Økologen Wendy Turner fra Universitetet i Oslo, har avslørt en dødelig fristelse blant sebraer i Namibia. Områder forurenset med miltbrann-bakterier lokker sebraer og gnuer i døden.

Da hun oppsøkte stedet der en sebra året før hadde dødd av miltbrann, så hun ekstra grønt og frodi gress spire opp gjennom kadaverrestene, i forhold til området omkring. Andre sebraer beiter i større grad på slike dyregravsteder, og kan spre den dødelige bakterien. Det kan forårsake nye utbrudd, frykter forskere. Miltbrann er først og fremst en dyresykdom.   

Turner og hennes forskeretam har overvåket beiteaktiviteten hos sebraer, i håp om å kunne forutsi fremtidige miltbrannutbrudd, skriver LiveScience.

Biologisk våpen

Den fryktede miltbrannbakterien kan forårsake symptomer som kløende sår, pusteproblemer og feber, og kan være dødelig. Omlag 95 prosent av kjente miltbranninfeksjoner hos mennesker kommer fra hudkontakt med husdyr.

Sporer av miltbrann, eller antrax, er også brukt som biologisk våpen ved terrorisme. For flere år siden døde flere amerikanske ansatte i budbransjen og posten etter kontakt med brev som inneholdt antrax. 

Beitende dyr, derimot, får mikroben ved å spise den. Miltbrannbakterien er utbredt i Namibia og regnes som en del av parkens naturlige økosystem. De fleste miltbranntilfeller i Etosha nasjonalpark er funnet hos sebraer. Sykdommen kan drepe beitende planteetere i løpet av få dager etter at dyret har fått i seg dødelig dose. 

Mer frodig gress der døde dyr lå

Områder hvor døde sebraer er funnet, er gjerne mer frodige og har mer grønt gress enn andre områder. Da Wendy Turner i 2007 besøkte stedet der hun året før hadde funnet sebraen død av miltbrann, så hun ekstra grønt gress vokse opp gjennom kadaverrestene. 

- Jeg så frodig, grønt gress som vokste opp gjennom skjelettet i et område som ellers hadde tørt, kort gress, sier Turner til forskning.no. 

Jorda som er gjødslet av døde dyreskrotter, er mer rik på næringsstoffer som fosfor og nitrogen. Gresset rundt skrottene var også betydelig høyere og rikere på næringsstoffer, fant forskerne ut. 

De fant også miltbrannsporer på gress i inntil to år etter at sebraene hadde dødd. 

Dette fikk Turner til å lure på om disse områdene med døde miltbrann-kadavre ville tiltrekke seg beitende dyr, eller om dyrene vil bli skremt bort av sine døde artsfrender. 

Forskerne analyserte 35 steder som testet positivt for miltbrann og åtte områder som ikke gjorde det. De festet også kameraer som blir utløst av bevegelse på 13 miltbrannrammende steder, og ved 13 områder uten døde dyreskrotter. 

Turner forsikrer om at hun og teamet brukte beskyttelsesutstyr under forskningen, både da de håndterte potensielt smittsomt materiale i feklten og på laboratoriet.  

Sebraene beiter mer på smittestedene

Sebraer og små gazeller beitet opptil fire ganger så ofte på potensielt smittefarlige steder hvor en sebra hadde dødd i løpet av det siste året, enn på beiteland i nærheten uten kadavre. 

Miltbrann hindrer blodet fra å koagulere, og før døden inntrer fosser blodet ut fra naturlige kroppsåpninger. Derfor mistenker forskerne at miltbrann-rammede skrotter kan frigjøre mer næringsstoffer i jordsmonnet enn vanlige skrotter gjør, og dermed gjøre åstedet mer attraktive for planteetere. 

Forskerne forsøker nå å danne seg et bilde av hvilke faktorer som påvirker utbrudd og intensitet av miltbrann. Og finne ut om stedene og utbruddene kan forutsies. For to år siden døde en dansk sprøytenarkoman av miltbrann i et parti herion. Norske myndigheter gikk ut med en advarsel. 

- I Namibia lar bøndene husdyr og viltarter dele beiteland, så det er ikke mye separasjon mellom husdyr og ville dyr som i mange andre land, forteller Wendy Turner til forskning.no. 

