Archive for October 27, 2014

– iTunes-salget i fritt fall

Mye tyder på at salget av digital musikk via nettbutikken iTunes begynner å følge fysiske formater – og faller for fullt.

Ifølge Wall Street Journal, som har vært i kontakt med sine kilder, har det globale musikksalget via iTunes falt mellom 13 og 14 prosent siden januar i år. I løpet av fjoråret falt det digitale salget 2,1 prosent, til sammenligning.

Stemmer tallene, er det relativt dramatisk for den ledende nettbutikken for musikk, og knytter seg merkbart mot veksten i strømmingtjenester. iTunes selger fremdeles låter og album enkeltvis, og har ingen strømme-løsning. Dette kommer imidlertid til å endre seg den dagen Apple lanserer sin egen strømmetjeneste basert på Beats-teknologien, noe som ifølge kildene skal skje neste år.

Apple skal være i ferd med å redesigne hele Beats-løsningnen, og gjør seg klar til en full relansering i 2015.

Allerede i sommer påpekte amerikanske Nielsen at musikkstrømming i USA vokste med 42 prosent i løpet av første halvdel av 2014, sammenlignet med fjoråret. Samtidig falt nesten alle andre distribusjonskanaler, både fysisk salg og digitalt salg av enkeltlåter.

Strømmeløsninger innebærer nå en tredjedel av plateselskapenes inntekter i USA, ifølge bransjeorganet RIAA. Utfordringen for platebransjen er selvsagt det å tjene enda mer penger, og derfor må flere fristes til å betale for strømmetjenestene, fremfor å benytte seg av reklamefinanserte gratisabonnementer. Apple-eide Beats har ingen gratisløsning, så det ligger det grunnlag for større inntekter for plateselskapene. Markedsledende Spotify har rundt 10 millioner betalende abonnenter, mens 30 millioner bruker gratisløsningen deres. Spotify justerte nylig også sin prisstruktur, som gjorde det mulig for opptil fem familiebrukere å dele samme abonnement til en hyggelig pris.

Får ansvar for nesten alt i Google

Sundar Pichai, som de siste årene har hatt ansvar for Googles Android-, Chrome- og Apps-virksomhet, har ifølge Recode fått ansvar for enda flere produkter. Informasjonen skal stamme fra et internt notat som ble sendt til de ansatte i Google.

Dette innebærer at Pichai nå også har blitt sjef for områdene forskning, søk, kart, Google+, handel- og annonseprodukter, samt infrastruktur. Lederne som til nå har hatt ansvar for disse seks områdene, vil nå rapportere til Pichai i stedet for Page.

Ifølge notatet er ikke hensikten med opprykket at Pichai skal erstatte de seks lederne, men å i stedet å avlaste Page. Google toppsjef skal lenge ha uttrykt en bekymring over at Google vil bli mindre innovativ over tid. Ved å overlate mye av produktansvaret til Pichai, kan Page konsentrere seg mer om utvikling av nye produkter og videreutvikling av de eksisterende. Dessuten skal han fortsatt ha direkte kontroll over den generelle driften og forretningsvirksomhet i selskapet, inkludert annonsesalg, datterselskaper som Next og Calico, og den eksperimentelle virksomheten Google X. YouTube skal ikke være inkludert i denne sentraliseringen.

Pichai kom til Google i 2004 og har klatret raskt i selskapet. Første gang han ble omtalt av digi.no var i 2008. Da hadde han stillingen Vice President of Product Management og jobbet først og fremst med Chrome. Pichai har også jobbet med produkter som Google Drive, Chrome OS, Gmail og Maps.

I mars i fjor ble det klart at Pichai ble sjef for Googles Android-virksomhet. Sammen med primært Chrome har dette vært ansvarsområdet hans fram til nå.

Pichai ble født i Chennai, India, i 1972. Han fikk en ingeniørutdannelse ved Indian Institute of Technology Kharagpur før han dro til USA og fortsatte studiene ved University of Pennsylvania og Stanford University. Før han kom til Google, var han ansatt i både Applied Materials og McKinsey & Company.

De seks lederne som nå skal rapportere til Pichai er Alan Eustace, som har ansvar for forskning og som selv har fått oppmerksomhet i forrige uke på grunn av hans fallskjermhopp fra stratosfæren, Amit Singhal som har ansvar for søk, Dave Besbris som har ansvar for sosiale tjenester, Jen Fitzpatrick som har ansvar for kart, Sridhar Ramaswamy som har ansvar for annonser, samt Urs Hölzle som har ansvaret for den tekniske infrastrukturen i Google, inkludert nettskyproduktene. Alle har ifølge Recode vært i Google i minst seks år.

Komponentfeil rammet politiet

Politiet undersøker nå hva som førte til feilen som slo ut deler av politiets datasystemer i hele landet lørdag. Systemene har fungert som normalt mandag.

Alle politiets datasystemer var nede over hele landet i flere timer lørdag. IKT-direktør Cato Rindal i Politidirektoratet sier at feilen skyldtes en defekt nettverkskomponent.

– Hendelsen blir nå evaluert og gjennomgått for å hindre lignende situasjoner, sier Rindal.

Politidirektoratet opplyste også mandag morgen at en teknisk feil hadde inntruffet, men denne meldingen var feil, får NTB opplyst hos Direktoratet.

