Se for deg en laksemerd på 175 meter i diameter, som er over 10 meter dyp og huser opptil 200 000 laks i ulik størrelse.

– Å ha kunnskap om vannmengden er helt sentral for å kunne dosere riktig mengde lusemiddel. Overdosering skader fisken, og underdosering gjør at lusa overlever. Derfor har lusebehandlingen til dels vært et sjansespill til nå, sier forsker Zsolt Volent i Sintef.

Nå skal han og kollegene finne ut hvordan vannmengden best kan beregnes, og den beste måten å sette ut og montere dukene som tetter merdene på – såkalt settemetode. 

Duken festes rundt merdene for å gjøre den tett, og forskerne har testet ut fire ulike duk-design under ulike strømforhold i vannet.

Forsøk i kjempetank

For å skaffe mer kunnskap om beregning av vannvolum og dermed mer nøyaktig dosering av medisin, har Sintef Fiskeri og havbruk satt i gang en rekke forsøk ved sitt laboratorium, strømningstanken i Hirtshals. Både videoteknologi og regnemodeller har vært blant forskernes våpen i jakten på den optimale lusebehandlingen.

– Laboratoriet er utstyrt med et stort vannbasseng hvor man kan simulere både bølger og strøm. Dette gjør det mulig å teste utstyr for havbruksbransjen i stor skala – og under trygge former, forteller Volent.

– Felles for dukene som ble testet, er at alle har et design som  gjør det mulig å beregne vannvolumet i ettertid. Men det som skjer etter avlusningen har også stor betydning. Derfor gjennomførte vi en del slippforsøk – for å studere hva som skjer med merden når duken skal av, forklarer forskeren.

Må unngå panikk

Grunnen til at forskerne tester ut såkalte slipp er fordi det er viktig at duken ikke presses opp av strømmen og trenger fisken sammen når den skal av, noe som kan redusere vannvolumet.

- Fisken blir også stresset når de blir trengt sammen, og det kan skape panikk. Panikk fører til at oksygenet blir brukt opp for fort, og det kan føre til fiskedød, sier Volent.

Resultatene så langt viser at det er å anbefale å bruke den settemetoden som gir best fyllingsgrad.

Prinsippet er at du setter duken motstrøms eller 90 grader på strømmen. Deretter må du gradvis lukke duken på den siden hvor vannstrømmen går fra merden. Så festes duken gradvis og lukkes helt mot oppstrømssiden – på begge sider samtidig. 

Fisken rømmer ved for sterk strøm

Forsøkene viser at det ikke er tilrådelig å sette duk i strømhastigheter over 35 centimeter i sekundet. Faren er stor for at både duken og merden blir dratt under vann hvis strømhastigheten overskrider denne grensen.

- Resultatet er at fisken rømmer, forteller Volent.

Det betyr at en vellykket avlusing med duk krever måling og kartlegging av strømmen i området både rett før og under avlusingsoperasjonen. Men for lite strøm er også et problem: Svært lave strømhastigheter kan gi for lite vann i presenningen. Det gjør det vanskelig å beregne vannvolumet matematisk.

– En avlusingsopperasjon kan ta opptil en og en halv time og vannstrømmen kan øke kraftig i løpet av denne tiden på grunn av for eksempel tidevannet, legger forskeren til.

Utvikler kurs for bransjen

Når alle dataene fra forsøkene er behandlet, vil Sintef komme med klare anbefalinger om hvordan de ulike dukene bør settes ut, og hvor mye vann det faktisk befinner seg i merden etter at duken er montert. Målet er å utvikle et kurs for personell som jobber med avlusing i oppdrettsbransjen.

–Det vil forhåpentligvis bidra til mer effektiv avlusing – og samtidig spare miljøet, sier forskeren.

Forsøkene ble gjennomført i samarbeid med flere industriaktører, og er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfond.

Flere lesere har lagt merke til at det kan være rart å se en geit i øyene.

«Hvordan er det mulig at sauer, geiter og lignende dyr har firkantede pupiller?» skriver Andrea i en e-post. For å svare på dette har vi alliert oss med Mikkel Stelvig, som er zoolog i København Zoo.

– Det er mange dyr som har rektangulære pupiller, men vi ser det tydeligst hos geiter og sauer, fordi det er en klar fargekontrast til resten av øyet, sier Stelvig.

Øyet er et mystisk, uunnværlig organ, forklarer zoologen: Alle har et syn som passer til spesielle behov. Rovdyret trenger et fokusert, skarpt syn, mens byttedyret trenger et stort synsfelt, slik at det kan oppfatte alle trusler.

