Et skittent dørhåndtak kan være nok til at hele kontoret ender opp sykmeldt.

I et forsøk plasserte forskere et lett sporbart, men ufarlig virus på typiske områder hvor flere kommer i kontakt med overflaten, som for eksempel bordoverflater og dørhåndtak.

Mellom to og fire timer senere kunne de finne viruset på opptil 60 prosent av de ansatte.

Fra hånd til munn

Noroviruset er en av verstingene bak mage og tarm-infeksjoner, som forårsaker kvalme, oppkast, diaré og magesmerter. Som regel blir man smittet ved å først komme i kontakt med viruset på en overflate, og senere berøre munnen.

I tillegg har viruset svært lett for å spre seg mellom mennesker og blir derfor en pest og en plage for mang en arbeidsplass, hvor de ansatte må tilbringe dagen foran porselensringen hjemme i stedet for PC-en på jobb.

I Norge ble over 2000 personer syke i 2013 på grunn av noroviruset, ifølge Folkehelseinstituttets og Mattilsynets  utbruddsvarslingssystem. Forskere ved Universitetet i Arizona ville se hvor raskt et slikt virus kunne spre seg i et vanlig arbeidsmiljø.

Ved å bruke ufarlige, små virus som de plasserte på håndtak og bordoverflater, kunne forskerne spore opp disse ved å ta stikkprøver senere på dagen.

Etter to timer fant forskerne spor på mellom 40 og 60 prosent av overflater hvor smittefarlige organismer kan oppholde seg på. Eksempelvis: lysbrytere, heisknapper, håndtak på kaffetraktere, telefoner og datautstyr.  

Enkel løsning

Selv om viruset sprer seg lynraskt, mener forskerne at det finnes et supervåpen som lett kan bekjempe terrorregimet.

Forskerne mener at ved å bruke desinfiserende midler og grundig håndvask, kan man utslette mellom 80 og 99 prosent av virusene. 

Likevel finnes det advarsler mot å bruke antibakterielle såper. Men forskeren bak studien, Charles Gerba mener dette er et viktig redskap for å bekjempe smittefaren på jobb. 

- Resultatene viser at spredning av virus gjennom overflater i ulike lokaler skjer raskt, og at en rask intervensjon kan være til stor hjelp for å hindre smitte, sier Charles Gerba, som presenterte funnene sine ved Interscience conference on antimicrobial agents and chemotherapy.

Kun halvparten av de såkalte polyfenolene, en gruppe antioksidanter, som opprinnelig finnes i solbær og blåbær, ender opp i juicen. Resten ligger igjen i pressrestene.

Stipendiat Linda Holtung ved matforskningsinstituttet Nofima har forsket på hvordan bærene kan utnyttes bedre og på helseeffektene av å drikke en sunnere juice.

Solbær best

For å se nærmere på dette lagde hun og forskerkollegene en juice de kalte Optijuice. Den består av den kommersielt tilgjengelige juicen Mana Blå som ble beriket med naturlige antioksidanter fra restene etter pressede solbær. Forholdstallene var 85 prosent Mana og 15 prosent solbærekstrakt fra pressresten.

– Dette gir forbrukeren en sunnere juice mens industrien oppnår en mer effektiv og miljøvennlig prosedyre hvor råvarene blir bedre utnyttet, forteller Holtung, som i prosjektet har samarbeidet med Tine, Findus og Fellesjuice.

Tidligere forskning har vist at en veldig stor del av antioksidantene finnes i skallet og frøene til bæret. I tillegg til solbær undersøkte forskerne effekten av blåbær, bringebær og eple, men det var solbærene som kom best ut.

• Se også: Utviklet sunnere eplejuice

Lavere blodtrykk

Deltakerne i studien, som hadde lett forhøyet blodtrykk, ble delt inn i tre grupper. Én gruppe fikk placebo-drikke, en annen fikk ren Mana-juice og den siste fikk Optijuice.

− Studien ga oss nyttige svar på hvordan antioksidantene virker på kroppen. Det blir en vinn-vinn situasjon. Produsentene kan utnytte bærene bedre og forbrukerne kan få en sunnere juice, sier Holtung.