Politidirektoratet opplyste lørdag at de ikke hadde fått inn rapporter om at feilen hadde ført til vesentlige problemer for politiets oppgaver. (©NTB)

Oppdatert klokken 11.52 med ny og rettet versjon av NTB-meldingen.

Finner ut om vegetative pasienter er bevisste

Vegetativ tilstand er en tilstand der en person er våken, men ikke evner å kommunisere med omverdenen. Pasientene kan ofte blunke, røre øynene, puste selv og svelge spytt, men må få mat og væske tilført, ofte med sonde.   

Men hvor bevisste er egentlig slike pasienter?

Spørsmålet er skremmende for de fleste av oss, vanskelig for pårørende – og noe som opptar forskere.

De siste årene har det kommet studier som viser at noen av disse pasientene kan være mer bevisste enn man har trodd.

Bevissthetsnettverk

Nå har en gruppe forskere fra Cambridge University kommet enda et skritt videre i sin søken etter svar.

De har funnet bevissthetsnettverk i hjernen hos enkelte vegetative pasienter. Nettverkene ligner de som finnes hos friske mennesker.

– Å forstå hvordan bevissthet oppstår når nettverkene i forskjellige områder i hjernen jobber sammen, er både vanskelig og fascinerende, sier Srivas Chennu, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Hjernebølger

Ved hjelp av et EEG-apparat, som registrerer elektrisk aktivitet i hjernen, og matematisk teori, har de engelske forskerne studert disse nettverkene i hjernen til 13 vegetative pasienter og 19 pasienter med minimal bevissthet. De ble sammenlignet med en kontrollgruppe av friske mennesker.

Mennesker som er minimalt bevisste kan, i likhet med vegetative pasienter, ikke kommunisere med omverdenen. Men de viser synlige tegn på at de er bevisste på seg selv og miljøet rundt dem, gjennom for eksempel å bruke håndbevegelser til å svare på spørsmål.

Lignet friske hjerner

Forskerne så at flere nettverk som var koblet sammen i friske hjerner, var inaktive i hjernene til de vegetative pasientene.

Men ikke alltid.

Fire av de 13 pasientene i vegetativ tilstand hadde intakte nettverk som lignet nettverkene de fant i hjernene til friske mennesker.

Tennis-testen

Neste trinn var tennis-testen.

Tidligere har forskere påvist en viss aktivitet i hjernen hos vegetative pasienter, spesielt i den delen av hjernen som har med bevegelse å gjøre. De brukte fMRI-skanner, som målte hjerneaktivitet da tilsynelatende bevisstløse pasienter ble bedt om å forestille seg at de spilte tennis. 

Den nye studien viste at de pasientene, som EEG-testen viste at hadde intakte bevissthetsnettverk, klarte å reagere på beskjeden om å spille en innbilt tennismatch.

Chennu mener at dette betyr at hvis en pasients bevissthetsnettverk er intakte, er de sannsynligvis også mer eller mindre klar over hva som foregår rundt dem.

– Vår forskning kan gjøre det enklere å identifisere pasienter som er delvis bevisste, selv om de ikke kan kommunisere med omverdenen, sier han.

Neste steg

Til radioprogrammet Today, produsert av BBC, sier Chennu at målet er å utvikle enkle og billige tester som ikke involverer bruk av fMRI-skannere, men som kan utføres med EEG-apparater.

Foreløpig er det en kombinasjon av de to testene som gir de mest korrekte resultatene.

– Vi ønsker å lage tester som er så nøyaktige som mulig. Tester som skal bli tilgjengelig for alle leger, sier forskeren.

Fordelen med EEG er at det er billig og enkelt. Metoden tar kort tid og skjer uten ubehag. Pasienten får påført elektroder på hodet og kan ligge i egen seng.

Et annet mål for forskerne er at testene kan si noe om sannsynligheten for at pasientene kommer ut av tilstanden. Svaret vil kanskje gjøre det enklere for de pårørende å avgjøre om de skal holde personen aktivt i live.

– Vi jobber fortsatt med å finne ut hva denne informasjonen kan si om prognosene for pasientene, sier Chennu til BBC.

Referanse:

Srivas Chennu m.fl.: Spectral Signatures of Reorganised Brain Networks in Disorders of Consciousness. PLOS Computational Biology, 2014, Doi: 10.1371/journal.pcbi.1003887

Forskere er fornøyd med medienes formidling

Norske akademikeres antatte skepsis mot å dele sine forskningsfunn med almennheten gjennom pressen, får seg et alvorlig skudd for baugen gjennom en ny studie.

i av ti norske forskere mener at forskningsformidling gjennom intervjuer i media er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i media skaper aksept for forskningen. 

- Vi ble overrasket over hvor positive forskerne var, sier forsker Benedicte Carlsen ved Uni Research Rokkansenteret til forskning.no. Hun innrømmer at hun fikk avkreftet egne fordommer om forskeres holdning til journalister.

Fornøyd med media

Skrekkhistoriene som av og til fortelles blant forskerne om deres erfaringer med mediene, er underholdende, men rett og slett ikke representative, viser studien.

- Det mest slående funnet er at forskerne ikke er umotiverte eller unngår media, slik den offentlige debatten rundt forskningsformidling skulle tyde på, sier Carlsen.

