå denne typen påstander. Bare for Bergen er det snakk om et opprinnelig krav på 8 millioner kroner og da er det ikke urimelig å anta at det er snakk om mange titalls millioner kroner totalt for offentlig sektor. Når vi i Friprogsenteret ber om innsyn i denne typen saker blir nesten hele kontrakten sladdet, noe som gjør det umulig å vurdere hvor mange lignende saker som faktisk finnes.

Vi i Friprogsenteret har fått flere henvendelser i etterkant med spørsmål om hvordan Microsoft, Gerica og Deloitte kan gjøre dette mot sine kunder som Bergen og Oslo. Svaret er enkelt. Kunden er bundet til leverandørene og denne leverandørbindingen er det eneste som gjør det mulig. Hadde kommunen kunnet bytte leverandør ville denne typen absurde krav selvsagt fått umiddelbare konsekvenser. Når Oslo kommune i flere saker de siste årene har valgt å gå for fri programvare når de skal utvikle fagsystemer, er det da heller ikke så vanskelig å se begrunnelsen for akkurat det valget.

I begge disse eksemplene snakker vi altså om to av de aller største og mest kompetente kommunene i landet og allikevel så sliter de med at leverandørene setter premissene, noe som virker helt absurd i en tid hvor alle snakker om åpne standarder og mulighet for system til system integrasjon. For mindre kommuner med bare en eller to IKT-ansatte, som skal dekke hele organisasjonen, er det nærmest umulig å demme opp for systemer innenfor mange titalls fagområder.

Utfordringene når noen få store fagsystemer, og deres leverandører, sammen med Microsoft dominerer så voldsomt i et marked er at konsekvensene av leverandørbindingene blir store.

Vi i Friprogsenteret mener på ingen måte at all programvare må være fri programvare. Det er rom for både lukket og fri teknologi. Det viktige er at vi unngår at noen få aktører dominerer i et marked, samtidig som offentlige virksomheter ikke kan ta de valgene som er best ut fra deres behov.

IKT-næringen er en viktig partner for å utvikle gode løsnigner for offentlig sektor. Når vi nå reiser denne debatten handler det altså ikke om at offentlig sektor skal utvikle teknologien selv. Tvert i mot. Vi snakker om at det offentlige, gjennom eierskap og kontroll over egen teknologi, kan stimulere til en IKT-næring med enda større bredde.

Når vi i offentlig sektor snakker om betydningen gjenbruk og deling er det viktig at vi ikke bare kaster rundt oss med begrepet delingskultur, uten at vi samtidig tar inn over oss at god delingskultur er avhengig av at de som skal dele faktisk selv har kontroll og eierskap.

Post- og teletilsynet la i dag fram en rapport om den norske befolkningens bruke av elektroniske kommunikasjonstjenester. Blant områdene som dekkes, er brukes av meldingstjenester. Inntil for få år siden dreide dette seg nesten utelukkende om SMS og MMS, i tillegg til e-post. Men de siste to årene har også bruken av lynmeldingstjenester økt voldsomt.

I 2011 oppga 17 prosent at de brukte lynmeldingstjenester på mobilen. I år har andelen vokst til 39 prosent. Andelen som bruker slike tjenester daglig har derimot vokst mye mer, fra tre til 23 prosent, mens omtrent like mange som tidligere benytter dette ukentlig eller sjeldnere, henholdsvis 7 og 9 prosent.

Det er fortsatt flere som benytter lynmeldingstjenester på pc-en enn på mobilen, 57 prosent. Men andelen daglige brukere er på 26 prosent, noe som ikke er mye høyere enn på mobilen.

Den økte lynmeldingsbruken på mobil betyr likevel ikke at den daglige bruken av SMS har gått ned. Tvert imot har den økt fra 70 til 74 prosent fra 2011 til 2013. Bare 5 prosent bruker aldri SMS, mens 4 prosent bruker det sjeldnere enn en gang i uken. Det er på samme nivå som i 2011.

Men undersøkelsen sier derimot ikke noe om antallet meldinger som sendes. Det sies heller ikke noe om hvilke tjenester som benyttes mest, selv om iMessage, Skype og WhatsApp nevnes.

Derimot har analyseselskapet On Device Research nylig lagt fram en rapport som forteller noe om hvilke lynmeldingstjenester som er mest populære i utvalgte land. Dessverre er ingen europeiske land med i undersøkelsen. Det er derimot USA, Brasil, Sør-Afrika, Kina og Indonesia.

