Archive for October 18, 2014

Kraftig forbedret Safari

Apple lanserte i går OS X Yosemite og samtidig Safari 8 til samme plattform. Dette er den store oppgraderingen av nettleseren siden juni 2013. Dermed inkluderer den naturlig nok en rekke store og mindre forbedringer.

Under gårsdagens lansering ble det særlig lagt vekt på at Safari nå er både raskere og mer energieffektiv enn tidligere. Det ble spesielt nevnt at brukere av MacBook Air vil kunne se på Netflix i tre timer ekstra timer før batteriet må lades, dersom den nye Safari-utgaven brukes i stedet for Chrome eller Firefox.

Etter alt å dømme skyldes dette i alle fall delvis at Netflix nå kan brukes uten Silverlight i Safari. I alle fall Firefox-utgaven som Apple har brukt i testen har benyttet Silverlight-pluginen.

Men Apple lover også to timer ekstra batteritid ved vanlig surfing i nettleseren, dersom Safari 8 brukes i stedet for Chrome eller Firefox.

Noe av dette kan henge sammen med at JavaScript-motoren Nitro skal ha blitt langt raskere. Hvor mye raskere er uklart, men på denne siden viser Apple til tre ytelsestester hvor Safari er minst ni prosent raskere enn de største konkurrentene på OS X. Størst er forskjellen i testen JSBench, hvor Safari er 6 ganger raskere enn Chrome og 6,6 ganger raskere enn Firefox, ifølge Apple.

Safari har lenge hatt en Private Browsing-funksjon, som ikke lagrer historikk og lignende. Nytt i Safari 8 er at man Private Browsing kan gjøres i et separat vindu, mens man i et annet vindu kan ha Private Browsing-funksjonen deaktivert. Tilsvarende finner man også i Chrome og Firefox.

I tillegg til den vanlige raden med faner, skal Safari 8 ha fått en ny visning hvor man ser miniatyrbilder av alle fanene som er åpne, ikke bare på den lokale enheten, men også på andre enheter som er tilknyttet den samme iCloud-kontoen.

Alt i alt skal Safari utseendemessig være mer minimalistisk enn tidligere, noe som gjør den mer egnet for bruk på relativt små skjermer.

Under skallet
Apple presenterer på denne siden en kortfattet oversikt over hva som er nytt for utviklere i Safari 8. En viktig nyhet er det at Safari endelig har fått offisiell støtte for 3D-grafikk-teknologien WebGL. Det betyr at alle de fem mest brukte nettleserne støtter denne teknologien, som blant annet kan brukes til å lage mer avanserte spill på weben, uten å måtte bruke plugins.

Safari skal nå også ha fått støtte for HTTP-utvidelsen SPDY, som trolig vil danne grunnlaget for HTTP/2.

Safari 8 har som nevnt støtte for Netflix, noe som i praksis betyr at HTML-teknologiene som legger til rette for DRM-løsninger, nå er implementert. Disse har fellesnavnet HTML5 Premium Video Extensions.

Flere av de andre nettleserne har nå fått støtte for deler av ECMAScript 6, standarden som JavaScript er basert på. I Safari 8 er slik støtte tilsynelatende begrenset til Promises, som skal bidra til enklere og mer ryddig, asynkron koding.

Nytt er også at støtte for lokal lagring av strukturerte data gjennom IndexedDB og utvidet CSS3-støtte.

Apple skal ta knekken på SIM-kortet

En av nyhetene som ikke ble nevnt høyt under gårsdagens Apple-pressekonferanse, men som kan potensielt ha stor betydning for brukere som reiser mye, er at den nye iPad Air 2 (og iPad mini 3) har et innebygd såkalt Apple-SIM-kort.

Funksjonaliteten som dette åpner for er foreløpig bare begrenset til en håndfull amerikanske teleoperatører samt én britisk. Men det er jo sannsynlig at det på sikt blir åpnet for å støtte flere operatører i flere land, ikke minst fordi den nye iPaden støtter nok LTE-bånd til å fungere i de aller fleste områdene. Det finnes ingen geografiske variasjoner av maskinvaren som begrenser dette.

Poenget er at det innebygde SIM-kortet lar deg bytte mellom dataplanene hos de tre amerikanske operatørene i programvaren, uten å måtte fysisk bytte kortet. Den britiske operatøren EE er også med i dette programmet.

