Tør ikkje seia frå

Studentar fryktar dårlege karakterar og ubehag dersom dei melder frå om kritikkverdige forhold ved studia. Det har skremt tusenar frå å varsla, skriv Universitas.

– Dei fleste som kontaktar meg, melder ikkje frå vidare, seier studentombod ved Universitetet i Oslo (UiO), Marianne Rustberggard.

Sju prosent av landets studentar seier dei har late vera å varsla om meir eller mindre alvorlege forhold ved studiet sitt, fordi dei frykta represaliar. Talet tilsvarar nesten 19 000 norske studentar. Det viser ei undersøking Sentio har utført på oppdrag frå Universitas og Norsk studentorganisasjon (NSO).

Rustberggard stadfestar at studentane ho møter fryktar ei eller anna form for gjengjelding.

– Det mest nærliggjande er å frykta at det skal gå ut over vurderinga av deira faglege prestasjonar, eller at det skal bli ubehageleg på andre måtar, seier ho.

Les heile saka på universitas.no

Svein Sjøberg: – Instituttet sensurerer meg

I løpet av eitt år har pedagogikkprofessor Svein Sjøberg publisert 62 artiklar i norske og utanlandske aviser og tidsskrifter. – Ingen av dei finst mellom dei 40 medieklippa til Institutt for lærarutdanning og skuleforsking ved Universitetet i Oslo (UiO). Eg blir sensurert, meiner Sjøberg, ifølge Uniforum.

I fjor fekk fysikar og pedagogikkprofessor Svein Sjøberg UiOs formidlingspris. Grunngjevinga var at han er opptatt av sosiale, kulturelle, etiske og utdanningspolitiske aspekt ved naturvitskap i skule og samfunn og maktar å formidla det.

Pedagogikkprofessor Svein Sjøberg.

(Foto: Ola Sæther, Uniforum)

Svein Sjøberg har ikkje kvilt på laurbæra sidan den gongen. Det siste året har han fått publisert 62 artiklar i norske og utanlandske aviser og tidsskrift. Både vitskaplege artiklar, kronikkar og innslag i radio og TV er mellom dei bidraga han er registrert med i databasen Cristin. Men blant medieklippa på nettsidene til Institutt for lærarutdanning og skuleforsking er dei ikkje nemnde. Det einaste som finst om Svein Sjøberg på aktueltsidene der, er kunngjeringa av at han har fått formidlingsprisen og foredraget han heldt den dagen han fekk utdelt prisen.

Sjøberg fortel at han saman med kollega Anders Isnes var med i eit program i NRK om 100-årsdagen for pionerane innanfor naturfagformidling, Otto Øgrim og Helmut Ormestad 2. juledag 2013. – Ingenting om dette kom med under ILS i media på nettsidene til instituttet mitt. For eit institutt som er opptatt av å vera synleg i media, er det rart at dei ikkje viser til dei artiklane som eg har skrive eller deltar i, peikar han på.

Les heile saka på uniforum.no

Instituttleiar Rita Hvistendahl: – Sjøbergs innsats er godt representert

– Svein Sjøbergs innsats og engasjement synest å vera godt representert, opplyser instituttleiar Rita Hvistendahl ved Institutt for lærarutdanning og skuleforsking ved UiO i ein kommentar til påstandane frå Sjøberg om at han blir sensurert og oversett, skriv Uniforum.

– Som professor emeritus har Svein Sjøberg inngått ein senioravtale med instituttet. Han tar framleis nokre undervisningsoppdrag, har vore foredragshaldar på Skuleleiardagane og blir invitert til samlingar og arrangement på ILS. Han er elles velkomen til å bruka pensjonistkontoret som me har etablert i dei nye lokala våre.  Me er glade for å ha aktive seniorar som held kontakten med instituttet og bidrar til aktivitetane våre, seier instituttleiarRita Hvistendahl ved Institutt for lærarutdanning og skuleforsking.

Ho viser til at Svein Sjøberg er synleg på nettsidene til instituttet også etter at han gjekk av for aldersgrensa sommaren 2013. 

Instituttleiar Rita Hvistendahl

(Foto: UiO)

– Vignetten «Aktuelt fra instituttet» på ILS’ web-forside inneheld oppslag under overskriftene: «aktuelle saker», «arrangementer» og «i media», totalt ca 35 oppslag frå sommaren 2013 og  fram til i dag. To av desse har handla om tildeling av UiOs formidlingspris til Svein Sjøberg. Det er også eit oppslag frå svenske media om Pisa i Noreg, der Sjøberg uttalar seg saman med forskarar ved instituttet. I tillegg er hans presentasjon på instituttet sitt arrangement «Skolelederdagene 2014» publisert her saman med heile artikkelen hans «PISA-syndromet. Hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD» frå Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1, 2014 (s 30-43), peikar ho på.

Les heile saka på uniforum.no

Diskusjonen dukker opp hvert år ved skolestart. Gutter er blitt tapere i skolesystemet, jenter er vinnerne.

Nå er kvinnene i flertall, melder NRK, ved en rekke høyere utdanninger som krever gode karakterer, som medisin, odontologi og jus.

Men forskjellene starter mye tidligere.

Allerede i grunnskolen har jentene et forsprang, viser tall fra Utdanningsdirektoratet. De får bedre karakterer i alle fag unntatt gym.

I videregående skole er kjønnsforskjellene tydeligst i fag som norsk, samfunnsfag og fremmedspråk. Det er også flere gutter enn jenter som dropper ut.

Det er ikke veldig store karakterforskjeller, i ungdomsskolen har jenter i snitt fire grunnskolepoeng mer enn gutter. De ligger litt over karakteren 4 i snitt, mens guttene ligger litt under 4.

En del forskere mener vi har hengt oss for mye opp i kjønnsforskjellene.

Mange har likevel forsøkt å forstå hvorfor forskjellene finnes.

Mange myter, få svar

Guttenes skoleproblemer har vært et tema i flere år, men det er lite enighet om hva de skyldes.

Her er noen av forklaringene som går igjen i mediene:

• Overvekt av kvinnelige lærere
• Læring tilpasset jenter
• Bråkete og ukonsentrerte gutter, motiverte jenter som jobber hardt
• Hjerneforskjeller
• Jenter leser tidligere, og mer

Men det er lite forskning som kan slå fast om forklaringene stemmer.

– Forskerne klarer ikke å bli enige om hva kjønnsforskjellene skyldes, fordi dette er et så politisk felt, sier psykolog Elisabeth Backe-Hansen, som er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

– Det er i hvert fall tydelig at vi ikke kan snakke om én årsak.

Elisabeth Backe-Hansen gikk gjennom norsk og internasjonal forskning på kjønnsforskjeller i skolen. Hun fant ingen klare svar på hvorfor jenter gjør det bedre enn gutter.

(Foto: NOVA)

Sammen med kolleger gikk hun gjennom norsk og internasjonal forskning om årsaker til kjønnsforskjellene.

– Vi fant at mange av forklaringene kan ha litt betydning, men vi fant ingen årsaker som kunne sies å ha mer betydning enn andre, sier Backe-Hansen.

– En del av studiene var av lav kvalitet, forskerne forsker dessuten på forklaringene de er mest interessert i, og ser i liten grad ulike forklaringer i sammenheng.

