Kor høg er eigentleg kvaliteten på det norske demokratiet? Er eit fullverdig demokrati mogleg for ein småstat i ei verd dominert av stormakter?

Professorane Øyvind Østerud og Harald Baldersheim stiller store spørsmål i innleiinga til boka Det norske demokratiet i det 21. århundre. Og dei to bokredaktørane er ikkje blygare enn at dei lover at boka faktisk svarer på spørsmåla.

– EU gjer oss til eit lydrike

Den 24. september skal boka lanserast på Litteraturhuset i Oslo.

Boka gjev ein statusrapport over det norske demokratiet i dag, og ser på korleis demokratiet har utvikla seg gjennom dei siste 200 åra. Østerud har sjølv skrive eit kapittel om Grunnlovas paragraf 1, den som slår fast at Noreg er ein suveren nasjonalstat.

I kapittelet gjer han greie for kva den mest grunnleggjande paragrafen betydde i 1814, og kva han betyr i dag. Ordlyden er endra noko sidan 1814, slik han er i 80 prosent av Grunnlova.

Men kva med innhaldet i paragrafen – klarer vi å oppfylle kravet om at Noreg skal vere eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhengig monarki?

Østerud konkluderer med at Noreg på mange måtar var meir uavhengig for 200 år sidan.

– Dei fleste lovene vi har i dag, er pålagde utanfrå, gjennom EØS og andre internasjonale avtaler. Vi har vorte eit lydrike, vi lyder andre sine påbod. Vi er i mykje større grad eit lydrike i dag enn då vi gjekk i union med Sverige, seier Østerud.

Skjebnen til små land

Han meiner tapet av sjølvstende er den viktigaste endringa Noreg har vore gjennom. Årsaka er først og fremst dei endringane som har skjedd i resten av verda. Stormaktene har vorte mektigare, internasjonalt samarbeid har vorte viktigare.

– Spelerommet vårt var større i 1814. Dette er skjebnen til dei små landa, hevdar han.

Men samstundes som Noreg som nasjon har vorte mindre uavhengig, er staten meir demokratisk internt.

Mest demokratisk i verda

– Det vi har att av sjølvstyre, er meir demokratisk i dag. I 1814 var stemmeretten avgrensa, og vi hadde eit lite sjikt med politiske embetsmenn. I dag er det ein større del av befolkninga som har kontroll over avgjerslene, seier Østerud.

Og førebels er Noreg mellom dei aller mest demokratiske landa i verda. Det viser Carl Henrik Knutsen, som har gjort ei systematisk samanlikning av Noreg og andre land.

– Knutsen sitt kapittel overraska meg. Eg hadde trudd at det skulle vere enkelte område der Noreg ikkje kom så bra ut, men Noreg var i toppen av alle målingane, seier Baldersheim.

– Sjølv om det er store utfordringar i Noreg, er utfordringane trass alt større i nesten alle andre land, legg Østerud til.

Demokrati under press

Noreg er i topp, men verda er i rask endring og det norske demokratiet er under press. Utfordringane er ikkje berre eksterne.

– Ei viktig endring er at dei politiske partia ikkje lenger er knytte til breie folkerørsler, og dei rekrutterer ikkje i same grad politikarar gjennom kommunestyre og ulike yrkesgrupper i befolkninga. Partiorganisasjonane er i større grad enn på 1960- og 1970-talet prega av heiltidspolitikarar, seier Østerud.

Baldersheim trur kommunereforma kan forsterke denne tendensen.

– Reforma vil føre til ein dramatisk reduksjon i talet på kommunestyrerepresentantar, påpeiker han.

Levering av tenester

Han legg til at folk i mindre grad enn før ser på politisk engasjement som ein viktig del av det å vere ein god samfunnsborgar. I dag er det først og fremst levering av tenester folk ser på som viktig ved demokratiet. Og politikarane si evne til å levere tenester, er grunnleggande for den politiske legitimiteten.

– Dette ser vi tydeleg i framlegget til kommunereforma også. Deltaking tyder lite, nærleik til kommunesenteret tyder lite, og levering av tenester er nesten alt, seier Østerud.

Baldersheim og Østerud er ikkje sikre på at leveringa vert betre i større kommunar.

Svekka mangfald

Reforma kan altså svekke både mangfaldet på Stortinget og politikarane sin legitimitet. Dei to meiner likevel at det norske systemet er solid på kort sikt. På lang sikt kan dei ikkje love noko.

– Vilkåra kan endre seg radikalt, på måtar vi ikkje veit noko om. Vi har hatt mange eksempel på hendingar som ingen kunne føreseie – 1. verdskrig, Berlinmurens fall, slutten på den kalde krigen – viktige hendingar med enorme konsekvensar, påpeiker Østerud.

Ei bok for alle

Boka er eit resultat av det tverrfaglege Demokratiprogrammet ved Universitetet i Oslo. Kapittelforfattarane har til saman ei fagleg breidde som favnar statsvitskap, medievitskap, juss og historie. 

