Archive for September 13, 2014

Svenskene sto bak glemt massakre på dansker

4. september 1564 red Sveriges kong Erik 14. til byen Ronneby i danske Blekinge med et følge av tyske leiesoldater. Kort tid etter hadde 2000 dansker – kvinner, barn og menn – mistet livet.

«Vannet i elven ble rødt av blodet fra de døde kroppene», skrev kongen om det synet som møtte ham.

Massakren fant sted i det andre året av den nordiske syvårskrigen. Danmark og Sverige kjempet om Skåne, Halland og Blekinge – og retten til å bruke tre kroner i landets våpenskjold.

Passet ikke i svenskenes selvforståelse

Man skulle tro at en slik begivenhet i dag ville stå i et mytisk skjær. At den ville ha vært en del av historieundervisningen i danske og svenske skoler. Men slik gikk det ikke.

– Det har ikke passet inn i den svenske historieskrivingen. Man har nok ikke villet inkludere de aller mørkeste delene av historien, sier Marcus Sandekjer, museumssjef ved Blekinge Museum, til svt.se.

I Danmark ble massedrapet også glemt. Den danske kongen, Frederik 2., brukte hendelsen i sin propaganda. Men da svenskene klarte å erobre Blekinge fra danskene, falt interessen for blodbadet.

Det forteller professor Gunner Lind, som forsker på dansk krigshistorie ved Københavns Universitet.

– Det er stort sett gått i glemmeboken. Blekinge var et grenseområde hvor risikoen var velkjent, og bøndene ved grensen inngikk noen ganger private fredsavtaler. Under krig skjer det så mye, så massakren ble én ulykke av mange. Da området til slutt ble svensk, var det ingen til å holde minnene i live, forteller Lind.

Den siste store massakren

Den danske professoren forteller at blodbadet i Ronneby var en ekstrem handling – selv etter datidens standard, hvor de forskjellige europeiske landene kunne være nokså nådeløse overfor hverandre.

– Men massakren foregikk på et tidspunkt da slike massakrer var på vei ut som offisiell politikk. Fra offisielt hold – staten og hæren – ser man helst at det ikke skjer, forteller Lind.

Det var flere grunner til dette.

På 1600-tallet skjer en profesjonalisering av hærene. Soldatene ble bedre bevæpnet og trent, og hæren ble en fast organisasjon. Siden avstanden mellom soldater og lokale bønder ble større, syntes ikke soldatene lenger lokalbefolkningen var en så stor trussel.

Samtidig begynte man å se annerledes på massakrene. Bare hundre år senere ville blodbadet i Ronneby ha vært en internasjonal skandale for Erik 14. Da hadde den nye militære praksisen ført til et enda klarere skille mellom soldater og sivile. Ekstreme nedslaktninger, planlagt av den militære ledelsen, ble da oppfattet som veldig dårlig stil.

– Senere blir slike ting mye sjeldnere. Det er mange andre dansk-svenske kriger, men Ronneby-blodbadet er siste gang det foregår noe så brutalt, forteller Lind.

Skulle hevne drapene på svenske soldater

Da massakren fant sted, hadde massakrer fortsatt ikke blitt politisk ukorrekt i Europa. Kong Erik sto i en potensielt farlig situasjon, og derfor traff han den drastiske beslutningen.

Før massakren hadde noen – antakelig danske bønder – kastet seg over en flokk svenske soldater. Soldatene ble drept og hengt opp i et tre til skrekk og advarsel.

Ingen visste hvem som sto bak. Men siden det var mange svenske soldater – og mange bevæpnede bønder – i Blekinge, måtte svenskekongen statuere et eksempel. Det ble et blodig eksempel.

– Slike ting er uttrykk for hvor maktesløs, snarere enn mektig, kongen var. På det tidspunktet drar kongene rundt med hærer på kanskje 5000 mann. Det er selvfølgelig mange mennesker, men stiller de seg sammen, kan de få plass på en fotballbane. Og de skulle forsøke å erobre og holde veldig store landområder. De kunne bare være noen få steder samtidig. Og med en lokalbefolkning som delvis var bevæpnet, hadde den fremmede makten grunn til å være redd, forteller Lind. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Rakett-angrep for 200 år siden

13.-14. september er det 200 år siden USAs Fort McHenry i Baltimore ble utsatt for et bombardement av britiske artilleriraketter, også kalt Congreve-raketter, under 1812 krigen.

Rakettene var konstruert av William Congreve, en oppfinnsom sønn av generalløytnant William Congreve i The Royal Artillery. Arbeidet ble påbegynt 1804 i et forsøk på å lage et bedre forsvarsvåpen mot Napoleon Bonapartes flåtestyrker, som truet med å invadere England. Før Congreve junior begynte å eksperimentere, var fremdriftssystemet for artillerirakettene ikke stort mer enn tilpassede fyrverkeriraketter. Kruttrakettene ble noen ganger brukt til å sende signaler, men for både signalrakettene og artillerirakettene var rekkevidden for dårlig – bare noen få hundre meter – og stabilitet/styring lite forutsigbar.

Med noen få, enkle forbedringer ble Congreve-raketter tatt i bruk av den britiske hæren, faktisk i et antall av omkring 2000 mot Boulogne i 1806 og kanskje så mange som 25 000 mot København året etter.

