Over natta opplevde en britisk forsker ved navn Neil Hall en enorm interesse på sosiale medier.

Oppskriften? Han nevnte den amerikanske superkjendisen Kim Kardashian i en artikkel.

Kardashian-indeksen

Genforskeren Hall sammenlignet forskere som er aktive på det sosiale nettstedet Twitter, med realitystjerne Kim Kardashian. Hun er en av dem som blir fulgt av flest mennesker på Twitter, 23 millioner har valgt å holde seg oppdatert på det hun skriver. Så langt har hun ytret seg i kortformat 18 000 ganger.

Hall, som til daglig jobber ved University of Liverpool, laget en målemetode som han kalte Kardashian-indeksen, eller bare K-indeksen.

Den regnes ut ved å dele antallet personer som følger en forsker på Twitter med antallet ganger andre forskere har sitert arbeidene hans eller hennes.

K-indeksen skal vise hvem som er mer synlige i offentligheten enn de bidrar intellektuelt.

Som Kim Kardashian.

«Kjendisstatusen kjøper suksess, som igjen kjøper større kjendisstatus», skriver Hall i artikkelen.

Tulleartikkel

Han er tilsynelatende bekymret for at noe lignende er i ferd med å skje i forskningsverdenen.

«I de sosiale mediers tidsalder finnes folk som har profilerte blogger eller twitter-kontoer, men som ikke har publisert mange fagfellevurderte artikler. Det er forskere som blir sett som ledende på sitt felt bare fordi de er kjente», skriver han.

Det er viktig med en indeks slik at vi kan vite hvilke akademikere som har en «overdreven offentlig profil, slik at vi kan tilpasse forventningene våre til dem», fortsetter han.

Et par K er greit, men en forsker som scorer over 5 K bør bekymre seg for å ha blitt en «forsker-Kardashian», og logge seg av Twitter og heller bruke tida på forskningsartikler, skriver Hall.

Men det hele er ment som en spøk.

Tulleartikkelen ser ut som en vanlig vitenskapelig artikkel, med grafer og det hele.

Selv om Hall skriver at dette bare er for moro skyld, og avslutter artikkelen med at han selv har en lav K-indeks, men regner med at et par Twitter-meldinger med ordet Kardashian i burde sørge for at indeksen skyter i været.

Fornærmede forskere

Hall trykket tydeligvis på et ømt punkt hos en del forskere, for reaksjonene lot ikke vente på seg, ifølge tidsskriftet Nature.

De kom, naturligvis, på Twitter.

Noen syntes artikkelen var underholdende.

«Jeg synes det var gøy. Artikkelen har virkelig truffet en nerve», tvitret Sylvia McLain ved University of Oxford i Storbritannia.

Men ikke alle syntes det var like morsomt.

 «Denne artikkelen antyder at bare mye siterte forskere fortjener mange følgere på Twitter, og at alle andre burde holde kjeft», tvitret Katie Mack ved University of Melbourne i Australia.

Mack mente K-indeksen var en fornærmelse mot henne og andre forskere som bruker Twitter aktivt til å formidle til folk flest.

– Gjør narr

I forskningens verden teller det hvor mye og i hvilke tidsskrift hver enkelt forsker formidler funnene sine. I Norge får forskningsinstitusjonene penger delvis etter hvor mye forskerne publiserer.

Det ligger prestisje i å komme på trykk i de tyngste vitenskapelige tidsskriftene, og det er en viss skepsis mot dem som driver for mye med populærvitenskapelig formidling.

En forsker følte han måtte forsvare sin egen bruk av sosiale medier:

«Det virker kanskje ikke slik nå, men med tida vil det bli åpenlyst at det vi driver med er like mye del av den vitenskapelige prosessen som høyt-på-strå-artiklene i tidsskriftet Nature», skrev Micah Allen ved University College London på bloggen sin.

Kate Clancy ved University of llinois skrev at hun ikke syntes det var morsomt at Hall gjør narr av folk med få vitenskapelige publikasjoner. De er ofte unge, kvinner og etniske minoriteter. Dessuten mente hun det var kvinnediskriminerende å velge Kim Kardashian som et typisk eksempel på en som får ufortjent oppmerksomhet.

– Det er en spøk!

Hall selv ville egentlig gjøre narr av akademias trang til å måle publisering.

Etter at flere forskere hadde hisset seg opp i sosiale medier, skrev han på Twitter:

«Poenget, som tydeligvis ikke ble kommunisert godt nok…, er at målinger er tåpelige. Og «popularitet» er heller ikke et godt mål.»

«Jeg er glad for at folk diskuterer K-indeksen. Den er en spøk! Jeg har ikke noe mot studenter med få publikasjoner.»

Referanse:

Hall, N: The Kardashian index: a measure of discrepant social media profile for scientists. Genome Biology 2014, 15.

