Da Norge omsider ble fri fra Danmarks herredømme etter mer enn 400 år, var det fordi kong Frederik 6. ga oss bort, ikke fordi vi nordmenn kjempet oss løs. Vi fikk «friheten i gave».

Noen historikere har hevdet at det skyldtes at nordmenn flest var lojale mot danskekongen. De hadde ingen store grunner til å gjøre opprør.

Men årsaken til den tilsynelatende fredelige stemningen under dansketida, var at kongen kontrollerte nordmennene slik at de ikke hadde noen muligheter til det. Statssystemet hindret nordmennene i å bryte ut, hevder historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Kirken indoktrinerte

Vi var under et undertrykkende enevelde.

Kongen hadde all makt samlet hos seg i København, og et bredt apparat av virkemidler for å utøve makten.

Kirken ble brukt for å indoktrinere befolkningen med positive holdninger til kongemakten. I tillegg var militæret, skattevesenet og rettsvesenet i kongens hender.

En omfattende militærtjeneste sørget for at hver åttende voksne mann var stridsdyktig tidlig på 1800-tallet.

Forbudt å organisere seg

Det var streng sensur av ytringer, folk flest hadde ikke engang mulighet til å samles til møter eller danne forening uten tillatelse.

Det var mange begrensninger på hva avisene kunne melde, og for å trykke bøker måtte man ha et kongelig privilegium som påla trykkeren å være en lojal undersått, skriver Rian.

Rian mener mange historikere har vært for lite kritiske til danskekongens makt over det norske samfunnet.

Han møter motbør fra en kollega ved Universitetet i Oslo.

– Rian har nok rett i at noen historikere har hatt en tendens til overdreven idyllisering av dansketida. Men jeg tror dansketida dreide seg om å gi og ta, sier professor i historie Finn Erhard Johannessen.

– Fordeler med fjern makt

Johannessen har skrevet en kommentar til Rian i Historisk tidsskrift. Der peker han på flere tegn på at folk var rimelig fornøyde med eneveldet.

Klager på hverdagens utfordringer førte ofte fram. Johannessen viser til eksempler på at bønder kunne få gehør i København.

– Det fjerne styret hadde sine fordeler, da la ikke kongen seg så mye opp i dagliglivet til folk, sier Johannessen.

Lokale embedsmenn fungerte som mellommenn, og talte ofte lokalbefolkningens sak overfor kongen. De ville ikke ha uro i sitt område.

Grei protest

En del protester ble ansett som ufarlige fordi de ikke rokket ved regimet, mener Rian.

Kongen pukket ikke på loven dersom det ikke var nødvendig. Klager på priser og skatter kunne godt slippe gjennom. Utøvelsen av makten var tøff og fleksibel etter behov. Myndighetene sanksjonerte hendelser og ytringer som de mente kunne true styret.

Det fantes noen spredte forsøk på potensielt farlig opprør, som raskt ble slått ned. Predikanten Hans Nielsen Hauge og bøndene bak Lofthusbevegelsen ble fengslet. Det var en demonstrasjon av den danske overmakten, ifølge Rian.

Men Johannessen viser til at danskekongen også prøvde å stanse et opprør mot ekstraskatten som ble innført i 1772. Det klarte han ikke. Skatten var nok viktig for kongen, tror Johannessen, og nederlaget viser at han ikke hadde full kontroll.

Opprørske bønder?

Folk fikk impulser utenfra, ifølge Johannessen. Selv om det var sensur, var det for eksempel ingen kontroll av utenlandske aviser som kom i posten. Kirkens innflytelse på tankegodset begrenset seg til gudstjenesten én gang i uka.

Nordmennene hadde muligheter til å gjøre opprør dersom de ville, mener han.

– Vi må se på hvilke maktmidler kongen hadde tilgjengelig. Når kongen ikke engang hadde god kontroll over militæret, er det usannsynlig at han hadde mulighet til å styre med jernhånd, sier Johannessen.

Hæren var bygd opp av bønder, og soldatenes lojalitet kunne raskt skifte til fordel for naboene, forklarer han.