Så lenge brukeren har dataplaner hos noen av disse teleselskapene, er det bare å bytte mellom dem i innstillingene. Dette er en glimrende løsning for reisende som ikke lenger trenger å oppsøke et utsalgssted for å hente et nytt, fysisk SIM-kort ved ankomst. Det betyr også at brukerne ikke trenger å tegne langvarige datakontrakter med operatørene når de reiser.

I USA er det fremdeles svært vanlig at nye mobiltelefoner låses til de respektive operatørene og deres nettverk, og Apples forsøk på å gjøre SIM-kortet programvarebasert kan være et steg til å eliminere dette.

Ikke nok med det – pÃ¥ sikt kan dette bety at Apple-enheter slutter Ã¥ bruke fysiske SIM-kort fullstendig. Det er ingen hemmelighet at Apple har stor pÃ¥virkningskraft hos teleselskaper, og deres nyvinninger nÃ¥r det gjelder SIM-kort har alltid fÃ¥tt gjennomslag i bransjen. Vi har de siste Ã¥rene fÃ¥tt stadig mindre kort, og disse ble tatt allment i bruk først nÃ¥r Apple bygde støtten inn i sine enheter.

Flere analytikere påpeker at programvare-baserte SIM-kort som gir brukeren mye mer fleksibilitet vil mest sannsynlig dukke opp i neste års iPhone-modeller, og deretter kan man egentlig bare vente på det fysiske SIM-kortets død.

Langt færre skattesøk

25 prosent færre søkte i skattelistene i morgentimene fredag i forhold til samme tidsrom i fjor. Antall søk ble redusert med 90 prosent.

Etter seks timer hadde 26.000 nordmenn gjort drøyt 80.000 søk i skattelistene fredag morgen. På samme tid i fjor var tallene henholdsvis 35.000 søkende og nærmere 730.000 søk. Det totale antallet søk har med andre ord gått ned med nesten 90 prosent, viser tall fra Skattedirektoratet klokka ni fredag morgen, ifølge Stavanger Aftenblad. I motsetning til i fjor kan den man søker på, i år se hvem som står bak.

Det betyr altså at hver bruker i fjor søkte på drøyt 20 personer, noe som er redusert til drøyt tre i år.

– Vi antar at flere vegrer seg mot å søke i listene av ren nysgjerrighet med den nye ordningen, sier kommunikasjonsrådgiver Anne Kirkhusmo i Skattedirektoratet. (©NTB)

Heia Norge, nok en gang

Det er ikke lett for en LSK’er Ã¥ si noen rosende ord om folk som heier pÃ¥ VÃ¥lerenga. Men i dagens blogg fÃ¥r jeg gjøre et unntak: SÃ¥ derfor – gratulerer til Professor Viggo Hansteen ved UiO og hans solforskningskolleger. Forsiden pÃ¥ Science er ikke smÃ¥tteri, og de norske forskerne er involvert i mange av artikelene der:

http://www.mn.uio.no/astro/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/astronytt/2014/science2014.html

http://www.nrk.no/viten/norske-forskere-med-nye-teorier-om-langvarig-solmysterium-1.11991510

For det er altså de første resultatene fra (sol)romteleskopet IRIS som preger ærverdige Science denne gangen. IRIS er en NASA-satellitt, men med et direkte og viktig bidrag fra Norge knyttet både til praktisk nedlesing av data på Svalbard og vitenskapelig analyse. 

Seint solmax

Mens vi snakker om sola – september mÃ¥ned er for lengst unnagjort, og dermed foreligger enda en verdi for glattet solflekktall. Det er nå mars 2014 som har fÃ¥tt en offisiell verdi, og ogsÃ¥ denne gang ble det faktisk ny maksimumsverdi for denne solsyklusen. Det offisielle toppunktet for denne solsyklusen kom altsÃ¥ svært sent (men NÃ… mÃ¥ vel toppen snart være passert …?). MÃ¥lt fra solmax til solmax er dette den lengste solsyklusen pÃ¥ svææært lang tid. For øvrig er ogsÃ¥ den nye toppverdien pÃ¥ 80,8 den laveste som er registrert pÃ¥ hundre Ã¥r.   

