Det er noen av konklusjonene i en ny rapport som tar for seg 16 av fjorårets ekstreme værhendelser. Ulike forskergrupper har forsøkt å finne ut om hendelsene ble påvirket av menneskeskapte klimaendringer.

Hele fem uavhengige grupper av forskere kom til samme resultat når de studerte hetebølgen i Australia, ifølge nyhetsbyrået AFP.

– De har faktisk vist at sannsynligheten for å observere slike ekstreme australske temperaturer i en verden uten menneskeskapte klimaendringer nærmest ville vært lik null, sier Peter Stott fra det britiske meteorologiske instituttet Met Office.

Rekordvarmt

Studiene i rapporten er basert på sammenligninger av faktiske værhendelser og beregninger av hva slags vær vi trolig ville hatt uten global oppvarming.

Vanligvis er det ikke mulig å si med sikkerhet om en bestemt værhendelse er en direkte konsekvens av klimaendringene. Men i enkelte tilfeller – som hetebølgen i Australia – viser beregningene at det aktuelle været ville vært ekstremt usannsynlig hvis ikke temperaturen på jorda hadde steget.

Australske meteorologer måtte i fjor ta i bruk en ny farge på kartene sine for å illustrere de høye temperaturene. Mange varmerekorder ble knust, og tørken var en av de verste noensinne. Skogbranner raste både på det australske fastlandet og øya Tasmania.

Flom i India

Ifølge den nye rapporten er det sannsynlig at klimaendringene også bidro til ekstremvær i flere andre deler av verden i 2013.

Både i Vest-Europa, Kina, Japan og Korea var sommeren svært varm. Varmeperiodene i alle disse landene er eksempler på hendelser som er blitt mer sannsynlige som følge av global oppvarming.

Det samme gjelder fjorårets tørke i New Zealand og et svært kraftig regnvær i India som førte til oversvømmelser som kostet nesten 6000 mennesker livet.

Forskerne fant imidlertid ikke noe som tydet på at klimaendringene medvirket til en kraftig storm i Nord-Europa i slutten av oktober og et voldsomt snøfall i Pyreneene.

– Hindrer oss i å forstå

Den ekstreme tørken i California, som har vart i flere år og utløst en lang rekke skogbranner, blir også behandlet i rapporten. I dette tilfellet spriker resultatene.

En gruppe forskere fra Stanford University kom fram til at klimaendringer har medvirket til at det er blitt mindre regn om vinteren i denne delen av USA. Men to andre grupper mener det fortsatt er usikkert om endringene i klimaet har noe med tørken å gjøre.

Uavhengig av den globale oppvarmingen vil været alltid bli påvirket av naturlige variasjoner. En vanlig oppfatning har derfor vært at vi aldri kan vite om enkeltstående værhendelser skyldes klimaendringer.

Klimaforskeren Sophie Lewis, som har deltatt i den ene studien av hetebølgen i Australia, mener imidlertid at det blir for kategorisk å si det slik.

– Denne typen uttalelser er lite nyttige. De hindrer oss i å forstå hvordan klimaendringene påvirker det vi opplever, sier Lewis til avisa The Guardian. (NTB)

En gruppe tyske arkeologer har oppdaget restene fra en romersk festning som huset hele 500 mann i perioden 70–120 e.Kr. Det skriver LiveScience.

Forhistorisk søppel er gull verdt

Bildene i galleriet stammer fra utgravingen som foregår i den tyske byen Gernsheim like ved Rhinen.

Her har arkeologene klart å grave frem noe folk vanligvis ikke setter nok pris på, nemlig forhistorisk søppel.

Hans-Markus von Kaenel, som er professor ved Goethes universitetsinstitutt for arkeologi, forteller at søpla ble kastet ut i grøftene da den siste gruppen av romerske soldater forlot stedet.

Arkeologer kan dermed glede seg over gamle potteskår, som gjør det mulig å bestemme nøyaktig når fortet ble lagt ned.

– Vi har virkelig truffet jackpot med denne utgravingen, sier von Kaenel til LiveScience.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

At det å stå nær en høyttaler på en rockekonsert ikke er så bra for hørselen, vet de fleste. Det samme gjelder høy lyd på hodetelefonene våre.

Men nå viser en ny tysk studie at også lavfrekvente lyder kan gi forandringer i øret, og risiko for permanente skader, skriver Sciencemag.org.