Congreve fortsatte eksperimentene og forbedringene. Han økte størrelsen, pakket drivstoff-kruttet bedre i jernsylindre og utviklet en rekke forskjellige stridshoder. Ved å beregne den beste utskytningsvinkelen fikk han rekkevidden opp i 2,7 km, men våpnene var fremdeles lite treffsikre selv om de ble utstyrt med en lengre og mer effektiv styrepinne.

Det største våpenet hadde en vekt på 136 kg og var konstruert for å sette fyr på datidens treskip eller starte branner i befestninger på land. Men det var kostbart å produsere og vanskelig å transportere i krig, og forble på eksperimentstadiet.

Våpenet de britiske styrkene foretrakk hadde en diameter på nesten 9 cm og en vekt på 14,5 kg, hvorav litt over 3 kg var en blanding av stoffer egnet til å starte branner. Og det var dette missilet som, avfyrt fra det énmastede seilskipet Erebus, ble brukt mot Fort McHenry 13. og natten til 14. september 1814.

Skipets loggbok forteller at Congreve selv kom om bord før avreisen til Amerika i april 1814 for å inspisere våpnene og de firkantede åpningene – ti på hver side under hoveddekket – de kunne avfyres gjennom.

I 1812 krigen brukte britene Congreve-raketter mot USA på store deler av kyststrekningen fra Maine til New Orleans. Virkningen var militært sett ikke særlig stor, og antallet omkomne skal ha vært kun tre løpet av de tre årene krigen varte. Derimot hadde våpnene utvilsomt en terroreffekt – det fortelles for eksempel at utrenede rekrutter i slaget ved Bladenburg i august 1814 flyktet over hals og hode da de hørte den hissige lyden fra raketter på vei.

Ved Fort McHenry ble det skutt ut 600-700 raketter i løpet av et 25 timers angrep, men amerikansk artilleri holdt Erebus på avstand slik at de aller fleste falt i sjøen.

Situasjonen for 200 år siden ble skildret av Georgetown-juristen Francis Scott Key i diktet ”The Defence of Fort McHenry” med ordene ”And the rocket´s red glare, the bombs bursting in air, gave proof through the night that our flag was still there”, som senere skulle bli udødelige i USAs nasjonalsang ”The Star-Sprangled Banner”.

Ozon tar livet av Indias avlinger

Bakkenær ozon, en form for luftforurensning, har ødelagt store deler av Indias avlinger. Det viser en studie publisert i American Geophysical Union.

India er i gang med ny lovgivning hvor de tar sikte på å bistå to tredjedeler av landets befolkning med korn. Det betyr at landet må produsere 61,2 tonn korn i året.

Kornavlingene som gikk tapt til ozon-forurensningen utgjør litt over ni prosent av det befolkningen trenger. Det tilsvarer 5,6 tonn korn tapt.

Avlingene med soya, korn og ris kunne derfor i teorien brødfø rundt én tredjedel av landets fattigste innbyggere.

Kalkulerte med ozon

Bakkenært ozon oppstår som regel som en konsekvens av gassutslipp fra kjøretøy og fabrikker og forhindrer fotosyntese.

Ved å ta utgangspunkt i de beregnede utslippene for 2005, kunne de sammenligne hvor mye ozon avlingene ville tåle. Plantene tåler omtrent 0,04 miligram ozon eller over per liter luft.

Forskerne så at mengdene ozon i lufta var farlige for avlingene stort sett over hele landet, særlig i vekstperioden. Ved å beregne ulike utslipp kunne forskerne bergegne hvor mye av avlingene som døde på grunn av ozon.

130 millioner biler 

Foreløpig finnes det ingen retningslinjer for vern av indisk jordbruk fra bakkenær ozon. Forskerne bak rapporten håper nå at deres funn kan bidra til nye politiske holdninger.

Med et tredoblet antall biler i løpet av det siste tiåret, er det rundt 130 millioner biler i landet som bidrar betydelig til dannelsen av bakkenær ozon.

Ifølge myndighetenes eget kontrollorgan, er luftforurensningen i Dehli snart på lik linje med tilstandene i Beijing, en av verdens mest forurensede byer. Verdens Helseorganisasjon regner Indias storbyer som noen av de mest forurensede i verden.

Referanse:

Ghude, S. Jena, C. Chate, D. Beig, G. Pfister G. Kumar, R. Ramanathan, V. Reductions in India’s crop yield due to ozone. American Geophysical Union (2014)

Selvportrett flere hundre millioner kilometer fra jorda

Kometen, sammen med sin lille, nye måne Rosetta, raser innover i solsystemet mot sola med en hastighet på over 16 km/s.

Akkurat nå befinner Rosetta seg nesten 435 millioner kilometer fra jorda, mellom banene til Mars og Jupiter, mens Rosetta går i bane rundt kometen 67P/Tsjuryumov-Gerasimenko.

Til sammenligning er det gjennomsnittelig ca. 150 millioner kilometer mellom jorden og solen, en avstand hvor lyset må reise i 8 minutter før det kommer fram hit.

Selfien

Bildet ble tatt den 7. september, og viser det ene solcellepanelet til Rosetta, med kometen hengende i bakgrunnen. Landeren Philae henger på Rosetta som en liten pakke, og skal løsnes fra moderskipet for å foreta reisen ned på kometens overflate. Landingen skal skje i november i år.

