SSB-tallene for 2014 viser at jentene i snitt fikk 42,4 grunnskolepoeng, mens guttene måtte nøye seg med 38,5.

Kjønnsforskjellene synes aller best i norsk hovedmål, der jentene i gjennomsnitt fikk standpunktkarakteren 4,2, mens guttene fikk 3,5. Også eksamenskarakterene i norsk hovedmål og sidemål viser en klar forskjell – 0,6 karakterpoeng i favør jentene.

SSB-tallene viser videre at jo høyere foreldrenes utdanningsnivå er, desto høyere er også karaktersnittet og grunnskolepoengene barna ender opp med. Mens foreldre med kun grunnskole eller ingen fullført utdanning i gjennomsnitt fikk 33,9 grunnskolepoeng, var tilsvarende tall for barn av foreldre med universitets- og høyskolenivå over fire år 45,8.

Det er bare i kroppsøving at guttene fikk et høyere karaktersnitt enn jentene.

Musikken i podcasten: Illuminations og Squinting At The Sun av Lee Rosevere, Creative Commons Attributions NonCommercial 3.0 International Licence.

Transkript av intervjuet

De er små, de kravler og kryper med seks bein, du kan komme til å knuse mange hundre av dem under skoene på en søndagstur i skogen, de kan ikke tenke, men oppfører seg likevel rasjonelt og danner store samfunn, diktere har brukt dem som bilder på mennesker, og likevel er de helt forskjellige fra oss.

Torstein Kvamme fra Norsk Institutt for skog og landskap har brukt flere år av livet sitt enn noen annen nordmann på å studere dem. Når han forteller, blir det raskt klart at maur og maur er veldig mange sider av samme sak, at mylderet av arter også gir mange måter å løse livets store, ørsmå utfordringer på, for eksempel hvordan du bygger et nytt maursamfunn.

Når det gjelder hvordan maurtuene blir etablert, så er det noen hovedmåter å gjøre det på.

Og den ene, og kanskje viktigste blant tuebyggerne, det er at de nye dronningene bruker andre samfunn, andre arters samfunn til å etablere nye kolonier.

De starter ikke for seg sjøl med seks bare bein?

Nei, det er ikke det vanligste mønsteret. Men det de gjør, da, er at de nye dronningene etter befruktning vil komme inn i en annen arts samfunn, og så vil de da gradvis overta dette ved egglegging, og kanskje også i noen tilfelle at dronninga blir drept av den nye dronninga.

Og så vil det da stadig bli flere av den nye arten, som  da gradvis vil ta over hele samfunnet.

Rein imperialisme?

Dette er imperialisme. Så har du den andre veldig vanlige tingen, og det gjelder særlig disse artene som har mange tuesystemer, altså superkolonier, det er at det er en utvandring, altså en knoppskyting, hvor en dronning og en del arbeidere vil etablere seg på nytt.

Det blir litt som diligencer i Ville Vesten?

Ja, det blir litt som utvandrere. Og så har du selvfølgelig at hele tuer kan anlegges ved at kolonien flytter, altså på grunn av sykdom og forstyrrelser og sånne ting, som gjør at det blir litt utrivelig å være der de er. Da kan de flytte.

Folkevandring?

Hele folkevandringen. Og så har du det siste når det gjelder disse tuebyggerne, det er at hos noen arter, så kan nye forplanta dronninger faktisk greie å starte egne kolonier.

Slik klarer de kulda

Overvintringen må jo være vanskelig for maurene. Der ligger de under jorda, og det er frost. Hvordan klarer de seg?

Ja, de har forskjellig strategi for å overvintre. For det første, så er det jo mange arter som prøver å overvintre på steder hvor de får dempa kulden.

En lun plett?

En lun plett, ja, eller forhåpentligvis også nesten frostfritt. Og det andre, det er at noen arter kan øke glyserolinnholdet, altså frostvæske, i kroppsvæska, sånn at iskrystallene ikke sprenger cellene. Og det er klart at dette har ganske mye å si, for det er stor forskjell på artene når det gjelder hvor mye kulde de tåler, og det gir seg jo et direkte utslag i at når du kommer opp i fjella, eller nordover, som på mange måter er to sider av det samme, så ramler artsantallet vesentlig.

Da er det bare de mest kuldetolerante som tåler å være der?

Da er det bare de mest kuldetolerante som vil være der. Og når du kommer opp på nordkysten av Finnmark, så er det jo bare noen få arter, ikke sant, og det er jo de barskeste artene.

Men det kan også gi seg noen andre, interessante utslag. Altså, det fins jo en eitermaur, en som heter Myrmica scabrinodis, som faktisk tåler å fryse inn i is, og det er klart at da går jo alle livsprosessene på et minimum, eller kanskje nesten stopper opp, fordi de får jo ikke noe særlig oksygen, for eksempel. Og da, når isen smelter og temperaturen kommer opp igjen, så vil de kunne bevege seg igjen. Så det er jo ganske tøffe krabater.

Og for en god del arter så kan det godt tenkes at det er varmemengden, eller sommertemperaturen, som begrenser artene.

Kan det rett og slett bli for varmt for dem? Hva skjer da?

Nei, jeg tror ikke at disse artene får det for varmt, men hvis sommertemperaturen er begrensende, så er de da avhengige av å finne steder som har godt klima, og det er klart at vi har jo en fordel i Norge, med disse nord-sørgående – bortimot – dalene, hvor i hvert fall den soleksponerte sida blir enorme varmefangere. Og det gjør at vi en del steder i Norge har – ja, ikke bare maur, men også andre insekter, langt nord, på steder der de egentlig ikke skal være, for det er for langt nord.

Så de blir reddet av terrenget, rett og slett?

Rett og slett. De får hjelp av dette her. Og det skiller oss for en stor del fra, la oss si, svenske forhold, og til en viss grad også fra finske, som ikke har noe særlig topografi i forhold til oss.

Nei, flatere og .. ?

Flatere.  

Damer som jobber, og menn som forbruksvare

Maursamfunnet er jo et mangfoldig samfunn med forskjellige typer maur, som har forskjellige roller. Fortell litt om det!

Ja, i utgangspunktet så er jo maur akkurat som bier og veps delt i tre hovedkaster, altså dronningene, arbeiderne og hannene. Hannene har jo bare en oppgave – ferdig med dem.

Det er å befrukte dronningen?

Det er å befrukte. Og det er jo en egenart til ved hannene, eller dronene, som det heter hos bier, som skiller dem fra dronninger og arbeidere. Altså, de er haploide. De har bare et halvt kromosomsett i forhold til arbeiderne og dronningene, som er diploide, og som da har dobbelt kromosomsett.

Så de er på sett og vis en slags sædceller på seks bein?

Det er de absolutt.  De slipper å gjennomgå denne reproduksjonsdelinga når de produserer sperm.

Så de er vandrende kjønnsceller, rett og slett?

Det er de. (Ler) Og de er faktisk ikke så mye mer enn kjønnsorganer heller. Det vil si, de er noe mer, men det er en viktig del, fordi det er jo den funksjonen de har.

Så har du arbeiderne og dronningene, og de er i utgangspunktet like, altså de har like mange kromosomer, men det er først og fremst ved yngelpleie, altså fôring, hvor mye rom de får, som bestemmer om det blir dronninger eller arbeidere.

Og så er det da – dronningene er dronninger – og arbeiderne, de kan ha en viss grad av spesialisering. Det mest ekstreme er jo disse kjempestore soldatkastene som finnes hos en del tropiske maur. Det finnes jo maur hos oss som også har en slags – hva skal vi si for noe – soldatfunksjon, og som er større og kraftigere enn de andre, så du har et spekter, og da har de gjerne mye bredere hoder, og kanskje ser litt mere barske og krigerske ut, altså mere soldatmessige.