 Ut i rommet

Vi hopper videre til Romstasjonen. Jeg nevnte forrige uke at tyfonen Vongfong var på vei mot Japan. Heldigvis hadde den dempet seg noe innen den gikk inn over land. Astronautene på Romstasjonen fikk tatt noen fine bilder mens Vongfong ennå var i full sving: 

 

Fra NASA kom også meldingen nylig om at vår egen måne har vært geologisk aktiv mye lengre enn man tidligere har trodd. Hvis jeg forstod den artikkelen riktig, så fant det sted et vulkanutbrudd i dette området på den tid da dinosaurene vandret her på Jorda: 

 

Bildet er tatt fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) – som er det nærmeste man kommer til en spionsatellitt i bane rundt MÃ¥nen. LRO ble skutt opp i 2009, og kan ta bilder med en punktstørrelse pÃ¥ ca 50 cm.  

Ned på jorda igjen

September måned ble rekordvarm på de to bakkebaserte måleseriene som har kommet så langt (GISS og JMA), og med såpass klar margin at jeg vil tro det blir rekord både hos NOAA og HadCRUT4 også. Folk har igjen begynt å snakke om 2014 som et mulig rekordvarmt år for global temperatur, men det skal vel holde hardt? Her er septemberkurven fra JMA: 

 

Hvis man ser på trenden gjennom de 125 år med septembermålinger hos JMA, så er altså stigningstallet 0,61 grader pr hundreår. Tilfeldigvis kom det nylig en artikkel som konkluderte med at klimafølsomheten for CO2 er bare 0,6 grader. Et raskt blikk på JMA-kurven sier meg at klimafølsomheten nok er betydelig større enn det, men fortsatt er usikkerheten stor. 

Artikkelen jeg snakker om er H. Harde: “Advanced Two-Layer Climate Model for the Assessment of Global Warming by CO2″ (Open J. of Atm. and Climate Science, 2014). Det er et omfattende arbeid som er rapportert der, men jeg mÃ¥ si at jeg er noe skeptisk nÃ¥r det gjelder relevansen for Jordas klimasystem. Veldig mange av nyansene her pÃ¥ kloden er smurt ut i denne modellen. I Hardes modell fins ingen forskjell mellom hav og land (men det fins tre klimasoner), forskjellen mellom dag og natt diskuteres ikke i artikkelen, og klodens geometri er modellert som en buckyball med bare 32 flater. Mens Hansen-skolen sier at bidraget fra aerosolene er den store ukjente, sÃ¥ velger Harde Ã¥ se bort fra eventuelle endringer i aerosolnivÃ¥et. Han bruker en skydekke-faktor pÃ¥ 66 % fra værsatellitter, og tuner modellen slik at energibudsjettet skal stemme med det statiske diagrammet fra Trenberth, Fasullo & Kiehl (2009). 

Det mest interessante syns jeg var presentasjonen av de forskjellige effektene. Et sentralt poeng er variasjoner i skydekke og – som Roy Spencer ofte har strevet med – problemet med hva som er pÃ¥driv og hva som tilbakekobling. Hardes hovedpoeng er likevel at uansett hvordan man vektlegger forcing vs feedback i denne modellen, sÃ¥ ender man med en ganske lav klimafølsomhet for CO2. Harde gir sola mesteparten av æren for den temperaturøkningen som vi f. eks. ser i kurven fra JMA over her.  

Det ville vært supert dersom klimafølsomheten for CO2 bare var 0,6 grader. Men som sagt – jeg synes Ã¥ se klare tegn pÃ¥ at den er større enn som sÃ¥. Vi opplever jo globale varmerekorder nÃ¥ i den svakeste solflekksyklusen pÃ¥ hundre Ã¥r! 

Hvis noen av leserne har sett uttalelser fra andre atmosfærefysikere eller klimamodellører om denne utfordringen fra Harde, så skriv gjerne et innlegg i kommentarfeltet her.  

God helg, uansett. 

 

Ebola-forskning og drilling i formidling

Driller forskere i formidling

Verden skriker etter enkle forklaringer på vanskelige ting, sa forsker, matematiker og NRK-programleder Jo Røislien til deltakerne på Program for fremragende forskningsformidling.

- Bestem deg for de ti tingene du har lyst til å fortelle til de norske folk, og si det om og om igjen, påpekte Røislien.

Les hele saken i Viten+praksis.

–––––––––—

Ebola-forsker forsker på alle som ikke er smittet av ebola

Stipendiat og Lege Håkon A. Bolkan mener frykten og kaoset ebola skaper kan ta flere liv enn selve sykdommen. Han var selv i Sierra Leone i sommer, da ebola-epidemien holdt på å komme ut av kontroll og ble vitne til et helsevesen som ikke i det hele tatt var i stand til å takle sykdomsutbruddet.