Her samler vi alle de viktigste nyhetene fra akademia fra uka som gikk:

Mange kollokvie-konflikter

Halvparten av studentene ved sykepleieutdanningen ved Universitetet i Oslo opplever konflikt i studiegruppene. – Ikke overraskende, sier instituttleder.

Universitas

Kamp om beste elektroniske kreasjon i Ålesund

Nye ingeniørstudenter har vært i konkurranse om beste programmeringsoppgave. Her er det snakk om elektronikk på høyt, kreativt nivå. Se bilder av resultatene!

Høgskolen i Ålesund

AHO i Domus Magazine

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i  ble nylig presentert over seks sider i det internasjonalt anerkjente design- og arkitekturmagasinet Domus.

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Omstridt sammenslåing gjennomføres innen juli 2015

Landbruks- og matdepartementet (LMD) har oppnevnt et interimsstyre for tre forskningsinstitutter i landbrukssektoren Bioforsk, Norsk institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf).

Forskerforum

Blir komité for kjønnsbalanse og mangfold

Komité for kjønnsbalanse i forskning har fått nytt navn og mandat fra Kunnskapsdepartementet.

Ressursbank for likestilling i forskning

Teknologiutdannede kvinner ender opp utenfor bransjen

Kvinner med naturvitenskapelig og teknologisk utdanning er oftere mistilpasset enn sine mannlige kollegaer i overgangen fra masterstudier til arbeid, viser ny rapport. Det gjelder ikke for andre fagfelt.

Ressursbank for likestilling i forskning

Aktivt arbeid hindrer diskriminering

Aktivitets- og redegjørelsesplikten er viktig for å oppnå kjønnsmessig og etnisk likestilling i akademia, mener ekspert på diskrimineringsjus Ronald Craig. Likevel er ordningens framtid usikker.

Ressursbank for likestilling i forskning

Veterinærutdanningen på topp i Europa

NMBUs veterinærutdanning er i toppklassen i Europa og er nå formelt èn av åtte veterinærutdanninger som er akkreditert på høyeste nivå.

NMBU

Vil ha eget sykepleiefakultet

Ansatte og ledelse ved Institutt for sykepleie i Høgskolen i Oslo og Akershus mener at det bør opprettes et nytt, femte fakultet hvis sykepleierutdanningene på høgskolen slås sammen.

Khrono

- Statsbygg bør overta universitetsbygningane

– Alle universitetsbygningane i landet bør overførast til Statsbygg. Det meiner direktør Arne Bjørlykke ved Naturhistorisk museum.

Universitetsavisa

Tar diskusjon om forvaltninga av universitetsbygningane

Kunnskapsdepartementet er interessert i å delta  i ein diskusjon om modellar for eigedomsforvaltning på universiteta. Det gjer statssekretær Bjørn Haugstad klart overfor Uniforum.

Uniforum

Klima-samarbeid skal hjelpe Bangladesh

Nå går klimaforskere og samfunnsforskere sammen om å kartlegge hvilke sider ved klimaet i Bangladesh som påvirker folks liv mest.

Uni Research

Superfusjon til en halv milliard

Forskningsinstituttene Uni Research, Christian Michelsens institutt og Nansensenteret kan bli slått sammen til ett, stort aksjeselskap.

På Høyden

Frivillighet under press

Regjeringen har beordret at kartet over landets universiteter og høyskoler skal tegnes på nytt. Men hvor strekene skal gå, kan bli opp til institusjonene selv. 

Forskerforum

Pressen på gangen under dialogmøtene 

Samtalene om det som kan bli tidenes reform i utdannings-Norge skal skje bak lukkede dører.

Universitetsavisa

Høgskolene i nord kan raskt bli borte fra kartet

Kunnskapsministeren ønsker å legge ned alle høgskolene i Nord-Norge så fort som mulig og kun ha ett eller to universitet.

Universitetsavisa

Utdanningspolitisk talsmann frykter effektiviseringspress

Regjeringen skal effektivisere samfunnet med egen produktivitetskommisjon. – Undervisningen til studentene kan bli dårligere, sier utdanningspolitisk talsmann i SV Torgeir Knag Fylkesnes.

Universitas

Kaffash er en av flere iranske master- og doktorgradsstudenter som fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelsen. Da hadde hun allerede tilbrakt ett studieår ved NTNU. Tre av medstudentene fikk medhold i anken, men Kaffash fikk avslag på ny. Innen 15. september må hun forlate landet, skriver Adresseavisen.

– Dette er veldig merkelig for meg. Jeg er bare en vanlig student, jeg har ikke gjort noe galt, sier hun. Selv om hun gleder seg til å se ektemannen og resten av familien sin igjen etter et langt fravær, skulle hun gjerne fortsatt studiene.

