Archive for October 10, 2014

La oss løfte Norge – sammen

Statsbudsjettet for 2015 ble lagt fram i dag. Vi kan stille oss i rekken av dem som kunne ha ønsket enda mer innen IKT, og kanskje er rammen i budsjettet for knapp til at regjeringen oppnår egne mål. Med et budsjett der de store linjene er satt ønsker vi i IT-bransjen å ta en konstruktiv tilnærming til regjeringens satsning på de tre F’ene; Fornying, Forenkling og Forbedring. Regjeringen gir tross alt et mulighetsrom hvor bransjen sammen kan bidra til å gjøre mulighetsrommet større.

Vi applauderer regjeringens klart uttrykte målsettinger om bruk av teknologi og digitalisering som ett sentralt virkemiddel for å oppnå produktivtetsvekst og effektivisering av offentlig sektor. Viljen til å fornye, forenkle og forbedre står sterkt. 500 millioner er satt av til satsing på IKT for å gi bedre tjenester til borgerne. Plan og byggeprosesser skal forenkles og innlevering av anbud skal digitaliseres. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner beskriver tiltakene som byggeklosser som gjør det enklere for offentlige virksomheter å jobbe sammen og derfor også lettere for innbyggere å bruke. Dette viser regjeringens klar vilje til endring og politisk prioritering som kan løfte Norge til neste nivå. Det er en god begynnelse.


Michael Jacobs er administrerende direktør i Microsoft Norge.

I tillegg støtter vi regjeringens storsatsning med 1,4 milliarder til en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Alle statlige virksomheter berøres av denne reformen. Dette vil innebære at statlige virksomheter må tenke nytt og gjøre strukturelle endringer i sine organisasjoner. Vi i IKT-bransjen har lenge hevdet at de store effektiviseringsgevinstene høstes når endringsprosess og IKT går hånd i hånd. Dette er et stort skritt i riktig retning.

I går skrev digi.no om Sykehuset i Østfold som har tatt mål av seg til å bli Nord-Europas mest innovative sykehus. Sykehuset har en ensengsrom-strategi. En måte å løse ressursbehovet på kan være å bruke en Kinect-sensor fra spillteknologiens verden til å utløse en alarm dersom en pasient faller ut av sengen. Enkel hyllevareteknologi fra spillverden som, på en innovativ måte, kan løse et problem for sykehuset. Det finnes mange slike gode eksempler på innovative løsninger på utfordringer i det offentlige.

Min oppfordring er derfor at vi i IT-bransjen står samlet om å gi et konstruktivt bidrag til å Løfte Norge til neste nivå. Vi skal være en del av løsningen og ikke problemet. La oss sammen sørge for at vi blir løsningsorienterte i vår dialog med regjeringen og det offentlige Norge. La oss vise frem hva slags muligheter og alternativer som finnes innenfor vår teknologiske og digitale verden slik at beslutningstakere i det offentlige har et bredt og godt grunnlag når avgjørelse skal fattes. Dette budsjettet gir noen muligheter der vi som bransje kan være medspillere. La oss sammen aktivt vise hvorfor vi mener vi er en viktig del av løsningen for å oppnå Fornying, Forenkling og Forbedring av det offentlige Norge.

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

40 000 år gamle hulemalerier i Indonesia

35-40 000 år gamle hulemalerier og kunstgjenstander har blitt funnet i Europa, men det har vært svært få lignende funn som er så gamle utenfor vår verdensdel.

De indonesiske hulemaleriene ble funnet for flere tiår siden, men nå har forskere klart å datere dem. Funnene er publisert i Nature.

Det viste seg at de er minst like gamle som de eldste hulemaleriene som er funnet i Europa, og dermed mye eldre enn man trodde før.

Se funnene i videoen fra Nature:

Hender og dyr

Blant maleriene er det mange stensiler av hender. Håndstensiler har blitt funnet i flere forskjellige huler rundt omkring i verden, og ble laget ved at kunstneren enten blåste eller malte rundt en menneskehånd som ble holdt inntil veggen.

Noen av de indonesiske stensilene må være minst 39 900 år gamle, ifølge forskerne bak rapporten. Dateringene ble gjort ved å undersøke uranprøver som finnes kalsiumkarbonatlag inne hulen.

Ved å undersøke lagene som maleriene er malt på, kan forskerne prøve å identifisere en sannsynlig tidsramme.

Hvis datoene stemmer, betyr det at det ble laget figurativ kunst i forskjellige deler av verden på omtrentlig samme tid, noe som bryter med tidligere ideer om menneskenes kunsthistorie.