Og så har du den andre ytterligheten, altså minorarbeidere, som kanskje først og fremst holder til inne i tua, og som driver med yngelpleie og sånne ting.

Men begge gruppene, både soldatene og yngelpleierne, det er damer?

Det er damer. Så samfunnene er – altså maurtuer er jo i alt det vesentlige damer, og i lange perioder vil det jo være damer, hvis ikke det er hanner der. Så det er definitivt damesamfunn, altså.

Og så har disse her forskjellige oppgaver, og noen ganger så endrer disse oppgavene seg gjennom livet, altså at de yngste arbeiderne, de nyeste arbeiderne vil kanskje fortrinnsvis jobbe inne, og så etter hvert så får de andre oppgaver, og jobber også ute.

Og så har man jo en del sånne – hva skal man si for noe – nesten sånne freaks, altså sånne avarter eller abnorme individer. Det finnes jo faktisk arbeidere som utvikler vinger uten at de kan ha dronningfunksjon og legge egg.

Og samtidig så er det hos noen arter ikke så uvanlig å finne sånne mellomformer mellom dronninger og arbeidere, som faktisk til en viss grad kan legge egg.

Har de noen funksjon? Tror du disse her snåle maurene har noen funksjon?

Nei, jeg tror egentlig ikke det, altså. Jeg tror nærmest de er det man i gamle dager kalte for misfostre.

Men de klarer seg likevel?

Ja, de blir nok ikke så gamle, men generelt sett så blir jo ikke arbeiderne særlig gamle da, så .. Men jeg tror egentlig ikke de har noen spesiell funksjon. Men du kan si at hvis de greier å formere seg, at de kan ha en begrenset egglegging, så kan man jo kanskje tenke seg at det kan være et evolusjonært  steg i retning av en ny art på en eller annen måte.

De er litt sånne evolusjonære eksperimentmaur, kanskje?

Ja, og jeg tror jo det er på en måte det som skjer, da. Altså, alle disse artene, det dukker jo opp unormale individer, mutasjoner og så videre, og så videre, og hvis noen av disse her greier å føre genene sine videre, så kan jo det være – Altså, det foregår jo en utvikling, ikke sant.

Maurspråket

Maur snakker jo også sammen. Hvordan gjør de det?

Ja, de gjør det i alle fall ikke ved at de har så høye og sonore stemmer, det tror jeg vi kan si med en gang. Det er beregna at kanskje sytti prosent av kommunikasjonen foregår ved hjelp av kjemisk kommunikasjon, altså for eksempel feromoner.

Forklar hva feromoner er!

Altså, feromoner er bestemte kjemiske duftstoffer som gjør at du får en spesiell reaksjon hos mottakeren. Og det finnes mange, mange forskjellige, du har kjønnsferomoner, altså som virker tiltrekkende på det annet kjønn.  Du har aggresjonsferomoner, som pisker opp stemningen, at folk på en måte får en slags sånn raserifunksjon, du har aggregasjonsferomoner, som bidrar til at de samler seg. Og det mest kjente bruken av det har jo vært i forbindelse med barkbillefellene. Når en barkbille angriper et tre, så sender de ut aggresjonsferomoner, også strømmer de andre på.

Og så har du jo da «tracking pheromones», stiferomoner, kan du kanskje kalle det.  Det gir seg utslag i at speidere eller pionerer farter rundt i terrenget for å finne mat. Og finner de en matkilde, så vil de da dra tilbake til kolonien, og prøve å kommunisere dette på en eller annen måte. Og det de da også gjør, er at de også da avsetter duftspor der hvor de går, altså stiferomoner.

Og det er klart at dess flere maur som farter langs en sånn rute hvis det er veldig mye mat, dess sterkere blir jo det signalet, sånn at det på en måte bidrar til at tilstrømmingen til det matfatet vil akselerere.

Og det er også for så vidt sånne avsatte feromoner som er grunnlaget for disse gamle veiene, altså, det er jo derfor de følger disse veiene, for de har disse duftspora som de følger.

Hvor mange forskjellige beskjeder – det må jo bli litt sånne grove meldinger dette her, det er ikke fin poesi du kan sende med feromoner?

Nei, det tror jeg ikke, men de har nok sannsynligvis et ganske stort register som de kan kommunisere på. Altså, en av de mest kjente studiene er jo dette med bienes dans. Fordi at i tillegg til kjemisk kommunikasjon, så er det jo bevegelse, berøring, sånne ting. Og det er nok til en viss grad også øyne, fordi det er jo en del arter som ikke er maur som prøver å etterligne utseendet på maur for å kunne få en eller annen fordel av det.

Vi var så vidt inne på dette med utseende og bevegelser. Har de ikke noen sånne trampebevegelser også, med beina?

Jo, noen arter har nok det. Men jeg tror nok kanskje at sånn som dette med bruk av følehorn, vil være … berøringer, vil være veldig viktig.

Akkurat … Så de har følehornspråk, de …

Ja, de vil berøre hverandre.

Er det veldig mange beskjeder de kan gi der?

Ja, det kan jeg egentlig ikke svare på, men det er klart at på følehorna så sitter jo ofte også kjemoreseptorer, altså de som tar imot duftsignalene, altså, luktesans, på en måte, og det er nok klart at det er nok også en veldig viktig del av kommunikasjonen, da, også direkte, på kort avstand.

Alle disse forskjellige måtene å snakke på, med luktstoffer, med berøring, med utseende, det må jo bli et ganske komplekst språk som de kan si veldig mye forskjellig (med). Er det noen som har kartlagt hele maurspråket, hvor mangfoldig det er?

Nei, det er ikke kartlagt, men det viser at mange av disse samfunna kan ha veldig kompliserte funksjoner, og det kan også kanskje være noe som knytter seg til at maur faktisk kan ha en viss grad av problemløsning. Altså, jeg tror ikke maur er superintelligente, men det er studert og vist at de kan ha en viss evne til problemløsning, altså.

Så grupper av maur kan oppføre seg som et samlet individ med en viss intelligens?

Ja, det er jo en masse individer som på en eller annen måte er koordinert, og det er jo rimelig å tro at kjemisk kommunikasjon er en viktig del av det grunnlaget.

Nesten på samme måte som når hjernecellene våre i hjernen vår kommuniserer med kjemiske stoffer, da?

Ja, der er det sikkert mye elektriske impulser og sånne ting også, så jeg vet ikke om det direkte er en god sammenligning, men det er i alle fall en måte å få en koordinering på, altså en samhandling i en eller annen form.

Den selvoppofrende mauren

I et maursamfunn kan vi si at det finnes solidaritet i den forstand at en maur kan ofre seg for en annen – men er maurene edle?

Nei, altså – jeg har jo litt problemer med – Nå menneskeliggjør vi mauren veldig, vi prøver å tillegge dem en masse følelser, og jeg er jo ikke overbevist om at maur har et rikt følelsesliv. Og det er helt riktig at det virker som om individet er nesten verdiløst utover det å skulle tjene samfunnet. For det er sånn at det virker som om de ikke har – jeg vil nesten si dødsangst. Altså, de ofrer seg fort vekk, de stopper ikke og stikker av hvis de kommer i en krig, for eksempel.

Men jeg tror jo ikke dette alltid er bevisste handlinger. Så dette her må være en eller annen form for preging, biologisk preging, kanskje via en lang evolusjonær prosess.

Kan du ikke gi noen eksempler på hvordan maur ofrer seg?

Jo, altså, det finnes jo blant tropiske maur, så er det ikke så uvanlig at man har – at visse arter har – hva skal jeg si for noe – kjente sykdommer, som kanskje kommer i form av for eksempel parasittiske sopper.