Den runde pupillen kom først

Stelvig forteller at pupillen regulerer mengden av lys som når inn til netthinnen. Derfor er størrelse, form og funksjon viktig for hva og hvor mye vi kan se. I kraftig lys blir pupillen liten, og utvider seg når lyset er svakt.

Den smale, rektangulære pupillen kan reguleres i mye større grad enn den runde. 

Det er stor forskjell på den åpne og den lukkede pupillen hos forskjellige dyr. Hos mennesker kan pupillen åpne seg så mye at 10 ganger mer lys treffer netthinnen. Det er annerledes med katten: De vertikale, smale pupillene kan øke lysmengden 135 ganger.

Dyr med vertikale, smale pupiller er for det meste rovdyr som er aktive ved soloppgang og solnedgang, eller dyr som jakter om natten – som katter, krokodiller, gekkoer og rever. Disse artene har utviklet seg separat fra hverandre i flere områder i verden.

– Den runde pupillen kom først. Deretter kom den rektangulære. Dette tyder på noen helt konkrete fordeler ved den, forteller Mikkel Stelvig.

Nesten øyne i nakken

Geita trenger, som andre byttedyr, å holde vakt mot rovdyr. De rektangulære pupillene lar dem se 340 grader rundt.

Det vil si at de nesten kan se hva som skjer bak dem. Øynenes plassering på siden av hodet bidrar til dette.

– Geitene har helt sikkert et bedre overblikk enn oss. De har et stort synsfelt, forklarer zoologen.

Fiender i skumringen

Alle hovdyr har horisontale, rektangulære pupiller. Dette gjelder både geiter, sauer, hester og kuer. I tillegg har blekkspruter og noen typer av slanger og padder utviklet slike pupiller.

– Den avlange pupillen gir mer dybdeskarphet i sidesynet, forteller Stelvig. Når et menneske ser rett frem, er alt som skjer på siden nokså uklart.

Teorien er at geita har et skarpere syn i dette området, forklarer Stelvig.

Geita ser skarpere farger

I 2005 antydet en studie i The Journal Of Experimental Biology flere fordeler ved den avlange pupillen. Når det er mye lys, vil dyr med runde pupiller, som mennesket, kunne se farger med lange bølgelengder. Omvendt vil flere områder av en smal pupill som lukkes fortsatt være eksponert. Det innebærer at dyr med rektangulære pupiller kan se farger bedre og skarpere i forskjellige lysintensiteter.

Det er derfor mulig at hovdyr har et bedre syn døgnet rundt, selv om det ikke er bevist.

– Det er rimelig å forestille seg at geiter har et mer utviklet nattsyn enn mennesker, på grunn av pupillene. Men jeg har aldri vært geit, så helt sikker kan jeg ikke være, ler Mikkel Stelvig.

Referanser:

Tim Malmström og Ronald H. H. Kröger: Pupil shapes and lens optics in the eyes of terrestrial vertebrates, The Journal Of Experimental Biology, 2005, DOI: 10.1242/​jeb.01959

Robert T. Held m. fl.: Blur and Disparity Are Complementary Cues to Depth, Current Biology, 2012, DOI: 10.1016/j.cub.2012.01.033 (sammendrag)

Christopher J. Murphy og Howard C. Howland: The functional significance of crescent-shaped pupils and multiple pupillary apertures, Journal of Experimental Zoology, 2005, DOI: 10.1002/jez.1402560505 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Mennesker som opplever migreneanfall i midten av livet, kan ha økt sannsynliget for å utvikle Parkinsons sykdom eller andre bevegelsesforstyrrelser senere i livet. 

De som har migrene med aura, kan ha dobbelt så stor risiko som gjennomsnittet for å utvikle Parkinsons, ifølge studien som er publisert i nettutgaven av Neurology.

Dobbelt så stor risiko

I studien ble over 5600 personer på Island i alderen 33 til 65 år fulgt i 25 år. Ved starten hadde 238 migrene uten aura og 430 hadde migrene med aura. Aura er et forvarsel om et migreneanfall.

Senere vurderte etterforskerne om deltakerne hadde noen symptomer på Parkinsons eller hadde blitt diagnostisert med Parkinsons. 

Personer som hadde migrene med aura, var mer enn dobbelt så utsatt for å bli diagnostisert med Parkinsons enn folk uten hodepine, avdekket studien.  Totalt 2,4 prosent av personene med migrene med aura hadde sykdommen, sammenlignet med 1,1 prosent av dem uten hodepine. 