Undersøkelsen viser at det er ganske store forskjeller mellom disse landene i hvilke tjenester brukerne benytter. Ikke spesielt overraskende dominerer kinesiske tjenester i Kina. WeChat benyttes minst én gang i uken av 93 prosent av alle de spurte smartmobileierne (med Android- eller iOS-telefon) i Kina. Deretter følger Sina Weibo med 46 prosent, foran Skype med 6 prosent.

Facebook Messenger er den mest brukte tjenesten i USA. Den benyttes av 46 prosent, omtrent samme andel som den har i Brasil og Sør-Afrika. Både i Brasil, Indonesia og Sør-Afrika er det WhatsApp som er klart mest populær, foran både Facebook Messenger, BlackBerry-tjenesten BBM og Skype.

De fleste av smartmobilbrukerne har ikke bare én lynmeldingsklient installert på mobilen. I Indonesia har brukerne i gjennomsnitt 4,2 klienter installert, mens tallet i USA er 2,1. Årsaken til dette forklares med at kontaktene til brukerne er spredt på flere ulike nettverk.

On Device Research mener at WhatsApp nå er den mest benyttede lynmeldingstjenesten på mobiler globalt, og at den benyttes minst ukentlig av 44 prosent av alle med smartmobil. Dermed har WhatsApp passert Facebook Messenger som benyttes minst ukentlig av 35 prosent av smartmobilbrukerne. Noe av årsaken til dette skal være at ungdommen i mindre grad enn tidligere benytter Facebook daglig, men er i stedet på vei over i nye tjenester.

Et tegn på dette, som også nevnes i rapporten til On Device Research, er det nå deles flere bilder daglig med Snapchat enn med Facebook. Snapchat primære målgruppe er 23 år og yngre.

Via både Snapchat og WeChat, som også har mer enn 100 millioner brukere utenfor Kina, deles det nå omtrent 400 millioner bilder hver dag. Tallet for Facebook er 350 millioner, mens Instagram ligger på 55 millioner.

Danske Airtame utnytter to av tidens trender når med selskapets vesle HDMI-dongle, nemlig trådløse strømming av medieinnhold og «crowdfunding», altså å finansiere prosjektet ved å invitere alle og enhver som har penger og lyst til å bidra.

Airtame HDMI Dongle er en enkel enhet som man putter inn i tv-en eller skjermens HDMI-inngang. Enheten får strøm via USB. Slike har vi sett noen ganger, med varierende funksjonalitet og pris. Blant annet har Google fått mye positiv omtale av selskapets bare halvferdige Chromecast, som i alle fall i USA er selges til en svært hyggelig pris.

Men Airtame har mer funksjonalitet. Hovedfunksjonen til Airtame er å overføre hele skjermbildet fra en pc trådløst til en ekstern skjerm. Dette avhenger kun av at Airtames egen programvare er installert på maskinen. Denne tilbys til Windows, OS X og Linux (Ubuntu).

Med Airtame kan man også utvide skrivebordet, slik at én del vises på pc-ens egen skjerm, mens den andre delen vises for eksempel på en stor tv. Da kan man for eksempel se på film på tv-en, samtidig som at man leser om filmen i nettleseren på pc-skjermen.

Deling
Det er mulig å koble en pc til flere skjermer på en gang, slik at alle viser det samme bildet. Dette kan være praksis i en butikk, på en utstilling eller en jernbanestasjon, hvor man ønsker å vise den samme informasjonen til mange på en gang. Med Airtame kan det hele altså overføres trådløst, via WLAN, med opptil 1080p-oppløsning.

Airtame-programvaren gjør det også mulig for en bruker å dele sitt skjermbildet med andre pc-er som er koblet til det samme nettverket. Dette krevet dog at Airtame-programvaren er installert hos alle. Skjermbildet vises da i et eget vindu på de andre maskinene. Dermed kan for eksempel en foreleser slippe å bruke projektor, og publikum følge presentasjonen og notere på samme skjerm.

Et stykke nede på denne siden finnes en ikke helt objektiv sammenligning av Airtame, Google Chrome, Apple TV og Miracast.

Ulemper
Noen svakheter ved Airtame er det likevel. Den viktigste er at den ikke støtter nettbrett og smartmobiler. Men de fem unge danskene håper å kunne få på plass løsninger for Android og iOS innen neste sommer. Foreløpig støttes kun stereo med to kanaler, men det jobbes med å få på plass støtte for 5.1 sourroundlyd.

