Landet rundt skoleres unge mennesker til verv og ansettelser i idretten, men vil de slippe til?

Av Dag Vidar Hanstad, førsteamanuensis og seksjonsleder ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges idrettshøgskole.

Det blir stadig flere kompetente, unge mennesker i idretten. Disse må få sjansen når jobber utlyses og de unge idrettspolitikerne må bli hørt og tildeles sentrale verv. 

Forrige helg deltok et femtitalls tenåringer på kurs for unge ledere i Trondheim, mens 20 utvalgte ledere og ansatte i alderen 20-30 år var med på første samling i utdanningsprogrammet for yngre ledere på Hurdalssjøen. Sistnevnte gruppe skal i løpet av vinteren gjøre seg fortjent til 20 studiepoeng fra Norges idrettshøgskole (NIH) som samarbeider med Idrettsforbundet om det faglige innholdet i deltidsstudiet.

NIH har i mange år utdannet ungdom til lederoppgaver i idretten gjennom studiet sport management. Etterhvert har flere høgskoler tatt etter, og i dag er det tilbud ved høgskolene i Molde, Buskerud og Vestfold, Lillehammer og Telemark. Flere av de andre 17 høgskolene som tilbyr idrett, har også ledelsesfag.

Tar vi så med at flere forbund, som for eksempel Skiforbundet og Friidrettsforbundet, tar prisverdige initiativ overfor unge, kan vi fastslå at kompetansen hos de unge er stigende.

Denne utviklingen gir behov for noen refleksjoner. For eksempel spør forskeren Håkon Lorentzen om fagliggjøring og profesjonalisering fører til at de frivillige skyves ut. En tendens kan være at de ansatte tar seg av mange av de administrative oppgavene, men de frivillige overlates til å drive med dugnad i form av inntektsgivende tiltak – i tillegg til å være foreldretrenere og lagledere i barneidretten.

En slik arbeidsfordeling skal man ikke være redd for, forutsatt at det økonomiske fundamentet i idrettslag er bra nok. Målet må være at en god administrasjon skal gi mer aktivitet i laget – ikke mindre fordi alle ressursene må brukes til lønninger.

Får de jobb?

Studenter opplever at de må igjennom et særdeles trangt nåløye når de skal ut i arbeidslivet. Til jobber i særforbund og kretser er søkerlistene ofte svært lange. Størst sjanse har de som går hele studieløpet som ender opp med master.  På NIH registrerer vi at så å si alle er i jobb et halvt år etter avlagt eksamen. De går til kretser, forbund, klubber eller forvaltningen i det offentlige.

For bachelorstudenter er det litt vanskeligere, men her er det mange som skaffer seg praktisk erfaring gjennom (eller i tillegg til) studiet, og kommer seg inn i arbeidslivet på den måten. Mange bruker også idrettsstudiene som en del av bacheloren, og går i en annen retning etterpå.

Denne tendensen vil nok bli mer synlig i årene som kommer, da antallet studieplasser rundt i landet trolig ikke står i stil med arbeidsmarkedet. Her har utdanningsinstitusjonene et ansvar med å gi unge studenter realistiske forventninger om arbeidssituasjonen.

Får de tillitt?

Ikke alle som tar utdanning ved en høyskole, ser for seg en jobb innen idretten. Det er heller ikke målet for idrettens egen kursvirksomhet. Her dreier det seg om å skolere gode ledere som vil engasjere seg i frivillig arbeid.

Etter noen år med observasjon og involvering slår det meg at det finnes mange lysende ledertalenter i norsk idrett. Unge mennesker som er kunnskapsrike, reflekterte og målbevisste. En god del av disse slipper til i sine klubber, forbund og kretser, men samtidig er det en tendens at de stemples som ungdomsrepresentanter med avgrensede ansvarsområder og innflytelse.

Visst er erfaring en mangelvare, og det er nå en gang slik i idretten at taus kunnskap og nettverk har stor betydning. Samtidig sitter ikke alle ledere i 50- og 60-årene med innsikten de trenger for å lede en organisasjon der barn og unge utgjør majoriteten.  Ikke minst er de unge en helt avgjørende faktor for å gi idretten legitimitet.

En del av utfordringene idretten står overfor, vil kunne løses best ved å gi unge mennesker i 20-årene sentrale posisjoner. Så hører det selvsagt med at mange av disse er opptatt med utdanning og familieetablering. Det forhindrer imidlertid ikke at skolerer seg og ønsker politisk innflytelse.

