Google har gått på en smell i et patentsøksmål anlagt av Simple Air, et selskap som tilsynelatende ikke gjør annet enn å kreve lisens for åtte patenter. En enstemmig jury ved distriktsdomstolen for Eastern District of Texas, som holder til i byen Marshall, har erklært Google skyldig i å ha krenket patentet 7,035,914.

Denne distriktsdomstolen er nærmest beryktet for å være vennlig mot patenttroll. Derfor anlegges en rekke patentsaker nettopp her, inkludert Rockstars søksmål mot nettopp Google.

SimpleAir mener at Googles push-baserte varslingstjenester for Android-enheter krenker fem av kravene i det nevnte patentet. Juryen var enige i dette, og avviste også Googles forsøk på å få patentet erklært ugyldig. Ifølge SimpleAir ble patentet så sent som februar 2013 på nytt granske og bekreftet gyldig av U.S. Patent and Trademark Office.

Det juryen i saken ikke klarte, var derimot å bli enige om erstatningssummen som Google må betale. Dermed må dette spørsmålet behandles av en ny jury. SimpleAir krever 125 millioner dollar i erstatning.

SimpleAir skriver i en pressemelding at de berørte tjenestene er Google Cloud Messaging (GCM) og Android Cloud to Device Messaging (C2DM). Ifølge SimpleAir brukes disse av Google til å prosessere og sende umiddelbare varsler til Android-applikasjoner som Facebook, Twitter og Gmail.

Google har ikke ville kommentere saken, men ifølge amerikanske PCWorld.com har én av Googles advokater allerede bedt om at rettssaken ugyldiggjøres.

Ifølge SimpleAir selv og amerikansk presse er Google bare det siste i rekke av større teknologiselskaper som har møtt krav fra SimpleAir. I 2012 inngikk selskapet et forlik med Apple og BlackBerry, mens Microsoft skal ha gjort det samme i november i fjor. Også Huawei og Google-datterselskapene YouTube og Motorola Mobility skal ha blitt møtt med lignende krav.

Microsoft satte omsetningsrekord i sitt regnskapmessige andre kvartal som ble avsluttet 31. desember.

IT-giganten omsatte for 24,5 milliarder dollar i desember-kvartalet. Det tilsvarer nærmere 150 milliarder kroner, og er en oppgang på solide 14 prosent mot samme periode i fjor.

Nettoresultatet økte også, men bare med knappe 2,8 prosent til 6,56 milliarder dollar.

Omsetningen innen selskapets plattform for nettskyen, Azure, samt den skybaserte kontorpakken Office 365 har mer enn doblet seg på ett år. SQL Server og System Center gjorde et sterkt kvartal med tosifret prosentvis omsetningsvekst.

De solgte Surface-nettbrett for 893 millioner dollar, godt over en dobling (123 prosent opp) mot forrige kvartal. Regnskapet røper for øvrig ikke antall solgte enheter eller fordeling blant modellene. Før jul var nettbrettene deres utsolgt mange steder.

På forhånd var det kjent at deres nye spillkonsoll Xbox One gjorde suksess og nok lå pakket under mange juletrær. Totalt ble det solgt 3,9 millioner av denne, samt ytterligere 3,5 millioner av den tilårskomne forgjengeren Xbox 360.

OEM-inntektene fra Windows som er knyttet opp til det historisk trege PC-salget falt på sin side 3 prosent. I forrige kvartal var nedgangen på 7 prosent.

Det må føles bittersøtt for avtroppende toppsjef Steve Ballmer å se at hans egen strategi, forvandlingen til leverandør av «tjenester og enheter», for alvor begynner å bære frukter, nettopp mens selskapet søker å erstatte ham.

Arvtakeren ble ikke kunngjort da Microsoft natt til fredag la frem regnskapstallene. Ballmer har sagt at han vil gå av innen august.

– Vår kommersielle virksomhet fortsetter i raskere tempo enn markedet generelt, og vårt forretningsområde enheter og forbruker gjorde det flott i julekvartalet. Våre investeringer i enheter og tjenester leverer høy verdi til kundene, og sammen med partnerne våre sørger det for sterke resultater og god posisjon for langsiktig vekst, sier Steve Ballmer i en kommentar.

