- I mange fjellområder, særlig fra Dovre og sørover, har det vært en oppgang i år. Det betyr at vi i en god del fjellområder kan forvente en bedre situasjon enn hva som har vært tilfelle de siste årene, forteller Erlend Birkeland Nilsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Ifølge forskeren er det kyllingproduksjonen som har slått til i mange områder, noe som er forventet der det har vært bra med smågnagere, fortsetter han.

Smågnagere, rypeegg og kyllinger står på menyen til flere rovdyr og rovfugler, og når det er mer smågnagere blir presset på rypekyllingene mindre.

Birkeland Nilsen mener vi totalt sett kan forvente et middels rypeår, men det er uansett gledelig siden det over en del år har vært nedgang. 

Bedre oversikt over bestanden

Nytt av året er at NINA i samarbeid med Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Hedmark har etablert et eget kartleggingssystem, noe som gir bedre oversikt over bestanden og bedre grunnlag for forvaltning enn tidligere.

Alt registreres i den såkalte Hønseportalen, som første gang ble tatt i bruk i fjor. Da ble taksering av om lag 2500 kilometer registrert i portalen. I år er godt over 6000 kilometer registrert.

- Det gir et unikt datasett som dekker store deler av landets rypeareal, sier Birkeland Nilsen.

Neste år ønsker forskerne å videreutvikle portalen til å også være en informasjonskanal for allmenheten, der de kan dele resultater på fylkes- og regionsnivå.

Mer variabelt i nord

- Selv om det har vært en økning i tetthet og god produksjon mange steder, er det mer variabelt nordover, forteller Birkeland Nilsen.

Forskerne spør seg om det kan ha sammenheng med den fine våren som ble avbrutt av noen dager med skikkelig snøfall.

- Været kan ha skapt noen lokale, uventede effekter, forklarer Birkeland Nilsen, og understreker at dette kun er en antakelse. 

- Det at vi finner en del voksenfugl uten kyllinger og andre med svært mange kyllinger, kan støtte opp om denne hypotesen. De som klekket etter snøfallet kan ha klart seg helt fint i motsetning til de som klekket rett før, sier Hans Christian Pedersen i NINA.

Fordel å se færrest mulig ryper i juli

Takseringen foregikk i august ved at en person med en fuglehund går langs bestemte linjer i terrenget og prøver å telle hvor mange voksne og kyllinger som flyr opp, samt avstanden til linja.

Basert på denne informasjonen kan forskerne beregne kyllingproduksjonen og antallet ryper innenfor et bestemt areal. Takseringene er i mange områder med på å danne grunnlaget for å bestemme jaktuttaket.

Om du og jeg ser ryper tidligere på sommeren er det imidlertid fort gjort å få en feilaktig oppfatning av om det er et bra rypeår.

- Det er en fordel å se færrest mulig ryper på fisketur i juli. Det betyr at de voksne trykker seg godt sammen med kyllingene og viser seg minst mulig, forklarer Christian Pedersen.

Ivaretar data for framtiden

Det er i følge forskerne nå viktig at resultatene fra takseringer blir tatt vare på for å kunne følge utviklingen av rypebestandene over tid.

-    Hønsefuglportalen sikrer at en stor mengde data blir tatt vare på for framtidig forskning og forvaltning, understreker Birkeland Nilsen.

Referanse: 

Hønseportalen

Det er hele 150 organiske forbindelser som bidrar til duften. Det går fram i videoen fra Reactions – Everyday Chemistry nederst på siden.

Hydrokarboner dufter av bacon

To tredjedeler av de 150 forbindelsene er hydrokarboner og aldehyder. Hydrokarbonene består av bitte små kjeder av karbon og hydrogen, som kan binde seg på tusenvis av måter.

I tillegg inneholder lukten en organisk forbindelse som heter pyridin. Pyridin får en spesielt kjøttaktig duft når det kombineres med hydrokarbon og aldehyder.

Maillard-reaksjonen slipper løs aromaene

Møtet mellom den varme pannen og det røkte svinekjøttet starter noe som kalles Maillard-reaksjonen.

Denne reaksjonen gjør for eksempel oksekjøtt, brød og kaker brune, men den slipper også løs vidunderlige aromaer på kjøkkenet ditt.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskning om språk og språkmiljø viser at barn lærer mest språk når de går i barnehagen. Men de voksne i barnehagen snakker for lite med barna.