Så det er bare å gi tillit. Jeg er overbevist om at den ikke misbrukes.

En stor del av de mørke feltene som utgjør venstre øye og den måpende munnen til «mannen i fullmånen», kalles Stormenes hav.

Dette havet er ei lavaslette, resultatet av et voldsomt sammenstøt mellom månen og en småplanet i solsystemets kaotiske barndom. Trodde man.

Sprekker etter nedkjøling

Nå må forskerne finne en annen forklaring. Resultater fra to amerikanske månesonder viser nemlig at under yttergrensene av den urgamle lavasletta ligger det riftdaler, lange sprekker.

De har en tilnærmet firkantet form. Det passer ikke med den gamle kollisjonsforklaringen. Da burde de vært ovale eller runde.

Isteden tror forskerne nå at disse riftdalene ble dannet etter at området ble fylt av radioaktive stoffer fra dypet av månen. Radioaktiviteten varmet området mer enn omgivelsene.

Dermed trakk området seg sammen med en annen fart enn resten av månen. Dette førte til spenninger i overflaten, og dermed sprekker, ikke ulike de som oppstår når leirjord tørker ut.

Også på Enceladus og jorda

Sprekkene ligner også de som romsonden Cassini har fotografert  på Saturns måne Enceladus. Uoffisielt kalles de tigerstriper. Men selv om stripene ligner de på månen, er de mye yngre, trolig mindre enn tusen år gamle. Det viser at Enceladus fortsatt er geologisk aktiv.

Det samme er jo vår egen planet, og riftdaler finnes både mellom kontinentplatene under verdenshavene og for eksempel i Afrika. Denne store riftdalen strekker seg fra Syria og helt sør til Mosambik, med en forgrening vestover inn i blant annet Victoriasjøen.

Forskjeller i tyngdekraften

Riftdalene i utkanten av Stormenes hav på månen er fylt av lava. Dalene hadde lavere tyngdefelt enn omgivelsene. Derfor kunne de to amerikanske månesondene oppdage dem.

Tvillingsondene Ebb og Tide i prosjekt Gravity Recovery and Interior Laboratory (GRAIL) målte nemlig hvordan tyngdefeltet til månen varierte fra sted til sted.  

Forskjeller i tyngdefeltet førte nemlig til at månen trakk med varierende kraft på romsondene, ettersom de gikk rundt månen. Dermed forandret banene seg. Disse baneforskjellene førte igjen til at avstanden mellom sondene varierte. Denne avstandsforskjellen kunne måles.

Slik kunne forskerne tegne opp et kart over tyngdekraften på månen. Dette kartet viser altså at Stormenes hav er innrammet av lavafylte riftdaler.

- Vi tolker tyngdekraftsavvikene (..) som deler av et rørledningssystem for magma på månen, som tilførte lava til overflaten under vulkanske utbrudd for lenge siden, sier sjefsforsker Maria Zuber fra Grail-prosjektet i en nyhetsmelding fra NASA.

Resultatene er publisert i en artikkel i tidsskriftet Nature.

Lenker og referanse:

NASA Mission Points to Origin of “Ocean of Storms” on Earth’s Moon, nyhetsmelding fra NASA

Jeffrey C. Andrews-Hanna et.al: Structure and evolution of the lunar Procellarum region as revealed by GRAIL gravity data, Nature 514, 68-71, 2. Oktober 2014, doi:10.1038/nature13697

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Furuspinneren, som har hatt alvorlige men sporadiske utbrudd iNorge, kan komme til å gi langt hyppige skader i et endret klima. Spesielt kan lange tørkeperioder utløse utbrudd av denne arten.

Furuspinner (Dendrolimus pini) er et eksempel på en art som allerede er utbredt i Norge, men som kan få langt hyppigere utbrudd i endret klima. Larveutviklingen til  denne store sommerfuglen strekker seg over tre somre og larvene overvintrer to ganger før de er fullvoksne. Larvene overvintrer i skogbunnen og kryper ned og opp langs stammen hver høst og vår. Tidlig i sin tredje sommer forpupper de utvokste larvene seg og blir til en voksen sommerfugl. Hver larve eter en mengde nåler i løpet av livet, særlig i den andre sommeren da appetitten er størst. Furu kan tåle kraftig nåletap om det er begrenset til en sesong, men gjentatt avnåling over flere år fører til at trærne dør.