Kvinnelige lærere

Gjennomgangen tok i hvert fall livet av hypotesen om at en feminin skole tar knekken på gutta.

– Vi finner ikke studier som viser at det er en fordel for guttene å ha mannlige lærere. Forskerne er heller ikke like opptatt av denne teorien lenger, sier hun.

– Det er dessuten vanskelig å måle om kvinnelige lærere forholder seg lettere til jenter, eller om de fremmer arbeidsmetoder som passer jenter bedre.

NOVA-forsker Anders Bakken var blant dem som ikke fant noen forskjell i karakterer etter om lærerne var kvinner eller menn.

– Faktisk fikk elever på skoler med mange kvinnelige lærere bedre karakterer, sier han.

Men forskjellen forsvant da forskerne tok hensyn til elevenes bakgrunn: Det viste seg at det var mange kvinnelige lærere på skoler der elevenes foreldre hadde høy utdanning. Og det er godt dokumentert at barn av foreldre med høy utdanning får bedre karakterer.

Pedagogikkprofessor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark er blant dem som har nevnt kvinnelige lærere som en mulig årsak.

Han forsøkte å finne ut hvorfor fire skoler hadde høyt prestasjonsnivå og små kjønnsforskjeller.

Én av skolene som lyktes hadde like mange kvinnelige som mannlige lærere. På den andre siden hadde de tre andre skolene en overvekt av kvinner.

Forklaringen er dermed relativt hypotetisk, ifølge Nordahl.

– Bidrar du til å opprettholde en myte om at en overvekt av kvinnelige lærere ikke fungerer for gutta?

– Det kan du si. Samtidig har ikke forskningen klart å vise at den ikke stemmer. Det er sannsynlig at mannlige lærere tilpasser seg det kvinnelige flertallet. En dansk studie fant at menn har en svært lik undervisningsmetode som kvinner når de er i mindretall på skolen, sier han.

– Institusjonene er nok litt feminiserte. Feminine verdier står kanskje sterkere i skolen, mener Nordahl.

Også her er imidlertid forskningsgrunnlaget tynt.

Det er svært vanskelig å undersøke om skolen er preget av “kvinnelige” verdier og undervisningsmetoder. Det mener både Thomas Nordahl og andre forskning.no har snakket med.

Lærer forskjellig

Blant de mer oppsiktsvekkende forklaringene, er en NTNU-studie som analyserte språkbruken i eksamensoppgaver i faget norsk og fant at lærerne ubevisst framelsker skrivestilen til jentene.

Det er imidlertid uklart om en stil full av refleksjoner er “jentete”, eller et kvalitetstegn når man skriver en oppgave i faget norsk.

Backe-Nielsen og de andre forskerne bak litteraturgjennomgangen fant noen studier som viste at jenter tilpasser seg arbeidsmetodene i skolen på en bedre måte enn guttene. Det kan skyldes ulike forventninger til gutter og jenter.

Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo fulgte en skoleklasse over flere år på barneskolen og ungdomsskolen, og fant at jenter tilpasser seg skolens krav til samarbeid, selvstendig jobbing og planlegging bedre.

Gutter responderer godt på struktur, ifølge Thomas Nordahl.

I sin studie fant han at både jenter og gutter dro nytte av lærere som uttrykker klare krav, er tydelige ledere og har gode rutiner.

Gutter bråker

Gutter har oftere atferdsproblemer, og atferdsproblemer i ungdomsskolen skaper risiko for å droppe ut av videregående skole, ifølge NRK, som omtaler en studie av psykiater Lars Lien ved Høgskolen i Hedmark.

Men atferdsproblemene til guttene har blitt færre de siste årene. Og stille jenter har andre typer psykiske problemer, som også henger sammen med å gjøre det dårlig på skolen, påpeker sosiolog Kristinn Hegna ved NOVA.

Jentene har oftere depressive symptomer enn guttene. En del av jentene med depressive symptomer beholder likevel skolemotivasjonen.

Sosiolog Elin Borg ved Arbeidsforskningsinstituttet tok fatt på myten om at gutter er bråkete, og jenter er stille og flinke.

– Det er flest jenter som oppfatter seg selv som flinke og delaktige i klasserommet, og flest gutter som oppfatter seg selv som bråkete og forstyrrende. Men det er faktisk ikke så store forskjeller. De fleste ligger et sted midt i mellom. Dersom vi bare ser på dem som oppfatter seg som flinke og de som oppfatter seg som bråkete, er måten de oppfører seg på i klasserommet viktigere enn kjønn for karakterene, sier Borg.

Jenter jobber hardere

Borg undersøkte også om jenter i Oslo får bedre karakterer fordi de jobber hardere på skolen enn guttene. Hun spurte elever i ungdomsskole og videregående skole.

– Det å jobbe hardere med skolearbeid forklarer ikke forskjellen mellom etnisk norske gutter og jenter, men det forklarer mye av forskjellen mellom skoleelever med pakistansk bakgrunn, sier Borg.

Det er stor variasjon innad blant både gutter og jenter, forklarer hun.

– Det er mange gutter som jobber hardt, selv om det er enda flere jenter som gjør det.

Borg leverte nylig doktoravhandlingen om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Hun fant ikke noe entydig svar på hvorfor jenter gjør det bedre.

– Det er et komplekst felt som er vanskelig å forklare med få faktorer. Ingen av de mulige årsakene jeg testet kunne forklare hele kjønnsforskjellen, sier hun.

Fordi det er vanskelig å peke ut årsaker, er det også vanskelig å lage tiltak som virker for alle gutter, mener Borg.

Å lese en bok

Jenter har tidligere språkutvikling og leser bedre enn gutter, ifølge Ragnar Solheim, pensjonert fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger.

Han var i flere år ansvarlig for leseundersøkelsen PIRLS.

Solheim mener det er god grunn til å tro at gutter og jenters ulike leseferdigheter på barneskolen kan bidra til å forklare kjønnsforskjellene.

– Leseferdigheter kan gjøre at du klarer å tilegne deg kunnskaper i nærmest alle fag, men særlig i fag som legger vekt på lesing, sier Solheim.

Det er i fag som norsk at kjønnsforskjellene er størst. Samtidig er ikke kjønnsforskjellen i leseferdigheter så stor at det kan forklare hele kjønnsforskjellen i karakterer. Og de siste årene har guttene begynt å lese bedre, etter flere satsinger på lesing.

De svakeste leserne på ungdomsskolen har også dårligere karakterer.

– Men veldig mye annet påvirker før eleven kommer til ungdomstrinnet og får karakterer. Det er så komplisert å måle hvilken betydning tidlige leseferdigheter har på karakterer seinere, at jeg tror forskere kvier seg for å prøve, sier Solheim.

Det er ikke gjort norske undersøkelser av sammenhengen mellom tidlige leseferdigheter og karakterer. Men Elisabeth Backe-Hansen sier at studier av innvandrere viser at de som går i barnehage får bedre karakterer, noe som blant annet kan henge sammen med språkopplæring, men også mye annet.

En amerikansk studie fant dessuten nylig at barn som lærer seg å lese tidlig, kan få intellektuelle fordeler seinere i livet.