De fleste er fornøyd med oppslagene de får, sier hun.

Carlsen gjorde studien sammen med kollega Ingrid Birce Müftüoglu og Hanne Riese ved Universtitetet i Bergen. De fikk ideen til studien fordi de syns formidlingsdebatten var lite forskningsbelagt.

Artikkelen Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer, ble nylig publisert i Norsk Medietidsskrift. 

Svært eller ganske fornøyd

Ialt deltok 848 forskere fra ulike fagfelt i studien. De var overveiende fornøyd med deres siste intervju i media. 

Syv av ti svarte at oppslaget var greit, og to av ti sa seg svært godt fornøyde.

Forskere oppga at de brukte media fordi:

  • Journalister kan gi god hjelp til å få hovedfunn formidlet på en enkel og forståelig måte, fordi de forstår publikum bedre enn forskerne.
  • Formidling i media er viktig fordi det kan informere og påvirke samfunnet.

Over halvparten fikk positive tilbakemeldinger fra kolleger. Bare to prosent fikk negative tilbakemeldinger. 

Dette stemmer overens med resultatene fra en stor internasjonal spørreundersøkelse, der 75 prosent av forskerne oppga positive erfaringer med journalisters forskningsformidling. 

- Sceneskrekken har gitt seg

Den norske studien bekreftes av førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som forsker og underviser ved journalistutdanningen.

 –  Dette er i tråd med våre funn, som antyder et bra samspill mellom forskere og journalister. Det er en tendens til at sceneskrekken blant norske forskere er i ferd med å avta i forhold til tidligere, sier Hornmoen. 

Han publiserte nylig studien: Forskerne mindre redde for medienes søkelys, sammen med en kollega og tidligere studenter.

Tidligere ble forskere som var mye ute i media ofte uglesett av kolleger. Nå er janteloven ikke lenger så sterk, forteller Hornmoen.

Bombastiske oppslag

Carlsens studie viser at bare èn av 20 syntes medieoppslaget de hadde vært med i, ikke formidlet forskningen godt.

- I de tilfellene der forskerne ikke er fornøyd med resultatet, skyldes det nok ofte at desken har spisset saken slik at oppslaget blir mer bombastisk. Desken må ta hensyn til hva som selger, og i de tilfellene er heller ikke journalistene nødvendigvis så fornøyd med resultatet, sier Hornmoen. 

Han mener mediebildet er mangfoldig i dag, med rom også for reflekterende journalistisk arbeid, der forskning kan gjengis grundig. 

Gode og dårlige journalister

Flertallet av forskerne mener journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum. 

Samarbeidet med journalistene og medieoppslagene er av varierende kvalitet og kan demotivere. Mange forskere er bekymret for å møte journalister som overforenkler og at de dermed ikke får med forbeholdene. 

En av forskerne som deltok i studien, trekker frem verdien av å forhandle med journalisten: 

- De fleste journalister går det fint an å forhandle med, som å få lese manus før det trykkes, eller ta forbehold. Formidling …gir også god læring med hensyn til å formulere dette i et språk for folk flest.

Andre deltakere påpeker at det er forskjell på journalistenes kompetanse. 

- En dag har man med en meget god journalist å gjøre, og alt går superfint, den neste dagen kommer man til å utveksle med en dårlig journalist, og så går alt feil vei. 

Sensasjon gir misforståelser

Så mange som syv av ti forskere oppga at popularisering av forskningsresultater kan føre til misforståelser blant publikum.

Nesten like mange forskere synes at journalister er for opptatt av sensasjoner når de formidler forskning. 

- Journalister ønsker sensasjon og sette ting på spissen, dette fører etter min mening til mye forvirring blant folk. Særlig gjelder dette forhold som har med helse å gjøre, hva som er farlig og sunt, som en forsker formulerer det. 

Skepsis

Seks av ti forskere oppgir også at det er vanskelig å få journalister til å formidle forbehold i forskningsresultatene deres.  

Noen av forskerne med dårlige medieerfaringer, mener at dårlig formidling kan påvirke både enkeltmennesker og samfunnet negativt. 

Over halvparten av forskerne mener dessuten at journalister har for lite kunnskap om forskning. 

Harald Hornmoen, som utdanner journalister, har et horn i siden til enkelte forskere:

- Forskere bør akseptere at ikke alt trenger å gjengis vitenskapelig presist hele tiden: Det er bedre å bli omtrentlig forstått enn ikke å bli forstått, eller omtalt i det hele tatt, sier han.

Hornmoen mener også forskere bør ta lærdom av de medievante kollegaene sine. Jo mer de er i mediene, desto mer fornøyd med journalister blir de. 

- Erfarne forskerne som er mye ute i mediene, forstår nødvendigheten av å forenkle, sier Hornmoen. 

Frustrerende

Tre av ti forskere blir frustrert av å formidle forskning i intervjuer. Nesten like mange oppgir at mediekontakten tar tid, og går ut over tiden de trenger til å forske.

Flere synes det er vanskelig å få tilgang til media, fordi journalister er så opptatt av dagsaktuelle tema. Når forskningstemaet eller resultatene deres ikke er relevante for popularisering, havner de utenfor medias søkelys. 

