Dette kåseriet ble holdt på Altinns 10 års dag, tirsdag 3. desember. Vi synes det var så bra at vi ba forfatteren, Eivind Lund, om å få publisere det på digi.no. Det er også publisert på hans egen blogg – som anbefales.
Kjære alle sammen. Kjære Altinn. Gratulerer så aller hjerteligst med dagen! Jeg heter Eivind Lund, og jeg kommer fra et digitalbyrå som heter Netlife Research. Vi jobber blant annet med brukeropplevelser på nett. Før har jeg vært webarbeider i Statens vegvesen, og webredaktør i Norad og Telenor. Jeg jobber ganske mye med innhold på nett, og ganske mye med digitalstrategier.
Også holder jeg foredrag og kåserier, og nå er jeg her fordi noen som antagelig burde vite bedre har fått det for seg at det kunne være en god idé med et litt slemt kåseri på en ellers deilig bursdag. Jeg er ganske sikker på at noen kommer til å angre på dette. Jeg håper det ikke blir meg.
Men i alle fall: Takk for at jeg fikk komme! Det er neimen ikke hver dag man får komme i bursdagen til en internettportal for offentlig innrapportering.
Nå er det jo forsåvidt ikke hver dag man får komme inn i internettportalen for offentlig innrapportering i det hele tatt, men det må man nesten regne med når man har å gjøre med noen som ifølge egenpresentasjonen sin både har hatt og har blitt en eventyrlig suksess. Folk, og sikkert portaler, med eventyrlige suksesser blir gjerne litt utilgjengelige for oss andre folk og portaler, altså oss som hverken vil bruke “eventyrlig” eller “suksess” når vi skal oppsummere foregående decennium.
Men vi skal være forsiktige med å dømme, det er slett ikke sikkert Altinn har blitt overlegen og blærete. Det kan godt hende den bare er blitt litt engstelig. Å være en eventyrlig suksess er sånt som alle misunner deg og sånn, men på innsiden er man jo den samme litt sjenerte og kanskje bittelitt kjedelige innrapporteringsportalen som før, og når plutselig alle i hele Norge kommer på en gang, da kan det hende det blir litt mye for en egentlig litt sånn introvert og stille type, også må den bare ha en liten pause.
Det er ikke noe rart med det. Eller, det hadde ikke vært noe rart med det hvis Altinn hadde vært en person med sjel og sånn. Men Altinn ER jo ikke det. Altinn har ikke sjel.
Rykte, derimot, det har den. Eller “omdømme”, da. Og det omdømmet er dessverre ikke så godt som det helst skulle vært, for selv om ingen andre land utenom kanskje Estland har maken, og selv om vi følgelig må være verdensmestre i offentlig innrapporteringsportal, eller i alle fall ville ha vært det hvis ikke det hadde vært for Estland, og selv om det har blitt bedre med årene og alt det, så har Altinn, eller menneskene bak Altinn, også vist at de nok kunne hevdet seg solid i et eventuelt internasjonalt mesterskap i dårlig timing.
Det etterlatte inntrykket hos den alminnelige skattesnyter er jo ikke “altinn, en eventyrlig suksess”. Det har vel gått sånn okei i det siste, men i noen år her var det jo i ferd med å etablere seg som en slags fast, utrivelig tradisjon at Altinn tryna akkurat da alle trengte at den holdt seg på beina. År etter år skjedde dette, med akkurat så store variasjoner i MÅTEN fallet skjedde på at reparasjonen fra året før ikke hjalp på dette årets spesielle form for nedetid. Som influensa, omtrent.
Og så, da nedetid endelig ikke lenger var et kjempeproblem, så kom Kenneth. Som sendt fra, tja, helvete, egentlig. Han logget seg inn med sin egen bruker, men vennlig hilsen en ørliten cachefeil, kom alle andre også inn som Kenneths egen bruker. Nå fikk ingen vite så innmari mye om ham, for eksempel fikk de ikke se selvangivelsen hans, ingen fikk vite noe sensitivt om ham, og ingen fikk gjort noen skade eller noe, men ingenting av det hjalp noe særlig, dessverre.