Ulike hjerner

At kjønnsforskjeller i hjernen er viktige for skolen, ble også kontant avvist i litteraturgjennomgangen til Backe-Hansen og kollegene. Selv om det er noen forskjeller, er variasjonene blant både gutter og jenter så store at hjerneforskjellene ikke gir argumenter for å lage skoleopplegg basert på kjønn.

Kvaliteten på læreren kan påvirke hvor stor betydning genene får, ifølge en amerikansk studie.

Noen studier viser også at gutter er mer sårbare enn jenter for vanskelige oppvekstvilkår, noe som kan gå ut over konsentrasjonen på skolen.

– Jeg tror vi bør se dette i et bredere oppvekstperspektiv, sier Backe-Hansen.

Det viktigste funnet i rapporten hennes var at andre årsaker enn kjønn hadde større betydning for prestasjoner. Familiebakgrunn, som foreldrenes utdanning og inntekt, var langt viktigere.

Gutter med høyt utdannede foreldre gjør det godt på skolen.

Foreldrenes ressurser forklarer ikke hele kjønnsforskjellen. Men vi må ikke bare tenke kjønn når vi skal forklare kjønnsforskjeller, mener forskerne.

Framtidas leger

Etter hvert som de flinke jentene blir eldre, forplanter forskjellene seg oppover i systemet. Universitetstudier med høye karakterkrav blir fulle av jenter.

Men det at prestisjestudiene er kvinnedominerte, kan skyldes mye annet enn karakterer, påpeker sosiolog Kristinn Hegna ved NOVA.

Hegna har forsket på aspirasjoner blant elever i ungdomsskole og videregående skole.

– Det er mindre samsvar mellom aspirasjoner og evner hos gutter enn hos jenter. De har ganske likt ambisjonsnivå på ungdomsskolen, men så får guttene etter hvert lavere ambisjoner blant annet fordi noen av dem har problemer med å opprettholde karakterene som kreves for å nå målene, sier hun.

– Kjønn og familiebakgrunn er med på å påvirke hvilke valg de tar. Det handler om identitet, hvem de er og hva de har lyst til.

Skjønt en masteroppgave om kjønnsroller og skoleprestasjoner av Håkon Thulin Skard ikke fant noen sammenheng mellom den maskuline kjønnsrollen og verken karakterer eller mengde fullført utdannelse.

Gutta blir kanskje utkonkurrert av jentenes bedre karakterer. Men det er omtrent like stor andel menn som søker seg til medisinstudiet i Oslo og Bergen som dem som kommer inn, viser tall fra Samordna opptak.

På den ene siden kan enkelte gutter avstå fra å søke fordi de antar at de ikke har gode nok karakterer til å komme inn. På den andre siden kan jenter se på prestisjefylte utdanninger som et større gode, fordi de oppfatter at de er mer avhengige av dokumentert kompetanse for å gjøre karriere. Kanskje gutta tenker at de klarer seg uansett, spekulerer Hegna.

– Noen har pekt på at jenter bekymrer seg mer for å mislykkes, sier hun.

– Men samtidig er det viktig å påpeke at det ikke er entydig at jenter er sånn og gutter er sånn. Mange gutter er pliktoppfyllende, og det er mange jenter som ikke bryr seg om skolen. Flertallet av jenter og gutter gjør det like bra på skolen.

Referanser:

Bakken, A., m.fl.: Er det skolens skyld? En kunnskapsoversikt om skolens bidrag til kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. NOVA Rapport 4/08, 2008.

Backe-Hansen, E., m.fl.: Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. En kunnskapsoppsummering, NOVA Rapport 5/14, 2014.

Slakting av fisk i dag er omstendig og arbeidskrevende.

Et nytt forskningsprosjekt tester ut om fisken kan gå rett i filetmaskina etter avliving. Det kalles direkteprosessering og skal gi bedre kvalitet, bedre lønnsomhet og bedre kontroll på råvarene for produsentene.

Forsker Bjørn Roth er ikke i tvil:

- Direkteprosessering er framtidsrettet. Vi får bedre fisk med mer forutsigbar kvalitet, vi sparer mye arbeid og areal i produksjonslokalene, det blir færre maskiner og vi får videreforedlingen tilbake til Norge, sier Roth som holdt foredrag om prosessen denne uka.

Han mener produsentene skaffer seg full kontroll på fisken som råvare, og vil kunne produsere så effektivt at toll og billig arbeidskraft i utlandet ikke lenger blir en konkurrent.

- Vi trenger ikke lenger sende fisken helt til Kina for bearbeiding. Bearbeidingen kan gjøres like billig her, sier Roth.

Forsøkene starter nå

Direkteprosessering innebærer at man produserer filet av laksen og flytter fileteringstidspunktet til rett etter at fisken er bedøvd og avlivet.

Dermed hopper man over at fisken må blø ut, opphold i vasketanker og nedkjøling før man fileterer.

Allerede i neste måned starter de første forsøkene.

Superkjøling med gass

Fisken blir bedøvd, avlivet, hodekappet, sløyd og filetert før den spyles i noen minutter på samlebånd.

Deretter blir den superkjølt ved at det blåses en gass over fileten som fryser skallet på fisken der og da.

- På denne måten får man en effektiv kjernetemperatur på under null grader i fiskekjøttet som igjen vil gi markedene ferskere fisk, samtidig som man oppnår lengre holdbarhet, forklarer Roth.

Metoden blir i første omgang prøvd ut i havbruksnæringa, men direkteprosessering kan i framtida utføres på all fisk som fanges i Norge.

Roth ser for seg en omlegging av båter som får utstyr og ny teknologi om bord, og fiskebruk som mottar levendefangster for direkteprosessering.

Markedene etterspør i større grad bearbeidet fisk og fiskeprodukter, og direkteprosessering vil bety at dagens videreforedling i utlandet kommer tilbake til Norge.

Næringen kan selv bli en leverandør av filet og fiskestykker.

Miljøgevinst og ny næring

- Gevinstene ved denne produksjonsmåten er mange, sier Roth.

Produksjonsanleggene blir mer effektive, det trengs mindre arbeidskraft, det trengs ikke ismaskiner lenger, vannforbruk på anleggene blir mindre og den samla miljøgevinsten er stor.

- Her produseres utelukkende filet av høy kvalitet. Vi halverer halvparten av trailere som frakter fisken og trenger bare halvparten av emballasjen, sier forskeren.

Viktig blir også restråstoffet som industrien kan utnytte til ny næring. Dette representerer en biomasse som overgår laksenæringen, om produsentene klarer å ta vare på alt.

- I framtida må vi tenke på dette som en råvare også for konsummarkedet. Her ser vi potensiale for en stor industri de kommende årene, sier Roth.

Franske studenter husket rekkefølgen på hendelsene i en historie dårligere når de leste den på et Kindle lesebrett enn når de leste den i en papirbok.

Dette er ett av resultatene i en ny studie som den norske forskeren Anne Mangen og den franske forskeren Jean-Luc Velay har gjennomført.

Husket rekkefølgen bare halvparten så bra på Kindle

Mangen og Velay lot studentene lese en novelle av den engelske forfatteren Elisabeth George, som blant annet står bak figuren Inspector Lynley, kjent fra BBC-serien.

