Turingsprisen for 2013 er tildelt Leslie Lamport, en forskningsleder ved Microsoft Research. Dette kunngjorde ACM (Association for Computing Machinery) denne uken.

Prisen, som av mange regnes som en slags Nobelpris innen databehandling, gis til Lamport for hans bidrag til å påtvinge klar og veldefinert sammenheng i den tilsynelatende kaotiske atferden til distribuerte datasystemer, hvor flere autonome datamaskiner kommuniserer ved å sende hverandre meldinger.

Ifølge ACM har Lamport tenkt ut flere viktige algoritmer og utviklet formelle protokoller for modellering og verifisering, noe som forbedret kvaliteten til virkelig distribuerte systemer. Bidragene skal ha ført til å bedre nøyaktigheten, ytelsen og påliteligheten til datasystemer.

– Som en anvendt matematiker hadde Leslie Lamport en ekstra bevissthet for hvordan å bruke matematiske verktøy på viktige, praktiske problemer. Ved å finne nyttige måter for å skrive spesifikasjoner og å bevise riktigheten til realistiske algoritmer – noe som sørger for et sterkt fundament for komplekse dataoperasjoner – bidro han til å flytte verifiseringen fra å være en akademisk disiplin til bli et praktisk verktøy, sier Vint Cerf, som er president i ACM, i en pressemelding.

Lamports algoritmer og verktøy er mye brukt, blant annet innen sikkerhet, nettskyløsninger, integrerte systemer, databasesystemer og oppgavekritiske datasystemer som avhenger av sikker informasjonsdeling og -interoperabilitet for å unngå feil.

Ifølge ACM har Lamport bidratt til påliteligheten og robustheten ved design av både programvare- og maskinvareteknologi med sine ideer om «safety», hvor det ikke skjer noe galt, og «liveness», hvor det skjer noe godt.

Lamport skal også ha kommet med løsninger for bysantinsk feiltoleranse, som bidrar til å hindre feil i systemkomponenter som opptrer feilaktig når den samhandler med andre komponenter.

LaTeX
Mange informatikere kjenner kanskje Lamport som oppfinneren av LaTeX, som fortsatt regnes som de facto-standarden for teknisk publisering innen blant annet informatikk. Det er kanskje nettopp derfor at ACM har generert en PDF-versjon av pressemeldingen med LaTeX.

Lamport skapte i sin tid også språket TLA+ for temporal-logikk, som ifølge ACM bidrar ved skriving av nøyaktige og robuste spesifikasjoner.

– Hans pionerarbeid innen distribuerte og samvirkende algoritmer har i vesentlig grad forbedret både forbrukerrettede og industrielle datasystemer, fra multiprosessorteknologi i datasentraler til multidatamaskin-nettverk brukt i kontrollsystemer for luftfart, sier Wen-Hann Wang, daglig leder for Intel Labs, i pressemeldingen.

– Spesielt har den strålende «logical clock»-abstraksjonen, som han introduserte for omtrent 40 år siden, hatt en enorm innvirkning på feltet. Den bidro med et elegant rammeverk for resonnementer om distribuerte protokoller, noe som er kritiske elementer i den sammenkoblede verdenen.

Turingsprisen, eller «ACM A.M. Turing Award» som den offisielt heter, inkluderer en pengesum på 250 000 dollar. Prisen finansieres av Intel og Google. Den vil bli overrakt under en bankett i San Francisco i juni.

Lamport har tidligere vært ansatt i SRI International og Digital Equipment Corporation (DEC). Han er tatt sine universitetsgrader i matematikk ved Massachusetts Institute of Technology og Brandeis University.

Microsoft har i anledningen publisert en lang artikkel om Leslie Lamport her.

DEBATT: Venstres krav om et nytt nasjonalt stamnett er skivebom i debatten om digital sårbarhet. Vi har allerede to landsdekkende stamnett av høy kvalitet, i tillegg er det mellom de fleste byene i landet bygget flere strekk av regionale aktører.

Sårbarheten ligger i lokal infrastruktur i landets kommuner, en utfordring som krever nasjonalt lederskap.

Kravet om å redusere sårbarhet i den digitale infrastrukturen er like gammelt som teknologien selv. Nå lanseres ideen om et nytt nasjonalt stamnett som svaret på sårbarhetsutfordringen. Utspillet kommer fra Venstre, og dreier debatten i feil retning. Vi har allerede to nasjonale aktører i Telenor og Broadnet med robuste, nasjonale stamnett. Broadnet alene har 35.000 km med fiber med adskilte føringsveier mellom de 90 største byene i Norge. Telenor har enda mer.

Meningsløs investering
De to selskapene bytter også linjer over hele landet, og skaper dermed enda bedre redundans (enda flere alternative ruter) og sikre fremføringsveier mellom de fleste byer og tettsteder. I tillegg er det bygget flere frittstående linjer av ulike regionale aktører som knytter byer og tettsteder sammen, i hovedsak selskaper knyttet til e-verkene. Den tredje uavhengige føringsveien i stamnettet mellom sør og nord (Trondheim – Narvik) er under bygging i et samarbeidsprosjekt med flere aktører, og vil komplettere en nasjonal infrastruktur. Utover dette har både Broadnet og flere andre aktører alternative stamnettstrekninger mellom nord og sør i Norge gjennom Sverige.