– Å snakke med de voksne i barnehagen er viktig for barnas språkutvikling, sier førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Men forskningen viser at de voksne snakker for lite med barna i barnehagen.

– Og når de voksne stiller spørsmål, er de ofte lukkede. Det vil si at de ikke oppfordrer til utdypende svar, så svarene blir bare ja eller nei, eller enkeltord, sier førstelektor Elena Tkachenko ved HiOA.

Dette mener forskerne gir lite språkstimulering.

Det blir korte samtaler av ja og nei-spørsmål både i barnehagen og ellers i samfunnet, men for barna er det spesielt viktig at de også får andre spørsmål, slik at de kan utvikle språket sitt.

Lite samtale

Garmann og Tkachenko har, sammen med dosent Margareth Sandvik ved HiOA, skrevet rapporten Synteserapport om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006–2014. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Det forskerne har funnet ut er både litt trist og litt uventet.

– Vi tror ofte at de voksne snakker mye med barna i barnehagen, sier Garmann.

– Men praten skjer gjerne i forbindelse med samlingsstunder og måltider, og forskningen viser at barna slipper lite til.

Det er nemlig lite hverdagssamtaler i barnehagen.

Mindre grupper

For å bøte på dette har en dansk barnehage løst opp måltidet og samlingsstunden slik at de voksne får snakke mer med barna. De har hatt som mål at de voksne må snakke med alle barna i løpet av en barnehagedag.

– I denne samtalen må de voksne også tenke over hvilken type spørsmål de stiller, sier Tkachenko.

– Det må ikke bare være kontrollspørsmål som de voksne vet svarene på, men også spørsmål om hva barnet tenker og føler.

Med slike spørsmål må barnet også bruke flere ord og forklare mer. Det bidrar til språkutvikling.

– For de små barna kan lukkede spørsmål være viktig, men de voksne må se barnas forutsetninger og tilpasse språket til barnet og situasjonen.

Forskning viser at om man har mindre grupper, kan alle delta i samtalen og få mulighet til å snakke. I større grupper blir det ofte korte svar og mye adferdsregulering.

– Pedagogen har flere registre på spille på i samtalen med barna, sier Sandvik.

– En dansk studie viser for eksempel at i samtale med majoritetsspråklige barn er det mer frihet i spørsmålsstillingen, mens det er mer kontrollspørsmål til minoritetsspråklige barn.

Få alle med i leken

I tillegg til at voksne skal snakke mye med barna i barnehagen, er det også viktig at de voksne deltar mye i lek.

– Ved å delta i leken, kan de voksne trekke barna inn i leken, slik at alle får være med. Det er ofte vanskelig å være med på leken om en ikke kan språket. De voksne kan være med å starte lek som bygger relasjoner, sier Garmann.

– De voksne må skjønne ekskluderingsprosessen og se hva som skjer i leken når barn går rundt og tilbyr seg, men ikke får være med. De voksne må selv være med å leke og ikke melde seg ut og unnskylde seg med at dette er frilek, sier Sandvik.

– Det er viktig at pedagogen ser mulighetene og kan improvisere underveis, sier Tkachenko.

– Forskningen viser at kreative aktiviteter og aktiviteter som å gå på tur og være ute i naturen ofte ikke oppfattes av pedagogene som arenaer for språkstimulering. Da går man kanskje glipp av gode muligheter for meningsfylte samtaler.

De tre forskerne understreker at de språklige utfordringene også henger sammen med for mye rutinearbeid i barnehagen og for få pedagoger.

Referanse:

Sandvik, Garmann og Tkachenko: Synteserapport om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006–2014, Høgskolen i Oslo og Akershus 2014. Laget på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Bakterien micrococcus trives godt i svette klær, og det er gjerne den som sørger for at t-skjorten din lukter ekstra vondt etter en lang treningsøkt.

Svette i seg selv lukter nemlig svært lite. Men når bakteriene får fatt på hormonene og aminosyrene i svetten, bryter de dem ned til mindre stoffer, som ofte lukter vondt.

Det kan likevel virke som om noen tekstilstoffer ender opp med å lukte verre enn andre. Forsker Chris Callewaert ved Ghent University i Belgia ville finne ut hvorfor.

Lagret  i 28 timer

I et forsøk utstyrte Callewaert sunne, voksne mennesker med tskjorter enten i bomull eller i polyester i forkant av en treningsøk. Deretter satte de i gang med en times lang spinning-time.