– Jeg har bare fullført ett av tre år. Jeg kom hit fordi jeg ønsket å være en del av et internasjonalt miljø.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) frykter iranere på høyteknologiske studier vil bruke det de lærer i Norge til å lage atomvåpen i hjemlandet. Universitetsrektor Gunnar Bovim sier til Dagens Næringsliv at han har forståelse for at det må foretas en bakgrunnssjekk av søkerne.

– Men jeg kjøper ikke at det må ta åtte måneder. Det er en personlig belastning for studentene å få en varm velkomst, og så utkastelse ett år senere. For fagmiljøene er det også et stort tap. Og dersom en person vi har rekruttert faktisk viser seg å være «spion», er det uheldig at de har fått jobbe og forske hos oss i nesten ett år før de kastes ut, sier rektoren. (©NTB)
(fredrik.ljone.holst@ntb.no)

Kristiansen sier til NRK at det er dokumentert at fisk lider på lik linje med andre dyr, og fisken derfor bør behandles annerledes enn i dag.

Forskerne har slått fast at fisken føler smerte når den blir dratt opp av havet med en krok og lagt på dørken for å dø.

– Fisk er dyr som skal behandles på lik linje med andre dyr. Det er anerkjent i dyrevelferdsloven og i forskriften for oppdrettsfisk, sier Kristiansen.

– I dag stilles det ingen krav til dyrevelferd i fiskeriene. Derfor tenker jeg at det bør stilles strengere krav til håndtering av fisk. Det gjelder både dyrevelferdsbiten og kvalitetsbiten på avlivning av fisk og hvordan man behandler den, mener forskeren.

Dyrebeskyttelsen sier det ikke er noen nyhet at fisk kan føle smerte.

– Vi bør kraftig revurdere hvordan vi driver oppdrett og fangst av fisk Vi bruker fangstmetoder vi aldri ville godtatt for landlevende dyr. Det er kanskje fordi folk synes det er vanskeligere å relatere til at fisk føler smerte enn en hund, sa informasjonsansvarlig Odd Harald Eidsmo til NRK i 2010.

Giften fra bier kan kanskje være med på å stoppe spredningen av kreft.

Amerikanske forskere har nemlig utviklet en ny metode som kan avlevere et giftstoff fra bier direkte til farlige kreftceller, mens friske celler blir skånet, opplyser American Chemical Society.

– Vi har på en sikker måte brukt giftstoffer i bitte små nanopartikler til å behandle celler fra brystkreft og føflekkreft i laboratoriet, forteller lederen av prosjektet, Dipanjan Pan, i en pressemelding. 

– Disse partiklene, som er kamuflert for immunsystemet, avleverer giften rett til kreftcellene og skåner normale celler.

Gift fra slanger, bier og skorpioner inneholder spesielle stoffer – proteiner og peptider – som kan binde seg til kreftceller. Tidligere forskning har vist at de kan stanse veksten til kreftcellene, skriver American Chemical Society.

Gjemmes i nanopartikler

Problemet er at slik dyregift kan gi kraftige bivirkninger. Det kan blant annet gi blødninger og skader på hjertemuskler og nerveceller.

Men ved å gjemme giftstoffene inne i bitte små partikler – nanopartikler – unngås bivirkningene.

Her kan du se en video fra forsøkene.

Giftstoffene rammer ikke de friske cellene. I stedet blir de ført direkte til svulsten.

I den nye undersøkelsen har forskerne testet metoden med et stoff som kalles melitin, og som finnes i giften fra bier. Bier produserer imidlertid bare en liten mengde, og derfor har forskerne brukt en kunstig versjon.

– De giftstoffene vi har produsert, er pakket så nøye inn i nanopartikkelen at de ikke havner i blodet, sier Dipanjan Pan.

Uviss om behandlingen vil virke

Den nye metoden er imidlertid bare testet i laboratoriet, og det er uvisst om den vil virke på mennesker.

Neste skritt er å teste den på rotter og griser, og forskerne håper å kunne teste den på mennesker i løpet av tre til fem år.

Forskerne har nettopp presentert resultatene sine på det årlige møtet i American Chemical Society.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det å være i god fysisk form kan være bra for så mangt. Også for hjernen din.

Men det er ikke helt klart hvorfor trening hjelper hjernen.

En internasjonal gruppe forskere mener de har funnet deler av svaret.

Forskerne tror god hjertehelse kan føre til seinere aldring i hjernen. Sammenhengen ligger i blodårene.

Blodårene stivner med årene. Men trening kan holde dem elastiske, og det kan hjelpe på hjernefunksjonene.

Det er antatt at tilstivningen starter i hovedpulsåren som kommer fra hjertet, og siden når hjernen.

– Det at blodårene blir stivere med årene kan bidra til de mentale endringene som skjer samtidig, etter hvert som vi blir eldre, sier en av forskerne, Claudine Gauthier ved University of Montreal, i en pressemelding.