Rian ser det annerledes:

«Den påståtte norske bondefriheten var ikke merkbar i utskrivningene til militære formål, der alle ledd i embetsverket sørget for at soldater og matroser utførte pliktene sine. Dette var da også en virksom pasifisering av samfunnet, og det holdt faren for virkelige revolter nede på et minimum», skriver han.

• Les også: Bøndene mislyktes ikke i 1814

Smisket med nordmennene

Det gir uansett liten mening i å snakke om det norske folk som ett, mener Johannessen. Bønder hadde antakeligvis ikke samme interesser som rikfolk, hevder han, og viser til nabolandet. Etter at den svenske kongen døde i 1718, mente en del bønder at adelen fikk for stor makt i riksdagen. De krevde i stedet danskekonge og enevelde.

Verken Rian eller Johannessen kan vite hva nordmennene tenkte, om de faktisk var fornøyde eller egentlig kunne tenke seg å protestere.

De fleste snakket pent om makten i klagene til myndighetene, men «folk måtte være gale dersom de skrev noe annet enn hyllende til kongen som de håpet å oppnå noe fra», mener Rian.

Propagandakildene fra den tida kan vi ikke stole på, de framstilte det som at kongen var elsket av folket.

Smiger var en strategi. «Nordmennene ble smigret med at de var et tappert fjellfolk, urokkelig trofast mot sin konge», ifølge Rian.

Han ønsker ikke å kommentere uttalelsene til Johannessen.

Preger synet på 1814

Historikernes ulike syn på nordmennenes opprørstrang i dansketida kan også si noe om hvordan vi forstår grunnlovsåret 1814 – innebar grunnloven en stor forandring, eller videreførte vi i stor grad samfunnet fra dansketida?

Dersom det norske folk levde i en totalitær stat før 1814, kan veien til demokrati ha vært vanskeligere.

Referanser:

Rian, Ø.: Hvorfor var det ikke Nordmennene som forlot Fredrik 6? Historisk tidsskrift, nr. 1, 2014.

Johannessen, F. E.: Nordmennene og det fjerne styret – replikk til Øystein Rian. Historisk tidsskrift, nr. 3, 2014.

Det er ikke bare kjendiser som Hollywood-ekteparet Angelina Jolie og Brad Pitt som utfordrer vår tradisjonelle oppfatning av hva som er en familie. 

I nettforumene kan vi lese om problemstillinger som dukker opp stadig oftere:

“En mann og en kvinne har to barn hver fra tidligere forhold og lever nå sammen som en ny familie med dine, mine og våre barn» Barna har begynt å kalle både henne og samboeren for mamma og pappa. De bruker ikke ste-benevnelsen om steforelderen. Er det greit?”spør kvinnen i et nettforum.

En foreslår at paret bør få barna til å kalle dem ved navn. En annen sier det høres feil ut å kalle dem begge mamma og pappa når de ikke er det. En tredje sier det er best å la barna styre det selv, de finner ut av det.

Utfordrer begrepet moderskap

‒ Dagens familier sprenger de språklige kategoriene staten og lovverket legger til rette for i familien, sier Unn Conradi Andersen.

Hun har skrevet doktorgrad om nye typer familier, og hva som skjer når disse familiene ikke anerkjennes av lovverket og i samfunnet. Gjennom analyser av et omfattende materiale av nyhetsartikler, debattforum på nett, lovtekster og bøker, har hun undersøkt familier som faller utenfor statens rammer – og hvordan disse familiene debatteres i media.

Foruten stefamilien, analyseres også kampen for kjønnsnøytral ekteskapslov, og surrogatifamiliens inntreden i offentligheten.

‒ Surrogatifamilien er kanskje den som roter det mest til for oss, sier Conradi Andersen.

‒ Når det kan finnes én biologisk mor, én genetisk mor og én sosial mor, utfordres moderskapsbegrepet.

Homobevegelsen utfordrer ikke

Idealfamilien i 2014 synes fremdeles å være kjernefamilien med mamma, pappa og biologisk barn. Det er også denne modellen at familiejuss og arverett baserer seg på.