Hvis du lurer på hvor Rosetta befinner seg akkurat nå, har ESA laget en 3d-modell av solsystemet, som viser Rosettas tidligere og framtidige bane.

Hvor skal den lande?

Denne helgen skal landingsteamet hos ESA vurdere hvor på kometen Philae skal lande. Landingsstedet annonseres på en pressekonferanse i Paris mandag.

Problemet med å velge landingssted er at Philae må kunne holde kontakten med Rosetta, selv om Rosetta flyr rundt kometen. Lys til solcellene og sprekker og kampesteiner må også tas med i beregningen.

Nytt kart over kometen

Forskere har nå brukt bildene og datamaterialet fra Rosetta for å lage et detaljert kart over Rosetta, som ble sluppet for noen dager siden på en ESA-konferanse.

Overflaten på Churyumov-Gerasimenko er et virrvarr av daler, skarpe steiner og dype groper. På kartet har kometen blitt delt inn områder hvor landskapet skiller seg ut i forhold til de andre regionene.

Forskerne har bare så vidt begynt på kartleggingsarbeidet, og hele kometkjernen på ca. 3,5 ganger 4 kilometer skal bli grundig studert av Rosetta.

Rådataene kommer fra kamerasystemet OSIRIS på Rosetta, og forskerne skal studere områdene nærmere for å finne mer ut om hvordan regionene ble dannet og hvordan den kjemiske sammensetningen ser ut. 

Hvis du vil vite på hva som skjer med Rosetta om dagen, kan du følge Rosettas egne twitter-konto.

Referanse:

ESA – Rosetta

Maskulin bilisme gjør veien utrygg for syklister

‒ Det handler om en kamp om trafikkrommet, som for syklister kan være både skremmende og voldsom, sier Dag Balkmar.

Han har forsket på maskulinitet, trafikk og transport i ti år, og er selv sykkelpendler til jobben som forsker ved Örebro universitet.

En del av problemet er trafikkhierarkiet og trengsel, mener Balkmar. Det er fremdeles bilen som er kongen på veien, en posisjon noen bilister aktivt opprettholder og politikere kvier seg for å utfordre. Selv om sykkelen i disse klimakrisetider omtales som et politisk satsningsområde.

‒ Bilismen er en del av moderniseringsprosjektet og har vært norm så lenge at bilen og bilistens rett til trafikkrommet har blitt noe selvfølgelig, sier Balkmar.

Syklistene på sin side, må forhandle og tilpasse seg for å få lov til å være på veien.

Oppleves utrygt

Svenske tall viser at sykkelandelen av daglig transport i landet har stått bom stille på ni prosent de siste 15 årene, til tross for holdningskampanjer og politiske ambisjoner om å få flere til å sykle. Tilsvarende tall for Norge er fire prosent i henhold til den siste reisevaneundersøkelsen fra 2009.  

Syklingen i storbyen Stockholm har økt, men det er vanskelig å få flere til å sykle så lenge det oppleves som utrygt og risikofylt, mener Balkmar.

‒ For storbysyklister kan sykkelturen til jobb være en av de mest utsatte posisjonene de opplever i løpet av en vanlig dag, sier han.

‒ Da holder det ikke med holdningskampanjer om miljøvennlig adferd og trivsel.  

Mannen bak rattet

Svensk forskning viser at det er et flertall av menn som eier og har tilgang til bil. Langt flere enslige menn enn enslige kvinner eier bil.  Den norske reisevaneundersøkelsen viser at også norske menn har bedre tilgang på og bruker bilen mer enn kvinner.

I Balkmars forskning om trusler og vold i trafikken er det stort sett mannlige bilister som utsetter andre trafikanter for fare.

‒ Tradisjonelt så bruker menn bil og vil ha bil i større grad enn kvinner, sier Balkmar.  

For å undersøke hvordan kjønn og vold kommer til uttrykk i trafikken har Balkmar studert medieoppslag, politiske rapporter og debattforum for syklister. I tillegg har han intervjuet sju kvinnelige syklister i alderen 35‒60 år.

‒ Kvinnene jeg har intervjuet ser blandingstrafikk, når syklister deler veien med bilister, som veldig utrygt. Flere av dem syklet bare dersom det fantes sykkelvei hele veien frem til dit de skulle, forteller Balkmar.

De kvinnelige syklistene beskrev en følelse av å være usynlige for bilistene. «Jeg må gå ut i fra at bilene ikke ser meg, så jeg følger nøye med på dem», fortalte en.

Må regne med ulykker

En 57 år gammel kvinne som syklet hele året, fortalte om de tre gangene hun hadde blitt påkjørt av bilister.

De to første gangene bare kjørte bilistene videre. Den tredje gangen kom en ung gutt ut av bilen og skjelte henne ut fordi hun ikke hadde sett seg for. Til tross for at det var han som hadde kjørt rett på henne, mens hun holdt opp armene for å beskytte hodet sitt.

Kvinnen anmeldte ingen av påkjørslene, hun var bare glad for at hun hadde overlevd.