En felles kultur?

– Noen har trodd at det skjedde en kreativ eksplosjon i Europa for 40 000 år siden, da mennesker først kom dit, sier Chris Stringer, paleontolog ved Naturhistorisk museum i England i Natures video om funnet.

– Ifølge denne teorien er kunsten fra andre verdensdeler nyere enn den europeiske, og oppsto på forskjellige steder, uavhengig av hverandre.

Hvis den nye dateringen stemmer, er det mulig at hulemaling allerede var en del av den menneskelige kulturen da utvandringen fra Afrika begynte, i stedet for at det oppsto uavhengig av hverandre. Flere undersøkelser trengs for å komme til bunns i disse teoriene, mener forskerne bak rapporten.

Det er også funnet eldgammel hulekunst i Afrika.

Et annet maleri av et dyr som kalles en hjort-gris ble datert til å være minst 35 000 år gamle.

Det er mange hulemalerier fra forskjellige tidsepoker i Sulawesi-hulene, og tegninger av hunder og andre husdyr er sannsynligvis ikke mer enn et par tusen år gamle, ifølge rapporten.

Referanse:

M. Aubert. m.fl.: Pleistocene cave art from Sulawesi, Indonesia. doi:10.1038/nature13422.

Høyere utdanning gir lavere sykefravær

En forklaring kan være at de med lav utdanning oftere har jobber med større fysisk belastning, som gir økt risiko for sykdom, viser studien fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Ensidig arbeid, tungt fysisk arbeid, arbeid i knestående stilling og løft i ubekvemme stillinger trekkes fram som faktorer som kan påvirke helsen negativt.

Risikoen for høyt sykefravær blant menn med grunnskoleutdanning var på 12,4 prosent og 3,3 prosent for menn med universitetsutdanning, ifølge studien. For kvinner var risikoen 15,4 prosent for dem med grunnskoleutdanning og 4,6 prosent for dem med høyere utdanning. (NTB)

Summer av entusiasme

Eg er doktorgradsstipendiat knytt til Senter for Kreftbiomedisin ved Radiumhospitalet. Stillinga er finansiert av Kreftforeningen. Eg er interessert i korleis utviklingsbiologi kan bidra til å forstå basalmekanismar i sjukdomsutvikling, med fokus på celledeling og kreft. Ellers er eg stort sett alltid nyfiken og likar å undrast over biologi, naturen, menneske og ymse anna spanande.

Hausten 2013 jobba eg ved University of California – Los Angeles for å lære nye teknikkar og å utvide den faglege kompetansen min. Dette var svært inspirerande og ga nye innfallsvinklar til spennande forsking og nye fagfelt. 

Nokre av desse inspirasjonskjeldene og ideane er utgangspunktet for denne bloggen, der eg vil skrive om møtet med internasjonal forskingskultur, erfaringar frå livet som doktorgradsstipendiat og ei interesse for forskingsformidling.

Ved sidan av er eg glad i friluftsliv, mat, kunst og kultur. 

 

Detektiv Delsett løser drap og mysterier

Da jeg var barn ville jeg bli to ting når jeg ble stor: Detektiv eller paleontolog.

Detektivyrket ble uaktuelt da det gikk opp for meg at man enten må jobbe i politiet eller etterforske folks utroskapsmistanker. Det var jo de barna i Fem-serien jeg ville være, og løse gåter ved hjelp av ledetråder, fantasi og utholdenhet.

Og så sitter jeg her og har blitt paleontolog og innser plutselig at jeg samtidig ble detektiv! Jeg er innom mange type etterforskningssaker i løpet av en dag:

 

 

Funn av lik. Strafferettslig sett er sakene grovt foreldet, men vi behandler funnstedene til fossilene som åsteder og etterforsker dødsårsaken. Vi tegner åstedet og hvordan øgla lå. Satt skjelettet sammen eller var bitene spredt? Er hele dyret til stede, eller har noe forsvunnet i løpet av de 147 millionene år? Hjemme på laben er vi interessert i dødsårsaken. Kan vi se spor etter at dyret ble drept, for eksempel bitemerker fra rovdyr?

Noen ganger ser vi at bein har hatt skader mens dyret fortsatt levde, eller at de viser tegn på sykdom. Vi undersøker også hva som skjedde etter døden: Kom det åtseletere? Ble liket begravet i mudder? Var det mye strøm? Skjedde det noe med selve havbunnen?