Og med en gang disse syke individene blir oppdaga, så blir de kasta ut av tua, og da vil det kanskje være en annen maur som bærer dem ut og dropper dem bort fra tua. Og da vil det ofte være sånn at den mauren som bærer disse bort, heller ikke kommer tilbake igjen.

Så er jo da spørsmålet: Blir den holdt unna, eller ofrer den seg, på en måte? Det er jo veldig vanskelig å si, men det er i hvert fall veldig klare funksjoner, og det er jo veldig rasjonelle funksjoner, noe som jeg tror er veldig viktig i dyreriket, for det er ikke snakk om så veldig mye intelligens og følelser her, tror jeg altså.

Maurkrig

Maur kan jo også være krigerske, og det kan vel også våre hjemlige tuemaur være? Har du noen eksempler på hvordan de går til krig?

Ja, altså, det er jo mange som har sett det de kaller for sånne maurkriger, altså hvor to samfunn eller to arter har en eller annen form for krig.

Jeg tror at vi i utgangspunktet kan tenke oss at krig i denne sammenhengen her, det er et spørsmål om konkurranse, dominans, rett til et territorium, rett til naturressurser.

For jeg tror det ligger i de fleste artene at har de muligheten til det, så vil de ekspandere.

Hvordan ser en sånn krig ut? Hvordan kan jeg se det når jeg går i skogen?

Ja, det er ikke så veldig lett å se i skogen, men du kan se det av og til, hvis – særlig på litt åpne områder, altså, som det ikke er for mye vegetasjon, så kan du se de rett og slett har slag, altså, hvor de river hverandre i filler.

Har du sett det?

Jeg har sett det en gang. (Hvordan så …) Og det kan foregå i lang tid, altså.

Var det et uhyggelig syn?

Nei, jeg vet ikke om jeg vil bruke uhyggelig, men det er jo ikke noe kjære mor her, altså, det er en krig uten nåde, altså.

Og det samme gjelder jo – En del maur kan jo også ha raid for å raide andre arter og bruke som slaver. Og det er de som på en måte ikke er i den tilstanden at de er interessante å ta med seg, de blir jo ofte bare avliva, og de andre blir bare tatt med, så her er det jo ikke noe kjære mor, altså.

Men det kan altså skje mellom forskjellige arter, men også – la oss nå si, to tuer tett i tett, altså samme art som plutselig finner ut at de er uvenner?

Ja. Og dette her har også blitt brukt i det – for å bruke som en slags test, på om de tilhører det samme, hva skal vi si for noe, samfunnet. For hvis man tar maur fra en tue, og så legger over i nabotua, det er mange som har prøvd det for å starte – for å se om de kriger, så vil de veldig ofte ikke begynne å krige, for de to tuene kan tilhøre det samme samfunnet.

De er i allianse, ja …

Og da har man jo duft- og bevegelseskommunikasjon som gjør at de på en måte gjenkjenner andre individer fra den samme – fra det samme samfunnet.

Men det kan jo også bli borgerkrig, kan det ikke det, innad i et samfunn?

Nei det – Altså, borgerkrig i vår forstand, det har jeg ikke så veldig mye tro på, men det er klart at det finnes jo noen arter, særlig de artene som bare har én dronning, hvor det vil være en konkurranse mellom hvem som skal være dronning, altså som på en måte er eggleggende.

Men da er det ikke sånn at hele samfunnet slutter opp og heier på den ene dronningen i forhold til den andre, eller noe sånt?

Nei, det tror jeg ikke. Men det finnes jo eksempler på at – altså dronningmord er ikke noe ukjent hos maur. Og det kan være både på artsnivå og – hva skal jeg si – på tuenivå.

Hvem er det da som dreper dronningen? Er det en annen dronning, eller er det arbeidermaur, eller …?

Det fins jo ofte, hos noen arter, altså de som er sosiale parasitter, at de nye, befrukta dronningene trenger seg inn i et samfunn og avliver den dronninga som er eggprodusenten.

Og det vil ofte være lettest hvis det er et samfunn med en dronning. Altså ikke en med mange dronninger.

Blir litt som et sjakkspill.

Ja, det gjør det, altså.

Altså, ikke sjakk matt og kongen er død, men dronningen er død?

Men det er klart at i en – hva skal jeg si for noe – i en intern strid om hvem som skal legge egg og hvem som skal være dronninga, så vil jo den ene dronninga ofte bli fjerna, da. Og hvis da en dronning blir for gammal til å legge egg, det hender også, så vil den dronninga ofte bli fjerna, og da vil arbeiderne være involvert.

Og det er faktisk studert og vist hos enkelte arter. Ikke hos de store tuebyggerne, så vidt jeg vet, men hos andre arter er dette kjent.

En slags coup d´etat, statskupp, nesten?

Ja, det er jo for så vidt det.

Supertuer

En maurtue er jo en koloni av millioner av maur, vel egentlig …

Nei, det er ikke så vanlig at en vanlig enkelttue inneholder mange millioner.

Hvor mye inneholder den, omtrent?

Nei, altså, av de artene som vi har, en sånn tue vil kanskje ha tre- fire hundre tusen arbeidere og flere dronninger.

Det er de største tuene?

Ja, men det er ikke alltid en funksjon mellom størrelse og antall individer. Ofte så vil de store, gamle tuene kanskje ha færre individer i forhold til størrelsen på tuene enn små.

Det er deler av tua som er fraflytta, rett og slett?

Eller at de kanskje ikke holder til der. Men så må du skille mellom, da, antall maur i enkelttuer og antall maur i en superkoloni, eller et storsamfunn.

For det blir da flere tuer som danner en stor enhet?

Ja, og der er det jo kjent at noen arter kan ha storsamfunn eller supersamfunn med flere tusen tuer involvert, og det aller mest kjente er jo den japanske Formica yessensis, som på Hokkaido har, det er beregna at det storsamfunnet har over 300 millioner arbeidere.

Hvor stort område kan et sånt supersamfunn …?

Ja, det er flere kvadratkilometer.

Hvordan klarer de å holde sammen? For de må vel på en eller annen måte vite at de er i samme forbund?

Ja, da kommer vi jo inn på kommunikasjon, at de har nok for en stor del duftgjenkjenning når det gjelder hvilke som er frender og hvilke som kommer utenfra, altså som må holdes unna.

Men mange sånne menneskesamfunn, jeg tenker på Alexander den store, så lenge han levde, så klarte han å holde dette riket sammen, og så falt det fra hverandre når han døde. Jeg tenker sånn: I randsonene av et sånt gigantisk samfunn, vil ikke der noe av det bare falle fra, og ..

Det vil nok være enkelttuer som blir fraflytta eller ødelagt eller …

Eller knoppskyter seg til nye supersamfunn?

… men de kan jo etablere mange nye, og særlig hvis de dominerer et stort område, så er det mye lettere å holde … og mange individer, så er det mye lettere å holde andre individer unna, ikke sant.

Men de kan ikke dele seg – et storsamfunn – et sånt supersamfunn blir så stort at det deler seg i to nye supersamfunn og så …?

Ja … Jeg kan jo vanskelig svare nei på det, men jeg har jo ikke noe, hva skal jeg si for noe, særlig indikasjon på at det skjer, og jeg har heller ikke sett det dokumentert.

Det er stor stabilitet, altså, i disse …

Ja, det er det nok. Og jeg tror jo at et sånt supersamfunn, ideelt sett, kan jo faktisk eksistere uendelig.

For det må jo være en eller annen evolusjonær fordel med å slå seg sammen i sånne supertuer. Hva kan den fordelen være?

Ja, fordelen kan være at den arten mye lettere kan dominere et stort område og på en måte ha det som sitt revir.

Men er det sånn at maur, hadde jeg nær sagt, vandrer fra en tue til neste tue og så til neste? Er det mye kommunikasjon tuene imellom?

Ja de kan – i de storsamfunnene så kan de – arbeiderne – vandre fritt mellom tuene.