Folk mistet tilliten. Alle i Altinn tok dette alvorlig, sa de, og de gjorde alt som gikk an for å unngå at det skulle skje igjen, sa de. Og leverandørene til Altinn, som ikke akkurat snakket så høyt om dette, siden det strengt tatt var de og ikke noen i Brønnøysund som hadde skylda, de sa også, på direkte forespørsel, at de var lei seg og at det aldri noensinne kom til å skje noe lignende igjen.
Året etter skjedde noe lignende igjen. Ikke så spektakulært, og uten Kenneth denne gangen. Men folk kom faktisk inn i hverandres meldingsbokser denne gangen. Igjen: En feil som lignet på fjorårets, men som var akkurat så annerledes at reparasjonen fra forrige gang ikke hjalp det dugg.
Heldigvis er våre helter i Brønnøysund en kreativ og munter gjeng. De finner nye veier å gå når alt ser håpløst ut, og gir seg aldri. Ikke denne gangen heller. Ingen skulle noen gang igjen komme inn på Kenneths profil. Ingen skulle komme inn på noen andres profil. For sikkerhets skyld bestemte de seg for at ingen skulle komme inn på sin egen profil heller. Tror jeg, i alle fall. Og jeg tror jeg vet hva som skjedde.
For som vi alle vet, inngikk Altinn et samarbeid med et selskap som, heller enn security by obscurity eller security by nedetid satser knallhardt på ett eneste prinsipp: Security by knuse sin egen datamaskin i rent raseri.
Jeg snakker selvfølgelig om firmaet som i sin kommunikasjon, inkludert men ikke begrenset til firmalogoen, er helt tydelige på at de ikke kan gjøre en dritt akkurat nå, for de har kaffepause. Jeg snakker om Java.
– Bank-ID, sa Altinn-folka.
– Hva med den? sa Java-folka.
– Kan dere garantere at den gjør folk så skikkelig sinte at de ikke gidder å logge seg inn?
– Om vi kan!
– Kan dere love at de blir mest sinte på dere og ikke så mye på oss, da?
– Klart vi KAN!
– Så fint. Men dere blir ikke lei dere når alle er sinte på dere, da?
– Neida, ikke i det hele tatt. Faktisk hender det vi får dem sinte med vilje. Bare fordi vi KAN.
– Men vi lurer litt på metoden deres…
– Den er egentlig hemmelig. Men ok,
– Det vi gjør er at vi setter opp noe vi kaller en versjon-pluss-én-loop, der vi først kjører en sjekk på om brukeren har siste versjon av Java, og det har han ikke, for samme hva slags versjon han har, genereres det en som er ett nummer høyere, og som ingenting fungerer uten.
– Men åssen?
– Jo, nå skal du høre, hvis brukeren har versjon 1.6.1.0.2, så autogenereres versjon 1.6.1.0.3, og så tilbyr vi nedlasting.
– Men da er det jo bare for brukeren å laste ned?
– Ja, men nå kommer det geniale: Når brukeren åpner den nye versjonen, og så går inn igjen på innloggingssiden, kjører vi en ny sjekk. Og genererer 1.6.1.0.4.
– Men det må jo være ekstremt frustrerende for brukerne?
– Nemlig. Det er akkurat det.
Og så lo Altinn-folka og Java-folka ganske lenge sammen.
Men så kom en av de fra Altinn på noe.
– Men. Hva hvis de IKKE logger inn med Bank-ID, da?
– Ikke noe problem. Du veit det kodebrevet alle har?
– Ja, hva med det?
– Borte.
– Borte?
– Borte vekk. Vi har hjulpet til litt. Ingen finner det.
– Men hvordan?
– Javanisser. Som fjøsnisser, bare at i moderne tid. Det er vi som kontrollerer alle javanissene. Og nå har vi sendt dem rundt til hele folket og gjemt kodebrevet på samme sted som singelsokker og vognkort del to. De finner det ALDRI.