– Usikker sammenheng

Sammenhengen høres sannsynlig ut, mener Johan Frederik Storm, hjerneforsker og professor i fysiologi ved Universitet i Oslo.

Han har ikke lest studien.

– Vi vet for eksempel at en type demens, vaskulær demens, skyldes dårlig blodsirkulasjon i hjernen, sier han til forskning.no.

Ved aldring blir det endringer i blodgjennomstrømmingen, forklarer Storm.

Han mener likevel det generelt er vanskelig å påvise om det er en direkte årsakssammenheng mellom forandringer i blodårene og mentale ferdigheter, eller om det er noe annet som påvirker både blodsirkulasjonen og hjernens helse.

– Faktorer som gir god helse vil kunne komme både hjerte, blodkar og hjerne til gode, uten at det ene fører til det andre, sier Storm.

– Tilsvarende vil folk som er i god mental form, kunne ha større overskudd til å velge klokt når det gjelder livsstil, inkludert søvn og mosjon.

Flere studier har vist en kobling mellom høyt blodtrykk og økt risiko for svekkelser i hjernen, men resultatene er ikke entydige.

Én studie fant at et sunt hjerte som pumper mye blod kan bremse krymping av hjernens volum, et aldringstegn for toppetasjen.

Krøll på tunga

Forskerne undersøkte to grupper, 31 personer mellom 18 og 30 år, og 54 deltakere som var mellom 55 og 75.

De fikk testet sine mentale ferdigheter gjennom Stroop-testen. Den måler evnen til å si hvilken farge et ord er skrevet med, når ordet beskriver en annen farge. Om ordet rød for eksempel står skrevet i blått, bør du ikke la deg distrahere av teksten og si «rød». Det riktige svaret er blå.

Forskerne gjorde også en MRI-skanning av deltakerne for å undersøke blodgjennomstrømming til hjernen, tilstanden til hovedpulsåren, og hvordan hjernen reagerte under testen av de mentale ferdighetene.

Den eldre gruppa brukte lenger tid på å klare den mentale testen enn den yngre.

De eldre som klarte oppgaven raskere enn andre i sin aldersgruppe, hadde bedre bevegelighet i blodårene og bedre oksygenopptak under trening. Det kan tyde på en sammenheng mellom hjertehelse og hjernehelse, mener forskerne.

Men Storm synes det virker som om forskerne har målt svært lite av de mentale ferdighetene gjennom testen de brukte.

– Det er en ganske smal test. Jeg vil tro at den alene gir et nokså magert grunnlag for å kunne si noe om mentale ferdigheter generelt, sier han.

Livsstil og hjerne

Hos mennesker med nedsatt hjerte/kar-helse, strømmer blodet fortere gjennom hjernen ved hvert hjerteslag. Det kan skade hjernens små blodkar.

Forskerne understreker selv at blodårenes bevegelighet bare kan være én av mekanismene som bidrar til at fysisk aktivitet sinker aldring i hjernen. Men de mener resultatene støtter hypotesen om at livsstilen din har betydning for å forebygge skader i hjernen og styrke mentale ferdigheter seinere i livet.

Det gjenstår nok en del forskning før vi kan slå fast hvilke sammenhenger det er mellom helse i hjertet og hodet.

Referanse:

Gauthier, C.J., m.fl.: Hearts and minds: linking vascular rigidity and aerobic fitness with cognitive aging. Neurobiology of Aging, online 19. august 2014.

Da kvinner marsjerte ut i lønnsarbeid på 1970-tallet fryktet mange at de ville slutte å føde barn. Og de norske fødselstallene sank, og nådde et historisk lavmål i 1983. Men til manges overraskelse begynte tallene å stige igjen mens de fortsatte å synke i mange andre europeiske land.

I Norge er den gjennomsnittlige antall barn født per kvinne 1,88 (2011). I Polen og flere østeuropeiske land, samt Italia, Spania og Hellas er tallet nede i 1,3. 

Hva er så spesielt med Skandinavia og Norge?

– Det er vanlig å anta at det skyldes velferdsstatens gode tilbud til foreldre. Men vi har ikke visst hva ved velferdsordningene som påvirker valget om å få barn, sier sosiolog Eirin Pedersen, som nylig har lagt siste hånd på en doktoravhandling om hva som er viktig for norske kvinner og menn i valget om å få barn.

– Basert på mitt materiale vil jeg si at det er en helhetlig pakke som består av et velferdstilbud og en forventning om at også kvinner skal jobbe. Det at barneomsorgen delvis er tatt ut av hjemmet gjør at kvinner i lønnet arbeid får flere barn enn der hvor barnepass må løses privat, sier hun.

Dette er imidlertid ikke bare et økonomisk og praktisk spørsmål.

– Det handler også om at velferdsstatens ordninger påvirker kulturen. Som en tysk kollega påpekte: I Skandinavia har vi vanskelig for å forestille oss at det gode liv kan leves uten barn. Dette er ikke like selvsagt i resten av Europa.