21 frivillige forsøkspersoner med normal hørsel har i en studie blitt utsatt for et 30 hertz-signal i 90 sekunder av gangen. Dette tilsvarer den dype, vibrerende lyden du hører når du åpner vinduet på bilen om du kjører fort på en motorvei.

Endringer i øret

Forskerne ved Ludwig-Maximilians-Universität München fant ut at det var endringer i det indre øret i rundt tre minutter etter forsøket.

De målte den såkalte spontane otoakustiske emmisjon (SOAE), som er meget svak lyd som et frisk øre sender ut. Denne oppfattes med en følsom mikrofon. I forbindelse med hørselstap eller forandringer i hørselen, er det kjent at denne endrer denne seg.

I forbindelse med eksperimentet observerte forskerne at SOAE begynte å svinge opp og ned i styrke. Dette fortsatt i tre minutter.

Vet ikke hva det betyr for hørselen

Endringene som skjer er ikke et direkte tegn på hørselstap, presiserer forskerne, som snart skal publisere studien i Royal Society Open Science.

Men de mener det er en risiko for at øret kan være midlertidig mer utsatt for skader etter å ha blitt eksponert for lavfrekvente lyder over tid.  

Ubevisst den laveste støyen

Det menneskelige øre kan oppfatte lyder mellom 20 000 og 20 hertz, selv om endrer seg gradvis etterhvert som vi blir eldre.

Den dårlige hørselen vi får når vi blir eldre blir til en viss grad kompensert for hvis man har store ører, ifølge en dansk forsker.

De mest lavfrekvente lydene er bare så vidt hørbart for et normalt øre, og folk vet ikke alltid at de blir utsatt for dem.

I fjor fant en svenskforsker ut at vibrasjonene fra håndholdte verktøy også kan øke risikoen for hørselskader.

I mange land foregår det en intens diskusjon om hvordan vindmøller påvirker hørselen til folk. Forskerne er nå interessert i å gjøre det samme forsøket, nettopp på støyen fra vindmøller.

Referanse:

Markus Drexl m.fl: Low-frequency sound affects active micromechanics in the human inner ear, Royal Society open Science, september 2014

Selv om mennesker sjelden blir syke av Mycobacterium avium, kan bakterien være farlig for personer som lider av immunsvikt eller kroniske lungesykdommer. At bakterien er motstandsdyktig mot flere typer antibiotika, gjør  ikke saken bedre.

Det er heller ikke uvanlig at griser infiseres, uten at dyrene oppfattes som syke. Bakterien overlever da inne i en type immunceller, eller makrofager, og dette kan føre til at det dannes forandringer i vevet rundt.

Angelika Agdestein har i sitt doktorgradsarbeid undersøkt to underarter av denne bakterien, og hvilke smitteveier disse tar når de angriper gris. Hun har også sett på hvor stor evne de har til å forårsake sykdom hos denne dyrearten, og om smitte til mennesker via infisert svinekjøtt er mulig.

De to artene kalles Mycobacterius avium subsp. avium og Mycobacterius avium subsp. hominissuis. Den første forårsaker tuberkolose hos fugler, den andre finnes hovedsaklig i gris og mennesker. 

Strø kan være en smittekilde for gris

Gjennom et eksperiment med smitte av gris viste Agdestein at begge underartene av Mycobacterius avium smitter gris. Men bare typen hominissuis ble skilt ut i grisens avføring. De to underartene fremkalte omtrent like stor grad av infeksjon, men bare den ene typen ble utskilt fra tarmen. 

- Dette kan tolkes slik at hominissuis-typen i større grad skilles ut fra smittede dyr og at smittepresset i problembesetninger blir høyere enn for avium-typen, sier Agdestein.

For å finne ut om strøet som brukes i grisebingen kan være smittekilde, foretok forskerne genetiske undersøkelser av avium-typen fra torvstrø og fra griser på flere gårder. Det var nært slektskap mellom bakteriene fra torvstrø og fra gris på samme gård, noe som ifølge Agdestein tyder på at strø kan være en viktig smittekilde for gris. 

Smitte oppdages først i slakteriet

Smittede griser virker ofte helt friske, og eventuelle sykdomsforandringer oppdages i de fleste tilfeller først på slakteriet, oftest på grunn av forandringer i lymfeknutene. Ved funn av typiske forandringer i slakteskrotten, blir hele skrotten eller deler av den kassert.

