For selv om forholdet mellom USA og Russland her nede på jorden er på sitt mest anspente siden den kalde krigen, er tonen langt vennligere ute i verdensrommet.

– Dersom det kommer forespørsler om å frakte amerikanske forsyninger opp til ISS med våre romskip, så vil vi etterkomme det, sier Aleksej Krasnov ved det russiske romfartssenteret til nyhetsbyrået RIA Novosti.

Han legger imidlertid til at NASA ennå ikke har kommet med en slik henvendelse.

2,2 tonn mat og utstyr

Tirsdag eksploderte en ubemannet, privateid amerikansk rakett under oppskytning fra en base i delstaten Virginia. Raketten skulle frakte 2,2 tonn mat og utstyr til besetningen på ISS, som for tiden består av to NASA-astronauter, tre russiske kosmonauter og en astronaut fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

Ingen ble skadd i eksplosjonen, og NASA understreker at besetningen ikke er i akutt behov for nye forsyninger.

– Det var ikke en last som var absolutt kritisk for oss, som gikk tapt på den flyturen. Mannskapet er ikke i fare, sier William Gerstenmaier i NASA.

Nok mat i flere måneder

ISS-besetningen har nok mat og andre forsyninger om bord til å klare seg i fire til seks måneder, ifølge NASA.

Onsdag gjennomførte Russland en vellykket oppskyting av et romfartøy som også hadde forsyninger til ISS om bord. Oppskytingen skjedde fra Baikounr-basen i Kasakhstan.

Jo visst teller størrelsen! Nanoteknologien utnytter at ting kan få andre egenskaper når de bare blir små nok.

Nettopp dette har en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo og Sintef gjort med det termoelektriske materialet sinkantimonid (ZnSb). Et termoelektrisk materiale kan lage elektrisitet direkte av temperaturforskjeller: Når den ene delen av en termoelektrisk halvleder varmes opp vil elektronene flytte seg unna varmen og det dannes en elektrisk strøm.

Det viser seg at hvis materialet består av ekstremt små korn, blir det mye mer effektivt som termoelektrisk materiale. Men materialet må være ufattelig finmalt med kornstørrelser under 10 nanometer. Én nanometer er en milliondels millimeter.

Hvert støvgrann består da av mindre enn 1000 atomer.

– Det er hovedsakelig to nanoeffekter vi utnytter, sier professor Ole Martin Løvvik ved Universitetet i Oslo.

– Den ene er at grenseflatene mellom partiklene demper varmebølger, men slipper lett gjennom elektroner.

Mindre kornstørrelse betyr mer varmedemping, og vi får et materiale som leder varme som glass og som leder strøm som metall.

– Nanoeffekt nummer to er at elektronstrukturen endres når elektronene sperres inne i et lite korn, sier Løvvik.

Effekten til de termoelektriske elementene kan mangedobles dersom kornstørrelsen kommer under 10 nanometer.

Kaldkvernes og varmepresses

Sinkantimonid males til pulver i en mølle mens det kjøles ned med flytende nitrogen. Pulveret presses deretter sammen til tabletter med en spesiallaget varmepresse.

De ferdige tablettene kan utnytte temperaturforskjeller til å lage strøm.

– Vi har fått ganske gode resultater, forteller Løvvik.

– Nesten like gode som det mer kjente materialet skuteruditter, og vi håper å få dette like bra. Sinkantimonid er dessuten et billigere materiale.

– Når kan vi ta i bruk termoelektriske materialer?

– Kanskje har du allerede gjort det, sier Løvvik.

– Jeg har i hvert fall en termoelektrisk kjøleboks til bilen og det finnes klokker med termoelektrisk element istedenfor batterier. Dagens materialer er dyre og lite effektive, derfor er de bare i bruk i spesielle nisjer som romfart og sensorer som opererer alene.

Bil først, deretter er verden åpen

Forskerne forventer at bensin- og dieselbiler blir det første massemarkedet for termoelektriske materialer. Bilindustrien får kniven på strupen av europeiske myndigheter: de må få ned CO2-utslippene.

Forbrenningsmotoren kan vanskelig bli mer effektiv enn den er nå, derfor ser fabrikantene på utnyttelse av spillvarme fra eksosen.

Termoelektriske elementer har ingen bevegelige deler og kan bli den foretrukne teknologien. Kanskje kan bilene kutte ut dynamo?

– I så fall får vi et sprang i effektiviteten på noen prosent, sier Løvvik.