- Det er mye snakk om at forskere må formidle mer, men jeg har flere ganger prøvd å formidle til journalister uten å nå gjennom. Dette tar tid og krefter, og resultatet er at en ikke gidder å prøve. 

Tre av ti forskere er usikre på hvordan de bør gå frem for å få formidlet forskningen sin gjennom media. 

Samfunnsviterne er mest aktive

66 prosent av forskerne oppga at de hadde blitt intervjuet om sine forskningsresultater. Halvparten hadde blitt omtalt uten intervju, og 45 prosent hadde selv skrevet kronikk eller debattinnlegg. 

Samfunnsvitenskapelige forskere og humanister har mer medieerfaring enn forskere på helsefag, psykologi, naturvitenskaplige og tekniske fag.

Hele 78 prosent av samfunnsviterne hadde blitt intervjuet, mot bare 55 prosent av forskerne i naturvitenskapelige fag. Samfunnsvitere er dobbelt så aktive på debatt- og kronikksidene som naturvitere.  

Flere forskere oppga at de ønsker mer pressedekning enn de får. 

Krav om mer

Kravet om forskningsformidling og kommunikasjon økt de siste årene, og forskere oppfordres til å registrere populærvitenskapelig aktivitet, inkludert medieintervjuer, i publikasjonsdatabaser som CRIStin.

- Forskning på hvordan forskningsformidling fungerer er viktig, fordi stadig flere samfunnsprosesser som politiske beslutninger, benytter seg av vitenskapelig kunnskap, skriver Carlsen og kollegaene i Norsk medietidsskrift. 

De oppfordrer både journalister og kommunikasjonsrådgivere til å fokusere mer på utvalg og kvalitet i forskningsformidllingen, framfor en ensidig vektlegging av mengde.

Referanse:

Benedicte Carlsen mfl: Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk Medietidsskrift 3/2014. Sammendrag

Den store hveterevolusjonen

Langvarig forskningsinnsats for å utvikle gode hvetesorter og dyrkingsmetoder har revolusjonert norsk hveteproduksjon.

Allerede på 1950-tallet satte forskere ved Ås i gang med å lage hvetesorter som kunne fylle norske kvalitetskrav. På den tiden hadde norsk hvete så dårlig kvalitet at så og si all mathvete ble importert.

Det var derfor heller ikke mye hvete som ble dyrket. Bygg og havre dominerte den norske kornproduksjonen.

– På begynnelsen av 1990-tallet kunne vi høste resultatet av forskningsinnsatsen. Norsk hveteproduksjon hadde økt betraktelig og nye sorter kombinert med endret dyrkingspraksis ga god bakekvalitet, sier professor Anne Kjersti Uhlen ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU).

Varierende kvalitet

Siden den gang har graden av selvforsyning økt tiår for tiår. I gode år på 2000-tallet dekket norsk hvete 70 prosent av behovet for mathvete fra norske møllere.

– Prognoser tyder på at vi nå kan dekke store deler av behovet for matkorn med norsk hvete, så sant kvaliteten er god nok, sier Uhlen.

At kvaliteten på hveten varierer år for år, er fortsatt en utfordring. I 2014 ble derfor forskningsprosjektet Hvetekvalitet startet som et samarbeid mellom forskere og industri.

Norske bakere baker brød

I barnesangen lager bakeren i Østre Aker kringler og julekaker. Den bakeren ville nok ha en annen kvalitet på hveten enn dagens norske bakere. De vil nemlig ha hvete som gir god brødkvalitet.

– En god brødhvete bør ha et relativt høyt proteininnhold og relativt sterk glutenkvalitet. Hveten må ikke være groskadd, kornene bør være godt fylte og den hygieniske kvaliteten må være god, sier Uhlen.

Siden 2005 har forskerne hver høst samlet inn og analysert prøver av vår- og høsthvete.

– Det er viktig for mølle- og bakeindustrien å få oversikt over kvaliteten av årets avling så tidlig som mulig på høsten, når årets vare skal tas i bruk, sier Uhlen.

Kvaliteten på den norske hveten påvirker hvordan møllene setter sammen kornblandingene når de maler kornet, og hvilke typer av importert hvete de blander med.

– Det vil også bestemme hvilke typer av hvete som importeres, sier Uhlen.

2014 – et godt år

Hun forteller at mye tyder på at årets hvete har relativt god glutenkvalitet. Lite nedbør i innhøstingsperioden har gitt lite groskader. Mange har vært spent på proteininnholdet i årets hvete, siden denne var betydelig lavere enn optimalt i forrige sesong.

– I 2014 har vi hatt et svært godt år for høsthvete med større avlinger enn forventet. Dette har i mange tilfeller gitt noe lavere proteininnhold. For vårhvete, derimot, er proteininnholdet høyere enn i de siste sesongene, sier Uhlen.

Mange faktorer påvirker proteininnholdet. Å oppnå det optimale nivået slik at hveten egner seg godt til brødbakst, er derfor utfordrende for dyrkerne. Uhlen forklarer at proteininnholdet i stor grad er styrt av hvor mye nitrogen som er tilgjengelig for plantene.

– Ved å tilføre en del av nitrogengjødselen senere i sesongen, ser vi at proteininnholdet i kornet øker uten at vi må øke den samlede mengden med nitrogen i gjødsel.