– Vi leverte rekordomsetning mens etterspørselen etter våre bedriftsprodukter fortsatt er høy. Utviklingen en sterk i segmentet for enheter og forbruker, sier finansdirektør Amy Hood.

Resultatene var bedre enn det analytikere på forhånd hadde ventet. Ifølge nyhetsbyrået Reuters sørget de sterke tallene for at Microsofts aksjekurs løftet seg 4,4 prosent.

Reisende med t-banen i Oslo har i mange år ventet på et moderne mobilnett med dekning som fungerer også under jorda.

Radiosignalene møter nemlig veggen i møtet med de betongbelagte tunnelene. For å gi de om lag 250.000 daglige reisende et tilbud om datatrafikk har det lenge vært planlagt en ny strålekabel langs sporene.

De fleste må smøre seg med enda litt mer tålmodighet, men for reisende på deler av linje 5 (Grorudbanen) er tilbudet omsider åpnet. Nærmere bestemt i strekket mellom Risløkka og endestasjonen Vestli.

Først en gang i 2015 vil hele hovedstadens t-banenett være oppkoblet, og slik få full 3G- og 4G-dekning.

Arbeidet med å strekke til sammen 46 kilometer kabel startet for snart ett år siden, men er tidkrevende fordi monteringen bare kan foregå i noen få timer om natten, da banen står.

Spleiselag
Direktørene i Telenor, Netcom og Tele2 stilte alle opp og gjennomførte en pressekonferanse ombord bakerste vogn, for å markere startskuddet fredag formiddag.

Utrullingen er et spleiselag mellom de tre mobiloperatørene, og tilbudet vil derfor komme alle kunder til gode.

– Vi er svært glade for å kunne tilby rask mobilsurfing for de reisende med Grorudbanen. Dette er første skritt på veien, og vi er i full gang med videre utbygging, sier Telenor Norge-sjef Berit Svendsen i en pressemelding.

Konsernsjef i Sporveien Cato Hellesjø følger opp og sier at tilbudet har vært etterlengtet. Han er begeistret over at arbeidet med å skape Europas «råeste nett på t-bane» nå er godt i gang.

Netcom målte hastigheten og delte et bilde fra fredagens jomfrutur. Det viste en ytelse på solide 58,78 megabit/s nedstrøms, med opplasting på 24,51 Mbit/s. Det krever at utstyret har støtte for LTE/4G og et abonnement som støtter slike hastigheter.

Nå er mobilnettet en delt ressurs, og når t-banevogner fulle av folk på vei til og fra jobb begynner å ta i bruk tilbudet, skal det blir interessant å se hva slags ytelse som blir igjen til hver enkelt. Det er uansett en liten revolusjon sammenlignet med det tidligere dekningshullet.

Thor-André Svendsen går av som administrerende direktør i Ventelo, etter å ha ledet skuta gjennom en større omstilling.

Etter å ha blitt kjøpt av det svenske investeringsfondet EQT i 2012 har selskapet rendyrket seg som leverandør av telefoniløsninger til SMB-markedet. Satsingen på fiber ble da skilt ut til egen virksomhet gjennom Broadnet.

Under Svendsens ledelse har Ventelo gått fra å ha 340 ansatte til nå 160 ansatte.

– Det har vært fokus på lønnsom vekst, og det har vi hatt med en betydelig vekst i resultatet. Alt har sin tid, og jeg føler det er greit at andre tar stafettpinnen videre, sier Thor-André Svendsen til digi.no.

Han erstattes av Tormod Stien (45), som kommer fra stillingen som direktør i Tele2 Norge med ansvaret for Network Norway.

Stien har tidligere holdt en rekke lederposisjoner i Telenor fra 1996 til 2008, og er utdannet sivilingeniør ved UiO. Han har også en master i ledelse og markedsføring fra BI.

Erfaringen kommer godt med når han skal lede Ventelos videre satsing mot bedriftsmarkedet. Lederbyttet skjer 1. februar og avtroppende Svendsen vil bistå i en overgangsperiode på rundt én måned.

Prosessen skal ha vært god og partene bedyrer at de skilles som venner.

– Vi takker Thor-André for innsatsen og hardt arbeid i en årrekke, spesielt gjennom den omfattende restruktureringen av virksomheten de seneste årene, sier styreleder Anders Igel i en melding.