Forsvinningssaker. Jeg må finne fine eksemplarer av fiskeøgler andre steder for å sammenlikne våre fossiler med. I utgangspunktet skal alle fossiler ha et museumsnummer som sier hvor det befinner seg, knyttet til en database, men verden er ikke alltid så enkel. Museene skifter nummersystemer, har ikke databaser, selger fossiler til hverandre eller glemmer å merke fossilene. Hvor er fiskeøglen som er avbildet på figur 4b i artikkelen fra 1985, uten museumsnummer? Heldigvis viste det seg at forfatteren av artikkelen fortsatt var i live og med en mailadresse det gikk an å få tak i. Han kunne fortelle meg at øgla angivelig befinner seg i Leicester. Nå har jeg spurt museet der, og krysser fingrene for at de finner den.

Jeg fant et annet veldig spennende fiskeøgleeksemplar på en tegning i en bok fra 1898. Den hadde jeg hadde sporet opp i en artikkel om tyske fiskeøgler fra sein jura, og bibliotekarene våre gjorde detektivjobben med å få tak i den. Tegningen viser noe som likner en av hofteknoklene vi har funnet på Svalbard, og som vi trodde var unik. Den vil jeg reise og se på, tenkte jeg, men det satte andre verdenskrig en stopper for. I bombeangrepene mot nazistene i 1943 og 1944 gikk mange menneskeliv tapt. Ikke på langt nær så viktig, men leit allikevel, ble også de naturhistoriske museene i München, Berlin, Stuttgart, Le Havre og Caen mer eller mindre ødelagt. Etter litt om og men viste det seg at hofta på tegningen derfor ikke lenger finnes, i likhet med en Spinosaurus, en Aegyptosaurus og flere andre unike fossiler.

Hva har vi funnet og hvor kommer det fra? Min tidligere omtalte kollega (nå eks-kollega) Krzysztof var også skikkelig detektiv da han måtte spore opp hvor noen fossiler fra Novaya Zemlya kom fra. De ble samlet inn for lenge siden, men ingen har studert dem eller merket dem ordentlig. Området er nå utilgjengelig på grunn av at det har vært gjennomført atomprøvesprengninger der, så hvordan skulle han finne ut akkurat hvilken bukt de kom fra? Og videre: Hvilket lag i fjellet? Uten den informasjonen vet vi ikke hvor gamle de er. Heldigvis visste Krzysztof råd: Ved å kombinere loggen til skipet til de som fant fossilene, noen gamle kart og russisk-kunnskaper gikk det faktisk til slutt. Han fant både riktig bukt og en sannsynlig alder på fossilene.

Nå venter flere mysterier: Hvorfor er den samme russiske fiskeøgla beskrevet med to forskjellige navn? Hvorfor er fiskeøgla Butterfly ikke mer enn et skulderparti? Og hvor har jeg gjort av kameraet?

Barskognonne – på vei mot nord

Av Paal Krokene, Skog og landskap

Mange insekter vil utvide sitt leveområde mot nord dersom klimaet blir varmere. Det kan føre til at norske skoger får nærkontakt med nye og ødeleggende skadegjørere. En av artene vi har størst grunn til å frykte er en vakker sommerfugl med et uskyldig navn.

En nonne vi helst ikke vil se mer til

Barskognonne (Lymantria monacha), eller bare nonne som den ofte kalles, er en sommerfugl. I dag finnes den i Sør-Norge uten å gjøre skade, men lenger sør i Europa er den et av barskogens mest skadelige insekter. Artens kjerneområde er i Polen og Tyskland, men vi trenger ikke reise lenger enn til Sverige for å finne eksempler på ødeleggende angrep av nonnen.

Nonnen er en generalist og larvene angriper både eik, bøk, agnbøk, lind og vier i tillegg til gran og furu. Ødeleggende masseangrep er imidlertid stort sett begrenset til barskog. Gran er særlig utsatt fordi den er mer følsom for avnåling enn furu. Gran dør som regel hvis den mister 50-80 % av nålene, mens furu kan tåle å bli fullstendig ribbet for nåler. Trær som er svekket av nonneangrep vil være mer utsatt for angrep av for eksempel granbarkbille eller margborere.

Er ute og flyr om natten …

Nonnen flyr om natten i august og legger 100-200 egg på furu og gran. Eggene legges gruppevis i barksprekker og under barkskjell på stamme og greiner. Etter overvintring klekker larvene i mai når de nye skuddene skyter. Larvene gnager på blomsterknopper, skudd og nåler oppe i trekrona. I juli forpupper de seg i et løst spinn på stammen eller greinene, og den nye generasjonen klekker et par uker etter.