Alle ønsker seg barn

Mens mye fruktbarhetsforskning er basert på statistikk, har Pedersen hatt tilgang på et omfattende intervjumateriale. Hun har vært tilknyttet et forskningsprosjekt hvor 90 kvinner og menn i alderen 25 til 35 år har blitt intervjuet om det å få barn.

De intervjuede er jevnt fordelt på øvre middelklasse og arbeiderklasse. Noen har allerede fått barn, andre ikke.

– At det gode liv i Norge leves med barn kommer også fram i vårt materiale. Vi hadde en intervjuguide med spørsmål til dem som sa at de ikke ønsket seg barn. Men den fikk vi ikke bruk for: Samtlige av dem vi intervjuet så for seg at de ville få barn en gang i fremtiden, forteller Pedersen.

Blir gravid før de sjekker reglene

Det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha stor støtte både i middelklassen og arbeiderklassen. Store boliglån setter rammen for økonomien, og de fleste familier er avhengig av to inntekter.

Norske menn og kvinner har stor tillit til at velferdsstaten hjelper til med den økonomiske byrden ved å få barn. Men de kan overraskende lite om reglene, mener Pedersen.

– Blivende foreldre sjekker ikke reglene til NAV før de har blitt gravide. De har full tillit til velferdsordningene, og mange blir for eksempel overrasket når de oppdager at de bare får 80 prosent lønn hvis de velger å ta permisjon i 12 måneder.

Tilliten til full barnehagedekning kan på sin side føre til at foreldre ikke tar høyde for å måtte vente inntil ett år på barnehageplass, hvis de føder på feil side av opptaksfristen 1. september.

– De ferske foreldrene har basert planene sine på at «det ordner seg». De mangler økonomisk buffer når barnehageplassen uteblir, og det finnes ikke andre løsninger for barnepass enn at en av foreldrene blir hjemme noen måneder ekstra, forteller Pedersen.

Mange av arbeiderklassemødrene valgte deltid – ikke fordi de lengter etter et husmorideal, men fordi de ønsker å få mer familietid med barna, ifølge sosiolog Eirin Pedersen.

Foto: Heidi E. Sandnes)

“Alle disse gamle fedrene”

Forskerne har også sett på holdninger til når det passer å føde barn.

Kvinner og menn i arbeiderklassen mener at det er mellom 25 og 30, mens øvre middelklasse mener det er bedre å få barn når de er mellom 30 og 35.

De fleste mener det er et individuelt anliggende, men når det gjelder øvre aldersgrense, er særlig arbeiderklassen villig til å uttale seg om andre. 

– De er kritiske til «alle disse gamle fedrene», og gammel kan bety helt ned til 40 år. De mener det er viktig å kunne følge opp barna sine på en aktiv måte, og at det er lettere for yngre foreldre. Derfor syns de det er best å få de barna man ønsker seg før man fyller 30, sier Pedersen. 

Flere av dem som hadde fått barn i ung alder – det vil si før fylte 25 år – opplevde at andre så på dem som uansvarlige, noe Pedersen tolker som at middelklassens standard påvirker nedover. 

Hun mener derfor at de unges kritikk av eldre foreldre kan ses på som en form for motmakt. 

Vil ikke snakke om at det koster å ha barn

De økonomiske kostnadene ved å ha barn er noe norske foreldre helst ikke vil snakke om.

– Forholdet mellom foreldre og barn framstår som den reneste og mest stabile relasjonen vi har. Penger gjøres ikke til en eksplisitt del av beslutningen. Hadde vi stilt det samme spørsmålet i for eksempel Nederland, ville vi fått lagt fram et regnestykke som en del av beslutningen om å bli gravide. At vi ikke gjør det i Norge, skyldes bidraget fra velferdsstaten, mener forskeren.

Intervjuene viser imidlertid at det ligger ulike økonomiske vurderinger bak valget om å få barn for personer i øvre middelklasse kontra arbeiderklasse.

Kvinner og menn med høy utdanning og en god jobb vil ha alt på plass før de får barn: De skal eie sitt eget hjem, helst hus framfor leilighet. De skal ha så stabil økonomi at de slipper å endre sitt personlige forbruk. De tar gjerne opp dyre huslån som del av prosessen med å planlegge barn. Og de vil være ferdig med studiene og helst ha fått fast jobb.

Arbeiderklassen mest avhengig av velferdsordningene

I arbeiderklassen er det ikke like viktig om man eier eller leier, og her er foreldre mer villige til å forsake eget forbruk. Mange av de intervjuede understreker at penger aldri har vært viktig for dem. Mangelen på økonomisk buffer innebærer at det er arbeiderklassen som er mest avhengige av foreldrepermisjonspenger og barnehage.

