Det var stor stemning i ærverdige Erkebispegården torsdag kveld. En historisk avtale, signert rektor Gunnar Bovim og vegdirektør Terje Moe Gustavsen, vil muliggjøre en kraftig opptrapping av kompetanseutvikling i samferdselssektoren.

Den nye samarbeidsavtalen mellom NTNU og Statens vegvesen er verdt ca. 35 millioner per år og kan finansiere 25-30 nye PhD-stipendiater i løpet av 2015. I tillegg har vi andre aktiviteter. Jeg kan nevne senter for vinterdrift med delfinansiering av is og snølab, finansiering av 3 professor II-stillinger, støtte til masteroppgaver, ekskursjoner – deriblant ITS World Congress.

Samarbeidsavtalen er viktig for hele NTNU – men kanskje spesielt viktig for mitt fakultet – fakultet for Ingeniørvitenskap og teknologi – og studieprogrammet for bygg- og miljøteknikk som er hovedleverandør av viktig kompetanse til Statens vegvesen og hele byggnæringen. Derfor er vi også meget fornøyd med at det er vi – som på vegne av NTNU – forvalter denne samarbeidsavtalen

Vi har laget en fagplan eller forskningsstrategi for perioden 2012 – 2020. Valg av strategiske forskningsområder er gjort på bakgrunn av behovene i norsk næringsliv og forvaltning og forventet tilgang på finansiering. Et av de fire satsningsområdene er derfor Infrastruktur/bygget miljø, med trygge, effektive og miljøvennlige transportløsninger for vei, jernbane og sjø. Nå når statsbudsjettet er lagt fram ser vi helt klart at dette var et riktig valg. Samferdsel er helt klart meget viktig for hele landet.

Vegsjef Terje Moe Gustavsen trakk fram fergefri E39 som et eksempel. Han mener at NTNUs forskning i årene fremover vil bli avgjørende om en skal lykkes med denne typen store utbyggingsprosjekter. Det er kompliserte tekniske utfordringer som skal løses – den oppgaven er vi klar til å ta, og vi står nå bedre rustet enn noensinne til å klare dette!

Samspillet med forvaltning/næring er helt avgjørende for oss og jeg vil spesielt fremheve Statens vegvesens rolle og engasjement.  De har tatt ansvar for utvikling av kompetanse og de er en pådriver i Næringslivsringen – som er et unikt samarbeid mellom NTNU og byggnæringen.

Samarbeidsavtalen gir oss et meget godt grunnlag for et videre langsiktig samarbeid til stor nytte både for NTNU, Statens vegvesen og samfunnet.

Vi har hatt mange norske plagiatsaker, både fra forsker- og studenthold, men mørketallene er store. Internett og den enkle tilgangen til enorme mengder forskningstekster fra hele verden har gjort livet enda lettere for klipp-og-lim-akademikerne. 

Dårlig medieøkonomi gjør at billig eller gratis stoff er blitt mer attraktivt. Det er mindre rom for journalister å jobbe lenge med egne artikler – sakene skal ut i nettavisene raskt.

Derfor er det også mange journalister som faller for fristelsen å klippe og lime kollegaers tekster og utgi dem som deres egne. Eller de tar pressemeldinger eller artikler skrevet av kommunikasjonsmedarbeidere og setter sin egen byline på.

For oss som lesere er en kvalitetssenkning av akademiske og journalistiske tekster ille. Det gir mindre innsyn og færre avsløringer. Det verste er at de gir oss færre originale tanker – alt vi leser, kan vi ha lest før. 

Les hele kommentaren i Aftenpostenspalten Uviten.

For 25 år siden var jeg stipendiat ved University of California San Francisco. Den niende oktober 1989 feiret vi at universitetet hadde fått to Nobelprisvinnere, J. Michael Bishop og Harold E. Varmus. Ennå husker jeg den unisone gleden ved hele institusjonen. Vi feiret stort og var stolte for at universitetet hadde lyktes. Tenk at jeg fikk være til stede på et universitet som fikk Nobelprisen!

Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg en dag skulle få besøk på kontoret en halv time før annonseringen av Nobelprisen i medisin – bli fortalt at jeg skulle sette meg ned og så lese mailen May-Britt Moser akkurat hadde fått inn på telefonen. Her stod det blant annet:

«Tack för samtalet för några minuter sedan, och gratulerar till Nobelpriset! Vi är verkligen glada att få dela ut det till er, det är en stor dag.

Jag har försökt nå Edvard men hans mobil var avstängd så jag fick lämna ett meddelande om att han ska ringa mig – eller dig. Hoppas han får tillfälle att ringa innan journalisterna kommer!»

Det ble en surrealistisk halvtime da May-Britt Moser og jeg satt på kontoret og ventet. Vi fikk summet oss og kontaktet rektor Gunnar Bovim og prorektor Kari Melby. Jeg prøvde meg først med en morsomhet på sms siden jeg de siste årene har sagt at jeg skulle pensjonere meg hvis May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen. Følgende sms ble sendt 11.07: «Kl. 11.30 er herved blitt pensjonist med god lønn fra NTNU i all framtid…absolutt konfidensielt til kl. 11.30».

