ISS

Ekspedisjon 41 mannskapets Reid Wiseman (NASA) og Alexander Gerst (Tyskland/ESA) gjennomførte 7. oktober fra klokken 14.30 norsk tid en 6 timer og 13 minutter lang arbeidsøkt utenfor Den internasjonale romstasjonen.

Hensikten var blant annet å flytte en defekt pumpeseksjon som var tatt ut av stasjonens kjølesystem og plassert i et langtids-lagringsområde. Pumpeseksjonens nye oppholdssted skal gi bedre beskyttelse og isolasjon i tilfelle et fremtidig mannskap får i oppdrag å reparere den. Gerst grep fatt i seksjonen mens han sto fotforankret på stasjonens robotarm, for anledningen styrt av Barry Wilmore (NASA) på innsiden.

Astronautene skiftet dessuten lys på et utvendig montert kamera og installerte et relé som skal sørge for reservestrøm til skinnesystemet for robotarmen på det tverrgående rammeverket.

Wiseman og Wilmore skal etter planen gjennomføre en ny arbeidsøkt utenfor 15. oktober. Wilmore har ikke hatt et slikt oppdrag tidligere.

Orion

Avbruddssystemet er montert på det første Orion-romfartøyet som skal prøves i rommet.

Monteringen fant sted 3. oktober i LASF (Launch Abort System Facility) ved Kennedy-romsenteret. Den ubemannede EFT-1 (Exploration Flight Test 1) ferden skal som kjent starte 4. desember.

Romtransport

Monteringen av Delta IV Heavy bæreraketten som skal brukes av Orion på EFT-1 ferden 4. desember er ferdig, ble det opplyst 28. september. Monteringsarbeidet foregikk i ULAs (United Launch Alliance´s) HIF (Horizontal Integration Facility), ikke langt fra Cape Canaveral Air Force Station´s Oppskytningskompleks 37B, der oppskytningen skal foregå.

USAs kraftigste bærerakett i øyeblikket har nederst tre kjernetrinn (Common Booster Cores) på linje, hvert av dem 40.9 m lange med en diameter på 5,2 m og utstyrt med én RS-68 motor. Motoren brenner flytende hydrogen/flytende oksygen og yter en skyvkraft på 2922 kN. Andre trinn, med en lengde på 20,4 m og en diameter på 5,2 m, har én RL10-B2 motor. Drivstoffet er flytende hydrogen/flytende oksygen, skyvkraften 111 kN. Dette andre trinnet skal også brukes som øvre trinn i 70 tonns varianten av den nye, store bæreraketten SLS (Space Launch System).

Raketten ble 1. oktober reist til vertikal stilling på Oppskytningskompleks 37B.

16. september annonserte NASA-sjef Bolden at Boeing og SpaceX var tildelt oppgaven å fly astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen på kommersiell basis kanskje alt fra 2017 (R 29/14, side 2).

De to selskapene startet kort tid etter det formelle utviklingsarbeidet, men 25. september klaget Sierra Nevada Corp., den tredje av de opprinnelige konkurrentene, til GAO (Government Accountability Office) over tildelingen.

I en slik situasjon er det vanlig å stoppe arbeidet til en rettslig kjennelse foreligger, og det ble da også gjort 26. september. NASA argumenterte imidlertid med at ”romstasjonens fremtid var i fare”. 9. oktober fikk dermed Boeing og SpaceX beskjed om å gjenoppta arbeidet.

Kompleksiteten er viktigste årsak til at det tar lengre tid å utvikle en væskemotor enn en faststoffmotor – en tommelfingerregel i USA antyder syv til ti år og omkring én milliard dollar for en kraftig motor som går på flytende drivstoff.

Akkurat dette ligger bak faststoffmotor-fabrikanten ATK Aerospace Group´s utspill nylig om en motor med drivstoff i fast form som erstatning på kort sikt for den russiske RD-180 motoren i Atlas V´s nederste trinn. En ny faststoffmotor vil kunne utvikles på ned til to år for en meget konkurransedyktig pris, hevder ATK.

RD-180 motoren bruker kerosen/flytende oksygen som drivstoff, mens Blue Origin´s BE-4, som ULA vil ha utviklet til erstatning for den russiske motoren (R 29/14, side 3), går på LNG/flytende oksygen. Dette drivstoffet er mer miljøvennlig, men enda viktigere for valget av BE-4 er trolig at motoren alt har vært under utvikling i tre år. Dermed vil en Atlas V med to BE-4 motorer kunne prøves alt i 2019.

Russlands Proton bærerakett ble benyttet til å skyte opp en militær, geostasjonær satellitt 28. september. Den vellykkede oppskytningen var den første etter et mislykket forsøk på å plassere den avanserte kommunikasjonssatellitten AM4R i bane 15. mars (R 17/14, side 2), og denne svikten var den sjette i løpet av tre til fire år. ILS (International Launch Services) opplyste 29. september at feilen lå i boltefestet (muligens manglende tiltrekking) av en styremotor-turbopumpe til motorrammen – vibrasjoner førte til en drivstofflekkasje ca. 45 sekunder etter tenning av tredje trinn.

Det kom dessuten 1. oktober antydninger om at den langt fra vellykkede oppskytningen av Galileo-satellitt nummer 5 og 6 med en Sojus Fregat 22. august (R 26/14, side 3) skyldtes et frosset hydrazinrør i Fregat-trinnet.

Hydrazinrøret lå muligens for nær et rør for meget kaldt, flytende helium.

Jordobservasjon

Det kalde vannet i Jordens havdyp har ikke blitt merkbart varmere siden 2005, ifølge en ny NASA-studie. Dermed er man ikke kommet noe nærmere et svar på spørsmålet om hvorfor den globale oppvarmingen synes å ha gått langsommere de siste årene.

Forskere ved NASA og JPL har, ved analyse av satellittdata og direkte havtemperatur-målinger på dybder lengre ned enn 2000 m i tidsrommet 2005-2013, kommet til at vannet ikke har blitt merkbart varmere. JPLs Josh Willis, én av hovedaktørene i studien, mener at funnene ikke har sammenheng med klimaendringen.