- Da jeg var der i juni, skjønte vi at dette gikk feil vei. Gjennom mitt arbeid i landet har jeg veldig god kjennskap til helsevesenet, og det var helt tydelig at de ikke var forberedt på et større ebolautbrudd, sier Bolkan.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Hans Rosling vil kjempa mot ebolaepidemien

Den svenske medisinprofessoren Hans Rosling avlyser alle avtalar og drar til Vest-Afrika for å hjelpa FN i kampen mot ebola. – Denne epidemien held på å vinna over oss, sa han i ein debatt med Melinda Gates på UiO onsdag denne uken.

Les hele saka i Uniforum.

–––––––––—

Dette er Norges bidrag til verdens kunnskapsproduksjon

Norske forskere publiserte 11 900 artikler i 2013. Dette utgjorde 0,62 prosent av den globale kunnskapsproduksjonen. USA er verdens største forskningsnasjon med nesten 390 000 publikasjoner.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Vil prøve ut 300 nye innstegsstillinger

Kunnskapsdepartementet vil teste ut en prøveordning der 300 forskere ansettes i såkalte innstegsstillinger. Målet er å lette rekrutteringen av talenter til toppforskningsmiljøene. Men det følger ikke lønnsmidler med forsøket.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Kutter 4000 studieplasser

Danske universiteter må skjære ned på studentene. Det vil særlig ramme internasjonale studenter, mot regjeringens ønsker.

Les hele saken i Forskerforum.

–––––––––—

Kunnskapsministeren overlet skulepengar til Stortinget

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trur framleis det er ein god ide med skulepengar for utanlandske studentar. Men no overlet han avgjerda til Stortinget.

Les heile saka i På Høyden.

–––––––––—

Granbarkbillen – fra vondt til verre

Granbarkbillen har påført skogbruket store tap. Forskning ved Skog og landskap viser at problemene kan bli ytterligere forsterket ved klimaendringer. Varmere vær vil trolig føre til to angrepsperioder per år, og hyppigere stormer kan gi flere utbrudd.

Granbarkbillen (Ips typographus) er et godt eksempel på at klimaendringer kan føre til at allerede problematiske arter vil skape enda større problemer i fremtiden. Den er det eneste insektet hos oss som er i stand til å drepe grantrær i stort antall. Senest på 1980-tallet ble om lag 15 millioner trær drept av granbarkbillen.

Forklaringen på at disse små insektene – billen er på størrelse med et riskorn – kan ta livet av store trær er at de samarbeider. Når granbarkbillen har funnet et passende tre, produserer den spesielle duftstoffer (feromoner) som lokker andre biller til stedet, slik at tusenvis av angripere kan overmanne treets forsvar i løpet av noen dager. Billene er dessuten involvert i en annen form for samarbeid.

Hver bille bærer med seg soppsporer som de smitter treet med, og soppen bidrar ytterligere til å bryte ned treets forsvarsevne.

To angrepsbølger hver sommer

Varmere vær vil sette fart på billenes utvikling. Det betyr at vi kan få to billegenerasjoner per år, i stedet for én slik vi har nå.

I dag flyr granbarkbillen gjerne i midten av mai og legger egg under barken på egnede grantrær. Dersom vi får to generasjoner i året vil barkbillene også være på vingene og angripe trær senere på sommeren, i juli-august. Med to angrepsperioder hver sommer vil trolig flere trær bli drept av billene.

Forsøk utført ved Norsk institutt for skogforskning på 1980-tallet viste dessuten at grana er mye mindre motstandsdyktig mot angrep senere på sommeren. Mer sårbare trær kan gjøre problemet med to billegenerasjoner per år enda mer omfattende.

Kraftige stormer

Noen klimascenarier antyder at kraftige stormer kan bli hyppigere i fremtiden, selv om usikkerheten er stor. Kraftige stormer utløser gjerne en storstilt oppformering av barkbiller, slik vi har sett etter stormene i Sverige og Slovakia i 2005 og 2004.

Våre simuleringsmodeller viser at flere stormer kan føre til hyppigere, men mer kortvarige, barkbilleutbrudd. Klimaendringer med høyere temperaturer og mer vind kan også føre til at vi i fremtiden vil få barkbilleangrep i landsdeler som til nå har vært forskånet for store utbrudd.