Men selv om migrene er assosiert med økt risiko for Parkinsons, er risikoen fortsatt ganske lav, presiserer studiens førsteforfatter Ann I. Scher, PhD ved University i Bethesda, Maryland. Studien er utført i samarbeid med islandske forskere. 

En av fem hadde symptomer

Samlet hadde 19,7 prosent av personene med migrene inkludert aura, minst fire av seks symptomer på Parkinsons.

Kvinner med migrene med aura hadde også økt sannsynlighet for å ha en familiehistorie med Parkinsons sykdom.

Personene ble også testet for om de hadde restless legs. En dysfunksjon i hjernens budbringer-stoff dopamin er felles for både Parkinsons og restless legs, og har vært lansert som en teori om mulig årsak til migrene i mange år.

Scher mener mer forskning bør fokusere på å utforske denne mulige koblingen gjennom genetiske og langvarige studier. – Migrene er tross alt den vanligste hjerneforstyrrelsen hos både menn og kvinner, sier hun.

I andre studier har migrene vært knyttet til hjernens blodårer og hjertesykdom. Denne nye studien om mulig sammenheng med Parkinsons, er enda en grunn til at forskning er nødvendig for å forstå, forebygge og behandle migrene, mener forskeren.

Kilde: 

Ann I. Scher m. fl.: Midlife migraine and late-life parkinsonism. Neurology, 17. september 2014. doi: 10.1212/WNL.0000000000000840

En del av de store galaksene i universet driver rovdrift på naboene, ifølge en ny studie.

Australske forskere har sett på 22 000 galakser og funnet ut at flere av de store galaksene så godt som har sluttet å produsere egne stjerner, og i stedet utvider seg ved å spise opp andre galakser.

Studien er presentert i tidsskriftet Monthly Notices of the Royal Astronomical Society.

Tyngdekraften seirer

En galakse kan vokse ved å lage stjerner av gass.

Mindre galakser produserer mange stjerner. Mens de mest massive galaksene nesten ikke produserer noen, konkluderer forskerne.

Det finnes altså også en annen måte å bli større på, og det viser seg at kannibalismen gjelder flere.

Astronomer har også tidligere fanget bilder av galakser som kolliderer og stjeler stjerner fra hverandre.

Når galaksene vokser, får de mer gravitasjonskraft og kan dra inn naboen.

På lang sikt, altså utenkelig mange milliarder år, forventer de australske forskerne at flere galakser i samme område vil smelte sammen og bli til noen få, gigantiske supergalakser.

Melkeveien blir spist

Vår egen galakse Melkeveien har også forsynt seg av andre galakser.

I framtida kan den selv ende i magen til den større galaksen Andromeda.

Kollisjonen kan skje om fem milliarder år, skriver forskerne.

Men lenge før den tid, vil alt liv på jorda være utdødd takket være sola.

Skjebnen til vår planet er trolig å bli spist opp av sola, selv om det har vært en viss debatt om hvordan det vil gå for seg, ifølge bladet Scientific American.

Referanse:

Robotham, A.S.G, m.fl.: Galaxy And Mass Assembly (GAMA): Galaxy close-pairs, mergers and the future fate of stellar mass. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society, online 19. september 2014.

I mars i år annonserte ei gruppe amerikanske forskarar at dei hadde funne spor av gravitasjonsbølgjer frå sjølvaste Big Bang.

Ved hjelp av teleskopet BICEP2, som står på Sydpolen, oppdaga dei kvervlar i den kosmiske bakgrunnsstrålinga som dei meinte måtte vere 14 milliardar år gamle etterdønningar av Big Bang.

Nobelpris-verdig?

Funnet skapte stor merksemd rundt omkring i verda, og blei sett på som banebrytande og Nobelpris-verdig. Samstundes var mange kritiske til oppdaginga. Fleire ekspertar lurte på om BICEP2-gruppa hadde tatt tilstrekkeleg omsyn til strålinga frå det kosmiske støvet i vår eigen galakse då dei gjorde analysane sine.

I mellomtida har den europeiske romfartsorganisasjonen ESA gjort ferdig eit kart over støvet i Mjølkevegen (eller rettare sagt over intensiteten til det polariserte lyset i Mjølkevegen).

Kartet viser at det er mykje meir stråling frå kosmisk støv over Sydpolen enn det BICEP2-forskarane har tatt høgde for, melder nettstaden nature.com.

– Faktisk er strålinga frå støvet så stor at det kan forklare heile signalet som BICEP2-gruppa trudde var gravitasjonsbølgjer frå Big Bang.

Det seier Jostein Riiser Kristansen, astrofysikar ved Høgskulen i Oslo og Akershus, til nrk.no.