Furuspinneren hadde store utbrudd i Elverum og Løten i årene 1812-16 og 1902-04. Det siste utbruddet strakte seg fra Åsnes i sør til Stor- Elvdal i nord, og fra svenskegrensa i øst til Romedal og Løten i vest. Siden larvene kryper langs stammen til og fra vinterkvarteret i skogbunnen ble limringer på stammen benyttet som en bekjempelsesmetode. Lokale skogeierlag søkte om statlig stø

tte til limringaksjonen, men fikk avslag. Senere – etter at utbruddet hadde kollapset – fikk de likevel dekket utgiftene. Man kan fremdeles se merker etter limringene på noen stammer, mer enn hundre år senere.

Furuspinner har sammen med et par nære slektninger (Dendrolimus sibiricus og Dendrolimus superans) forårsaket skogskade og tredød over enorme barskogområder i Russland, Kina og Øst-Asia. Et skogområde tilsvarende 84 % av Norges areal ble skadet eller drept i løpet av en 30-års periode.

Tørke ser ut til å være en viktig utløsende faktor for utbrudd av furuspinner. Den trives nemlig godt på tørre furumoer på morenegrunn, og før utbruddet i 1902-04 hadde vannstanden i Glomma vært uvanlig lav i to år på rad. Lange tørkeperioder er derfor trolig den viktigste klimarelaterte årsaken til utbrudd av denne arten.

I Norge lever siste rest av den europeiske villreinstammen. Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) studerer arten for å samle inn kunnskap og finne ut hvordan den lever i dag. Dette er kunnskap som er ment å komme folk og forvaltning til gode.

Forskerne har blant annet tatt i bruk GPS-halsbånd, og i de siste årene er halsbåndene også utstyrt med kameraer som tar bilder og video mens reinen vandrer rundt på fjellet. Dette har for første gang gitt forskerne mulighet til å studere villreinen når den er helt uforstyrret av mennesker. Bildene gir også alle som er interessert et innblikk i villreinen på nært hold.

Forskerne ønsker å finne ut hvordan reinen bruker fjellområdene og hvorfor, og spesielt hvordan vi mennesker påvirker arealbruken til reinen

Reinens hverdagsliv

– Opptakene gjør at vi har fått tilgang til dagliglivet til villreinen og har kunnet studere den på en helt annen måte enn før. Vi kan følge flokkene når kalver blir født og når vinterstormene raser og reinen er helt alene på fjellet. Dette viser hvor veltilpasset denne arten er til sitt miljø på fjellet, sier Olav Strand, forsker i NINA.

Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder. Merking av villrein med GPS-sender er en svært verdifull metode både for forskning og forvaltning. Metodene som brukes for radiomerking og innfangning av dyr er godkjent av Forsøksdyrutvalget.

Se flere filmer om villrein her:

GPS-merking av villrein

Merking av villrein med GPS-sendere er en verdifull metode for både forskning og forvaltning.
Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder.

Villreinen møter barrierer på Dovrefjell

Animasjonsfilm viser hvordan bebyggelse, veier, jernbane og lignende har stykket opp leveområdene og gjort livet vanskeligere for villreinen på Dovrefjell og i Rondane. Filmen er produsert av Norsk institutt for naturforskning.

Tidligere er det observert rundt 1500 hvalrosser på strandlinjen, men antallet har økt raskt.

– Vårt beste estimat er at det nå er 24 ganger så mange, sier Megan Ferguson, som driver med kartlegging av arktiske sjøpattedyr.

Hvalrossene er samlet tett i tett på stranden, et syn som ifølge forskerne er blitt «altfor vanlig de siste åtte årene som følge av klimaendringer», skriver det amerikanske geologiske senteret USGS i en uttalelse.

Sommerisen er i ferd med å trekke seg tilbake nord for den amerikanske og russiske kontinentalsokkelen i Tsjuktsjerhavet.

Hvalrossene legger seg normalt på havisen for å hvile, men når denne smelter, blir de tvunget til å legge seg på land for å opprettholde sin naturlige hvilesyklus, ifølge USGS.

Mange har kanskje følt på håpløsheten når en vi holder kjært mister hukommelsen og ikke lenger husker hvem du er, selv om du kommer på besøk daglig.

Men tid brakt sammen med pårørende kan likevel påvirke Alzheimers-pasienten, selv om selve besøket blir glemt.

De positive følelsene fra besøket forsvinner ikke bestandig sammen med minnet.