Redaktørane lover at språket ikkje skal vere for spesialisert. Dette handterte dei mellom anna ved å sirkulere kapitla mellom forfattarane, på tvers av fag og spesialitet.

– Boka skal vere fullt leseleg for folk som ikkje er fagfolk. Ho er for studentar, fagmiljø og interessert allmente, seier dei.

Referanse: 

Øyvind Østerud og Harald Baldersheim (red.). Det norske demokratiet i det 21. århundre. Fagbokforlaget, 2014

Alexander Gerst, ESAs tyske astronaut, er nå halvveis i det seks måneder lange oppholdet sitt på den internasjonale romstasjonen. Alexanders oppdrag har navnet Blue Dot, etter jorda.

Men hva gjør romfarere egentlig når all treningen er ferdig og de endelig har kommet seg trygt på jobb i bane rundt jorda?

Her er litt av det Alexander Gerst har gjort og holder på med.

Viser frem forsøkene i video

For ESA skal Alexander ta blod- og urinprøver under hele oppholdet for å finne ut nøyaktig hvor mange kalorier en astronaut trenger på romstasjonen. For å forhindre for mye muskelsvinn og uttynning av skjelettet, må astronauter trene to timer hver dag. Da har de kanskje andre næringsbehov enn på jorda.

Alexander har også gjort forsøk med et instrument som heter MagVector. Her er flere ekstremt følsomme magnetiske sensorer plassert rundt en elektriske lederen og skal måle hvordan jordas magnetfelt påvirker ledningsevne.

Dette forsøket vil ikke bare være nyttig for andre eksperimenter med elektrisitet eller magnetisme ombord på romstasjonen. Det vil også kunne påvirke utviklingen av nye ledermaterialer på jorda.

Her viser Alexander frem noen av forsøkene han gjør:

ESAs tyske astronaut har erfaring som brannmann. Den kunnskapen får han bruk for når han jobber med et forsøk som omfatter dråper av brennende drivstoff.

Dette NASA-eksperimentet viser hvordan flammer sprer seg i rommet. Det kan være med på å øke brannsikkerheten på jorda, samt bidra til å utvikle motorer som bruker drivstoff mer effektivt.

For den japanske romorganisasjonen JAXA prøver Alexander ut halvledere i romstasjonens vektløse miljø og tester hvordan dyreceller sanser tyngdekraften.

Praktisk anlagte astronautløsninger

Det var også meningen at Alexander skulle gjøre flere forsøk med en spesiell ovn som holder metall svevende. Ved å varme opp metallet og deretter avkjøle det i vektløs tilstand, ville forskerne kunne lære mer om ulike metaller og legeringer.

Men da spesialovnen kom til romstasjonen med det europeiske forsyningsfartøyet ATV 5 i august i år, satt ovnen fast og må sages løs. På romstasjonen er det ikke bare å sette i gang å sage, for de bittesmå metalldelene vil sveve utover og være til skade.

Astronauter må være praktisk anlagte, og Alexander kom på at han kunne sprøyte barberskum rundt skruen for å fange opp metallbitene under saging. Dermed er spesialovnen snart løs og klar for bruk.

På sosiale medier fra rommet

Astronautene på romstasjonen må også hjelpe til med å dokke forsyningsfartøy og bære ut forsyningene. Alexander hadde hovedansvaret for å losse ATV 5 i august.

22. september hjalp Alexander til med å fange inn den fjerde Dragon-kapselen ved hjelp av romstasjonens canadiske robotarm.

I motsetning til ATV brukes Dragon-kapselen om igjen og sendes tilbake til jorda. Alexander har hovedansvaret for å samle sammen og pakke de vitenskapelige forsøkene og utstyret som skal ned igjen for videre undersøkelser.

Mens astronauter oppholder seg i rommet har de ikke mye fritid. Alexander bruker sin fritid til å ta bilder med romstasjonens mange kameraer fra en utsikt som bokstavlig talt er himmelsk.

Han har også undervist skoleelever, svart på spørsmål fra publikum, og blogger og tvitrer fast fra romstasjonen. Det å ha god kontakt med publikum og presse er en del av jobben som astronaut.

ESAs nye astronauter har nå fått tildelt sine oppdrag i rommet og er i full trening for dem. Det gjelder også Andreas Mogensen, ESAs danske astronaut, som skal skytes opp i september 2015.

 Hodepinepasienter mister ofte oversikten over sykdommen. Når de har migrene, er de veldig syke, men når de ikke har anfall, så føler de seg friske.

– Med denne appen kan pasienten registrere hodepinen i det den oppstår, og de kan legge inn egen bruk av migrenemedisiner og vanlig smertestillende, sier hodepineekspert Erling Tronvik.