Da homobevegelsen i 2008 fikk gjennomslag for kjønnsnøytral ekteskapslov, gikk de glipp av en mulighet til å utfordre dette idealet, mener Conradi Andersen.

‒ Det er klart det skjer noe med ekteskapet når det plutselig er to menn eller to kvinner som er gift og kan være foreldre. Det er også forståelig at disse ønsket tilgang til ekteskapet. Men når det først skulle opp til revidering, er det synd at ingen snakket om alternative måter å være familie på. Ingen problematiserte to-foreldremodellen. Eller det å leve sammen i et livslangt ekteskap.  

Homofile og lesbiske representerer ikke lenger det store normbruddet i samfunnet, mener Conradi Andersen.  

‒ De har blitt familier som ser ut som alle andre. De var ikke villige til å ta diskusjonen om hvordan vi kan utvide forståelsen av familien.

Lanserer stjernefamilien

Det måtte en Fritt Ord-pris til Nina Karin Monsen i 2009 før familien ble gjenstand for diskusjon i Norge. Conradi Andersen har analysert debatten, og finner at heller ikke den rokket nevneverdig ved idealet om kjernefamilien. Både homobevegelsen og Monsen er med på statens prosjekt om å styrke ekteskapet.

I Sverige derimot, tok man debatten. Mye takket være partiet Feministiskt Intiativ, og seksualpolitiske grasrotbevegelser som RFSU og RFSL. Det er fra Sverige Conradi Andersen har hentet begrepet stjernefamilie.

‒ Stjernefamilien er et begrep som kommer nedenfra, fra folks hverdagspraksiser. I stedet for en lukket kjerne, så er stjernefamilien åpen og inkluderende. Den fanger opp både biologiske og sosiale relasjoner, sier Conradi Andersen.

‒ Både stefamilien, surrogatifamilien og homofamilien er faktisk avhengig av en slik utvidet forståelse av familien. 

Fra ekteskapskritikk til kamp for ekteskapet

Vestlige familieformer har gjennomgått enorme omveltninger gjennom det siste århundret. Fra storfamilien som arbeidsfellesskap, til kjernefamilien i lønnsarbeid. Og fra mannen som overhode til kvinnefrigjøring, individualisering, barnehageutbygging og skilsmissebølge.

På 1970-tallet utfordret homobevegelsen og den feministiske bevegelsen samfunnets normer og problematiserte ekteskapet. De ville bo i kollektiv og i flergenerasjonshus. To lesbiske kvinner kunne få barn med to homofile menn, og homofamilien var den familien man valgte selv. 

‒ Det fantes en energi og vilje til å tenke nytt i disse miljøene, og til å forhandle disse tingene utenfor lovverket, sier Conradi Andersen.

I hennes analyse av dagens medier er disse tankene og diskusjonene fraværende.

‒ På 60- og 70-tallet dreide kampen seg om retten til å være annerledes. Dagens identitetskamp handler om retten til å bli lik majoriteten.

Både homokamp og feministisk kamp har gått fra å utfordre til å bli en del av statens regulering av samfunnet og familien, mener forskeren.

‒ En sånn strategi er et svar på hvordan staten tildeler rettigheter. Hvis du argumenterer mot staten fra en likeverdig posisjon, utfordrer du de normene som finnes. Det er enklere å få rettigheter hvis du snakker deg frem som et offer staten kan inkludere i normene som allerede gjelder for kjønn og familie.

Surrogati på dagsorden

Og nettopp offerposisjonen er et gjennomgangstema i alle debattene Conradi Andersen har undersøkt.

Særlig tydelig blir dette i analysen av surrogatifamiliens inntog i den norske offentligheten.

I 2008 finner Conradi Andersen ingen treff på ordet surrogati i nyhetsarkivet Retreiver. Året etter får hun ett treff. I 2010 har temaet eksplodert og gir 498 treff, i 2011 er tallet fordoblet.  

Sakene handler om to personers kamp om foreldrerettigheter rundt surrogati: alenemoren Kari Ann Volden som benyttet seg av surrogatmor i India, og skuespiller Geir Kvarme som sammen med sin mann har benyttet seg av surrogatmor i USA.