Selskapet varsler at de nå skal inn i en fase med akselerert vekst i segmentet telefonitjenester mot små- og mellomstore kunder, et område de opplever har et uforløst potensial for dem.

– Ventelo har en sterk markedsposisjon, god lønnsomhet og høye vekstmålsettinger for SMB-markedet. Kombinert med et team av svært kompetente medarbeidere, de industrielle og finansielle ressursene til eierne, har Ventelo et svært godt utgangspunkt
for å levere gode kundeopplevelser og lønnsom vekst fremover, sier Tormod Stien i en kommentar.

Hva Svensen skal gjøre videre er han ikke helt sikker på. Overfor digi.no sier han at han har gjort seg noen tanker om retningen.

– Innen IT/IKT mener jeg at jeg har veldig mye å fare med. Det er ikke usannsynlig at jeg fortsetter med det.

KOMMENTAR: digi.no skrev torsdag en leder om Nav moderniseringsprogram som inneholder faktafeil.

digi.no slår fast at Steria skulle være hovedleverandør av kompetanse og teknologi. Dette er feil. I oppstarten av moderniseringsarbeidet i Nav ble det lyst ut og anskaffet tre såkalte grunnutviklingskontrakter. Disse skulle benyttes til å etablere nye systemløsninger innenfor hovedområdene portal/selvbetjening, vedtakshåndtering og ressurs/produksjonsstyring. Omfanget på disse kontraktene er tidligere kommunisert til digi.no. Tre ulike leverandører har disse kontraktene: Bekk, Accenture og Computas. I tillegg benytter vi allerede etablerte forvaltningsavtaler med systemutviklingsleverandører i markedet til å gjøre endringer og tilpasninger i vår eksisterende systemportefølje.

Ved siden av de etablerte rammeavtalene på IKT-området, lyste vi ut og anskaffet en samarbeidsavtale med en leverandør for å styrke Nav på kundesiden i moderniseringsprogrammet. Det var denne kontrakten Steria vant. Dette er også tidligere kommunisert til digi.no.

digi.no har fått den samme informasjonen som VG. Informasjonen de har bedt om er offentlig og tilgjengelig for alle som spør og er konkrete på hva de er ute etter. Habilitetsspørsmålet er en problemstilling vi har vært oppmerksom på, og har derfor vært gjenstand for grundig vurdering. Dette mener vi at kom klart frem i VG i går.

Ingunn Midttun Godal
Leder for utviklingssekretariatet

KOMMENTAR: Du må ha meg unnskyldt den noe sleipe tittelen på denne artikkelen, for ikke å snakke om det skamløst spekulative forsidebildet. Men hensikten er god: å illustrere en av det siste årets tyngste trender i samspillet mellom journalistikk og sosiale medier. Du ser den kanskje tydeligst på Facebook, der nyhetsartikler fra etablerte medier og personlige statusoppdateringer fra venner stadig oftere må vike for deling av artikler og videoklipp med lange, kryptiske og nysgjerrighetsvekkende titler fra en ny generasjon medieaktører som Upworthy, Buzzfeed og Viralnova.

Du kan ikke ha unngått å legge merke til dem:

Right Before Dying From A Rare Lifelong Disease, Sam Revealed His Three Secrets To Happiness.

Eller:

This Baby Has No Idea His Parents Are The Coolest Ever. But These Photos Are Proof.

De nye delingstjenestene spesialiserer seg på innhold du får lyst til å dele. De benytter en særegen presentasjonsform, langt fra den korthogde tabloide nyhetstradisjonen. Titlene består gjerne av to setninger, formulert slik at leseren tvinges til å klikke for å finne ut hva saken faktisk dreier seg om. Punktum brukes flittig, noe som ellers ikke forekommer særlig ofte i medienes tittelbruk. Enkelte aktører har spesialisert seg på å tilføre en dose moralsk eller politisk temperatur, gjerne krydret med sentimentalitet eller humor:

L. Ron Hubbard’s Great-Grandson Spills The Family Secrets On How Scientology Started. Eek.

I delingskulturens tidsalder sier vi noe om oss selv med hva vi deler. Nettindustrien har forstått at det ligger fryktelig mye penger i vårt behov for å bli sett, respektert og elsket, og de nye delingstjenestene vil tjene penger på å hjelpe oss til å bli flittigere og flinkere delingsarbeidere.

