Det er mange grunner til å prøve å forstå Kina bedre. Landet kan være en kommende supermakt, både politisk og økonomisk. Det er verdens største marked for mange slags IT-produkter. Det er der det meste av vårt IT-utstyr produseres. Det styres gjennom et ugjennomtrengelig system som blander elementer av klassisk ettpartistat med årtusenlange keiserlige tradisjoner. Det er en uforståelig redsel for harmløse – i betydning total mangel på kjennskap blant kinesere flest, enn si oppslutning – dissidenter som Liu Xiaobo og Ai Weiwei. På Internett kombinerer myndighetene en nødvendig toleranse for folkelig kritikk med en heftig overvåkning som ville fått amerikanske NSA til å rødme av skam (og kanskje misunnelse).

Qiu Xiaolong
Bøkene til Qiu Xiaolong favner om alt dette, og enda mer. Han er født i Shanghai i 1953. I 1989 var han på kortvarig opphold i USA. Under opprøret på Tienanmen-plassen i juni ble han angrepet av den partitro pressen for sin støtte til protesterende studenter, og fant det klokest å forlenge sitt amerikanske opphold. Han er i dag etablert i St. Louis, med forholdsvis hyppige besøk i hjemlandet. Han har utgitt flere samlinger av klassisk kinesisk poesi, oversatt til engelsk, samt egne dikt.

I 2000 debuterte han som krimforfatter med Death of a Red Heroine (En rød heltinnes død), med inspektør Chen Cao i hovedrollen som politietterforsker. Siden er det kommet flere inspektør Chen-romaner, samt novellesamlingen Years of Red Dust (fransk utgave 2008, engelsk utgave 2010) om Shanghai i årene fra kommunistenes maktovertakelse i 1949 til 2005.

Red Dust (rødt støv) er en komplisert metafor som går igjen i alt Qiu skriver. Det er opprinnelig et buddhistisk konsept for å stemple den materielle verden som illusorisk. Qiu bruker det for å beskrive både hvordan kommunistpartiet kaster blår i folks øyne for å dekke over ugjennomtrengelige avgjørelsesprosesser innen politikk og økonomi, og når han skal fortelle om vanlige kineseres perspektivløse liv.

Gåtefulle Kina
Den siste inspektør Chen-romanen, og som resten av denne artikkelen handler om, heter Enigma of China (Kinas enigma). Den kom på trykk og som e-bok i fjor høst. Tittelen spiller på et maleri av Salvador Dali, Enigma of Hitler. Sist i boka gir Chen denne forklaringen:

– Det er et særdeles uforglemmelig maleri. Det er mange år siden jeg så det, men minnet om visse surrealistiske detaljer har aldri forlatt mine tanker. Det visne treet, det revne fotoet av Hitler på en tom tallerken, det enorme ødelagte telefonrøret med en tåre, kanskje et symbol på ideologisk kontroll over folket. Her, i dag, kunne vi enkelt bytte ut telefonrøret med en Internett-kabel og bildet av Hitler med et av Mao.

Romanen begynner med et foredrag i lokalene til Shanghais forfatterforening. En kjent professor, Yao Ji (fiktiv), beskriver, nettopp, Kinas enigma. Professorens samfunnskritikk er minst like hard som den til dissidentene jeg nevnte innledningsvis, Liu Xiaobo og Ai Weiwei.

– Kinas enigma. Hva dreier den seg om? Det er et populært politisk slagord – sosialisme med kinesisk særpreg – som faktisk dekker over mye gåtefullt. Ting vårt partis aviser kaller sosialistiske eller kommunistiske er i virkeligheten kapitalistiske, primitive eller kjeltringaktig, og absolutt materialistiske. De er også føydalistiske i det ledende kadres – eller prinsers – barn selv er ledende kadre.

Forfatteren forsikrer at Yao ikke er dissident, bare «potensiell bråkmaker». Allerede her kommer Internettets særegne funksjon i det kinesiske samfunn fram. Yao har ikke bare fått publisert flere kontroversielle artikler. Han har også lagt «enda mer upubliserbare artikler» ut på et antall blogger. Som politimann vet Chen at Yao er svartelistet. Forfatteren lar Yao gi noen konkrete eksempler, før han forsvinner helt fra fortellingen. Poenget er at han angir mange av temaene i boka: En professor i eiendomsutvikling med millioner i ekstrainntekt, «den eneste verdien i en verden av rødt støv er skinnende mynt», en gifteklar pike som heller vil gråte i en BMW enn le på en sykkel» og så videre. Yaos eneste håp er at et uavhengig og respektert lovverk kan ta over for myndigheter med stadig mindre legitimitet og en partiideologi i full oppløsning.