Nå måtte vi både sende en selfie av May-Britt og meg kl. 11.09 og så ringe for å være sikker på at budskapet ble oppfattet. Forsiktig ble også et par nære medarbeidere hentet inn slik at vi kunne forberede «eksplosjonen» som skjedde da professor Göran K. Hansson kom ut til pressen i Stockholm og begynte annonseringen av vinnerne like etter kl 11.30 på mandag.

Det var selvfølgelig synd at vi ikke fikk kontakt med Edvard Moser som satt på flyet til München. Han fikk først vite om nyheten da han landet. Ved gaten stod en flyplassansatt med blomster og gratulerte med prisen, men hun visste ikke hvilken pris han hadde fått. Det tok likevel ikke mange sekunder for han å orientere seg da telefonen ble slått på.

Det har vært en utrolig uke. Aldri før har noen i Norge fått Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Det er ikke mindre fantastisk at May-Britt og Edvard Moser kommer fra egen institusjon og ikke bare det, fra eget fakultet. Det medisinske fakultet ved NTNU kan nå smykke seg med at de har to Nobelprisvinnere.

Det har også vært fantastisk å oppleve den store interessen rundt at Nobelprisen har gått til forskere ved NTNU. Det har strømmet inn med gratulasjoner fra hele verden og ikke bare til forskerne som holder på med hjerneforskning. Jeg tror at mange forskere rundt om i verden nå er glad for at de samarbeider med forskningsmiljøene ved et universitet som har fått Nobelprisen.

May-Britt og Edvard Moser er forskere i verdensklasse som fronter viktigheten av grunnforskning og det å ha et langsiktig perspektiv. Det er ikke anvendelse av resultatene som er utgangspunktet, men å kunne forstå hvordan hjernen fungerer. Så er det opplagt at du aldri kan reparere noe uten å vite hvordan det fungerer, og dermed er selvfølgelig slik forskning avgjørende for å kunne behandle hjernesykdommer i framtiden.

Vi er utrolig stolt over å ha slike eksepsjonelle forskere ved fakultetet, men vi er også utrolig glad for å ha forskere som er åpne, inkluderende, rause, inspirerende og som vil bidra til at nye generasjoner av unge forskere skal få en god start på forskerkarrieren. De fleste forskerne ved Kavli-instituttet er utenlandske statsborgere og alle forteller meg at det er ikke bare det at det er eksellent forskning som preger forskningssenteret, men at det er et åpent og varmt arbeidsmiljø.

May-Britt og Edvard Moser har vært modige og latt seg drive av nysgjerrigheten, og gått sine egne veier. Samtidig har de vært flinke til å bygge et fagmiljø, publisere vitenskap av høy kvalitet og vinne andre for at det er viktig å støtte hjerneforskningen deres. Derfor skal alle som har vært med å finansiere forskningen deres, i dag kunne si at de vurderte helt rett da de innvilget søknadene.

Denne uken har vært preget av utallige feiringer. Jeg tror at jeg får skrive mer om dette siden når ting har roet seg litt ned. En ting er likevel sikkert – det var kjekt å oppleve å være på et universitet med Nobelprisvinnere i 1989, men det var bare så utrolig mye større å kunne få oppleve dette på NTNU og i tillegg få være leder for fakultetet.

Musikkterapi gjør barn med ulike autistiske diagnoser gladere. Den hjelper også barna til å kommunisere bedre og fungere bedre sosialt. En nylig publisert samlestudie fra Cochrane Library viser at musikkterapien hjelper barna til å forholde seg til andre mennesker og dele sine følelser. 

Terapien har også positive effekter når det gjelder evner som kan lette skolearbeid og familierelasjoner. 

Samlestudien er en analyse av ti tidligere studier fra USA, Australia, Brasil og Korea. To av forskerne bak studien er tilknyttet Griegakademiets senter for musikkterapiforsking, Uni Research Helse i Bergen.

Bedrer sosiale ferdigheter

Personer med ulike autisme-spekter-diagnoser har problemer med sosial interaksjon og kommunikasjon. Flere studier der musikkterapi er brukt overfor autistiske barn, viser at terapien kan gå inn i kjernen av problemet som de med autistiske lidelser har.

- Samlestudien viser bedre effekter for barna som fikk musikkterapi enn hos de barna i kontrollgruppene som ikke fikk musikkterapi, sier Karin Mössler ved Uni Research Helse i Bergen.

Tidligere har en studie vist at et hormon kan hjelpe barn med autisme.

Mer glede og livskvalitet

Forskerne vurderte hvilken effekt musikkterapien har på kort og mellomlang sikt, i forhold til andre behandlingsformer og i forhold til ingen behandling. Placebo-effekten er målt ved å gi kontrollgrupper et lignende terapeutisk aktivitetstilbud uten å bruke musikk. Terapeuten brukte her bare språk for å kommunisere.

- Barna fikk økt gledesfølelse. Musikkterapien hjelper barna til å forbedre sine ferdigheter i sosial interaksjon. De fikk bedre verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Musikkterapi kan bidra til å øke sosiale tilpasningsferdigheter hos barn med lidelser i autismespekteret, og til å bedre forholdet mellom foreldre-barn, sier Mössler.

Nylig viste en studie at tidlig innsats overfor spedbarn med autistiske symptomer har enorm effekt.

Barna spiller instrumenter

Barna satt ikke passivt og hørte på bestemte musikkgenre som klassisk musikk eller pop-musikk. 

- Musikkterapien går ut på improvisasjon der barnet selv er involvert i et musikalsk samspill, forklarer Mössler til forskning.no.