- I besetninger hvor infeksjonen har etablert seg, kan det å måtte kvitte seg med slakt bety betydelige økonomiske tap for bonden, opplyser Agdestein.

Infeksjon hos menneske har i flere tilfeller vært sporet til vannkilder. I vannsystemer kan mykobakteriene danne biofilm, et samfunn av mikroorganismer og egenproduserte stoffer de omgir seg med, som beskytter dem mot konvensjonell rensing av drikkevann.

Slipper gjennom kjøttkontrollen

Det er uvisst om svinekjøtt kan være en smittekilde for mennesker, men bakterieisolater fra gris og mennesker er genetisk svært like. Dette kan bety at gris og mennesker smitter hverandre eller at de er utsatt for felles smittekilder, for eksempel vann.

Hvis det finnes uoppdagede mykobakterier i griser som blir slaktet, er muligheten til stede for at mennesker kan smittes via svinekjøtt. Agdestein testet derfor forekomster av M. avium hos griser som var levert til slakteri for ordinær slakting.

Testene avdekket høy forekomst av M. avium og andre potensielt sykdomsfremkallende mykobakterier i svineskrotter, ofte uten at det var synlige forandringer i slakteskrotten.

- Det kan derfor være en sjanse for at infisert kjøtt slipper gjennom kjøttkontrollen, noe som muligens kan representere en fare for utsatte pasientgrupper. For eksempel mennesker med kroniske lungelidelser, sier Agdestein.

Bakterier fra gris vokser godt i celler fra menneske

Studier av hvordan M. avium oppfører seg i celler fra gris og menneske kan gi viktig informasjon om eventuell smitte fra gris til menneske og omvendt.

 – Vi studerte hvordan bakterier som var isolert fra henholdsvis gris og menneske, vokste i makrofager fra mennesker, sier Agdestein og fortsetter.

- Da så vi at bakterier fra gris vokste like godt som bakterier fra mennesker i disse cellene, noe som tyder på at menneske og gris er i stand til å smitte hverandre, fortsetter hun.

Referanse:

Angelika Agdestein. Transmission and virulence of Mycobacterium avium, with emphasis on infection in pigs. Doktogradsavhandling ved Veterinærinstituttet og NMBU Veterinærhøgskolen 17. september 2014.

Verdens befolkning har allerede passert syv milliarder, og over halvparten bor under 200 km fra kysten. Det forventes at antall innbyggere i kystnære områder vil fordobles innen 2025.

Havneindustri, reiselivsnæringer og boligutviklere kniver ofte om den knappe plassen, noe som i 2011 bidro til at EU tok initiativ til programmet Morgendagens hav. Tilgang på ubebodde områder og fornybar energi har i dette prosjektet fått mye oppmerksomhet. 

Herunder det såkalte Tropos-prosjektet, som går ut på å designe modulbaserte flytende plattformer, eller øyer. 

Muligheter for miljøvennlig energi

Fire geografiske områder er valgt ut som case for lokalisering av slike flytende øyer. Disse er Kreta, Kanariøyene, Taiwan og Dogger Bank i Nordsjøen.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA) er med i flere av prosjektene og leder studien om samfunnsøkonomiske påvirkninger. En samfunnsøkonomisk studie er i første omgang gjennomført for Kanariøyene.

- Vi har sett på bærekraftig teknologi, og om det går an å redusere presset på kystområdene ved å flytte aktiviteter til havs, sier Wenting Chen, forsker i NIVA. 

Hun mener de fornybare ressursene i havet gir store muligheter for utvikling av industri med miljøvennlig energi. 

Øy drevet på solenergi

Kanariøyene er en velkjent destinasjon for de fleste norske turister. Her er en Tropos-øy planlagt for fritidsaktiviteter kombinert med fornybar energi.

Plattformen skal drives av solenergi, og målet er å bidra med flere tilbud til turistene, øke inntektene og skape flere arbeidsplasser. Ifølge NIVA-forskeren vil en slik løsning for energiproduksjon også redusere miljøbelastningen betraktelig, noe hun mener må inn som et viktig poeng i den samfunnsøkonomiske analysen.

- Miljøverdier – som normalt ikke er prissatte i markedet – kan vise seg å spille en avgjørende rolle i lønnsomheten av en slik investering, påpeker Chen.