Parallelle maktstrukturer
Foredraget utløser en refleksjon hos Chen om sin plass i de parallelle maktstrukturene i det kinesiske samfunnet. Han er høytstående politimann. Han er også en kjent og anerkjent dikter, medlem av Shanghai forfatterforening. Han er videre nestleder i politiavdelingen av kommunistpartiet i Shanghai og medlem av partikomiteen til Shanghais kommunistparti.

Brått kommer mordgåten. Sjefen for boligutviklingskomiteen i Shanghai by, Zhou Keng, er drept.

To uker tidligere var Zhou blitt utsatt for en bølge av kritikk på flere internettfora, døpt «søk etter menneskekjøtt». Innleggene kom så fort og fra så mange hold at de ikke lot seg kneble. De dokumenterte nærmest utallige tilfeller av korrupt opptreden fra Zhous side.

Zhou ble tatt i forvaring, ikke av politiet, men av partiet. Praksisen heter «shuanggui», og utøves av partiinterne organer med oppgave å håndheve disiplin. Korrupsjon er ikke nødvendigvis et brudd på partidisiplinen, med mindre den går ut over overordnede i partihierarkiet. Derimot er det et utilgivelig brudd på partidisiplinen å bli avslørt på Internett som korrupt.

– Fra tid til annen forsvinner ledende partifolk i shuanggui, og det gis ingen informasjon til verken politi eller medier, skriver Qiu.

Fordelen med Shuanggui er at den korrupte blir borte, uten at noe mer lekker ut. Og shuanggui er unndratt politiets myndighet.

Det er imidlertid sjelden shuanggui fører til dødsfall. Partiet kan ikke være bekjent av mord. Og Zhou er tydeligvis død av kvelning utløst av henging.

Ordren som partisekretær Li gir inspektør Chen er klar:

– På grunn av hans stilling og fordi tilfellet er så følsomt, må politiet etterforske og konkludere med at det er et selvmord.

Men selvfølgelig er det mord. Og selvfølgelig kan ikke Chen være annet enn lojal. Han er ingen stormende helt. Han er et produkt av rødt støv: Virkeligheten som beskrives i offisielle kanaler – medier, politirapporter – er uvirkelig, men det er den som teller. Å overleve er å finstemme ens personlige illusjonen mot den kollektive galskapen. Så lenge det man offisielt formidler til hverandre er systemtro går det bra, selv om det i praksis er et himmelropende avvik mellom det man tenker og det man gjør, eller mellom hvordan man beskriver det man gjør og man faktisk holder på med.

Chen prøver å berge seg selv. Han finner bevis for mordet, og for hvem morderen er. Siden mektige krefter står bak, kan han bare ødelegge seg selv ved å presentere dette åpent. Han antyder bare overfor sine overordnede – i de parallelle maktstrukturene politi, politikk, offentlig forvaltning, parti, partiets disiplinærorganisasjon – at han har «noe på dem», men at han ikke akter å bryte spillereglene.

Å skape illusjoner
Utenfor maktstrukturenes rekkevidde gjør han det han kan: Han finner fram til den partiet mener er den virkelige skurken, personen som startet nettkampanjen mot den korrupte Zhou, og sørger for å ødelegge bevismateriale som kunne ført til at også partiet greide å avsløre henne. Han får dette til på et vis som sikrer at hennes allierte – innehavere av nøye overvåkede internettkafeer og like nøye overvåkede ansvarlige for reklamefinansierte nettfora for frimodige ytringer – på troverdig vis kan opprettholde illusjonen overfor maktstrukturene at de er uskyldige. Det er trivielle hull i det offentlige sikkerhetsopplegget som gjør dette mulig: For eksempel er det ingen i internettkafeen som merker seg om man plutselig flytter seg fra pc-en man er registrert på til en pc der ingen for tiden er registrert.