Tungvint med papirdagbok

Som postdoktor ved NTNU og lege ved St. Olavs Hospital forsker Tronvik på hodepine i tillegg til at han behandler hodepinepasienter. Tronvik og kollegene hans fikk ideen til appen da de opplevde at det var vanskelig å finne et godt egnet verktøy for å kartlegge sykdomsbildet hos hodepinepasienter over tid.  

– Frem til nå har vi brukt migrenedagbøker i papir, men erfaringen vår er at dette blir for tungvint for mange pasienter. De har ikke alltid boken for hånden, og derfor er det lett å glemme å registrere anfallene. Mobilen har de derimot med seg hele tiden, og det krever bare et par tastetrykk, sier Tronvik.

Appen sammenstiller dessuten dataene som blir registrert og gir en grafisk fremstilling av hvordan hodepinen endrer seg over tid.

Riktigere medisinering

Etter oppstart med forebyggende migrenemedisin er det veldig viktig å vurdere hvordan medisinen virker på hodepinen. Hodepineappen kan bidra til at legen setter pasienten på riktig medisin og hindre at pasienten blir gående på medisin som ikke gjør noen nytte.

– Feil bruk av smertestillende kan også gi medisinutløst hodepine, som kan gi en forverring av plagene. Ved å følge endringene i hodepine over tid og samtidig registrere medisinbr

uken kan vi lettere avdekke om hodepinen skyldes overforbruk av medikamenter, forklarer Tronvik.  

NTNU Technology Transfer (TTO) har hjulpet hodepineekspertene med å utvikle ideen.

– Det at initiativet springer direkte ut fra fagmiljøene som driver med forskning og pasientbehandling ved NTNU og St. Olavs Hospital, gjør appen unik, og det sikrer også kvaliteten, sier prosjektleder Jørgen Nordahl ved TTO.

Vil utvikle appen videre

I første omgang lanseres appen for pasienter i Norge, men hodepineeksperter fra andre land har allerede vist interesse for appen.

– Vi håper å få mulighet til å utvikle appen videre, blant annet oversette den til flere språk og utvikle en tilleggsfunksjon som kan brukes av legen til å stille riktig hodepinediagnose, sier Erling Tronvik. 

Fysisk aktivitet blant barn blir sett på som en nødvendighet. Og når man kan kombinere moro med mosjon, kan det virke som om man har skutt gullfuglen.

Katherine Frohlich fra Universitetet i Montreal har undersøkt hvordan barn selv oppfatter betydningen av lek, og mener at lek ikke bare kan handle om kaloriforbrenning.

– Ved å fokusere på den fysiske aktiviten ved lek, setter autoriteter flere andre aspekter av lek som er fordelaktige for unge menneskers emosjonelle og sosiale helse, til side, sier Frohlich i en pressemelding.

Lek uten mening

Ved å intervjue 25 barn mellom syv og elleve år, fikk forskerne innsyn i hva barna selv tenkte om lek. I tillegg ble barna utstyrt med kamera, så de kunne ta bilde av det de likte å leke med.

– Lek er en aktivitet som gir glede samtidig som det er uten hensikt, sier Stephanie Alexander, en av forfatterne bak studien, i en pressemelding.

Bildene viste at sport var godt representert i form av sykler, fotballer og hockey, men at flere stillesittende aktiviteter som strikking, lesing, film og spill var like fremtredende.

– Barn foretrekker ikke bare aktiv lek, fortsetter Alexander.

Mening på flere plan

Forskerne bak studien understreker at lek kan oppnå flere ting enn bare fysisk aktivitet. Lek kan også være en aktivitet som bare kan være enkel moro, både alene og sammen med andre.

– Det skal være en mulighet for å oppleve spenning og glede, men også være til hjelp mot kjedsomhet, sorg, frykt og ensomhet, sier Frohlich.

Hun poengterer at lek burde være spontan og fri, noe som kan hjelpe unge mennesker å håndtere uventede situasjoner i fremtiden. Dersom kun den fysiske delen blir vektlagt, mener Frohlich at leken blir for ensformig.

– Lek er en måte å oppnå ulike hensikter på, inkludert å forbedre fysisk helse. Vi må åpenbart sikre barns utvikling og forhindre overvekt. Men må vi forvrenge lek for å oppnå dette? Spør hun.

Forskerne håper at deres studie av barnas perspektiv kan bidra til hvordan både myndigheter og foreldre går frem når det kommer til lek. 

Referanse:

Alexander S. A., Frohlich, K.L. og Fusco, C. Problematizing “Play-for-Health” Discourses Through Children’s Photo-Elicited Narratives. Qualitative Health Research (2014)

Mange av oss brukar sommarhalvåret til å plukke sniglar frå hageplantene våre, og vinterhalvåret til å planleggje korleis me best kan kvitte oss med desse grådige blautdyra.