– Vil ikke dette bare forlenge fossilbilenes levetid?

– Termoelektrisitet kan bli en ingrediens i fossilbilenes siste fase, mener Løvvik.

Men viktigere: Har en først kommet inn i markedet står anvendelsene i kø, i prosessindustri og skipsfart, for eksempel. Og litt lenger fram i tid kan man kanskje erstatte turbiner eller utnytte varmen i sollyset til å lage elektrisitet.

– Når vi vet at så mye som 60 prosent av verdens energi går tapt som spillvarme er det klart det er et stort potensiale for teknologi som kan utnytte varmen, sier Løvvik.

Det finnes et uendelig antall batterier i dag av alle typer. Vi har høreapparatbatterier som veier under ett gram, og nødstrømbatterier på over ett tonn. Det finnes engangsbatterier, og det finnes oppladbare batterier.

Dagens litiumionebatterier brukes i elektriske biler, bærbare datamaskiner og i mobiltelefoner. Disse batteriene anvender metalloksider, som er metallenes oksygenforbindelser.

Metalloksidene kommer fra energikrevende utvinning av stein. Slike batterier kan ikke resirkuleres fordi det er dyrt og lite effektivt.

Christoffer Karlsson, forsker ved universitetet i Uppsala, har i sin doktoravhandling undersøkt og testet en ny klasse av organiske materialer, nemlig ledende redoxpolymerer. Det er en type elektrisk ledende plast, og Karlsson mener de har potensial til videre utvikling for fremtidige batterier, ifølge en pressemelding fra det svenske universitetet.

Mange fordeler

Stoffene Karlsson har undersøkt har mange unike egenskaper som gir mulighet til å bruke dem til mange forskjellige ting.

Den viktigste funksjonen er at ledningsevnen kan styres, det vil si at det kan bestemmes hvor lett strømmen skal gå gjennom materialet. Å lage batterier med slike stoffer kan gjøres billig, fordi det kan produseres ved lav temperatur.

Med andre ord, de nye batteriene kan ifølge Karlsson bli produsert fra fornybare kilder og med miljøvennlige metoder, i motsetning til dagens uorganiske materialer.

– De har et potensial som elektrodemateriale i de fremtidige miljøvennlige batteriene. Til slutt vil det også være mulig å lage organiske batterier utelukkende av polymerer, sier Karlsson.

Personligheten til den du velger å gifte deg med er langt fra uviktig om du er opptatt av hvordan det skal gå med deg selv i arbeidslivet, konkluderer forskere ved Washington University in St. Louis i USA.

Forskerne har fulgt 2272 gifte par i fem år. Partnerne ble målt etter fem variabler for personlighetstrekk.

Blant disse personlighetstrekkene viste det seg at selvdidiplin og evnen til å planlegge klart påvirker mest.

• Les mer: Ektefeller pensjonerer seg samtidig

Personer med partnere med disse egenskapene ble oftere forfremmet på jobben og fikk oftere høyere lønn. Dessuten var de mer fornøyd med jobben sin. Sammenhengen var like sterk uavhengig av kjønn.

Partnerstøtte

Den samme studien viste at mer tilfeldig innsats fra partnerens side, som å oppfordre ektefellen til å søke forfremmelse eller høyere lønn, ikke ga noe utslag. Det var altså partnerens adferd i hverdagen som betydde noe.

• Les mer: Dagens ekteskap kveles av umulige forventninger

Forskerne antyder tre mulige forklaringer. Én kan være at en person med selvdisiplin er bedre egnet til å betale regninger og å utføre huslige oppgaver, og sånn gir ektefellen bedre mulighet til å konsentrere seg om jobben.

• Les mer: Kvinner meir einsame etter skilsmisse

En annen forklaring kan være at vaner som er nyttige i arbeidslivet, som flid og nøyaktighet, sprer seg fra den ene ektefellen til den andre. En tredje mulig forklaring kan være at en partner med selvdisiplin og god planleggingsevne rett og slett får ekteskapet til å fungere bedre.

Referanse:

Studien ”The long reach of one’s spouse: Spouses’ personality influences occupational success” er publisert i tidsskriftet Psychological Science

På 4500 meters høyde i Peru er det kaldt, sterk sol, og lite oksygen.

Likevel pakket folk snippen og vendte nesa mot disse slettene i fjellheimen for mange tusen år siden.

En hule i fjellet er den hittil eldste bosettingen i verden som har blitt funnet så mange meter over havet.