Innehaveren av det kommersielle nettforumet som starter kampanjen mot Zhou er også kjent hacker, og har, i likhet med professor Yao, rykte som kranglefant og potensiell bråkmaker. Han opererer med flere mobiltelefoner: På den mest konfidensielle bytter han nummer en gang i måneden. Igjen et villet hull i overvåkningen: Det kreves ingen registrering for kontantkortabonnementer. Han er ikke – kan ikke være – motvillig til å ta på seg oppdrag på vegne av maktstrukturene for å avsløre dissidenter. Men han løser disse oppdragene med varierende trofasthet. Igjen dreier det seg om å opprettholde noen illusjoner.

«Det smaker Mao»
Boka er spennende. Den er spekket med observasjoner om buddhistiske overlevninger i vanlig folks liv, med henvisninger til klassisk kinesisk litteratur, og med glimt av hvordan vanlige folk gjennomskuer de mange løgnene som bygger opp under illusjonene, selv om de er like mye fanger som makthaverne.

Et eldre ektepar diskuterer rekene de har skaffet til middag.

– De smaker f.. t… som formann Mao, sier mannen. – Oppbevares ikke han fortsatt i formalin?

Peiqin, den tapre kona til en av Chens yngre kolleger, tyr til Internett for bakgrunnsinformasjon om hvordan sørge for sunn mat til familien. På et forum kommer hun over et innlegg med tittelen «Svinebonden spiser aldri svin». Den avslører hvordan svinebøndene bruker veksthormoner og andre kjemikalier for å få mest mulig flesk på kortest mulig tid og med færrest mulig utgifter. De holder gjerne av en gris eller to til eget forbruk. Partikadre har tilgang til et hemmelig forsyningsnettverk med svin og andre varer fra organisk landbruk.

På nettet gjelder begrepet «harmonisering». Det er når ting går for langt. Noe av det som felte Zhou var hans tilgang til det svinedyre sigarettmerket «95 Supreme Majesty». Chen opplever at nettsøk etter dette merket gir feilmelding.

Iskremen Häägen-Dazs er et statussymbol. Skal man by slekt og venner på vegetarisk festmiddag i tråd med buddhistisk skikk og tradisjon, kan man spe på med Häägen-Dazs for å unngå tisking og hvisking om at man ikke har råd til kjøtt.

Personlige nettverk
Hvordan skal inspektør Chen innynde seg hos en notorisk fant av en hacker med tvetydige bånd til sensuren? Han spiller på sitt personlige nettverk av kontakter, bygget opp gjennom mange år med kumulerte tjenester. Hackerens mor er sykelig, og trenger en operasjon. Hackeren har ikke råd. Chen ordner det gjennom en overlege som skylder ham en tjeneste. Og hackeren spiser av hans hånd.

En ung journalist, en kvinne som har «realisert Shanghai-drømmen» og skaffet seg både bil og leilighet, forklarer Chen den «materielle forskjellen» mellom å anmelde litteratur og å skrive om den offisielle finansverdenen.

– Da jeg dekket møtet i forfatterforeningen fikk jeg bare en kopp te. Dekker jeg et møte av profesjonelle eiendomsutviklere, kan jeg få litt av hvert. En gang fikk jeg til og med en bærbar pc.

Hvorfor overlever partiets papiraviser? Fordi det er påbudt å abonnere på dem. Det er nettforaene og bloggene folk virkelig leser og tror på.

Ved en luksusbarnehage i privat regi hoper privatsjåførdrevne biler seg opp ved hentetid. Formelt koster det 30 000 yuan å ha en unge der. I tillegg kommer tvungne frivillige bidrag på rundt 10 000 yuan. Til sammen er det mer enn en gjennomsnittlig årslønn for en arbeider i Shanghai. «Sosialisme med kinesisk særpreg» bemerkes det tørt.

Givende påskelektyre, med andre ord.

Det har lenge hersket strid om kommunal saksbehandling rundt framføring av bredbånd. Striden dreier seg om hvor dypt fiberkabler må graves ned, hvor lang tid kommunene skal bruke på saksbehandlingen og hva slags gebyrer kommunene skal kunne tillate seg å kreve.

