Tenk deg en nær framtid der du ikke lenger kan lese din favorittavis på nett eller se film fra sin foretrukne filmtjeneste, fordi de ikke inngår i pakken til din bredbåndsleverandør. Tenk deg en framtid der det går ulidelig tregt å laste inn en privat blogg eller en nyetablert nettjeneste, mens store, kommersielle tjenester går lynraskt. Tenk deg en framtid der den neste Instagram eller Syria Deeply aldri når ut til et bredt publkum, fordi de ansvarlige ikke har økonomi til kjøpe seg adgang til nettet på et nivå som sikrer effektiv massedistribusjon til den globale nettbefolkningen.
Når du med ujevne mellomrom hører begrepet nettnøytralitet nevnt, er det blant annet dette det handler om: Skal vi ha et prinsipp for trafikkstyring på internett som sikrer at all trafikk i nettet behandles likt, og dermed hindrer at internett omgjøres til «kabel-tv»? Eller skal kommersielle innholds- og tjenestetilbydere kunne kjøpe seg forrang eller eksklusivitet hos visse nettleverandører?
Til nå har nettets infrastruktur vært regulert på en måte som vektlegger nettets tekniske funksjonsdyktighet, innovasjonskultur og allmennytte foran private kommersielle interesser.
Men sterke krefter vil endre dette.
Denne uka gikk temperaturen høy i USA etter at det ble kjent at det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Comission (FCC), vil legge fram et forslag til nye regler som i praksis vil fjerne mye av grunnlaget for nettnøytraliteten i USA. Forslaget er ført i pennen av Tom Wheeler, president Barack Obamas håndplukkede leder for FCC.
New York Times slår fast at prinsippet om at alt internettinnhold skal behandles likt der det strømmer gjennom kabler og ledninger til forbrukere, virker dødt med det nye forslaget.
De nye reglene vil la selskaper som Disney, Google og Netflix betale internettleverandører som Comcast og Verizon for adgang til, og eventuelt eksklusivitet på, spesielle høyhastighetsnett for leveranser av innhold til sine kunder. Det betyr slutten for prinsippet om at ingen tilbyder av lovlig innhold på internett skal møte diskriminering, og at brukere skal ha lik tilgang til alt lovlig innhold de velger å se.
Viktigheten av disse prinsippene kan ikke understrekes sterkt nok. I vår daglige bruk av et stadig mer gjennomkommersialisert internett er det fort gjort å glemme, eller sveve i uvisshet om, at det fortsatt er noen grunnleggende ikke-kommersielle prinsipper som ligger til grunn for at nettet virker så bra som det gjør.
Marvin Ammori i nettmagasinet Slate skriver at Wheeler foreslår regler som autoriserer massiv diskriminering av innholdsleverandører i regi av kabel- og telefonselskaper, legalisering av nye bompenger mot teknologiselskaper, og langt på vei legger hele vår internettøkonomi under kontroll av et fåtall mektige telefon- og kabelselskapene med politisk innflytelse.
De sterke reaksjonene er ikke bare uttrykk for en nostalgisk lengten etter et tidligere, mindre kommersialisert internett. Tvert imot er det nettopp ønsket om et mest mulig velfungerende marked som ligger til grunn for mye av kritikken. Under et regime som det FCC foreslår, vil det bli langt vanskeligere, for ikke å si umulig, for oppstartbedrifter å konkurrerere med de etablerte og pengesterke gigantene. Under et slikt regime vil det neste Facebook kanskje være avskåret fra muligheten til å forandre verden.
Slik kan nettets unike innovasjonskultur nærmest utraderes med et pennesttrøk.
Kritikerne hevder det nye forslaget er en blåkopi av modellen de mektige telekomselskapene AT&T og Verizon og deres lobbyister har jobbet for i en årrekke. Wheelers forslag må sees i sammenheng med en dom fra januar i år, der en ankedomstol dømte i favør av Verizon og mot FCC. Jeg kalte det en dom mot det åpne, frie nettet.
I sin blogg har Wheeler først én gang, og så én gang til, forsøkt å imøtegå kritikken.
Wheeler hevder han er en varm forsvarer av et åpent internett. Han benekter ikke at den foreslåtte modellen kan føre til et lagdelt nett, men skriver at regelverket forstatt skal sikre et internett som er «tilstrekkelig robust til at forbrukerne kan få tilgang til innhold, tjenester og applikasjoner de krever».
Dagens nett skal ikke degraderes, men det fremgår samtidig at det skal bli mulig for de rikeste og mektigste innholds- og tjenestelverandørene å kjøpe seg adgang til et slags «supernett» med høyere ytelse, til og med å betale for eksklusiv adgang til et slikt nett hos en bredbåndsleverandør.
Det begynner unektelig å høres ut som kabel-tv.
Den eneste begrensningen i Wheelers forslag ser ut til å være at en telekomoperatør ikke skal kunne tilby slik eksklusivitet til et medieselskap den selv eier. Wheeler skriver skriver også at FCC vil slå ned på markedsadferd fra aktørene i telekomindustrien som ikke er «kommersielt fornuftig». Kritikerne svarer at dette bare vil hindre uriktig prising mot innholdsleverandørene, ikke den diskriminerende praksisen i seg selv.
Å bekjempe slik diskriminering, for eksempel for en liten oppstartbedrift der ute i nettets periferi, vil være jurdisk komplisert og kostbart – i praksis trolig umulig for de fleste.
Som en kommentator observerte: Verizon har flere advokater enn den jevne oppstartsbedrift har ansatte.
Ideelle organisasjoner, politiske aktivister, varslere, representanter for demokratibevegelser og andre viktige stemmer på nettet vil også merke endringene. Det samme vil private bloggere og alle andre som ikke har råd til å kjøpe seg forbi bomstasjonen og inn på den nye motorveien.
For øyeblikket kan det se ut som om USA og Europa går hver sin vei i nettnøytralitetsprisnippet. I april vedtok EU-parlamentet å lovfeste nettnøytralitet. Hvordan nettet, med sin grenseoverskridende natur, blir seende ut om amerikanske lovgivere og poltikere går motsatt vei, blir mildt sagt interessant å følge, ikke minst fordi så mange av tjeneste de fleste av oss bruker er underlagt amerikansk jurisdiksjon. Det er derfor Tom Wheelers forslag vekker så sterke følelser på begge sider av dammen:
Det står om framtida til nettet slik vi kjenner det.
Hva Tom Wheeler gjorde før han ble leder for FCC? Han var lobbyist for kabel-tv-industrien, og gjorde en så god jobb at han ble valgt inn i Cable televison Hall of Fame i ankerjennelse av hans arbeid for å fremme vekst og velstand for kabel-TV-bransjen og dens interessenter.
Nå mener kritikerne at han fortsatt gjør denne jobben litt for godt – i en posisjon der han egentlig skal holde medie- og telekomindustrien i ørene på vegne av samfunn og forbrukere.