Områder med mye gammel granskog, slik som deler av Trøndelag, vil være spesielt utsatt.

Hva kan vi gjøre?

Selv om fremtidens klima kan komme til å gi oss flere barkbilleutbrudd, vil vi trolig kunne redusere risikoen ved å optimalisere måten vi skjøtter skogene våre på.

Utvikling av en skogskjøtsel tilpasset to billegenerasjoner per år krever blant annet modellverktøy som kan fortelle oss mer om sammenhengen mellom bestandsstruktur og utbruddsrisiko. Slike verktøy vil være et viktig bidrag til en bedre klimatilpasning i norsk skogbruk.

 

Talemålsekskursjon i Troms

I forrige veke tok vi ein gjeng nordiskstudentar med på ein todagars tur i Troms for å gi dei eit møte med den talemålsvariasjonen som finst innanfor eit forholdsvis lite geografisk område, den første dagen i Manndalen i Kåfjord der dialekten ber preg av kontakt med samisk og kvensk, og den andre dagen i Øverbygd i Målselv der ein finn eit talemål som er meir til felles med dialekten nord i Østerdalen enn med andre nordnorske dialektar, sjølv 200 år etter at innvandringa frå Sør-Noreg fann stad. Studentane følgjer dette semesteret kurset «Språk og samfunn. Talemålsvariasjon og skriftspråknormering» som er eit av grunnemna på nordiskutdanninga. Lærar har vore stipendiat Monica Sætermo. Emneknagg på Twitter og Instagram var #Nordex2014.

I vakkert haustvêr la vi av garde i buss tidleg måndags morgon den 6. frå Prostneset i Tromsø til Kåfjord. Turen gjekk i ferje over to fjordar, Ullsfjorden og Lyngenfjorden, og med det kryssa vi også to mindre isoglossar: I Lyngen og vidare austover i Nord-Troms og Finnmark heiter nektingsadverbet ikke mot ikkje lenger vest (i dagens tromsømål er det rett nok mykje variasjon) og på austsida av Lyngenfjorden heiter det eg, meg, deg, seg mot æ(g), mæ(g), dæ(g), sæ(g) på vestsida og vidare vestover eit stykkje. (Ja, eit stykkje, for f.o.m. Lenvik og kystdelen av Målselv og sørvestover kjem formene med e inn att, men blir så avløyste av former med æ frå Skånland og Harstad, og så vekslar det tilbake til e-former igjen ein stad i Lofoten, og så kjem det æ-former i Bodø att, men derifrå og vidare sørover er det nok e-former som dominerer heilt til ein kjem til Trøndelag. I Finnmark er det forresten æ-former som dominerer, men med innslag av jei og andre ei-former her og der.)

No er det rett nok ein god del anna som tradisjonelt skil dialektane i Nord-Troms frÃ¥ dialektane lenger vest (og sør). Ein del av desse forskjellane er det naturleg Ã¥ tilleggja den historiske sprÃ¥ksituasjonen ein har hatt i omrÃ¥det. Om ein gÃ¥r 150 Ã¥r tilbake i tid, var norsk nærmast Ã¥ rekna for eit minoritetssprÃ¥k i omrÃ¥det. Som det framgÃ¥r av Friis etnografiske kart frÃ¥ 1861 for den inste delen og den ytste delen av Lyngenfjorden, var majoriteten av husstandane samisk- eller kvensksprÃ¥klege. SÃ¥ slo fornorskinga for alvor inn og no dominerer norsk totalt. Det har altsÃ¥ skjedd eit sprÃ¥kskifte og den norske dialekten som har etablert seg, ber i seg trekk som tilskrivast sjølve sprÃ¥kskiftet, altsÃ¥ kontaktsituasjonen med samisk og kvensk.Â

Desse forholda var hovudtema for den første dagen av ekskursjonen som var lagt til Senter for nordlige folk i Manndalen, ein stad som elles er kjent for den Ã¥rlege urfolksfestivalen Riddu RiÄ‘Ä‘u. I Nisga’a-langhuset ga kollega og medarrangør av ekskursjonen, Åse Mette Johansen, ei innføring i dei historiske forholda og korleis dei har prega den sprÃ¥klege utviklinga i omrÃ¥det. Ho har skrive masteroppgÃ¥ve om sprÃ¥kbyte og sprÃ¥kbevaring i nettopp heimbygda si, Manndalen, og er no i sluttfasen av eit doktorgradsprosjekt som tek denne forskinga vidare. Saman med kollegane Hilde Sollid og Philipp Conzett har ho elles den siste tida meir spesifikt undersøkt utviklinga av genusmarkering i dialektane i Nord-Troms og i Troms og Finnmark for øvrig og vunne nye innsikter pÃ¥ det omrÃ¥det. 