Så hvis det blir – hadde jeg nær sagt – Hvis en tue ligger sånn til at det blir dårlige kår der, så kan den flytte til neste tue, hvor det er bedre kår?

Ja, og de flytter delvis i forskjellige deler av sesonger, så kan de flytte mellom tuer, for det … Det er klart, ressurstilgangen kan være forskjellig på forskjellige steder.

Og det er jo også en fordel ved å dominere et stort område, at dette er jo i prinsippet stasjonære kolonier. De er ikke sånn som noen tropiske, som er nærmest nomadiske maur.  Her skal de holde til i et område, og det er klart at disse store samfunna vil kreve en relativt stabil mattilgang over lang tid.

Kan vi si at et supersamfunn – en supertuesamling – er en stor organisme?

Ja, det er jo det E.O.Wilson har sagt.

Hvem er det?

Det er den kanskje mest berømte maurforskeren i verden i dag, amerikaner. Han snakker om en superorganisme, altså hvor hele samfunnet på en måte opererer som en utvida organisme, kan du si.

Jeg vil ikke akkurat gå så langt som til å kalle det en dyreverdenens Gaia-teori, men det er klart, det er jo en form for samhandling i disse maursamfunnene, ellers ville de vel neppe vært samfunn.

Det er jo fristende da å trekke parallellene til Gaia, som du nevnte, at hele jorden er som en stor organisme, med menneskene også, for så vidt. Tror du vi kan gå for langt i disse sammenligningene mellom maur og mennesker og … ?

Absolutt.

Er det mange som gjør det?

Ja. Det er veldig vanlig at man tillegger mauren masse følelser, for eksempel. Mange snakker jo om maur som om de er så – på en måte – snille og intelligente og rasjonelle.

Og rasjonelle er de nok til en viss grad, fordi at de mest suksessfulle artene, jeg tror de har veldig rasjonelle handlingsmønstre, adferdsmønstre. De sløser ikke unyttig bort unyttig energi på å gjøre ting som ikke har en eller annen form for biologisk profitt.

For dette blir jo en interessant filosofisk diskusjon. De er rasjonelle, sier du, men for at noe skal ha ratio, så må det gjerne også ha intellekt. Hvor er intellektet?

Ja, men det kan nok godt tenkes at de kan ha en biologisk preging uten at handlingsmønsteret er så veldig bevisst.

Nei, det er ikke bevisst, men det er likevel rasjonelt. Hvor kommer den rasjonaliteten fra, hvis den ikke er bevisst?

Nei, det er vel sikkert et evolusjonært spørsmål det, altså, at de som tuller og tøyser for mye uten at det bidrar til å opprettholde arten, de vil jo på en måte bli borte.

Maurforskeren

Du som maurforsker, føler du noen gang at du har en slags sympati, eller vekker de menneskelige følelser i deg, eller er de mer som noen interessante forsøksobjekter som det ikke er så farlig om lever eller dør?

Nei, altså, jeg vet ikke om de vekker så mye følelser, at jeg blir trist på maurenes vegne, men jeg synes jo de er veldig interessante organismer å se på. Jeg kan jo bli veldig oppstemt hvis jeg ser noe interessant som jeg ikke har sett før, for eksempel, eller finner en ny art som jeg aldri har funnet før, og så videre.

Så det er klart at man blir jo veldig oppstemt.

Du må vel kunne være det mennesket i Norge som har gått til mauren og blitt vis?

Jeg har i hvert fall vært veldig mye hos mauren, og hvor vis man eventuelt er, det er det heldigvis ikke jeg som skal bedømme, da.

Men du har lært mye om maur?

Ja, det har jeg for så vidt gjort.

Du er vel den i Norge som kan mest om maur?

Nei, det finnes jo også andre som har drevet med maur og kan mye, så – Det har liksom ikke vært noe maurmesterskap, så det er litt vanskelig å vite. Men er jo kanskje den som har jobbet lengst med maur, det tror jeg er riktig å si.

Tenåringer har en enorm tilgang på teknologisk utstyr med mange underholdningstilbud. Mange velger å sette seg foran fjernsynet eller dataskjermen med en fersk TV-serie eller et nytt dataspill, fremfor å lese en god bok.

Nå har forskere undersøkt 27 000 franske 14-åringer om sammenhengen mellom hva de driver med på fritiden og hvordan de gjør det på skolen. Resultatene viser at vanlige dataspill ikke gir bedre akademiske ferdigheter, og de gir heller ikke elevene noe bedre oppmerksomhet, hukommelse, tolkningsevner og problemløsningsferdigheter.

Men strategispill ser ut til å virke positivt inn på skolearbeid. Ungdommene som spiller slike spill har bedre matematiske ferdigheter og hukommelse og de gjør det bedre i fag som fordrer diskusjon og debatt.

Forskerne fant ikke slike positive koblinger mellom skolearbeid og spillsjangrene action eller sport.

Denne typen spill krever planlegging og strategisk tenking. Det mest kjente strategispillet i dag er World of Warcraft. Om man taper begynner man på nytt, og man lærer av sine feil. Det er også en positiv side i strategispill, og dataspill ellers.

Les også: - Kan lære mye av World of Warcraft 

Undersøkelsen ble utformet i regi av det franske nasjonale utdanningsdepartementet organisert av Direction of Evaluation, Assessment, Forecasting and Performance (DEPP).

Bøker fortsatt best

Forskerne ser at spilling generelt sjelden er overførbart til andre aktiviteter. Bare overgang fra styrespak til knapper føles rart og uvant for den som spiller. Og derfor blir det vanskelig å sammenligne gaming med skolekunnskaper. Det må derfor være betydelig likhet mellom spill og læring for at det skal bli fremvist gunstig effekt, som mellom matematikk og strategispill.

Forskerne fant sterkest sammenheng mellom lesning av litteratur og gode resultater på prøvene om leserforståelse og hukommelse. 

Elevene ble blnat  annet spurt om de aldri spilte eller spilte hver dag, og også hva slags type dataspill de spilte. De sjekket også syv ulike litteratursjangre for å se hva slags bøker som ble lest.

Forskerne skriver selv at svarene de fikk fra de 27 000 14-åringene har begrensninger, fordi elevene selv rapporterte om sine fritidsaktiviteter. 

Super Mario trener hjernen

Tidligere forskning har vist at spilling kan ha positiv effekt på hjernen. Det viste en studie gjort ved Charité University of Medicine og St. Hedwig-Krankenhaus i fjor. Her deltok to grupper med forsøkspersoner. Den ene gruppa spilte Super Mario 64 en halvtime daglig, den andre gruppa spilte ikke.

Hjernescanning viste at de spillende deltakerne fikk økt hjernemasse, som bidro til forbedring av hukommelse, strategisk planlegging, motorikk og orientering i ulike omgivelser. Forskerne mener dette viser at spesifikke områder av hjernen kan trenes opp med videospill. 

Referanse:

Lieury, Alian m.fl.: Video games vs. reading and school/cognitive performances: a study on 27000 middle school teenager. (Educational Psychology 11.06.2014)

I den gamle handelsbyen Gamla Lödöse i Sverige har arkeolog Anna Ihr fra Göteborgs universitet funnet store mengder glassmasse.

– Dateringen av mine funn viser at svensk glassproduksjon startet 300 år før det vi hittil har trodd, sier Ihr.

– Sveriges glasshistorie må dermed skrives om.

Ihr har sett på når glasset ble produsert – og under hvilke omstendigheter det skjedde. Hun har fått hjelp av en kjemiker ved Linnaeus universitet i arbeidet sitt.

Tilfeldigheter skulle få Ihr til å snuble over glasset i Gamla Lödöse.