Etter at forsøkspersonene var ferdigtrent leverte de inn tskjortene, som ble oppbevart i inkubator i 28 timer.

Polyesterskjortene luktet mye sterkere og mer intenst enn det bomullsskjortene gjorde. Videre viste en grundig undersøkelse at micrococcus-bakterien var å finne i alle de syntetiske skjortene.

- Micrococcene har lettere for å vokse på polyester, forteller Callewaert i en pressemelding.

Mest sannsynlig er det fordi fibrene i tekstilen er mer vekstvennlig for bakteriene, tror forskeren.

Tabu

Vond kroppslukt kan være en stor plage for mange, og ifølge Callewaert er det tabu å snakke om.

- Det er lite disse menneskene kan gjøre for å hjelpe seg selv. Noen av dem syns det er for vanskelig å snakke med fremmede, selv det å forlate huset er vanskelig, fordi de bekymrer seg for hva andre tenker om lukten deres, sier han i pressemeldingen.

Han er klar på at hans forskning skal være til hjelp for de der ute som sliter med dette problemet. Derfor anbefaler han disse menneskene å velge bomull framfor polyesterklær.

Polyester finner man ofte i klær som er i pustende, vannavstøtende materialer.

Referanse:

Callewaert, C. De Maesceneiere, E. Kerchhof, F. Verliefde, A. Van De Wiele, T. Boon, N. Microbial odor profile of polyester and cotton clothes after a fitness session. Applied and Environmental Microbiology (2014)

To bilder av fysikeren står mot hverandre. Det ene er dyptenkeren som klarer å se helt nye helheter og sammenhenger, for så å konkretisere dem til praktiske forsøk som kan bryne seg mot virkeligheten.

Det andre er mureren som legger sin lille stein på fysikkens store byggverk, en arkitektur som vokser nedenfra, et kråkeslott av teoretiske tårn og spir.

I midt hode er det første bildet et portrett av Albert Einstein. Hans univers er eksotisk og uvant, men med en dyp og vakker indre sammenheng, så langt vi lekfolk kan forstå. Men den monolittiske helhetsforståelsen til Einstein hørte forrige århundre til.

Det andre bildet av fysikeren er nemlig fra det europeiske senteret for partikkefysikk, CERN i Cenéve. Dette bildet viser fysikere som små maur i gigantenes verden, ATLAS-detektoren til Large Hadron Collider. Her er det samarbeid som bygger forståelse.

Deprimerende forutsigbart

For noen dager siden fikk jeg møte talskvinnen og prosjektkoordinatoren bak ATLAS, Fabiola Gianotti. Sommeren 2012 stod Gianotti på podiet i CERN, og et nettpublikum på rundt en milliard fulgte henne.

Med hodet bankende av akutt tannverk og etter måneders hardt arbeid kunne hun fortelle at resultatene fra ATLAS og andre detektorer var entydige: Higgs-bosonet var funnet. Higgsbosonet er indirekte ansvarlig for at alle andre elementærpartikler har masse.  Den ble postulert allerede i 1964 av blant andre den britiske fysikeren Peter Higgs. Nå er den altså funnet, femti år seinere.

Gianotti strålte ut energi og intelligens. Som vanlig følte jeg meg dum, når jeg konfronterte henne med mine lekmannstanker: Selv om Higgbosonet er funnet, oppfører det seg så langt fysikerne kan se i dag, deprimerende forutsigbart. Fysikernes standardmodell blir ikke utfordret av dette funnet.

Denne modellen kan verken forklare den mystiske mørke materien som påvirker rotasjonen til fjerne galakser, eller den enda mer mystiske mørke energien, som får universet til å eksplodere raskere og raskere. Så hvorfor ser vi ingen ny fysikk, noe som kan bekrefte de eksotiske teoriene som kanskje kan forklare disse mysteriene, teorier om supersymmetri og superstrenger?

Ta i bruk alt for å forstå alt

Vær tålmodig, er Gianottis svar. Til våren starter Large Hadron Collider opp igjen. Da er den oppgradert til nesten dobbelt så kraftige kollisjoner mellom hydrogenkjerner, og da er håpet større om å se noe nytt og spennende.