Nå som de kunne vite sikkert at de eneste som ville få logget seg inn var de tjueåtte som hadde Buypass- og de sju som hadde Commfides-ID, kunne de også endelig føle seg trygge på at nedetiden ikke ville bli noe problem, og siden det har alt gått på skinner.
Men nå skal vi ikke snakke så mye mer om Altinn. For vet dere hva? Altinn er nemlig det minste problemet vi har. Altinn virker, som innrapportering for næringslivet, stort sett hele tiden. Dere har sett bevisene på det.
Den eventyrlige suksessen de ikke har hatt som portal for innbyggerne, henger jo blant annet sammen med at den egentlig ikke ER en portal for innbyggerne. Det er det minside.no som er. Det vil si, det er det minside.no som VAR. For dere vet det, ikke sant, at den er skrudd av?
Jada, det vet dere. Jeg tror faktisk at kanskje så mye som åtti prosent av alle de som vet at minside.no er skrudd av befinner seg i dette rommet akkurat nå. Og derfor, siden dere er de folka som har peiling på hva som skjer med digitalisering i offentlig sektor, skal vi snakke litt om det, og om hvorfor Norge ikke kommer til å bli skikkelig digitalisert før dere i og rundt offentlig sektor slutter å snakke om digitalisering.
Og med offentlig sektor mener jeg særlig dere i FAD. Og dere i DIFI, og dere i Brønnøysund, og alle andre som driver med sånt i andre departementer og direktorater, og alle politikere som faktisk innbiller dere at det er dere, offentlig sektor og politikerne, som leder an i den teknologiske utviklingen av Norge gjennom å lage nye handlingsplaner, nye nettsider og nye apper. For det er det altså ikke. Dere kommer knapt nok ruslende etter.
Joda, dere prøver å reformere og fornye, eller modernisere, og det skal dere ha kred for. Problemet er at utgangspunktet deres er at dere er amish. For de av dere som eventuelt ikke nærer tilstrekkelig interesse for amerikanske religiøse bevegelser, amish-folket er de folka med langt skjegg og sorte klær, som kjører hest og vogn, avskyr elektrisitet og dugnadsbygger en låve størrelse idrettshall på den tiden andre bruker på å finne frem til plan- og bygningsetatens skjema for byggeløyve på kommunens nettsted. Altså en dag omtrent.
Noen i amishfolket er radikale reformatorer. De har sett seg lei på å bruke så mye krefter på å leve i fortiden. Så de lager unntak. Man kan ikke KJØRE bil, men man kan sitte på. Man kan ikke ha strøm, men man kan høre på batteridrevet radio. Og så videre. Og sånn er dere. Det vil si, sånn ER ingen av dere, men sånn HAR dere det.
Det store, norske offentlige digitaliseringsprosjektet har, tilsynelatende, eller, slik opplever jeg det, i alle fall, og så videre med forbehold herfra til Leikanger og videre til Brønnøysund, dette prosjektet har det samme utgangspunktet som amish. Man har valgt seg et mer eller mindre tilfeldig tidspunkt i historien, og sagt at dette her, AKKURAT sånn som ALT er AKKURAT nå, DET er normalen. SÅNN.
For amishs del er vel dette tidspunktet sånn på slutten av attenhundretallet eller deromkring, mens for norsk offentlighet er det mer sånn cirka 1985 eller noe, eller la oss si 1983, da. Tidlig i desember. På den tiden hadde cirka ingen i Norge egen PC, offentlig sektor var 99% papirbasert, det var uklart hvordan man skulle forholde seg til telefaksede dokumenter rent juridisk og arkivmessig, og det var ennå ett år igjen til første versjon av NOARK-standarden ble introdusert. Selv var jeg tretten år, og det var ennå et halvt år til jeg skulle få min første lønning fra en ordentlig jobb. Den fikk jeg i form av kontanter i en liten papirpose.