Ein strek i rekninga den første dagen var at ein heimelsperson vart sjuk og såleis forhindra frå å komma og gi studentane eit «levande» inntrykk av dialekten gjennom ein samtale med Åse Mette. Men då besøket i Manndalen vart avslutta med ei omvisning på Sjit-helvedes-kåken, var det med ein omvisar med tydeleg manndalsdialekt. Og opptak frå staden har vi elles frå før slik som dette videoklippet som stammar frå datainnsamlinga i prosjektet Nordisk dialektsyntaks (ScanDiaSyn) (som Åse Mette og eg gjorde 28. mai 2008). (Transkripsjon av videoklippet med kommentarar finn de her – på ei enno ikkje offisielt lansert nettside om nordnorske dialektar.) 

Historia om Sjit-helvedes-kåken, kjend mellom anna frå NRK-programmet Norsk attraksjon, tener til å kasta lys over fleire sider ved historia til Manndalen, både språkforholda og ikkje minst korleis storsamfunnet for dårleg med dette området og denne bygda som var den siste bygda tyskarane brende då dei vart jaga sørover av Den raude arméen i 1944. Krigen, med nedbrenning og evakuering, vart eit vegskilje for språkskiftet i Manndalen. Dette var ei av bygdene der det sjøsamiske språket heldt lengst stand mot fornorskinga, men med gjenreisinga etter krigen slo den moderne tida inn for fullt, og der følte mange at det samiske ikkje hadde nokon plass. Mange hadde vorte evakuert langt sør i landet, og med det vart dei konfronterte med si «annleisheit», at måten dei snakka norsk på, vart kommentert og at kleda dei brukte, skilde seg ut. Vel tilbake i dei nedbrende bygdene skulle dei no syna at også dei var gode nordmenn og ungane skulle i alle fall sleppa å snakka samisk. Såleis er det vanleg med søskenflokkar der borna fødde før krigen har aktive samiskkunnskapar medan dei som var fødde etterpå ikkje har det.

Omvisninga ved Sjit-helvedes-kåken avslutta ekskursjonsprogrammet i Manndalen, og bussen tok no gruppa vidare til Skibotn og UiTs feltstasjon som ligg eit stykkje opp i dalen mot finskegrensa. Skibotn er kommunesenteret i Storfjord kommune, og også denne kommunen er prega av historisk fleirspråklegheit og språkmøte mellom norsk, samisk og kvensk. I seinare tid har ein frå offisielt hald gått inn for å synleggjera dette i større grad, mellom anna ved å setja opp trepspråklege vegskilt. 

Vel framme på feltstasjonen venta middag etterfølgt av sosialt samvær rundt bord og peis. Ein viktig tanke med ekskursjonen vår var at ut over det faglege skulle han òg vera eit sosialt og miljøbyggjande tiltak, og som kveldsunderhaldning hadde eit par av studentane teke på seg å arrangera ein kviss. Vi lærarar vart sette på eige lag med beskjed at vi deltok utanfor konkurranse. Det var jo litt surt, men vi tok det pent. (Trur eg.)

Etter frukost neste dag gjekk turen vidare via Tamokdalen til Øverbygd som ligg øvst i hovuddalføret i Målselv. Det skulle bli eit møte med ein heilt annan dialekt og med eit samfunn med ein heilt annan historie. Som mange veit, vart dalane i Målselv og Bardu folkesett frå slutten av 1780-talet og framover av innvandrarar frå Sør-Noreg, først og fremst frå Nord-Østerdalen, men òg delvis frå Gudbrandsdalen og Trøndelag. Det ber dialekten framleis preg av: Typologisk sett er det snakk om ein austnorsk dialekt, ein dialekt i diaspora. Eller eigentleg må vi snakka om dialektar, for sjølv innanfor dette området i Indre Troms er det merkbar variasjon mellom bygdene. Den vanlege fellesnemnaren for dialektane er dølamål.