Men hva om heller ikke denne høyere energien gir annet enn mer av det samme? Hva om vi måtte hatt en partikkelakselerator på størrelse med en galakse for å se noe nytt? Ja, jeg stilte det spørsmålet også til Gianotti, frekk som jeg var.

Og kanskje ville heller ikke galaksen være stor nok? Er det bare en måte å gjøre det ultimate eksperimentet på, det som skal forklare hele universet, nemlig å ta i bruk hele universet?

Gianotti svarte naturligvis negativt, og var profesjonelt optimistisk. Men en slik vill idé fører meg tilbake til svaret fra en informatiker jeg intervjuet for mange år siden. Jeg spurte ham om hva som skulle til for å simulere jorden til fullkommenhet. Jorden, svarte han.

Helt annerledes teorier?

Dette bringer oss over på forskjellen mellom en teori og virkeligheten. Teorien er stilisert virkelighet, destillert virkelighet. Teorien er kartet, virkeligheten er terrenget. Teori er menneskets svar på menneskets behov for å kategorisere, ordne, for å få kontroll over verden og sitt eget liv. Men teorien er ikke virkeligheten. Kartet er ikke terrenget.

Jeg prøvde å presse Gianotti:  Kan det tenkes at vi tegner kartet feil? Er det derfor vi fortsatt sliter med gåter som mørk materie og mørk energi?

Den stadig mer brilliante teoretiske tankegymnastikken som skal lage den store teorien om alt, resulterer i mange ørsmå dimensjoner krøllet sammen i strenger med supersymmetri, fenomener som aldri er påvist i forsøk.

Finnes det en helt annen måte å tegne et kart på, som lar oss navigere i landskapet på helt nye måter, som vi ennå ikke har fantasi til å forutsi? Nye måter, som skiller seg like mye fra dagens fysikk som fysikken skiller seg fra middelalderens skolastiske forsøk på å tolke naturen ut fra Bibelen?

Atomer som studerer atomer

Gianotti tror ikke det. Hun mener at kartet vil bli mer detaljert, men ikke helt annerledes. For henne er det de praktiske forsøkene som trumfer. Forsøkene er for henne selve fasiten, landskapet som landmåleren tråkker seg gjennom når han tegner kartet. Og landskapet er uforandret.

Jeg prøver videre: Kvantefysikken viser at illusjonen om den objektive forskeren som betrakter universet utenfra gjennom forsøkene sine, er i ferd med å avsløres. De små partiklene kan ha mange diffuse tilstander, men i det øyeblikk vi observerer dem, skvetter de inn på geledd. De påvirkes av forsøket.

For en lekmann er ikke dette så underlig. Forskeren er en del av universet, og samhandler med universet gjennom forsøkene. Satt på spissen: I eksperimentet er fysikeren en ansamling atomer som samhandler med atomer.

Murt inne av egne teorier

Men hva om det var andre måter å samhandle på? Andre måter for landmåleren å gå gjennom landskapet på? Hva om teoriene former eksperimentene, og eksperimentene former resultatene? Hva om svaret som forskeren får i skogen, avhenger av hva forskeren roper?

Dette var spørsmålet jeg ikke hadde åndsnærværelse nok til å stille Gianotti. Det gir mening når jeg ser plantegningene av Large Hadron Collider. Aldri har mennesker bygget noe så enormt, så komplekst, så kløktig uttenkt til minste detalj ut fra dagens teorier om hvordan verden er skrudd sammen.

Kanskje er det umulig i dag å tenke seg hvordan helt andre teorier kunne gitt helt andre eksperimenter, helt andre måter å samhandle med resten av verden på. Vitenskapens byggverk er så imponerende og nyttig for oss, og vokser så raskt med sine teoretiske spir og tanketårn at jeg noen ganger stiller meg spørsmålet: Er forskerne i ferd med å bli murt inne bak sine egne teorier?

For overveldende teorier

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg en ny Einstein, som tenker så nytt og uvant? Det er riktig at han ikke laget et helt nytt kart over verden. Han utvidet Newtons verdensbilde, han avskaffet det ikke. Der følger jeg Gianotti. Men hvis vi bruker kartanalogien, så går det kanskje an å si at han projiserte det flate kartet ut på en tredimensjonal globus.

Er vi i stand til å gjøre et tilsvarende bevissthetsutvidende hopp ut av det flate landskapet til bildet av globusen i rommet, til en større oversikt? Eller er teoriene blitt for store, for intrikate, for overveldende til at selv de beste fysikere klarer å frigjøre seg fra dem og ta ett skritt tilbake?