Hennes ekspertområde er egentlig islamsk arkeologi, og hun befant seg i den gamle handelsbyen for å se nærmere på et islamsk drikkebeger da hun ble vist en 16,7 kilos klump av det som da var av uidentifisert materiale.

Den digre klumpen hadde blitt funnet allerede i 1968, under en teglsteinsovn, men ingen hadde de rette analysene for å sikkert slå fast om det var glass eller ei.

Det kunne derimot Ihr, som også kunne datere funnet.

For å kunne analysere materiale for å se at det virkelig er glass, og hvorvidt det har blitt produsert bevisst eller ikke, kreves det omfattende analyser.

De er generelt dyre, og det er få mennesker med den riktige ekspertisen som skal til for å tolke resultatene. Ihr forteller at naturvitenskaplige metoder ikke er så vanlig å bruke innen arkeologien som det er i land som USA, der arkeologi er en naturvitenskapelig gren. Her i nord går det under humaniora.

– Glass har derfor ikke blitt studert i Skandinavia på denne måten før, sier Ihr.

300 år før

Dateringen viste at glasset er fra før år 1260, det vil si 300 år før de hittil tidligste funnene, som er fra 1556. 

– Når jeg hadde analysert materialet, og skjønte at funnet var ganske så spektakulært, bestemte jeg meg for å gjøre om på forskningsprosjektet mitt, sier Ihr.

Hun dro dermed tilbake til plassen der klumpen hadde blitt funnet, og gravde fram ytterligere 80 kilo av massen.

– Etter nøye analyser har vi også kommet fram til at glasset ble framstilt bevisst, altså ikke tilfeldig.

Men hva gjorde det under teglsteinsovnen?

– Sannsynligvis fungerte det som isolasjonsmateriale, sier Ihr.

– Ettersom smeltediglene som ble brukt i glassproduksjonen måtte skiftes ut ofte, brukte folk dem til noe nyttig istedenfor å kaste dem fra seg. Det ble selvsagt igjen en del glass i digelene, som fulgte det med når de ble brukt under ovnen.

Den arabiske halvøy

Men Ihr har ikke bare gjort funn i Sverige. Også i Qalhāt, en tidligere hovedstad i Oman på Den arabiske halvøy har analysene hennes ført til interessante oppdagelser.

Igjen var det tilfeldigheter og de islamske drikkebegrene som skulle føre henne til funnet.

– En dag dukket det opp en fransk arkitekt ved instituttet mitt, som trengte en ekspert på islamsk arkeologi til et prosjekt i Oman, forteller Ihr.

Slike finnes det ikke mange av på disse breddegrader, så kort tid etter befant hun seg på Den arabiske halvøy.

Tørrfisk som brensel

Der fant hun tre keramikkovner fra middelalderen – som viste seg å ha blitt fyrt opp med tørrfisk.

– Fra tid til annen skjer det massedød av fisk i disse farvannene, og mengder av død fisk skylles opp på land, forklarer Ihr.

– I mangel på ved, så tørket de derfor denne fisken og brukte den som brensel i ovnene.

Asken etter den brente fisken, som inneholdt kalk etter skjelettet, reagerte med mineralene i sanden, som ovnene var dekket med på innsiden. I kombinasjon med høy varme skjedde det en prosess der glass ble dannet.

– Ovnene har blitt forglasset på innsiden, ikke med vilje, men som en følge av at de brukte fisk som brensel, sier Ihr.

Analysene til Ihr kan dermed ikke bare si noe om når bevisst gassproduksjon ble startet bestemte steder, også det tilfeldig produserte glasset kan fortelle mye om hvordan et folk levde.

– Alle typer glassfunn indikerer svært avanserte samfunn, sier Ihr.

Avanserte samfunn

Det er den høye varmen som er fellesnevneren. Høy varme krever nemlig både ressurser og spesialisert arbeidskraft.

– Materiale som krever ekstremt høy varme for å produseres er å anse som overskuddsvarer, sier Ihr.

Produsenten er avhengig av å kunne jobbe med det fulltid og lage et overskudd som kan selges og deretter gi mat på bordet.

– For å si det enkelt: Ingen kan være i åkeren hele dagen og produsere slike produkter samtidig, sier hun.

Produksjonen forutsetter dermed et spesialisert samfunn. Et samfunn der mennesker har forskjellige roller, deriblant bonde og glassmester.

– Det er liten tvil at en slik sosial ordning straks trenger en styringsform for å kunne fungere, politikk og maktposisjoneringer. Altså snakker vi om avanserte samfunn, sier Ihr.

Referanse:

Anna Ihr: Becoming vitrified –  Kilns, furnaces and high temperature production, 2014, doktorgradsavhandling, Institutionen för historiska studier, Humanistiska fakulteten Göteborgs universitet (sammendrag)

Ebola, aids, islamsk ekstremisme, klima, atomvåpen, økonomisk ulikhet. Mange oppfatter verden som et farligere sted enn for noen år siden. 

Våren 2014 ble 48 000 personer i 44 land intervjuet om hvordan de ser på fem ulike trusler mot menneskeheten. De fem truslene er religiøst/etnisk hat, aids og andre epidemier, voksende økonomisk ulikhet, atomvåpen og miljøtrusler.

Svarene varierer mye avhengig av hvor folk bor i verden.

I europeiske land som Spania, Hellas og Tyskland frykter om lag 40 prosent av befolkningen økt økonomisk ulikhet aller mest. Bare om lag 10 prosent av befolkningen i Peru, Nicaragua og Japan gjør det samme.

Aids-frykten dominerer i afrikanske land sør for Sahara. Mens bare 1 prosent av tyskerne mener aids er det farligste.

Japanerne frykter atomvåpen mest. Når halvparten av alle japanerne peker på atomkrig som den største trusselen, har det helt klart historiske årsaker. Også i Ukraina er mange redde for atomvåpen.

Miljøtrusselen oppfattes som det farligste i Latin-Amerika, Sørøst-Asia og Kina. I land som Libanon, Kenya og Pakistan er det knapt 1 prosent som bærer på den samme frykten.

 

 

Frykten for framtiden fordeler seg nokså likt i ulike aldersgrupper. Unntatt i Japan, der eldre er langt mer redde for atomvåpen enn de yngre. Og i det sørlige Afrika er yngre langt mer redde for aids og epidemier enn eldre.

Siden forrige gang det ble gjort en lignende studie i 2007, er det særlig redselen for religiøst og etnisk hat som har økt. Ikke overraskende er det i Midtøsten at flest er redde for dette.

De 44 landene i verden sett under ett er det nå flest som frykter økonomisk ulikhet (24 prosent), religiøst og etnisk hat (24 prosent), atomvåpen (22 prosent), miljøtrusselen (13 prosent) og aids/epidemier (10 prosent).

Norge deltok ikke i undersøkelsen.

Kilde:

Undersøkelsen er utført av Pew Research Center. Rapporten om undersøkelsen finner du her.

En stor andel av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer og betydelige levekårsutfordringer. Det er sterk sammenheng mellom rus og kriminalitet, og tilbakefallet er høyere for narkotikalovbrudd. De siste årene har det derfor vært en større satsing på rehabilitering i kriminalomsorgen.

Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen har studert hvordan rusbehandling praktiseres i et norsk fengsel, og hvordan rehabiliteringen påvirker hverdagen.

Både innsatte og ansatte melder om store mangler i rehabiliteringen, sa han på seminaret Juridiske dilemmaer i velferdsstaten på fredag, i regi av Forskningsrådet.

Rusmestringsprogram

Rusmestringsprogram tilbys nå ved 14 norske fengsler. Straffedømte har også mulighet for å sone deler av straffen i institusjoner som driver med rusbehandling.

Tidligere studier har vist hvor mange som ruser seg i norske fengsler og hva de ruser seg på. Men forskerne vet mindre om hvordan rehabiliteringsprogrammene fungerer, hvordan de innsatte opplever dem og hvordan de påvirker hverdagen og maktforholdene i fengslene.