I slutten av januar forklarte Per Morten Hoff i en e-post til digi.no at det så ut som om gravestriden kunne gravlegges: Politisk ledelse i Samferdselsdepartementet hadde slått fast at gravedybden for fiberkabler i rør undere 125 millimeter skulle være 40 centimeter, for riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Forskriften fra forrige statsråd Marit Arnstad (Senterpartiet) tillot kommuner å kreve en dybde på 120 centimeter.

I går meldte Samferdselsdepartementet at statsråd Ketil Solvik-Olsen og KS-leder Gunn Marit Helgesen har gått sammen om et brev til landets kommuner og fylkeskommuner med krav om «enklere og mer forutsigbar saksbehandling» for ledninger i veinettet.

Bransjen og IKT-Norge hadde bedt om én veileder med felles gravevilkår for hele det offentlige veinettet. Departementet etterkommer ikke dette kravet: Vegdirektoratets veileder skal fortsatt bare gjelde for riksveier.

I brevet «anbefaler» KS og departementet likevel at «kommunale og fylkeskommunale vegmyndigheter legger tekniske krav i veilederen for riksvegnettet til grunn for den enkelte tillatelse på sitt vegnett». I tillegget «må» kommunene og fylkene i sin vurdering «også ta hensyn til kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for framføring av samfunnskritisk infrastruktur og rolle som planmyndighet og lokal utviklingsaktør».

Brevet avslutter med en klar trussel: «Det vil senere bli vurdert om det er behov for å få utarbeidet en egen veileder for det kommunale og fylkeskommunale vegnettet.»

– Hva betyr dette, Torgeir Waterhouse og Per Morten Hoff i IKT-Norge?

Hoff mener brevet kunne vært både klarere og tøffere i tonen.

– Spørsmålet er om budskapet blir oppfattet ute i kommunene… Det burde vært klarere kommunisert at kommuner som legger hindringer i veien ikke vil kunne få statlig støtte til utbygging av fiber, skriver han i en e-post til digi.no.

Waterhouse er enig.

– Det betyr at KS har stått på for å hindre at det legges for mye press på kommunene, og at departementet har valgt å sende dette brevet i håp om at det løser seg likevel, sier han.

Waterhouse er bekymret for en gjentakelse av det som skjedde i 2010.

– Da valgte tre departementer å gå sammen om et brev med budskap til kommunene om at de måtte ta seg sammen, og at de som forvalter grunnen ikke måtte stille seg i veien for framføring av antenner og bredbånd. Dette brevet hadde null effekt.

Waterhouse sier mange kommuner gjør bredbåndjobben sin bra. Samtidig er det mange som fortjener kjeft.

– Mange norske ordførere skjønner ikke sin rolle i å legge til rette for å framføre bredbånd. Det gjelder ikke bare selve gravingen. Vi opplever lang saksbehandling og at noen kommuner prøver å berike seg gjennom gebyrer.

Waterhouse peker på at bredbånd er kritisk infrastruktur.

– Ville noen i Norge funnet seg i tilsvarende kommunale hindringer mot framføring av kloakk og strøm?

IKT-Norge stiller seg avventende til effekten av brevet.

– Vi er ikke veldig optimistisk, men håper på det beste.

Facebook avduket i går et nytt programmeringsspråk som har fått navnet Hack. Det er i utgangspunktet laget for å brukes sammen med selskapets HHVM (HipHop Virtual Machine), som i utgangspunktet er laget for effektiv kjøring av PHP-kode ved at koden JIT-kompileres (just-in-time). HHVM, og nå også Hack, er foreløpig bare tilgjengelig for Linux og OS X.

Hack har svært mye felles med PHP, faktisk så mye at Hack-filer og PHP-filer kan eksistere side ved side. Tanken er at PHP-prosjekter gradvis skal kunne konverteres til Hach. Facebook har selv konvertert det meste av selskapets kodebase på denne måten det siste året.

Målet med Hack har vært å beholde den raske utviklingssyklusen til PHP, men samtidig innføre disiplinen som statisk typing medfører. Samtidig har Facebook lagt til en hel del funksjonalitet som ofte går igjen i andre, moderne programmeringsspråk, men som så langt mangler i PHP.

I kunngjøringen presenterer Facebook kodeeksempelet nedenfor, som omtales som et glimrende eksempel på en vanlig feil, hvor en metode uventet kan returnere et null-objekt i stedet for et objekt med en funksjon som straks blir kalt opp.