Tanken er at lønnsomheten i prosjektet vil havne på plussiden både gjennom kapitalinvesteringer, men også ved at plattformene skaper særegne fritidsmuligheter og promoterer bærekraftig turisme ved å bruke ren og fornybar energi. Når slike verdier bringes inn i regnestykket, anses nettoverdien å bli positiv. 

Vindmøller og oppdrettsanlegg

Mens plattformen ved Kanariøyene er designet for turisme og fritidsaktiviteter, har de øvrige plattformene design som gir andre muligheter. 

Det startet i Morgenbladet, merkelig nok. Hvis du finner denne velformulerte cellulosen på en byggeplass, eller andre steder der håndverkere ferdes, skyldes det trolig tilfeldige vindkasts lek med en papirkurv.

Skjønt, cellulose kan brukes til mer enn å trykke aviser. Det kan også brukes til å lage dynamitt. Og da tømrermester Ole Thorstensen blåste ut i avisen sist seinsommer, smalt en diskusjon om det som har blitt kalt «de manuelle» ut av spaltene til Morgenbladet og inn på arbeidsplassene.

-Jeg er bare snekker, jeg.

Hvem er «de manuelle»? Thorstensen gir svar med eksempler: Butikkfolk, jordbrukere, fiskere, industriarbeidere, budbilsjåfører, renholdsarbeidere, kokker og håndverkere.

Thorstensen tilhører den siste yrkesgruppen. Den interesserer meg mest også. Han gjør opprør mot underdanigheten som får hans kolleger til å svare slik, når de blir spurt om hva de driver med: «Jeg ble bare snekker, jeg».

Min onkel Thor var snekker. Han var en kultivert skogens mann. En av mine venner fra gymnastida er også snekker. Vi omgås med leger, forskere, psykologer, advokater og byråkrater på toppnivå uten å føle oss dumme, noen av oss.

Jeg har nemlig heller aldri satt mine bein på Blindern eller noe annet universitet. Jeg er lydtekniker, og altså i utgangspunktet ganske manuell. Jeg klippet i bånd og dro i spaker, og likte det godt.

- Det er vi som bygger verden. Ikke dere.

Thorstensen har visst også en akademisk omgangskrets. Men den kan ikke være like hyggelig. Bitre dråper av forakt etser ut karakteristikkene: De er arrogante, uvitende og respektløse.

Akademikerne sutrer over dårlig mat i kantina, varme kontorer, dårlige kontorstoler, musearmer og de dumme og slemme kollegene. De er til og med banditter, når de lager byråkratiske regler som ødelegger for håndverkerne.

Nesten en måned seinere kommer en tømrersvenn Thorstensen til unnsetning. Rainer Benjamin Hoppe forteller hvordan håndverkere i hans hjemland Tyskland svarer på forakten: «Det er vi som bygger verden. Ikke dere.»

- De (akademikerne) vet at en akademiker i den forstand egentlig ikke mestrer noe som helst. Men det gjør vi, tømrermester Thorstensen, avslutter Hoppe.

Trenger begge

Det finnes sikkert arrogante akademikere, uten respekt for manuelle yrker. Men denne arrogansen bør ikke bekjempes med en motsatt rettet arroganse fra håndverkerne.

Tvert imot: Det Norge og verden trenger i framtida, er både akademikere og håndverkere. Men verden trenger bare de som er villige til å utvikle seg og samarbeide.

Med nordlys i bagasjen

Nylig fikk jeg se et vakkert eksempel på en slik holdning. Jeg møtte den franske astronomen Jean Lilensten på Teknisk museum for noen dager siden. Han skulle vise fram en planeterrella, et lite verdensrom med nordlys i en glassboks som han hadde konstruert og laget selv.

Lilensten vred på potmetere og flyttet modellene av sola og jorda inni glasskassa. De glødende gassene snodde seg rundt klodene, ikke alltid slik han hadde tenkt seg det.

Lilensten er direktør for Institut de Planétologie et d´Astrophysique de Grenoble i Frankrike, men samtidig en idealist som har reist rundt med planeterrellaen i bagasjerommet på bilen for å vise den fram til skoler, gamlehjem og astronomiske foreninger.

Gal vitenskapsmann og gal tekniker

I fagartikkelen om planeterrellaen skriver han at for å bygge en terrella, trenger du minst to typer folk.

Den ene er en gal vitenskapsmann som elsker å ha kontakt med publikum, som aldri protesterer over å bære 100 kilo planeterrella til en skole for å vise den til hundre barn, en som liker å bruke helgene på å nå ut til folk.