Ruser seg mindre enn ute

De fleste innsatte ruser seg mindre i fengselet enn ute i det fri. Tidligere forskning viser at omlag en tredel av de innsatte bruker rusmidler mens de soner. Og det er en ikke ubetydelig andel av de innsatte som debuterer med narkotika i fengselet.

Mens de mest brukte rusmidlene i europeiske fengsler er cannabis, kokain og heroin, er bildet litt annerledes i Norge.

Subutex populært

En nasjonal kartlegging fra 2002 viste at cannabis, amfetamin og heroin var de hyppigst brukte rusmidlene i norske fengsler. Men de siste ti årene har det vært en bekymringsfull økt bruk av subutex og subuxone.

I fengselet Mjåland studerte oppga både ansatte og innsatte at subutex og subuxone var de mest brukte rusmidlene.

Disse stoffene er medikament som er fremstilt for å behandle avhengighet av opiater som heroin.

Egenvilje betyr lite

Internasjonal forskning viser at rusmiddelbruk i fengsler er lite avhengig av de innsattes egne valg:

- Om de bruker eller avstår fra å bruke narkotika under soning styres i større grad av tilgjengelighet av rusmidler, rusmidlenes egenskaper, om de virker avslappende, beroligende eller søvndyssende, og omfanget av narkotikakontroll, enn av de innsattes egenvilje og motivasjon, sier Mjåland.

Lekkasje av subutex

Det ser ut til å være spesielt god tilgang på subutex og subuxone ved norske fengsler. Årsaken til dette antas å være lekkasje fra legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Tabletter smugles ut til medfanger av deltakere i LAR.

Årsaken til at subutex og subuxone er populære rusmidler skyldes flere forhold. Blant annet oppgir fangene at disse rusmidlene har rusvirkninger som er særlig positive under soning.

Dessuten er det lettere å skjule bruken av subutex og subuxone i narkotikakontroller.

Disse medikamentene er også potente, ved at det er lite som skal til for å gi effekt. Tablettene skal egentlig inntas ved at de legges under tungen og oppløses der.

En tablett på 8 mg kan deles opp i 20 enheter og sniffes gjennom nesen og allikevel gi effekt, forteller Mjåland. Gjennomsnittsdosen for pasienter i LAR er 18 mg.

Utstrakt delekultur

Internasjonal forskning har vist at mange pådrar seg narkogjeld i fengselet. Prisen på rusmidler er gjerne 3-4 ganger høyere enn ute på gaten, og mange pådrar seg gjeld.

- Jeg fant overraskende lite kjøp og salg av rusmidler i fengselet jeg studerte, sier Mjåland.

Det han fant var heller en utstrakt bytteøkonomi og delekultur.

Den som får tak i stoff en dag, deler med andre interesserte. Delekulturen var basert på forventning om gjensidighet. De forventet altså at de som fikk, skulle dele ved en senere anledning, sier Mjåland.

Dette er forpliktende normer med sterk sosial kontroll, som gjør det vanskelig å holde seg unna.

- De innsatte forteller at denne aktiviteten skaper samhold, spenning og er et slags sosialt lim mellom fangene, forklarer han.

Brutte forventninger

Men rusrehabiliteringen lever ikke opp til forventningene, hverken for innsatte eller ansatte. De innsatte rapporterer om brutte forventninger til rehabiliteringen de får i fengselet. Også ifølge de ansatte ved fengslet som Mjåland studerte er det mye som ikke fungerer med rehabiliteringen.

Det er mangelfullt innhold og urimelig forskjellsbehandling, ifølge de innsatte.

- Dette bidrar til uforutsigbarhet og usikkerhet, sier Mjåland.

Det  er uoversiktlig hvem som får delta og ikke, mener de som soner.

Forskjellsbehandles

De opplever at det er vilkårlig hvem som blir premiert og sanksjonert, for eksempel når det gjelder innvilgelse av permisjoner eller reaksjoner ved bruk av rusmidler. Denne vilkårligheten svekker legitimiteten til rehabiliteringsprogrammene.

Innsatte mener også det er vilkårlig hvem som får delta når det blir en plass ledig.

Det er stor gjennomtrekk i fengselet på grunn av varetekt og overføringer. Soningskø skaper også press. Hvorvidt man får innvilget søknaden om løslatelse etter at man har sonet to tredeler av straffen, skaper også usikkerhet, både for de innsatte og for hjelpeapparatet utenfor fengselet, sier Mjåland.

Alt dette setter likebehandlingsprinsippet under press, ifølge Mjåland.

Betjenter får uheldig dobbeltrolle

Betjentene har fått en viktig rolle i rehabiliteringsarbeidet. Men dette er en hybridrolle, hvor de er en kombinasjon av portvoktere til tjenester, kontrollører og terapeuter.

I fengselet Mjåland studerte var rusmestringsenheten heller ikke skjermet fra resten av avdelingen, noe forskning viser er viktig for å oppnå gode resultater.

Ansatte heller ikke fornøyd

Også de ansatte rapporterte at rehabiliteringen ikke levde opp til forventningene.

Det var mindre innhold enn forventet, mindre miljøarbeid og mer rus.

De ansatte oppga kapasitetsproblemer som en årsak, samt at fokus på sikkerhet og logistikk måtte prioriteres foran rehabilitering, rusmestring og endringsarbeid.

Mjåland understreker at hans funn ikke nødvendigvis er generaliserbart for andre fengsler.

- Likevel er det belegg for å si at rehabiliteringen i mange fengsler kan og bør gjøres bedre, sier Mjåland.

Referanser:

Mjåland, Kristian. 2014. A culture of sharing: Drug exchange in a Norwegian prison. Punishment & Society.

Mjåland, Kristian og Ingrid Rindal Lundeberg. 2014. Penal hybridization: staff- prisoner relationships in a Norwegian drug rehabilitation unit. Juridification and Social 
Citizenship in the Welfare State. Cheltenham: Edward Elgar Publishing

Høres det fett ut med en behandling som beskytter deg om du skulle få et hjerteinfarkt? Det er kanskje nærmere sannheten enn du tror.

Forskere ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo har funnet ut at å transplantere stamceller fra fettvev tilbake i den samme musen, gjør hjertet bedre i stand til å tåle et hjerteinfarkt.

Bedre hjertefunksjon etter infarkt

Mange forbinder stamcelleforskning med muligheten for å reparere skader og helbrede sykdom. Men stamcellene kan også ha en beskyttende effekt. Med dette som utgangspunkt ville forskerne teste effekten av fettstamcelletransplantasjon på hjertefunksjon.

Stamcellene ble transplantert inn i musenes nakke. Etter en tid påførte forskerne musene hjerteinfarkt i kontrollerte omgivelser, for så å teste hjertets funksjon etter infarktet. Det samme ble gjort med en kontrollgruppe av vanlige mus.

Resultatet var tydelig: Hjertene til de transplanterte musene hadde bedre funksjon etter infarktet enn hos kontrollgruppen. Forskerne målte ulike funksjoner, som blodtrykk, hjertefrekvens og trykk i de forskjellige hjertekamrene. På flere områder var hjertet til de transplanterte musene sterkere.

Hjerteinfarkt gjør at deler av hjertemuskelen dør på grunn av oksygenmangel. Også på dette området var det forskjell på de transplanterte musene og kontrollmusene. Hos musene som hadde en transplantert stamcelle var de døde delene adskillig mindre enn hos kontrollgruppen.

Transplantasjon etter hjerteinfarkt

Da funnene skulle publiseres stilte andre forskere spørsmål ved overføringsverdien til behandling av mennesker. Det vil ikke være hensiktsmessig å operere inn stamceller på alle som er i faresonen for å få hjerteinfarkt. Men ville det være mulig å oppnå de samme resultatene ved å transplantere stamceller i etterkant av et infarkt?