I motsetning til flere av konkurrentene, kan Airtame-enheten tilsynelatende ikke laste ned medieinnhold direkte fra kilden. I stedet må alt gjøres på pc-en før det overføres. Denne overføringen kan være sårbar for pakketap, noe som er lite heldig ved strømming av lyd og bilde. For å løse dette, støtter Airtame-programvaren ulike valg for kodingen. I forbindelse med spill kan man prioritere lav responstid og høy bildefrekvens. Under presentasjoner er bildekvaliteten viktigere enn høy bildefrekvens. Ved visning av video vil man kunne bruke økt bufferstørrelse, noe som glatter over ujevnheter i nettverkshastigheten. Ulempen er gjerne litt ventetid før avspillingen starter.

Airtame har utviklet sin egen protokoll, men både protokollen og programvaren vil tilbys helt åpent, slik at også andre aktører kan basere på løsningen.

– Vi ser muligheten av å komme med en konkurransedyktig produkt fordi for ikke er avhengige av å vedlikeholde et økosystem. Alle andre løsninger der ute utelukker konkurrenter, men skaper også et behov for en bestemt app eller oppgradering av maskinvare. Airtame viser ganske enkelt det som finnes på skjermen din, sier Jonas Gyalokay, administrerende direktør i Airtame, til Version2.

Pengeinnsamlingen foregår hos Indiegogo. Den startet opp for seks dager siden og skal holde på ut året. Målet er å samle inn 160 000 dollar, enten i form av donasjoner eller gjennom salg av Airtame-enheten. Allerede har summen kommet opp i over 100 000 dollar, så mulighetene for å nå målet bør være gode. De aller fleste har bidratt ved å bestille én eller flere enheter. Over tusen enheter har nå blitt forhåndsbestilt. De koster i utgangspunktet 89 dollar pluss eventuell frakt ut av Danmark. Det er ventet at enhetene vil bli levert i mai neste år.

Selskapet Airtame ble etablert i sommer, men gründerne skal ha jobbet med prosjektet siden 2011.

Post- og teletilsynet har i dag publisert en rapport kalt Befolkningens bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester. En tilsvarende rapport ble gjennomført i 2011. Utviklingen har gjort det nødvendig å endre noe på spørsmålsstillingen i årets rapport.

Rapporten bygger på en spørreundersøkelse overfor norske forbrukere gjennomført i perioden 12. april til 14. juni i år. Det ble sendt ut 7000 spørreskjema. 1652 svar ble sendt inn. Undersøkelsen betraktes som representativ. Utvalget av respondenter er vektet med hensyn til kjønn, alder og geografisk region.

I sine kommentarer til undersøkelsen sier Post- og teletilsynet at det er en markant endring fra 2011 i hvordan folk bruker mobiltelefonen. Ringemønsteret er relativt likt. Det nye er en kraftig økning i bruk av nettbaserte tjenester, særlig e-post og sosiale medier.

Tilsynsdirektør Torstein Olsen peker på at mobilselskaper har reklamert kraftig i sommer og i høst for økt mobilbruk.

– Jeg vil derfor anta at bildet i realiteten er enda mer markant endret fra 2011, hvis undersøkelsen hadde vært gjort i dag, sier Olsen.

E-post på mobil
I 2011 svarte 69 prosent at de ikke brukte mobiltelefonen til e-post. I år er andelen ikke-brukere nesten halvert, til 37 prosent. 55 prosent bruker e-post på mobil minst én gang i uken. For to år siden var denne andelen 23 prosent.

50 prosent av norske menn er daglige brukere av e-post på mobil. Blant kvinnene er andelen 35 prosent.

Aldersgruppen med størst bruk av e-post på mobil er 26–35 år, med en andel på 84 prosent. I aldersgruppen 36–45 år er andelen 60 prosent. Med økende alder synker bruken. I gruppen 46–55 år er andelen allerede nede i 35 prosent. I den yngste aldersgruppen, 15–25 år, er andelen 47 prosent.

Mobilt bredbånd
39 prosent svarer at de ikke bruker mobilt bredbånd. De andre bruker mobilt bredbånd på selve smartmobilen (43 prosent av alle respondenter), på pc (25 prosent) eller på nettbrett (19 prosent).

Internett
Uavhengig av fast eller mobilt bredbånd, er det nå 53 prosent som bruker mobilen til daglig nettsurfing, mot 22 prosent for to år siden.

Blant menn er andelen daglige brukere 59 prosent, blant kvinner 48 prosent.

Andelen som ikke bruker mobiltelefon til surfing, er redusert til 29 prosent, mot 55 prosent for et år siden.