– Det er vanlig å anse disse velferdstiltakene som et tilbud tilpasset middelklassens livsstil. Men hvis det stemte, så har arbeiderklassen iallfall omfavnet den samme livsstilen nå. Også arbeiderklassemødrene i vårt materiale er glade for at barnehagen gjør det mulig for dem å gå tilbake til arbeid etter permisjonsperioden, sier Pedersen.

Større fleksibilitet

De ulike oppfatningene om hva som må være på plass, innebærer at arbeiderklassen har større fleksibilitet til når det passer å få barn.

– For kvinner som tar lang utdanning, ønsker å jobbe noen år før barna kommer og ha god økonomi, gjør biologien at vinduet hvor det både passer og er mulig å få barn blir ganske lite. Noen av de eldste kvinnene vi snakket med, som enda ikke hadde fått barn, var i ferd med å innse at de ikke ville rekke å få så mange barn som de opprinnelig hadde sett for seg.

Forskeren mener det er viktig å se at begge gruppene handler økonomisk rasjonelt ut fra sine livsvilkår.

– Det å vente litt lenger med å få barn kan bidra til å sikre økonomisk stabilitet for familien. Det er mye skriverier i avisene om at kvinner venter for lenge med å få barn, men når man ser på den reelle situasjonen folk lever i, er det lett å forstå hvorfor folk velger som de gjør, mener forskeren.

Den dyrebare familietiden

Foreldrepermisjon og barnehage er en form for velferdstiltak som har påvirket synet på godt foreldreskap i Norge, og som viser tydelige forskjeller til resten av Europa. 

For eksempel når barnet begynner i barnehagen, setter åpningstiden rammer for det som mange kaller “familietid”: den dyrebare tiden mellom arbeidsdagens slutt og barnets leggetid. 

– Da skal helst begge foreldrene være hjemme slik at hele familien tilbringer tid sammen. Det skiller seg fra mange andre europeiske land, hvor det er mer vanlig å være sammen med barnet på skift hvis begge foreldrene jobber, sier Pedersen. 

Deltid – ikke et husmorideal

Pedersens intervjuer viser at måten foreldrene løser familietiden varierer etter hva slags type arbeid de har. 

Middelklasseforeldrene har ofte jobber med fleksibel arbeidstid, men med høye prestasjonskrav. Det er helt greit å gå tidlig fordi man skal hente i barnehagen, men dette betales med et kveldsskift. Svært mange fedre, og en del mødre logger ofte på jobben etter at barna har lagt seg.

Arbeiderklassejobber har oftere klart bestemte arbeidstider, og en del jobber skift. For mange av disse foreldrene ble løsningen å endre jobb for å unngå kveldsskift for å kunne være hjemme på ettermiddagen. Mange av mødrene jobbet dessuten deltid for å få hverdagen til å gå opp.

– De vi intervjuet gir ikke inntrykk av at deltid handler om at de lengter tilbake til et husmorideal. Idealet de strekker seg etter er familietiden, som får så stor verdi kanskje nettopp fordi barna tilbringer mye tid sammen med andre enn familien i barnehagen, avslutter Pedersen.

- Trondenes omfatta heile dagens Sør-Troms og låg såleis midt i det store skrei-matfatet. Produksjonen og eksporten av tørrfisk gav både store tiend- og handelsinntekter for kyrkja, seier historikar Sigrun Høgetveit Berg. 

Nyleg disputerte ho med ei doktoravhandling der ho mellom anna fortel korleis Trondenes kyrkje og prestegjelda i nord fekk ei så viktig rolle for den katolske kyrkja. 

– Prestegjeldet gav store inntekter for den som vart sokneprest her, så dette var eit ettertrakta kall. Tienda, altså kyrkjeskatten folk måtte betale, var delvis ei personleg inntekt for soknepresten. Før reformasjonen i 1536–37 var Trondenes Noregs rikaste prestegjeld, og ein sentral ressursleverandør til erkebispesetet. Både i form av økonomisk kapital og menneskelege ressursar. Så erkebiskopane såg på Nord-Noreg som ein særs viktig del av sitt bispedøme, fortel Høgetveit Berg.

Ein viktig person

Denne rikdomen ber altså Trondenes kyrkje preg av den dag i dag. Ikkje berre på grunn av den store rikdomen. Men også takk vere den katolske presten Svein Eriksson, som kom til prestgjeldet i 1427. 

Kor han kom i frå veit vi ikkje sikkert. Ei kjelde nemner at han kom frå Skara bispedømme i Sverige før han var tilsett ved erkebispesetet i Trondheim.

Eriksson sitt våpenskjold, som ein kan finne i Trondenes kyrkje den dag i dag, kan tyde på at han kom frå Island.

Årsaka til at våpenskjoldet er å finne her, er at han vart utnemnd til sokneprest i Trondenes. Han hadde søkt stillinga etter Johannes de Bortzow som hadde døydd.