Slike feil blir ofte ikke oppdaget før koden kjøres.

Med statisk typing vil en slik feil enten oppdages direkte i utviklingsverktøyet eller av en kompilator. Ulempen er at muligheten for hyppige iterasjoner reduseres. Facebook ruller ut ny kode, fra tusenvis av utviklere, to ganger om dagen. Både svakheter som eksempelet over, eller tidsbruken ved kompilering, kan gjøre en så rask utviklingssyklus vanskelig.

Facebook skriver at en PHP-utvikler typisk veksler fram og tilbake mellom kildekoden og nettleseren, for å gjøre små og raske endringer inntil resultatet blir som ønsket.

Rask typesjekker
– Tradisjonelt vil en typesjekker avbryte denne feedback-sløyfen fordi det tar tid å analysere kildekoden. Vi ønsket ikke å gjøre PHP-arbeidsflyten langsommere, så vi fant opp en ny tilnærming for å forene umiddelbar feedback med typesikkerhet, skriver Facebooks Julien Verlaguet og Alok Menghrajani i kunngjøringen.

Facebooks løsning har vært å lage en typesjekker som fungerer som en lokal server som overvåker filsystemet. Den har all kildekode i minnet og oppdateres seg selv når det gjøres endringer i en fil på lagringsmediet.

– Denne tilnærmingen har lønt seg. Typesjekkeren kjøres typisk på mindre enn 200 millisekunder og bruker sjelden mer enn et sekund. Dette gjør den enkel å integrere utviklingsarbeidsflyten uten å introdusere en betydelig forsinkelse, skriver Verlaguet og Menghrajani.

I tillegg til muligheten for å sette en eksplisitt type på parametere, klassevariabler og returverdier, støtter Hack blant annet generics, nullable types, lambdauttrykk, collections og typealiasing.

Men Hack mangler også en hel del PHP-funksjonalitet. Dette gjelder først og fremst eldre funksjonalitet som man uansett ikke bør bruke lenger («deprecated»), men også et og annet som ikke fungerer godt med statisk typing.

Telenor i Danmark gir bort 3G-simkort inkludert 200 megabyte datatrafikk i én måned til alle som vil ha.

Den oppsiktsvekkende kampanjen ble startet torsdag denne uken, etter at selskapet gikk til topps i en undersøkelse av hvilken teletilbyder som har best mobildekning i landet. Rapporten hadde de bestilt selv, ifølge danske Computerworld.

– Vi er så overbevist om kvaliteten på nettverket vårt, at vi gjerne vil gi invitere alle til selv å oppleve det. Både egne kunder og ikke-kunder får prøve, sier Telenors danske sjef Marek Slacik.

Tilbudet er gratis, men krever at man registrerer seg med et betalingskort. Det gjør det også mulig å kjøpe utvidet datapakke etter at kvoten er brukt opp.

Kampanjen må kunne betraktes som et aggressivt forsøk på å lokke til seg kunder fra rivalene.

Det bekrefter analytiker Morten Imsgard i Sydbank. Han sier til avisen at alle danske teletilbydere for tiden er opptatt av å bevise hvem som har det beste mobilnettet. Ifølge ham er dekning blitt et viktigere konkurransefortrinn enn lave priser.

Telenor Norge synes den danske kampanjen er interessant, men har ingen planer om tilsvarende stunt her til lands.

– Vi lærer mye av våre danske kollegaer. De har en utfordrerrolle i et tøft dansk marked, og vi synes de gjør en knalljobb innenfor dekningsområdet. Mobilnettet har fått en høy kvalitet, og aktiviteten de nå gjør, kan få flere til å få øynene opp for dette, skriver informasjonssjef Anders Krokan til digi.no.

– Også i Norge ønsker vi at flest mulig skal oppleve Telenor-dekningen, og ideen fra Danmark kan være interessant. Men vi har i dag ingen planer om å kopiere våre danske venner her, sier Krokan.

Medlemmer av Tor-prosjektet har helt siden romjulen i fjor forsøkt å få Apple til å fjerne en falsk Tor-nettleser til iOS fra App Store. Ifølge medlemmet som først varslet om tilfellet, var appen full av «adware and spyware».