Alt dette høres jo håpløst gammeldags ut, ikke sant? Og litt koselig, selvfølgelig. Akkurat som et hvilket som helst annet polaroidbilde fra fortiden. Men jo mer jeg ser av det store digitaliseringsprosjektet, desto sterkere blir følelsen av at det er tidlig desember 1983 som er bildet alle involverte har i hodet. For offentlig sektor i Norge, og JA, det er KLART jeg generaliserer, dette er et KÅSERI, for svingende, ikke et forbannet forankret NOTAT på regjeringen.no (nettsiden som har Les ENDA MER som sitt motto), offentlig sektor i Norge prøver alt de kan å digitalisere 1983, i betydningen “gjøre tilpasninger til en ny tid med ny teknologi”.
“Vi kan jo ikke HA det sånn at man må fylle ut et skjema for hånd nå som alle har datamaskin, kan vi vel?”, spurte folk.
Nei, klart vi ikke kunne. Vi måtte ha en DIGITAL VERSJON som folk kunne LASTE ned og SÅ fylle ut for hånd.
Helt til noen sa at det er jo FORTSATT håpløst gammeldags, er det ikke det, da?
Og det var det jo. Men bare så det er nevnt: jeg vet om flere som ikke engang er helt ferdig med denne “digitaliseringen”.
Så da begynte mange i offentlig sektor med å lage skjemaer som kunne lastes ned og fylles ut PÅ SKJERMEN, for SÅ å bli skrevet ut og sendt inn i posten. Enda flere etater holder fortsatt på med å legge tilrette for akkurat dette.
Noen syntes at dette også var gammeldags. Så de begynte å lage opplegg for at man kan laste ned skjemaet, fylle det ut på skjermen, og så laste det OPP IGJEN. Det er klart ikke alle kan få til sånne ting, det er jo ganske mye komplisert arbeid som må til for å digitalisere en haug med skjemaer på denne måten.
Så nå er offentlig sektor godt i gang med, og merk dere dette, dere, godt i gang med, slett ikke ferdig med, å sette strøm på alle papirskjemaene sine. Og det er det jeg mener med at dere er amish. Det er papir, og ikke minst arbeidsflyten som er designet på papirenes premisser, som GJELDER, liksom. Alt som har skjedd etter at papirskjemaene ble ferdige, er at papiret er blitt tilpasset ny teknologi. Det er blitt digitalisert.
De som ligger lengst frem her, har lagd html-skjema man kan fylle ut og levere inn helt uten nedlasting, i tråd med Elmer-standarden og alt mulig.
Men stort sett skal man altså ha folk til å fylle ut skjemaer, for så å levere dem til staten eller kommunen. Og så skal staten eller kommunen lese skjemaet, tenke seg om, og ikke minst: Skrive brev. Brevet skal starte med å informere om at det er fattet vedtak, med hjemmel i lov og forskrift og forskrift OM forskrift, og om at brevets mottager har anledning til å KLAGE på vedtaket, også dette med hjemmel, selvfølgelig, og at klager skal leveres sånn og sånn, og SÅ, endelig, fortelle mottageren om vedtaket er bra eller dårlig.
De har altså bytta ut et ark med datamaskinen sin, datamaskinen min, og en internettside. Så har de (av og til, i det minste) bytta ut det at jeg må sende det til dem i posten med at jeg kan sende det til dem på internett. Også har de bytta ut sin egen papirposthylle med en elektrisk en, og de har bytta ut “bunke med uåpnede brev” med “liste med uleste eposter”. Dette har selvfølgelig gjort dem ekstremt mye mer effektive, og ikke minst har saksbehandlingstiden gått ned voldsomt. Og dere vet like godt som meg at de to siste påstandene er blank løgn.
Men poenget er: Digitalisering, som i “bytte ut skjema med internett, bytte ut skrivemaskin med datamaskin og bytte ut postkasse med epostboks”, moderniserer og fornyer ikke en dritt. Det bare får det til å SE SÅNN UT.