Redskaper, planterester og dyrebein tyder på at det bodde mennesker i det karrige terrenget helt tilbake til slutten av siste istid.

Det er nærmere 900 år tidligere enn andre funn over 4000 meter, og kan tilsi at istidas mennesker var mer kapable enn vi har trodd, ifølge den internasjonale gruppa arkeologer som står bak utgravingene.

Tynn luft

Høydesyke. Det er ikke en tullesykdom, men noe folk fra lavlandet kan rammes av om vi kommer for brått opp i høyden.

Du blir svimmel, kaster kanskje opp. Lufta er tynnere her oppe, og kroppen er ikke bygd for å klare seg med lite oksygen.

Men noens kropp er det. Spillerne på det bolivianske landslaget i fotball er ikke kjent for å være spesielt talentfulle, men de er vokst opp på flere tusen meters høyde. De vinner ofte på hjemmebane.

I 2007 innførte det internasjonale fotballforbundet (FIFA) faktisk et forbud mot kamper over 2500 meter, etter klager fra lavereliggende strøk om urettferdige fordeler i den tynne lufta. Forbudet ble opphevet året etter.

Rask tilpasning

Forskere diskuterer når og hvordan forfedrene til disse fjellgeitene av noen mennesker tilpasset seg livet i høyden.

Noen mener at det krevde genetisk tilpasning over tusenvis av år. Studier viser at tibetanere som bor høyt har spesielle gener.

Andre hevder at man var avhengig av et riktig klima. Det var vanskelig å bosette seg i fjellene under istida. Isbreer hjalp ikke på de allerede ugjestmilde forholdene.

Men ifølge forfatterne bak den nye studien var ikke noe av dette til hinder for de barske folkene som bodde der landet Peru nå ligger.

De dro opp i fjellene bare 2000 år etter at de først kom til den sørlige delen av det amerikanske kontinentet, noe som tyder på at de ikke trengte så altfor lang tid på å tilpasse seg.

Dessuten rakk isbreene neppe så langt som til fjellslettene der de slo seg ned, skriver forskerne.

Spørsmålene rundt tilpasninger til høyden står fortsatt ubesvarte.

Vet lite om fjellfolket

− Dette er spennende funn som viser at mennesker bodde enda flere steder enn vi har visst, sier Hein Bjerck, arkeologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Det er ikke overraskende at folk dro til fjells så tidlig i forhistorien, mener han, men det har ikke vært dokumentert før.

Andesfjellene har vært lite utforsket av arkeologer.

Og det er vanskelig å tidfeste menneskenes ferd gjennom flere deler av det søramerikanske kontinentet, forklarer Bjerck.

Havet steg etter istida, og folk trakk innover i landet. Stedene de kom fra ligger i dag under vann. Dagens kystlinje ligger høyere enn den gang.

Fulgte dyrene

Folkene som bosatte seg høyt i fjellene i Peru, jaktet trolig blant annet på en slektning av lamaen, vikunja. Det er et hardført og nøysomt dyr som gnager på mager vegetasjon, forklarer Bjerck. Den klarer seg med lite, også i nærheten av isbreer.

Vikunjaen har vært hovedviltet i store områder av Sør-Amerika, både før og etter denne perioden. Bjerck tror menneskene fulgte dyrene til fjells, og så at det var gode jaktmarker der oppe.

− Hvis man henger seg på sånne dyr, havner man mange rare steder, konstaterer han.

Bjerck mener menneskene godt kan ha dratt opp i høyden enda tidligere enn for 12 000 år siden.

− Jeg tror noen overdriver betydningen av istida som en hindring. Det kan ofte være et ganske rikt miljø tett på isbreer, sier han.

Helårsbolig eller sommerhus

Forskerne bak funnet av bosettingen mener den kan ha vært permanent, men at beboerne gjerne dro ned i lavlandet for å slippe unna uvær, samle spiselige planter, og møte andre mennesker. Bjerck mener det like gjerne kan ha vært omvendt.

− En hule med gjenstander og dyrebein er ikke gode nok funn til å slå fast at de bodde der hele året, sier han.

Det er ikke funnet menneskebein på de to arkeologiske utgravingsstedene.

Hulen er ett av stedene, det andre er på slettene der viltet de jaktet holdt til.

Å løpe i tynn luft krever tilvenning. Selv om folk var tøffe på den tida, ble det nok noe ubehag der oppe på 4500 meters høyde.