Trondenes var eit såkalla kannikgjeld, det vil seie eit prestegjeld som kannikane i domkapitlet i Nidaros, altså prestane i den store kyrkjeadministrasjonen under erkebiskopen, hadde slått inn under seg og sat med inntektene frå. Svein Eriksson var kannik og vart seinare dekan – det vil seie leiar for domkapitlet og såleis erkebiskopen sin nestkommanderande.

Eriksson fekk bod om at han hadde fått Trondenes medan han var i Roma hjå pave Martin V. Han må ha vore ein reiseglad prest, for han var to turar til Roma på tre år, og det var mykje den gong.

No som han skulle overta Trondenes vart det ikkje mindre reising. Han skulle halde fram med å bu i Nidaros kor erkesetet var, men var forplikta til å reise opp til Trondenes kvart andre eller tredje år.

Store økonomiske interesser

Eit døme på kor viktig dei fiskerike områda i nord var, ser vi frå skildringane til den italienske kapteinen Pietro Querine. I 1431 dreiv han i land på Røst saman med ein del av eit italiensk skipsmannskap. Då han i mai 1432 drog sørover att, møtte han erkebiskop Aslak Bolt på veg nordover med to skip og eit fylgje på 200 mann. Om det verkeleg var så mange er uklart, men det må likevel ha vore eit mektig syn.

At Bolt var på veg nordover var ikkje så rart, sidan han hadde store økonomiske interesser her. Bolt var den største tørrfiskhandlaren i heile Nord-Noreg, og han og Svein Eriksson samarbeidde godt. Querine møtte også Svein i Nidaros, for det var han som styrde her når erkebiskopen var på tur nordover.

Eriksson var ein mann som tok kallet sitt som dekan og sokneprest veldig seriøst. Med så store inntekter som han fekk frå Trondenes, kunne han sikkert ha putta pengane i eiga lomme. I staden brukte han ein stor del på kyrkja.

Bygde ferdig kyrkja

Då han overtok Trondenes var kyrkja ikkje eingong ferdig bygd. Berre koret, den delen dei geistlege oppheldt seg i, sto ferdig. Kyrkja var truleg påbyrja rundt 1200, medan skipet, der allmugen sit, vart fullført i Erikssons tid.

Ei kvittering datert 9. juli 1442 frå tømmermannen Magnus Jonssøn, viser at Eriksson leigde inn folk til å gjere arbeidet. I lønn fekk Jonssøn “..fisk, rav og rekling, for hvilket eg takker og er fornøyet…”, som det står i kvitteringa.

Endå meir imponerande må sjølve interiøret som Svein Eriksson fekk ordna, ha vore. Han må ha bestilt eitt eller fleire av dei mange alterskåpa i kyrkja. Dei kom frå kunsthandverksmestrane i Tyskland, alle vakkert utskorne. Truleg var det sju eller åtte alterskåp i kyrkja ved reformasjonsutbrotet, og tre av dei står der framleis.

Kyrkja vart også utstyrt med kannikstolar, også dei rikt dekorerte. Stolane gjekk dessverre tapt under ei oppussing på slutten av 1700-talet eller byrjinga av 1800-talet. Men i 1750 skildra biskop Nannestad dei  “..ligesaa udskårne som i Aarhus Domkirke, og kunstigere, med gammeldags Snitverk”.

Sjølv golvet må ha fått kyrkjelyden til å sperre opp auga. I koret var det teglfliser med grøn eller brun glasur, lagt i mønster, og andre plassar var det lagt steinheller. Skipet kan ha hatt tregolv. Dette var i så fall ikkje eit vanleg syn.

Under oppussingsarbeid er det i tillegg funne restar av kalkmålerier på delar av veggane i koret. Alt dette og meir til, tyder på at Svein Eriksson har hatt ein eksklusiv smak og høgt utvikla kunstnarisk sans. Kan hende var det på reisene nedover i Europa at han har henta inspirasjon til å innreie kyrkja slik?

Vart aldri erkebiskop

Han må ha vore ein tiltrudd og sentral mann i den norske katolske kyrkja, for han hadde fleire verv og mykje nytta i både geistleg og politisk samanheng.

– Ein kan undre seg over kvifor ikkje Svein Eriksson vart utnemnd til erkebiskop etter Aslak Bolt døydde. Han hadde beviseleg vilje og evne til å byggje kyrkja både organisatorisk og fysisk, og det var ikkje utenkjeleg at han var kandidat hjå kannikane i Nidaros. Truleg var han for politisk belasta til å vere ein kandidat både kongen og paven ville ha godteke, seier Høgetveit Berg.

Hans store engasjement og mange roller, som medlem i riksrådet, som leiar for domkapitlet, som aktiv sokneprest, samt hans nære samband med erkebisp Aslak Bolt, gav han mange hattar både i kyrkjeadministrasjonen og statsadministrasjonen. 