This Might Be The Scariest Trail In The World. But You’ll NEVER Guess Where It Leads. Unbelievable.

Den medialt oppegående leseren skjønner selvsagt at dette er ren lokking, men lar seg likevel friste. Man må jo vite hvor verdens skumleste sti fører hen (til et tehus på toppen av et fjell i Kina, etter en unektelig ganske luftig tur).

Noen ganger er det helt kryptisk. Feel Like Having Your Teeny-Little Mind Blown? Just Start Watching. It Won’t Take Long.

Andre ganger er det mer åpenbart hva saken dreier seg om, skjønt etter å ha lest 25 reasons Norway is the greatest place on earth må man nesten spørre seg om Huffington Post helt har sluttet å bruke journalister til å skrive sakene sine.

De virale nyhetstjenestene forsterker Facebooks grep om mediebrukerne. Twitter er kanskje journalistenes og skravleklassens foretrukne plattform, men Facebook er den soleklart mest effektive arenaen for denne typen deling av redaksjonelt stoff. Selv de mest populære medieaktørene på Twitter har langt større effekt av å dele innholdet sitt på Facebook, skriver The Atlantic.

De nye delingstjenestene bruker en dramaturgi som fungrer spesielt godt i Facebook-formatet, men en annen viktig forklaring til suksessen er hvordan Facebook vekter innhold. Nettsamfunnet gjør stadig endringer i algoritmen som styrer hvordan innhold prioriteres i brukernes nyhetsstrøm, og i det siste er flere endringer gjort for å for å løfte redaksjonelt innhold opp, slik selskapet blant annet fortalte om i en bloggpost i desember i fjor.

Den store vinneren på innholdssiden er ikke tradisjonelle nyhetsmedier, men Upworthy, delingstjenesten som ble startet av Eli Pariser og Peter Koechley i mars 2012.

Pariser er tidligere leder av den politiske aktivistorganisasjonen MoveOn, en støttespiller for det demokratiske partiet i USA. Koechley kommer fra satirenettstedet The Onion. Upworthy er ment som et politisk og moralsk noe mer «oppbyggelig» alternativ til deling av videoer med søte katter (unnskyld) og mennesker som faller og slår seg. Her har mye av innholdet en viss moralsk eller politisk ladning, med tilhørighet noe til venstre i det politiske landskapet. Det er «social media with a mission».

Typiske Upworthy-overskifter er A Tea Partier Decided To Pick A Fight With A Foreign President. It Didn’t Go So Well, eller Internet Calls Fat Girl ‘Fat’ And Her Response Is … Perfect. I visse kretser, noe til høyre for det politiske sentrum, er det sånt som kalles «politisk korrekt».

Favorittemnet ser ut til å være saker som fokuserer på presset mot kvinners kroppslige selvbilde, uten at det er snakk om innhold som graver veldig dypt i materien, slik The Daily Beast diskuterer i denne artikkelen.

Likevel – eller kanskje nettoppp derfor – går det så det suser. Ifølge The Atlantic har Upworthy i snitt mer enn 75000 Facebookdelinger per artikkel, og ligger dermed milevidt foran konkurrentene, som alle har mindre enn 10000 delinger per artikkel, mange bare noen få tusen eller til og med hundre. I dette beitet finner man Upworthy-kloner som Buzzfeed, Viralnova, Viraldoza og tjenesten med det talende navnet Distractify, sammen med mer seriøse aktører som Huffington Post, The Atlantic, Salon og Slate.

Hva de etablerte, mer tradisjonelle og kvalitetsorienterte nettmediene kan lære av den nye konkurransen? Så langt ser det primært ut til å være titteldramaturgien man tar etter, og tendensen til å snekre sammen stadig tynnere sitatsaker. Også i denne avisa kan det nok hende at man, helt unntaksvis, selvfølgelig, faller for fristelsen til å lokke leserne med vage og nysgerrighetsvekkende titling.

Slik endres journalistikken, og ikke nødvendigvis til det bedre. Er egentlig en videodelingssak som Watch this polar bear cub take his (very awkward) first steps noe nettmagasinet Salon skal og bør drive på med?

En viktigere lærdom for mediene kan nok være at delbarhet blir minst like viktig suksessfaktor som klikkbarhet.