‒ Det er deres fortjeneste at dette ble satt på dagsorden. De har bidratt til å synliggjøre noe som ikke hadde blitt snakket om før, sier Conradi Andersen.

Både Volden og Kvarme fremstiller seg tydelig som ofre for urettferdig behandling og mangel på rettigheter.

Og på et nivå kan de to forstås som marginalisert, mener Conradi Andersen. Statens lover om reproduksjon og bioteknologi marginaliserer Volden fordi hun som singel ikke får tilgang til assistert befruktning, og Kvarme fordi han ikke har mulighet til å få barn i Norge.

‒ Er det staten eller biologien som begrenser Kvarme?

‒ Vel, i USA har homofile og lesbiske ingen problemer med å få adoptere barn. Så man kan si at den norske stat kunne gjort mer for at homofile menn skulle kunne adoptere.

Privilegerte ofre

Marginaliseringen må også ses i sammenheng med det sterke presset på å få barn i Norge, mener Conradi Andersen.

‒ Desperasjonen etter å få egne barn skapes til dels av rammene fra staten i Norge. Man skal liksom få barn, det er lagt opp til det.

Men i det de trer ut på den globale scenen, er ikke Volden og Kvarme lenger de marginaliserte. Der er de hvite, privilegerte og deler av en ressurssterk middelklasse. Den eneste grunnen til at de kan spille offerkortet i den norske offentligheten, er at surrogatmødrene ikke gjør det.

‒ De få surrogatimødrene som kommer til orde er opptatt av at de ikke er ofre, til tross for at de ikke står sterkt verken sosialt eller økonomisk. De underspiller det kommersielle aspektet av surrogati, sier Conradi Andersen.   

‒ De norske aktørene kunne ikke fremstilt seg selv som ofre hvis surrogatkvinnene også gjorde det. Men siden offerrollen er ledig, så tar de den. Og som ofre kan de kreve at den gode norske staten garanterer for deres rettigheter.

- Stefamilien utfordrer mer enn homofamilien

Mens homofamilien har blitt som alle andre, og surrogatifamilien også fint passer inn i mamma-pappa-barn-malen, kan stefamilien aldri bli en kjernefamilie. Heller ikke aleneforelderen.

‒ Stefamilien utfordrer kjernefamilien på en helt annen måte enn homofamilien, sier Conradi Andersen.

Og de er ikke få, disse familiene. I dag bor 75 prosent av norske barn med begge foreldrene sine. De øvrige 25 prosent – om lag 277 000 barn – bor med ulike konstellasjoner av en forelder, eller forelder og steforelder.

Conradi Andersen trekker paralleller fra 70-tallets homofamilier til dagens stefamilier, som heller ikke de omfattes av lovverket. Et stebarn har ingen rettigheter i forhold til en steforelder ved brudd eller død.

Stefamiliens utfordring er undertematisert i offentligheten, hevder forskeren.

‒ Det var mye usikkerhet knyttet til situasjoner som død, begravelse og brudd for 70-tallets alternative familier. Man hadde ingen rettigheter, og det skapte en utrygghet i relasjonene. Ved død kunne foreldreretten gå til fjerntliggende biologiske slektninger i stedet for en partner som hadde vært som en forelder. Noe av dette er overførbart til båndene mellom steforeldre og barn.

Conradi Andersen har ingen konkrete forslag til hvordan lovverket bør endres for å tilpasse seg nye familieformer – men hun mener debatten må løftes.

‒ Vi trenger en diskusjon om de juridiske båndene. Staten legger rammene for hvilke familier som gjenkjennes og anerkjennes. Og i disse rammene ligger en makt til å definere hvilke liv og hvilke familier som skal telle som verdifulle.

Kritiserer samlivsekspertene

Like viktig som lovverk er behovet for en større anerkjennelse av sosiale bånd mellom steforeldre og stebarn. 

For stefamiliene mangler kulturell anerkjennelse, mener forskeren.

En del av tekstene hun har analysert er rådene fra samlivsekspertene Frode Thuen og Jesper Juul, i perioden 1980-2012. Hun finner at de gjennomgående legger vekt på biologiske bånd mellom foreldre og barn, og tegner opp grenser som gjør at steforeldre havner utenfor familien.