Og – enda viktigere i denne sammenhengen: En gal tekniker.

- Du har en: De finnes i ethvert laboratorium. Mannen eller kvinnen man går til når utstyr ser ut til å ha brutt sammen for godt, de som er i stand til å reparere en bil med en skrue, eller redde en romferd med et stykke papir og litt lim, skriver Lilensten.

Med andre ord: En «manuell». Ikke en «manuell» med forakt for det akademiske. En manuell som liker å samarbeide med akademikere.

Ny motsetning

For den egentlige motsetningen står ikke mellom akademikere og manuelle. Den står mellom to andre grupper.

Den ene er intolerante akademikere og håndverkere på den ene siden, de som opprettholder motsetninger, og som tror at de alene kan gjøre jobben.

Den andre gruppen er de som ser at akademikere og manuelle trenger hverandre. De trenger hverandre desperat.

Håndverk i romsonden

For mange år siden møtte jeg en akademiker som klarere enn mange så akkurat dette. Fysikeren Francis Everitt hadde i over 40 år loset det amerikanske romprosjektet Gravity Probe B trygt forbi havarier i asteroidefeltet mellom skeptiske, bevilgende politikere og teknologiske utfordringer.

Romsonden skulle sette Einsteins relativitetsteori på sin hittil tøffeste prøve. Sentral i instrumentene på romsonden var en kvartskule, slipt med en presisjon tilsvarende en meters høydeforskjell, hvis kula hadde vært på størrelse med jorda.

Fortsatt kan jeg falle fullstendig i staver over dette og alle de andre finmekaniske underverkene i romsonden, som skulle måle en vinkel tilsvarende utstrekningen av Thorstensen eller meg i Norge, sett fra California. Og – ja – Einstein bestod prøven.

Poenget er at underverkene i Gravity Probe B var håndverk. Og dette faktum var ikke noe som Eweritt bare motstridende ville innrømme. Han framhevet håndverket spesielt.

De manuelle i Silicon Valley

På sekstitallet, da mange av studentene på Stanford University kom fra landbruksfamilier, hadde de et bedre håndlag med laboratorieutstyr, fortalte han. De hadde tatt med seg håndlag hjemmefra. De visste hvordan de skulle reparere en traktor.

Fortsatt mente Eweritt at mye av suksessen til forskningsmiljøene på Stanford og andre universiteter i Silicon Valley skyldtes nærheten til de mange små spesialbedriftene som utviklet spesielle teknologier. En av dem hadde laget den ufattelig presise kvartskula.

Bak slike idealer ligger en grunnleggende tanke: Hånd skaper ånd, som styrer hånd, i en kreativ, uendelig sløyfe.

Hånd skaper ånd

I 1998 utga den amerikanske legen Frank. R. Wilson boka The Hand. Her argumenterer han for at evnen til å klatre, og seinere lage verktøy med hendene, krevde kraftig utvikling av hjernen.

Den større hjernen gjorde oss i stand til å lage enda mer avanserte og kraftige verktøy. Verktøyene stimulerte tankene videre, og gjorde oss i stand til å lage mer avanserte verktøy.

Og slik gikk runddansen fra de første steinredskaper for over to millioner år siden, og helt fram til Gravity Probe B.

Gjensidig avhengighet

Denne grunnleggende innsikten har jeg også erfart som lydtekniker, for mange år siden. Jeg hadde lyden bokstavelig talt i hendene, dro den forbi lydhodene på båndspilleren.

Ut fra dette håndverket vokste en lengsel etter å uttrykke tanker og drømmer i lyd. Jeg ble radiomann. Men aldri forlot jeg det manuelle, lydhåndverket. Jeg strakk meg etter hele spennvidden, fra håndverk til åndsverk.

Men hvis håndverket setter seg på tverke, kan åndsverk bli hodepine. Det erfarte jeg også.

I radiofaget fantes det folk på begge sider som så ned på hverandre. Noen lydteknikere så på programsekretærene som livsfjerne pratmakere, som måtte kues i studio for at de ikke skulle bli for overlegne. Noen programsekretærer så på lydteknikerne som sine personlige tekniske sekretærer, mikrofonstativer og utstyrsbærere. Vi var ikke en gang teknikere. Vi var «teknikken».

Slik var ikke alle. De beste forstod den gjensidige avhengigheten mellom håndverk og åndsverk.