Barna får prøve ulike instrumenter som trommer, andre perkusjonsinstrumenter, gitar og andre strengeinstrumenter, piano eller xylofoner. Instrumentene må være enkle for barna å spille på. Ingen forkunnskap om instrumentet er nødvendig.

Får kontakt med egen kropp og følelser

I terapien kan musikkterapeuten for eksempel lage musikk som følger barnets bevegelser.

Det gir barnet tilbakemeldingen: Jeg hører hva du føler. To sanseinntrykk blir koblet sammen og gir mening, forklarer Mössler.

- Å bruke musikken aktivt for å komme i kontakt med sin egen kropp og sine følelser, gir barnet muligheten til å oppleve noe. Å oppleve noe er helt avgjørende for barnets utvikling generelt, i det det skaper en følelse, sier Mössler.

Hun forklarer at det å oppleve seg selv kan være vanskelig for et barn med autisme.

- Det er viktig for barnet å erfare hvordan ulike sanseinntrykk henger sammen og hvordan følelser kan utrykkes. Når barnet kan bli involvert i et musikalsk samspill kan ulike sanseinntrykk bli organisert, integrert og regulert.

Musikalsk samspill kan gi mening til følelser som ellers kan bli opplevd som kaotisk eller stressende for disse barna, forklarer Mössler. Musikalsk samspill ble brukt i fem av de inkluderte studiene. 

Strukturerte aktiviteter

Andre studier brukte mer strukturerte metoder der terapeuten tilrettela aktivitetene til barnet. Terapeuten sang eller spilte for barnet, alt fra forskjellige typer barnesanger, trommeaktiviteter eller selv-komponerte sanger.

Så ga terapeuten ulike oppgaver knyttet til dette. 

Hvor godt de ulike metodene virket, varierte. 

- Resultatene av Cochrane-studien tyder på at en tilnærming der barnet bruker musikken aktivt, kan føre til bedre effekter, sier Mössler.

Uttrykte uro ved tromming

Et annet eksempel: Barnet virker veldig spent, springer rundt på rommet og klarer ikke å fokusere på noe. Musikkterapeuten kan hjelpe barnet til å få spenningen uttrykt for eksempel i det barnet blir involvert i et dynamisk spill på en tromme.

- Sammen med terapeuten kan uroen få en klang, en rytme, en dynamikk som er strukturert – den begynner, har et høydepunkt og roer seg ned igjen, beskriver Mössler.

Slik kan stressende følelser få en mening som skaper orden og roer kroppen ned.

En studie viste nylig at folsyre minker risikoen for å få barn med autistiske lidelser.

Trengs større utvalg

Den nye samlestudien understreker også at gjennomføringen av musikkterapi krever spesialisert akademisk og klinisk trening. Musikkterapi tilbys flere steder i landet. 

-  Det er fremdeles nødvendig med flere undersøkelser med tilstrekkelig utforming og et større antall pasienter. Det er viktig å undersøke spesielt hvordan langtidseffekten av musikkterapi er, sier Mössler.

Gode resultater av slike effektstudier vil hjelpe oss til å integrere musikkterapi i autismebehandlingen på en mer systematisk måte enn det er per i dag, mener hun. 

Referanse:

Monika Geretsegger, Karin Mössler m. fl.: Music therapy for people with autism spectrum disorder. The Cochrane Library. 

Flere tusen utlendinger søker opphold i Norge, uten at norske myndigheter vet hvem de er eller hvor de kommer fra. Språktester kan derfor bli brukt til å avgjøre hvilken opprinnelse asylsøkeren har.

Hvordan asylsøkeren gjør det i denne testen, betyr mye for om hun får bli i Norge eller ikke.

Professor i lingvistikk Monika Schmid kritiserer bruken av språktester og mener det ikke er mulig å avgjøre hvilken opprinnelse en person har bare ved å analysere språket.

– Praksisen med bruk av språklige tester for å avgjøre en persons opprinnelse, er full av språklige, praktiske og juridiske fallgruver, hevdet professor Monika Schmid i en forelesning på Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.

En slik språktest gjøres som regel ved at asylsøkeren blir intervjuet av en representant fra utlendingsmyndighetene. Ofte ved hjelp av en tolk. I tilfeller hvor intervjueren ikke kan søkerens morsmål, blir intervjuet tatt på et annet språk. Ifølge Monika Schmid blir intervjuene også i flere tilfeller gjort per telefon.

Utvalgte ord og setninger

Asylsøkeren blir stilt spørsmål om landets valuta, nasjonale helligdager, geografi, matretter og vaner. Det gjøres opptak av intervjuet, som så blir analysert av en språkanalytiker eller lingvist. De gjør en språklig analyse basert på tre til fem ord for å teste uttale, noen få testord som er ment å stadfeste personens geografiske opprinnelse, og noen få setninger som ser på personens bruk av grammatikk.

Til sammen blir rapporten rundt to til tre sider lang. Ifølge Monika Schmid tillater språkanalytikeren seg ofte å komme med egne personlige vurderinger av troverdigheten til søkeren. Identiteten til språkanalytikeren er hemmelig, det samme er hans eller hennes faglige bakgrunn.

– Mennesker som forlater sitt opprinnelsesland etter puberteten kan ikke med sikkerhet kunne bevise gjennom språket hvor de kommer fra. Etter en periode i utlandet vil språket forandre seg, forteller hun.  