‒ De trekker strenge grenseoppganger til kjerneidealet. De tar ikke høyde for at familien er endret. Den som kommer utenfra får ikke lov til å komme helt inn.

I nettdebattene Conradi Andersen har sett på, er derimot forståelsen av stefamilien betydelig utvidet. Her er det rom for å ha flere enn to foreldre, og det finnes fungerende fellesskap mellom familier som henger sammen på ulike vis. Idealet er at barn skal behandles likt, og at det ikke skal gjøres forskjell på stebarn og andre barn.

Samlivsekspertene kan sies å representere middelklassens holdninger, mens nettdebattantene antagelig representerer flere klasseposisjoner, ifølge Conradi Andersen.

‒ Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle stefamilier er uproblematiske og kjempelykkelige. Men de problematiske fortellingene er så godt som enerådende i offentligheten. De fungerende stefamiliene finnes også, vi bare hører sjelden om dem.

‒Samlivsekspertene kommer antagelig mest i kontakt med familiene som har problemer, derfor søker de terapi. Resultatet er at vi vet lite om de som organiserer livet på tvers av kjernefamilienormen, sier sosiologen. 

Referanse:

Unn Conradi Andersen. Når margin blir mainstream. Forhandlinger av ekteskap, foreldreskap og slektskap i mediene. Universitetet i Oslo, 2014.

500 til deg og 500 til meg – for 30 og 90 minutters arbeid. Føles det bra? Ikke så bra som om beløpet blir fordelt rettferdig, viser en ny hjernestudie. 

For første gang i Norge har økonomer og hjerneforskere gått sammen for å studere hvordan hjernen reagerer på urettferdig og rettferdig fordeling av penger.  

Det er nemlig et område i hjernen vår som bestemmer hva vi føler når vi blir konfrontert med inntektsfordelinger. Dette området i hjernen heter striatum og er vårt belønningssenter. 

- Hjernen vår setter pris på både penger og rettferdighet. Begge deler påvirker aktiveringen i hjernens belønningssenter. Dette kan forklare hvorfor mange er villige til å ofre penger til seg selv for å oppnå en mer rettferdig fordeling, sier Alexander W. Cappelen, professor i samfunnsøkonomi ved NHHs The Choice Lab.

Testet ulik innsats opp mot lønn

Studien ble gjort som et eksperiment på 47 mannlige forsøkspersoner. Først ble forsøkspersonene satt til å gjøre noen kjedelige arbeidsoppgaver i henholdsvis 30, 60 og 90 minutter.

Deretter ble hjerneaktiviteten deres målt i en MR-maskin. Mens aktiviteten i striatum ble observert, fikk mennene opp 51 ulike forslag til fordeling av lønn mellom seg og en annen. De ble så bedt om å vurdere disse fordelingene.

Ett eksempel kunne være:

Du arbeidet: 30 minutter.

En annen arbeidet: 90 minutter.

Du tjener: 120 kroner.

Den andre tjener: 880 kroner.

Hvordan mennene likte utfallet ble vurdert på en skala fra -5 til + 5, hvor – 5 var svært dårlig og + 5 var svært godt.

Cappelen forklarer at gruppen besto av bare menn fordi jo likere en gruppe er, dess lettere er det å se effekten av forskjellene man gjør i eksperimentet – i dette tilfellet ulik arbeidstid. Han presiserer at det ikke er grunn til å tro at effekten skal være annerledes for kvinner, blant annet fordi tidligere studier ved The Choice Lab viser at det ikke er en forskjell på hvordan kvinner og menn oppfatter rettferdighet og ulikhet. 

Aksepterer ulikhet så lenge den er rettferdig

Forskerne fant at aktiviteten i striatum ble påvirket av i hvilken grad inntektsfordelingen ble opplevd som rettferdig. Jo høyere aktivitet, jo mer rettferdig. 

- Vi fant at striatum aktiveres mer dersom ulik fordeling av inntekt vurderes rettferdig enn om den vurderes som urettferdig, sier Kenneth Hugdahl, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

De fant også at mer rettferdighet hadde samme type effekt i striatum som mer penger til seg selv.