”Havflatenivået er fremdeles stigende,” sier Willis. ”Vi prøver bare å forstå de små detaljene”.

Benyttede satellittdata kom fra NASAs Jason 1 og 2, dessuten GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment). Fra den samlede havflatestigningen trakk forskerne den delen som skyldtes utvidelsen av de øvre sjiktene og det som kom fra tilført smeltevann. Resten var da økning forårsaket av oppvarmet dyptvann. Og det var da praktisk talt null.

Innkjøringsperioden var over 23. september, og ESAs Cpoernicus jordobservasjonssatellitt Sentinel-1A ble 6. oktober erklært operativ. Det betyr at radarbilder av hav, is, arealbruk og katastrofehåndteringstiltak er tilgjengelig for alle brukere.

Satellitten ble skutt opp 3. april (R 12/14, side 2), og har åtte ganger under innkjøringsperioden vært manøvrert for å unngå treff av romskrap-objekter.

Operasjon av satellitten skal fortsatt styres fra ESAs Space Operations Center i Darmstadt, Tyskland.

Japan skjøt opp den geostasjonære jordobservasjonssatellitten Himawari 8 fra Tanegashima-romsenteret 7. oktober med en H-2A bærerakett, har JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) meldt.

Japans Meteorological Agency skal bruke Himawari 8 og Himawari 9 (som planlegges skutt opp i 2016) til å erstatte Himawari 6 og 7 i værvarslingen – Himawari 8 skal være i stand til å overføre et tyfon-bilde hvert to og et halvt minutt, mot tidligere hvert 30. minutt.

Himawari 8 har kostet ca. 155 millioner dollar.

Romforskning

NASAs Saturn-sonde Cassini passerer fra tid til annen Titan, solsystemets nest største måne, der en tett, ugjennomsiktig atmosfære gjør det umulig å studere overflaten med optiske instrumenter. Radar trenger imidlertid gjennom, og har avslørt sjøer av etan og metan. Disse organiske stoffene er i gassform på Jorden, men holdes flytende på Titan av temperaturer på utrolig lave minus 180 grader C.

Sjøene interesserer forskerne fordi de indikerer at Titan har en etan-/metansyklus der Jorden har en vannsyklus. Av og til skaper de også undring, som i Ligeia Mare der et spesielt trekk synes å komme og gå. Trekket har fått navnet ”Den magiske øya”, og ble første observert under en passering Cassini gjennomførte i juli 2013. Kort tid etter forsvant det, og var borte til det atter dukket opp på radarbilder overført i august i år. Denne gang var dessuten ”øya” dobbelt så stor – på 13 måneder hadde arealet økt fra 75 til nesten 160 kvadratkilometer.

Mens forskerne til å begynne med så på det hele som en tilfeldig hendelse, knyter de det nå til årstidene på Titan – det går mot sommer på månens nordlige halvkule. Enkelte mener imidlertid at fenomenet kan ha forbindelse med oppadstigende gassbobler, bølger eller fast materiale på/like under overflaten på Ligeia Mare. Vannlinjen andre steder i innsjøen er ikke berørt.

NASAs Mars Exploratioon Rover Opportunity har problemer med en hukommelsesenhet som stadig går i ”reset”. Problemene oppsto i slutten av august, og forstyrrer operasjonen selv om vitenskapelige data ikke går tapt. Helsetilstanden for øvrig er tilfredsstillende.

Kjøretøyet er på vei til et lite krater kalt Ulysses i sin undersøkelse av kanten   rundt det atskillig større krateret Endeavour. Sammenlagt kjørestrekning ved utgangen av september var 40,78 km.

Opportunity skal benyttes til observasjon av kometen C/2013 A1, også kjent som Siding Spring, under passeringen av Mars 19. oktober.

Siding Spring kjernens passering av Mars 19. oktober vil skje i en avstand av omkring 139 500 km klokken 20.27 norsk tid. 139 500 km er mindre enn halvparten av avstanden Jorden/Månen, og mindre enn en tiendedel av det minste en kjent komet har passert Jorden i. Passeringshastigheten skal være ca. 56 km/s.

Kometen har visstnok aldri vært registrert i den indre delen av solsystemet tidligere. Den antas å komme fra Oorts Sky, et slags kuleskall som omgir Solen i en avstand mellom 5000 og 100 000 AE. Kometen byr på en enestående anledning til å skaffe mer informasjon om de stoffene, inklusive vann og karbonforbindelser, som solsystemet oppsto av for 4,6 milliarder år siden.

Noen av de beste bildene og mest verdifulle data forventes fra sonder i kretsløp rundt eller på overflaten av Mars, men NASA har måttet manøvrere orbitalsondene Mars Odyssey, Mars Reconnaissance Orbiter og MAVEN (den nylig ankomne Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN) slik at sjansen for treff av støvpartikler fra kometen reduseres. Perioden med størst risiko varer i omkring 90 minutter fra minste avstand, da Mars vil befinne seg nærmest midten av den stadig videre halen av støv fra kjernen. Modellresultater viser imidlertid at faren ikke er så stor som opprinnelig antatt.

Mars-atmosfæren er vesentlig tynnere enn Jordens, men vil likevel skjerme kjøretøyene Opportunity og Curiosity.

Bakke- og rombaserte teleskoper som Infrared Telescope Facility på Mauna Kea, Hawaii, og Hubble romteleskopet vil være rettet mot den sjeldne gjesten, og det samme vil romtelekopene Kepler, Swift, Spitzer og Chandra.

Diverse

NASA har plukket ut fire partnere for utvikling av ny teknologi som kan  gjøre det mulig å øke gjenvinningsgraden for oksygen i bemannede romfartøyer til minst 75 prosent, med høy grad av pålitelighet. Teknologien er tenkt brukt  på ferder til Mars.

NASAs eget Glenn Research Center i Cleveland er partner for to av de fire prosjektene.

30. september undertegnet NASA-sjef Bolden og ISROs (Indian Space Research Organisation´s) styreleder R.  Radhakrishnan en avtale som gjelder samarbeid mellom de to organisasjonene innenfor jordobservasjon og utforskningen av Mars.