– Selv om barn reiser sammen med foreldre som snakker morsmålet, er det ikke sikkert at de tilegner seg foreldrenes språk. Barn som emigrerer alene mister oftest sitt første morsmål helt.

Best til selskapsleker?

Da disse testene først ble tatt i bruk i Storbritannia i 2003 ble de sterkt kritisert, og mange stilte seg tvilende til om testene var til å stole på. Blant annet skal Overhuset i Storbritannia ha vært kritisk og uttalt at testene hadde mer til felles med selskapsleker enn med rettsmedisinsk vitenskap.

Den britiske flyktninghjelpen mente det var stor grunn til bekymring hvis myndighetene tok i bruk testene som en sentral del av beslutningsgrunnlaget i asylsaker. Likevel er testene tatt i bruk i svært mange land. 

En av de grunnleggende antakelsene bak bruken av disse testene er at hvis en person har tilbragt den første delen av livet sitt i et bestemt område, er det forventet at vedkommende snakker minst en av de språklige variantene som er vanlig i det området.

Monika Schmid forklarer at dette ikke alltid er tilfelle:

Størstedelen av asylsøkerne som kommer til Europa i dag, kommer fra blant annet Eritrea, Somalia, Sudan og Afghanistan, land som har et stort utvalg av ulike språk og dialekter. Ofte snakker den enkelte søker flere av disse, enten fordi han kommer fra et område med flere språk, eller fordi han har flyttet mellom ulike språklige områder.

Traumer kan viske ut morsmålet

Forskning Schmid og andre har gjort, viser blant annet at en persons holdning til sitt eget morsmål har stor betydning for evnen til å beholde det over tid hvis han eller hun ikke lenger bor i hjemlandet.

Blant annet så hun i sitt doktorgradsarbeid at tyske jøder som flyttet fra Tyskland til engelskspråklige land da Hitler først kom til makten, i større grad bevarte morsmålet sitt enn jøder som flyttet etter krystallnatten da nazistenes forfølgelse av jødene ble intensivert.

Traumatiske opplevelser i eget land kan ha påvirket deres forhold til morsmålet. Schmid forteller at voksne som var blitt adoptert til Frankrike fra Korea da de var fra tre til ni år, ikke hadde spor av sitt tidligere morsmål, til tross for at de var relativt gamle da de ble adoptert.

De voksne adoptivbarna klarte ikke å kjenne igjen selv de enkleste ord på koreansk. Det finnes også flere eksempler på at mennesker etter noen år i et annet land, på grunn av sjokk eller traumer, helt har glemt sitt eget morsmål.

Schmid er også opptatt av at settingen intervjuene blir gjennomført i, ikke er egnet til å kunne fastsette en persons morsmål eller dialekt.

– For noen er dette intervjuet første gang de snakker i en telefon. Møtet med en offentlig tjenestemann i en formell setting på et kontor gjør også noe med måten en person snakker, forklarer forskeren.

– Det er helt normalt å forsøke å tilpasse språket sitt til den man snakker med. Særlig vil det være normalt å forsøke å legge fra seg sitt mer ”rurale” språk eller dialekt i møte med øvrighetspersoner.

En språktest er ikke nok

Likevel, hvert år gjennomføres tusenvis av slike tester. Konklusjonen av testene ender ofte opp med å bli avgjørende for om en søknad blir innvilget. Schmid forteller at det finnes mange eksempler på at unge asylsøkere har fått avslag på svært tynt grunnlag og ofte på basis av språktesten alene.

Det er unge mennesker som har vært på flukt fra sitt hjemland i flere år, gjerne uten foreldre, og som har mistet sitt eget morsmål, og muligheten til å bevise hvor de egentlig flyktet fra. 

Språkeksperter og lingvister har helt siden den første testen ble tatt i bruk, forsøkt å få fram hvor mangelfulle disse testene er. Ifølge dem finnes det ingen forskning som gir belegg for at en slik test faktisk kan avgjøre en persons opprinnelsessted.

– Språkanalyser kan i noen tilfeller være nyttig i tillegg til andre typer vurderinger som gjøres omkring en persons identitet. Men de må aldri brukes alene, sier Monika Schmid.  

– Vi må finne ut mer om hva testene egner seg til og hva de ikke egner seg til og hvordan de kan forbedres 

En gang kan Mars ha vært en våt og mer gjestmild klode enn den er i dag. Forskere har funnet bevis for at Mars har hatt perioder da det var store vannmasser på overflaten, selv om det var milliarder av år siden.

Klimaet på Mars har vært igjennom store endringer, og er i dag en gold og rødlig ørkenplanet, selv om det sannsynligvis fortsatt finnes store mengder vann i form av is på planeten.

Nå skal NASAs astrobiologiske institutt sette i gang en ny studie for å undersøke om det er mulig å finne biosignaturer etter eldgammelt liv på Mars.

Biosignaturer er kjemiske stoffer som legges igjen av forskjellige former for liv, enten det er i dag, eller langt bakover i fortiden.

Jakten på utenomjordisk liv

– Vi må prøve å forstå hvordan gamle biosignaturer har endret seg og blitt påvirket av klimaendringene på Mars, sier Nathalie Cabrol i en pressemelding, forsker ved SETI-Instituttet og leder for den nye studien.