Akademikere trenger praktiske verktøy

Denne gjensidige avhengigheten blir enda viktigere i framtida, tror jeg.  Akademikere og håndverkere som ikke samarbeider, vil få problemer.

Akademikerne får problemer, fordi teoretiske fag trenger stadig mer avanserte verktøy for å trenge videre inn i virkelighetens største og mest grunnleggende gåter.  

Tenk på CERN, det europeiske senteret for partikkelfysikk! Hvor mange håndverkere på alle nivåer og i yrkesbetegnelsens aller hederligste forstand har vel ikke utviklet de enorme detektorene, de superledende magnetene og alle støttesystemene som utgjør Large Hadron Collider?

Printer ut idéer

Også håndverkere med forakt for det teoretiske vil få problemer. Hvis de insisterer på at hender og hode ikke henger sammen i nerveendene, vil de glippe. Flere og flere vil bli automatisert bort i løpet av de neste tiårene.

Hoppe skriver at akademikeres virksomhet ikke produserer noe reelt i det hele tatt. Det er de manuelle som skaper ting og verdier, mener han.  Men det tror jeg er en døende sannhet.

Maskindeler og bygninger er allerede produsert av 3D-skrivere, rett ut fra datamodeller. Roboter vil overta mye av det tyngste og mest manuelle arbeidet i sykehjem og på byggeplasser.

Automatiseringen har alt kommet langt i bilindustrien og oljeindustrien. Bygninger kommer også oftere som ferdigproduserte moduler fra industrien, en utvikling lik den revolusjonen IKEA satte i gang.

Jeg tror Rainer Benjamin Hoppe tar fryktelig feil når han skriver at en akademiker ikke mestrer noe som helst. Det står akademikere bak hele denne utviklingen: Fysikere, kjemikere, ingeniører, økonomer, bedriftsledere.

Bedre ingeniører og byråkrater

Hvis håndverkerne vil overleve, må de klatre oppover i næringspyramiden. Det kan de gjøre på to måter.

De kan bli kunsthåndverkere, og produsere høy kvalitet for godt betalende kunder. Med en stadig økende levestandard i vår del av verden kan en håndlaget kjøkkenbenk eller et håndlaget spisebord med en ettertraktet signatur bli det nye statussymbolet.

Eller kan de videreutdanne seg, og bli akademikere. De kan bli ingeniører som konstruerer maskiner med kyndigheten til en som kjenner den praktiske virkeligheten der ute hvor maskinen skal gjøre nytte for seg.

De kan også bli byråkrater. Da vil de ha en stor fordel: De har en praktisk innsikt som kan nedfelles i regelverk som ikke motarbeider, men snarere medarbeider den fysiske virkeligheten som skapes ute på byggeplassene, i fabrikkene.

Teori ut av praksis

Kanskje bør håndverkerne rett og slett slutte å kalle seg håndverkere, de manuelle. De, som akademikerne, må ta i bruk både ånd og hånd. Det er ingen motsetning.

Når jeg leter i essayet til Thorstensen, finner jeg heldigvis spor av den samme tankegangen. Her er mer enn forakt for akademikere.

- Jeg har respekt for utdannelse og akademisk kunnskap, skriver han ett sted. Selv om denne setningen punkteres av alle stikkene han gir akademikere i andre deler av essayet, peker den mot en holdning til utdannelse jeg er helt enig i.

Undervisning i teori må springe ut av praksis. Alt for mange utdannelser, også de akademiske, har lidd fordi Frank Wilsons budskap om hånden ikke er tatt til følge, at hånd skaper ånd. Årsaken er vel oftest at penger skal spares. Det er billigere å forelese for et stort kull enn å gi praktisk opplæring til hver enkelt.

Stolthetens tunge kappe

Men så må Thorstensen og Hoppe legge av seg stolthetens tunge kappe, og bevege seg også den andre veien:  La ånd styre hånd.

Kanskje er løsningen å erklære både håndverket og åndsverket for dødt som adskilte fenomener, og innse at de bare er to sider av egenskapen som har gjort mennesket til evolusjonens store vinner: Menneskets evne til å gripe og begripe verden.

Lenker:

De manuelle. Debattinnlegg av tømrermester Ole Thorstensen. Morgenbladet 21. august 2014

Til tømrermester Thorstensen. Debattinnlegg av Rainer Benjamin Hoppe. Morgenbladet 12. september, 2014