I Norge finnes nonnen hovedsakelig langs kysten fra Kristiansand til svenskegrensa, og mer sporadisk lenger inn i landet. Det nordligste funnet er fra Starmoen ved Elverum. Modellberegninger fra Finland viser at i et klima som er 3-4 grader varmere enn dagens, vil nordgrensen til nonnen kunne flytte seg 500-700 km mot nord. En slik ekspansjon i utbredelsen vil trolig kunne gi masseangrep av nonnen i sentrale granskogområder på Sør og Østlandet innen utgangen av dette århundret.

Alle skadelige insekter har et leveområde som er mye større enn deres utbruddsområde – det området der de forekommer i så store mengder at de gjør økonomisk skade. Ved sin nordgrense klarer arten å overleve og reprodusere selv om leveforholdene er marginale, men blir aldri tallrik nok til å gjøre skade. Dersom nonnens nordgrense flytter seg flere hundre kilometer mot nord, vil utbruddsområdet utvide seg tilsvarende. Det betyr at vi i verste fall kan risikere lignende nonneutbrudd i Norge som de man opplevde i Polen tidlig på 1980-tallet, da 25 % av skogarealet ble angrepet og 6,5 millioner hektar ble sprøytet med pesticider.

Sjalu og bekymrede kvinner mer utsatt for Alzheimers

Kvinner som er engstelige, sjalu eller humørsyke og ofte er fortvilte midtveis i livet, kan ha en høyere risiko for å utvikle Alzheimers sykdom senere i livet. Det viser en svensk studie som har pågått i nesten 40 år.

Det meste av tidligere forskning på Alzheimers-sammenhenger har dreid seg om utdanning, hjerte- og blodrisikofaktorer, hodeskader, gener og familiehistorie. En tidligere studie har også vist at mer utdanning minsker risikoen for demens.

Nevrotiske trekk påvirker

- Personlighet kan påvirke den enkeltes risiko for demens gjennom effekten den har på atferd, livsstil eller reaksjoner på stress, sier Lena Johannsson, forsker ved Universitetet i Göteborg i en pressemelding.

I den nye studien ble 800 kvinner fulgt i 38 år, fra de var rundt 46 år. De ble gitt personlighetstester som skulle avdekke hvor nevrotiske de var og om de var utadvendt eller innadvendt. De gikk også gjennom hukommelsestester.

Av de 800 kvinnene utviklet 160 demens i perioden.

Nevrotiske trekk innebærer å ha lett for å bli oppskaket, nedtrykt og bekymret, og ha personlighetstrekk som sjalusi og humørsvingninger

Personer som er nevrotiske er mer tilbøyelig til å uttrykke sinne, skyldfølelse, misunnelse, angst eller depresjon. Innadvendthet er beskrevet som skyhet og reserverhet.

Langvarig stress dobler risikoen

Kvinnene ble også spurt om de hadde opplevd noen perioder med stress som varte en måned eller lenger i forbindelse med jobben, helsen eller sin familiesituasjon. 

Stress var referert til følelser som irritabilitet, spenninger, nervøsitet, frykt, angst eller søvnforstyrrelser. En tidligere studie har vist hvordan stress kan utvikle seg til depresjon.

Studien fant at kvinner som scoret høyest på testene for nevrotiske trekk hadde dobbelt så høy risiko for å utvikle demens sammenlignet med dem som scoret lavest på prøvene. Imidlertid var koblingen avhengig av hvor langvarig belastningen hadde vært.

Innadvendte og oppskaket

Om man var innadvendt eller utadvendt så ikke ut til å øke risikoen for demens alene. Men kvinner som både ble lett oppskaket og var innadvendt, hadde høyest risiko for Alzheimers i studien.

Totalt 16 av kvinnene som lett ble fortvilet og samtidig innadvendt, utviklet Alzheimers. Halvparten så mange av dem som ikke så lett ble fortvilet og samtidig var utadvendt, fikk diagnosen.

Tidligere forskning har vist at det er lett å ta feil av Alzheimers sykdom. Mange som blir diagnostisert med sykdommen, har egentlig en annen demenslidelse.

Kilde: 

Lena Johannsson m.fl.: Midlife personality and risk of Alzheimerdisease and distress. Neurology.

Kan se jordas magnetfelt i nordlyset

Utbrudd på sola lager stormer av elektrisk solvind. De påvirker magnetfeltet og elektriske ladninger rundt jorda. Dermed kan de forstyrre for GPS, radiosamband og strømforsyning.