‒ Utrygghet i trafikken synes å være normalisert på en slik måte at det ikke er rart om man som syklist blir utsatt for noe før eller siden, sier Balkmar.

‒ Hvis en bilist blir påkjørt eller bilen fikk en skade så er det en selvfølge å anmelde det, til politiet eller til forsikringen sin. Det er ikke selvfølgelig for en syklist å gjøre det samme, så vi har store mørketall når det gjelder aggressivitet og vold mot syklister i trafikken.

Sinne eller slengkyss

I nettdiskusjonene som Balkmar har undersøkt, er det først og fremst mannlige syklister som diskuterer hva de har blitt utsatt for i trafikken, og hvordan de håndterte det.

‒ De beskriver maktdemonstrasjoner der mannlige bilister i enkelte tilfeller bruker bilen som våpen, forteller Balkmar.

Historiene handler om biler som presser, kjører på, kjører forbi, tuter, kaster ting og roper skjellsord etter syklistene. Det kan skje i byer med trange gater, men også på landeveien der treningssyklister er ute og ferdes på langtur. Noen hevder de er utsatt for regelrette mordforsøk, ved uansvarlige omkjøringer, eller direkte påkjøring av bilister.

Nettdebattantene diskuterer to hovedreaksjoner. Den ene går ut på å lekse opp bilisten ved å vise finger eller slå på bilen. Ikke alle debattantene synes det er så lurt. Å være konfronterende kan føre til mer ubehag og mer vold, man vet aldri hvem som sitter bak rattet.

Den andre strategien handler om å tilpasse seg situasjonen og ikke bidra i voldsspillet. Disse debattantene pleier for eksempel å se ironisk inn i bilen, gi tommel opp, eller et slengkyss.

Den hensynsløse mannlige syklisten

Men syklisten omtales ikke bare som sårbar. Syklister er også hensynsløse mannlige syklister som sykler altfor fort og utgjør en fare for seg selv og andre. I Sverige og i engelskspråklige media, kalles de MAMIL – Middle-aged-man-in-lycra.

‒ Disse mennene sies å dyrke en fartsfylt sykkelstil som delvis handler om at det å sykle skal være forbundet med risiko, som igjen er forbundet med status og maskulinitet, sier Balkmar.

‒ Det er stor forskjell på syklister, og for enkelte syklister er det å ta risiko med sykkelen og håndtere den risikoen en del av moroa.

Sykkelhat og stereotypier

Syklister som ikke følger trafikkregler oppgis ofte som årsak for det mye omtalte hatet mot syklister. Men Balkmar er usikker på om sykkelhatet er så sterkt som media skal ha det til.

‒ Det er en juicy medietwist å skrive om sykkelhat. Og også den mannlige sporty syklisten som sykler fort og aggressivt er til dels en mediestereotypi som de færreste kjenner seg igjen i.

Men at noen sykler veldig fort, og at det kan være farlig, det stemmer. Balkmar mener dette er ytterligere et argument for at syklister, bilister og fotgjengere ikke bør dele samme vei.

‒ Syklister har selvfølgelig et ansvar for å sykle trygt, men utrygghet i trafikken er først og fremst et samfunnsproblem, mener han.

‒ Trafikkmiljøet må bygges om, så det slutter å signalisere at det er bilen som hører hjemme på veien. Det er ett av de i særklasse viktigste virkemidlene for å endre maktforholdet mellom bilister og syklister, og få flere til å sykle.

Menn mer aggressive

Da Aslak Fyhri, forsker ved Transportøkonomisk institutt, skulle undersøke forholdet mellom syklister og bilister i Norge fikk rapporten navnet Krig og fred.

Fyhri analyserte blant annet debattforum for syklister, og fikk inntrykk av en svært opphetet situasjon. Men resultatet av den påfølgende spørreundersøkelsen var at aggresjonsnivået mellom bilister og syklister var lavt.

‒ Hovedbildet er at de fleste sykler hensynsfullt og er vant til å sykle. De utsetter ikke seg selv eller andre for spesielt stor fare.

Rapporten fant også stor sammenheng mellom det å selv være aggressiv og å oppleve aggressivitet. Her var det i tillegg en kjønnsforskjell.

‒ Menn opplever mer aggresjon, men det er fordi de er mer aggressive selv, sier Fyhri.

Selv har ikke Fyhri forsket mye på kjønn i trafikken. Men han har, som Balkmar, reagert på mediestereotypien om den gale mannlige fartsgale syklisten.

Fyhri mener at problemet med sykling i trafikken ikke er de mannlige syklistene alle elsker å hate, men hvor ekstremt dårlig tilrettelagt Norge er for sykling.

Fotgjengere i førersetet

Fyhri er langt på vei enig med Balkmar i at bilen er kongen på veien, men mener det er noen nyanseforskjeller som gjør seg gjeldene i det norske trafikkbildet.

‒ Sammenlignet med Sverige og Danmark, så er det fotgjengerne som er øverst i hierarkiet vårt, sier han.

‒ Som bilist får du alltid skylda hvis du kjører på en fotgjenger i Norge. Vi ser at bilister i stor grad tar hensyn til fotgjengere, men fotgjengere tar i liten grad hensyn til andre trafikanter. En fotgjenger kan gå ut i veien uten å se seg for. En bilist kjører aldri ut i et kryss uten å se til begge sider.