− Det er ikke sikkert de var så høye i hatten da de først kom dit. De ble kanskje litt kvalme, sier Bjerck.

Referanse:

Rademaker, K., m.fl.: Paleoindian settlement of the high-altitude Peruvian Andes. Science, 24. oktober 2014.

I en undersøkelse blant over 50 000 gravide norske kvinner, oppgir 32 prosent at de har blitt utsatt for vold. Volden kan ha skjedd i løpet av svangerskapet, eller lenge før.

Risikoen for å få en fødselsdepresjon er mellom 50 og 80 prosent høyere for disse kvinnene enn for kvinner som ikke har vært utsatt for vold.

Det er også verre å bli slått og truet av noen man kjenner, enn av en fremmed.

Dette kommer frem av forskningen til Marie Flem Sørbø, doktorgradsstipendiat ved NTNU. Sørbø er også lege ved Ålesund sjukehus.

Frykten for at det skjer igjen

Vold i nære relasjoner er krenkende på flere måter.

– For det første skjer volden ofte i ens eget hjem, på et sted der man skulle føle seg trygg. For det andre innebærer volden et tillitsbrudd fordi den utøves av en person kvinnen i utgangspunktet har et nært forhold til.

– For det tredje er volden eller truslene om vold ofte rå og kontrollerende. Når voldsutøveren er kjent er også frykten for at det kan skje igjen større, sier Sørbø.

Hun har brukt tall fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, gjennomført i årene 1999–2008.

Den kjente personen i hennes studie kan være partner, onkel, far eller en annen i nær omgangskrets. Det er i dette materiale den sterke sammenhengen mellom å ha opplevd vold og fødselsdepresjon, kommer frem.

Flem Sørbøs studie har tre klare konklusjoner:

• Kvinner som har blitt utsatt for vold av en de kjenner, har 80 prosent større sannsynlighet for å få en fødselsdepresjon enn kvinner som ikke har blitt utsatt for vold.
• Kvinner som har blitt utsatt for vold av en de ikke kjenner, har 50 prosent større sannsynlighet for å få en fødselsdepresjon, enn kvinner som ikke har blitt utsatt for vold.
• Det er flere typer vold, og jo flere typer vold man utsettes for, desto verre er det. Hvis man blir utsatt for én type vold, er det ikke den fysiske volden som er verst. Det er den seksuelle og psykiske volden som oppleves mest skadelig og belastende å leve med.

Verre enn naturkatastrofer og ulykker

– Psykisk vold er at man over lang tid blir nedvurdert og ydmyket, eller å leve med trusler om å bli skadet, sier Sørbø.

Hun forteller at hendelsene som oppleves som mest traumatiserende karakteriseres ved at de er intense, plutselige, ukontrollerbare, uforutsigbare og ekstremt negative.

– Voldsopplevelser, fysisk skade, og trusler som ikke er livstruende, men som omfatter tap av tilknytning eller svik fra viktige omsorgspersoner, kan være mer traumatiserende enn naturkatastrofer og ulykker, sier Sørbø.

Barna kan bli utrygge

Mellom 5 og 25 prosent av kvinner i Norge får en fødselsdepresjon. Symptomer kan være tristhet, trøtthet, forandringer i søvn- og spisemønstre, gråt, angst og irritabilitet.

Barn av deprimerte mødre kan bli stresset, utrygge og få en dårlig tilknytning til foreldrene. Sørbø understreker at volden kan ha skjedd lenge før fødselen.

– Fødselsdepresjon er vanlig, og vold er vanlig. Det er viktig å avmystifisere dette gjennom at det blir snakket mer om det, sier Sørbø.

Positivt å spørre

I et norsk prosjekt der jordmødre i fire østlandskommuner spurte de gravide om de var utsatt for vold, eller om de var bekymret for barna, oppga nesten alle at det var positivt å bli spurt om vold. 85 prosent av de voldsutsatte syntes det samme.

– Det er sjelden noen uoppfordret forteller om vold. Dette prosjektet viser at kartlegging er viktig. Ved å inkludere spørsmål om vold i den vanlige svangerskapskontrollen vil vi få en unik mulighet til å avdekke vold og overgrep, for eventuelt å forebygge helseskader på mor og barn.

– Det viser også at det er viktig at hjelpepersonell i helse- og sosialvesen, politi eller andre etater ikke trenger å være redde for å spørre, avslutter Flem Sørbø.