Franske og norske forskere utvikler nå et instrument som kan se magnetfeltet ved å gjøre målinger av nordlyset. Men hvorfor gå veien om nordlyset? Hvorfor ikke måle magnetfeltet direkte?

Måler bare på stedet

Å måle jordas magnetfelt er nemlig ganske enkelt. Du trenger et magnetometer. Det er en slags superversjon av et vanlig kompass. I de fleste smartmobiler finnes en billig versjon av et slikt magnetometer.

Men magnetometeret har en stor svakhet. Det kan bare måle magnetfeltet akkurat der det er. Hva om du vil måle magnetfeltet der solstormene påvirker det mest, oppover i de øvre luftlagene?

Da må du sende opp en rakett eller en satellitt med et magnetometer. Det er dyrt, og gir fortsatt bare en måling langs banen til raketten eller satellitten.

Eller – du kan bruke polarimeteret som den franske astronomen Jean Lilensten har utviklet.

Kollisjoner lager lysglimt

Historien om polarimeteret starter for femti år siden – på den andre siden av kloden. Den australske forskeren Robert Duncan rapporterte at den sørlige varianten av nordlyset – Aurora Australis – var polarisert.

At lyset er polarisert, betyr at lysbølgene svinger i en bestemt retning. Hva kan dette fortelle om magnetfeltet i området? Det er en direkte sammenheng, forklarer Lilensten til forskning.no.

Lyset kommer fra milliarder av små kollisjoner mellom luftpartikler og et regn av elektroner fra sola, blåst ut gjennom rommet av kraftige utbrudd.

Men elektronene går ikke i rett linje fra sola. Magnetfeltet gir dem fart og bremser dem flere ganger, og avbøyer dem langs de magnetiske feltlinjene. Nettopp denne bevegelsen langs feltlinjene er det som instrumentet til Lilensten utnytter.

- Når elektronene kolliderer med luftpartikler høyt oppe i jordas atmosfære, begynner luftpartiklene å svinge i samme retning. Energien i disse svingningene fører til et lysglimt. Dette lyset svinger også i en bestemt retning, vinkelrett på svingningen til luftpartikkelen. Det er polarisert, sier Lilensten.

Se hvordan elektroner fra sola treffer magnetfeltet rundt jorda, og følger de magnetiske feltlinjene!

Feil ved målingen

Slik er teorien. Problemet var at Robert Duncan bare hadde en måling å vise til. Den målingen viste også at lyset var veldig kraftig polarisert – hele 70 prosent.

Flere fysikere på den tida var skeptiske. De mente at kollisjoner luftmolekylene imellom ville forandre retningen til vibrasjonene, i alle mulige retninger. Dermed ville polariseringen av lyset bli borte.

En god idé i Longyearbyen

Teorien til Duncan ble glemt. Men for noen år siden fikk Jean Lilensten den samme idéen, og ble oppmerksom på Duncans mislykkede observasjon. Tenk om nordlyset likevel var polarisert, selv om polariseringen kanskje var mye svakere enn Duncan hadde trodd?

Lilensten er direktør på Institut de Planétologie et d´Astrophysique de Grenoble i Frankrike. Jobben bringer ham jevnlig opp dit hvor nordlyset er – for eksempel til Longyearbyen på Svalbard.

For noen år siden satt han og Jøran Moen fra Fysisk institutt på Universitetet i Oslo på en kafé der oppe. Lilensten la fram idéene sine. Femti år var gått. Kanskje nye og bedre instrumenter kunne oppdage polariseringen?

- Jøran Moen var overbevist om at vi kunne gjennomføre eksperimentet. Han hadde en idé om hvordan instrumentet som Duncan hadde brukt, kunne forbedres, forteller Lilensten.

Lysmålere i Adventdalen

Som tenkt, så gjort. I samarbeid med Lilenstens franske kollega Mathieu Barthélemy, Jøran Moen og Dag Lorentzen og Fred Sigernes ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) ble spektro-fotopolarimeteret bygget.

I 2006 ble det satt opp på nordlysstasjonen i Adventdalen, rett sørøst for Longyearbyen.

Instrumentet var bygget for å tåle kulde og snø. Det bestod av to følsomme lysmålere som dekket en ganske smal kjegle på himmelen, tilsvarende fire solskiver ved siden av hverandre.

Den ene var et kontrollinstrument. Foran den andre måleren var det montert et filter som bare slapp gjennom lys med en bestemt retning på lysbølgene, altså en bestemt polarisering.