Appen er nå fjernet, men først etter at Ars Technica skrev om det.

Ifølge denne tråden skal medlemmene ha gjort flere forsøk på å få Apple til å fjerne appen. Like før Ars Technica skrev saken, skal et medlem ha sendt e-post til de kjente sikkerhetsspesialistene Jon Callas og Window Snyder. Snyder har siden 2010 vært ansatt i Apple.

Om det var disse henvendelsene eller pressedekningen som har fått Apple til å gjøre noe, er uklart. Men skadevaren har altså ettertid blitt fjernet fra App Store.

The Register skriver at den falske Tor-appen ble publisert sammen med navnet på en utvikler som også skal ha laget legitime mobilapplikasjoner. Avisen skriver at det er uklart om det faktisk er denne personen som utviklet nettleseren, eller om det er noen andre som har utgitt seg for å være denne utvikleren. I så fall er det uklart hvordan det kan ha skjedd.

Sjefsadvokat til NSA, Rajesh De, fortalte under en høring i USA onsdag denne uken at alle de store, amerikanske teknologiselskapene som har vært nevnt i avsløringene om NSAs PRISM-program, må ha visst om programmet. De skal til og med ha medvirket til det.

Man skulle kanskje ha trodd at uttalelsene ville ha ført til en ny proteststorm fra de samme selskapene, men den har uteblitt. Noen reaksjoner har det likevel kommet. Dessuten kan det vise seg at De har blitt feilsitert eller feiltolket.

Til The Inquirer sier en talsperson for Microsoft at selskapet er frustrerte over påstander om at PRISM er noe selskapet har kjent til.

– Før det ble rapportert om i nyhetene, hadde vi aldri hørt om PRISM eller noe annet program hvor internettselskaper, frivillig eller ikke, har gitt myndighetene direkte tilgang til servere, eller på noen måte forenklet masseinnsamlingen av brukerdata. Samtidig har vi aldri antydet at vi ikke er klar over våre forpliktelser i forbindelse med FISA, som var temaet under dagens høring, sier talspersonen ifølge The Inquirer.

Trukket tilbake
Det sistnevnte er vesentlig. Så vesentlig at The Guardian, som rapporterte fra den nevnte høringen, har oppdatert den opprinnelige artikkelen.

I en notis nederst heter det nå at det har blitt fjernet påstander i originalen om at vitnemålet til Rajesh De motsier de benektelsene teknologiselskapene har kommet med angående deres påståtte kjennskap til massedatainnsamlingen til NSA, inkludert PRISM-programmet. Saken er også oppdatert for å gjøre det klart at selskapene har utfordret hemmeligholdet rundt Section 702-ordrer.

Slik man nå kan tolke saken, sier Rajesh De ja til at selskapene har visst om og hjulpet til med datautlevering i henhold til Section 702, også kjent som FISA Amendments Act. Dette er i så fall ikke noe nytt, siden selskapene selv har bedt om og fått tillatelse til å fortelle mer om nettopp dette.

Derimot er langt mer uklart om De med si ja snakker om PRISM slikt programmet har blitt beskrevet i dokumentene som Edward Snowden lekket i fjor sommer. Men De sier blant annet at PRISM er eller var underlagt en obligatorisk rettsprosess. Om denne nevnte rettsprosessen er det samme som FISA-ordrer, er dog uklart

Facebook
Facebook har sendt en nøyaktig likelydende uttalelse som Microsoft til blant annet TechCrunch.

Begge selskapene sier de har kjempet for mer innsyn i de legitime forespørslene som selskapene får fra amerikanske myndigheter i henhold til FISA-vedtektene.

– Antydningene om at vi villeder offentligheten er frustrerende og usanne, sier både Microsoft og Facebook.

Steve Bennett (60) har fått sparken i Symantec, etter at han mislyktes med å snu lengre tids dårlige resultater, melder Wall Street Journal.

Forgjengeren Enrique Salem led samme skjebne for mindre enn to år siden.

Bennett tok sommeren 2012 over den operative ledelsen etter først å ha vært styreformann i antivirus-selskapet.

Ifølge avisen tok han mål av seg å reorganisere Symantec for å stå bedre stilt i konkurransen fra en ny generasjon IT-sikkerhetsfirmaer. Han rakk imidlertid aldri å levere nye produkter, ei heller løfte omsetningen.