Både gruppen som drakk Mana og gruppen som drakk Optijuice opplevde at blodtrykket sank. I tillegg hadde gruppen som drakk Optijuice en nedgang i en markør for såkalt oksidativt stress, som kan kobles til blant annet kreft og hjerte- og karsykdommer.

– Det er verdt å merke seg at den positive effekten som ble målt av solbærekstraktet ikke skyldes effektene av C-vitamin, understreker Nofima-forsker Kjersti Aaby.

For mens halvparten av antioksidantene blir igjen i pressresten, går all vitamin C over i juicen.

Bakgrunn:

Linda Hollung disputerte 28. august ved Universitetet i Oslo, Institutt for medisinske basalfag. Avhandlingens tittel er Bær pressrest – verdifull kilde til polyfenoler med potensielle helseeffekter». Doktorgraden, som har vært knyttet til prosjektet Optijuice, er finansiert av Norges forskningsråd og Tine SA. Andre samarbeidspartnere er Findus og Fellesjuice.

Én ting er i hvert fall sikkert, slike rykninger har ingen praktisk funksjon for oss mennesker i dag, annet enn kanskje å irritere rykkeren selv ⎼ eller partneren. Såkalte soverykninger kan ha flere forklaringer.

Den ene hypotesen har utgangspunkt i evolusjonen, at rykningene i tidligere tider har vært nyttige for oss, rett og slett som et beskyttende trekk. For titusener av år siden, da mennesket levde mer ubeskyttet og tettere på naturen, kan rykket ha vært viktig for overlevelse.

– En velkjent spekulasjon er at rykningene fungerte som et faresignal og ga beskjed om at det var viktig at man ikke sovnet ved leirbålet. Det kunne være farlige dyr i omgivelsene, og rykningen har kanskje hatt en evolusjonær funksjon i å øke sjansen for overlevelse, altså hindre at man gikk fra slumring til dyp søvn, sier Børge Sivertsen.

• Les også: De fleste snakker i søvne

Han er fysiolog og søvnforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer ved Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen.

Sivertsen forteller at alle har slike rykninger i større eller mindre grad, noen uten engang å merke noe særlig til dem. Selv om rykningene kan være plagsomme for noen, anses de som ufarlige.

Feil-aktiveringer i hjernen

Den andre mulige forklaringen handler om at det finnes små humper på hjernens vei mot lavere aktivitet i søvnperioden. Når hjernen gjør seg klar for søvn, kan det inntreffe små feil-aktiveringer, som gjør at bein eller armer rykker til.

• Les også: Myte at du trenger åtte timers søvn

Janne Grønli undersøker dette og ser på hvordan hjernen fungerer både ved søvn og i våken tilstand.

– Flere områder i hjernen går gjennom en komplisert prosess når vi skal sove. Bare noen små feilsignaler mellom nerveceller kan oppleves som de velkjente soverykningene, forteller Grønli.

– For at hjernen skal slå på søvnsystemet sitt, må nerveceller som styrer utskillelse av signalstoffer for våkenhet redusere aktiviteten. Dette skjer ved at søvnaktive deler av hjernen hemmer de våkenaktive. I denne prosessen, som handler om å synkronisere hjernen, kan det inntreffe det vi kaller feilfyringer av signaler. Vi kan oppleve en soverykning akkurat når hjernen går fra slumring til søvn, hvis våkensystemet blir aktivert igjen et lite øyeblikk, før søvnen stabiliseres.

• Les også: Hvorfor står eldre mennesker tidlig opp?

Hun mener at det ikke trenger å være noen total motsetning mellom hennes forklaring og den evolusjonære. Hun utelukker ikke at hjernen kan være bygd slik fordi det var en fordelaktig egenskap for forfedrene våre.

– Problemet er bare at slike rykninger er mest uttalt hos barn. Det var sannsynligvis ikke først og fremst de som skulle holde søvnen på avstand for å passe på seg selv og andre.

Etter flere år med eksperimenter, har forskere nå laget en modell som viser hva oppdrettsfisken gjør når den rømmer og hvordan den klarer seg på frifot.

Både laksens alder når den rømmer, hvor den rømmer fra og årstiden har betydning for hvor mange som fanges igjen, hvor den vandrer og hvor mange som overlever.

Modellen estimerer også hvor mye fisk som faktisk rømte i perioden fra 2005 til 2011. Ifølge forskerne som har gjennomført forsøkene og laget modellen, kan det ha vært to til fire ganger mer rømt opptrettslaks enn det som ble rapportert inn.