- Halvparten av studentene leste på lesebrettet Kindle DX. Den andre halvparten leste den samme novellen på papir, i en pocketbok, forteller Anne Mangen til forskning.no.

- Vi laget lapper der vi oppga 14 viktige hendelser i novellen, og ga dem til studentene i tilfeldig rekkefølge. Så ba vi studentene legge lappene i den rekkefølgen de opptrer i fortellingen, fortsetter hun.

Resultatet ble at Kindle-leserne presterte bare halvparten så bra som papirleserne. Mangen tror dette kan komme av muligheten til å bla fysisk i en bok.

Denne fysiske, konkrete handlingen gir en kroppslig og visuell, mental opplevelse av rekkefølgen på begivenhetene og framdriften i historien.

Like god følelsesmessig innlevelse

<p>Anne Mangen.</p>

(Foto: Universitetet i Stavanger)

Undersøkelsen ga mange flere resultater enn oppfattelse av rekkefølgen. Det var en bred undersøkelse av mange sider ved lesing, både intellektuele, følelsesmessige og hvordan lesingen skjedde rent fysisk med for eksempel blaing og andre bevegelser.

- Så vil vi seinere gå videre med mer spesialiserte undersøkelser, opplyser Mangen.

Overraskende nok fikk ikke Kindle-leserne dårligere resultater enn bokleserne på de fleste andre områder, for eksempel  i følelsesmessig innlevelse.

Dette strider mot resultatene av lignende undersøkelser som Mangen tidligere har gjort sammen med kolleger i Canada, også referert i forskning.no.

- En mulig forklaring er at fortellingen vi brukte i eksperimentet i Canada, var mye mer tragisk og opprivende. Den ble også presentert for noen av deltakerne som en historie fra virkeligheten, mens novellen til Elisabeth George er langt mindre følelsesladet og er vanskelig å ta som noe annet enn oppdiktet underholdningslitteratur, sier Mangen.

Like god oppfattelse av innholdet

Heller ikke når det gjaldt å oppfatte innholdet i sin alminnelighet, bekreftet denne undersøkelsen tidligere resultater om dårligere resultater på skjerm, blant annet av norske skoleelever.

Mangen mener likevel at det neppe er et generelt svar på om lesing på nettbrett og Kindle er fullverdig med lesing på papir.

- Dette vil avhenge av mange forhold, blant annet hva slags type tekst som leses, formålet med lesingen og også lesernes erfaringer med lesing på papir og skjermer. Alt dette gjenstår å undersøke empirisk, sier Mangen, som nå skal lede et europeisk nettverk for å finne ut av nettopp dette (Se faktaboks).

Hun peker på at bare to av de 25 studentene i Kindle-gruppa i undersøkelsen var erfarne Kindle-brukere. Resten av alle deltakerne i forsøket leste mest på papir.

- Noe av det vi vil gå videre med, er en studie der erfarne brukere av lesebrett sammenlignes med andre, sier Mangen.

Lenker:

Reading Literature on Screen: A Price for Convenience? New York Times, 13. august 2014.

Readers absorb less on Kindles than on paper, study finds, The Guardian, 19. august 2014

Norske ungdommer bruker nå så mange engelske ord, at man skulle tro de hadde bodd i USA eller Storbritannia.

Men årsaken til sammenblanding av engelsk og norsk handler mer om hva som snappes opp av ord og uttrykk mens de spiller Sims, eller ser amerikanske filmer og serier.

De fleste har ikke gått lenge på barneskolen før de vet hva uttrykk som LOL eller OMG er for noe. Dette gjenspeiles i skoleelevens norskstiler. 

Ikke bare enkelte ord

Før kom engelsken inn i norsk i form av enkelte lånord. Nå kommer den like gjerne som faste uttrykk og hele setninger. Og det hele skjer fortere og på en mer omfattende måte enn før.

Det mener språkprofessor Terje Lohndal er bare bra.

– Ungdom blander språk. Jeg blir irritert hver gang folk slår ned på det, sier Lohndal.

Han mener at norsklærere må bruke sammenblandingen som en ressurs til å gjøre grammatikk mer spennende.

Mer spennende enn å pugge

– Det er helt normalt å blande språk, sier forskeren.

I en norskstil setter for eksempel læreren en strek under engelske ord, fordi det er feil. Lohndal mener læreren også må snakke om hva som faktisk skjer når elevene blander sammen norsk og engelsk.

– Da kan lærer og elev snakke om grammatikk på en mer spennende måte enn det som må pugges, sier han.

– Det kan gi grammatikkundervisningen et løft.

Ofte verbet som byttes ut

Det er et klart mønster i sammenblandingen.

– Bruk av engelske ord skjer mest muntlig, og det er ofte substantiv og verb som blir byttet ut. Ofte er det sånn at hvis vi tar et engelsk verb inn i norsk, får det norsk bøyningsform som for eksempel i setningen «Han slidet over gulvet». Det er ikke den formen det ville hatt på engelsk, sier han.

– Sånn er de aller fleste mønstrene. Vi tar noen ord og tilpasser dem til den norske grammatikken.  Og da kan norsklærerne bruke de engelske ordene til å begynne å snakke om hva som er et substantiv, og hva som er et verb, sier Lohndal.

Norsk er et veldig stort språk

– Noen mener at ettersom norsk er et lite språk, vil engelsk føre til at det norske språket dør ut?

– Det er nok helt grunnløst, sier Lohndal. 

Norsk er nemlig et veldig stort språk i verdenssammenheng. De aller fleste språk har bare noen hundre brukere. Det er fire og en halv million mennesker som har norsk som morsmål.

– I tillegg er det noen tusen mennesker som kan en versjon av norsk som de har lært av foreldre med norsk avstamning, for eksempel i USA, sier Lohndal.

Han mener at det er de språkene som har hundre talere igjen eller mindre, eller der det bare er en generasjon igjen som snakker språket, som er i fare. Slike språk er det er mange av.

Viser kreativitet og mestring

– Norsk språk kommer til å overleve alle de som lever i dag, og flere generasjoner framover. Det er ikke noe å bekymre seg for at det blir utvannet, sier Lohndal, som er Norges yngste professor.  

– Det språkbrukerne gjør er at de drar veksler på at de kan engelsk så godt at de er i stand til å kombinere norsk og engelsk, og man ser en kreativitet i å kombinere språkene. Det er mønstrene jeg er opptatt av å finne ut mer om.

Mennesket har en ganske stor nese, større enn mange andre primater. Man kan lure på hvorfor den har fått en slik sentral plass i fjeset, spesielt ettersom en stor nese er lett å skade. 

Svaret kan være at nesen spiller en rolle når vi vurderer hvor tiltrekkende andre er, og hvor godt de egner seg som en potensiell partner.

Oppfattet som vakrere

Ved UiT ble dette testet i et eksperiment hvor en gruppe personer ble vist flere bilder av det samme ansiktet. Deretter ble bedt om å rangere hvilket bilde de syntes var vakrest. Bildene så like ut, men på hvert bilde var nesetippen så vidt endret. Enten ble den forskjøvet litt til venstre eller høyre, eller sentrert.