Det første stoppet vårt var på Kongsvoldtunet ved Rostavatnet, eit gammalt gardstun som no inngår i Midt-Troms museum.  Her vart vi møtte av fem medlemmer av styret for venneforeninga som ga oss ei lita omvisning og fortalde om både historien til bygda og matskikkar og meir. Og inne i ei av stovene venta kaffi og lokale bakstevarer som melkkake, knipkake og tjukkbakels. Vertskapet fungerte elles som heimelsfolk for den lokale dialekten, og ein smaksprøve kan de også få i dette videoopptaket der Rigmor Lyngås fortel om lokale mattradisjonar i Øverbygd og dei andre dølabygdene i Indre Troms. 

Vidare frå Kongsvoldtunet gjekk ferda til Skjold, tettstaden i Øverbygd, ein stad som er velkjend for mang ein «søring» som har utført militærteneste i Hæren nordpå. Framleis er Maukstadmoen ein operativ leir, men i nedlagde Holmen leir rett attmed ligg no FIlmCamp, eit senter for film- og TV-produksjon der mellom anna det meste av Kautokeino-opprøret vart spelt inn. Her fekk vi oss lunsj, og under lunsjen kom ein lærar med fire ungar frå Øvergård Montesorriskole for å snakka med oss. På humoristisk vis fekk læraren fram korleis «forfallet» i dialekten no brer om seg og korleis foreldrebakgrunnen til ungane delvis kunne seia noko om variasjonen vi fekk høyra og observera mellom dei. 

Etter lunsj heldt det faglege programmet fram. Helene Nordgård Andreassen, som arbeider som fagansvarleg for fransk og lingvistikk på Universitetsbiblioteket på UiT, er frå Øverbygd, og ho involverte vi tidleg som ressursperson for dag 2 av ekskursjonen. Ho la opp heile programmet for dagen, og etter lunsj var det ho sjølv som stod for innhaldet, no med det ho valde å kalla eit kåserande føredrag om dialektane i Indre Troms der ho systematisk tok føre seg variasjonen mellom dei ulike bygdene i Målselv og Bardu og viste korleis måla lengst frå kysten, ikkje uventa, har endra seg minst frå opphavsdialektane sørpå. Helene har doktorgrad i fransk språkvitskap, men er elles levande oppteken av sin eigen dialekt, og i januar 2008 fekk eg henne med meg på datainnsamling i Målselv for ScanDiaSyn-prosjektet (på same måte som Åse Mette var med til Manndalen, sjå ovanfor). Den gongen besøkte vi Kirkesdalen, og rapport derifrå kan ein lesa i dette blogginnlegget. (Ein utvald prøve frå opptaka vi gjorde, er elles å finna her, igjen på den enno ikkje offisielt lanserte nettstaden om nordnorske dialektar.) 

OgsÃ¥ dag 2 vart avslutta med ein kviss, men denne gongen var det to av kvinnene i styret for Kongsvold-venneforeninga som stod for oppgÃ¥vene. Dei handla om Ã¥ forklara 10 lokale dialektord. Igjen danna vi lærarane ei gruppe, og like før vinnaren vart annonsert, var eg ærleg nok til Ã¥ pÃ¥peika at vi dagen før hadde vore utanfor konkurransen, og at vi sÃ¥leis burde vera det denne gongen ogsÃ¥. Ei korg fylt med lokale spesialitetar som moltesyltetøy, krøkebærsaft, mÃ¥lselvneper og andre godsaker hamna sÃ¥leis hjÃ¥ eit av studentlaga til stor glede for dei. I bussen dei knappe to timane heim til Tromsø var det heldigvis fleire i studentgruppa som fekk nyta godt av premien.Â

Vel heime i Tromsø var det ei tilsynelatande inntrykksmett og trøytt gjeng med studentar som dro kvar til sitt. Og vi håpar dei med denne turen hadde fått eit godt inntrykk av det ganske nær Tromsø og det stereotypiske nordnorske finst forskjellige dialektar og tilhøyrande lokalsamfunn, prega av ganske ulik historie. Ønskjet er at vi kan gi nye studentgrupper slike direkte møte med talemålsvariasjonen i Troms også i seinare semester. 

 

 

Gullkortteorien

I idretten handler det om å skape en vinnerkultur og oppnå de beste prestasjonene. Det er skrevet mye om hvordan trenere tenker for å få til dette. De fleste har nok hørt om Nils Arne Eggens «Godfotteori». Den går blant annet ut på at det du er flink til, skal du øve mer på og den handler om å gjøre hverandre gode.