SETI (Search for extraterrestrial intelligence) er kanskje mest kjent for å lytte og lete etter radiosignaler fra sivilisasjoner eller spor etter intelligens i verdensrommet.

– Hvis vi klarer å forstå hvordan klimaendringene også har endret biosignaturene, kan vi kjenne dem igjen.

For å kunne gjenkjenne biosignaturer fra ekstreme miljøforhold, skal teamet først undersøke steder på jorda, som kan ligne på tidligere områder på Mars.

Terrenget på Jorda og på Mars

Områdene som skal undersøkes er Yellowstone-parken i USA, vulkanske områder i Chile og Amerika, Arktiske øyer og Vest-Australia. På alle disse områdene finnes det hardført og mikroskopisk liv, og forskerne skal undersøke områdene med satellitter, fra lufta, på bakken, og under mikroskopet både i felten og i laboratoriet.

I disse områdene finnes det uttørkede elveleier, vulkansk og hydrotermisk landskap (geysirer og varmt overflatevann) og kalde utspring, geologisk terreng som også har eksistert på Mars i en fjern fortid.

Mars-roveren Curiosity har funnet restene av uttørket elvebunn og gamle innsjøer på Mars, og fortsetter jakten på ny kunnskap om den røde planet. Etterfølgeren Mars 2020 er foreløpig under planlegging, og jakten etter tidligere eller nåværende liv skal intensiveres. 

Referanse:

SETI: Fingerprints of Life on Mars

Water on Mars

En kyborg er en organisme som er en sammensmeltning mellom menneske og maskin, og de hører vanligvis hjemme i science-fiction-historier.

Men nå har forskere ved Chalmers-universtetet i Sverige utviklet og testet en protese som er i direkte kontakt med bein, nerver og muskler hos pasienten.

Protesen festet med en titanbolt rett på beinstumpen over albuen hos pasienten. Denne prosessen kaller forskerne for osseointegrasjon, eller beinforankring.

Forskerne har nå gjort langtidsundersøkelser av en protese som ble festet på en svensk mann i begynnelsen av 2013. Resultatene er publisert i tidsskriftet Science Translational Medicine.

– Ved å bruke beinforankring har vi laget en stabil og langvarig fusjon mellom menneske og maskin, sier forsker Max Ortiz Catalan ved Chalmers universitet, i en pressemelding.

Ekte kyborg

Forskerne mener at sensorene som vanligvis brukes for å styre robotproteser, ikke er pålitelige nok til å gi ordentlig god kontroll av protesene. Disse sensorene settes på huden, og kan blant annet forstyrres av svette.

Men det nye kontrollsystemet fungerer ved at protesen er koblet rett på nerveendingene og musklene i stumpen til pasienten. Det skal kunne gi en mer naturlig styring av armen, samtidig som kontrollsystemet gjør at pasienten kan føle hva hånden holder på med.

Informasjon går nemlig begge veier gjennom ledningene, både til og fra armen, og pasienten får feedback om forskjellige trykkpunkter i armen.

Forskerne tror at de dermed kan ha tatt steget mot en mer naturlig protese, en slags erstatning for den tapte armen.

– Intuitiv kontroll og feedback er veldig viktig for å kunne samhandle med miljøet rundt seg, for eksempel å kunne pålitelig vite at man holder et objekt i hånda, sier Catalan.

Ifølge den nye studien har pasienten levd ganske normalt med protesen. Pasienten jobber som trailersjåfør i Nord-Sverige, og rapporterte visstnok om ingen problemer med å møte dagligdagse situasjoner.

Forskerne skal nå konsentrere seg om feedback-systemet, som det skal forskes videre på.

Det danske forskningsprosjektet OPUS hevder å ha påvist at ny nordisk mat som skolemat er sunnere enn de tradisjonelle matpakkene,

Et forsøk på 834 skolebarn i alderen åtte til elleve år viste at tre måneders skolemat – som består av to mellommåltider og en varm lunsj etter de nordiske prinsippene om lokale, økologisk råvarer og mer nøtter, grønt og fisk – gjør elevene sunnere enn når de spiser matpakker hjemmefra.

Forsøket viser ifølge pressemeldingen at elevene fikk litt lavere blodtrykk, mindre fett i blodet og en litt bedre insulinfølsomhet.

Men så enkelt er det ikke. Det påpeker flere forskere.

– Forsøket viser at skolemat er bra for elevene. Men det kommer ikke som en overraskelse på noen. Hvis man hadde gjort det samme uten nordisk mat, ville man kommet til samme resultat. De hadde fått samme resultat med kiwi og olivenolje i stedet for Fejø-epler og rapsolje.

– Dette gir ikke dokumentasjon for at dette kostholdet er sunt, er dommen fra Gitte Laub Hansen, ernæringsforsker og konstituert prosjektsjef ved Kræftens Bekæmpelses avdeling for forebyggelse og dokumentasjon.

Sammenlignet med matpakker

OPUS har tidligere blitt kritisert for å være raskt ute med litt for store konklusjoner om ny nordisk hverdagsmat.

Gitte Laub Hansen særlig kritisk til måten undersøkelsen er lagt opp.

Forskerne i OPUS har bare observert effekten i tre måneder. De har ikke gjort målinger på en annen gruppe som spiste mat som følger myndighetenes kostholdsråd. Eller elever som spiste middelhavskost, som forskerne i OPUS tidligere har sammenlignet ny nordisk hverdagsmat med.