Dette filteret roterte en omdreining på fire sekunder. Etter fire sekunder hadde det altså sveipet gjennom alle mulige polariseringsretninger. Hva ville bli resultatet?

Svak polarisering

To år seinere kunne Lilensten og kollegene hans offentliggjøre resultatet: Målingene gjennom polariseringsfilteret viste en topp ved en bestemt retning på filteret. Nordlyset var polarisert i denne retningen, men veldig svakt.

- Bare en liten del av lyset var polarisert, og vi kunne bare måle på det svakeste, røde nordlyset. Hvis det var kraftig, grønnaktig nordlys, ble denne andelen enda mindre, forteller Lilensten. Hvordan kan dette forklares?

Bare i det røde nordlyset

Den som har sett gardiner av nordlys blafre over arktisk nattehimmel, har kanskje lagt merke til at fargene skifter.  Noen ganger er det bare rødt. Andre ganger er nordlyset kraftigere, og glir over fra rødt øverst til grønt nederst.

Den øverste røde gløden skyldes oksygenatomer høyt, høyt oppe, 220 kilometer over bakken. Her er lufta så tynn at avstanden mellom oksygenatomene er stor. De kan fritt vibrere i den retningen som elektronregnet har gitt dem. Dermed blir dette røde lyset polarisert.

Bare hvis elektronene har større fart langs de magnetiske feltlinjene, trenger de dypere ned i atmosfæren. Her nede er lufta tettere. Da overtar andre og raskere vibrasjoner, med de kortere, grønne bølgelengdene. Da forstyrrer også luftmolekylene hverandre, og polariseringen blir borte.

Det betyr at Lilensten og kollegene hans i første omgang bare kan måle polarisering i det røde, svake nordlyset i 220 kilometers høyde. Hva skal de gjøre hvis de vil kartlegge de magnetiske feltlinjene over et større område, både lengre ned og høyere opp?

Høyt og lavt

- Vi tror at noen deler av det grønne lyset lengre ned også kan være polarisert, forteller Lilensten.

Når luftmolekylene forstyrrer hverandre her nede, lager de riktignok grønt lys uten polarisering. Men forskerne håper å bruke beregninger for å rense ut effektene av dette lyset, slik at bare det opprinnelige polariserte lyset fra kollisjonene med elektronregnet står igjen.

Høyere opp enn 220 kilometer er det mest hydrogenatomer i atmosfæren. De avgir også stråling når elektronene fra sola kolliderer med dem. Hvis forskerne klarer å måle polariseringen i hele dette området, kan de få et bilde av magnetfeltet over jorda fra 80 til 400 kilometer.

Magnetfeltet til Mars og Venus

I framtida håper Lilensten at romsonder skal kunne bruke tilsvarende instrumenter for å kartlegge magnetfeltene til andre planeter.

- Vi har ingen idé om hvordan magnetfeltene omslutter planetene Mars og Venus, forteller Lilensten. Ennå har ingen romsonder instrumenter som kan måle polariseringen i nordlyset rundt andre planeter.

Kreativt mareritt

Etter de første målingene i Adventdalen, har forskerne gjort flere og bedre målinger i Hornsund i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, der lysene fra Longyearbyen ikke forstyrrer. Disse observasjonene ble publisert i tidsskriftet Journal of Space Weather and Space Climate i 2013.

Det neste skrittet for Lilensten og kollegene hans blir å prøve ut en ny utgave av instrumentet fra Universitetet i Tromsøs observatorium i Skibotn, to timers kjøretur øst for Tromsø. Disse forsøkene starter i desember 2014.

I dette instrumentet kan forskerne måle alle polariseringene hele tiden, ikke bare hvert fjerde sekund. Instrumentet kan også måle nordlyset i flere farger, ikke bare i rødt.

- For å komme videre i disse studiene av nordlyset, må vi også samarbeide på tvers av faggrenser, både kjemikere, matematikere og kvantefysikere, forteller Lilensten til forskning.no.

- Det er et mareritt noen ganger, men jeg elsker også dette kreative samarbeidet, sier han.

Lenke og referanse:

Northern lights glimmer with unexpected trait, artikkel på nettsidene til UNIS.

Jean Lilensten et.al: The thermospheric auroral red line polarization: confirmation of detection and first quantitative analysis, Journal of Space Weather and Space Climate, 3/2013, DOI: 10.1051/swsc/2012023

Universitetet i Tromsøs observatorium i Skibotn, nettsider

Sjøørreten spises opp av lakselus

- Det har aldri vært så mye lakselus på sjøørreten som i år. Verst var det i ytre del av Namsenfjorden, der vi i juli fant sjøørret som i snitt hadde over to hundre lus. Selv om jeg har jobbet med dette i over tjue år er jeg sjokkert over hvor ille det er.