I gamle dager – la oss si for fem år siden – handlet det meste om å skape klikk fra nettmedienes forsider ved hjelp av mest mulig utspekulert tittel- og bildebruk. «Klikkhoreri» var et ikke ukjent begrep i det nettbaserte mediebransjen. De nye delingstenestene er i stedet designet for å spre tidtrøyte og underholdning som smitter på virusliknende vis, og flytter klikkfiskingen ut i de sosiale mediene.

En Upworthy-sak leser du høyst sannsynlig fordi noen delte den med deg, ikke fordi du oppsøkte den på Upworthys egen webside. Den er ikke engang inne på Alexas liste over verdens 500 største nettsteder. I delingsøkonomien er det ikke lenger den enkelte artikkelens klikkvennlighet på nettmediets egen front som er det avgjørende suksesskriteriet, det er i minst like stor grad sakens delbarhet:

Har den det som skal til for at mange vil dele den med sine venner, og for at de kan stå for innholdet når det dukker opp i vennenes nyhetsstrøm? Trykker den på de rette knappene?

Sånt er viktig, i en verden der vi i økende grad lærer hverandre opp til å tro at vi er det vi deler.

Jan Omdahl har vært mangeårig kommentator om teknologi og nye medier i Dagbladet. Etter at Dagbladet og digi.no fikk samme eiere vil flere av hans kommentarer og saker bli publisert i digi.no.

En føderal dommer ved distriktsdomstolen i Seattle i USA har godkjent en begjæring om å avvise et søksmål i et tilfelle av ulovlig deling av filmen «Elf-Man» via en BitTorrent-tjeneste. Dette skriver TorrentFreak.

I fjor vår saksøkte skaperne av filmen, som er organisert gjennom selskapet Elf-Man LLC, 152 personer som på dette tidspunktet ikke var kjente for selskapet. Derimot hadde selskapet registrert et tilsvarende antall IP-adresser og ba retten om å få lov til å innhente tilstrekkelig informasjon til å identifisere «eierne» av hver IP-adresse. Dette ble innvilget, men med en advarsel om at «identifisering av kontoeieren forteller veldig lite om hvem som faktisk lastet ned Elf-Man ved å bruke denne IP-adressen». Dette skriver dommer Robert S. Lasnik.

Rettighetshaverne har etter alt å dømme ikke greid å skaffe flere bevis i saken, men har likevel valgt å fortsette ved å hevde at de saksøkte personene enten har lastet ned BitTorrent-applikasjonen og brukt den til å laste ned og dele opphavsrettsbeskyttet materiale, eller har tillatt, bidratt til eller oppfordret andre til bruk av deres Internett-forbindelse til å laste ned og dele opphavsrettsbeskyttet materiale.

Dommeren skriver i kjennelsen at det ikke har blitt lagt fram noen annet bevis enn IP-adressene i spørsmålet om kontoeierne har lastet og/eller delt filmen. Ifølge kjennelsen kan det like gjerne ha vært et familiemedlem, en gjest eller en «gratispassasjer» som har deltatt i BitTorrent-svermen.

– I stedet for å presentere spesifikke fakta som knytter den navngitte tiltalte til det krenkende atferden, hevder saksøkeren at bare at vedkommende IP-adresse ble observert i å krenke saksøkerens film og gjetter hvordan dette kan ha skjedd, skriver Lasnik. Derfor avvises dette punktet, samt et punkt om hvor de saksøkte hevdes i å ha bidratt til krenkelsene.

Også et tredje punkt som handler om indirekte krenkelse av opphavsrett, hvor rettighetshaverne mener at de saksøkte kan straffes for ikke å ha sikret seg mot uautorisert bruk av Internett-forbindelsen, mener dommeren, ved å vise til tidligere rettsaker, at det forsett er et essensielt krav til slike påstander. Det vil si at det må bevises at de tiltalte har åpnet opp for slik uautorisert bruk av nettilgangen med vilje.

Kjennelsen betyr altså at det amerikanske rettsvesenet, i alle fall så langt, mener at en IP-adresse ikke er nok til å avgjøre hvem som har bedrevet eller bidratt til piratkopiering. Men også at en eier av et Internett-abonnement ikke er juridisk ansvarlig for hva andre måtte bruke Internett-forbindelsen til.

En juridisk, men temmelig partisk analyse av hva kjennelsen betyr, finnes her.