Torsdag var det slutt på tålmodigheten til styret. Toppsjefen ble avsatt på dagen, og erstattes midlertidig av styremedlem Michael Brown, ifølge en pressemelding fra selskapet.

Brown er konstituert i stillingen inntil det blir funnet en passende ny toppsjef. Styret i Symantec har nedsatt en egen komité som allerede har startet rekrutteringsarbeidet.

Microsoft, som selv har hengt ut rivalen Google for å skanne igjennom kundenes e-post for å plassere annonser, erkjente torsdag at de har tatt seg inn på en Hotmail-konto og lest private e-postmeldinger.

Det skjedde i et forsøk på å identifisere en ansatt, som i 2012 angivelig skal ha lekket forretningshemmeligheter, deriblant konfidensielle beta-utgaver av Windows 8.

– I dette tilfellet valgte vi å ta ekstraordinære tiltak, sier Microsofts juridiske direktør John Frank.

Utvikleren Alex Kibkalo, som ikke lenger jobber i Microsoft, ble onsdag arrestert av FBI og står siktet for lekkasjene.

Kibkalo skal ha erkjent forholdet. Ifølge rettdokumentene ble programvaren delt med en ikke navngitt fransk teknologiblogger, som publiserte skjermdumper av Windows 8, som på dette tidspunktet ennå ikke var lansert.

Det er bloggerens e-post som ble åpnet av Microsoft. Det har de lovlig kunne gjøre med bakgrunn i vilkårene for bruk av Hotmail, eller Outlook.com som tjenesten nå heter.

Endrer vilkårene
Uansett er det kontroversielt å åpne kunders private e-post. Hendelsen har vakt stor debatt. Microsoft har derfor bestemt seg for å endre vilkårene for tjenesten, melder The Verge.

De forestående endringene omfatter at det blir Microsofts juridiske avdeling, ikke den interne etterforskningsenheten, som får avgjøre om de kan gå inn å lese kundenes e-post.

Dette vil bare skje hvis det foreligger tilstrekkelig bevis på en kriminell handling, som tilsvarer kravene til å få en rettsordre, heter det i en uttalelse fra selskapet.

I tillegg forplikter de seg til å samtidig legge disse bevisene fram for en tredjepart advokat utenfor Microsoft, som har tidligere erfaring som føderal dommer.

Videre forplikter Microsoft seg til å publisere rapporter om antallet slike ransakelser som blir utført og hvor mange kunder det berører. Dette skal inngå i selskapets personvern/innsynsrapport som utgis jevnlig hvert halvår.

Kilder:
(BBC, AP, The Verge, Cnet)

Fram til 7. februar i år var japanske Mt. Gox (også stavet MtGox) verdens største børs for den digitale valutaen bitcoin (BTC). Da sluttet all handel. Selskapet var som sunket i jorda, helt til det dukket opp igjen for å begjære seg konkurs.

De forklarte at de hadde mistet kontrollen over 850 000 bitcoin, hvorav 750 000 tilhørte kundene, og at de hadde fordringer tilsvarende 160 millioner kroner.

Selskapet la i går ut en erklæring (pdf, 2 sider, side 2 er på engelsk) der de forklarer at de har kommet over en digital lommebok i eldre format, der de oppdaget 200 000 bitcoin.

Oppdagelsen ble gjort 7. mars i år. Hendelsen ble rapportert i samsvar med japansk konkurslovgivning, og mellom 14. og 15. mars ble den aktuelle lommeboken overført til et lagringsmedium uten nettilkopling. Formatet hadde ikke vært brukt siden juni 2011.

Selskapet bekrefter at det derved gjenstår å finne 650 000 bitcoin.

Etter dagens kurs er 650 000 bitcoin verdt rundt 386 millioner dollar, tilsvarende i overkant av 2,3 milliarder kroner.

6. mars hevdet Newsweek at de hadde avslørt mannen bak bitcoin, noe vedkommende benekter kategorisk. Saken har vakt bred medieoppsikt.

Se disse lenkene:

• The Face Behind Bitcoin
• Newsweek’s Statement on the Bitcoin Story
• Man called Bitcoin’s father denies ties