Metodane er mange, og sniglane møter døden på så ulike vis. Nokre tørkar inn i ein salthaug, andre druknar i øl og nokre blir avretta med hagesaks.

Men naturen har sin eigen måte å torturere sniglar på, nemleg parasittormen Leucochloridium.

Den kjem seg inn i fordøyingssystemet til snigelen og opp i følehorna. Der byrjar den å pulsere for å få følehorna til å sjå ut som kravlande sommarfugllarver. Så styrer den snigelen ut i ope lende slik at fuglar kan få auge på den.

Håpet er at ein fugl skal kome og jafse i seg følehorna med parasittormen i. Den formeirar seg nemleg berre i magen på fuglar. Der legg ormen egg i avføringa til fuglen, og fugleavføringa blir i sin tur ete av sniglar.

Den pulserande parasittormen er eit kjent femonen, men det var fyrst i fjor at den polske forskaren Tomasz Wesolowski ved universitetet i Wroclaw klarte å bevise at ormen faktisk styrer oppførselen til snigelen. Det skriv nettstaden wired.com.

Svulst blir til «diskolarver»

Egga frå parasittormen utviklar seg i levera til snigelen. Der blir dei til ein slags svulst som sug næring frå det snigelen et. For å få i seg mest mogeleg mat, gjer ormen slik at snigelen blir kastrert. I staden for at snigelen brukar energi på å produsere egg og sæd (sniglar er hermafrodittar), går all næring til parasittormen.

Når den har vakse seg stor nok, sender ormsvulsten ut tentaklar som borer seg gjennom sniglekroppen og opp til følehorna til snigelen. Der lagar den ein rugepose full av larver. Det er desse larvene som «dansar» i følehorna til snigelen.

Det me kallar følehorn er eigentleg augestengler. På tuppen av dei har nemleg snigelen eit par primitive auge. Auga kan berre skilje mellom lys og mørke, og kan ikkje sjå fargar eller fokusere. Snigelen kan trekkje til seg desse følehorna og deretter pumpe dei full av væske for å få dei ut att.

Larvene til parasittormen får følehorna til å hovne opp slik at snigelen ikkje kan trekkje dei til seg igjen. Desse store, svulmande larveliknande følehorna ser uimotståelege ut for fuglar.

Sniglar er ikkje dei einaste som kan få parasittar i kroppen. Her finn du ti ekle sjukdomar du kan få med deg heim frå ferietur.

Tar over styringa

Sniglar er nattdyr, men det er ikkje fuglane. Så når parasittormen har funne seg til rette i følehorna, bryjar den å ta over hjernen til snigelen og tvingar den ut i dagslyset.

Sannsynlegvis sender parasittormen ut eit eller annan slags kjemisk stoff som får snigelen til å oppføre seg annleis, men akkurat korleis den gjer det har ikkje forskarar klart å finne ut.

Korleis den veit skilnad på natt og dag er òg eit mysterium.

– Parasittormen har ikkje noko som tilseier at den skal kunne vite når på døgnet det er. Den har verken nervesystem eller sanseorgan. Likevel veit den at den må pulsere i dagslys for å trekkje til segar, og at det ikkje er vits i å bruke krefter på det om natta, seier Wesolowski.

«Sniglefarten» får eit ekstra gir

Forskinga til Wesolowski viser at sniglar som har fått parasittormen på besøk, er opp til tre gongar så aktive som vanlege sniglar.

Ein av sniglane han studerte flytta seg ein meter på 15 minutt, og det er fort til å vere ein snigel.

Wesolowski fann òg ut at parasittane får sniglane til å halde seg ute i ope terreng, på oversida av planter og høgareliggande stader, slik at det blir lettare for fuglane å sjå dei.

Dersom fuglane finn dei appetittvekkjande, nappar dei ut dei opphovna, sommarfugllarveliknande følehorna til snigelen og et dei. Men vanlegvis et ikkje fuglar sniglar, og derfor lar dei resten av kroppen liggje.

Det einaste lyspunktet i dette er at snigelen overlever. Følehorna veks ut att og den kan leve vidare som vanleg – heilt til den ein vakker dag et fugleavføring igjen med egg frå Leucochloridium-parasitten.

Og så er det på’an igjen.

Ida Skaar, Veterinærinstituttet.

I august pakket vi koffertene og satte kursen mot San Fransisco for et år. To store, tre mindre og tre bikkjer. De sistnevnte er mest opptatt med å holde orden på flokkene med villkalkuner og alle black tail-hjortene som sånn helt uten videre passerer huset vi har leid. Vi andre må tilpasse oss nye hverdager på middleschool, highschool og jobb. Og jobben min er på UC Berkeley! Heldiggrisen!

I den nyeste internasjonale universitetsrankingen kom Berkeley ut på fjerdeplass, og universitetet har visstnok blitt kåret til USAs beste universitet å være på for studenter 40 år på rad! Og det skjønner jeg godt. Stemningen er påfallende god blant både studenter og ansatte og universitetscampusen er knall. Et yrende liv dominert av fotgjengere og ekorn og med grønne lunger med store trær av forskjellige slag.