Forskerne startet nye forsøk, denne gangen ved å transplantere stamceller etter å ha fremkalt hjerteinfarkt.

Det viste seg at mus som fikk transplantert stamceller i etterkant av hjerteinfarktet også opplevde en viss bedring i hjertefunksjon. Mengden blod som ble pumpet av ut av hjertet i løpet av ett minutt var større hos mus som hadde fått transplantert stamceller.

Disse resultatene kan være direkte relevante for fremtidig behandling av hjerteinfarkt hos mennesker.

Skiller ut proteiner

Forskningen er et samarbeid mellom forskere som jobber med hjerte- og karsykdommer og forskere som jobber med stamceller.

– Vi ville finne ut om det å transplantere stamceller i mus kunne ha en effekt utover bare å være en transplantert stamcelle, sier professor i biokjemi, Jan Øivind Moskaug.

– Det vi vet om slike transplanterte stamceller er at de skiller ut proteiner som plukkes opp i blodbanen og kan få effekter andre steder i kroppen. Avhengig av plassering kan de bidra for eksempel til å øke eller dempe betennelser, forklarer han.

I dette tilfellet har proteinene bidratt til å styrke hjertet.

– Forskningsresultatene er ikke bare relevante for utviklingen av stamcelletransplantasjon som klinisk prinsipp. Hvis man identifiserer proteinene som skilles ut er det mulig å lage medisiner som har samme effekt som den transplanterte stamcellen, sier Moskaug.

En fremtidsrettet behandling

Transplantasjonsmetoden som ble brukt i forsøket kalles autolog transplantasjon. Det vil si at man tar stamceller fra et individ og transplanterer det tilbake i samme individ.

Med denne metoden er det ingen risiko for at kroppen vil støte fra seg de transplanterte cellene slik det er med celler som transplanteres fra et individ til et annet.

– Metoden brukes allerede i flere sammenhenger innen medisinen. Særlig i plastisk kirurgi er det vanlig å suge ut fettceller fra ett sted på kroppen og transplantere dem et annet sted. Stamcellene bidrar da til å bedre innvekst av blodårer og til å dempe betennelser, forteller Moskaug.

– Det er ingen i dag som tviler på at denne form for terapi er fremtiden. Dessuten har jo mange nå til dags mye mer fett enn de har behov for, legger han til.

Det overflødige fettet hos mennesker er ofte med på å utløse hjerteinfarkt. I fremtiden kan det kanskje også bidra i behandlingen av infarktet.

Referanse:

Preda m.fl: Remote transplantation of mesenchymal stem cells protects the heart against ischemia-reperfusion injury, Stem Cells Volume 32, Issue 8, August 2014, doi: 10.1002/stem.1687.

16 ektepar med barn deltok i sosiolog Erik Grønseths radikale aksjonsforskningsprosjekt Ektefelledelt arbeidsliv på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i at organisering av arbeidslivet er vesentlig for kjønnslikestilling, skulle begge ektefeller jobbe deltid, slik at de kunne dele likt på husarbeid og omsorgsarbeid. Kvinnene skulle inn i arbeidslivet. Mennene skulle jobbe mindre.

Foruten noen få par som mente de burde tenkt nøyere gjennom økonomisk tap som følge av deltidsarbeidet, kunne en overveldende majoritet melde om mindre stress og mer kjærlighet.

Den like arbeidsfordelingen ga økt livskvalitet. 30 år etter prosjektet hadde bare tre av parene skilt seg, en lavere skilsmisserate enn gjennomsnittet.

Men sønnene deres som i dag er gift og har barn, har ikke videreført foreldrenes radikale arbeidsfordeling.

Ingen generasjonsoverføring

‒ Det originale i Grønseths prosjekt var å begrense lønnsarbeidet for å oppnå likestilling, sier sosiolog og mannsforsker Margunn Bjørnholt.

‒ På dette punktet er det ikke noen generasjonsoverføring fra fedrene til sønnene. Som andre menn i dag tar de for gitt at de skal jobbe fulltid, kanskje litt mer. Det er ikke oppe til forhandling, sier hun.

Bjørnholt har i løpet av en tiårsperiode intervjuet 14 av de originale parene fra Grønseths prosjekt, og et utvalg av sønnene deres – de sju som på intervjutidspunktet var i samme livsfase som foreldrene var i begynnelsen av 1970-tallet. Fordi menn var pådrivere i prosjektet, er også menn i fokus i Bjørnholts forskning.

• Les også: Arbeidsgiver har ikke alltid skylda for dårlig kjønnsbalanse

Fem av de mange vitenskapelige artiklene hun har publisert, er nå satt sammen i doktorgraden Modern men.

‒ Fedrene som var med i prosjektet var spesielle, også i sin samtid. Og sju sønner er et ganske lite utvalg. Hvor mye kan man generalisere ut i fra en slik studie?

‒ Dette er en liten studie, men jeg har nesten hele det opprinnelige forskningsmaterialet intakt etter 30 år. Det er ganske unikt. En slik studie over lengre tid av noen få familier har sin styrke nettopp i å vise samfunnsmessige endringer gjennom en analyse av samspillet mellom det individuelle og den historiske og samfunnsmessige konteksten.

Ikke helt, men nesten likestilt

Sønnene Bjørnholt har intervjuet lever i moderne, heterofile familier der begge har betalt jobb, og deler på arbeidet i hjemmet. De er involverte fedre som tar seg av barna og gjør husarbeid.

Der fedrene deres på 1970-tallet tok aktive valg og handlinger for å være likestilte, er likestilling noe sønnene tar for gitt.

Men helt kjønnslikestilt er de ikke.

‒ Han jobber fulltid eller mer, og har noe større ansvar for å tjene pengene. Kona har tilsvarende noe større ansvar for familien, forteller Bjørnholt.

Og når tiden ikke strekker til, leter familiene etter private løsninger. Det ender med at kvinnen jobber mindre.

‒ Den svakt kjønnsdelte arbeidsdelingen vi har i dag er ikke så åpenbart urettferdig som den var på 1970-tallet, da man ikke hadde barnehager eller lange foreldrepermisjoner, sier Bjørnholt.

‒ Folk opplever ikke nødvendigvis dagens kjønnsforskjeller som et problem man må gjøre noe med. De innretter seg sånn det er praktisk og mulig. Det må en forsker til for å vise disse mønstrene. Familiene velger likt, de velger at kvinnen jobber mindre.

• Les også: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

Dette kan skyldes forhold utenfor familien, påpeker Bjørnholt.

‒ Kvinner har dårligere vilkår i arbeidslivet, menn har større grad av fleksibilitet og tjener mer. Arbeidslivet preges av store, tunge aktører og strukturer som er vanskelige å vende.

‒ Det er grenser for hva interne omrokkeringer i familien kan påvirke.

Mindre makt til mannen

Bjørnholt finner også spor av en maktforskyvning i sønnenes familier. De har ikke den samme makten i familien som fedrene hadde på 1970-tallet.

Hos de 16 ekteparene som ble med på Grønseths prosjekt, var det oftest mennene som tok initiativ til å delta. I noen tilfeller måtte kona overtales.

‒ En av kvinnene ville være husmor, men han ville ha en likestilt familie og insisterte, forteller Bjørnholt.

Sønnene deres virker ikke å ha samme gjennomslagskraft.

‒ Når man ser familiene deres utenfra, så kan de se gammeldagse ut: Han jobber litt mer, hun tar seg litt mer av familien. Men når du ser hvordan ordningen kommer i stand og hvem som preger familielivet blir det klart at hun har mye å si.