Google Knowledge Vault

Tre nyhetsartikler har satt meg på sporet av hva som kan komme til å skje, kanskje ikke om fem år eller femti år, men om noen hundre eller tusen år fra nå.

Den første drømmer seg ikke langt fram i tid. Den forteller om noe som skjer allerede nå: Oppbyggingen av Googles nye kunnskapsbase, Google Knowledge Vault. Den henter selv inn enorme mengder fakta fra nettet, og ser mønstre der mønstermesteren selv, den menneskelige hjerne, bare ser kaos.

- Det kan bli mulig å bruke en kunnskapsbase så detaljert og bred for å lage nøyaktige forutsigelser basert på analyse, sier dataforskeren Fabian Suchanek i artikkelen fra New Scientist.

Klatrer i kunnskapspyramiden

Vitenskapsbloggeren Gideon Rosenblatt går lengre. Han spår at maskinene vil klatre stadig høyere på kunnskapspyramiden, fra data til informasjon til kunnskap til visdom. Han ser Googles kunnskapsbase som et trinn på denne pyramiden.

Menneske og maskin vil samarbeide om å utvikle innsikt videre, mener Rosenblatt. Men når de kunstige intelligensene har klatret høyt nok på kunnskapspyramiden, og mennesker ikke har mer å fortelle dem, vil de bli planetens nyeste, mest intelligente vesener.

Hva vil disse intelligensene finne ut om verden? Hvordan vil de interagere med den? Hvilke større perspektiver vil de kunne se, med hjerner som kan holde mange milliarder fakta i oppmerksomheten på en gang, mot menneskets bevisste evne til å holde på seks-sju?

Helhet i kaos

En tredje artikkel antyder et svar. Økologiprofessoren John Harte fra University of California, Berkeley, har utviklet en metode for å betrakte et økosystem ut fra termodynamiske teorier.

Teromodynamikken er blant annet teorien om hvordan nye egenskaper oppstår som en helhet, ut fra underliggende kompleksitet.

Et eksempel: Når du koker kaffe, varmer du vann i en kjele. Den økende varmen er resultatet av milliarder av vibrasjoner som blir kraftigere og kraftigere i vannmolekylene. Men du trenger ikke å kartlegge bevegelsen til hvert enkelt atom for å måle temperaturen. Temperaturen oppstår som en overordnet egenskap for systemet som helhet.

Harte måler ikke temperatur. Han måler artsmangfold. Og han gjør det uten å kartlegge hver enkelt dyreart i biotopen. Han tar stikkprøver fra små økosystemer, slik du stikker termometeret i vannet, og ser helheter i enorme biotoper uten å kjenne alle detaljer.

Monolittisk Einstein

Hva om den fysiske virkelighet er like rotete, like kaotisk som økosystemet i en tropisk regnskog?  I dag etterstreber fysikerne enklest mulige modeller, men er de overveldet av en kompleksitet som intet menneske, uansett hvor genialt det er, kan håpe å overskue?

I artikkelen på Quanta Magazine forteller Harte om hvordan økologer tradisjonelt har overvåket en blomstereng over tiår for å kartlegge alle artene og hvordan de utvikler seg. Har fysikerne det samme problemet i dag? Drukner de i detaljert kartlegging? Kan maskinenes enorme evne til mønstergjenkjenning, kombinert med nye innsikter lik den Harte har avdekket, men på høyere nivåer av kunnskapspyramiden, hjelpe fysikken videre til å få det neste store overblikket?

Metodene Harte bruker, kan kanskje bli til inspirasjon for framtidas monolittiske kretser, den digitale Einstein.

Lenker:

Google’s fact-checking bots build vast knowledge bank, New Scientist, 20. August 2014

When Machines Know: The Evolution of Knowledge and Artificial Intelligence, VitalEdge, bloggen til Gideon Rosenblat

The Thermodynamic Theory of Ecology, Quanta Magazine, 3. September 2014

Etter ein herleg morgon med trekking av garn på Gautsjøen på Dalsida i Lesja er eg og bror min er på veg frå naustet ved Kvitvika opp til Kvita-setra. På kalenderen står det 28. august 2014 og klokka viser 1130. Det er klart fint haustvær når vi nærmar oss setra. Brått får eg auge på ein rypeliknande fugl som sit på ein lyngrabbe, om lag 60-70 meter nedafor vegen.