Denne sterke beskrivelsen om situasjonen for sjøørreten kommer fra forsker Bengt Finstad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Funnene er publisert i en fersk rapport. Nylig publiserte også Finstad – sammen med en rekke andre forskere – en studie som viser at fiskeoppdrett øker forekomsten av lakselus i fjordene. Dette har hatt en klar negativ effekt på sjøørreten, både i Norge og Irland.

- Nå er det svært viktig at forvaltningen og oppdrettsnæringen går sammen om å kartlegge problemet. Det er fare for at sjøørreten enkelte steder kan bli utryddet – i noen områder har dette antagelig allerede skjedd, sier Finstad. 

Oppspist av lus

Forskere har de siste årene kjørt såkalte tålegrenseforsøk, for å finne ut hvor mye lakselus en sjøørret tåler.

Disse forsøkene viste at en sjøørret på 40 gram opplever ubehag allerede når den bare har fire lus. I Romsdalsfjorden talte forskerne seg frem til at en sjøørret på den størrelsen i snitt hadde hele 75 lus. Dette var i sommer.

Lusene spiser av fiskens skinn og blod. Siden det er ulik saltkonsentrasjon i og utenfor fisken, trekkes vannet da ut av fisken – mens salt strømmer inn, forklarer fiskeforskeren. 

Finstad forteller at han så fisk der både rygg og halefinnen var nesten oppspist av lus. Siden lakselusa ikke tåler ferskvann trekker sjøørreten opp i ferskvann for å avluse seg. Det tar gjerne en uke eller to før de er helt kvitt parasittene.

Dette gjør at sjøørreten vokser dårligere, fordi den ikke får vært i sjøen og feita seg opp. I tillegg kan fisken dø, som følge av soppinfeksjoner i sårene.

Forskeren utdyper at dette på sikt kan føre til at sjøørreten i små vassdrag blir utryddet, eller at sjøørret i større vassdrag blir værende i ferskvann.

Mer oppdrettsfisk gir mer lus

Lakselusa er i utgangspunktet en naturlig parasitt, som til alle tider har vært å finne på vill laksefisk – som sjøørret, laks og sjørøye. Mot slutten av 80-tallet dukket det imidlertid opp fisk med unormalt mye lus, noe som har sammenheng med fremveksten av oppdrettsnæringen.     

På begynnelsen av 90-tallet ble det produsert i overkant av hundre tusen tonn oppdrettsfisk. Frem til i dag har denne produksjonen økt til i over 1,3 millioner tonn. Denne utviklingen har ifølge Finstad utvilsomt forsterket lakseluspresset på sjøørreten.

- Problemet er at det i noen fjorder er for mye oppdrettslaks. For hver villfisk har vi i Norge omkring fire hundre oppdrettsfisk, som hele tiden produserer lakseluslarver som spres i fjordene.

Forvaltningen må ta grep

Finstad mener sjøørreten ble glemt da det for noen år siden ble iverksatt felles avlusing i anleggene om våren. Målet var da å minske tallet på lus, når laksesmolten vandret fra elvene ut i havet.

- Problemet er at sjøørreten oppholder seg i fjorden hele sommersesongen. Hvis den skal beskyttes er det nødvendig med tiltak mot lakselus helt frem til høsten.

Liten oversikt

Forskerne overvåker lakselus på villfisk i opptil åtte fjorder i Norge. De viktigste forskningsfjordene er Altafjorden, Namsenfjorden, Romsdalsfjorden og Hardangerfjorden.

Han legger vekt på at vi likevel har for lite kunnskap om situasjonen for de norske sjøørretbestandene. Dette gjelder både i forskningsfjordene og ellers langs norskekysten.

- Ut fra de høye lusetallene vi har sett i forskningsfjordene i år, er det likevel liten tvil om at problemet er mye mer omfattende enn det vi har oversikt over i dag, sier han.

Referanser:

NINA report 1044: Effects of salmon lice on sea trout.

Framdriftsrapport til Mattilsynet over lakselusinfeksjonen på vill laksefisk sommeren 2014, et samarbeid mellom NINA, Havforskningsinstituttet og Uni Research Miljø.