Men noen tenker faktisk nytt. For eksempel de som sitter i Brønnøysund og legger til rette for at næringslivet kan spare milliardbeløp ved at innrapporteringen er kraftig forenklet og modernisert. Og for eksempel Skatteetaten. De har fått mye skryt for å ta i bruk nye kanaler, og det fortjener de. Men det Skatteetaten har gjort aller riktigst, handler ikke om kanaler. Det handler nettopp om å endre selve måten forvaltningen utøves på.
Jeg snakker selvsagt om forenklet selvangivelse. Husker noen den første forenklede selvangivelsen? Jeg gjør det. Det var et ark, det. Et ark med færre felter å fylle ut enn det arket vi pleide å få. De satte seg altså ned og spurte seg selv: MÅ vi spørre folk om alt dette her? Og fant ut at det måtte de ikke, og følgelig sluttet de å spørre. Også har de holdt den tanken. Dermed fikk vi først muligheten til å levere forenklet selvangivelse på internett. Så fikk vi muligheten til å levere den på SMS. Og så kom vi dit at vi ikke engang trenger å levere den, alt vi trenger å gjøre for å levere den er å la være å sende SMS.
Prosessen er digitalisert, men det er altså ikke der forbedringen ligger. Forbedringen ligger i forenklingen, moderniseringen, i Skatteetatens endrede tilnærming til hele problemstillingen. De har tydeligvis endret måten de jobber på. De har neppe blitt færre ansatte, etater gjør liksom aldri det, men resultatet for samfunnet er uansett en kraftig forbedring.
Store deler av resten av offentlig sektor, derimot. De har tydeligvis bestemt seg for å opprettholde samme strukturer, samme etater, avdelinger og seksjoner og ikke minst samme grunnleggende etatsindividualistiske idiotopplegg som de alltid har hatt. I Norge har vi ikke bare menneskerettigheter, vi har etatsrettigheter også. Alle offentlige etater har rett til å gjøre alt på sin egen måte.
For noen ganske få år siden gjorde Statens vegvesen en ekstrem forbedring for sine mange, mange tusen besøkende på trafikkstasjonene. Nei, de utviklet ikke noe nytt. Nei, det kostet ikke all verdens. Ja, det gjorde underverker for både brukeropplevelsen og arbeidsmiljøet for de ansatte. Det de gjorde, var å slutte å være direkte kjipe mot folk som skulle registrere bil. Misforstå meg rett, det var ikke Statens vegvesen som var kjipe. Det var Staten.
For å få registrert en bil, må man ha betalt årsavgiften, og man må dokumentere at man har gjort det. Man må altså ha en kvittering. Årsavgiften kalles også veiavgift. Den følger kjøretøyet og er en forutsetning for registrering. Det er ikke VELDIG rart at mange trodde det var veivesenet som skulle ha pengene. Men det var det jo selvsagt ikke. Det var tollvesenet.
Jeg siterer pressemeldingen som kom i forbindelse med at problemet ble fikset: “Mange har irritert seg over å komme på trafikkstasjonen for å omregistrere en bil, for å få beskjed om at de må betale omregistreringsavgiften til Tollvesenet i banken for så å komme tilbake med kvittering for å fullføre omregistreringen. Nå kan hele jobben gjøres med en gang.”
Trafikkstasjonene hadde egne kortterminaler, men de kunne altså ikke brukes før Vegvesenet klarte å samkjøre datasystemet sitt med Toll og avgift.
Som hos Skatteetaten besto ikke det virkelig lure grepet først og fremst av digitalisering, men av at noen turde å tenke nytt, og ikke ga seg før de fikk til en bedre prosess. Selve prosessen kunne forsåvidt også vært løst udigitalt, med kontanter, altså ved at veivesenet tok imot penger på tollvesenets vegne. For alt jeg vet virket den sånn FØR, på den tiden de faktisk tok imot kontanter.
Men det får være nok solskinnseksempler for en stund. Jeg er ikke her for å trøste. Det er ikke DIFI heller.