Eg reagerer med ein gong. Det er noko heilt særskilt ved utsjånaden, som kjem enda klarare fram når den lettar og flyg vestover. Kan det vera ein krysning mellom orrfugl og lirype?, tenkjer eg i den første augneblinken.

Alt går så fort – eg har ikkje kikkert for handa og blir rådvill. Eg speidar utover og ser at fuglen går ned for landing att like vestafor setergrenda. Kamerahus med telelinse blir snøgt gjort klar og eg tek føtene fatt for å sjå nærare på fuglen og om mogleg få eit bilde eller to.

Då eg nærmar meg staden lettar fuglen att og svingar utover mot Kvitmyrin i roleg flukt. Den verkar relativt sky. Eit eller anna gjer at den forbaska autofokusen på kameraet ikkje fungerer optimalt, men like før fuglen går inn for landing ute i sivbeltet seier den «smakk» og eg får pepra på nokre fluktbilde.

Dvergtrappe, kan det vera mogleg?

Då eg tek til å sjå på bilda utpå eftan er det berre uskarpe bilde til å byrje med –men dei seks siste blir «innertiar». Eg pustar letta ut!  

Når pulsen har roa seg set eg meg for å stuere bileta. Eg ser klart den orrfuglstore fuglen sin utsjånad med særeigne svarte og kvite teikningar på vengen. Elles er kroppen ljos brunaktig på oversida og ljos gråkvit på undersida. På internett via mobiltelefonen min sjekkar eg av rein intuisjon ut arten dvergtrappe, som eg anar kan vera eit aktuelt val. Og – til mi store glede stemmer dette utruleg godt med det ferske fluktbiletet eg har.

Stemninga stig brått inne i det gamle seterstua og hendinga blir tvert delt med dei andre tilstadesverande – til stor begeistring. Vi diskuterer ivrig og undrar på om det er den varme sommaren som har lokka fuglen frå Middelhavsområda til nordlege strok? Eller har den kanskje vore med ein grågåsflokk hit i vår?

Ekspertane bekreftar observasjonen

Ved ankomst på NINA-kontoret i Trondheim blir observasjonen sjekka ut med kollega og entusiastisk fuglekjennar Jan Ove Gjershaug, som med ein gong kan bekrefta at det er ein hofugl av dvergtrappe.

Det kan også Kjetil Solbakken, leiar i NOF Norsk ornitologisk foreining gjere, når han ser bilda. Men det fyrste han seier når eg ringer han er: «Tullar du?»

Fascinasjonen for fugl

For enkelte kan kanskje denne enorme begeistringa for ein fugleobservasjon verka underleg. Men dersom fugleinteressa er der frå du er liten – varer denne gjerne livet ut. Det er noko særskilt med fuglane våre; artsrikdomen, tilpasningane, den vakre og varierte utsjånaden. Det fascinerer mange av oss – som når grågåsa «kjæm og fér» – slik Kari Bremnes så vakkert formidlar det. «Fuglene i farger» var kjær og interessant lesnad for meg som 7-åring, og denne julegåva gjorde nok sitt til å skjerpa den allereie gryande interessa. Fuglane er òg eit godt barometer på stoda i naturmiljøet vårt, det har vi mange gode døme på.

Første observasjon på over 100 år

Eg var litt redd for at publisiteten ikring observasjonen skulle bli  overveldande og skapa trafikkaos innover den smale Dalsidevegen – men artig er det nå lell! Mange sjeldne fugleartar blir meldt inn til NOF årleg, men dette var ein av dei særs sjeldne. Flaks var det difor å vera på rett stad til rett tid, og få dokumentert funnet under slike gode vêr- og ljostilhøve. 

Per i dag ligg det berre føre tre kjente observasjonar av dvergtrappe i Noreg: Gudbrandsdalen i 1880 og 1900 – og i Varanger i 1906. Den hekker i Sør-Europa, forutan også i Nordvest-Afrika og Sørvest-Asia og høyrer ordenen tranefuglar.

Sjølv om det var eit framifrå garnfiske på Gautsjøen i Lesjafjellet, spørst det likevel om det ikkje blir observasjonen av dvergtrappen som får førsteplassen i minnet denne gongen.