I en pågående studie undersøker Fyhri og kollegaer hva som skjer med sikkerheten for syklister når andelen som sykler øker. Teorien tilsier at jo flere syklister, jo lavere er risikoen.

Resultatene av denne studien er ikke klare enda, men foreløpige funn tyder på at bilister er mye mer oppmerksomme på syklister i byer der sykkelandelen er høy.

Referanse:

Fyhri m.fl: Krig og fred – En spørreundersøkelse om samspill og konflikter mellom biler og sykler, TØI rapport 1246/2012.

Hvit fluesopp – styr unna!

Når soppelskerne i disse dager strømmer ut i skogen er det svært viktig at de holder tunga rett i munnen.

Hvit fluesopp kan forveksles med sjampinjongene våre, og er du det minste i tvil – styr unna!

Det er en grunn til at arten har fått navnet «destroying angel» på engelsk, mens det latinske virosa betyr skadelig eller giftig.

Dødelige forgiftninger

Hvit fluesopp hører til slekten Amenita, altså fluesopper, som er kjent for mange vakre men giftige arter.

Faktisk finner vi noen av de mest giftige soppartene i verden i denne slekten, og på verdensbasis er de skyld i de aller fleste fatale soppforgiftninger.

Nå er det streng tatt bare noen få av de 25 norske Amanita artene som er så giftige at det kan få dødelig utgang å spise dem.

Hvit fluesopp og grønn fluesopp er begge dødelig giftig og panterfluesopp kan også gi alvorlig, noen ganger dødelig forgiftning.

Også spiselige

De fleste artene gir imidlertid bare en mindre farlig forgiftning, og noen ganske få er faktisk spiselige.

Likevel er forgiftningsfaren et stempel som hefter ved denne slekten. Fluesopper går man forbi.

Sommeren 2014 har vært usedvanlig varmt over hele landet, og slike somre favoriserer fluesoppartene.

Dette er spesielt merkbart i utkanten av utbredelsesområdet, der de normalt er sjeldne å se.

Et godt eksempel er Troms, der det normalt er langt mellom funnene av hvit fluesopp. I år er det uvanlig store mengder av den. Sist det var mye hvit fluesopp i Troms var i 1988.

Ungdom greier ikke motstå fristelser

Dersom du ser en tenåring sitte med mobiltelefonen når han egentlig skulle jobbet med matteleksene, er det kanskje ikke vits i å bli alt for sinna.

En ny studie viser nemlig at ungdom er mye mer følsomme for den umiddelbare effekten fra en besvart SMS, enn den langsiktige fordelen fra å gjøre lekser.

Hjernens belønning

Forskere ville kartlegge hvordan hjernen oppfatter belønning, og hvordan den forandrer seg fra barndom til voksen alder.

I et forsøk ble 40 unge, mellom 13 og 16 år, og 40 voksne, mellom 20 til 35 år, satt på prøve. Alle satt foran hver sin datamaskin, hvor et bilde av flere forskjellige ringer ble vist. Dermed ble forsøkspersonene bedt om å lete enten etter en rød eller grønn ring med en hvit strek inni.

Etter å ha funnet ringen, skulle de svare på om den hvite streken var vertikal eller horisontal. Dersom de svarte riktig, fikk de utbetalt en liten sum med penger. For noen ga den røde ringen mest utbetaling, mens for andre ga den grønne ringen mest.

Etter 240 runder, ble forsøkspersonene spurt om de hadde merket en sammenheng mellom utbetalingen og fargen på ringene. Det hadde de ikke. Dermed gikk de gjennom det samme forsøket igjen, men denne gangen ble de bedt om å finne en diamant-figur blant ringene.

Til å begynne med valgte både de unge og voksne fortsatt ringene, men etter en stund omstilte de voksne seg, og valgte diamantfiguren i stedet. Det gjorde ikke de unge. De fortsatte å velge ringene, selv om de ikke lenger ga utbetaling.

Assosiasjoner står sterkest

- Selv om du fortalte dem “du har et nytt mål”, greier ikke ungdommene å bli kvitt assosiasjonen de allerede hadde lært. Det er som om assosiasjonen er mye sterkere for ungdom enn det er for voksne, sier Shaun Vecera, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

- Dersom du gir en tenåring en belønning, vil han søke etter belønningen lenge etterpå. Det at belønningen er borte, har ikke noe å si. De fortsetter å oppføre seg som om den fortsatt er der, fortsetter Vecera.

Forskerne tror denne manglende evnen til å omstille seg kan forklare hvorfor noen elever fortsetter med upassende kommentarer i klasserommet, selv om klassekammeratene sluttet å le av dem for lenge siden.

Klare grenser

I lys av disse funnene, foreslår forskerne derfor at foreldre hjelper tenåringene i å eliminere distraksjonene. Ved å sette opp klare grenser mellom lekse-tid og mobil-tid, er det enklere å rette oppmerksomheten mot én bestemt aktivitet.

- Jeg sier ikke at de ikke skal ha tilgang til teknologi, men de trenger hjelp til å rette oppmerksomheten sin, slik at de kan utvikle impulskontroll, sier Jatin Vaidya, en av studiens medforfattere, i en pressemelding.