- Det kan såleis ha vore vanskeleg å samle seg om han som ein kandidat både kongen og paven ville godta, meiner Høgetveit Berg. 

Svein Eriksson trekkjer seg attende frå sitt kall som dekan i Trondenes i 1480, og Trond Ivarsson overtek. Eriksson får då ein årleg pensjon.

I 1488 døyr Svein Eriksson, men framleis kan den som vitjar Trondenes kyrkje glede seg over det han medverka til av nydeleg interiør og eksteriør.

Referanser: 

Sigrun Høgetveit Berg: Trondenes kannikgjeld – makt og rikdom gjennom seinmellomalder og reformasjon. 2014.

Trygve Lysaker: Trondenes bygdebok. Harstad 1956.

 – Dette lærer oss at tap av familiemedlemmer i naturkatastrofer kan ha en betydelig langtidseffekt på mental helse og livskvalitet i hverdagen, sier psykolog Pål Kristensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). 

Over 220 000 mennesker mistet livet da en flodbølge traff kysten av Sørøst-Asia 26. desember 2004.

84 av de omkomne var nordmenn på ferie og 26 av disse var barn. NKVTS har fulgt noen av de etterlatte og blant annet studert deres psykiske helse i flere år etter katastrofen.

To år etter katastrofen deltok 111 etterlatte mellom 18 og 80 år i et strukturert diagnostisk intervju-prosjekt. 94 av disse deltok også ved et tilsvarende intervju seks år etter katastrofen.

Kronisk sorg

– Vi ser ingen særlig endring i den psykiske helsen fra måletidspunktet to år etter til seks år etter. Det kan bety at vansker med den mentale helsen stabiliserer seg etter omtrent to år, sier Kristensen. 

Det er vanlig å reagere både med sorg, angst og depresjon når noen som står en nær dør. Dersom man strever med separasjonsangst, intens lengsel etter den døde, har vansker med å akseptere dødsfallet, er overopptatt med den døde og ikke kommer seg videre i livet, mer enn seks måneder etter dødsfallet, kan det kvalifisere til den forlenget sorg-diagnose.

Omtrent 10-15 prosent av etterlatte får denne diagnosen, men den forekommer langt hyppigere etter tap av barn, og/eller ved plutselig, voldsom død. 

Seks år etter tsunamien, hadde 36 prosent av de etterlatte som deltok i studien en psykiatrisk diagnose relatert til katastrofen. Halvparten av disse igjen hadde to diagnoser eller flere. Den vanligste diagnosen var forlenget sorg. 

Verst for de som hadde direkte opplevelser

Når forskeren deler gruppen etterlatte i to, der personene i den ene gruppen selv ble eksponert for tsunamien og nesten alle hadde opplevd alvorlig fare for eget liv, og personene i den andre gruppen ikke selv var direkte eksponert for katastrofen, fant han betydelige forskjeller i den psykiske helsen. 

– Både angst-, depresjons- og posttraumatiske stresslidelser forekom vesentlig oftere i gruppen som var direkte eksponert. Hele 43 prosent av dem som var direkte eksponert var ikke i full jobb seks år etter, mens det blant dem som ikke var direkte eksponert kun var ni prosent som ikke var i jobb, sier Kristensen. 

- Bekymringsfullt

Kristiansen mener at en viktig lærdom er at de aller fleste som opplever at noen som står dem nær dør i en stor katastrofe, ikke utvikler langvarige problemer med den psykiske helsen.

- De aller fleste opplever heller ikke kronisk funksjonshemming som medfører sykemelding eller arbeidsrelatert atføring, sier Kristensen.

Han mener likevel det er bekymringsfullt at såpass mange sliter seks år etter katastrofen og sier det er flere faktorer som kan spille inn. Blant annet måtte over halvparten av de etterlatte vente over en måned før den avdøde ble identifisert og de fikk bekreftet at vedkommende var død.

– Det å måtte leve i usikkerhet mens man venter på en slik beskjed, er spesielt stressende for de pårørende og kan forsinke og forlenge sorgprosessen.

– For de som var direkte eksponert for katastrofen kan kombinasjonen av frykt for eget liv, alt de var vitne til under katastrofen og tap av nærstående, ha en betydelig innvirkning på helsen, forklarer Kristensen.

Trenger hjelp over tid

Når så mange som 36 prosent hadde minst en psykiatrisk diagnose seks år etter katastrofen i 2004, og cirka 20 prosent av de etterlatte i studien var enten sykemeldte, på arbeidsatføring eller uføre, mener Kristensen at man i oppfølgingsarbeidet må ha fokus både på tidlig intervensjon, og på hvordan man kan hjelpe etterlatte over tid.

– Sist, men ikke minst, er det viktig å øke kompetansen hos dem som skal hjelpe etterlatte som strever med kompliserte sorgreaksjoner etter et dramatisk tap, sier Kristensen.