– Det vi så var at dersom nesetippen var sentrert, så ble ansiktet oppfattet som vakrere. Dersom vi derimot desentraliserte nesetippen, så falt attraktiviteten betydelig, forteller Ivar Folstad, professor i biologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Det samme eksperimentet ble også gjort med munnen, siden den i likhet med nesen er et sentralt ansiktstrekk. Men ingen av endringene i munnens plassering hadde noen betydning for attraktivitet.

Sammenligner med gevir

Forskerne bak denne studien tror nesen kan fungere som en forsterker, det forskerne kaller amplifier. Det er et troverdig signal man sender ut til andre, som ikke er mulig å jukse seg til fordi det er for kostbart eller vanskelig. Slike forskere finner vi flere andre steder i dyreverdenen:

– Et stort gevir er svært vanskelig å oppnå fordi det krever viktige ressurser som reinen ellers ville ha stor nytte av til andre oppgaver. Derfor er det bare rein av høy kvalitet som klarer å bygge store gevir. Symmetri i geviret kan betraktes som en forsterker fordi det viser individuelle forskjeller i reinens evne til å tåle miljømessig stress. I Tromsø har vi også vist at rein som behandles mot infeksjonssykdommer får mere symmetriske gevir, forteller Ivar Folstad. 

Opptatt av symmetri

Mennesker er også opptatt av symmetri. Nesens sentrale plassering midt i fjeset gjør selvfølgelig at ulike trekk ved den blir veldig iøynefallende. Nesen er også lett brekkbar, og en knekt nese kan ødelegge symmetrien i ansiktet. Dette er noe rivaler kan se ut til å benytte seg av:

Det er bare rein av høy kvalitet som klarer å bygge store gevir. Disse er også de mest attraktive.

Foto: Scanpix, Erlend Haarberg

– De fleste neseskadene opptrer blant gutter i slagsmål, og i så måte skiller vi oss lite fra fugl. Blant kjøttmeis sloss hannene for å skade lett brekkbar fjærpynt hos hverandre.  Vi har tidligere gjort undersøkelser med prikkfigurer som ligner litt på ansikter. Når vi desentraliserer prikkene i neseregionen til figurene, så har det stor betydning for hvordan vi evaluerer symmetri i figuren. Det samme er ikke tilfelle dersom vi desentraliserer prikkene som utgjør øyne og munn. Det artige er at denne forskjellen gjelder kun dersom vi tror vi ser et ansikt i prikkfiguren og ikke om vi ser en edderkopp eller liknende i prikkmønsteret.

Lite forskning på nesen

Selv om nesetippens plassering har noe å si for hvor vakker andre oppfatter deg, vet vi fremdeles lite om hvor viktig den er i jakten på det vi anser som en attraktiv partner.

– Her vet vi svært lite. Mye forskning er foretatt av ansiktsattraktivitet, men nesen har vært viet lite oppmerksomhet. Derfor må nok noe av det som allerede er gjort betraktes med nye briller, mener Folstad.

Vi vet heller ikke om folk ender opp med en partner med en nokså lik nese som en selv. Selv om vi vet at folk gjerne tiltrekkes av mennesker som ligner dem selv.

– Det finnes en artig studie på området, gjort av en av våre medforfattere fra UiT, Bruno Laeng. Studien dokumenterer at dersom vi tar et bilde av din partner og smelter det sammen med et bilde av deg selv, så blir bildet av partneren enda mer attraktivt – for deg, vel og merke, sier Folstad. 

Referanse:

Mikalsen ÅKR, m.fl.: The spectacular human nose: an amplifier of individual quality? PeerJ 2:e357, 2014

Prøver som blir tatt etter en voldtekt vil i enkelte tilfeller inneholde store mengder DNA fra fornærmede, blandet med litt DNA fra overgriper.

Og for å få frem DNAet fra sædcellen må man i dag vaske sædcellene ved å skylle dem gjentatte ganger for å fjerne DNA fra offeret. Dette er et arbeid som gjøres for hånd, som er tidkrevende og man kan være uheldig å samtidig vaske bort sædcellen.

Et spesielt enzym fra arktiske reker har vist seg å kunne vaske DNA-spor fra voldtekter så godt at forskere ved Rettsgenetisk senter i Tromsø mener de har funnet en metode som vil forbedre måten laboratorier arbeider på i voldtektssaker.

Spiser offerets DNA

Enkelt forklart spiser rekeenzymet opp DNAet fra fornærmede og lar DNAet fra sædcellen bli igjen.

– En sædcelle er ganske robust siden den skal overleve et ytre miljø, og derfor overlever den også enzymet, forklarer Lars Uhlin-Hansen, daglig leder ved Rettsgenetisk senter.

– Det øker sjansen for å få en ren DNA-profil fra overgriper, som igjen vil styrke den bevismessige vekta av sporet, sier Gunn-Hege Olsen, førsteamanuensis og prosjektleder ved UiT.

Sterke bevis i retten

Hun mener metoden er mer effektiv, sikrere og vil føre til at DNA-beviset står sterkere i retten, og gir dermed dommeren et bedre grunnlag for å ta stilling til beviset.

Metoden må nå kvalitetssikres før den kan tas i bruk, og forskerne håper at prosessen kan automatiseres, noe som vil være en stor fordel for laboratorier som skal analysere mange prøver.

Rettsgenetisk senter ved UiT driver med forskning, men har også nylig fått innvilget akkreditering for blant annet DNA-analyse av sporprøver. 

ESA har i disse dager fått et kliss nytt atomur inn på test-laboratoriet som blant annet skal brukes til å undersøke grunnleggende fysiske lover.

Klokken heter Pharao, og skal skytes opp til den internasjonale romstasjonen i 2016, hvor den skal bli del av en ekstremt presis tidsmålingsstasjon i verdensrommet.

Denne tidsmålingsstasjonen kalles ACES (Atomic Clock Ensemble in Space) og består av to atomur som er koblet sammen, hver med sine styrker.

– Man kan si at de utfyller hverandre, sier Harald Hauglin, fagansvarlig for tid og frekvens i Justervesenet til forskning.no.

Presisjon og stabilitet i skjønn forening

Når man snakker om klokker, skiller man mellom nøyaktighet og stabilitet, forteller Hauglin. Nøyaktighet handler om ekstrem nøyaktighet målt over lang tid, selv om klokketakten, eller “tikkene”, kan variere. Stabilitet handler om takten, og nøyaktige “tikk” fra sekund til sekund.

Pharao er en cesiumklokke som er ekstremt nøyaktig over lengre tid. Ifølge ESA skal den verken sakke eller forte seg mer enn et sekund i løpet av 300 millioner år.  Den andre klokken er en hydrogenmaser, og den er mye mer stabil over korte perioder enn Pharao.

– Hydrogenmaseren er ikke nøyaktig, men gir en mer stabil klokketakt enn Pharao i korte perioder opp mot en times tid, sier Hauglin.

For tidsspenn utover ett døgn vil derimot klokketakten til hydrogenmaseren systematisk og gradvis endre seg. 

Ved å korrigere hydrogenmaseren ved hjelp av Pharao skal disse klokkene sammen bli et veldig nøyaktig og stabilt referansepunkt for tidsmåling i verdensrommet.

ACES skal også kommunisere med andre atomur i USA, Japan, Australia og Europa for å gi svært presis tidsmåling.