DIFI evaluerer hvert år sju hundre offentlige nettsteder med tanke på tilgjengelighet, brukervennlighet og nyttige tjenester. 428 av dem er kommunenes hjemmesider. Hvorfor er det i det hele tatt nødvendig? Hvorfor er ikke det ÉN evaluering? Hvorfor finnes det 428 forskjellige nettløsninger for kommuner? Har borgerne i Oslo krav på et annet tjenestetilbud enn de i Lørenskog, eller de i Rømskog? Nei, de har ikke det. Men de FÅR det, fordi alle store kommuner opplagt har større ressurser enn de små, så derfor kan de også lage mye bedre og flere digitale tjenester.
428 kommuner har måttet kjøpe sitt eget publiseringsverktøy, lage sitt eget design og lage det meste av innholdet sitt selv. Noen av dem har spleisa, for all del. Og noe av innholdet kan de få KJØPT fra den såkalte “Nasjonal tjenestekatalog”. Man tror nesten ikke det er sant, men hver enkelt kommune kan altså betale for å få abonnere på kvalitetssikret og godkjent informasjon om kommunalt tjenestetilbud FRA EN PRIVAT AKTØR, og så kan de putte det inn i publiseringsverktøyet de har måttet kjøpe seg selv og få det ut på internett. Og en gang i året kommer staten, ved DIFI, og sier, til de fleste av dem, at det de har gjort ikke er bra nok.
Hvorfor er det ikke sånn at kommunene bare FÅR et verktøy her? Eller at de i det minste kan betale staten, da, for å få en løsning som garantert innfrir kravene til universell utforming og der den grunnleggende strukturen er gitt? Hvorfor er det ikke sånn at kommunene FÅR alt det innholdet de trenger når det gjelder oppdaterte og kvalitetssikrede tjenestebeskrivelser, fra ett sted, uten at skattepenger lekker ut til private aktører?
Nei, jeg har ikke glemt LOS-strukturen, jeg har fortrengt den. Alle som tror at LOS-strukturen er et godt svar på denne utfordringen kan gå ut på gangen og bli der. Dere trenger ikke å hjelpe til mer.
Det kan godt hende at miséren er kommunenes egen feil, at de alle er så opptatte av selvstyre uten statlig innblanding at de heller vil gjøre det feil selv enn å få det riktig fra staten. Isåfall skal ikke staten kjefte på dem, for staten er jo sånn selv også. Hver etat må ha sine egne nettsider. Mange av dem må ha flere. Enkelte av dem har snart like mange portaler som ansatte. Og det er den samme sørgelige visa der. Etat etter etat kjøper seg publiseringsløsninger helt selv, noen er kjempeflinke og har en haug med ressurser, andre tilgjengeliggjør offentlig informasjon så dårlig at det er flaut å se på, men ikke pokker om de skal ha hjelp fra noen. Eller om de skal få det.
Det er nemlig ingen å få hjelp FRA. Dette generelle departementet som skal ta seg av alt mellom himmel og vel, byråkrati og data, driver mest og produserer tekst. Direktoratet deres driver og måler kvalitet på offentlige nettsider, istedenfor å PRODUSERE kvalitet på offentlige nettsteder. Og alle de andre departementene og direktoratene holder på med sitt. Jeg er streng nå, men det er det da også virkelig grunn til. Noe av det som bremser oss aller mest, er nettopp dette at alle er så fordømt individualistiske og kjører helt sitt eget løp, og det skjer ikke bare der ute, det skjer også hos de som liksom skal lede an her.
Leikanger holder på med sitt, Brønnøysund med sitt. Vi har hatt minside.no og altinn.no SAMTIDIG, også har vi min ID og norge.no, og jammen har vi ikke minside fortsatt, bare at nå integrert i norge.no. Norge.no var kanskje en god idé, men det ble aldri en god løsning, og er det fortsatt ikke. De som tror at norge.no er omtrent det samme som gov.uk, kan også gå ut på gangen nå. LOS-gjengen har sikkert stemt seg frem til en måte dere kan organisere dere i grupper på.