For eksempel ble striatum bare til en viss grad aktivert når forsøkspersonen fikk høyest lønn, men fordelingen var urettferdig.

- Dette tror vi skjedde fordi belønningssenteret ble aktivert av pengene, men den urettferdige fordelingen trakk belønningen noe ned igjen, sier Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

- Dette viser at folk verken er fullkomne helgener eller fullkomne egoister, legger Cappelen til.

Ville tilbakevise Nature-artikkel

Bakgrunnen for studien var egentlig en artikkel i Nature, der en amerikansk forskergruppe hadde funnet et bevis i hjernen på at folk misliker ulikhet. Forskerne hadde kommet frem til dette ved å redusere ulikhet, for dermed å se at striatum ble aktivert.

- Vi reagerte på denne tolkningen, for vi hadde i andre studier funnet at mennesker aksepterer ulikhet som reflekterer forskjeller i innsats. Vi ønsket derfor å finne beviset for dette i hjernen, og dermed tilbakevise konklusjonen i Nature-artikkelen, sier Cappelen.

Slik kom altså den første norske nevroøkonomiske studien i gang.  

Avhengig av tillit 

Cappelen mener denne kombinasjonen av økonomi og hjerneforskning vil kunne ha betydning på helt grunnleggende forhold i samfunnet. 

- Det er viktig å forstå mekanismene bak vår rettferdighetssans fordi veldig mange politiske beslutninger handler om hvilke typer ulikheter vi kan akseptere. Skal man ha oppslutning rundt skattesystemet for eksempel, er det viktig at det sammenfaller med det folk opplever som rettferdig, sier Cappelen. 

Referanse: 

Alexander W. Cappalen, m.fl. Equity theory and fair inequality: A neuroeconomic study. PNAS. 13. oktober 2014. 

Elizabeth Tricomi, m.fl. Neural evidence for inequality-averse social preferences. Nature, 25 February 2010 | doi:10.1038/nature08785

Utveksling av informasjonpå offentlige toaletter har alltid vært et utbredt fenomen. Veggene ofte prydes av meninger og kjærlighetserklæringer, og det er her vi ofte forveksler hemmeligheter og sladder under sene festkvelder.

Lemuren Lepilemur leucopus gjør det på en litt annen måte.

I dyreverdenen finnes det ingen porselenstoaletter eller vegger. For å kommunisere med hverandre sender de informasjon gjennom duft fra urinen.

I en ny studie, publisert i tidsskriftet Behavioral Ecology and Sociobiology, har tyske forskere funnet ut at disse lemurene bruker urinen sin for å opprettholde kontakt med resten av familiemedlemmene, samt med de andre lemurene i arten.

Forskerne fant også ut at urinduften informerer inntrengere om at hannene her vil forsvare partneren sin.

Spesielle toalet-trær

For disse lemurene gjør ikke fra seg hvor som helst. For at dette kommunikasjonssystemet skal fungere i dyreriket deres, har de  egne utvalgte toalet-trær, ifølge forskerne.

Dette er ikke uvanlig blant primater.

Vedlikeholder det sosiale båndet

Lepilemur leucopus-lemurene er nattaktive trebeboere som finnes sør på Madagaskar. De bor sammen i storfamilier med mange generasjoner.

Likevel sees familiemedlemmene sjelden. Selv om de bor på det samme territoriet, sover de i ulike trær og spiser på ulike beiteområder. Det disse dyrene har til felles, er trærne der de gjør sitt fornødne.

Forskerne tror at dette er en måte for lemurene å opprettholde fortrolighet og sosiale bånd.

Forskerne skriver at urinlukten gir lemurene informasjon om familiemedlemmenes seksuelle og individuelle identitet, og at den kan fungere som et signal på deres individuelle tilstedeværelse.

Referanse:

I. Dröscher, Iris og Kappeler, M. Peter: Maintenance of familiarity and social bonding via communal latrine use in a solitary primate (Lepilemur leucopus), Behavioral Ecology and Sociobiology, DOI 10.1007/s00265-014-1810-z, Oktober 2014