Referanse:

Vaidya, J. Vecera, S. Roper, Z. Value-Driven Attentional Capture in Adolescence. Psychological Science (2014)

– Det skal være dejligt å kode

OSLO SPEKTRUM (digi.no): Lars Bak, som leder Googles utviklingsavdeling i Aarhus, Danmark, besøkte torsdag denne uken konferansen JavaZone for å fortelle om programmeringsspråket Dart. I likhet med JavaScript er Dart et språk først og fremst beregnet for bruk på klientsiden av webapplikasjoner. Digi.no møtte Lars Bak etter foredraget i går. Foredraget kan forøvrig sees i videoen lenger ned i saken.

– Er det ikke en voldsom oppgave å lage et helt nytt programmeringsspråk?

– Selvfølgelig er det det. Men man kan ikke la være, så lenge det som driver en er viktig. Det største problemet med programmering er fortsatt produktiviteten. Det tar for lang tid fra man starter med en oppgave til man er ferdig. Det er viktig, spesielt for webplattformen, at man har gode biblioteker man kan regne med, og at man har et programmeringsspråk som skalerer opp til store prosjekter.

– Tilbake i tiden har jeg har selv programmert i Smalltalk og LISP. Den umiddelbarheten når man programmerer er så viktig. Den gjør at du har lyst til å eksperimentere, du har lyst til å gjøre koden bedre og å prøve nye ting. Det tar bare et sekund eller to å prøve det, så det er ikke noe problem. Man blir mye mer konservativ i måten man lager ting på, dersom det tar fem minutter ved at kompilator og masse verktøy skal kjøres. Dessuten går hastigheten på prosjektet ned.

Dart: A programming language designed for speed and the web – Lars Bak from JavaZone on Vimeo.

Tilbake til det å lage et programmeringsspråk.


Lars Bak leder Googles utviklingsavdeling i Aarhus, som har utviklet JavaScript-motoren V8 og språket og systemet Dart.

– Det er en stor munnfull. Man skal ikke bare lage et språk, det skal være en implementasjon, verktøyer rundt og store biblioteker. Vi har jobbet i fire år nå, men det har vært helt fantastisk. Riktignok er det Google, men det er også open source. Mitt charter er bare å forbedre produktiviteten til programmeringen.

Bestemmer selv
Bak forteller at Google ikke har kommet med noen direkte krav til språket. Han har til en stor grad fått lov til å definere språket selv, men det skal løse problemer.

– Men så lenge det er hurtig, er det fint. Man gjør ikke dette kun ut fra veldedighet, men det hjelper hele industrien at man kan programmere bedre. Vi fokuserer på både effektiviteten under utvikling og hurtig kjøring. De fleste andre programmeringsspråk er laget slik at man først designer språket og deretter implementerer det. Vi har valgt å gjøre begge deler samtidig.

– Vi prøver ikke å lage verdens mest moderne programmeringsspråk. For oss er det viktig å lage noe som er enkelt å få til, som er enkelt å forstå. Med noen programmeringsspråk er det en mindre skare programmerere man går etter. Vi vil gjerne at alminnelige programmerere også kan bruke systemet.

Bak mener at for utviklere med bakgrunn i for eksempel Java, som skal lage et frontend-prosjekt, så vil det være et mye enklere skritt å gå til Dart enn til JavaScript.

– Det har noen av de samme kvaliteter som Java når det gjelder typer, og vi får høre at det er mer kompakt. Store prosjekter oppgir en reduksjon av antall kodelinjer med 50 prosent, forteller Bak. Dart brukes blant annet SAP i forbindelse med noen databasesystemer. Selskapet har ifølge Bak har kommet med gode tilbakemeldinger.

Men kompakthet betyr ikke nødvendigvis god lesbarhet. Språk som APL og Perl er eksempler på dette.

– Vi har forsøkt å være veldig forsiktige i vår design av Dart. Vi har forsøkt å gå etter programmerere av Java, JavaScript og C#, som kan starte med Dart på mindre enn en time, hevder Bak.

– Vi har selvfølgelig noen «shorthands» her og der, men de behøver du ikke bruke. Jeg synes vi har kommet til et godt kompromiss. Det er ikke slik med programmeringsspråk at man kan skrote alt det man har hatt og gjøre alt helt på nytt.

– Men vi har forsøkt å framheve noen få ting, slik som valgfri typing, som vi mener er superviktig. Det er ikke typesikkert, men det er det heller ikke i mange andre systemer, for eksempel i Java med cast. Men det er likevel sikkert på den måten at dersom det skjer en feil, så får man en «exception». Det ender ikke med at det krasjer.

Bak oppfordrer folk til å prøve Dart. Han forteller at det også er enkelt å prøve det, siden man stort sett får alt man trenger når man laster det ned. Foreløpig er ikke Dart VM-en på plass i den vanlige utgaven av Chrome. I stedet må man bruke en spesiell utgave av Chromium som kalles for Dartium. Men Bak sier at målet er å få Dart-støtte i Chrome så snart som mulig.

Google jobber også muligheten for å bruke Dart på serversiden.