Likevel er ikke miltbrann hos mennesker vanlig.  Når de oppstår, har det generelt vært koplet til konsum av kjøtt fra dyr som har dødd av miltbrann, forklarer Turner.

Vil studere hvor dyrene vandrer

- Hittil har min forskning være snevert fokusert på kadaverstedene fordi det tidligere ikke har vært data om hvordan disse områdene kan bidra til antrax-overføring over tid, sier Turner. 

Det neste trinnet er å skalere opp fra disse dyre-gravplassene til landskapsnivå, se på dyrenes bevegelsesmønster, langsiktige trender i værforholdene og dødeligheten av miltbrann i disse områdene. 

På sikt har Turner også planer om å gjennomføre en parallell studie i USA, for å se på hvordan nordamerikanske planteetere ter seg på slakteplasser. 

- Dette vil økte vår forståelse av overføring av smittestoffer som kan vedvare i lange perioder i miljøet. 

Kilde: 

Wendy C. Turner, Kyrre L. Kausrud m.fl.: Fatal attraction: vegetation responses to nutrient inputs attract herbivores to infectious anthrax carcass sites. Proceedings of the Royal Society B.

- Det er verdt å merke seg at selve behandlingssystemet, som skal hjelpe folk å bli bedre, oppfattes som et hinder mot bedring, sier Ottar Ness, forsker ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

Sammen med kollega Marit Borg og Larry Davidson fra Yale University i USA har han gått gjennom fagfellevurderte studier publisert mellom 2000 og 2013, med førstehåndsfortellinger om hva det er som bidrar til og hva som hindrer bedring for personer som har både rusproblemer og psykiske lidelser – såklate ROP-pasienter. 

– Det fins mye forskning rundt effekt av behandling. Men vi ønsket å finne ut hva personer med ROP-lidelser selv mener hjelper eller ikke hjelper, sier Ness.

Dobbel bedring

Forskerne ble svært overrasket over at de fant så få studier av selverfarte bedringsprosesser. Syv studier ble til slutt inkludert i litteraturgjennomgangen. Antall respondenter i studiene varierer fra én til 310.

Mye av den eksisterende forskningen undersøker bedring enten innen psykisk helse eller rus. Siden ROP-pasienter har to typer lidelser, er de også i det som kan kalles dobbel bedring. Derfor mener forskerne det er viktig å vite hva som kan bidra til at disse pasientene blir bedre. 

Og konklusjonen er ganske klar:

– Det personer med ROP-lidelser mener bidrar til bedring handler om sosiale og relasjonelle forhold. Barrierene fins på systemnivå, da snakker vi om struktur og organisering av tjenestene, forklarer Ness.

Arbeid, hobbyer og egen styrke

Forskerne peker på tre helt sentrale faktorer som bidrar til bedring.

Én av dem er betydningen av å ha en meningsfull hverdag. Å ha arbeid, meningsfulle aktiviteter, hobbyer og interesser gir tilhørighet og bidrar til stabilitet i hverdagen. Mange av respondentene i studiene la særlig vekt på muligheten til å dele sine erfaringer og hjelpe andre.

Å fokusere på egne styrker og være orientert mot fremtiden er en annen faktor som er viktig for bedring. Flere av studiedeltakerne forteller at de nådde et punkt hvor de måtte akseptere at fortiden har vært vanskelig og smertefull, men at de nå må vende blikket fremover. Ved å fokusere på egne styrker, og ha tro på at endring er mulig, oppleves det som lettere å planlegge fremtiden.

Den tredje faktoren som særlig bidrar til bedring er å gjenskape et sosialt liv og bygge relasjoner med andre mennesker. Et sosialt liv bidrar både til å forebygge ensomhet og til å føle at vedkommende er del av samfunnet. På samme måte er tillitsfulle relasjoner med andre, det være seg behandler, omsorgspersonell, familie eller venner, vesentlig i bedringsprosessen.