Nå skal Pharao-klokken gjøres klar for oppskytning, hvor ESA-teknikerne forsikrer seg om at den kan takle oppskytningen om to år, og fortsatt holde på nøyaktigheten.

Pharao blir levert til ESA-labben.

(Foto: ESA)

Hva skal vi med denne ekstreme presisjonen?

Den ekstreme presisjonen til disse klokkene tillater veldig nøyaktige eksperimenter for å teste relativitetsteorien.

Tid er nemlig en sleip måleenhet. Ifølge relativitetsteorien er ikke tiden absolutt, men relativ i forhold til forskjellige observatører. Dermed oppfører den seg rart, og er ikke særlig intuitiv.

Tid henger helt sammen med hastighet og tyngdekraft. Jo lengre man er fra et massivt objekt som jorden, dess raskere går tiden. Helt enkelt betyr det at en fjellklatrers klokke vil gå bittelitt raskere enn din klokke mens du står på bakken, og er nærmere et massivt objekt (Jorden).

Denne effekten har ingenting med klokkene å gjøre, men selve sammensetningen av det som kalles rom-tid gjør at tiden oppfører seg på denne måten. Klokkene er bare en illustrasjon.

Hvis dette er forvirrende, er det bare å bite tennene sammen. Hastighet har nemlig den motsatte effekten på tid. Hvis en klokke står stille, og en annen beveger seg i høy hastighet, vil klokken som beveger seg gå saktere enn den stillestående klokken.

Se for deg at du står stille på en perrong, og et hurtigtog raste forbi i millioner av kilometer i timen. Hvis du på en eller annen måte kunne se på en klokke inne i dette toget, ville klokken gå merkbart saktere enn din egen på perrongen.

Men siden tiden er relativ, ville man ikke merket noe til denne effekten hvis man selv var passasjer på toget.

Uansett hvor rart dette høres ut, er det høyst reelt. Relativistiske effekter er der hele tiden, man trenger bare veldig nøyaktige instrumenter for å kunne måle dem.

GPS og relativitet

Selv om de er små, vet man at effektene er reelle, både gjennom eksperimenter og erfaringer fra det virkelige liv.

For eksempel GPS-satellitter er avhengig av nøyaktig tidsmåling for å kunne gi nøyaktige posisjonsdata.

– Klokkene i GPS-satellittene blir korrigert for relativistiske effekter allerede når de produseres, og uten disse korreksjonene ville ikke GPS virket,  sier Hauglin. 

– Klokkene i satellittene må i tillegg korrigeres en til to ganger per dag for å holdes synkronisert. Uten oppdaterte klokkekorreksjoner vil brukere av GPS i løpet av kort tid merke at nøyaktigheten blir dårligere.

Dette skjer på grunn av GPS-satellittenes hastighet og avstand fra jordens masse, og tiden vil rett og slett gå bittelitt raskere hos satellittene i forhold til en observatør nede på jorden. 38 mikrosekunder hver dag, for å være nøyaktig.

GPS-satelitt i bane rundt jorden.

(Bilde: NASA)

Atomur i fly

Disse relativistiske effektene ble også målt i det svært berømte Hafele-Keating-eksperimentet i 1971, hvor flere atomklokker ble synkronisert og flydd rundt jorden på jetfly. Noen synkroniserte klokker ble igjen på bakken. Etter at flyturene var over, ble klokkene sammenlignet. 

Resultatene viste at de ikke lengre var synkroniserte, og ”tiden” hadde endret seg slik relativitetsteorien forutsa.

– Atomklokkene i flyene var langt mindre nøyaktige og stabile enn klokkene som nå skal brukes i ACES, som tillater mye mer nøyaktige målinger og tester av fundamentale fysiske lover.

Det kan også være at disse ekstremt nøyaktige målingene plukker opp variasjoner i rom-tiden som man ennå ikke forstår.

– Jeg er litt konservativ, og tror vi først og fremst vil få en bekreftelse på at relativitetsteorien stemmer med mer nøyaktige målinger.

Men som på LHC ved CERN kan man ikke være sikker på hva som skjer når eksperimentet starter.

– Men man kan jo håpe på at man får et avvik som man ikke forstår, og som kan si noe nytt om hvordan naturen fundamentalt er bygget opp, sier Hauglin.

Referanse: 

ESA

Hafele-Keating Experiment

I 2003 gikk Human Genome Project i mål. Menneskets arvestoff – genomet – var kartlagt. Fem års samarbeid mellom genetikere i USA, Storbritannia, Japan, Frankrike, Tyskland og Kina hadde kartlagt over mer enn tre milliarder nukleinsyrer, bokstavene i det genetiske alfabetet som skriver inn livets kode i alle celler.

Jeg var imponert den gangen, som så mange andre. Jobben var gjort på rekordtid, ikke minst takket være den nye intelligente kjapt og gæli-sekvenseringsmetoden til Craig Venter, kalt shotgun sequencing.

Standardmennesket

Men så begynte jeg å tenke. Menneskets genom er altså kartlagt. Men hvilket menneske? Pettersen eller Franzen? Det er tross alt stor forskjell på Pettersen og Franzen. Hvem av dem hadde fått æren av å få oppskriften på seg selv publisert åpent på nettet?

Ingen av dem. Æren ville vært tvilsom. Personvernet forbyr slik offentliggjøring.  Derfor var donorene i Human Genome Project anonyme. Ja, for det var flere. Utvelgelsen ble gjort slik at ingen i dag kan vite hvem bidro med de utvalgte blodprøvene. Det første menneskelige genomet som ble kartlagt, var altså ikke genomet til ett bestemt menneske. Det var et generisk genom. Standardmennesket, om du vil.

Meg på en minnepinne

Så gikk årene. Sekvensering ble billigere, og kunne utføres på utvalgte enkeltmennesker, oftest på sykehus ved mistanke om alvorlig arvelig sykdom. Rundt 2010 ble sekvensering for første gang salgsvare. Men da jeg sendte inn en spyttprøve til firmaet 23andMe i 2011, var det bare utvalgte områder av genomet som ble kartlagt.

Tre år seinere bør vi forberede oss på at annonsen for kartlegging av hele genomet vårt kan dukke opp i innboksen ganske snart. I januar 2014 annonserte firmaet Illumina at de hadde laget en sekvenseringsmaskin som kunne klare jobben for rundt 6000 kroner.

Igjen føler jeg fristelsen og betenkelighetene. Meg på en minnepinne? Alle mine egenskaper i genetisk klartekst, kanskje også noen alvorlige arvelige sykdommer verken jeg eller barna mine vil ha godt av å vite om uten videre?

Vi er mange

Men så enkelt er det heller ikke alltid. Klarteksten er ikke så klar. Genene sier ikke den fulle og hele sannhet. De påvirker og påvirkes av et samspill med omgivelsene. Genetikk er blitt epigenetikk.

Nå tikker nye resultater inn som kan punktere selve utgangspunktet for idéen om genomet som konstruksjonstegning for menneskemaskinen, med eller uten epigenetiske tannhjul og pinjonger.

Vi er nemlig ikke bare ett genom. Vi er mange. For å finne ut det, trengs ikke bare sekvensering av ett menneske. Slik sekvensering gjøres normalt ved å finne gjennomsnittet fra tusener eller opp til millioner av celler. Men cellene er forskjellige. For å se det, må forskerne klare å kartlegge genene i enkeltceller. Det er de i ferd med å klare.