Det ER en god idé å lage felles strukturer, det er ikke derfor jeg kasta ut de LOSerne, altså. Og det KUNNE vært, eller, det ER en god idé å lage ett, felles nettsted for hele staten, absolutt. Det er det suksessen GOV.uk har gjort i Storbritannia. Men minside.no og norge.no er ikke suksesshistorier om digitalisering. Minside.no og norge.no er sminke på en gris, og da snakker vi ikke en gang om full make up, men om bare littegrann lebestift, noe av den litt UTTAFOR. Beklager, altså. Jeg mener ikke å være slem. Men søren heller, dere har holdt på i TI ÅR nå, og dere har IKKE fått det til.
Men dere fikk faktisk aldri en sjanse. Regjeringen satte bort disse datagreiene de ikke forsto seg på til et røkladepartement som med nebb og klør har kjempet og slåss for å bli tatt i det minste bittelitt alvorlig av og til, og som de store tunge departementene blåser en lang marsj i akkurat når de passer dem. Og det departementet har igjen satt bort hele operasjonaliseringen av alt dette, til et svært arkiv i Brønnøysund og til en liten del av Norges nest hemmeligste direktorat. I Leikanger, dere.
Ikke et vondt ord om Leikanger. Og den som sier et vondt ord om de DIFI-ansatte jeg kjenner i Leikanger, kan også gå ut på gangen nå. Dere skal få juling etterpå, for dette er praktfulle folk som gjør alt de makter for å få til noe stort.
Men GOV.uk dere, de holder ikke til i Leikanger, i et hemmelig direktorat som rapporterer til et uvesentlig departement. GOV.uk er direkte underlagt statsministerens kontor. De har lisens til å drepe unødvendige nettsteder og skakkjørte prosjekter. De har mandat, de har penger, og de har trumf.
Det er ikke DIFIs feil at DIFI er for små, for svake og mangler mandat, og det er ikke Altinns feil at ikke alle etatene samarbeider om videreutvikling. Det ER forsåvidt DIFIs og Altinns feil at de bruker tid på å pisse opp revir og krangle med hverandre, og ikke lat som dere ikke skjønner hva jeg mener med det, men det er en bi-ting.
For som sagt: Ingen regjering av noen farge har tatt dette ordentlig alvorlig så langt. Da overlates alt til etatene. Og de er, som tidligere nevnt, individualistiske til langt uti den rene idioti. Hvorfor får jeg MYE bedre informasjon på internett når jeg er Eivind Lund, bileier, enn når jeg er Eivind Lund, pasient ved et sykehus? Hvorfor er informasjonen helt annerledes organisert for Eivind, pasient ved Ahus, enn den ville vært for min venn Øyvind i Bergen, om han ble pasient ved Haukeland med akkurat samme sykdom?
Har de 4712 innbyggerne i Saltdal kommune mye mindre bruk for digitale kommunale tjenester enn de 5589 innbyggerne i Balsfjord, siden Saltdal kan ha nettsider som får én fattig stjerne i DIFIs 2013-måling mens Balsfjord får seks stjerner og nesten full poengscore? Er det greit at mine døtre får dårligere IKT-undervisning enn sine jevnaldrende på naboskolen siden skolen vår har valgt å slutte med PCer fordi de synes det er så lettvint med ipader? Er det den enkelte rektor som i verste fall helt uten IT-kunnskaper skal ta den typen beslutninger?
Vet dere hva? Digitaliseringen av offentlig sektor slik vi kjenner den, må dø. Det offentlig sektor trenger, og nå snakker jeg om den delen av offentlig sektor som informerer og interagerer med sluttbrukere, borgere eller hva dere vil kalle dem, er FORBEDRING, og for å få til det trenger vi FORENKLING og FORANDRING.
Dette er ALTFOR viktig til at vi kan holde på med barnslige småligheter. Jeg vet ikke hvorfor DIFI og Altinn ikke bare har slått seg sammen, eller BLITT slått sammen, for lenge siden, men nå er det på tide å få fiksa det, sånn at jeg som borger og næringsdrivende pasient og bileier får ETT sted å logge meg inn, ETT sted å forholde meg til.