Mer konkret handler det første området om utvikling av en radarsatellitt som skal skytes opp i 2020 eller 2021, det andre i første omgang om en koordinert operasjon av NASAs MAVEN, begge nylig plassert i bane rundt Den røde planeten.

Storbritannia har annonsert en målsetting om å øke landets del av den globale romindustri-virksomheten til 10 prosent. Dette skal ha ført til at de tunge industriaktørene Lockheed Martin og Thales Alenia Space har besluttet å opprette nye divisjoner i øyriket.

”Vi gjør dette for å utforske nye virkemidler i et utvidet samarbeid med britiske næringslivinteresser og universiteter,” uttaler Randy Sweet, sjef for markedsutvikling under sivil romvirksomhet i Lockheed Martin.

Dawa Newman, professor i aeronautikk og astronautikk ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), skal være foreslått som ny NASA-nestleder. Stillingen har vært ubesatt etter at Lori Garver trakk seg i september 2013 for å bli leder i Air Line Pilots Association.

Newman tok doktorgraden i luft-/romfart bioteknologi ved MIT i 1992, og har blant annet arbeidet med formtilpassede romdrakter som bruker mekanisk mottrykk for å øke bevegelsesevnen.

Det norske herrelandslaget i fotball stinker, og har gjort det lenge. Men det er feil å legge skylden på barnefotballen. Norsk barneidrett, og norsk idrett generelt, er ekstremt vellykket.

Debatten om hvorfor det norske herrelandslaget gjør det så dårlig, har de siste ukene ført inn på sporet om at det er norsk barnefotball som er årsaken. Det er for mye bredde, mener noen. Barnetalentene i fotball må kun trene med andre barnetalenter, og ikke med de som surrer rundt, mener andre.

Det er de frivillige fotballtrenerne som ikke vet hva de holder på med som er problemet, mener andre.

Hva med damelaget og juniorlaget?

Ingenting av dette henger sammen med prestasjonene til det norske herrelandslaget i fotball. Det er altfor drøyt å kaste blikket mot barnefotballen når herrelandslaget sliter. Prestasjonene i norsk fotball handler ikke bare om herrelandslaget. Vi har i mange år hatt et av verdens beste kvinnelag. Vi har også et juniorlag på herresiden som presterer bedre enn herrelandslaget. U21 kom til semifinalen i EM i 2014.

Å peke på norsk barneidrett som årsaken til dårlige prestasjoner på herrelandslaget, holder enda dårligere vann dersom man ser på norsk idrett generelt.

Vår idrettsmodell som er bygget på frivillighet, bredde og demokrati er ekstremt vellykket. Ifølge Greatestsportingnation.com er Norge verdens beste idrettsnasjon, fordelt på antall innbyggere. Vi er den eneste nasjonen i verden som er i ferd med å kapre denne førsteplassen for tredje gang. Vi kan ikke se på norsk fotball isolert fra de andre idrettene.

Det er i overgangen på junior til senior problemet ligger for norsk herrefotball.

Satt på benken

Vi følger det internasjonale nivået opp til junior, men juniorspillerne og unge seniorspillere blir ofte satt på benken i tippeligaklubbene til fordel for internasjonale innkjøp. Våre juniorspillere får dermed ikke den spilletiden de trenger, og så dabber nivået av. Det skjer muligens en endring på gang etter at Martin Ødegaard har hatt suksess på Strømsgodset.

Denne tematikken må i hvert fall tas tak i lenge før man begynner å se på barneidretten. Suksessen til norsk idrett er nettopp bredden. 

All internasjonal forskning viser at de utøverne som blir best er de som holder på med flere idretter lenge. Utøveren høster da erfaring fra flere idretter. Treningspresset innenfor hver idrett må ikke bli for stort. De som holder på med flere idretter tåler også et høyt treningsvolum fordi treningen er mangfoldig.

Må bli flinkere på talenter

Fotball-Norge har vært dyktige til å utdanne trenere, men det er en kjensgjerning av trenerne er dårlige til å plukke ut talenter. Det er derfor synd når noen trenere lar seg presse til å satse mest på de beste i et årskull.

Idrettsprestasjoner hos barn handler mest om modning og utvikling. Barn som er født tidlig på året er mer modne enn de som er født sent. Det er ingen som vet hvor god en 9-åring kan bli. Spesialisering først bør skje når ungdommene er 14 -15 år. Frafallet innen norsk barneidrett starter ved 13 års-alder. Når ungdommene har blitt 19 år, er det få igjen.

Det viktigste barnetrenerne kan gjøre er å utvikle barns ferdigheter så lenge som mulig, og hos så mange som mulig. 

Forbrukere flest har et ambivalent forhold til reklame. Mange oppfatter reklame som en viktig informasjonskilde, samtidig som de syns den skaper kjøpepress og virker forførende. Ti prosent oppgir at de har blitt lurt av reklame. 

Det viser årets forbrukertrendrapport fra Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, der drøyt tusen forbrukere deltok. 

Irriterende og forstyrrende

Da deltakerne ble spurt hva de synes om reklame generelt, svarte halvparten at reklame er irriterende og forstyrrende. Samtidig svarte tre av ti at reklame gir viktig informasjon om produkter og priser.

Bare seks prosent oppgir at reklamen frister til å kjøpe produkter eller tjenester. 

Det var mulig å oppgi flere svar på dette spørsmålet. 

Kjedelig og morsom

En av fire svarte at reklamen er kjedelig, samtidig som en av fem syns den er morsom og underholdende. 

- Særlig de unge svarte at de synes reklamen er morsom, noe som kan skyldes at de er på andre medier enn eldre og at morsomme reklamefilmer lettere spres på sosiale medier som underholdning, sier seniorforsker i sosiologi Ardis Storm-Mathisen hos SIFO til forskning.no.

En av ti svarte at de er blitt lurt av reklamer. En større andel av kvinner enn menn føler de blir lurt eller fristet til å kjøpe av reklamen.