Byråkrati og tøffe krav

Lite tilpasset hjelp og fragmenterte tjenester trekkes frem som to av de største utfordringene. Litteraturgjennomgangen viser at et vanlig hinder i bedringsprosesser er helsepersonell som ikke forstår pasientens livssituasjon og/eller ikke aksepterer tilbakefall eller skadereduserende tiltak. Mange av studiedeltakerne forteller at de har fått motstridende råd fra hjelpeapparatet, noe som gjør at de heller søker bistand fra likesinnede. Det kan bidra til en oss mot dem-tankegang.

Noen studiedeltakere mente det var vanskelig å orientere seg i jungelen av tilbud og tjenester. Særlig der hvor rus og psykiatri er organisert i ulike enheter, oppleves byråkrati og mangel på samhandling som en stor barriere.

Deltakerne var også opptatt av høy turnover blant ansatte i tjenesten. Bedring fra både rus- og psykisk lidelse er en langvarig prosess, og hyppig skifte av personell gjør det vanskelig å bygge tillit og stabile relasjoner.

Den store utfordringen for forskerne fremover blir å undersøke hvordan helsetjenesten kan organisere tjenester slik at de bidrar til, ikke hindrer, bedring.   

Referanse

Ottar Ness, m.fl. Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives. Advances in Dual Diagnosis, Vol. 7 Iss 3 pp. 107 – 11, 2014. Sammendrag

Landingssystemet ILS (Instrument Landing Systems) har vært i bruk i 50–60 år og er plassert ut på de fleste av verdens flyplasser. Det forteller bare hvor flyene er i forhold til rullebanen, og er grunnen til dagens korridorflygning.

ILS-systemet brukes stort sett alltid, uansett værforhold, og har ett system for horisontalplanet som viser innflygingsretningen, og ett annet for vertikalplanet som viser glidebanen.

Når dagens fly går inn for landing, må det derfor – 12 kilometer før landingspunktet, styre seg inn på en stabil, rett linje mot rullebanen.

Med det nye satellittbaserte landingssystemet kan piloten derimot operere med ulike innflygningsvinkler. Man kan lande flyet fra enhver retning, og både gå høyere og lavere enn i dag.

Vil ta tid

I vår sto en prototype av det nye landingssystemet klar for å installeres på en norsk flyplass. I juni var i tillegg en bakkestasjon ferdiginstallert og klar for testflygning av flyselskapet Norwegian.

Likevel tror forskerne at teknologiskiftet vil ta noe tid. Høye krav til sikkerhet gjør at det vil ta flere år å teste systemet for å være sikker på at det fungerer som det skal. Og flyplasselskapene Avinor og OSL må lære seg å bruke systemet og skjønne hvordan det virker.

Nødvendig korrigering

Forskerne Aiden Morrison og Nadezda Sokolova ved Sintef utvikler programvare og utregningsmetoder for en bakkestasjon som evaluerer og gjør nødvendige korrigeringer av satellittsignalene.

Satellittsignalene mottas nemlig både av fly og bakkestasjon, og feil som for eksempel atmosfæreforstyrrelser, kan være kritiske. Derfor har bakkestasjonen som oppgave å følge med på alle satellittsignalene og sjekke tallene.

Målinger det er feil med, forkastes. Og for alle som er riktige, genererer systemet korrigeringer som sendes tilbake til flyet.

Mange fordeler

– Satellittnavigering vil øke flyplasskapasiteten og redusere miljøbelastning og støyproblemer over tettbygde områder, ifølge forskerne.

I dag må man blant annet vente litt mellom hvert fly som skal lande på grunn av at systemet er følsomt for radiostøy. Den ulempen vil forsvinne når landingssystemet baserer seg på satellitter.

– Det betyr igjen at flyene kan pakkes tettere i luftrommet før landing. Det vil føre til mer effektive innflyginger, sier Sokolova.

Et annet forhold som handler om besparelser, er at dagens flyplasser trenger fire installasjoner per innflygningsretning med ILS-systemet. Store flyplasser kan dermed trenge åtte eller flere. Det satellittbaserte landingssystemet kan derimot dekke hele flyplassen, og det holder med ett system for alle rullebaner.

Sikkerhet foran alt

Alle de nye flyene til Norwegian er utstyrt for å ta i bruk det nye landingssystemet, og flyselskapet vil gå i gang med tester framover.  Men ennå mangler bakkesystemet på flyplassene.