Setter mer pris på livet etter bombe-angrepet

Det er vanlig å oppleve plager etter å ha blitt utsatt for traumer og terror. Mange studier viser at personer som har hatt slike negative hendelser også kan oppleve at de er sterkere enn de trodde eller at de i etterkant setter mer pris på livet. Altså at de opplever vekst som følge av den traumatiske hendelsen. 

Forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomført tre datainnsamlinger blant de ansatte i regjeringskvartalet i etterkant av terrorangrepet den 22. juli 2011, og funnet tydelige spor av det forskerne kaller posttraumatisk vekst. Til og med blant dem som ikke var til stede under terrorangrepet.

Vekst og stress

Forskerne ønsket å se nærmere på om det er ulike grupperinger av mennesker som opplever forskjellige mønstre av posttraumatiske reaksjoner.  

Tidligere studier, som har fokusert på sammenhenger mellom posttraumatisk stress og posttraumatisk vekst, har nemlig funnet sprikende sammenhenger. 

- I noen studier ser det ut som at mennesker som opplever stress også opplever vekst, i andre studier er det de som ikke opplever stress som opplever vekst, og det er også studier der det ser ut som at disse to fenomenene oppstår uavhengige av hverandre, sier Marianne Skogbrott Birkeland, forsker ved NKVTS.

Tre vanlige reaksjonsmønstre

Da forskerne analyserte respondentenes reaksjoner, var det tre mønstre som utmerket seg.

For det første var det en gruppe som verken opplevde posttraumatisk stress eller vekst. Mange av disse var heller ikke tilstede i regjeringskvartalet da bombeangrepet skjedde.

En annen gruppe opplevde høyt nivå av posttraumatisk stress. De fleste av disse rapporterte samtidig at de opplevde å ha vokst på opplevelsen, spesielt når det gjelder det å sette mer pris på andre mennesker og livet generelt.

For det tredje fant forskerne en stor gruppe som opplevde lavt nivå av posttraumatisk stress, men likevel et høyt nivå av posttraumatisk vekst.

– Den siste representerer det vanligste reaksjonsmønsteret. Omtrent 75 prosent av dem som var tilstede under bombeangrepet og cirka 40 prosent av dem som ikke var tilstede rapporterte et slikt mønster, forteller Birkeland.

En måte å mestre traumer

– Dette viser at folk reagerer ulikt på traumer. De fleste som opplever mye plager rapporterer også å ha vokst på det. I tillegg er det en ganske stor gruppe som opplever å ha vokst på hendelsen på tross av at de ikke var tilstede, sier Birkeland.

Hun understreker at det å oppleve posttraumatisk vekst ikke nødvendigvis betyr at personen har vokst helt objektivt som menneske. Derimot kan det handle mer om at enkelte mennesker, oppi alt det vanskelige og tragiske, også klarer å se positive aspekter ved det som har skjedd.

– Vi tror at det å oppleve posttraumatisk vekst kanskje er en type mestringsmekanisme som noen, men ikke alle, bruker, sier forskeren.

Vekst ingen forutsetning

Etter terrorhendelser, der mennesker er kollektivt eksponert for en traumatisk hendelse, er det ganske vanlig å oppleve at det også finnes positive ting oppi alt det tragiske som har skjedd.

Kollektiv eksponering for terror kan gjøre at samfunnets ressurser mobiliseres. Når folk ser at det fungerer og at mennesker yter sitt ytterste for å få samfunnet til å gå rundt, kan vi bli minnet på hvor godt rustet både samfunnet generelt og enkeltmennesker er til å tåle negative hendelser.

– Men det er ikke slik at du må oppleve vekst for å klare deg godt etterpå. Det kan gå fint både med dem som opplever vekst og med dem som ikke gjør det. Det er ikke slik at de som rapporterer vekst klarer seg bedre enn dem som ikke gjør det, sier Birkeland.

– Det bør heller ikke være sånn at det er en tvangstrøye at du burde se noe positivt i alt som skjer. Enkelte ting er ganske enkelt negativt, og sånn er det. Livet går videre selv om du ikke ser noe positivt ved alt som skjer i livet, og du har kanskje andre mestringsmekanismer som kan være minst like effektive for å komme videre med livet sitt, sier Birkeland.

Hun konkluderer med at det å eksponeres for traumatiske hendelser, som for eksempel terror, kan oppleves som en mulighet til å vokse som menneske, men at det tross alt er best ikke å være midt i skuddlinjen når det skjer.

Referanse:

Birkeland, M. S., Hafstad, G. S., Blix, I., & Heir, T. Latent classes of posttraumatic stress and growth. Anxiety, Stress & Coping: An international journal. doi:10.1080/10615806.2014.956097