Men å kunne forutsi proteininnholdet tidlig slik at bonden vet om han har gjødslet riktig, er en utfordring.

– Derfor forsker vi på hvordan varmt eller vått vær virker inn på denne prosessen, sier Uhlen.

Sorter for vått vær

Det er været som avgjør om avlingene fra de gylne hveteåkrene om høsten blir dyrefôr eller menneskeføde. Og regnet er viktigst.

– I årene fra 2007 til 2012 var det mye nedbør i innhøstingsperioden. Da ble mye hvete klassifisert til fôr på grunn av groskade. Når kornet starter spireprosessen før innhøsting, dannes det enzymer som bryter ned stivelsen i kornet. Det gir dårlig bakekvalitet, sier Uhlen.

Klimaprognoser tilsier mer regn om høsten. Forskerne har gjennom en årrekke foredlet sorter som spirer langsommere for å redusere problemene med groskade. Hvis klimaendringene slår til, er det behov for å gå enda lengre på denne veien.

– Norske sorter av vårhvete kan tåle en del regn uten av kvaliteten ødelegges. Vi har også kilder som kan krysses inn slik at vi kan utvikle enda mer spiretrege sorter.

– Været blir stadig mer utfordrende. Samspillet mellom vær, klima og kvalitet er komplisert, fastslår NMBU-professoren.

Mer penger til bonden

Norske Felleskjøp er én av aktørene som deltar i forskningsprosjektet Hvetekvalitet. For deres kunder – norske bønder – betyr bedre hvetesorter og dyrkingsmetoder mer inntekt.

– Bonden får 30 øre mer betalt per kilo for mathvete enn om hveten går til dyrefôr, sier Sindre Flø, fagsjef for markedsregulering i Norske Felleskjøp.

I år vil norske bønder dekke om lag 80 prosent av behovet for mathvete. Store avlinger og høy kvalitet gjør 2014 til et toppår.

Hva sto på gladiatormenyen?

Gladiatorkampene i Romerriket var ekstremt populær og brutal form for underholdning, og sannsynligvis ble det arrangert gladiatorkamper gjennom mer enn 700 år av Romerrikets historie.

Gladiatorkampene skjedde over hele Romerriket.

På grunn av alle de suksessfulle krigene som Roma deltok i, ble det tatt massevis av trenede soldater som fanger. Mange av disse slavene endte opp som gladiatorer.

Nå har sveitsiske og østerrikske forskere analysert beina fra en gladiatorgrav i oldtidsbyen Efesos, som ligger ved middelhavskysten i dagens Tyrkia. Forskerne ville finne ut mer om hvordan dagliglivet og matvanene var for gladiatorene her.

De regner med at graven er fra 200-300 år e.Kr. Restene av 22 gladiatorer har blitt analysert. Resultatene ble sammenlignet med vanlige romerske innbyggere i Efesos, slik at de kunne se om noe spesielt dukket opp i gladiatordietten.

Korn og aske

Det viste seg at alle, både gladiatorer og ikke-gladiatorer spiste mye hvete og bygg, noe som sannsynligvis var hovedingrediensen i dietten deres. Samtidig spiste de nok veldig lite kjøtt.

Men, det ble funnet noe rart i gladiatorbeina. Forskerne fant indikasjoner på at gladiatorene drakk en askedrikk, laget av trær.

Denne askedrikken blir nevnt i flere historiske kilder, blant annet hos naturforskeren og forfatteren Plinius den eldre. Han skrev Naturalis Historia, et enormt innflytelsesrikt leksikon, som ble skrevet rundt år 77 e.Kr.

Askedrikken kan ha vært et slags kosttilskudd for gladiatorene, som trodde at aske gjorde kroppen sterkere og mer motstandsdyktig.

Aske inneholder mye kalsiumkarbonat, og siden gladiatorene stort sett spiste korn, fikk de ikke i seg nok kalsium for å bygge opp beina. Historiske kilder beskriver hvordan gladiatorene helte i seg askedrikker, planter eller brent tre blandet med vann, som umulig kan ha smakt noe særlig godt.

Isotoper i beina

Forskerne har undersøkt isotoper av forskjellige stoffer i beina til de avdøde romerne, og restene skal fortelle hva slags mat de spiste.

Nivåene av strontium og kalsium i beina til gladiatorene var mye høyere sammenlignet med den vanlige befolkingen. Det kan indikere stort inntak av denne askedrikken, selv om forskerne ikke kan utelukke en annen kalsiumkilde, for eksempel meieriprodukter.

Beina etter de voksne og eldre gladiatorene var spesielt kraftige og viste tegn på rask utskiftning. Dette kan se ut som de ble utsatt for intens trening, som for eksempel løping og hopping med tungt beskyttelsesutstyr.

Selve gravplassen ble funnet på begynnelsen av 1990-tallet, i ruinene av Efesos, som var en viktig og rik havneby i hundrevis av år, og som fikk oppsving etter at romerne tok over byen rundt 130 f.Kr.

Byen var kjent for et enormt tempel til guden Artemis, et av oldtidens syv underverker, og biblioteket i byen. Etter naturkatastrofer og krig skrumpet byen inn til en liten landsby i siste halvdel av det første årtusenet e. Kr.