Det finnes ingen eksempler på at svikt i stamnettene har skapt eller forsterket en krisesituasjon. Et tredje, nasjonalt stamnett vil derfor være en omfattende og meningsløs investering for samfunnet.

Alle kriser er lokale
«Alle uønskede hendelser skjer i en kommune», sier seniorrådgiver Harald Rasmussen i Direktoratet for sivil beredskap (DSB). Sagt med andre ord: Alle kriser er lokale. Derfor er også beredskapsansvaret lagt til kommunene.

De senere års krisehendelser, som stormene Dagmar og Hilde, brannen i Lærdal samt flommene på Øst- og Sørlandet viser at det ikke er i hovedforbindelsene mellom byene (stamnettet) kommunikasjonsproblemene oppstår.

Senest forrige uke fikk vi igjen en påminnelse, da var kommunikasjonen i hele Ålesund borte knyttet til feil i ett enkelt noderom. Feil og problemer oppstår konsekvent i de lokale infrastrukturene. Det er nesten uten unntak lokale linjer ut til de mobile basestasjonene, til ulike offentlige bygninger, til bedrifter og husstander som faller ut og skaper de omfattende kommunikasjonsproblemene vi kjenner til. Når disse linjene kun henger på en enkelt kabel og ikke systematisk er planlagt med flere alternative føringsveier med flere tilknytninger, vil resultatet alltid bli at kommunikasjonen faller bort når linjen eller kabelen blir brutt.

Ond sirkel
Selv om våre utfordringer ligger lokalt, er summen av lokal, digital infrastruktur imidlertid et nasjonalt problem som krever nasjonalt lederskap. Vi må ut av en ond sirkel: Vi bruker stadig mer penger på vår fragmenterte IKT-infrastruktur, uten å oppnå en markant og nødvendig reduksjon av sårbarheten. Denne sårbarheten utgjør en alvorlig utfordring for samfunnet, ikke minst for kritiske funksjoner som kriseberedskapen. De siste 20 årene har samtlige samferdselsministre, på tvers av politisk ståsted, pekt på behovet for redusert sårbarhet. Ingen av dem har maktet å gjøre noe med det.

Mens vi har solid digital forsyningskraft i stamnettene, det vil si mellom hovedsentralene i byene og tettstedene, er vår lokale infrastruktur et lappeteppe. Noen steder har vi overskudd på linjer og unødvendig parallellitet i nettet, andre steder er det gapende hull. Lokalt bygges det parallelle nett for å nå offentlige virksomheter og bedrifter som mange tilfeller holder til i samme bygg. Denne nettbyggingen er ukoordinert og kostbart, og den driver sårbarheten opp. To offentlige aktører på samme adresse kan ha ulike nett basert på ulik infrastruktur, men infrastrukturen er som regel trukket i samme grøft. Dermed kan den samme gravemaskinen sette begge to ut av spill. Det er slik kritisk sårbarhet oppstår.

Nasjonalt lederskap
Diskusjonen om sårbarhet må dreie seg om infrastruktursituasjonen i kommunene. Når en krise oppstår lokalt, hjelper det lite at vi har flere førsteklasses motorveier ved siden av hverandre mellom landsdelene. Den lokale infrastrukturen vil alltid være avgjørende for omfang og konsekvenser i en krisesituasjon.

Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige for å ta lærdom. Her har det offentlige tatt en langt mer offensiv rolle i utbygging og sikring av kritisk infrastruktur. Gjennom tilsynsmyndigheten avdekkes hull i infrastrukturkartet, og det stimuleres aktivt til at utbyggere på kommersielt grunnlag kan bidra til å tette hullene. Slik ser man at landet som helhet får en langt mer robust infrastruktur, og at samfunnskritiske funksjoner står bedre rustet i en krisesituasjon – uansett hvor den oppstår.

Jeg har jobbet med infrastruktur og sårbarhetsproblematikk i nærmere 20 år, og ser at vi gjennom hele denne perioden har diskutert de samme problemstillingene, og lansert de samme løsningene.

Vi i Broadnet bygger infrastruktur i de fleste av landets kommuner, og møter daglig utfordringene som følger av at vi har like mange forvaltningsregimer som vi har ordførere i dette landet. Tiden er nå overmoden for nasjonalt lederskap innenfor dette området. Den nye regjeringen har muligheten til å bryte med en tradisjon som stadig gjør oss mer sårbare som nasjon. Vi trenger ett regime for utrulling av kritisk infrastruktur, én forvaltning for offentlig nettplanlegging, og en standard for robuste, samfunnskritiske nett. Først når dette ansvaret samles på ett sted vil vi makte å redusere sårbarheten. Vi trenger et superdepartement som har som hovedoppgave å sikre at vi og våre etterkommere skal leve i en digital fremtid hvor tilgjengelig kommunikasjon er en av de mest kritiske samfunnsfaktorene.