Økende misnøye med TV-reklame

Generelt har andelen forbrukere som svarer at de liker reklame «svært dårlig/ganske dårlig», gått opp fra 2011 til 2014. Dette gjelder uansett hvor reklamen serveres. 

Misnøyen har økt mest når det gjelder TV-reklame. Andelen som misliker TV-reklame har gått opp med ni prosentpoeng i løpet av tre år. 44 prosent liker TV-reklame ganske dårlig, og 38 prosent svært dårlig.

Denne tendensen har vært jevnt økende også i tidligere SIFO-undersøkelser, helt siden 1995. 

Men også reklamevedlegg mislikes i større grad enn før.

Halvparten oppgir nå at de misliker dette, mot 45 prosent for tre år siden. 

Reklame i postkassen har heller ingen stigende stjerne. 

Avbrytelser vekker harme

- Denne undersøkelsen spør ikke om hva som irriterer folk ved reklamen. Men en pågående kvalitativ studie peker mot at det å bli avbrutt virker irriterende på mange, sier Storm-Mathisen.

Hensikten med reklame er å kommunisere, og reklamebransjen vil gjerne nå ut til flest mulig.

Forbrukere er også interessert i å bli informert, men samtidig er det en interessekonflikt mellom markedsførere og forbrukere når vi føler vi blir avbrutt. 

- Et eksempel er da seerne kom i harnisk under OL-sendingene, da konkurransene ble avbrutt av reklamesendinger, sier Storm-Mathisen. Et annet eksempel er da det ble bevegelig reklame på TV-skjermer på Nesoddbåten. 

Internettannonser

De siste årene har internett og de nye sosiale mediene blitt en ny og viktig markedsføringskanal. I årets undersøkelse ble derfor nettannonser tatt med, og avisannonser tatt ut. 

Åtte av ti oppga at de liker annonser på nett ganske eller svært dårlig. Det er likevel enda litt flere som liker TV-reklame svært dårlig. 

Unge blir mer irritert

Jo yngre forbrukerne er, desto mer irriterende og forstyrrende synes de reklamen er. I den yngste aldersgruppen mellom 18 og 29 år oppga seks av ti at de synes reklame generelt er irriterende og forstyrrende.

I gruppen mellom 60 og 80 år, oppga bare fire av ti dette.

Yngre reklamekonsumenter synes også i større grad at reklamen de får servert er kjedelig.

En av tre ga kjedelig som stempel i den yngste aldersgruppen.

Bare en av fem i aldersgruppen mellom 60 og 80 år syns reklamen er kjedelig. 

- Vi vet ikke grunnen til denne aldersforskjellen, men et forslag til tolkning er at unge og eldre bruker ulike medier og blir eksponert for ulike typer reklame, sier Storm-Mathisen. 

Tradisjonelle medier er mer regulert enn nye, det er mulig å reservere seg mot postreklame, og man kan unngå TV-kanaler med mye reklame. Det er ikke like lett å unngå reklame på nett, samtidig som praksisen her er mer invaderende, sier hun. 

Eldre blir informert av reklame

Andelen som mente at reklamen ga viktig informasjon steg derimot med økende alder. Fire av ti i gruppen over 60 år synes at reklamen gir viktig informasjon om priser og produkter.

Bare en av fire forbrukere under 45 år synes reklamen er informativ. 

Unge ler lettere

Reklamen appellerer i mindre grad til lattermusklene jo eldre man blir. Mens tre av ti av de yngste syns reklamen er morsom og underholdende, lar bare en av ti i den eldste aldersgruppen seg underholde av reklame.

SIFO antar at de aldersmessige forskjellene i generell holdning til reklame kan skyldes at de ulike aldersgruppene møter reklame og reklametrykk litt 
ulike steder. Unge og eldre har noe ulike aktivitetsprofil – særlig når det gjelder bruk av TV og internettmedier. 

Mer utydelig skille

Skillet mellom reklame og informasjon er blitt mer utydelig. Særlig i de nye nettbaserte mediene er reklame, underholdning og journalistikk blitt mer sammenvevet.

Det etablerte prinsippet i forbruker-lovgivningen er at det skal gå tydelig frem for kunder når de har å gjøre med reklame. Det er viktig for at kunder skal kunne gjøre en godt informert vurdering.

Men dette er blitt vanskeligere å opprettholde, understreker SIFO i sin rapport. 

Ni av ti har sett skjult reklame

Med skjult reklame menes reklamebudskap som ikke fremstår som tydelig reklame, det vil si at budskapet ikke er merket som reklame og at du ikke forstår at du blir utsatt for annonsering.

Særlig høy er andelen som oppgir å ha sett skjult reklame på TV. Hele 89 prosent oppgir at de har sett skjult reklame ofte, av og til eller sjelden i form av produktplassering eller produktomtale i TV-programmer. 

Åtte av ti har sett skjult reklame i ukeblad og magasiner, for eksempel sponsede artikler. Like mange har sett det i nettaviser, som innstikk eller annonsebilag, og syv av ti har sett det i nyhetsstrømmen på Facebook. Fire av ti oppgir at de har sett dette ofte på Facebook. 

Halvparten har sett sponsede innlegg på blogger og produktplassering i videosnutter. 

- Det er viktig å følge forbrukernes forhold til reklame, skriver Ardis Storm- Mathisen. 

Publikums rolle er i sterkere grad blitt en forbrukerrolle, og antall kommersielle aktører som retter aktiviteter mot å binde folk inn i kundeforhold har vokst. 

Kilde:

Elling Borgeraas, Annechen Bugge m. fl.: Forbrukstrender 2014. SIFO-survey.

Hent den der du trenger den, og sett den fra deg når du er framme. Dette er idéen bak bysykler, slik de blant annet finnes i Oslo. Nå utvikler det tyske Fraunhoferinstituttet en tilsvarende løsning for elbiler.

Trådløs lading

Brukerne kan bruke mobilen for å finne nærmeste ledige bil, og bestille den. Hvis batteriet skulle miste peppen, vet bilen hvor nærmeste ladestasjon er. Og sjåføren trenger ikke å fikle med ladingen. Den skjer også trådløst.