– Hvis man vil ha dokumentasjon for at ramsløkpesto er bedre enn majones, må man sammenligne ny nordisk mat med vanlig mat etter de danske kostholdsrådene. Det nytter ikke noe å sammenligne epler og pærer.

– OPUS sammenligner ny nordisk hverdagsmat med en vanlig matpakke. Det er et problem fordi vi vet at en del barn ikke spiser matpakke hver dag. Det vil si at de bare kan gi dokumentasjon for at det hjelper å gi barn mat, mener Hansen.

Mange barn spiser ikke matpakken sin

En annen dansk undersøkelse, den såkalte Skolebørnsundersøgelse fra 2010, viser at åtte prosent av jentene og tolv prosent av guttene hopper over minst tre måltider i uken når de er elleve år gamle.

Blant 13-årigene er tallene oppe i 15 prosent og 19 prosent.

– Det er jo ikke rocket science at det å gi sunn mat til barn som bare får lunsj to ganger i uken, er bra for dem, påpeker Hansen.

Står ikke sterkere mot livsstilssykdommer

Det kommer også kritikk fra Ulla Nørgaard Toft, seniorforsker ved Forskningssenter for forebyggelse og helse i Region Hovedstaden, som påpeker at barna faktisk la på seg ganske mye.

– På tre måneder økte livmålet med en halv centimeter i barnas livmål, og det er mye for et barn. Så resultatene er ikke entydig gode, sier Toft.

– Hvis det er gjennomsnittet, er det jo noen barn som har gått opp betydelig mer. Det er bekymringsfullt i forhold til diabetes og hjerte- og karsykdommer, påpeker hun.

TLC-effekt: Oppmerksomhet hjelper

Forsøket viste imidlertid ingen kortvarig effekt for det primære fokuset i undersøkelsen: det metabolske syndromet; et samlet mål for risikoen for å utvikle livsstilssykdommer. Den samlede effekten på kolesteroltallene var også nøytral, ifølge forskerne selv.

Gitte Laub Hansen påpeker at de andre små forbedringene kanskje kommer av at et stort forsøk alltid gir ekstra oppmerksomhet og et spesielt fokus på helse og velvære.

– Slik er det i alle vitenskapelige intervensjoner. Man kaller det TLC-effekten: tender loving care.

Bare ett eksempel på sunn mat

Leder av skoleforsøket, Kim Fleischer Michaelsen, er enig i en del av kritikken. Han sier begrensningene skyldes mangel på tid og penger.

– Vi har aldri sagt man ikke kan gjøre det samme med andre råvarer. Dette er ett eksempel på et sunt kosthold, sier Michaelsen, som er professor i barneernæring ved Københavns Universitet.

Michaelsen peker også på at det er første gang man har gjort målinger på hva sunn skolemat gjør ved barnas kropper.

– Nå har vi undersøkt det og samlet inn data om insulinfølsomhet, blodtrykk og nivået av triglycerid i blodet. Det synes jeg er spennende. Og det også fint hvis vi kan vise at skolemat er bra.

Hvor stor er effekten av å være med i et forsøk?

Professoren er enig i at det kan gi en positiv effekt. Men han sier at forskerne var oppmerksomhet på det i alle stadier av forsøket.

– Vi kan ikke utelukke at det har en effekt at barna har vært med på kjøkkenet og har vært med på å servere maten. Vi tror det hjelper at barna deltar, men det kan vi ikke si med sikkerhet, sier Michaelsen.

Forskningen i OPUS er finansiert av Nordea-fondet med 100 millioner kroner. I spissen for prosjektet står professor ved Københavns Universitet Arne Astrup og Kim Fleischer Michaelsen.

Den danske TV-kokken Claus Meyer har stått i spissen for utviklingen av ny nordisk hverdagsmat til prosjektet. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Noen av propellbladene fra Oshaug Metall er så store at de ville nådd opp til takrenna på treetasjes hus dersom den ferdige propellen sto montert på land.

Sammen med Molde-bedriften har Sintef utviklet energibesparende støperiteknologi som nylig besto sin eksamen under pilotforsøk i produksjonslokalene i Rosenes by. 

– Forsøkene viser at metoden kan spare hele 35 prosent av strømmen som i dag brukes til å smelte metall når propellblader skal støpes, sier prosjektleder Arne Nordmark, Sintef-forsker og far til oppfinnelsen.

Marinefartøy og cruiseskip

Propelldeler fra støperiet i Molde ender i fremdriftssystemer og sidepropeller på alt fra marinefartøy til cruiseskip.

Smelteovnene hos Oshaug bruker like mye strøm som 100 norske husholdninger til sammen. Årsforbruket er på 1,5 millioner kilowattimer.

– Resultatene våre tilsier at vi kan kutte strømforbruket med en halv million kilowattimer årlig, og på den måten redusere både utgifter og miljøbelastninger, sier administrerende direktør Stein Berg Oshaug i Oshaug Metall.

Han er sjef for 40 ansatte og regner med å ta den nye teknologien i bruk i løpet av neste år.

Ettermating av metall 

I motsetning til vann, som eser ut når det blir til is, krymper metaller når de størkner. Støperiene kompenserer for dette ved å tilføre litt ekstra smeltet metall fra såkalte «matere».