Støvete signal

Forskarane bruker radiofrekvensar når dei undersøkjer den kosmiske bakgrunnsstrålinga. Jo høgare frekvens, jo høgare blir signalet frå det kosmiske støvet.

– Det BICEP2-gruppa har gjort, er å analysere bilete dei har tatt med BICEP2-teleskopet. Teleskopet observerer mikrobølgjer med ein frekvens på 150 GHz, forklarar Riiser Kristiansen.

– Problemet er at dei berre målte stråling på denne eine frekvensen. Det gjer det vanskeleg å vite kor mykje av signalet som kjem frå gravitasjonsbølgjer, og kor mykje som er «støy» frå støv og den slags.

– Derfor har dei òg brukt data frå ein del andre kjelder – til dømes eit førebels kart fra Planck-satellitten – for å prøve å finne ut kor mykje stråling som kjem frå støvet, fortel han.

Til det nyaste kartet brukte Planck-satellitten ein frekvens på 353 GHz. Der fann den mykje stråling frå støvet. Ut ifrå det rekna Planck-forskarane seg fram til at det må vere mykje meir støvstøy ved 150 GHz over Sydpolen enn det BICEP2-gruppa har trudd.

Dermed er sjansen stor for at kvervlane som BICEP2-gruppa trudde var gravitasjonsbølgjer frå Big Bang, berre er kosmisk støv.

Framleis sjanse for funn?

Det er likevel ein sjanse for å finne spor frå gravitasjonsbølgjene i datamaterialet til BICEP2-gruppa, men då må ein ta vekk alle signal frå det kosmiske støvet fyrst.

– Om dei klarar å skilje desse frå kvarandre, kjem an på kor kraftige gravitasjonsbølgjene er og om dei i det heile tatt eksisterer. Det veit me ikkje enno, men om dei er like kraftige som BICEP2-gruppa hevda i vår, vil dei nok klare å finne dei, seier Riiser Kristansen.

I juli byrja forskarane bak Planck-satellitten og BICEP2-prosjektet å samarbeide. Dei held no på å samanlikne datamateriala sine, og i november i år kjem den fyrste analysen frå dette arbeidet.

Litt skuffa

I november håpar òg Planck-gruppa å ha gjort ferdig sine eigne analysar der dei skal skrelle vekk alle signal frå det kosmiske støvet. Det spanande spørsmålet er kva som blir igjen til slutt.

– Problemet er at me ikkje veit kor sterke desse gravitasjonsbølgjene bør vere. Viss me ikkje finn dei, betyr det ikkje at dei ikkje finst. Det kan òg bety at bølgjene er så svake at me ikkje klarer å observere dei, forklarar Riiser Kristiansen.

Astrofysikaren innrømmer at han er litt skuffa.

– Men samstundes er det artig å sjå at eit europeisk satellittprosjekt med omfattande bidrag frå norske forskarar set skapet på plass.

Stadig flere arbeidsgivere jobber for å holde seniorene lenger i arbeid. Engasjementet for arbeidslivets veteraner er imidlertid ustabilt, viser en ny rapport som analyserer norske virksomheters seniorpolitikk over tid.

Å ha en seniorpolitikk vil si at virksomheten har som mål å beholde og utvikle ansatte som nærmer seg eller er i pensjonsalderen. Og at de gjennomfører konkrete tiltak for å oppnå dette.

To av tre har seniorpolitikk

Seniortiltak kan være ordninger som letter fysiske påkjenninger eller bidrar til påfyll av kompetanse, eller lokkemidler som høyere lønn eller ekstra fridager for dem som binder seg til å jobbe lenger.

– Drøyt to av tre virksomheter med ti eller flere ansatte hadde i 2013 innført en seniorpolitikk, sier Fafo-forsker Tove Midtsundstad.

Disse virksomhetene sysselsetter nesten 90 prosent av arbeidstakerne.

– Særlig i privat sektor har veksten vært betydelig, sier Midtsundstad.

Offentlig best

Utbredelsen av seniorpolitikk varierer sterkt mellom sektorer og bransjer. I offentlig sektor har andelen vært stabilt høy lenge.

Annerledes er det med virksomheter innen varehandel, hotell- og restaurant og transport og lagring. Her er andelen som oppgir å ha en seniorpolitikk, fremdeles lav.

Ifølge Midtsundstads tidligere analyser har både behovet for arbeidskraft på kort sikt og rekrutteringssituasjonen betydning for seniorengasjementet. Det samme har ledelsens holdninger og virksomhetens økonomi. Type arbeid som utføres og arbeidets organisering kan også spille inn.