Når bilen skal lades, brukes en laserscanner på undersiden av karosseriet. Den finner nøyaktig riktig posisjon på en ladespole i gatelegemet. Så sørger et elektromagnetisk felt for at 22 kilowatt strømmer fra gata opp til en tilsvarende spole under bilen, og videre til batteriet.

Kommunikasjon er viktig

For at en slik flåte av bybiler skal fungere, må de kunne kommunisere med hverandre og med et sentralt datasystem. Denne kommunikasjonen er kjernen i hva forskerne på Fraunhofer har utviklet, og vil vise fram i en konseptbil på messa eCarTec i München i slutten av oktober.

Kommunikasjonen vil sikre at bilene vet om hverandre, slik at de kan utnytte ledige ladestasjoner. For å sikre at bilene er på nett og kan rapportere akkurat hvor de er, også i underjordiske garasjeanlegg, har de både GPS og et uavhengig system som registrerer bevegelser, samt WiFi-forbindelse, ifølge en nyhetsmelding fra Fraunhofer.

Lenke:

Sharing electric cars is a convenient option in the city, nyhetsmelding fra Fraunhofer, 7. oktober 2014

Trykksår eller liggesår er svært smertefulle sår som oppstår på grunn av trykk eller friksjon mot huden. En ny studie viser at de fleste madrassene ved Vestre Viken-sykehusene er alt for gamle og slitte. Vestre Viken er helseforetaket for sykehusene i Bærum, Drammen, Kongsberg, Hallingdal og Ringerike.

Madrassene egner seg ikke for pasienter som har vanskelig for å bevege seg.

- De eldste madrassene er over ti år gamle, og det er veldig mye. I tillegg er de fleste for lave og laget av ikke-oppdelt skumgummi. De egner seg derfor ikke for risikopasienter eller pasienter med en eller annen grad av immobilitet, og som dermed har risiko for å utvikle trykksår, forteller Edda Johansen, høgskolektor på Institutt for sykepleievitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, til forskning.no.

Oppdelte madrasser fordeler trykket bedre enn ikke-oppdelte skumgummimadrasser, forklarer Johansen.

Hun er hovedforskeren bak prosjektet der forskere har sett på madrasser ved norske sykehus. Forskerne har også sammenliknet madrasser i Norge og Irland, og funnet ut at standardmadrassene er mye bedre på irske sykehus.

- Det var litt overraskende å finne ut at madrassene våre var så dårlige. I alle fall å finne ut at Irland, et land med langt dårligere økonomi enn Norge, er bedre enn oss på dette området, sier Hanne Juritzen, spesialrådgiver ved Kvalitetsavdelingen i Vestre Viken.

Gjelder også i andre landsdeler

Madrassene ved helseforetak andre steder i landet har også dårlig standard og kanskje like dårlig kvalitet som i Vestre Viken.

Dette fant forskerne ut ved å intervjue sykepleiere og vernepleiere på ulike nivåer av helsetjenesten i kommuner fra Finnmark til Vestfold. Helsearbeiderne var enige i at madrassene på arbeidsplassene deres hadde for dårlig kvalitet.

Forskerne oppgir ikke hvilke sykehus, helseforetak og kommuner som har de dårlige madrassene.

En annen studie, gjort av de samme forskerne, bekrefter situasjonen. Her kom det fram at madrassene i sykehus og kommunale sykehjem ikke er bra nok for risikopasienter. Det står aller dårligst til ved sykehusene.

Mål om å bytte ut alle

Innen utgangen av 2014 skal Vestre Viken-sykehusene bytte ut en tredjedel av madrassene sine.

- Målet er å bytte ut absolutt alle i løpet av neste år. Vi skal også lage et system for merking slik at vi får oversikt over når madrassene må byttes ut, sier Juritzen.

En risikopasient på Vestre Viken blir i dag lagt på en spesiell overmadrass. Dette er såkalte viskoelastiske madrasser med en kjerne av tregt elastisk og temperaturpåvirkelig skum. Slike madrasser jevner ut trykket på kroppen.  

- Men dette er ikke bra nok, mener forsker  Edda Johansen. Hun mener det finnes alt for få av disse madrassene, og mange av dem er dessuten så gamle at de ikke lenger fordeler trykket som de skal. Dessuten er slike madrasser veldig tunge å løfte.

Forskeren anbefaler madrasser som egner seg for risikopasienter i alle senger i norske helseforetak, fordi svært mange pasienter på sykehus har en eller annen grad av immobilitet.

- De nye madrassene i Vestre Viken vil forebygge trykksår fordi de fordeler trykket veldig godt utover kroppen. Det gjør at de aller fleste risikopasienter kan bruke dem. Helt immobile pasienter har behov for luftsirkulerende madrasser, og det jobber vi med å få en løsning på. 

Nærmere en femtedel av pasientene på sykehus i Norge, Irland og Danmark har trykksår, ifølge forskerne.

- Likevel blir det påstått at 95 prosent av trykksårene kan forebygges, sier Johansen.

I Helsedirektoratets Nasjonale pasientsikkerhetsprogram er forebygging av trykksår et av tolv innsatsområder for å redusere pasientskader. Ett av tiltakene er at pasienter med risiko for å utvikle trykksår får hensiktsmessig underlag i seng.

Penger å spare

Det er uvisst hvor mye behandling av trykksår koster Norge, men en britisk studie viser at fire prosent av Storbritannias helsebudsjett går med til slik sårbehandling. 

- Det er mye. Behandlingen av enkelte trykksår kan koste nærmere 4000 kroner daglig, slik kan behandlingen av ett sår koste over 100 000 kroner, sier Johansen.

Hun og Juritzen mener Storbritannia er veldig sammenliknbart med Norge på dette området.

- Det norske samfunnet kan tjene mye på at sykehusene bytter ut madrassene sine, samtidig som det innføres tiltak for å hindre at vi påfører pasientene trykksår, sier Juritzen.