En mater er et reservoar av metall. Det er plassert inne i støpeformen og ligger høyere enn selve støpestykket. Når propellbladet begynner å krympe som følge av størkningen, kommer ekstra smeltemasse flytende ned fra materen.   

Men også materen størkner. Skal den klare å utligne krympingen i støpestykket, må ikke materreservoaret størkne før propellbladet. Den må inneholde smeltet metall helt til den kommende propelldelen har størknet. I dag løses dette ved å gjøre materne store. Store gjenstander størkner nemlig saktere enn små.

Tilfører varme

Den nye oppfinnelsen består i at metallet i materen holdes varmt – og dermed flytende. Det hele ved hjelp av en strømspole som leverer induksjonsvarme.

Da trenger ikke materen være så stor lenger for å få gjort jobben sin. Det holder at den inneholder den lille mengden med smeltet metall som veier opp for krympingen i støpestykket.

Ifølge Nordmark er dette viktig fordi et propellblad skapt ved tradisjonell støping, behøver en mater som er nesten like stor som propellbladet for at materen ikke skal størkne for raskt. Et propellblad på 1000 kilo kan trenge en mater på 800 kilo.

Men krymping under størkning utgjør bare nær ti prosent av volumet til propellbladet. Når materen holdes flytende ved hjelp av induksjonsvarme, er det derfor nok med en mater på bare 100 kilo til et propellblad på 1000 kilo. 

Fra å smelte 1800 kilo metall (1000 kilo pluss 800 kilo), vil et støperi med den nye teknologien klare seg med å smelte 1100 kilo (1000 kilo pluss 100 kilo). Det er dette som gjør metoden så gjerrig på energi.

Økt produksjonskapasitet

På toppen av dette oppnås en tilleggsgevinst. Fordi oppfinnelsen nær halverer metallmengden som må smeltes, kan Molde-bedriften i framtida støpe flere propellblader – eller større propellblader – enn den har kapasitet til i dag.  

– Den nye teknologien kan øke produksjonskapasiteten vår med hele 50 prosent. I kroner og øre er dette enda mer verdt enn strømmen vi sparer, sier Stein Berg Oshaug

Mindre etterarbeid

Som en ekstra bonus synker behovet for belastende etterarbeid.

Metallstøping avsluttes med at materen kappes av fra støpestykket når alt metall er størknet. Det avskårne metallet smeltes om ved neste støping.

Har materen stor diameter, er kappingen tidkrevende. Ved forsøkene i Molde ble diameteren på materen redusert med 60 prosent. Den nye teknologien reduserer derfor kappearbeidet.

– Mindre etterarbeid gir lavere kostnader. I tillegg forbedres miljøet inne i støperiet når kappingen avtar, sier Oshaug.

Nytenkning må til om fremtidens maskiner skal bli raskere. Og kanskje vel så viktig: strømforbruket må ned.

Ved NTNU jobber forskere med saken.

Egentlig er det ikke datamaskiner han jobber med i det hele tatt. Førsteamanuensis Erik Folven ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU jobber med grunnleggende nanomagnetisme. Nærmere bestemt hvordan magnetisme kan kontrolleres på atomnivå og hvordan slik kontroll kan utnyttes i fremtidens elektronikk.

Vi snakker om en ny og fremvoksende form for elektronikk der vi ikke bare utnytter elektronenes ladning, noe vi har gjort i snart hundre år, men også elektronenes magnetiske egenskaper.

Feltet har fått navnet spinntronikk, siden magnetisme er tett knyttet til en kvantemekanisk egenskap ved elektronet kalt spinn. 

Teknologien begynner å feile

Hvorfor jobbe med mer energieffektiv databehandling?

- En av grunnene er knyttet til problemer med massiv varmeutvikling på moderne microchiper, samt og muligheten til fortsatt å følge en utviklingstrend kjent som Moores lov, sier Erik Folven.

Moores lov ble utformet allerede i 1965. Den sa at antall transistorer på en microchip vil dobles annethvert år. Dette er sauset sammen med et annet postulat som sier at hastigheten på en microchip vil dobles etter 18 måneder.

Poenget er at det stort sett har stemt. Til nå.

Datamaskinene har blitt stadig raskere. Men vi er i ferd med å nå en grense for hvor langt vi kan presse den teknologien vi har basert oss på fram til i dag. Når transistoren, den minste byggeklossen i en microchip, blir mindre og mindre, begynner denne teknologien å feile. Et hovedproblem er at isolerende sjikt begynner å lekke strøm. Disse lekkasjestrømmene skaper varme. Og blir denne varmeutviklingen stor nok vil microchipen bryte sammen.

Dingsene våre sluker strøm

Transistorene er blitt bittesmå, og de kan stadig gjøres mindre. Problemet er at når hver av disse utvikler stadig mer varme, klarer vi ikke lenger å bli kvitt denne varmen ved kjøling.

For å unngå at microchipen smelter kan vi derfor ikke ta i bruk alle transistorene samtidig. I en moderne microchip kan kanskje så lite som 20 prosent av alle transistorene utnyttes samtidig, og ifølge forskere ved UC San Diego vil denne andelen avta eksponentielt fremover om vi ikke finner på noe lurt.

Den andre årsaken til at vi jobber med nye teknologier for energieffektiv databehandling er at computere, mobiltelefoner og andre elektroniske duppeditter bruker så mye elektrisitet, sier Folven videre.