Smolten overlever

Når oppdrettslaks flyttes fra ferskvann til sjøvann kalles den smolt. Rømt laksesmolt oppfører seg omtrent som vill laksesmolt, det vil si at den svømmer ut i havet der den er på beitevandring.

Når den er voksen kommer den tilbake til kysten og svømmer etter hvert opp i en elv for å gyte sammen med villfisken. Det fører til genetisk påvirkning på den ville laksestammen.

– I forsøkene våre har vi sett at rømt smolt takler overgangen til et liv i frihet bedre enn stor fisk, og den svømmer opp i elvene etter at den har vært ett til tre år i havet, sier Ove Skilbrei.

Han er forsker ved Havforskningsinstituttet og har i flere år har undersøkt adferden til rømt oppdrettsfisk.

Stor umoden laks dør på rømmen

Umoden oppdrettslaks som er mer enn ett kilo når den rømmer, har stor sannsynlighet for å dø før den blir kjønnsmoden ett til to år senere.

Derfor er flesteparten av oppdrettslaksen som blir funnet i elvene, enten nylig rømt voksen laks som har blitt kjønnsmodne samme året de rømte, eller fisk som rømte som smolt.

– Noe av forklaringen på at den store laksen dør på rømmen, er at rømt laks blir fisket i sjøen, ofte av hobby- og sportsfiskere, sier Skilbrei.

Potensialet for å gjenfange rømt laks er størst for laks som rømmer fra anlegg i fjordene om høsten og vinteren fordi færre vandrer til havs på denne tiden.

– Siden det ikke finnes noen god statistikk over fangst av rømt oppdrettslaks i sjøen, vet vi ikke nøyaktig hvor mye fisk det gjelder, sier Skilbrei.

I tillegg ser det ut som en del av rømlingene har problemer med å fange nok mat.

– I teorien skal laksen ha nok energireserver til å kunne overleve lenge uten mat, så vi kan ikke si at de dør på grunn av matmangel, men sannsynligvis er det en medvirkende årsak, sier Skilbrei.

Resultatene innebærer at risikoen forbundet med rømming av voksen laks, avhenger av den fysiologiske tilstanden til fisken ved rømmingstidspunktet.

Hvis de er langt unna kjønnsmodning blir risikoen mye lavere enn hvis noen har startet kjønnsmodningsprosessen slik at de kan gå opp i elv det samme året de rømte.

Referanse:

Skilbrei, Heino & Svåsand: Using simulated escape events to assess the annual numbers and destinies of escaped farmed Atlantic salmon of different life stages from farm sites in Norway, ICES Journal of Marine Science 2014, doi: 10.1093/icesjms/fsu133.

Én av grunnene til at det er vanskelig å stumpe røyken, kan være den reduserte evnen til å oppleve glede gjennom belønning som oppstår når nikotin-abstinensene slår inn.

Reaksjonen nikotinavhengige går igjennom, likner på depresjon, ifølge en ny studie.

Hos rotter og mennesker

I de nye eksperimentene har forskere undersøkt hva som skjer hos nikotinavhengige mennesker og rotter, når de får abstinenser.

Ved å sammenligne resultatene fra både gnagerne og menneskene, kunne forskerne se at begge gruppene viste manglende respons på belønning.

Forskerne tror dette kan være med på å forklare den kompliserte adferden som oppstår, når noen slutter å røyke.

Vil hjelpe de som sliter

Målet med denne studien var å gi en større forståelse av hva nikotinavhengige går igjennom når de slutter med tobakk. Det kan gi gode grunnlag for utvikling av fremgangsmåter når de skal slutte.

- Mange røykere sliter med å slutte, og det er et stort behov for å utvikle nye strategier som kan hjelpe dem i prosessen. Terapi som tar sikte på den manglende responsen på belønning i løpet av abstinensene kan vise seg å være nyttig, sier Michele Pergadia, en av forfatterne bak studien, i en pressemelding.

Referanse:

Pergadia, M. Der-Avakian, A. D’Souza, M. Madden, P. Heath, A. Shiffman, S. Markou, A. Pizzagalli, D. Association between nicotine withdrawal and reward responsiveness in humans and rats. JAMA Psychiatry (2014)