Som ny gjesteforsker er det mange kontorer og laber som skal oppsøkes, hauger av dokumenter som skal signeres (papirløst samfunn? Yeah, right!) og ymse informasjonsmøter å delta på (mer eller mindre obligatoriske). På mine vandringer på kryss og tvers og rundt forbi på campus sender jeg en vennlig tanke til en av Odalens store sønner, Peder Sæther (1810-1886). Peder Sæther ble foreldreløs som 11-åring og utvandret til New York i 1832. Som et resultat av gullrushet flyttet han etterhvert til San Fransisco der han etablerte banken Sather and Church som siden ble integrert i Bank of California. Peder Sæther ble etterhvert en holden mann, dessuten genuint opptatt av utdannelse og læring. Denne kombinasjonen resulterte i at han i 1860 ble en av grunnleggerne til College of California, som i 1868 ble UC Berkeley. Kult! Dette er jo selvsagt nok til å sende ham en vennlig tanke, men det er også mer prosaiske grunner.  Han har nemlig satt spor etter seg som gjør hverdagen enda litt lettere på campus, nemlig to landemerker.

Det første er The Sather Gate (fra 1910) som leder inn til Sproul Plaza, hjertet av campus. På toppen av porten er det åtte paneler med figurer som representerer fagområder fra jus til landbruk, fra medisin til gruvedrift. Tverrfaglig så det holder. Som Sæther selv skulle jeg tro: opprinnelig fra Odalens dype skoger, deretter fisker og så bankmann. Og professoratet som han opprettet var innen klassisk litteratur!

Men det beste er det andre landemerket, The Sather Tower, som gjør at selv jeg (med smått elendig stedsans) klarer å orientere meg effektivt på campus. The Sather Tower ble reist i 1917 som en gave fra Peder Sæthers enke, Jane K. Sather. Det er verdens tredje høyeste klokketårn (93,6 meter høyt) og et genialt orienteringspunkt. Original besetning var 48, men nå er det 61 klokker i alle størrelser. Og hver hele time kimer klokkene fra tårnet. Den største av de originale klokkene bærer inskripsjonen:

We ring, we chime, we toll,

Lend ye the silent part

Some answer in the heart,

Some echo in the soul.

Det er vel noe å tenke på for en forsker.  

Jeg hørte skvatringen langt borti veien.

Foran meg jumpet en gjeng på åtte-ti skjærer rundt på asfalten, tydelig oppildnet av noe. Og da jeg kom nærmere, ble det tydelig hva de drev med:

En liten halvribbet skjære flakset hjelpeløst omkring mens resten av flokken gjorde sitt beste for å tyne livet av den. De små plageåndene søkte midlertidig tilflukt i trærne da jeg kom for nær, mens den fjærløse stakkaren humpet bort langs bakken.

Men det var tydelig at gjengen ventet på at jeg skulle stikke igjen, så de kunne fortsette kalaset, antagelig inntil den møllspiste kameraten deres tok turen til de evige jaktmarker.

Mobbing med døden til følge. Hvorfor i granskauen driver skjærene med den slags kollektiv sadisme?

Gir status

– Det er ikke lett å svare på, sier Tore Slagsvold, professor ved Universitetet i Oslo

Han har selv observert slike episoder av mobbing hos skjærer, og har gjort noen forsøk med skjæras slektning, kråka. Undersøkelsene har vist at det ofte er én av fuglene som står for plaginga, mens de andre står rundt og ser på.

Slagsvold forteller at vi ennå ikke vet grunnen til oppførselen. Men han har likevel noen tanker om hva som kan ligge bak.

– Jeg tror det kan dreie seg om en form for spill eller statusdannelse.

Det samme tenker Geir Sonerud, professor ved NMBU, som også har snakket med mennesker som har vært vitne til mobbing blant kråker.

Forbløffende intelligente

– Kanskje mobberne viser seg fram for de andre, og hever statusen sin ved å vise at de er sterkere enn andre, sier Sonerud.

Han forteller at kråkefuglene er forbløffende intelligente.

Forskning på ravner har antydet at de faktisk kan ha evne til å forestille seg hva andre ravner tenker eller føler. Dette er en svært avansert egenskap som vi bare har sett tegn til hos noen ytterst få arter.

Dersom skjærene også har en slik kapasitet, kan det styrke ideen om at mobbingen handler om status. For det betyr jo at disse fuglene kan være i stand til å skjønne hvordan de selv framstår i de andres øyne.

Det kan også forklare den karakteristiske gjengen med mobbere.

– Det er jo ikke interessant å mobbe hvis ingen ser på. Mobberne trenger tilskuere og klakører, sier Sonerud.

Uansett er det vanskelig å komme med noen andre gode grunner til oppførselen, mener forskerne.