Minner og følelser

Alzheimers sykdom forårsaker et gradvis tap av hjerneceller, og er ofte årsaken til demens. Noen av vanligste symptomene er tap av minnet, problemer med å resonnere og desorientering.

Men selv om vi vet at hukommelsen kan forsvinne, vet vi lite om hvordan pasientenes emosjonelle reaksjoner lever videre etter at et minne er visket ut fra bevisstheten.

I en liten studie av en gruppe mennesker med Alzheimers, sammenlignet forskere deres emosjonelle responser med en gruppe mennesker med hukommelsen i behold.

Ved å vise forsøkspersonene filmklipp med innhold som skulle vekke latter og glede, eller sorg og tårer, ville forskerne se hvor lenge følelsene knyttet til filmene varte.

Et levende følelsesliv

Omtrent fem minutter etter å ha sett på filmklippene, undersøkte forskerne deltakernes hukommelse med en rekke kontrollspørsmål.

Som forventet husket pasientene lite eller ingenting av filmene de hadde sett.

Men i tillegg til å svare på hvor mye av filmene de kunne huske, ble pasientene også bedt om å svare på spørsmål for å kartlegge deres følelsesmessige sinnstilstand, før og etter filmene.

Pasientene med Alzheimers hadde høyere målinger på både sorg og glede i opptil en halv time etter filmvisningen.

Forskerne meldte også at jo mindre pasientene husket fra filmen, jo lengre varte følelsen deres av sorg.

Motivasjon til interaksjon

Edmarie Guzmán-Vélez, én av forskerne bak denne studien, mener dette er dette er et vitenskapelig holdepunkt for at dementes følelsesliv består, selv om hukommelsen har sviktet.

- Våre funn burde motivere omsorgspersoner ved at de viser dem at deres handlinger rettet mot pasientene virkelig har betydning, sier hun i en pressemelding.

- Hyppige besøk og sosiale interaksoner, trim, dans, vitsing og servering av pasientenes favorittmat er enkle handlinger som kan ha en varig, emosjonell innvirkning på pasientenes livskvalitet og subjektive velhetsfølelse, understreker Guzmán-Vélez.

Forskerne bak studien understreker også at negative handlinger vil ha en større effekt på pasientene, selv om de ikke husker at det har skjedd. For eksempel kan det å bli forsømt av en omsorgsarbeider ha en negativ virkning.

Referanse:

Guzmán-Vélez, E. Feinstein, J. Tranel, D. Feelings without memory in alzheimer disease. Cognitive and behavioral neurology (2014)

Det er ikke tilfeldig hvis du er av typen som liker å spise sjokolade til kaffen.

De to ingrediensene deler nemlig den samme dominerende kjemiske forbindelsen, og forskerne har funnet ut at vi i Vesten foretrekker dette.

Den kunnskapen skal nå brukes til å utvikle et dataprogram som kan foreslå nye oppskrifter.

Sebastian Ahnert, smaksforsker ved Cavendish-laboratoriet i Cambridge, har utviklet en test som viser om den kjemiske sammensetningen av matvarer er lik eller ulik. Dette gjør det mulig å spå om forskjellige ingredienser passer sammen.

Nettverket er skapt ut fra en algoritme som grupperer de matvarene som deler kjemisk ryggrad. Mat som deler kjemiske forbindelser, ligger tett på hverandre i nettverket. Se illustrasjonen her. 

Alkohol og frukt har god kjemi

Hypotesen om kjemiske komponenter har eksistert lenge og har blant annet blitt fremsatt av den berømte kokken Heston Blumenthal.

Den har imidlertid ikke blitt undersøkt vitenskapelig. Derfor måtte Sebastian Ahnert og hans forskergruppe starte med å kartlegge de kjemiske forbindelsene som gir mat smak.

Forskerne samlet en enorm database av kjemiske forbindelser og skapte et nettverk av kjemisk tilknytning mellom ulike matvarer. Jo nærmere matvarene ligger i nettverket, jo mer har de til felles.

Alkohol og frukt ligger tett på hverandre, noe som kan gi god mening for dem som liker fruktige drinker som strawberry daiquiri – som lages med jordbær og rom.

I Asia er det motsatt

På bakgrunn av det kjemiske nettverket analyserte forskerne ingrediensene fra 50 000 matoppskrifter.

– I Vesten kombinerer vi typisk ingredienser som deler kjemiske komponenter, sier Sebastian Ahnert.