Vel bevart i mangfoldet

En studie som ble publisert i tidsskriftet Cell Reports 21. august 2014, beskriver sekvensering av  97 friske enkeltceller fra en menneskehjerne. De færreste var helt like.

Forskjellen bestod i at mellom hundre og flere millioner genbokstaver enten manglet eller var gjentatt flere ganger forskjellige steder i genomet.

Andre genforskere har de seineste årene rapportert enda større forskjeller. Mellom hvert tiende til hvert fjerde nevron i knotten vår mangler et helt kromosom, eller har flere utgaver av samme kromosom. Og likevel er vi vel bevarte, og vel så det.

Genetisk variasjon bygger hjernen

Disse genetiske variasjonene er altså ikke nødvendigvis noe farlig, som ved arvelige sykdommer, mener noen forskere. Tvert imot, sier de: Variasjonene kan også gjøre oss sterke.

Nevrobiologen Fred Gage skritter lengst ut langs denne tankegangen, ifølge en artikkel av journalisten Kat McGowan på nettstedet Quanta Magazine.

Han er tilknyttet genetikklaboratoriet på Salk Institute, og har funnet ut at genetisk variasjon er vanlig i normale, voksne menneskehjerner.

Ifølge Gage er den genetiske variasjonen nettopp det som gjør hjernen så tilpasningsdyktig og bidrar til den fantastiske kompleksiteten.

En urskog av mangfold i hodet

En parallell finnes i en annen del av kroppen, nemlig immunsystemet. Her er det variasjonene i genkoden som gir immuncellene deres evne til å reagere på et mangfold av forskjellige trusler, også trusler de aldri har møtt før.

Immuncellene er som et helt økosystem, der diversiteten eller mangfoldet sikrer at noen immunceller til enhver tid og under skiftende forhold er tilpasset oppgaven, nemlig å forsvare kroppen.

Med andre ord: Det samme genetiske mangfoldet som utfolder seg i en urskog og gjør den levedyktig framfor en kunstig monokultur, utfolder seg inne i menneskekroppen. Og hvis resultatene til Gage og andre forskere er riktige, kan dette genetiske mangfoldet være avgjørende viktig i det organet som mest av alt må være forberedt på uforutsette situasjoner og møte det med kløkt og oppfinnsomhet: Hjernen.

Kan være overdrevet

Men resultatene er ikke helt sikkert riktige. Teknikken for sekvensering av enkeltceller er ennå under utvikling. Kritikere mener at metodene som brukes i dag, kan fordreie resultatet. Derfor kan variasjonene i genene og den positive effekten av dem være overdrevet.

Også Fred Gage innrømmer at idéene om at den genetiske variasjonen fungerer som et robust økosystem er en teoretisk tolkning av data.

Likevel – også skeptikerne anerkjenner den dype appellen som denne idéen har, ifølge artikkelen i Quanta Magazine.

Hjerne vår er i så fall et helt økosystem, en urskog av levende evolusjon. Hva har det å si for vårt selvbilde?

Buer over buer

Er det enda et riss i den store tankebuen som flyr over kunstige skiller mellom celle og organ, mellom organ og organisme, mellom organisme og populasjon, mellom populasjon og økosystem, mellom økosystem og biosfære, mellom biosfære og … ?

Det er på samme tid skremmende og frigjørende å tenke at mitt genom, min identitet bare får mening som en del av en stor helhet, der framtidas forskning også vil tegne nye buer over buer av kompleksitet, livskraft og mening.

Lenker:

I Contain Multitudes, artikkel i Quanta Magazine, 21. august 2014

Iain C. Macaulay,Thierry Voet: Single Cell Genomics: Advances and Future Perspectives, PLoS Genetics, 30. Januar 2014, DOI: 10.1371/journal.pgen.1004126.

Xuyu Cai et. al: Single-Cell, Genome-wide Sequencing Identifies Clonal Somatic Copy-Number Variation in the Human Brain, Cell Reports, 21.8.2014.

Ho ligg slengt på sofaen med eit tomt uttrykk i auga, under ein vegg dekorert med kokte spagettitrådar. 

Iiu Susiraja er sjukeleg overvektig. Ho gjer ingenting for å skjule det, eller for å sjå tiltrekkjande ut. Tvert imot.

Susiraja er kunstnar, og har gjort det til eit prosjekt å lage sjølvportrett av kroppen sin. Men nesten alltid er det noko som er på feil plass. Til dømes fotografiet der ho held ei kjevle mellom beina så handtaket stikk ut som ein penis. Eller der ho fyller eit par småsko med krem, og deretter pressar føtene nedi så kremen tyt ut. 

Likevel er det noko anna enn desse feilplasserte tinga som trekk til seg størsteparten av merksemda: kroppen hennar.

Korleis vågar ho? har mange spurt seg i møte med kunsten hennar. 

Der storleik er makt

Kunsthistorikar Ulla Karttunen meinar fotografia er eit angrep på overflatiske verdiar i den moderne kulturen. At Susiraja gjer narr av forfengelegheita ho ser kring seg – sjølvpromoteringa på sosiale medium, det utbreidde behovet for å framstå som aktiv, vellykka og attråverdig. Når ho viser seg fram utan å forsøke på noko av dette, er det ein provokasjon, eit motkulturelt trekk, ifølgje Karttunen. 

- Det finst sterke føringar i våre dagar for korleis kroppen skal sjå ut. Særleg i middelklassen. Men vi må vere medvitne om at desse normene ikkje blir delte av alle, seier sosiolog Lotte Holm. Forskinga hennar viser at feitt tyder heilt ulike ting i ulike delar av samfunnet. 

Då ho studerte hanldningar til kropp og livsstil blant danske, mannlige renovasjonsarbeidarar, fekk ho mellom anna høyre denne påstanden: 

“Alt under hundre kilo er homo”. 

Ei anna studie av svarte, kvinnelege narkotikaseljarar og gjengmedlemmer i USA viser at det i deira verd er særs viktig å vere stor. Den tunge kroppen utstråler ei kraft, ei ”ikkje bøll med meg”-haldning.

Feittet følgjer utdanning

Så kven av oss er det som blir tjukke? Auken i sjukeleg fedme i Norge har vore stor for alle aldersgrupper dei siste tiåra, men det er dei med lågast utdanning som er hardast råka. Blant dei med berre folkeskule, er førekomsten av alvorleg fedme dobbelt så høg som blant dei med høgare utdanning. Internasjonale studiar peiker mot ei liknande skeivfordeling av feittet i andre land.

Og nett der ligg eit stort dilemma. For kva om mange av dei som er tunge ikkje vil vere med på at det er så ille å vere tung? Kva om dei berre vil vere i fred og leve liva sine på usunt vis? Har samfunnet rett til å blande seg då?

Einsretting av kroppar og liv

Disiplineringa av kroppen er ein av dei sentrale verdiane i det moderne vestlege samfunnet, meiner Roger Strand, professor i vitskapsteori ved Universitetet i Bergen. Personlegdomstrekka som står høgt i kurs er no evna til sjølvregulering, planlegging og rasjonelle val.