Kunne ikke vente med å endre

Johansens studie om de dårlige madrassene i Vestre Viken er ikke publisert. Artikkelen ligger til vurdering hos tidsskriftet Journal of Wound Care, men hun ville ikke vente med å informere helseforetaket om funnene.

- Funnene i prosjektet ble lagt fram for ledelsen på Vestre Viken for lenge siden. Vi anså disse som så viktige at vi ikke kunne vente med å agere til siste studie var publisert, sier Juritzen.

I dag finnes det ikke nasjonale retningslinjer på hva som er en standardmadrass for risikopasienter. Det mener hun og Johansen i aller høyeste grad bør komme.

Referanser:

Johansen E. m.fl:  Pressure ulcer risk assessment and prevention: What difference does a risk scale make? A comparison between Norway and Ireland, Journal of Wound Care, 2014

Z. Moore, Johansen, E., van Etten, M.  A review of PU prevalence and incidence across Scandinavia, Iceland and Ireland (part I). Journal of Wound Care (2013)

Z. Moore, Johansen, E., van Etten, M.A review of PU prevalence and incidence across Scandinavia, Iceland and Ireland (part II). Journal of Wound Care (2013).

Sår-studenters oppdagelser og anbefalinger gjennom eget studentarbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, SÅR, 2014

Bennett G., Dealy C., Posnett J, The cost of pressure ulcers in the UK, Age and Agening, 2004

Dealy. C., Postnett, J. og Walker, A. The cost of pressure ulcers in the United Kingdom, Journal of Wound Care, 2012

Det er en gruppe svenske og amerikanske forskere som står bak den nye metoden – en kjemisk analyse for å oppdage sykdommen botulisme.

– Fordi sykdommen innebærer mye lidelse, har det stor verdi for dyrevelferden, sier Annica Tevell Åberg, forsker ved svenske Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) i en pressemelding.

Spekeskinke og rakfisk

Botulisme er forårsaket av bakterien Clostridium botulinum, som trives i anaerobe forhold, altså der det ikke finnes oksygen. Bakterien er veldig vanlig, blant annet finnes det mye av den i jord.

Husdyr kan bli syke hvis det havner en død mus eller rotte i siloen. Spekeskinke og rakfisk er de vanligste kildene for oss mennesker. Bakterien er også årsaken til at spedbarn ikke skal få honning. Sjansen er vel og merke ekstremt liten for at honning her til lands er infisert.

Bakterien er i seg selv helt ufarlig. Det er toksinet, giftstoffet, den produserer som tar livet av oss. Det er faktisk det giftigste stoffet vi vet om, det skal forsvinnende lite til før mengden er dødelig.

Giften ødelegger nervesystemet ved å kløyve visse proteiner i nervecellene. Først blir man lam i bevegelsesapparatet, deretter slutter lungene å fungere og man kveles. Alt mens man er ved bevissthet.  

Oppdages sykdommen på et tidlig stadium, kan man behandles med de riktige antistoffene, altså motstoff som ufarliggjør giftstoffene.

• Les også: Kunstig hjernelignende vev kan erstatte dyreforsøk

Sprøyter inn i mus

Ved mistanke om botulisme benyttes i dag inokulasjon i mus. Det er en metode der pasientens serum sprøytes inn i mus. Serum er det som blir igjen av en blodprøve etter man har fjernet det meste utenom væsken.

Det er syv typer av giftstoffet, og alle har hvert sitt antistoff.

Man injiserer derfor noen mus med serum med hver av de syv antistoffene, mens noen mus ikke får antistoff. Musene som dør vil dermed fortelle både om det er giftstoffer tilstede og hvilken type. Og følgelig hvordan pasienten skal behandles.

Krever følsom metode

I samarbeid med amerikanske forskere ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) har forskerne ved SVA nå greid å utvikle en metode der man kan bruke en kjemisk analyse, massespektrometri, for diagnostisering av botulisme. 

– Fordi det skal så veldig små mengder til for å gjøre oss syke, så kreves det en svært følsom metode, sier Tevell Åberg.

Det er nettopp det som har vært den store utfordringen når forskerne tidligere har prøvd å utvikle nye metoder for å kunne diagnostisere botulisme.

• Les også: Alternativer til dyreforsøk

Minst like effektiv

Metoden, som har fått navnet Endopep-MS, involverer bruk av magnetiske kuler, antistoff og syntetiske peptider, lange kjeder av aminosyrer.

Det hele går i korte trekk ut på å fange opp den eventuelle giften i en prøve ved at den fester seg til antistoffer som er koblet til magnetiske kuler. Så overføres kulene til en løsning med syntetiske peptider, som deretter analyseres. Der vil man se hvilke prøver som inneholder kløyvde peptider, et tegn på at det er gift tilstede.

Ikke bare vil dette kunne erstatte dyreforsøk, metoden korter også ned tiden det tar før resultatene er klare. Sykdommen kan nå bli diagnostisert på én til to dager i stedet for inntil flere uker.

Ifølge forskerne er den nye metoden minst like følsom som testing på mus. Den krever også mindre prøvemateriale.

• Les også: Ny innsats for forsøksdyr

– Virker lovende

Bjarne Bergsjø, forsker ved det norske Veterinærinstituttet, synes den nye metoden ser lovende ut.

– Hvis en slik test er raskere og mer følsom for de vanligste toksinvariantene, vil den spare tid, arbeid og ikke minst spare forsøksdyr for store lidelser. Pasienten vil få spesifikk behandling tidligere, sier han.

–  Når det er sagt, kan det synes som om testen ikke er like følsom som musetesten for alle toksinvariantene. Den kan heller ikke benyttes på andre prøvematerialer som oppkast, mat og fôr. Mat og fôr er viktig å undersøke for å finne kilden til forgiftningen. Det vil si at musetesten nok ikke kan legges helt bort selv om bruken av den går ned om den nye testen skulle bli tatt i alminnelig bruk.

Bergsjø mener botulisme antakelig er underdiagnostisert i veterinærmedisin fordi man venter så lenge man kan før man gjør musetesten, blant annet fordi den er såpass dyr.