Jeg har tidligere skrevet om samarbeidet NTNU har med Olympiatoppen for «å utvikle en prestasjonskultur i egne organisasjoner, og å styrke prestasjonstankegangen i det norske samfunnet for øvrig».

I den samme bloggen skrev jeg om å prioritere klarere for å få fram gode forskningsgrupper. Vi har i flere år snakket om at vi deler ut «gullkort» til de beste. I strategien vår fra 2011 står det eksplisitt: «prioritering av de beste forskningsmiljøene». Det innebærer mer rom, tid og ressurser til de beste forskningsgruppene.

Det skal lønne seg å være god på et universitet å prestere den beste forskningen. Samtidig er selvfølgelig gullkortet avhengig av at prestasjonene vedvarer og at andre kan oppnå samme status hvis de lykkes tilsvarende.

I forbindelse med Nobelprisen til May-Britt og Edvard Moser forrige mandag hadde Dagens Næringsliv to dager seinere en lederartikkel med tittelen Nobel fortjeneste. I den stod det litt om hva vi bør lære:

«Nasjonen er i akademisk lykkerus, naturlig nok. Når champagnekorkene lander er det også viktige ting å lære. For eksempel har Det medisinske fakultet i Trondheim en uttalt policy på å dele ut «gullkort» til sine mest lovende forskere: «Vi gjør forskjell på folk. Noen får bedre service enn andre. Tanken er at dette inspirerer og er med og dra de andre opp», sier dekan Stig A. Slørdahl».

Jeg syntes det var kjekt at lederartikkelen viste til det arbeidet vi gjør for å bli et enda bedre fakultet. De omtalte også UiO-rapporten «Build a ladder to the stars». Jeg ble ikke mindre fornøyd med fortsettelsen i lederartikkelen:

«En gjennomgangsmelodi i rapporten er å satse tøffere på enkeltforskere og forskergrupper med et stort potensial, og gi dem frihet og penger. Med andre ord gjøre mer som Det medisinske fakultet ved NTNU: dele ut gullkort til de beste».

May-Britt og Edvard Moser ble intervjuet i Schrödingers katt like etter at de fikk Nobelprisen i medisin i forrige uke. Der ble de spurt om hva NTNU har hatt å si for dem: «Alt. De har støttet oss mentalt, med penger, med areal, med alt. Vi har gullkort».

Nå er selvfølgelig Nobelprisen noe eksepsjonelt som skyldes at vi har to helt spesielle forskere. Vi har vært heldige som har fått bidratt til at de har hatt optimale arbeidsforhold. Ikke minst har vi klart å holde dem i Trondheim. Jeg har i løpet av disse årene sett hvordan toppuniversitet i verden har gitt May-Britt og Edvard Moser svært gode tilbud for å få de til å flytte forskningsaktiviteten sin. Heldigvis lyktes vi i å beholde dem.

Vi har i dag flere forskningsmiljøer som er internasjonalt fremragende. Vi har blant annet et senter for fremragende forskning innen betennelse (CEMIR), to K.G. Jebsensentre; ett innen hjertetrening (CERG) og ett innen myelomforskning, et senter for forskningsdrevet innovasjon innen avbildning (MI Lab) og et europeisk forskningssenter innen smertelindring (PRC). Vi ser også at vi får fram nye unge eliteforskere ved fakultetet. NTNU har i år startet Stjerneprogrammet for unge toppforskere og fire av dem er ansatt ved fakultetet. Det skjer også mye spennende forskning rundt Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Nå er vi spent på hvordan vi har lyktes i første runden av Horisont2020.

Noe av styrken i det vi har fått til er det nære samarbeidet med det integrerte universitetssykehuset St. Olavs Hospital og de andre helseforetakene i Helse Midt-Norge. I et lite land som Norge trenger vi å forene kreftene for å få best mulig helseforskning. Derfor var det utrolig hyggelig at vi også kunne feire Nobelprisen sammen med St. Olavs Hospital og Helse Midt-Norge.

Nils Arne Eggen utviklet godfotteorien for å kunne beskrive treningsfilosofien sin. Det vi ønsker er å fremme fremragende forskning. For å lykkes må vi gjøre prioriteringer og vi mener at «gullkort» til de beste forskningsgruppene har vært et riktig virkemiddel. Slik sett har vi utviklet Gullkortteorien.