– I det asiatiske kjøkkenet er det motsatt.

Vin og ost ligger tett på hverandre, mens det er stor avstand mellom soya og wasabi.

Forskerne tror ikke dette skyldes fysiologiske forskjeller på menneskegrupper.

– Det er massevis av mennesker i Vesten som elsker for eksempel japansk mat.

Han tror snarere forklaringen er at asiatisk mat inneholder mye umami.

Umami beskrives som den smaken som gir en opplevelse av fylde og velsmak. Tomater, parmesan og sopp inneholder for eksempel mye umami. Det gjør at maten smaker godt, selv om den har ulik kjemisk sammensetning.

Hvitløkssaus med kaffe?

Selv om forskerne ikke vet sikkert om to matvarer passer sammen – er de på god vei.

– Vi kan identifisere statistiske tendenser. Vi har sett at delte kjemiske forbindelser spiller en stor rolle, forteller Ahnert.

Han forteller at hvis man for eksempel vil blande mango med noe, så kan datamaskinen komme opp med en rekke forslag.

Ahnert samarbeider nå med den eksperimenterende kokken Heston Blumenthal. Sammen tester de nye kombinasjoner av matvarer.

– Vi genererer nye kombinasjoner som kan testes i praksis, sier Ahnert.

Neste gang du åpner kjøleskapet, kan du vurdere å bli inspirert av Sebastian Ahnerts matnettverk. Kanskje du kan vurdere å servere oksekjøtt med en kaffehvitløksaus til den neste familiemiddagen?

Referanser:

Yong-Yeol Ahn m. fl.: Flavor network and the principles of food pairing, 2011, Scientific reports, doi:10.1038/srep00196 (sammendrag)

Sebastian E Ahnert: Network analysis and data mining in food science: the emergence of computational gastronomy, 2013, Flavour, doi:10.1186/2044-7248-2-4 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det nybeskrivne mineralet peterandresenitt inneheld Lindqvist-ionet, som aldri tidlegare er funne i naturen. Ionet består av niob-atom forbundne av oksygen-atom.

Samansetjinga av bergartar endrar seg over tid. På same måte som ei handfull med salt ikkje er ei handfull med salt særleg lenge om ein let vatn sildra over den, endrar bestanddelane i bergartene seg, om enn i eit heilt anna tidsperspektiv.

Men metallet niob vert rekna som ikkje flyttbart i geologiske prosessar, det vil seia at det ikkje vert påverka av desse prosessane. Dermed kan det brukast som referansepunkt når ein skal bestemma utviklinga av ulike bergartar.

Men eit lite oransje glimt i eit steinbrot i 2010 har ført til at denne oppfatninga må modifiserast.

– I 1953 klarde den svenske kjemikaren Ingvar Lindqvist som den fyrste å framstilla syntetisk i ein fast forbindelse ionet som fekk namn etter han, fortel fyrsteamanuensis Henrik Friis frå Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo.

Berre framstilt i laboratoriet

Eit ion er eit elektrisk lada atom, eller, som Lindqvist-ionet, ei gruppe av atom som er bundne saman og har ei total ladning. Lindqvist-ionet tilhøyrer ei gruppe av forbindelsar som samla vert kalla polyoxometalat.

Eigenskapane til desse forbindelsane gjer at dei kan brukast til ei rekkje ulike formål, frå å rensa forureina vatn til å gjera kvantedatamaskinar mulig. Dei har derfor stor interesse for kjemiforskarar over heile verda.

– Men Lindqvist-ionet har til no berre vore framstilt i laboratoriet. At det skulle finnast i naturen, har vore diskutert som ein hypotetisk muligheit, men dette er fyrste gongen det er påvist, seier Friis.

Medan dei fleste bergartar er sure, det vil seie at dei har låg pH-verdi, forskar Friis på alkaline bergartar, som ligg i den andre enden av pH-skalaen. Det er i desse bergartane det er håp om å finna Lindqvist-ionet.

– Når pH-verdien går ned, dannar ionet forbindelsar med hydrogenatom og vert omdanna, forklarar Friis.

Betydelege konsekvensar

Geologiske prosessar skjer gjerne ved temperaturar på fleire hundre grader, men Lindqvist-ionet er ustabilt alt ved relativt beskjedne 85 grader. Når det no er funne i naturleg form, betyr det at niob ikkje er eit like sikkert referansepunkt som ein tidlegare har trudd.