– Med en tilgjengelig og følsom metode uten bruk av forsøksdyr kan en få bekreftet mistanke om botulisme også uten at store verdier står på spill, sier han.

Referanse:

SVAvet,nummer 3, 2014

Det viser seg at døde maneter ikke ender opp i en manetsuppe – eller gelésjøer – på havbunnen, slik den gjengse oppfatningen har vært blant fagfolk. 

På verdenshavene finnes nemlig maneter i store mengder, og i deler av havet fører overgjødsling og klimaeffekter til økende manetinvasjoner. Dette har skapt stor bekymring. 

Nå har imidlertid forskere fra Norge, USA og Storbritannia kakket hull på denne antakelsen.

Gjennom videoopptak på havbunnen, fant de ut at glupske åtseletere i dyphavet – som slimål og krabber – faktisk står klare når manetinvasjoner nær havoverflaten kollapser og synker til bunns. 

Testet maneter som åte i Sognefjorden

Dermed er gelélignende innsjøer av døde maneter neppe vanlig.

– Vi hadde som utgangspunkt at døde maneter var viktig for dyphavsøkosystemene, selv om manetene er bygd opp hovedsakelig av vann. For å avdekke manetskrottenes skjebne, besluttet vi å filme med dyphavskameraplattformer i Sognefjorden med maneter som åte, sier sier Andrew K. Sweetman, forskningsleder ved IRIS (International Research Institute of Stavanger). 

- Helt vilt

Tidligere antakelser har gått ut på at dyphavsdyr prøver å unngå døde maneter. Derfor har forskerne sett for seg at manetinvasjoner på overflaten kan føre til dannelse av manetgeleinnsjøer på havbunnen – innsjøer som kveler alt liv. I neste omgang ville dette ført til redusert mattilførsel til fisk og virvelløse åtseletere.

Testene som ble gjort i Sognefjorden avdekket overraskende tilstander.

– Vi ble positivt overrasket da vi hentet opp kameraplattformene. Manetene var borte. Men ikke bare det. Kamerabildene avdekket at manetåtene raskt ble spist opp av et utrolig antall åtselsetere, sier Sweetman.

– Det var helt vilt!

Stor appetitt på kjønnsorganene

Forskerne så på responstiden til åtseletere som spiser maneter og fisk på 1300 meter vanndyp i Sognefjorden. Det viste seg at en mengde av åtseletere –  opptil 1000 stykker på sitt tetteste – i løpet av to og en halv time hadde fortært manetåtene. 

Se video fra Sognefjorden: 

– Siden tidligere observasjoner har antydet at manetskrotter vil bli liggende og råtne, var det uventet å se hvor fort de ble fortært av dyrene. Det var også veldig interessant at slimålene målrettet gikk etter de mest energirike deler av manetene. De gravde seg inn i manetskrottene for å spise kjønnsorganene, sier Craig R. Smith, medforfatter og Professor of Oceanography og Pew Fellow i Marine Conservation ved University of Hawaii at Manoa, USA.

Undervurdert i globale karbonbudsjetter

Studien viser videre at manetenes rolle kan være alvorlig feilvurdert i de globale karbonbudsjettene i havet. Lenge har forskerne trodd at karbon er blitt tatt ut av kretsløpet gjennom massiv opplagring av maneter på havbunnen.

– Våre resultater tilsier at karbonet faktisk går inn i dyphavets næringskjeder og er viktige for økosystemene. Dette blir ikke mindre betydningsfullt når andre næringskilder for dyphavsøkosystemer kan være avtagende i takt med at havene våre varmes opp, sier Daniel Jones, forsker ved National Oceanography Center i Southampton i Storbritannia.

Forskergruppen har også funnet at manetinvasjoner kan gi et vidtrekkende og viktige nytt næringsgrunnlag til normale dyphavsnæringskjeder og økosystemer, og ikke føre til fiskedød og ødeleggelse av marine økosystemer. 

Referanse: 

Andrew Sweetman, m.fl. Rapid scavenging of jellyfish carcasses reveals the importance of gelatinous material to deep-sea food webs. Proceedings of the Royal Society: Biological Sciences. Sept. 2014. 

– Om me betre forstår korleis atmosfæren fungerer, kan me gjere meir nøyaktige målingar av vêret lenger fram i tid, seier Rosmarie de Wit.

Ho er doktorgradsstudent ved Institutt for fysikk ved NTNU, og forskar på vêret der oppe på grensa til verdsrommet.

Ligg mykje informasjon i halen

Når de Wit skal måle vind og temperatur så høgt over bakken, observerer ho spora som stjerneskot legg frå seg i atmosfæren. Det er ikkje dei store stjerneskota me ser på himmelen her frå jorda, men dei som er så små at me ikkje kan sjå dei. Dei er det òg mange fleire av.

Stjerneskot er eigentleg meteorar, og når dei kjem innanfor ein radius på 80-100 kilometer frå jordoverflata, møter dei så mykje motstand i luftlaga der at dei brenn opp. Når dei brenn, får dei ein hale etter seg av elektrisk lada partiklar.

– Med antennene våre kan me måle korleis halen til stjerneskota oppfører seg, og det gjev oss mykje informasjon om vêret, fortel ho.

Halane til stjerneskota er som dei kvite stripene du ser etter flya som fer over himmelen. Fyrst ser du dei som tydelege, tynne striper, men etter kvart flyt dei utover og løyser seg opp.  Det same skjer med halen til stjerneskota.

– Når me ser korleis halen bevegar seg, kan me seie kor sterk vinden er der oppe og i kva retning den bles. Kor fort den løyser seg opp seier noko om temperaturen. Som regel tar det to sekundar. Men jo varmare det er, jo fortare går det, forklarar de Wit.

Her kan du sjå Rosmarie de Wit presentere doktorgradsprosjektet sitt på Forskar Grand Prix i år. Der var ho ein av fire som gjekk vidare til finalen i Trondheim.

– Kan finne ut kor kald vinteren i Noreg blir

Korleis vinden og temperaturen er 100 kilometer over bakken, påverkar etter kvart vêret me kjenner på kroppen her nede på Jorda. Men det tar litt tid.