Alle som benytter Google Kalender bør være på vakt når de navngir oppføringer i den webbaserte kalenderen, skriver The Verge.

I visse tilfeller går det nemlig ut en automatisk invitasjon til å dele oppføringen med e-postadresser som eventuelt er nevnt i tittelen.

Et privat notat med tittel «Husk å diskutere lønn med sjef@eksempel.no» (eller lignende) blir ikke uforvarende sendt som en innkalling via epost, men kan dukke opp i vedkommendes kalender.

Problemet skyldes en utilsiktet feil i en delefunksjon, som egentlig skal gi deg valget om vedkommende får ta del i hendelsen eller ikke.

Helt vanlig er dette ikke, men det kan raskt medføre pinlige situasjoner, skriver The Verge.

Det var utvikleren Terence Eden som først rettet søkelyset på forholdet. Google erkjenner at det er en feil i kalenderen, som de nå jobber aktivt med å fikse.

KOMMENTAR: Stephen Elop blir stort sett ansett for å være djevelens mann. Hver gang Nokia eller Windows Phone dukker opp på digi.no blir det en temmelig ensformig debatt hvorvidt Elop hadde som mål å revitalisere Nokia, eller å kjøre kursen såpass langt ned at Microsoft kunne kjøpe Nokia. Folk ser i hovedsak ut til å mene det siste.

Etter å ha møtt en del eks-Nokia-folk opp gjennom årene har jeg fått et annet inntrykk. Her er hva jeg tror skjedde i Nokia og hvorfor de endte opp med å gjøre slik de gjorde.

For drøyt
For å begynne med påstanden om at Elop jobbet for Microsoft og hadde som mål å kjøre selskapet i grøfta. Det er ekstremt lite sannsynlig at dette var tilfellet. En kan anta at styret i Nokia vet hva de driver med, og at de skulle ansette en sjef som med vitende og vilje svindler dem slik, er for drøyt. At det i tillegg skulle skje uten et rettslig etterspill er også helt absurd. Det ville i så fall vært tidenes ran og ville fått skandalen rundt Fast til å se ut som en tur i skogen.

Så, hvis det ikke var svindel, hva var det da? Det ser unektelig rart ut, særlig med Elop sitt «Burning Platform»-memo som sendte Nokia inn i dødsspiral.

Teknisk gjeld
Årene før iPhone var for Nokia preget av frenetisk utvikling, uten tanke på å investere i selve Symbian-plattformen. Nokias finansdirektør hadde konkrete krav om hvor mange modeller produktsjefen måtte ut med hvert år. Hver nye modell måtte ha flere nye funksjoner enn modellen den erstattet. Symbian-teamet satt og puttet funksjon på funksjon på funksjon uten noen gang å få lov til å jobbe med grunnpilarene i plattformen. De akkumulere en enorm teknisk gjeld og det er en kortsiktig strategi. Det sluttet å være gøy på et tidspunkt.

Etterhvert som tiden gikk ble det kjent at det å utvikle programvare til Symbian var et mareritt. Når iPhone ble lansert endret alt seg over natten. Utviklere av mobile plattformer fikk plutselig se hvordan det var å utvikle på en moderne plattform. Alle sammen droppet Symbian i løpet av veldig kort tid.

Etter noen år kommer Elop. I mellomtiden har Android fått et solid fotfeste. Det blir i løpet av veldig kort tid klart at Symbian er problemet. Ikke bare rent teknisk, det viste seg også å være umulig å gjøre noe som helst i Nokia med mindre Symbian-teamet var enig i dette. Ville de ikke gjennomføre det så ble det ikke noe av.

Ingen retrett
Elop trengte en måte å vingeklippe Symbian på, slik at Nokia faktisk kunne stå fritt med tanke på å velge sin fremtidige platform. Så lenge Nokia så ut til å stå «last og brast» bak Symbian blir det vanskelig for Nokia å kunne velge en plattform på et rent objektivt grunnlag.

En risikabel strategi tar form. «Burning Platform» ble skrevet en sen nattetime og skapte en opphisset debatt i styret i Nokia. Elop fikk viljen sin, memoet ble sendt ut og i løpet av 5 minutter hadde det blitt lekket til pressen.