– Har man problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft, bidrar det til et ønske om å beholde de ansatte man alt har.

– På den annen side vil bransjer med rik tilgang til for eksempel utenlandsk arbeidskraft, kunne bli mindre engasjert i å gjøre en innsats for å utvikle og holde på seniorene, påpeker hun.

Strengere seniorkrav

Utviklingen av seniorpolitikk i norsk arbeidsliv er av relativt ny dato. Målet om å heve den forventede pensjoneringsalderen, og senere bidra til flere år i yrkesaktivitet år etter fylte 50 år, er et av delmålene i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen).

Selv om dette målet allerede var nedfelt i avtalen fra 2001, var det først fra 2006 at IA-virksomhetene ble forpliktet til å følge det opp. Før 2006 var det opp til den enkelte virksomheten om de ønsket å satse på seniorpolitikk.

– Denne endringen er trolig en medvirkende årsak til at langt flere private bedrifter nå har kommet på banen og har etablert en seniorpolitikk i sin virksomhet, sier Midtsundstad.

Ustabilt over tid

Samtidig med at andelen virksomheter med seniorpolitikk har økt, har det skjedd betydelige forskyvninger i seniorengasjementet over tid.

Dette kommer fram i en tilleggsanalyse Midtsundstad gjorde av 400 virksomheter over en treårsperiode fra 2010 til 2013.

To av fem hadde avviklet eller endret ett eller flere av sine seniortiltak fra 2010 til 2013. I overkant av én av fem av virksomhetene som var uten seniortiltak i 2010, hadde etablert slike i 2013.

– Jeg ble veldig overrasket over at endringene var så store, sier Midtsundstad.

Undersøkelsen viser at økonomi er hovedårsaken til at seniorpolitikken justeres og til at tiltak avvikles og endres.

– Tiltakene oppleves å ha blitt for dyre. I tillegg oppgir en del ledere at de er usikre på om tiltakene faktisk bidrar til at flere jobber lenger, påpeker Midtsundstad.

• Les også: Ledere kan snu mislykket seniorpolitikk

Må regne med prøving og feiling

Selv om hun mener det er uheldig, er ikke Midtsundstad overrasket over at økonomi ser ut til å være en så sterk beveggrunn for at seniortiltak avvikles.

Endringene i seniorpolitikk og -tiltak er ikke nødvendigvis et problem, ifølge Fafo-forskeren.

– Seniorpolitikk er et forholdsvis nytt område i Norge. Derfor må vi nesten forvente en periode med prøving og feiling. Det finnes da også ennå lite forskning på feltet – og man vet lite om hvilke tiltak som kan fungere for hvem, hvor, hvordan og hvorfor, forteller hun.

Det gjør det også vanskelig å gi virksomhetene konkrete tips og vink om hva de bør gjøre. Uansett bør de ikke kopiere andres seniorpolitikk og tiltak før de vet om de virker, ifølge Midtsundstad.

Det er dessuten lite som tyder på at samme type tiltak har samme effekt uavhengig av bransje, type arbeidskraft og organisering.

– Hver enkelt virksomhet må selv finne ut hvor skoen trykker. Man bør også etterstrebe at seniorpolitikk er en del av et helhetlig HMS-arbeid, slik at man ikke bare ser eldre arbeidstakere med «seniorbriller», råder hun.

Referanse:

Midtsundstad: Voksende seniorengasjement i norsk arbeidsliv. En virksomhetsundersøkelse fra 2013, Fafo-rapport 2014:30.

Når jorda er passe sur, vokser plantene bedre, gjødsla utnyttes bedre og næringstapet er mindre. Men jordbruksjord i Norge blir surere.

– Forsuringen av jordbruksjord utgjør om lag 20–30 kilo CaO-ekvivalenter per dekar per år, sier forsker Lars Nesheim i Bioforsk. – Kalkforbruket i Norge bør derfor økes, konkluderer han. 

Behovet for kalk blir målt i CaO-ekvivalenter, som er summen av kalsiumoksid og magnesiumoksid. Kalsiumoksid (CaO) er et stoff som nøytraliserer syrene som finnes i jorda.

Kalken spres som regel direkte på åkeren, og i korn- og grasdyrking er kalksteinsmel, grovkalk og dolomittmel de mest brukte kalktypene.

I 2011 utgjorde kalkforbruket i Norge 137 000 tonn. Det tilsvarer om lag 14 kilo kalk per dekar dyrka mark. Det betyr igjen rundt sju kilo kalsiumoksid per dekar, som altså er mye lavere enn behovet for å motvirke forsuring.