– Det er veldig strenge krav til systemet, sier Morrison.

– Alt som sendes av informasjon til flyet må være nøyaktig og sikkert. Derfor er det et stykke fram ennå.

En internasjonal studie kaster nytt lys over mennesker som levde for mer enn 300 000 år siden.

Ifølge mytene har de vært fastlåst i eldgamle rutiner som de tok over fra foreldrene sine. Men en ny studie i tidsskriftet Science viser at de var innovative og nytenkende.

Studien viser blant annet at en avansert teknikk til å lage steinredskaper ble funnet opp mange ganger på forskjellige tidspunkt over hele kloden.

Nathan Wales, som er forsker ved Senter for geogenetikk ved Københavns Universitet, er en av forskerne bak den nye studien. Han forklarer:

– Det har lenge vært et stort spørsmål om Levallois-teknikken ble funnet opp flere ganger, eller om bruken spredte seg ved kopiering. Studien vår viser at teknikken ble funnet opp flere ganger, forteller Wales.

Dansk forsker er begeistret

Peter C. Kjærgaard, som er professor i human evolusjon og leder av Senter for biokulturell historie, har lest den nye studien og er begeistret.

– Vi har fokusert for mye på enkeltstående begivenheter i historien. Vi ser nå et mønster hvor historien til våre forfedre er preget av tilpassing til lokale forhold. Denne forståelsen erstatter en enkel opprinnelseshistorie som er basert på ønsketenkning inspirert av en bibelsk narrativ, sier Kjærgaard.

Liten forskjell på dem og oss

Ifølge Nathan Wales gir den nye studien en helt ny innsikt i hvordan forfedrene våre levde.

For 325 000 år siden hadde ikke Homo sapiens oppstått, og Homo heidelbergensis, som forskerne tror står bak steinverktøyene, har ikke blitt levnet mange kognitive egenskaper.

Men de var nok smartere enn vi har trodd.

– Homo heidelbergensis har nok vært mye mer menneske enn vi har antatt. Vi har en forestilling om at bare moderne mennesker har vært innovative nok til å komme med nye ideer hele tiden. Andre menneskearter har funnet opp ting én gang og fortsatt med å gjøre ting på samme måte senere. Denne studien viser at det ikke var så stor forskjell på dem og oss, sier Wales.

Fanget mellom to vulkanutbrudd

Forskerne bak den nye studien har undersøkt steinverktøy fra Nor Geghi i det sentrale Armenia.

Normalt er det vanskelig å bestemme alderen på steinverktøy, men her er verktøyene kapslet inn i to lag med aske fra vulkanutbrudd for 400 000 og 200 000 år siden.

– Det er veldig sjeldent at vi kan datere steinverktøy så presist, siden man ikke kan bruke for eksempel karbondateringer, sier Nathan Wales.

Samtidig kunne forskerne se at verktøyene, som var laget med to forskjellige teknikker, stammet fra samme tidsperiode. Blant annet fant forskerne verktøy som var laget med Levallois-teknikken, som gjorde det mulig å lage flere redskaper av én stein.

– Normalt sier vi at Levallois-teknikken avløste en eldre og mindre avanserte teknikk. Men ved Nor Geghi kan vi se at begge er i bruk. Levallois-teknikken er altså utviklet lokalt, forklarer Wales.

Samme bilde i hele verden

Dette funnet gjorde at forskerne ga seg i kast med studier av steinverktøy fra andre steder i verden. De undersøkte flere tusen eksemplarer.

Undersøkelsene viste at Levallois-teknikken ble funnet opp flere forskjellige ganger på flere steder i Afrika, Europa og Asia.

Derfor forsvinner teknologi

Felix Riede er førsteamanuensis i forhistorisk arkeologi ved Aarhus Universitet. Han synes den nye studien er spennende.

Han er imidlertid ikke så overrasket over konklusjonene.

– Det er etter hvert mer og mer som tyder på at forfedrene våre var ganske innovative. Derfor overrasker det meg ikke, sier Riede.

Riede peker på en årsak til at teknikken ble funnet flere ganger, for senere å forsvinne.