– Den hellige gral når det gjelder programmering er å kunne bruke samme programmeringsspråk på både klienten og serveren. Det betyr at du kan skrive ett bibliotek, og det virker begge steder, i stedet for å lage forskjellige implementasjoner av den samme logikken. Det blir som Node.js. Så det er veldig viktig. Vi har kjørt mange interne verktøy på Dart serverside, og språket virker fint til serversiden. Det blir interessant når det kommer ut på App Engine.

– Men jeg er helt ærlig når jeg sier at konkurranse er viktig. Vi går ikke ut og sier at vi vil være det eneste programmeringsspråket på weben. Det fleste programmerere bruker flere programmeringsspråk, og dersom man skal bygge seg noe stort og bruke flere timers arbeid på det, vil jeg anbefale et system som Dart. Både internt og eksternt forteller folk som bruker Dart i prosjekter at det er enkelt å komme i gang med, og at man ikke engang behøver å sende folk på kurs for å bruke det.

Samtidig innrømmer han at det kan ta lang tid før programmeringsspråk blir akseptert og populære.

– Men det ser fint ut så langt. Jeg vil si at adopsjonen av Dart er der den skal være. Folk må også like det. Det skal være deilig å programmere i, og det er ikke noe man kan måle. Folk de har forskjellig smak. JavaScript er meget ustrukturert. Men noen liker det slik.

Google har derfor på ingen måte sluttet å videreutvikle V8, og Bak mener det er en sunn konkurranse mellom de ulike nettleserleverandørene når det gjelder JavaScript-ytelse.

– Det er fantastisk når man ser tilbake til den første betaversjonen av Chrome i september 2008, da V8 ble vist fram for første gang. Da kjørte vi jo ti ganger enn de andre nettleserne. Jeg tror at V8 nå kjører 50 eller 100 ganger raskere enn før lanseringen i 2008. Men alle de andre har også kommet med. Webutviklere går alltid etter laveste fellesnevner, så det er fint at alle i dag har kommet opp på et visst nivå, sier Bak.

Dart ble i sommer standardisert av ECMA, noe som blant annet innebærer at det ikke lenger vil skje store og hyppige endringer.

– Det er et krav, dersom det skal være en del av den åpne weben, så skal det være en standard. Men ikke bare det. Det er viktig for oss å vise at vi er seriøse omkring det, og at firmaer utenfor huset, som vil bruke det, kan tro på at de kan delta i utviklingen av språket dersom de vil, på lik linje med alle andre. Dersom du har et lukket språk, så blir det nok vanskelig å få folk til å bruke det.

Foreløpig har ikke de andre nettleserleverandørene vist noen interesse for Dart. Men Bak tror at de vil komme på gli.

– Fart, det er vanskelig å si at det vil man ikke ha. Trenden med at webapplikasjoner vokser kraftig, fortsetter. Jeg mener at Dart fyller et hull der og tar webapplikasjoner til det neste nivået.

– Helt fra starten av har vi valgt å få folk inn til oss for å lage spesifikasjonen, så den er god. Gilad Bracha, som skrev Java Language Specification og som jeg jobbet sammen med på begynnelsen av 1990-tallet, leide vi inn for å lage spesifikasjonen, som ble sendt til ECMA. Jeg synes det er svært viktig at programmeringsspråk er presise, slik at man vet hva som skjer når man kjører programmet.

På spørsmål om hvor mange som er involvert i utviklingen av Dart, svarer Bak at det er et open source-prosjekt, så alle kan involvere seg. Men hele Googles avdeling i Aarhus med 25 ingeniører, er involvert. Dart er det eneste prosjektet til denne avdelingen etter at videreutviklingen av JavaScript-motoren ble overtatt av en avdeling i München etter drøyt tre år i Aarhus.

– Vi har jo et lite kontor og jeg driver det i stor grad med en startup-ånd. Vi er best dersom vi bare lager én ting, sier Bak.

Men det er også utviklere i Google i andre land som bidrar. Det er også store prosjekter innad i Google som bruker Dart.

Norsk påvirkning
Bak er ikke den eneste dansken som står bak et programmeringsspråk. Også Bjarne Stroustrup, skaperen av C++, er dansk. Ikke nok med det. I likhet med Bak er også han fra Aarhus. På spørsmål om dette er en tilfeldighet, antyder Bak at det kanskje ikke er det.

Kristen Nygaard, som lagde Simula (sammen med Ole-Johan Dahl, journ. anm.), var gjesteprofessor her ved Universitetet i Aarhus. Han jobbet sammen med den professoren som var min lærer om å designe Beta-programmeringsspråket. Det har vært en hel kultur i Aarhus omkring programmeringsspråk, og mange kurs dreier seg om kompilering, parsing og lignende. Så det henger litt sammen, sier Bak.

Bak har i sin karriere for det meste jobbet med virtuelle maskiner og å implemetere objektorienterte programmeringsspråk. I ti år bodde han i Palo Alto og var ansatt hos blant annet Sun Microsystems. Men så trakk hans kone i «nødbremsen» og familien flyttet tilbake til Danmark, hvor Bak sammen med to studenter etablerte et selskap, OOVM, som lagde et Beta-Smalltalk-system.

– Jeg var litt lei av å jobbe i et stort firma, så vi lagde firmaet bare for moro, uten lønn. Dette solgte vi så til et sveitsisk firma i 2004, forteller Bak.