Skyer, stormar og regn held nemleg til berre 10 kilometer over bakken.

Modellane som meteorologane bruker, hentar ikkje data så høgt som 100 kilometer over bakken når dei simulerer vêret. Dermed får dei ikkje med i reknestykka sine korleis vêret så høgt oppe påverkar vêret her nede. Derfor blir varslinga meir unøyaktig og kortare fram i tid.

Grunnen er at det er ganske komplisert å måle vêret så høgt oppe. Jo høgare opp du måler, jo fleire prosessar som skjer oppover i luftlaga må du ta med i modellane.

– Det er akkurat dette eg forskar på. Om me betre kan forstå prosessane som går føre seg der oppe, kan me gjere modellane meir nøyaktige, fortel de Wit.

Om me kan spå vêret lenger fram i tid, kan me til dømes vite om det kjem mange hauststormar framover eller om vinteren blir kald i Noreg.

– Dette er nyttig å vite for folk flest, sjølvsagt, men spesielt kjekt for selskap som produserer og sel elektrisitet, og for dei som jobbar på plattformar i Nordsjøen, seier ho.

Sender ut radiobøljer

For å måle korleis stjerneskothalane og dei små partiklane i dei oppfører seg, brukar de Wit radiobølgjer.

– Me sender ut radiobølgjer, og når dei treff partiklane, kjem signala tilbake og blir plukka opp av radaren vår. Dette fortel oss korleis halen bevegar seg og kor lang tid det tar før den forsvinn, fortel ho.

Observasjonane de Wit gjer av korleis vêret faktisk er 100 kilometer over bakken, samanliknar ho så med modellar som spår vêret fram i tid og kva dei rekna ut at det skulle vere på det same tidspunktet. Slik kan ho sjekke kor nøyaktig modellane er.

– Nokre gonger stemmer det overeins, andre gongar ikkje. Når det ikkje stemmer, prøver eg å finne ut kva for prosessar som har skjedd der oppe som modellane ikkje har fått med seg i simuleringane sine, forklarar ho.

Litt sør for planen

de Wit er 26 år gamal og eigentleg frå Nederland. Ho byrja på doktorgraden sin i fysikk ved NTNU i januar 2012, og skal vere ferdig no før jul i 2014.

Men dette er ikkje det fyrste opphaldet de Wit har i Noreg.

– Då eg var 15-16 år gamal, reiste me på familieferie til Tromsø. Der besøkte me universitetsmuseet, og såg ei utstilling om nordlyset. Eg synest det var kjempespanande, og tenkte «dette vil eg studere!».

No, ti år fram i tid, er ho i Trondheim litt under Tromsø på kartet, men det blei nesten som ho tenkte. 

– Det artige med fysikk er at du kan sjå ut glaset og forklare alt du ser. Kvifor himmelen er blå, kvifor skyene bevegar seg som dei gjer, og kvifor vêret er slik akkurat no, seier ho. 

Til tross for at Alzheimers er en utbredt demenssykdom og en stor helseutfordring i verden, vet man fortsatt lite om årsakene til sykdommen.

Over lengre tid har forskere hatt en mistanke om at konsekvensene av herpesviruset ikke bare er såre lepper, men også en av årsakene til utviklingen av Alzheimers. I de senere årene har mer og mer forskning påvist en mulig forbindelse.

Opptil 90 prosent av Norges befolkning er smittet av herpesvirus type 1, også kalt for herpes simplex. I de fleste tilfellene kan viruset oppholde seg i en dvalefase, men i andre tilfeller kan viruset lage små forkjølelsessår rundt munnen.

Tidligere undersøkelser har blant annet vist at viruset har blitt funnet i 90 prosent av all plakk – karakteristiske avleiringer av proteiner – i hjernen hos mennesker med Alzheimers.

Nå har svenske forskere funnet en tydelig sammenheng mellom Alzheimers og herpesvirus. Det viser to nye studier gjort ved Umeå universitet.

– Vårt resultat viser tydelig at det finnes en sammenheng mellom infeksjoner av Herpes simplex-virus og risikoen for å utvikle Alzheimers sykdom, sier forskeren Hugo Lövheim i en pressemelding.

Viruset sprer seg til hjernen

Herpex simplex type 1 forsvinner ikke etter infeksjon, men lagres i vevet hos den som er smittet, særlig i nervecellene. Fra tid til annen blusser infeksjonen opp igjen etter dvaleperioder. Tidligere har forskerne trodd at et svekket immunforsvar hos eldre kan føre til større sannsynlighet for viruset til å spre seg videre til hjernen for så å starte utviklingen av Alzheimers.

Denne teorien kan nå bekreftes, ifølge de to nye studiene. I den første studien ble 3432 personer fulgt i 11 år. Undersøkelsen viste at en reaktivert herpesinfeksjon kan fordoble risikoen for å utvikle Alzheimers.

I den andre undersøkelsen ble det forsket på prøver fra 720 personer, der halvparten hadde Alzheimers. Prøvene ble tatt over 10 år. Også denne studien viste at bærere av herpesviruset var mer enn dobbelt så utsatt for utviklingen av Alzheimers.

Nye behandlingsmuligheter

I dag finnes det ingen behandling som kan stoppe forandringene i hjernen som fører til den alvorlige demenssykdommen. Symptomene og sykdommen kan til en viss grad utsettes ved hjelp av medisiner, men den kan ikke reverseres eller stoppes.

Resultatene fra de nye studiene gjør at forskerne nå kan begynne å lete etter nye behandlinger i kampen mot sykdommen.

– Hvis vi kan identifisere personer som har Alzheimers som er forårsaket av herpes, og behandle dem med antivirale midler for å holde tilbake herpesviruset, bør dette kunne påvirke sykdommen, sier Lövheim.

Referanse:

I. Lövheim, Hugo, m.fl: Reactivated herpes simplex infection increases the risk of Alzheimer’s disease, Alzheimer´s & Dementia, juli 2014, doi:10.1016/j.jalz.2014.04.522 (sammendrag)