Ikke matmangel eller sykdom

– Man kunne jo tenke seg at skjærene prøver å fjerne et sykt dyr. Men hvorfor ta sjansen på å bli smittet av eventuelle sykdommer ved å komme i nærkontakt under mobbingen? sier Slagsvold.

Det går også an å forestille seg at det er lite mat i området og at skjærene ønsker å redusere sin egen bestand. Men det er ikke særlig sannsynlig, mener professoren.

Det er vanskelig å tro at det skal være så begrenset med mat. Og i tillegg er mobbingen kostbar og risikabel i forhold til hvor lite bestanden blir redusert.

– Så da sitter vi igjen med mer sosiale mekanismer. Men foreløpig mangler vi beviser for at mobberne virkelig får en gevinst, for eksempel i form av et bedre territorium eller en bedre partner. Det hadde vært den ultimate testen, sier Slagsvold.

Nylig ble en slik effekt av mobbing faktisk vist, ikke hos kråker, men hos mennesker: En undersøkelse avdekket at mobberne fikk bedre helse senere i livet enn de som ikke mobbet.

Mobbing i biologien?

– Det er fælt å si det, men dette er ikke uventet for en biolog, sier Slagsvold.

– Hvorfor skulle evolusjonen ellers lagd mobbing?

Både Slagsvold og Sonerud mener det er klare likhetstrekk mellom skjærenes mobbing og den som foregår i skolegården.

Forskerne understreker at vi skal være forsiktige med å gjøre enkle sammenligninger mellom fugler og mennesker. Men om vi likevel skal spekulere:

Kanskje ligger mobbingen dypt i biologien, både hos skjærene og oss?

– I så fall er det bedre å få grumset opp i lyset så vi kan ha desto mer fokus på det, sier Slagsvold.

De siste åras mobbekampanjer har i hvert fall vist at det ikke er noen enkel sak å stoppe mobbing blant mennesker.

Så hva da med skjæresirkuset på veien?

Ingen redning

Jeg ble stående lenge, som en litt streng lærer, mellom de utålmodige plageåndene og den skadde skjæra. Kanskje jeg kunne finne en måte å redde stakkaren på?

Men ingen geniale ideer materialiserte seg, og flokken oppe i treet ville slett ikke høre på mine indignerte anmodninger om å fjerne seg. Til slutt måtte jeg bare gå, med tungt hjerte og en merkelig følelse av avmakt – overfor en håndfull 200-grams fjærballer.

Slagsvold forteller imidlertid i ettertid at det antagelig var lite jeg kunne ha gjort.

– En mulighet kunne ha vært å fange den skadde skjæra og satt den ut et langt stykke unna, gjerne etter at den hadde fått rikelig med mat.

– Problemet er at den fort kunne blitt oppdaget og oppfattet som en inntrenger av fuglene som holdt til på det nye stedet og mobbet der også.

Jeg hørte skvatringen langt borti veien.

Foran meg jumpet en gjeng på åtte-ti skjærer rundt på asfalten, tydelig oppildnet av noe. Og da jeg kom nærmere, ble det tydelig hva de drev med:

En liten halvribbet skjære flakset hjelpeløst omkring mens resten av flokken gjorde sitt beste for å tyne livet av den. De små plageåndene søkte midlertidig tilflukt i trærne da jeg kom for nær, mens den fjærløse stakkaren humpet bort langs bakken.

Men det var tydelig at gjengen ventet på at jeg skulle stikke igjen, så de kunne fortsette kalaset, antagelig inntil den møllspiste kameraten deres tok turen til de evige jaktmarker.

Mobbing med døden til følge. Hvorfor i granskauen driver skjærene med den slags kollektiv sadisme?

Gir status

– Det er ikke lett å svare på, sier Tore Slagsvold, professor ved Universitetet i Oslo

Han har selv observert slike episoder av mobbing hos skjærer, og har gjort noen forsøk med skjæras slektning, kråka. Undersøkelsene har vist at det ofte er én av fuglene som står for plaginga, mens de andre står rundt og ser på.

Slagsvold forteller at vi ennå ikke vet grunnen til oppførselen. Men han har likevel noen tanker om hva som kan ligge bak.

– Jeg tror det kan dreie seg om en form for spill eller statusdannelse.

Det samme tenker Geir Sonerud, professor ved NMBU, som også har snakket med mennesker som har vært vitne til mobbing blant kråker.

Forbløffende intelligente

– Kanskje mobberne viser seg fram for de andre, og hever statusen sin ved å vise at de er sterkere enn andre, sier Sonerud.

Han forteller at kråkefuglene er forbløffende intelligente.

Forskning på ravner har antydet at de faktisk kan ha evne til å forestille seg hva andre ravner tenker eller føler. Dette er en svært avansert egenskap som vi bare har sett tegn til hos noen ytterst få arter.