Referanse:

Marie Flem Sørbø m.fl: Adult physical, sexual, and emotional abuse and postpartum depression, a population based, prospective study of 53,065 women in the Norwegian Mother and Child Cohort Study, BMC Pregnancy and Childbirth 2014, 14:316, doi:10.1186/1471-2393-14-316.

Jord- og skogbranner er en kilde til bekymring for myndigheter og forskere verden over, fordi slike branner bidrar til store utslipp av drivhusgasser.

Indonesia, hvor avskogingsraten er ekstremt høy, opp mot 1,7 millioner hektar per år, har vært særlig plaget av slike branner. Luftforurensningen har til tider vært så intens at røyken fra brannene har lagt seg som en dis over byer og landområder.

Slike branner tennes vanligvis for jordbruksformål i tørkeperioder, når bøndene rydder land ved hjelp av ild, såkalt svijordbruk. Effektene av dette jordbruket øker i løpet av år hvor nedbøren er unormalt lav, og noen ganger blir røykskyene fra brannene så store at de krysser landegrenser, og til og med havområder.

Inntil nå har slike grenseoverskridende hendelser i Sørøst-Asia skjedd i forbindelse med tørkeår, særlig El Nino-årene 1982, 1997 og 2006.

Ekstrem forurensning

– Utslippene påvirker innbyggernes helse, samt transport, turisme og økonomisk aktivitet i store deler av Sørøst-Asia, sier forsker Douglas Sheil ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Flyplasser, skoler og forretninger stenges. Røyken kan utløse luftveissykdommer, samt øye- og halsinfeksjoner, forteller han.

Hittil har hyppigheten av de verste episodene vært knyttet til nedbør, men dette kan være i ferd med å endre seg.

Forskere har funnet ut at episoder med ekstrem luftforurensning i Sørøst-Asia ikke lenger er begrenset til tørkeår. I juni 2013, et år som ikke var preget av tørke, medførte brannene ny rekord på Singapores forurensningsindeks.

Disse brannene var relativt kortvarige, og begrenset til et begrenset område på Sumatra. 163 000 hektar brant, inkludert 137 000 hektar med torv. Majoriteten av områdene var avskogede landområder.

– Kanskje enda mer skremmende var utslippene av drivhusgasser i løpet av denne kortvarige hendelsen. Utslippene var i størrelsesorden fem til ti prosent av Indonesias gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser for 2000-2005, forteller Sheil.

Han forventer nå at slike store hendelser skal bli stadig hyppigere på grunn av den pågående avskogingen av indonesiske torvmyrer.

Avgir klimagasser

I utgangspunktet er Indonesias torvmyrer knyttet til frodige, tropiske skoger. De er naturlig motstandsdyktige mot brann fordi bakken er fuktig året rundt, og løvverket holder temperaturene nede.

Men når trærne er borte, og grunnen drenert for jordbruk, blir disse torvrike områdene plutselig meget brannfarlige. Alt som trengs for at torven skal brenne, er noen sammenhengende dager med lite regn, selv i nedbørrike år.

Disse brannene likner ikke på skrekkbildene man vanligvis assosierer med skogbrann, hvor enorme flammer fortærer alt på sin vei. De er flammeløse, og medfører ingen masseflukt eller panikk.

– Glødende torv avgir imidlertid mye større mengder av klimagasser per enhet enn det som forbrennes ved en brann med vanlige flammer.  Vi har funnet ut at disen som har irritert Indonesias innbyggere ikke skyldes ordinære skogbranner, men heller brann i torvrike områder som allerede er ryddet for skog, sier Sheil.

Han påpeker at områdene innimellom plantasjene er spesielt sårbare. Bedrifter og grunneiere ønsker å beskytte sine eiendeler og investeringer, og vil kontrollere brannene i sine områder bedre. Problemene utarter når brannen oppstår i områder som ligger brakk.

Brannfunnene tyder på at både lokalsamfunn og bedrifter setter fyr på skogen. De fleste brannene blir tent på grunn av svijordbruk, noen er sannsynligvis ikke overlagte, mens andre igjen kan være brannstiftelse.

– Vi vet fortsatt for lite om skogbrannforløpene i disse områdene, og hvorfor de oppstår, sier Sheil.

Nå strømmer innvandrere til disse regionene, og de bruker ild for å rydde land.

– Kombinasjonen av et stort antall personer på leting etter land, og ekstremt brannutsatte torvmyrer øker presset på en allerede hardt presset nasjon.