Lav pH reduserer avling

– Det er flere grunner til at kulturplantene trives dårlig ved lav pH i jorda, sier Nesheim.

Næringsstoffene til plantene blir mindre tilgjengelige, noe som igjen hemmer planteveksten. Det kan skyldes at næringsstoffene blir sterkere bundet i jorda. Sopp og bakterier er ikke så effektive ved lav pH, noe som reduserer omsetningen av organisk materiale.

I tillegg kan lav pH – det vil si sur jord – føre til dårligere jordstruktur og redusere kløverens evne til å utnytte nitrogen fra lufta til egen vekst. Denne prosessen kalles biologisk nitrogenfiksering. Her utnytter bestemte mikroorganismer energi fra planter til å fiksere nitrogen fra lufta, som igjen kan benyttes av plantene.

–  Lav pH gjør også at gjødsel blir dårligere utnyttet, sier Nesheim.

Han mener kalking av sur jord er lønnsomt.

– Optimal pH gir større muligheter for å ta ut avlingspotensialet, og verdien av meravling er som regel høyere enn kostnaden ved kalking.

Derfor forsures jorda

Det er mange prosesser som fører til at jorda blir surere og reduserer pH-verdien. Mye regn kan for eksempel føre til at jorda vaskes ut, og i nedbørrike år kan dette tapet tilsvare 15–20 kilo CaO-ekvivalenter per dekar per år. Utvasking eller avrenning vil naturlig nok avhenge av mengde nedbør, type jord, terrengforhold og om det er åpen åker eller grasdekket mark.

Andre kilder er sur nedbør med nedfall av svovel og nitrogen. Plantenes opptak av kalsium og nedbryting av organisk materiale kan også senke pH-verdien.

På dyrka jord er bruk av mineralgjødsel ofte den viktigste årsaken. For eksempel vil gjødsling med 15 kilo nitrogen i mineralgjødsel alene gi et årlig kalkbehov på 11–15 kg kalsiumoksid per dekar.

En tidligere undersøkelse fra Sverige viste at forsuringa av matjord årlig tilsvarte et behov på 15 kilo kalsiumoksid per dekar.

– I Norge er tallet trolig høyere. Det skyldes at tapet ved utvasking trolig er større i store deler av Norge. Samtidig er forbruket av mineralgjødsel med nitrogen høyere hos oss, sier Nesheim.

Bruk av husdyrgjødsel gir ingen forsuring. Den har i utgangspunktet høy pH, men totalvirkningen er omtrent nøytral.

Hvor mye kalk som trengs for å heve pH-verdien, vil variere mye med leirinnhold og innholdet av organisk materiale i jorda. 

De aller fleste er godt vant med å sitte i sofaen med mobiltelefonen i hånda og laptopen i fanget. Med hele verden foran fingertuppene, er det kanskje vanskelig å se ulempene ved slik fleroppgavekjøring.

Men nyere forskning viser nå at de som bruker flere medieenheter samtidig, kan ha redusert tetthet i hjernebarken i en bestemt del av hjernen.

Sammenlignet med andre

I en relativt liten undersøkelse av 75 personer, brukte forskere innen nevrovitenskap en kombinasjon av skanning og spørreundersøkelser for å kartlegge mediebruk hos hver enkelt forsøksperson.  

Det viste seg at de som brukte flest mediaenheter samtidig, hadde redusert tetthet av grå substans, eller hjernebarken, i en del av hjernen kalt anterior cingulate cortex (ACC).

Grå substans vil si det området i hjernen som hovedsakelig består av nerveceller. Substansen styrer blant annet funksjoner som syn, tankevirksomhet og bevegelser.

ACC styrer utallige ting som blodtrykk, puls, vår evne til å oppdage feil og våre emosjonelle reaksjoner. 

Undersøkelsen kan støtte opp om tidligere studier som har vist sammenhenger mellom mediebruk og depresjon og angst.

Usikker sammenheng

Forskerne er likevel tilbakeholdne nok til å påpeke at det ikke nødvendigvis trenger å være en direkte sammenheng mellom mediebruken og de små grå.

For eksempel kan det være at de som allerede har en redusert tetthet av grå substans i det området av hjernen er mer tiltrukket til slik fleroppgavekjøring.

– De eksakte mekanismene bak disse forandringene er fortsatt uklare, sier Kepkee Loh, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Men tidligere forskning har vist at hjernen kan endres etter eksponering over lengre tid. I tillegg er det noen studier som viser at man kan gjenopprette tettheten av grå substans med ulike treningsformer, som for eksempel sjonglering.  