- Som nordmenn lever vi i ein utprega homogen kultur. Når eg høyrer representantar frå helsestyresmaktene snakke om haldningskampanjar og tiltak for å forme folket, verkar det som dei meiner det berre finst ein versjon av det gode livet. Og at vi alle er forplikta til å etterleve den, seier Strand.

For han er dei usagte verdiane i kjernen av helsepolitikken og helseforskinga eit problem – fordi dei blir sett på som udiskutable. Det at middelklassen tek etter dei rådande verdiane, og synst ein skal vere sunn og sterk, passar makta veldig godt, påpeiker Strand:

- Det har samanheng med korleis velferdsstaten fungerer. Eit sunt folkeferd jobbar meir og kostar mindre, slik at staten og vi alle kan vere rikare. Difor er den sjukeleg overvektige personen sett på som eit problem, og samfunnet vil at ho skal forstå ho har eit problem, seier Strand.

Strand viser til Craig L. Fry, forskar innan helseetikk og -politikk, og hans skilje mellom akseptable og uakseptable helseidentitetar. I helseverda er det akseptabelt å vere rasjonell og ansvarleg, og anstrenge seg for å leve eit sunt liv. Det er også akseptabelt å vere sårbar, og innrømme at du har behov for profesjonell hjelp.

Dei slemme og udisiplinerte

Den uakseptable helseidentiteten handlar om å leve usunt og gjere risikable ting, utan noko ønske om å gjere ting annleis.

Narkomane, alkoholikarar, røykarar og alvorleg overvektige kjem i denne kategorien, og blir sett på som uansvarlege og udisiplinerte, ei byrde for velferdsstaten. Dei er slemme gutar og jenter. Dei gjer ikkje det dei kan for å maksimere livslengde og livskvalitet – det legevitskapen ser på som det fremste målet for eit menneskeliv.

- Om vi skal eller ikkje gripe inn i liva til desse personane, er eit spørsmål om etikk. Og spesielt eit spørsmål om kva som er det gode livet, seier Strand.

For har desse menneska det heilt forferdeleg, eller har dei det ikkje?

Den amerikanske bloggeren Kelly Coffey fortel om korleis overgangen er frå å veie meir enn 136 kilo til å veie det halve. Ho jobbar no som personleg trenar og blogger om trening og om å elske kroppen sin. 

For sjølv om livet i ein sunnare kropp gjer henne glad, er ikkje denne gleda eintydig. Ho saknar den tjukke kroppen sin og identiteten den ga henne som livligare og ein person som tok fleire sjansar.

Ho trur blant anna at fedmen gjorde det lettare for andre å slappe av med henne, og ho trivs sjølv framleis best med store kvinner. Dei er rausare, djupare og meir forståingsfulle, mener ho. 

Konklusjonen på før/no-lista: ”Get fit, & you, too, can be boring as hell.”

Store skiljer i synet på sunnheit

Ho har eit godt poeng, meiner Lotte Holm – det finst faktiske nokre verdiar utanom det å vere slank og sterk. Verdiar som også er verd å setje pris på, og som kan drukne i det dominerande sunnheitsjaget.

I ein sosiologisk studie har Holm samanlikna livsverdiane til normalvektige folk med høg utdanning og overvektige eller sjukeleg overvektige folk med låg utdanning.

I den første gruppa var overvekt sett på som uakseptabelt, og mosjon som noko gledesfylt og givande. Ein god forelder var ein som lærte barna sine sunne vanar, og passa på at dei ikkje sklei ut og blei tjukke. Definisjonen på ein sunn person var, ifølgje denne gruppa, ein med god livsstil og balanse i kvardagen.

Blant dei lågare utdanna, tunge folka var lista av verdiar vesentleg annleis. Dei var for det første langt meir tolerante overfor store kroppar. Vidare var dei opptekne av at maten skulle vere ekte og autentisk, heller enn sunn.

Dei meinte mosjon var stressande, og likte betre stillesitjande, sosiale aktivitetar som strikking eller ein prat med vener over ein øl. Å vere ein god forelder handla om å ha det gøy med barna, og akseptere dei som dei var. Definisjonen på ein sunn person var ein som visste å nyte livet.

Jakta på det sunne livet blei av denne gruppa interessant nok sett på som det tristaste av alt ein kunne drive med. 

Som ein av informantane uttrykker det:

”Ho kjøper den lettaste mjølka, ho et aldri smør og ho kjøper sukkerfri syltetøy. Alt blir sexlaust og utan glede. Ho er oppteken av kolesterolmål og mosjon, men blir stadig deprimert.”

Tjukk eller tynn, like bra?

- Eg kan verkeleg godt skjønne innvendingane deira mot middelklassedefinisjonen av kva som er eit godt liv! seier Holm, og tek fram ei historie fra sitt eige liv.

Nyleg var ho på ein forskingskonferanse, og hamna under middagen til bords med dei fremste akademikarane som var til stades der. Det einaste dei snakka om, var alle maratonane dei sprang. Å drive med krevjande sportsgreiner har nærast blitt ei norm blant den sosiale eliten i Danmark, meiner ho.

Det siste nye er triatlon:

- Eg har ei venninne som er fråskilt trebarnsmor, og trener til triatlon. Ho trener fleire gonger for dagen, og lever eit liv som er heilt skjematisk, fortel Holm.

Eit sunt liv, men er det godt? Kanskje finst det noko å lære frå livsnytar-verdiane til den overvektige og lågt utdanna gruppa sosiologen forska på. Kanskje går det an å ta livet litt meir med ro, og vere litt rausare: gje rom for ulike kroppar og livsstilar.

Og dei verkeleg store som ikkje har tenkt å gjere noko med storleiken sin – skal vi faktisk berre la dei vere i fred?

- Vi kan i teorien relativisere oss heilt vekk frå dette spørsmålet, og seie at tjukk er like bra som tynn. Men den medisinske røyndommen kjem inn her, og vi kan ikkje oversjå den. Legar og sjukepleiarar er truverdige vitne på at desse menneska faktisk lir under overvekta si, seier Roger Strand.

Eit helseproblem

Trass sympatiske livsnytar-verdiar blant overvektige menneske: Ein kjem ikkje bort ifrå at alvorleg fedme er eit helseproblem.

Dei som er aller størst, lir ofte av tilleggssjukdommar som diabetes og hjarteproblem. Dei har vondt for å røre på seg, og blir hemma av ein kropp som stadig kjem i vegen for daglegdagse gjeremål.

”Morbidly obese” heiter tilstanden på engelsk – fordi det er ein kronisk tilstand som faktisk er livstrugande.

Her er vi ved kjernen av problemstillinga, meiner etikaren: Kor langt går retten til sjølvdestruksjon? Er du suicidal, kan du bli tvangsinnlagt. Det same om du er alvorleg anorektisk. Ikkje slik for sjukeleg overvektige.

- Nokre gonger tenkjer eg at fellesskapet skal gå inn og redde folk som ikkje vil hjelpe seg sjølve. Men kor startar det, og kor sluttar det? spør Roger Strand.

- I alle høve er dette eit spørsmål som ikkje kan overlatast til lukka rom, ekspertkomitear med forskarar eller helsearbeidarar. Dette er eit spørsmål vi må ta stilling til som samfunn.