En ting er at vi som forbrukere omgir oss med stadig mer bærbar elektronikk som mobiltelefoner, nettbrett og laptoper. Disse skal drives av et batteri og jo mindre batterikapasitet som går til å generere varme, dess lengre kan det gå mellom hver gang vi trenger å lade. Dessuten er antallet elektroniske dingser og duppeditter i verden nå så svimlende høyt at karbonavtrykket fra disse ikke lenger er ubetydelig.

I USA står nå utstyr som kobles opp mot internett for rundt 10 prosent av det totale strømforbruket, ifølge miljøforskningsguru David Sarokin. Det er enorme mengder i en verden der mange blir stadig mer opptatt av å skåne miljøet. I dag er 1,6 milliarder dingser og duppeditter tilkoblet internett.

Kanskje er det på tide å skrote hele transistoren og begynne på nytt?

Magnetisme istedenfor strøm

Prinsippet for overføring og behandling av data er enkel. Det baserer seg på prosesser som enten er på eller av. Enten 0 eller 1. Ingenting midt imellom. 

I dag gjøres dette ved å flytte rundt på elektroner. Det krever elektrisitet. Mye. Dessuten sløses det vekk mye energi i form av varmeutvikling i transistorene.

Folven og hans medsammensvorne vil bruke magnetisme istedenfor å flytte elektroner. Håpet er at dette skal gi både raskere maskiner og mye lavere strømforbruk.

Helt vanlige magneter har to poler, en nordpol og en sørpol. Det vet alle som har brukt et kompass eller lekt med Brio-tog. Sånn er det på atomnivå også.

Ferromagnetisme er denne vanlige magnetformen, den eneste formen for magnetisme som er sterk nok til at du kan føle den. Grunnen til at et materiale er ferromagnetisk er at alle atomene har magnetismen orientert i samme retning. I sum blir dette til et materiale som oppleves som magnetisk også i makroskopisk målestokk (se illustrasjon 1).

Nanomagnetiske dominorekker

To poler. Igjen noe som er enten slik eller slik, og ikke midt imellom. Altså av eller på. 0 eller 1. Prinsippet som brukes i dagens datamaskiner.

Dette må det da gå an å utnytte til å bygge datamaskiner, mener de som driver med spinntronikk.

Idéen er å plassere ørsmå nanomagneter så tett på hverandre at disse begynner å snakke sammen gjennom sine magnetiske felt.

Ved at retningen på spinnene i en magnet får spinnene i nabomagneten til å snu, som igjen får dennes nabo til å snu sine spinn, kan et magnetisk signal bevege seg som et vannfall. Det minner litt om dominobrikker som står etter hverandre på høykant. Når den første velter, starter en kjedereaksjon som beveger seg bortover rekken av dominobrikker (se illustrasjon 2).

Får forskerne til å lage sånne nanomagnetiske dominorekker har forskere i USA vist at vi kan sende magnetiske signal og gjøre logiske operasjoner eller databehandling på slike signal. Og ikke bare det. Ved å flippe spinn istedenfor å flytte ladning kan dette gjøres nesten uten at det koster energi.

Det er faktisk vist at energikostnaden ved slike beregninger kan komme helt ned mot fysikkens nedre grense, den såkalte Landauer’s limit. Dette er en million ganger mindre energi enn det som blir svidd av i dagens datamaskiner.

For korte rekker

Problemet er bare at forskerne hittil bare har klart å få de magnetiske signalene til å bre seg i svært korte rekker av nanomagneter, kanskje 10 til 15. Når rekkene blir for lange, har enkeltmagneter en lei tendens til å flippe når de ikke skal. Som med dominobrikkene: Hvis en brikke midt inni rekken faller, roter den til det hele. Og 10 til 15 magneter blir det ingen datamaskin av.

For å se dette problemet vil Folven gjøre de nanomagnetiske dominobrikkene mer stabile. Dette skal gjøres ved å bruke en form for magnetiske materialer kjent som antiferromagneter.

I antiferromagneter er det ikke slik at magnetismen på atomnivå er organisert i samme retning, som i de vanlige magnetene. Isteden er denne organisert i et mønster der magnetismen knyttet til ett atom peker i motsatt retning av naboens (se illustrasjon 3).

Magnetiske øyer i en ikkemagnetisk sjø

Folven og hans kollegaer ved NTNU har nylig klart å kontrollere magnetismen i slike antiferromagneter på en helt ny måte.

Dette gjør de ved å utnytte egenskapene til en klasse materialer kjent som komplekse oksider. Disse bygges opp med atomær kontroll og deretter lages nanomagneter ved bruk av elektronstrålelitografi. Folven snakker om å lage magnetiske øyer i en ikkemagnetisk sjø.

Siden magnetismen nulles ut i en antiferromagnet, observerer vi ikke magnetismen i disse stoffene. Du kan ikke henge opp innkjøpslista på kjøleskapet med en antiferromagnet for å si det sånn.

Men antiferromagneter kan påvirke magnetismen i vanlige ferromagneter.

Ved å koble sammen antiferromagneter og ferromagneter i lagdelte strukturer og deretter lage nanomagnetiske dominobrikker av dette, håper Folven å kunne stabilisere rekkene mot termisk støy. Dermed kan det lages komplekse nettverk av vekselvirkende nanomagneter. Dette vil være et stort skritt på veien mot magnetiske datamaskiner.