Loh etterlyser nå langtidsstudier som kan avgjøre om det er en direkte sammenheng mellom mediebruk og redusert tetthet av grå substans.

Referanse:

Loh, K. K. og Kanai, R. High media multi-tasking is associated with smaller gray-matter density in the anterior cingulate cortex. Plos One (2014)

Forsøk på mus og mennesker viste at kunstige søtstoffer som sakkarin og aspartam endret sammensetningen av bakterier i tarmen, det som kalles tarmfloraen. Endringen førte til at det oppstod glukoseintoleranse.

– Glukoseintoleranse betyr at kroppen må produsere mer insulin for å redusere glukosenivået, altså blodsukkeret. Kroppen er nøye på å regulere blodsukkeret, så litt forenklet sagt vil økt lagring av sukker som fett være en av flere metoder som kroppen bruker. Dette er en av mekanismene som gir overvekt ved glukoseintoleranse, forklarer Merete Eggesbø til forskning.no.

Vil ikke endre kostholdsråd

Eggesbø er seniorforsker ved avdeling for arv og miljø på Folkehelseinstituttet og forsker på tarmflora og overvekt. Hun synes studien er ganske overbevisende, selv om hun presiserer at én studie alene aldri er nok til å trekke en sikker slutning.

Glukoseintoleranse kan føre til diabetes, og gir økt risiko for hjerte- og karsykdommer og overvekt.

Andre uavhengige forskere peker derimot på at resultatene først og fremst kommer fra forsøk med mus. Forsøkene med mennesker var mer begrenset i metoden, og hadde bare sju deltakere. Derfor er de vanskelige å tolke, ifølge uttalelser formidlet av den offentlige britiske organisasjonen Science Media Centre.

Studien gir ikke grunnlag for å endre kostholdsråd til mennesker, mener disse forskerne. Likevel skriver flere av dem at resultatene er overraskende og vel gjennomførte på mus, og taler for videre studier, også på flere mennesker.

Mus og mennesker

Eggesbø mener at også den delen av studien som omhandler mennesker, står seg ganske godt.

– Selv om det er få deltakere, blir ikke klare resultater mindre klare av den grunn, sier hun.

På den andre siden mener Eggesbø at studien ville blitt enda bedre hvis forskerne kunne vist at deltakerne gikk tilbake til sin normale tilstand etter å ha sluttet med kunstige søtstoffer igjen.

Hun mener også at det ikke er noen grunn til å være forsiktig med å informere om mulige negative effekter av kunstige søtstoffer.

– De som bruker kunstige søtningsstoffer, gjør det gjerne fordi de ikke ønsker å legge på seg av kaloriene i sukker. Når resultatene i denne studien tyder på at det kanskje virker tvert om, og at man isteden utvikler insulinresistens, så synes jeg det er viktig å informere om det, sier hun.

– På den andre siden er det viktig å være klar over at dosene som ble gitt i denne studien, er langt høyere enn hva de aller fleste mennesker ville brukt, og det er usikkert om det å bruke søtningsstoffer i lavere dose har noen negative effekter, presiserer Eggesbø.

Klystér med muselort

Musene fikk flere typer mat, med mye eller lite fett. Noen av musene fikk sukkervann eller bare vann, mens andre mus fikk kunstig søtstoff i en daglig dose tilsvarende den maksimalt anbefalte for mennesker. For mennesker er det rundt 40 bokser med kunstig søtet mineralvann – musene fikk dosen tilpasset i forhold til sin egen vekt.

Musene på kunstig søtstoff fikk økt glukosenivå i blodet, altså glukoseintoleranse. Forskerne fant ut at dette skyldtes endringer i tarmfloraen. Dette fant de ut på flere måter, ifølge fagartikkelen i tidsskriftet Nature.

For det første overførte forskerne lort fra musene som hadde fått kunstig søtstoff, og ga som klystér til andre mus uten bakterier i tarmene. Dermed fikk disse musene også endret tarmflora og glukoseintoleranse.

Forsvant med antibiotika

For det andre ga de antibiotika til noen av musene som hadde fått kunstig søtstoff. Dermed ble tarmbakteriene drept, og glukoseintoleransen forsvant.

For det tredje analyserte de tarmfloraen til musene som hadde fått kunstig søtstoff. Analysene viste at disse musene hadde flere av en type bakterier som også er vanlige i tarmfloraen til overvektige mennesker med type 2-diabetes. Denne formen for diabetes skyldes oftest feil livsstil og kosthold.