Andelen ikke-brukere er 78 prosent i aldersgruppen over 66 år. Allerede i aldersgruppen 56–65 år er den falt til 50 prosent. Blant 36–45-åringer er den 30 prosent, blant 26–35-åringer er den 8 prosent.

Sosiale medier på mobil
For to år siden brukte 15 prosent av befolkningen mobilen til daglig håndtering sosiale medier. Andelen er nå 42 prosent. Den vokser raskere enn andelen som håndterer sosiale medier på pc eller nettbrett: Her er var andelen 42 prosent i 2011 og 57 prosent i år.

Andelen som overhodet ikke bruker mobiltelefon til å håndtere sosiale medier, er falt fra 71 prosent til 41 prosent.

Det er marginalt flere kvinner enn menn som bruker sosiale medier, uavhengig av klient.

Skype og FaceTime
Skype og FaceTime (en tilsvarende applikasjon fra Apple) gjør det mulig for mobilbrukere å føre samtaler og videokonferanser gitt at telefonen har bredbånd, uavhengig av om bredbåndet er mobilt eller fast (trådløse lokalnett må betraktes som fast bredbånd).

Økende bruk av denne typen applikasjoner vil opplagt svekke mobiloperatørenes inntekter. Heldigvis for dem er bruken fortsatt forholdsvis begrenset.

Andelen daglige brukere av slike tjenester på mobiltelefon er 8 prosent, mot null for to år siden. Andelen ikke-brukere har falt fra 92 prosent til 67 prosent.

Denne typen applikasjoner er mer utbredt på pc og brett. Her har andelen daglige brukere økt fra 4 prosent til 16 prosent, mens andelen ikke-brukere er falt fra 68 prosent til 49 prosent.

Det er tydelig mange fortsatt har til gode å erfare gleden av å kunne føre tellerskrittfrie, timelange videosamtaler med kjære i Australia.

Ellers viser undersøkelsen blant annet følgende:

• 70 prosent av befolkningen bruker strømmetjenester for tv eller film over fast bredbånd
• 56 prosent strømmer tv og film til mobilen
• 97 prosent har Internett over fast bredbånd
• Aktive brukere av digitale tjenester på mobil bytter mobilabonnement hyppigere enn andre
• Familie/venne-tilbud fra operatørene motvirker trangen til å bytte abonnement
• Pris er det viktigste argumentet for å bytte mobilabonnement
• Et fåtall frykter dårligere dekning ved bytte av mobilabonnement.

HP avsluttet regnskapsåret sitt 31. oktober. Tallene for kvartalet og for hele året ble publisert i går kveld.

Fjerde kvartal viser 2,8 prosent lavere omsetning, 29,1 milliarder dollar, enn samme kvartal i fjor. I fjor ble fjerde kvartal gjort opp med et tap (nettoresultat før skatt) på 6,7 milliarder dollar. Nå leverer HP et overskudd på 1,8 milliarder dollar.

Ifølge Bloomberg er omsetning og resultat i overkant av hva analytikerne hadde ventet. Det førte til et lite hopp i HPs aksjekurs.

Fjorårets negative bunnlinje skyldes en goodwill-avskrivning på 8,8 milliarder dollar. Uten denne avskrivningen ville nettoresultatet før skatt havnet på 2,2 milliarder dollar. Forholdet mellom nettoresultat og omsetning er altså lavere enn i fjor.

HP bekrefter at driftsmarginen er svekket: De oppgir en «non-GAAP operating margin» (altså korrigert blant annet for Autonomy-avskrivningen) på 9,0 prosent for fjerde kvartal i år, mot 10,4 prosent for fjerde kvartal i fjor. Driftsmarginen for 4. kvartal er også dårligere enn gjennomsnittet for regnskapsåret 2011–2012, da den nådde 9,3 prosent. Driftsmarginen for hele året 2012–2013 er 8,5 prosent.

At marginene svekkes samtidig som omsetningen svekkes, tyder på at snuoperasjonen som toppsjef Meg Whitman har ledet i to år, står overfor betydelige utfordringer.

Whitman sier selv at snuoperasjonen er i rute.

Prognosen for resultat per aksje i inneværende kvartal og regnskapsår tar forbehold om amortisering av immaterielle verdier og utgifter til restrukturering.

Det innebærer at man kan vente seg overraskelser.