– Studien tyder å at befolkningstettheten var veldig viktig for innovasjonen. Hvis befolkningstettheten var lav, var det større risiko for at en gruppe med en utviklet teknikk døde ut.

– Hvis befolkningstettheten var høy, var det større sjanse for at teknikker kunne slå rot og spre seg. Det tyder på at demografi var avgjørende for mulighetene for teknologisk kompleksitet. Lav befolkningstetthet kan være årsaken til at vi bare finner sporadisk innovasjon i denne tidlige steinalderen, sier Felix Riede.

Gikk 120 kilometer med stein

Et annet interessant aspekt ved studien er, ifølge Nathan Wales, at verktøyene var laget av stein som kom fra mer enn 120 kilometer unna. Det viser at Homo heidelbergensis virkelig kunne planlegge.

– Det krever jo mye planlegging når man skal bruke ting som er mer enn 120 kilometer unna. Jeg tviler på at det er mange mennesker i dag som kan finne en klippeformasjon på 120 kilometers avstand. Funnet tyder på at Homo heidelbergensis planla gruppens bevegelser nøye, forteller Wales.

Gikk i mesterlære

Selve utviklingen av Levallois-teknikken forteller også forskerne om livet for Homo heidelbergensis.

Ifølge Wales er teknikken vanskelig å mestre, og det har tatt mange år å lære den.

Det tyder på kunnskapsutveksling mellom generasjonene. Kanskje har en far eller en bestefar latt en ung gutt følge dem i arbeidet.

– Vi kan selvfølgelig ikke vite noe om hvordan det har foregått, men det tyder på at Homo heidelbergensis har levd et liv som ikke lå så langt unna det man finner hos nyere jeger/samlere, sier Wales.

Referanse:

D. S. Adler m. fl.: Early Levallois Technology and the Lower to Middle Paleolithic Transition in the Southern Caucasus, Science, 2014, DOI:10.1126/science.1256484

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Om cannabis skal legaliseres har vært et hett debattema i mange land den siste tiden, også i Norge.

Nå har den australske forskeren Wayne Hall gått igjennom mye av forskningen siden 1993 som tar for seg usunne og helseskadelige konsekvenser av cannabisbruk. 

Oversikten til Wayne Hall tar både for seg negative konsekvenser av kronisk bruk av cannabis, og eventuelle konsekvenser av sjeldent bruk, eller bare å bruke cannabis én gang.

Ifølge Halls forskning øker cannabisbruk blant annet risikoen for alvorlige ulykker og psykiske lidelser som schizofreni.

• Les også: Tror ikke på sammenheng mellom hasj og vold

– Wayne Hall er nok verdensledende i denne typen forskning, sier Jørgen Bramness til forskning.no, forskningsleder og professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Dette er en viktig gjennomgang av aktuelle problemstillinger rundt cannabis.

– Artikkelen tar for seg faktorer som vi må ta hensyn til når vi skal forholde oss til debatten rundt rusmiddelet, selv om han gjentar en del poenger som er godt kjent.

Avhengighet

Det er fortsatt ingen beviser for at noen har tatt en dødelig overdose av cannabisbruk, men avhengighetsspørsmålet er mer komplisert.

Ifølge rapporten er hasj og cannabisbruk den vanligste formen for rusmiddelavhengighet etter alkohol og tobakk i USA, Canada og Australia.

Hall viser til studier som sier at en av ti av alle cannabisbrukere risikerer å bli avhengige. Risikoen for å bli avhengig for brukere som starter i tenårene er en av seks, samtidig som halvparten av alle kroniske brukere risikerer å bli avhengige.

– Dette var ganske ukjent og kontroversielt for noen år siden, men nå vet vi at det er en sammenheng mellom bruk og avhengighet, sier Bramness.

Dette punktet er også interessant i forhold til en legaliseringsdebatt, mener han.

– Selv om områder som har legalisert cannabis ikke rapporterer om store økninger i bruk, er det nok mer sannsynlig å tenke at bruken vil øke istedenfor å bli mindre.

– Hvis bruken øker, vil også flere bli avhengige, sier Bramness.