Dersom skjærene også har en slik kapasitet, kan det styrke ideen om at mobbingen handler om status. For det betyr jo at disse fuglene kan være i stand til å skjønne hvordan de selv framstår i de andres øyne.

Det kan også forklare den karakteristiske gjengen med mobbere.

– Det er jo ikke interessant å mobbe hvis ingen ser på. Mobberne trenger tilskuere og klakører, sier Sonerud.

Uansett er det vanskelig å komme med noen andre gode grunner til oppførselen, mener forskerne.

Ikke matmangel eller sykdom

– Man kunne jo tenke seg at skjærene prøver å fjerne et sykt dyr. Men hvorfor ta sjansen på å bli smittet av eventuelle sykdommer ved å komme i nærkontakt under mobbingen? sier Slagsvold.

Det går også an å forestille seg at det er lite mat i området og at skjærene ønsker å redusere sin egen bestand. Men det er ikke særlig sannsynlig, mener professoren.

Det er vanskelig å tro at det skal være så begrenset med mat. Og i tillegg er mobbingen kostbar og risikabel i forhold til hvor lite bestanden blir redusert.

– Så da sitter vi igjen med mer sosiale mekanismer. Men foreløpig mangler vi beviser for at mobberne virkelig får en gevinst, for eksempel i form av et bedre territorium eller en bedre partner. Det hadde vært den ultimate testen, sier Slagsvold.

Nylig ble en slik effekt av mobbing faktisk vist, ikke hos kråker, men hos mennesker: En undersøkelse avdekket at mobberne fikk bedre helse senere i livet enn de som ikke mobbet.

Mobbing i biologien?

– Det er fælt å si det, men dette er ikke uventet for en biolog, sier Slagsvold.

– Hvorfor skulle evolusjonen ellers lagd mobbing?

Både Slagsvold og Sonerud mener det er klare likhetstrekk mellom skjærenes mobbing og den som foregår i skolegården.

Forskerne understreker at vi skal være forsiktige med å gjøre enkle sammenligninger mellom fugler og mennesker. Men om vi likevel skal spekulere:

Kanskje ligger mobbingen dypt i biologien, både hos skjærene og oss?

– I så fall er det bedre å få grumset opp i lyset så vi kan ha desto mer fokus på det, sier Slagsvold.

De siste åras mobbekampanjer har i hvert fall vist at det ikke er noen enkel sak å stoppe mobbing blant mennesker.

Så hva da med skjæresirkuset på veien?

Ingen redning

Jeg ble stående lenge, som en litt streng lærer, mellom de utålmodige plageåndene og den skadde skjæra. Kanskje jeg kunne finne en måte å redde stakkaren på?

Men ingen geniale ideer materialiserte seg, og flokken oppe i treet ville slett ikke høre på mine indignerte anmodninger om å fjerne seg. Til slutt måtte jeg bare gå, med tungt hjerte og en merkelig følelse av avmakt – overfor en håndfull 200-grams fjærballer.

Slagsvold forteller imidlertid i ettertid at det antagelig var lite jeg kunne ha gjort.

– En mulighet kunne ha vært å fange den skadde skjæra og satt den ut et langt stykke unna, gjerne etter at den hadde fått rikelig med mat.

– Problemet er at den fort kunne blitt oppdaget og oppfattet som en inntrenger av fuglene som holdt til på det nye stedet og mobbet der også.

Hvordan rense kroppen for alskens giftstoffer? På internett florerer tipsene om alle miljøgiftene som sirkulerer i kroppen og hva du kan gjøre med dem. Alt fra smoothies til tarmrens er å anbefale, skal vi tro disse nettsidene.

Men én av fremgangsmåtene tar utgangspunkt i en nokså kjent og kjær aktivitet: å svette i badstue. Selv treningssentre tilbyr detox-timer, hvor du kan sitte i badstue og gjøre diverse øvelser.

Men hjelper egentlig det? Og hvor farlige er giftstoffene?

Kroppen tar ansvar

Menneskekroppen har et helt eget system som sørger for å rense opp kroppen innvendig. Organer som tarmen, leveren og nyrene spiller alle viktige roller når giftstoffer kommer inn i kroppen. Leveren sørger for eksempel for å bryte ned og omdanne giftstoffene som fraktes dit gjennom blodet, til mer vannløselige stoffer.

Kanskje er det derfor naturlig å tenke at svetten også bidrar til å skylle ut stoffene.

Helle Knutsen, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, forklarer at det nok ikke er så enkelt.

– Det er ikke på den måten kroppen kvitter seg med stoffer. Så vidt jeg kjenner til, har ikke svetten en slik effekt, sier Knutsen til forskning.no.  

Svettens hovedoppgave er nemlig å holde kroppstemperaturen vår stabil.

– Når du svetter, mister du jo vann og en del salter. Kanskje kommer noen typer giftstoff ut gjennom svette, men i svært små mengder, og ikke på en særlig effektiv måte, fortsetter hun.