I regnskapsåret 2011–2012 skrev HP av goodwill og immaterielle verdier for 18 milliarder dollar. På toppen av dette kom 2,3 milliarder dollar i restrukturering. Regnskapsåret 2012–2013 ble gjort opp uten store goodwill-avskrivninger, men det var fortsatt 990 millioner dollar i restrukturering.

Balanseregnskapet viser at HP fører opp goodwill og immaterielle verdier for 34,3 milliarder dollar. Det er en anselig bit av selskapets børsverdi på 48,2 milliarder dollar.

HP er verdens nest største pc-leverandør. Regnskapet viser at pc-omsetningen er redusert med 1,7 prosent til 8,6 milliarder dollar fra oktoberkvartalet i fjor til oktoberkvartalet i år. Det innebærer at HP gjør det langt bedre enn markedet. Men driftsresultatet for pc-virksomheten er svekket med 16 prosent, til 259 millioner dollar.

Skriveromsetningen øker med 1 prosent, til 6,0 milliarder dollar. Driftsresultatet er bedret med 0,4 prosent, til 1,1 milliarder dollar. Omsetningen i denne avdelingen fordeles på tre felter: rekvisita, maskinvare til bedrift og maskinvare til forbruker. Rekvisita var HPs melkeku i mange år. Rekvisitaomsetningen er ned 4 prosent, til 3,9 milliarder dollar, altså nesten to tredeler av den samlede skriveromsetningen. Omsetningen av skriver til bedriftsmarkedet øker med 5 prosent, til forbrukermarkedet med 7 prosent.

Tallene for Enterprise Group viser en samlet omsetningsøkning på 2 prosent til 7,6 milliarder dollar. Av dette er 3,5 milliarder dollar industristandardservere, opp 10 prosent. 2,2 milliarder dollar er teknologitjenester, ned 6 prosent. Lagring er opp 1 prosent til 952 millioner dollar. Nettverksutstyr er opp 3 prosent til 656 millioner dollar. Virksomheten tynges fortsatt av Itanium-servere («business ciritical systems»), der omsetningen faller med 17 prosent til 334 millioner dollar.

Med andre ord: HP solgte skriverrekvisita for 3,68 milliarder dollar, x86-servere for 3,45 milliarder dollar.

Driftsresultatet til Enterprise Group er svekket med 10 prosent, til 1,1 milliarder dollar.

Avdelingen Enterprise Services – virksomheten som HP skaffet seg da de kjøpte EDS i 2008 for 14 milliarder dollar – fortsetter utforbakke i stor fart.

Her faller omsetningen med 9,3 prosent til 5,8 milliarder dollar. Driftsresultatet faller med 40 prosent til 255 millioner dollar.

Satsingen på programvare gir fortsatt mager resultat: Omsetningen er ned 9 prosent til 1,1 milliarder dollar. Avdelingen er tydeligvis bedre drevet enn tidligere: Driftsresultatet er opp 3 prosent til 328 millioner dollar.

Med under 20 prosent av omsetningen til Enterprise Services, leverer altså programvarevirksomheten et driftsresultat som er 30 prosent større.

– Det gjenstår mye for oss å gjøre, sier toppsjef Meg Whitman.

KOMMENTAR: Aldri har så mange viktige vært interessert i noe så lite viktig. Det var min første tanke da Stavanger-selskapet Green Mountain lanserte at de skal bygge ett datasenter-anlegg, som skal speile hovedanlegget utenfor Stavanger, på Rjukan.

Rjukan mobiliserte og kalte inn til pressekonferanse. De fikk med seg et oppsiktsvekkende lag politikere. Nesten HELE politisk ledelse ved Samferdselsdepartementet hadde tatt seg tid, med samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen i spissen. Fylkesordføreren i Telemark hadde også bidratt med panegyrisk hyllest i pressemeldingen. Ordfører i Tinn kommune, hvor Rjukan er «hovedstad» var også på plass på denne gledens dag sammen med NRK og en rekke lokale medier.

Det er veldig sjelden statsråder og topp-politikere tar seg tid til å kaste glans over noe som har med IT å gjøre. Dessverre. Hvorfor stilte de velvillig opp denne gangen?

I Rjukan tror de åpenbart at det 5.000 kvm store anlegget vil bli starten på en ny industrirevolusjon, på samme måte som Sam Eyde og Kristian Birkelands Norsk Hydro på 1900-tallet. Politikere over hele landet har fått datasenter-dilla på grunn av en våt, med akk så feilaktig, industrifantasi.