Cannabis-abstinenser

Det skal nå også være resultater som tyder på at man får abstinenser etter langvarig bruk.

Cannabisbrukere utvikler toleranse for virkestoffet THC, og Hall skriver om brukere som søker hjelp og forteller om angst, søvnløshet, dårlig appetitt og depresjon. Samtidig virker det som om symptomene ikke er like kraftige som ved alkohol- eller opiatavhengighet (som morfin og heroin).

Cannabisbruken har også økt i Europa, USA og Australia, og Hall peker på at cannabisen har blitt mer potent, og inneholder mer THC enn før.

Oppmerksomhet og læringsevne

Man har lenge trodd at daglig cannabisbruk kan gi mangelfull hukommelse, dårligere ordlæring og oppmerksomhet.

Tidligere studier har også vist disse sammenhengene, men Hall peker på at det har vært vanskelig å vite om folk som brukte cannabis allerede hadde mangelfull hukommelse, ordlæring og oppmerksomhet, før de begynte å røyke.

Samtidig mener også Hall at flere og bedre studier har gitt indikasjoner på at det er en sammenheng mellom disse kognitive effektene og kronisk bruk av cannabis, når bruken begynner i tenårene og fortsetter utover i 20-årene.

– På dette punktet synes jeg at han er litt mindre nøytral enn andre forskere på feltet, sier Bramnes.

– Sammenhengene er ganske usikre, og han heller litt mot å gi cannabis skylda. Vi vet ikke hvordan disse faktorene helt henger sammen, og det er mye tvil knyttet til spørsmålene.

Det er også vanskelig å slå det fast. Den nye studien peker på at det er en litt uklar sammenheng mellom hvor ofte man røyker cannabis, når man begynner å røyke, og hvor høye nivåer av THC man har i kroppen.

Det er også mye som tyder på at effektene kan vare lenge etter at man har sluttet med daglig cannabisbruk, men det er fortsatt usikkert. Det er også uklart om det kan skje permanente skader, eller om de er reversible.

Høyere risiko for bilkrasj

Selv om man bare har røyket en gang, og kjører bil mens man er påvirket av cannabis, er det dobbelt så stor risiko for å havne i en ulykke sammenlignet med hvis man ikke er påvirket, ifølge rapporten.

Hvis man i tilegg er påvirket av alkohol, skjer det enda en stor økning i risikoen.

– Cannabis brukes svært ofte sammen med andre stoffer i det virkelige livet, sier Jørgen Bramness.

Han tror dette er et felt som det må forskes videre på.

– Jeg etterlyser mer forskning som sier noe om blandingen mellom flere risikostoffer. Ofte forskes det på ett og ett stoff, men det er ikke sånn det fungerer i virkeligheten.

Sykdommer og schizofreni

Flere studier har trukket fram en klar sammenheng mellom cannabisbruk over lengre tid og psykotiske episoder og schizofreni.

Ifølge rapporten kan kroniske cannabisbrukere som begynner i tenårene dobler risikoen for å oppleve psykotiske episoder eller utvikle schizofreni, spesielt hvis man har psykotiske sykdommer i familien.

Rapporten nevner også at daglige cannabisbrukere har også større sjanse for å utvikle kronisk bronkitt, og middelaldrende brukere har sannsynligvis større risiko for hjerteinfarkt.

Det kan også være en kobling mellom visse krefttyper som lungekreft og cannabisbruk, men det er vanskelig å skille ut effekten av cannabis fra tobakk.

Samtidig peker Hall på nyere rapporter som beskriver en mulig økning av testikkelkreft hos cannabisbrukere, noe som han mener må forskes mer på.

Denne rapporten tar for seg kun negative helseeffekter ved å bruke cannabis, og Jørgen Bramness mener at vi også trenger flere slike rapporter som belyser andre sider av debatten.

– Det bør også komme artikler som oppsumerer de positive sidene ved cannabisbruk, for eksempel om medisinske effekter eller hva slags rolle cannabis kan spille i samfunnet.

Referanse:

W. Hall: What has research over the past two decades revealed about the adverse health effects of recreational cannabis use? DOI: 10.1111/add.12703, Addiction 7.10