For all del, oppretthold nå endelig disse små distriktskontorene deres. Men den elefanten som tramper rundt her og ingen snakker høyt om, i alle fall ikke høyt NOK om, den elefanten som heter distriktspolitikk, den må dere avlive og tvangsfore noen politikere med. Det blir sikkert en kjærkommen avveksling fra kamelkjøtt. Som sagt, jeg vet om skikkelig flinke folk i både Leikanger og Brønnøysund. Men jeg vet om mange FLERE skikkelig flinke folk i Oslo, og jeg vil gjerne minne om at det er HER nesten all annen IKT-innovasjon i Norge skjer. En gjennomgripende forandring av samfunnet kan dessverre ikke ledes fra Brønnøysund eller Leikanger. Alle som tror det kan også gå ut på gangen nå. Der kan dere skrive en stil der dere greier ut og gjør rede for alle fordelene med å flytte Stortinget til Namsos. Eller, til Saltdal, for svingende. Så hadde de kanskje fått fart på kommuneweben sin, om ikke annet.
Alle klager på Altinn. Noen av etatene gidder ikke å være med, andre er med, såvidt, men motvillig. Og Altinn-samarbeidet er slett ikke uproblematisk. Noen aspekter ved det er på grensen til ugreie. Samrøret mellom private aktører med store økonomiske interesser og statlige aktører med varierende grad av økonomisk kontroll, ser ikke helt heldig ut i mine øyne.
Omdømmeproblemene er reelle. Den eventyrlige evnen Altinn har for maksimalt dårlig timing, hjelper ikke akkurat så mye. Og Altinn 2 var litt sånn som filmen Politiskolen, bare at kanskje mer som Politiskolen 4 enn Politiskolen 2, da.
Men vet dere hva? Det nærmeste vi kommer en suksesshistorie om samarbeid i offentlig digitalisering, er faktisk Altinn. Ikke alle er med, og det samarbeidet som ER, er sårbart og skjørt og slår innimellom sprekker.
Men Altinn er en veldig bra internettportal for offentlig rapportering. Nå mangler vi bare resten. Og det får vi ikke før resten av offentligheten begynner å samarbeide. De har hatt lang tid på seg til å vise at de er villige til det, og vi er ikke imponert. Det er på tide at de menneskene som har påtatt seg ansvaret for å lede utviklingen av nasjonen, også gidder å sette seg inn i og prøve å FORSTÅ hva IKT egentlig er, og at de slutter å behandle det som et litt sånn artig alternativ til papir. Det er på tide at noen får et knallsterkt mandat til å fornye offentlig sektor, og til å digitalisere den på ordentlig.
Og når det skjer, for det MÅ det, da må man slå ut alt det iskalde, grågrumsete badevannet som består av én del “sånn har vi alltid gjort det” og én del “jeg synes dette bør ligge under MITT direktorat”, én del “det vedkommer ikke oss at en annen del av staten har spurt deg om det samme, kjære borger”, og to deler “ja, digitalisering er kult, la oss lage pdf-versjoner folk kan redigere”. Også må vi passe på så vi ikke heller ut den ungen som heter Altinn i samme slengen, den ungen som er blitt en frisk, sterk, sårbar og fantastisk tiåring som er helt helt unik utenom at Estland har maken.
Jeg vet ikke hvordan offentlig sektor skal lykkes i å bli en mye bedre offentlig sektor. Jeg har ikke gitt dere et nyansert bilde av noe som helst, jeg har gitt dere et litt slemt kåseri, for det var det dere ba om å få. Dere får selv plukke med dere det som eventuelt har verdi her.
Det eneste tipset jeg kan gi dere i fortsettelsen er dette: Motoren til Altinn. Stilen og filosofien til Skatteetaten, Statens vegvesen og de flinkeste kommunene. Innovasjonsviljen fra Bergen og Sørum kommune, og Vest-Finnmark politidistrikt. IT- og språkkompetansen fra DIFI. Få det til å spille sammen.
Vi snakker om veldig flinke solister her.
Gi dem en dirigent.