Strategien er ikke ulik den hærførere har brukt når de har brent skipene sine etter å ha sendt troppene i land. Brutalt, men det gjør det klart for alle at det ikke finnes mulighet for retrett og den eneste måten å overleve på er å gå på.

Frie hender
Resultatet var at salgstallene til Symbian forsvant over natten. Hele Nokia var i løpet av en kort arbeidsdag blitt overbevist om at Symbian måtte bort. Elop hadde nå frie hender til å gjøre som han ville.

Jeg tror Stephen Elop er smartere enn hva de fleste tror. Det kan debatteres hvorvidt Windows Phone var den riktige platformen for Nokia – men jeg tror de fleste er enige i at det uansett ikke var noen fremtid i Symbian. Elop gjorde det han følte han måtte gjøre og det gikk slik at han ville.

Resten er historie.

Google Chrome er etter alt å dømme den eneste nettleseren som har innebygd støtte for talekjennelse, det vil si Web Speech API. Riktignok gjøres det aller mest av den faktiske gjenkjennelsen i serverne i Google, men dette kan med Chrome gjøres uten bruk av plugins.

I september skal webutvikleren Tal Ater ha oppdaget noe mener er en alvorlig sårbarhet i implementeringen av Web Speech API i Chrome. I en video demonstrerer han hvor dette kan utnyttes av nettsteder til avlytte omgivelsene rundt pc-en Chrome kjøres på.

Når en bruker for første gang tar i bruk en webapplikasjon med støtte for Web Speech, må brukeren i nettleseren godkjenne at applikasjonen får tilgang til å lytte til mikrofonen. Fra og med Chrome 32, den nyeste utgaven, vises det da et rødt merke i toppen av fanen så lenge lyttingen skjer. Dette er ifølge Ater vel og bra.

Det Ater derimot har oppdaget, er at det er mulig for en ondsinnet applikasjon å åpne et nytt vindu bak det vinduet brukeren («pop-under») benytter, hvor det i det skjulte kjøres kode som også lytter til bruken. Dette er mulig så lenge den ondsinnede applikasjonen benytter en HTTPS-forbindelse, for da behøver ikke brukeren på nytt å gi sitt samtykke til at det samme domenet får tilgang til mikrofonen. I praksis gis altså slike tillatelser på domenenivå, ikke per fane eller vindu.

Lytter i skjul
Selv om brukeren forlater den ondsinnede applikasjonen i vinduet som ligger fremst, vil applikasjonen i det bakre vinduet kunne fortsette å lytte til via mikrofonen. Dette skje ifølge Ater uten at det bakre vinduet på noen måte markerer at mikrofonen er i bruk, slik det gjøres i det fremste vinduet.

Ater mener at dette er en sårbarhet og varslet Google om det i september. Google skal raskt ha bekreftet feilen og laget en feilfiks, men feilfiksen har aldri blitt tatt i bruk. Fra Chrome-teamet har Ater fått beskjed om at det foregår en diskusjon om hvordan dette skal håndteres innen det han kaller Standard-gruppen og at man ikke har avgjort noe ennå. Men ifølge Ater har W3C allerede i oktober 2012, gjennom en oppdatering av Web Speech API-spesifikasjonen. Dette er foreløpig ikke noen offisiell W3C-standard, og spesifikasjonen er skrevet av to Google-ansatte.

Diskuteres?
Nå har det gått fire måneder og Ater mener at det var på tide å gjøre sårbarheten offentlig kjent. Det er ikke noe kritikkverdig ved dette når Google har blitt gitt så lang tid til å rette opp. Selskapet har jo flere ganger vist at det er i stand til å fjerne sårbarheter i Chrome på under et døgn.

Slike avsløringer kan få fortgang på utgivelsen av feilfikser, men det ser ikke ut til at Google mener det er noen hast.

– Ingen trussel
– Vi har undersøkt på nytt og mener fortsatt det ikke finnes noen umiddelbar trussel, siden en bruker først må aktivere talegjenkjennelse for hvert nettsted som ber om det, sier Google i en uttalelse til Infoworld.

Uansett om Google gjør en endring i hvordan Chrome håndterer det nevnte problemet, bør man nok unngå å gi ukjente nettsteder tilgang til mikrofonen, eller til webkameraet for den sakens skyld. Det sistnevnte gjelder selvfølgelig ikke bare i Chrome.