Referanse:

Sandra Lösch, m.fl: Stable Isotope and Trace Element Studies on Gladiators and Contemporary Romans from Ephesus (Turkey, 2nd and 3rd Ct. AD) – Implications for Differences in Diet  DOI: 10.1371/journal.pone.0110489

Gentest gir ny blomstring for hortensiadyrkerne

Hortensia er en populær prydvekst med lange dyrkingstradisjoner i Norge. Blomsterknoppdanningen skjer ute på jordet i løpet av sommeren og tidlig på høsten. Blomsterknoppene går deretter i hvile og har behov for en kjøleperiode for å bryte denne hvilen.

Plantene plasseres derfor noen uker på kjølelager før de flyttes over i veksthus eller plasttunnel for blomstring.

Produsentene følger samme oppskrift år etter år; likevel opplever selv den mest durkdrevne gartner fra tid til annen at utviklingen av blomsterknoppene er mangelfull og at det tar uvanlig lang tid å drive frem blomstene.

– En viktig forklaring ser ut til å være at plantene tas inn på kjølelager enten for tidlig eller for seint, sier Sissel Torre.

Hun er førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og leder et forskningsprosjekt som skal gi hortensiagartnere mer presise verktøy til å styre produksjonen.

– Hvis vi kan gjøre det enklere å sette plantene til kjøling til riktig tid, får gartnerne bedre kontroll med knoppdanning og prosessen der plantene bryter ut av dvalen. Det vil bety mye økonomisk, siden kortere tid på kjølelager og kortere produksjonstid totalt vil redusere både energiforbruket og veksthusarealet per plante.

– Bedre kontroll med knoppenes utvikling vil også gi høyere plantekvalitet og øke sannsynligheten for mange blomster på hver plante, sier Torre.

Det siste er viktig for produsentene fordi planter med to–tre blomster regnes som andresortering og gir vesentlig lavere pris enn planter med fire–seks blomster.

Timing og temperatur

Forskerne studerer i detalj hvordan klimaet virker inn på blomsterknoppenes utvikling. Kunnskapen vil gi dyrkerne større sikkerhet både for når plantene bør flyttes inn på kjølelager og for hvor lenge de skal stå til kjøling før plantene drives frem ved hjelp av kunstig varme og lys i veksthus.

– Vi har gjort forsøk i to år nå, og ser at temperaturen under knoppdannelsen har stor betydning for det vi kaller plantens kjølekrav. En plante som har hatt høy temperatur under knoppdannelsen, ser ut til å ha behov for lengre kjøling og lavere kjøletemperatur enn planter som har hatt moderat temperatur utendørs.

– Hortensia fra Norge har lavere kjølekrav enn hortensia fra Frankrike, Nederland og Tyskland, noe som er godt nytt for norske produsenter. Det betyr at vi har spesielt gode klimatiske forutsetninger for tidlig produksjon av hortensia, fastslår Torre.

Fra lupe til bioteknologi

Sentralt i prosjektet står utvikling av en molekylær test – en gentest – som skal fastslå knoppenes modenhet. Dagens metode er ikke presis nok. Den går ut på at landbruksrådgivere dissekerer knoppene og bruker lupe for å finne kjennetegn på bestemte utviklingsstadier.

Den nye testen er langt mer avansert. Den utvikles av selskapet Nsure i Nederland i samarbeid med norske, franske, tyske og nederlandske hortensiadyrkere og baserer seg på sammenligning av mønstre i plantenes genuttrykk.

– Hver uke i en tiukersperiode har vi satt planter på kjølelager og samtidig sendt knopper fra de samme plantene til Nederland for analyse. Deretter kobles gendata fra analysene i Nederland med våre data om plantekvalitet og hvor lang tid det tar å drive frem plantene, forklarer Torre.

Resultatene så langt tyder på at dersom man treffer blink med tidspunktet, vil tiden på kjølelager og tiden det tar å få plantene til å blomstre, reduseres med mange uker. For norske produsenter betyr det vesentlige kutt i energiforbruket per plante, ettersom drivingen foregår på en tid av året da det kreves kunstig tilførsel av lys og varme.

Fuktig luft svekker lukkemekanismer

Også de klimatiske forholdene i veksthuset har stor betydning for sluttkvaliteten på hortensiaplantene. Særlig luftfuktigheten i veksthuset ser ut til å ha stor betydning for plantenes holdbarhet etter at de havner i et klassisk stueklima med tørr luft og dårlig lys.

Hortensiaen har en rekke spalteåpninger på bladene som regulerer utvekslingen med omgivelsene. Normalt vil tørr luft og lite lys være signaler som får plantens spalteåpninger til å skalke lukene, men hos planter som har vent seg til svært fuktige omgivelser i veksthus, virker ikke denne mekanismen like godt.

Spalteåpningene forblir åpne, og blomstene tørker raskere ut hvis de ikke får tilstrekkelig med vann.

– Dette utgjør et problem for næringen, siden de fleste dyrkerne unngår unødig lufting for å spare energi. Da blir luften svært fuktig, og lukkemekanismene hos plantene kan svekkes. Vi ser i dag i hovedsak på tre ulike strategier for å håndtere denne utfordringen, forteller Torre.