To menneskestudier

Menneskeforsøkene var mye mer begrenset. Sju deltakere uten overvekt eller andre livsstilssykdommer fikk maksimal anbefalt dose kunstig søtstoff i en uke.

Fire av de sju fikk både endret tarmflora og nedsatt glukosetoleranse, altså høyere glukose i blodet. De tre andre fikk verken endret tarmflora eller endret glukosetoleranse.

Forskerne brukte også data fra en annen, større studie av nesten 400 ikke-diabetikere. Disse dataene viste sammenheng mellom bruk av kunstige søtstoffer over lang tid, tarmflora, økt vekt og glukoseintoleranse.

Sammenhengen med endret tarmflora ble borte for dem som bare var overvektige, ifølge artikkelen i Nature. Dette tolker forskerne bak studien som at årsaken til den endrede tarmfloraen er de kunstige søtstoffene, og ikke overvekten i seg selv.

Usikker sammenheng

I en kommentar i Nature stilles det likevel spørsmål ved hva som er årsak og hva som er virkning i denne sammenhengen.  Tidligere studier har nemlig vist at overvekt i seg selv gir endret tarmflora, som igjen gir økt lagring av fett.

– Vi har gode holdepunkter for å si at endret tarmflora kan føre til overvekt, bekrefter Eggesbø.

Mer forskning må til for å finne ut om kunstige søtstoffer gir ytterligere fart til denne karusellen, eller hvordan de ellers bidrar i det komplekse samspillet mellom tarmbakterier, overvekt, glukoseintoleranse og diabetes hos mennesker, ifølge kommentaren i Nature.

Referanse:

Jotham Suez et.al: Artificial sweeteners induce glucose intolerance by altering the gut microbiota, Nature 16.9.2014, doi:10.1038/nature13793

Taylor Feehley & Cathryn R. Nagler: The weighty costs of non-caloric sweeteners, News&Views, Nature 16.9.2014.

Expert reaction to non-caloric artificial sweeteners (NAS) and glucose intolerance, Science Media Centre, 17.9.2014

I natt norsk tid ble India det første asiatiske landet som har nådd Mars.

Tidligere er det bare USA, ESA og Sovjetunionen som har klart dette, men Indias romprogram er det første som har klart det på første forsøk.

– I dag har vi skrevet historie

Romsonden Mangalyaan (hindi for Mars-fartøy) ble skutt opp av Indian Space Research Organisation 5. november i fjor, og har nå nådd målet.

– I dag har vi skrevet historie. Vi har våget oss ut i det ukjente, sier Indias statsminister Narendra Modi i en pressemelding.

• Les også: – Vi er ved kometen

Prosjektet kostet bare 74 millioner dollar. Til sammenligning brukte USA 671 millioner dollar på å få Maven-satellitten inn i Mars-bane.

Modi setter prislappen i perspektiv ved å si at ferden var billigere enn Hollywood-filmen Gravity, som kostet omtrent 100 millioner dollar.

– Imponerende

Pål Brekke ved Norsk Romsenter forteller at 51 sonder er sendt til Mars siden 1960, og at bare 42 prosent av disse prosjektene har vært vellykkede.

– Det er imponerende at de klarer det på første forsøk, det har ingen gjort før, sier han til NRK.no.

• Les også: Se kosmonauten kaste en satellitt ut i rommet

I 2008 sendte India Chandrayaan-1-sonden, utstyrt med et norskbygget kamera fra UiB, til Månen.

– De har tidligere vist at de kan sette en romsonde i bane rundt et annet himmelobjekt, men Mars er langt mer komplisert enn Månen. I tillegg brukte de bare 15 måneder på å bygge Mangalyaan.

– Glade for andres suksess

Mangalyaan har med seg 15 kilo nyttelast, og skal blant annet måle metaninnholdet og blandingsforholdet mellom varianter av hydrogen i Mars-atmosfæren.

Men først og fremst skal ekspedisjonen fungere som en demonstrasjon av at India faktisk får til dette, og bidra til videreutvikling av teknologier som trengs for å gjennomføre interplanetariske oppdrag.

• Les også: Norsk radar skal vær med på neste Mars-kjøretøy

– India har, sammen med Kina, vært et av landene som har stormet frem som nye viktige romnasjoner, sier Brekke.

Romkappløpet på sekstitallet var ikke preget av at de konkurrerende partene unnet hverandre suksess, men Brekke forteller at stemningen er annerledes nå.

– I dagens romfart er nok alle glade for andres suksses. NASA bidrar vel også med kommunikasjon fra sonden. Så her gleder vi oss alle på Indias vegne.