Hans avtale med firmaet løp ut i 2006 og da banket Google på døren. De spurte om han ville flytte til utlandet igjen, men det ønsket ikke Bak.

– Så da startet vi bare opp i Aarhus, hvor vi bygget alt opp fra bunnen av. Alle ingeniørene har kompilatorbakgrunn. 60 prosent er PhD-er. 40-45 prosent er utlendinger, forteller Bak.

– Vi vokser langsomt. Vi er ikke interesserte i å bli så store, for vi jobber sammen som et team. Det hjelper å lage med åpen kildekode. Folk finner ut hva du driver med, og så er de interesserte i å komme, sier Bak, men forteller at mange også kommer fra det lokale universitetet, hvor Bak og andre også i blant underviser.

– Det er ikke for å rekruttere, men en god måte å gi tilbake på, avslutter Bak.

Disse skal styre EUs IT-politikk

Den 1. november erstattes kommissærene EU-kommisjonen med helt nye medlemmer. Denne uken kunngjorde den påtroppende presidenten, Jean-Claude Juncker, hvem som får ansvar for hva.

Siden 2010 er det særlig tre kommissærer som har hatt innflytelse innen ITK-områdene. Neelie Kroes har hatt ansvaret for kommisjonens digitale agenda og har gjort seg særlig bemerket med sin kamp mot høye mobilpriser på tvers av landegrensene. Dette er dog en kamp hun overtok etter Viviane Reding, som nå går av som kommissær med ansvar for justis, grunnleggende rettigheter og EU-borgerskap. Personvern og IKT har vært blant sakene Reding har jobbet med.

Også konkurransekommissær Joaquín Almunias oppgaver har til tider vært tett knyttet opp mot ITK-saker, ikke minst den pågående etterforskningen av Google og eventuelt misbruk av markedsmakt.

I praksis ser det ut til at det i alt er fire av de nye kommissærene som i særlig grad vil behandle spørsmål knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Årsaken er at ansvarsområdene blir noe justert i forhold til det som har vært tilfellet i den inneværende perioden. Utnevnelsene er dog ikke helt endelige, siden kommissærene også må godkjennes av EU-parlamentet.

Andrus Ansip, tidligere statsminister i Estland, er pekt ut som nye visepresident i EU-kommisjonen og ansvarlig for det digitale, indre markedet. Han skal blant annet lede og koordinere arbeidet til flere kommissær, men særlig kommissæren med ansvaret for den digitale økonomien og det digitale samfunnet, Günther Oettinger.

Tyske Oettinger er i dag kommissær med ansvar for energispørsmål. Han har tidligere uttalt seg kritisk om avtalen som så ut til å komme mellom kommisjonen og Google. Til Reuters antyder han at Googles markedsmakt nå kan bli begrenset. Men enkelte andre mener at Oettinger i den nåværende perioden har vist at han kan la seg lede av de store selskapene og at utnevnelsen er en seier for selskaper som Google og Amazon.

Nå er det ikke konkurransepolitikk som blir Oettingers hovedansvar. Derimot er det danske Margrethe Vestager som overtar Almunias rolle og dermed sakene mot Google (søk og Android).

Tsjekkiske Věra Jourová overtar mer eller mindre rollen til Reding, noe som innebærer at hun får ansvaret for å gjennomføre EU-kommisjonens nye reguleringer for datavern, noe som også omfatter områder som personvern og «retten til å bli glemt».

Slik er SwiftKey på iOS 8

Det er allerede godt kjent at kommende iOS 8 vil blant annet åpne for tredjeparts-tastaturer. Tilgangen til forskjellige tastaturtyper er noe Android-brukere har satt pris på i en årrekke.

Blant de mest profilerte tredjeparts-tastaturene er SwiftKey, og iOS 8-versjonen av applikasjonen kommer den 17. september, samme dag som iOS 8 lanseres.

SwiftKey finnes på over 200 millioner Android-enheter, så potensialet er stort på Apple-plattformen også.


Riktignok er det forventet konkurranse, da flere tastatur-utviklere forbereder seg til slipp på iOS-lanseringsdagen. Ikke minst vil Apple selv inkludere en del funksjonalitet som kan sies å være inspirert av SwiftKey (og Swype), nemlig muligheten til å skrive ved å sveipe fingeren mellom tastene. Operativsystemet vil deretter også lære seg brukernes skrivemønster, og bli flinkere til å automatisk foreslå ord over tid.

Denne maskinlærings-funksjonaliteten har lenge vært SwiftKeys sterke punkt, og noe mange brukere setter pris på.

Ifølge Techcrunch har SwiftKey uansett troen på at deres anerkjente brand og mange eksisterende brukere på Android vil bidra til suksess på iOS.

iOS-versjonen av SwiftKey skal blant annet inkludere nettsky-funksjonalitet, der brukernes skrivevaner kan synkroniseres mellom flere enheter. Det vil også være mulig å skrive på to språk samtidig (det gjelder kun engelsk, spansk, fransk og portugisisk).

Grensesnittet for å dra fingeren over tastene vil imidlertid kun fungere på iPhone og iPod Touch til å begynne med, ikke iPad.

Det er også uavklart om SwiftKey vil koste penger på iOS, eller om det vil benytte seg av «freemium»-modellen som ble introdusert på Android tidligere i sommer.