Den første er å kartlegge sorter som er robuste mot høy luftfuktighet. Det finnes nemlig svært mange hortensiavarianter og noen tåler bedre høy luftfuktighet uten at spalteåpningenes lukkemekanisme blir svekket.

Den andre er å manipulere plantene ved hjelp av kunstig lys i veksthuset. Ved å manipulere lyskvaliteten gjennom for eksempel å tilføre blått lys – en av de tydeligste døgnrytmeregulatorene også for oss mennesker – kan plantene «narres» til å produsere funksjonelle spalteåpninger.

Den tredje strategien, som også er testet i dette prosjektet, er bruk av avfuktingssystemer i veksthus.

– Vi ser særlig lovende resultater av den typen varmepumpesystemer som de har installert på Gjennestad Gartnerskole. Varmepumpen høster solenergi og kjøler ned veksthuset samtidig som den avfukter luften. Den energien som tas vare på, kan brukes i andre avdelinger eller lagres i en buffertank og brukes om natta.

– Totalt kan dette systemet gi en energibesparelse på 40–50 prosent. Men det er klart at installering av slik teknologi vil være en betydelig investering for produsentene. Det er imidlertid flere typer avfuktingsteknologi for veksthus under utvikling sier Torre.

Stor overføringsverdi

Målt ut fra den verdien som tilfaller gartnerne, står dyrking i veksthus for rundt ti prosent av norsk landbruksproduksjon. Næringen er særlig viktig i oslofjordregionen og i Rogaland. Nordmenn er blant verdens aller ivrigste forbrukere av prydplanter og blomster, og markedsverdien av norsk blomsterdyrking beregnes til cirka 1,5 milliarder kroner.

Bransjen er imidlertid under sterkt press og opplever stadig tøffere konkurranse både fra produsenter lenger sør i Europa og fra andre verdensdeler.

– For mange veksthusdyrkere utgjør energikostnadene brorparten av utgiftene; i en del tilfeller helt opp mot 50 prosent. Det sier seg derfor selv at utvikling av verktøy som kan bidra til bedre arealutnyttelse og lavere energikostnader uten at det går på bekostningen av kvalitet og holdbarhet, er viktig for hele industrien, sier Torre.

Matfatet krymper når havet forsures

Raudåte er et lite krepsdyr som lever i Norskehavet, i norske fjorder og i det nordlige Atlanterhavet. Derfor har også dette dyreplanktonet fått det latinske navnet Calanus finmarchicus.

Hvert voksent individ er bare 3-4 millimeter, men det er utrolig mange av dem. Til sammen utgjør de en biomasse på hele 200 millioner tonn. Til sammenligning utgjør den viktige råvaren, norsk vårgytende sild, «bare» 10 millioner tonn.

Raudåta utgjør hele 90 prosent av alt dyreplankton i disse havområdene. Den er en av de største ressursene i norske farvann, og er basiskosten for mange fiskearter, for bardehval og enkelte sjøfugler.

– Grunnen til at den er så suksessfull, er dens spesielle livssyklus, sier biolog Sindre Andre Pedersen, som har gjort viktige funn på raudåte.

Energibomber

Når vårsola kommer, blomstrer planteplankton opp og fanger opp solenergi. Raudåte som ernærer seg på planteplanktonet, spiller en nøkkelrolle for at solenergien blir ført videre oppover i næringskjeden til fiskearter som beiter på den.

Raudåte er en mester på å fete seg opp og lagre fett. De er som små energibomber. Og når vinteren kommer, lar de seg synke ned opptil 1000 meter og overvintrer i dypet mens de tærer på fettreservene.

Så, når vårsola vender tilbake, stiger de opp til overflaten, forsyner seg av planteplanketon full av solenergi, bygger opp nye fettlagre, reproduserer seg – og sørger for at store mengder fisk, bardehval og sjøfugl får god næring.

Miljøstress

Men hva skjer når havet utsettes for miljøstress, som for eksempel at havet forsures på grunn av økt CO2-utslipp? Det har Sindre Andre Pedersen ved NTNU forsket på, sammen med en gruppe masterstudenter.

Tidligere forskning på hvilken innvirkning forsuring og andre klimatrusler har på organismer i havet, har hatt korte tidsperspektiv.

– Da får man ikke muligheten til å studere genetisk og fysiologisk tilpasning, og det er nettopp dette artene kan benytte for å tilpasse seg klimaendringene, sier Pedersen.

– Det er gjennom å studere arten gjennom flere generasjoner at man best kan observere hva som skjer når miljøet endrer seg.

Scenario 2100 og 2300

Det er første gang det er forsket på effekt av havforsuring hos en så langtlevende marin hoppekreps som raudåte over flere generasjoner.

– Å holde raudåte i live over lenger tid og få den til å reprodusere seg i laboratoriet, er det ikke mange i verden som lykkes med. Vi måtte bygge opp et eget eksperimentanlegg for å kunne skape helt stabile forhold, forteller Pedersen.

Forskerne har studert raudåte gjennom to generasjoner, over 136 dager. De har tatt utgangspunkt i to ulike scenarioer, basert på prognoser fra FNs klimarapport. Det ene scenarioet er for 2100, det andre for 2300. Vannet i laben har blitt forsuret med CO2 ut fra prognosene til FNs klimapanel.