– Det hender at andre geologar omtalar oss mineralogar litt nedlatande som «frimerkesamlarar», smiler Friis.

– Men sjølv om ein god del av dei nye minerala vi beskriv, kanskje ikkje er så spennande for andre, dukkar det med jevne mellomrom opp funn som har betydelege konsekvensar for andre fagfelt. Kva for nokre det gjeld, veit vi jo ikkje før vi har gjort analysane våre.

Gode vener

Det nybeskrivne mineralet som inneheld Lindqvist-ionet, har fått navnet peterandresenitt, etter finnaren Peter Andresen. Skienslæraren er medlem i Geologisk Museums Venneforening, og fann mineralet under eit av sine mange besøk i larvikittbrotet til AS Granit i Tvedalen ved Larvik.

– NHM får inn rundt 100 mineralprøver til analyse frå publikum kvart år.

– Men når folk som Andresen kjem med prøvar, veit vi at dei alltid er verdt å kikka nærmare på. Dei har så høg kompetanse at sjølv om dei gjer dette som privatpersonar, kjennest det feil å omtala dei som amatørar, seier Friis.

Faktisk var det ein av desse amatørane som gjorde dei fyrste analysane og påviste at dette var eit nytt mineral. Alf Olav Larsen står dermed som medforfattar på den vitskaplege artikkelen.

– Vi forskarar ved NHM er heilt avhengige av entusiastar som bringer nye mineral til forskinga. Det er heilt uråd for oss å bruka like mykje tid i felten, seier Friis.

Referanse:

Friis m.fl: Peterandresenite, Mn₄Nb₆O₁₉•14H₂O, a new mineral containing the Lindqvist ion from a syenite pegmatite of the Larvik Plutonic Complex, southern Norway. European Journal of Mineralogy, April 2014, doi: 10.1127/0935-1221/2014/0026-2385.

Verdens største øy, Grønland, er nærmest dekket av is. Isflaket strekker seg over 1,7 million kvadratkilometer, og regnes som verdens nest største innlandsis, etter Antarktis.

Dersom all isen på Grønland smelter, vil havnivået kunne stige over syv meter.

Til tross for at isen tilsynelatende virker stabil, viser nye beregninger at isen ikke tåler klimaendringer så godt som tidligere trodd.

Ulik en isbit

For øyeblikket smelter omtrent 200 gigatonn av isen på Grønland i året, som hever havnivået rundt 0,6 millimeter.

Men verre er det å regne ut hvor mye is som forsvinner på grunn av bevegelsen innad i selve innlandsisen. Det enorme isflaket er nemlig langt fra stillestående. Strømmer i isen former isbreer, som frakter is ut mot kysten.

- Når disse store innlandsisene smelter, om det er på grunn av skiftende årstider eller et varmere klima, smelter de ikke som en isbit, forteller Marion Bougamont i en pressemelding.

Hun har utarbeidet nye beregninger for hvordan klima kan påvirke Grønlandsisen.

- I stedet er det to kilder for istap: smelting på overflaten og økte strømmer i selve isen, og det er en kobling mellom disse to mekanismene som vi ikke fullt forstår og som heller ikke blir tatt med i beregningen hos standardmodeller, fortsetter Bougamont.

Tømte innsjøer

Tidligere har det vært foreslått at strømmene beveger seg over harde, “vanntette” bergarter. Men nå viser nye funn at grunnen under isstrømmene består av myke og porøse sedimenter, og kan derfor ta opp og oppbevare store mengder vann. 

Når Bougamont og hennes kolleger tok dette inn i beregningen, viste det seg at isstrømmene kan påvirkes drastisk av økende temperaturen.

Når isen på overflaten smelter, kan noe av vannet samles og forme innsjøer. I perioder med mye smelting, fylles og tømmes disse innsjøene raskt, noe som gjør at sedimentene under isen tar opp mer vann.

Jo mer vann sedimentene tar opp, jo mykere blir underlaget, som igjen gjør at isen glir enda raskere over den.

Dermed kan det se ut til at isen er skjørere enn tidligere trodd. Dersom det blir varmere, vil mer av overflaten smelte bort, skape innsjøer og drive strømmene raskere fremover og til slutt føre mer is ut i havet.

Referanse

Bougamont, M. (et.al) Sensitive response of the Greenland Ice Sheet to surface melt drainage over a soft bed. Nature Communications (2014)