Et datasenter tar energi, som det er mer enn nok av på Rjukan (siden smelteovnene for lengst er demontert) og drifter servere og disker til lagring av data. For et «industri-hode» er det lett å se parallellen til industrien: Innsatsvarer inn – produkter ut. Produktet for datasentrene er data, som dyttes inn og ut via fiberkabler.

Tinn kommune har brukt mye ressurser på å få et datasenter til å etablere seg i Rjukan-dalen. Hva forventer de å få ut? Ordføreren svarte selv på det under pressekonferansen:

Ordføreren så for seg at dette ville tiltrekke seg kompetansearbeidsplasser som igjen ville føre til oppgang i eiendomspriser, mer skatteinntekter, mer attraktive bomiljø, bedre skoler. Det er ikke måte på hvor mye velstand et anlegg med datamaskiner kan bringe med seg.

Men noe er riv ruskende galt med denne analysen. Et datasenter sysselsetter ikke spesielt mange mennesker. Faktisk er det snakk om 20 personer. Dette er høyteknologiske installasjoner som i stor grad blir fjernstyrt. Noe spisskompetanse må man ha – men mye av arbeidskraften går til vakthold.

Hadde den viktigste innsatsfaktoren vært høykompetent arbeidskraft ville de aldri i verden etablert seg i Rjukan. De er interessert i vannkraften og en industrikåt politisk administrasjon, som har lagt «alt til rette» for at de kan bygge anlegget billig og effektivt.

Misforstå meg rett: Det er riktig og viktig at norske kommuner legger til rette for industri generelt, og datasentre spesielt. Det er rart at datsentre ikke blir anerkjent som vanlig kraftkrevende industri. Dette kan bli en god og fin industri til flere utkantkommuner. MEN: det er ikke dette som vil sikre velstanden og få gamle industrisamfunn til å blomstre.

Verdiskapningen er flyttet fra maskinhallene til hodene.

I stedet for å bruke store summer på å tiltrekke seg datasentre burde Tinn kommune og andre med datasenter-dilla sett på kompetansen til innbyggerne de kan gjøre noe med: Barn og unge. Har innbyggerne skikkelig IT-infrastruktur? Har skolen skikkelig IT-utstyr? Kan vi hyre inn noen lærere som kan lære «kidsa våre å kode»?

Slike initiativ gir kanskje ikke muligheten for en ordfører å bli rost opp i skyene av en statsråd. Men det vil skape grunnlaget for at også Norge kan høste velstand i den digitale økonomien.

Datasenter er fint – men det er tross alt dataene inni disse byggene som er viktig.

Tiden framover, nå som alle oppfordres til å kryptere mest mulig på Internett, kan bli svært lukrativ for det lille, amerikanske selskapet TQP Development, som allerede har vist seg å være et vellykket patenttroll. Selskapets eneste virksomhet er nettopp å kreve inn penger for panter, først og fremst ett som dekker kombinasjonen av den kryptografiske protokollen SSL (Secure Sockets Layer) og den mye brukte flytchiffer-designen RC4. Patentet tilhørte opprinnelig Michael Jones, som søkte om det i 1992. Jones er i dag ansatt som konsulent for TQP. Eier av selskapet er patentadvokaten Erich Spangenberg, som eier en rekke slike selskaper.

Svært mange nettsteder benytter allerede dette oppsettet for å hindre innsyn i internettrafikken. TQP skal allerede ha innkrevd 45 millioner dollar fra i alt 139 selskaper, inkludert Amazon, Google, Apple, eBay, Expedia og Microsoft. Samtlige selskaper har blitt saksøkt, men svært sjeldent har sakene endt opp med en dom. Det er svært kostbar å føre rettssaker i USA, og beløpene som TQP vanligvis krever er betydelig lavere enn de typiske rettskostnadene. Spesielt mindre selskaper er derfor tilbøyelige til å gi etter for kravet, mens enkelte større selskaper har forhandlet seg fram til forlik.

Men den amerikanske nettbutikken Newegg bestemte seg for å bekjempe patenttrollet. Derfor har det i det siste foregått en rettssak i Marshall, Texas.

Ifølge Ars Technica, som har dekket saken svært bredt, har Newegg forsøkt å få avvist patentet ved å vise til tidligere kjente oppfinnelser («prior art»), men juryen endte i går opp med å finne nettbutikken skyldig på alle de fire punktene saken har dreid seg om. Juryen avgjorde også at erstatningen Newegg må betalte til TQP, skal være på 2,3 millioner dollar. Dette er likevel betydelig lavere enn kravet, som var på 5,1 millioner.

Newegg kommer dog til å anke saken.