En tur på do

I stedet for å forsvinne gjennom svette, lagres stoffene enten i fettvevet, eller så forsvinner giftstoffene etter en tur på do. Leveren bryter de kjemiske strukturene ned til vannløselige stoffer, og sender dem videre til tarmen eller nyrene.

Altså kan det se ut til at det beste tiltaket for å kvitte seg med miljøgifter på, er å la kroppen kjøre sitt eget løp.

– Detox er veldig in. Det høres jo besnærende ut å kunne drikke te eller ta et kosttilskudd for å bli kvitt giftstoffer. Men det finnes få holdepunkter for at noe av det påvirker utskillelsen, understreker Knutsen.

Mest for velvære

På treningssenteret Sats/Elixia tilbys en gruppetime som kalles detox. Timen går ut på å sitte i badstue i 30 minutter, mens du utfører en rekke tøye-øvelser. I timebeskrivelsen står det at økten kan hjelpe kroppen å kvitte seg med giftstoffer og andre avfallsstoffer.

– Det skal sies at det ikke ligger tung forskning bak dette, fordi detox er relativt nytt og litt alternativt, forklarer Jannike Pedersen, som er ansvarlig for gruppetimene hos Sats/Elixia.

Hun understreker at timen først og fremst handler om velvære.

– Når man svetter mye, vet vi at noen av avfallsstoffene fjernes. For eksempel er det avfallsstoffer som ligger på hudoverflaten, som renner bort sammen med svetten, sier Pedersen.

– Men de tyngste giftstoffene som lagres i fettet, får man ikke gjort noe med på en halvtime i badstue, legger hun til.

En cocktail av giftstoffer i kroppen

Det er nok ikke uten grunn at flere søker etter måter å kvitte seg med giftige stoffer som har kommet seg inn i kroppen.

Fordi de aller fleste av oss har flere ulike giftstoffer i kroppen.

Vi nordmenn er i verdenstoppen på hvor mange ulike giftstoffer det er å finne i hver av oss.

Torkjel M. Sandanger, som forsker både ved UiT og NILU, har forsket på miljøgifter i kroppen og hvilken effekt de har. Han forteller at miljøgiftene vi utsettes for, kan deles inn i to grupper. De som lagres i fettvevet og som det tar lang tid for kroppen å bryte ned, og de som det tar kort tid å bryte ned og som ofte binder seg til proteiner i blodet.

De stoffene som det tar lang tid å bryte ned, var typiske miljøverstinger fra midten av 1900-tallet. Industrikjemikalier som PCB lagres i kroppsfettet vårt, og kan i verste fall føre til alvorlige helseproblemer. Heldigvis ble kjemikaliet forbudt å bruke, og siden har nivået av slike stoffer i mennesker sunket i betydelig fram til i dag.

Omstridte midler

Men det finnes andre giftstoffer som har vakt bekymring hos flere, og det er disse stoffene vi finner mest av i menneskekroppen. I stedet for å lagres i fettet, henger stoffene seg på proteinene i blodet vårt.

Eksempler på slike stoffer er såkalte perfluorerte forbindelser som PFOS og PFOA. Stoffene kan man finne blant annet i brannslukningsapparat og impregneringspray. Disse har også lang nedbrytningstid.

Hvor farlige de kjemiske strukturene er for kroppen, kommer an på mengden og strukturen.

– Alle disse stoffene kan ha en skadelig effekt, men det er vanskelig å bevise hvilken effekt de mengdene vi har i kroppen, vil ha på oss, sier Sandanger til forskning.no

Parabener, en form for konserveringsmiddel, finner vi også mer av hos nordmenn, men disse er lett nedbrytbare og forsvinner fra kroppen i løpet av kort tid, understreker Sandanger.

– Dersom man finner kilden til parabenene og kvitter seg med den, vil man ikke finne spor av stoffet i blodet to dager senere, sier han.  

En fellesnevner for flere av stoffene er at de kan virke hormonforstyrrende, noe som kan påvirke fruktbarhet, vekst og utvikling.

Summen av alt

Hovedsakelig er altså de verste stoffene på vei ut av produksjon, og faren for eksponering for disse blir mindre.

Men folk utsettes for nye og ulike stoff jevnt og trutt, og det er vanskelig å vite hvor alle de forskjellige stoffene kommer fra, og hvor farlig den kjemiske suppa er for oss.

Det er sannsynligvis den samlede mengden kjemikalier som burde vekke mest bekymring.

– Det er veldig lite sannsynlig at de nivåene vi finner av parabener, har en skadelig effekt. Problemet er summen av alt. De nye stoffene vi blir eksponert for, kommer på toppen av alt det andre som allerede finnes i kroppen. Derfor må man være nøktern og holde et øye med de stoffene vi har i kroppen, konstaterer Sandanger.