Økt stoffskifte

Hovedfunnet er at raudåte som utvikler seg i et forsuret havklima, får økt stoffskifte.

– Vi tror det henger sammen med at dyrene må bruke mer energi på interne prosesser for å unngå at pH-verdien i kroppen synker, i takt med de sure omgivelsene.

– Og når stoffskiftet øker, øker forbrenningen. Det ser ikke ut til at dyrene kompenserer den økte forbrenningen med økt inntak av næring. Dermed går forbrenningen ut over veksten, utviklingen, fettlagrene – og reproduksjonen.

To generasjoner

Hos den første generasjon, observerte forskerne redusert utviklingshastighet, altså at hele livs- og reproduksjonssyklusen gikk saktere.

Den påfølgende generasjonen tilpasset seg og normaliserte utviklingshastigheten, men følgende skjedde:

  • Redusert vekst (dvergindivider)
  • Redusert eggproduksjon
  • Redusert oppbygging av fettreserver 

Konsekvensen av at fettreservene minker, kan bli at evnen til overvintring i dypet reduseres.

Konsekvensen av økt stoffskifte, er at raudåten bruker mer av den fangede solenergien til å utligne og tilpasse seg det forsurede havmiljøet. Dermed blir mindre av den verdifulle solenergien ført videre oppover i næringskjeden slik at produktiviteten i økosystemet blir lavere.

Basert på funnene har forskerne foretatt simuleringer for populasjoner av raudåte i nordlige farvann. Den viser at raudåtebestanden kan krympe med ti prosent fram til 2100. Da er kun havforsuring lagt til grunn.

Referanse:

Pedersen m.fl: Multigenerational Exposure to Ocean Acidification during Food Limitation Reveals Consequences for Copepod Scope for Growth and Vital Rates, Environmental Science & Technology, 2014, 48 (20), pp 12275–12284, doi: 10.1021/es501581j.

Fire av ti hadde nær-døden-opplevelser før gjenoppliving

Et hvitt lys. Det er den vanligste beskrivelsen av det mennesker opplever når døden banker på.

Det fremgår av den største studien av nær-døden-opplevelser noensinne, med utgangspunkt i et par tusen pasienter med hjertestans. Det handler om hva som skjer i minuttene før en gjenoppliving.

330 pasienter overlevde hjertestansen, og 140 av dem ble intervjuet av forskerne. 55 pasienter fortalte om en form for bevissthet etter at hjertet hadde sluttet å slå.

– Vi vet at hjernen ikke kan fungere etter at hjertet har sluttet å slå, sier Sam Parnia, forsker ved State University of New York, til The Telegraph.

– Men det ser ut som bevisstheten fortsetter i opptil to–tre minutter etter at hjertet har sluttet å slå, selv om hjernen stenger ned innen 20–30 sekunder.

Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Resuscitation.

Hver tiende hadde ut-av-kroppen-opplevelse

En 57 år gammel pasient fortalte forskerne at han hørte et apparat pipe to ganger etter hjertestansen, men før han ble gjennopplivet. 

– Mannen beskrev alt som hadde skjedd i rommet, sier Parnia.

– Men det viktigste var at han hadde hørt to pip fra et apparat som lager en lyd hvert tredje minutt. Dermed kan vi tidsangi opplevelsen.

De som overlevde, husket som regel bare noen få konkrete detaljer, men forskjellige temaer gikk igjen. Noen husket et skarpt lys, lik solskinn, mens andre fortalte om følelsen av frykt eller opplevelsen av å drukne.

13 prosent sa at de opplevde å være skilt fra kroppen sin.

Virkelige opplevelser

Albert Gjedde, som er professor i nevrobiologi ved Københavns Universitet, mener at opplevelsene før gjenopplivingen kan være virkelige.

– De opplever noe som føles som en ut-av-kroppen-opplevelse eller en nær-døden-opplevelse. Bevisstheten blir påvirket av det som skjer i omgivelsene, sier Gjedde, som er instituttleder ved Institutt for nevrovitenskap og farmakologi ved Københavns Universitet.

Han understreker at man i perioden før gjenopplivingen ikke er død. For da kan man ikke gjenopplives.

Fremstillingen i avisa The Telegraph er helt feil, mener Gjedde, for de skriver at man er død når hjertet stopper.

– Selv om hjertet slutter å slå, slutter ikke hjernen å fungere med en gang, sier Gjedde.

– Bevisstløshet inntrer som regel seks sekunder etter totalt opphør av oksygenforsyning til hjernen, men både hjerte og hjerne kan komme i gang igjen. Du er dermed ikke død ved hjertestans, sier han.

Men hvis bevisstløshet inntrer etter seks sekunder, hvordan kan denne personen huske to pipelyder flere minutter senere?

Gjedde mener at minnet om lydene kan stamme fra før hjertestansen.

– At hjertet stopper betyr ikke at oksygenforsyningen til hjernen stanser umiddelbart. De tre minuttene som forskerne har registrert, skyldes enten at hjertet ikke var fullstendig inaktivt, eller pasienten husket lydene fra før hjertestansen, mener Gjedde. 

Referanse:

Sam Parnia mfl: AWARE– AWAreness during REsuscitation – A prospective study, 2014, Resuscitation, DOI: 10.1016/j.resuscitation.2014.09.004

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.