Blant 1970-tallsgenerasjonen ønsket for eksempel flere av kvinnene å få ett barn til, men mannen sa nei. Sønnene deres fikk akkurat det antall barn som kona ville ha.

Finner seg i det

En av sønnene Bjørnholt intervjuet ville gjerne kopiere sin radikalt likestilte families modell. Men han giftet seg med en som hadde andre idealer.

‒ Hun ville ha mer tradisjonell arbeidsdeling, og det var hennes familieideal som slo igjennom. Han fant seg i det, forteller Bjørnholt.

Hun var personlig kristen, han var ateist. Han var allikevel med i et kristent kor der hele familien sang, og ga rom for hennes prosjekt. Han var ukomfortabel med det, men han fant seg i dette også.

‒ Det har helt klart skjedd en reduksjon i makten menn hadde i familien. Den fanger du ikke så lett hvis alt du ser er at hun jobber deltid og konkluderer med at det er fryktelig ulikestilt, sier Bjørnholt. 

Aktive fedre, passive sønner

1970-tallsfedrene tilhører det Bjørnholt omtaler som en aktiv generasjon.

‒ Det var en generasjon som til de grader klarte å prege ettertiden. De brøytet vei for mange av forandringene vi lever med nå.

På 1970-tallet lå forholdene til rette for den som ville være en annen slags mann. Å forsøke å være en likestilt mann var et radikalt endringsprosjekt.

‒ Familieforskere med Grønseth i spissen hadde siden 1950-tallet kritisert den mannlige forsørgerposisjonen og datidens familiemodell sønder og sammen. Kvinnene var allerede på vei ut i arbeidslivet. Det man kritiserte lå nede for telling, sier Bjørnholt.

Samtidig var det ikke bare tidens tegn som gjorde at mennene i Grønseths studie valgte å delta i prosjektet. De har også noen felles personlige erfaringer som motiverte.

‒ Mange identifiserte seg med sterke dobbeltarbeidende mødre, og hadde enten syke foreldre eller mistet en forelder tidlig. De hadde hatt større ansvar for husarbeid og omsorg enn det som var vanlig på den tiden, forteller Bjørnholt.

‒ Sønnene deres har ikke denne ekstra personlige erfaringen, de har vokst opp i velfungerende likestilte familier.

De moderne sønnene er på mange måter friere enn sine fedre. Kjønnslikestilling er noe de tar for gitt – den har de arvet fra forrige generasjon. At kona jobber litt mindre for å få familielivet til å gå opp er hennes individuelle valg, det berører ikke mannens identitet som moderne likestilt mann.

Samtidig beskriver Bjørnholt sønnene som del av en passiv generasjon.

‒ Arven fra 1970-tallet gjør dem friere, men lukker kanskje samtidig muligheten til å overskride det som tas for gitt, sier Bjørnholt.

‒ I dag er en likestilt mann bare normal.

Endre familien, ikke arbeidslivet

I prosjektet som foreldregenerasjonen var med på, var poenget å begrense arbeidslivet for å gjøre plass til familien. Grønseths verst tenkelige scenario var at kvinner begynte å jobbe like mye som menn, slik at barna måtte gå i barnehagen. Eller «emosjonelt underbemannede institusjoner» som han kalte det.

Men Grønseth representerte ikke den dominerende linjen. Prosjektet hans gikk på tvers av det de fleste så for seg.

‒ Kvinner inn i jobb og utbygging av velferdsgoder for familien var hovedelementet i 1970-tallets likestillingsprosjekt, sier Bjørnholt.

• Les også: – Klart vi kan jobbe mindre

Og i det sporet har likestillingspolitikken fortsatt, mener hun.

‒ Likestillingspolitikk er blitt begrenset til familiepolitikk. Én grunn kan være at det er enklere for politikere å gjøre endringer i permisjonsordninger enn å utfordre arbeidslivet.

Ikke bare pappa, men partner

En annen endring siden 1970-tallet er fokuset på menn som støttende partnere.

‒ I 1970-tallsprosjektet var fedrene opptatt av å være støttende partnere i parforholdet. Det var viktig for dem å fremme konas karriere og at hun skulle utvikle seg som person, forteller Bjørnholt.

Hun kaller det en «partnerorientert maskulinitet». Det var de to voksne og parforholdet som var endringsarenaen.

Temaet var ikke fremtredende i intervjuene med sønnene.

‒ I dag ses den eksklusive far-barn relasjonen som hovedelementet for å endre kjønnsrelasjonene. Da handler menns ansvar mest om å være en god far. Det hadde vært interessant å snakke mer om hvordan menn kan støtte sine partnere i parforholdet, og støtte kvinner i arbeidslivet.

Pappa-sporet har begrenset endringspotensiale, mener Bjørnholt, nå som omsorgsmannen er normalen.

‒ For at det skal bli mer endring, må menn ta et større ansvar for helheten i arbeid-familie-tilpasningen. Familiene har endret seg siden 1970-tallet. Der det har skjedd minst er i arbeidslivet.

Referanse:

Bjørnholt: Modern Men: A Norwegian 30-year Longitudinal Study of Intergenerational Transmission and Social Change, doktorgradsavhandlingen ved Örebro universitet 2014.

Fleire har tatt til orde for at det ikkje er stort forbruk og avgrensa ressursar som utgjer jordas miljøproblem, men i staden at vi er altfor mange menneske på jorda.

I ein studie publisert i tidsskriftet PNAS, har dei to australske forskarane Corey Bradshaw og Barry Brook tatt nettopp denne problemstillinga på alvor. Dei har studert ulike scenario som kan redusere befolkningsveksten, og har sett på korleis dette vil verke inn på den globale befolkninga i år 2100.

• Les også: Vi kan bli 11 milliardar i 2100
  

Konklusjonen deira er at det ikkje finst enkle, realistiske tiltak som kan endre storleiken på befolkningen i betydeleg grad i løpet av dei kommande tiåra. Dette vil i staden ta fleire hundre år.

– Du kan ikkje skilje befolkning frå forbruk, begge deler er viktig. Men sidan befolkningsreduksjon tar så lang tid, er reduksjon av forbruk den beste måten å løyse dette problemet på, seier professor Corey Bradshaw ved University of Adelaide på telefon til NRK.no.

– Funna i denne studien er ein sjølvklarheit som alle som rekna har visst, kommenter den svenske verdsstatistikaren og Gapminder-grunnleggaren Hans Rosling.

Les også: Afrikas befolkning øker mest

Elefanten i rommet

– Det som fekk oss til å gå i gang med denne studien var at når vi som økologar og populasjonsekspertar snakka om globale endringar, så fekk vi ofte spørsmål om kvifor vi ignorerte «elefanten i rommet», den menneskelege befolkninga, fortel Bradshaw.

Tilbakemeldingane Bradshaw fekk var at dersom vi kunne redusere befolkningsveksten, ville vi løyse problemet.

–Vi spurde derfor oss sjølve, kor sensitiv er eigentleg den menneskelege befolkninga for endringar, fortel Bradshaw.

Dei laga derfor 9 ulike modellar for befolkingsreduksjon og såg på kva det ville få å bety for befolkingstalet i år 2100.

Blant scenarioa dei undersøkte var lite sannsynlege og ekstreme tiltak som global eittbarnspolitikk, og to katastrofe-scenario med milliardar av døde. Men dei såg også på meir realistiske scenario der dei la til grunn familiepolitikk som gav færre fødde barn per kvinne.

Bradshaw og Brook vart overraska over kor lite sensitiv befolkningstalet var for også ganske drastiske hendingar.

Deira modellar viste blant anna at sjølv dersom 2 milliardar menneske omkom i ei hypotetisk katastrofe i år 2056, ville det likevel vere ein befolkning på 8,4 milliardar i år 2100.

Scenarioet som gir størt befolkningsreduksjon var den hypotetiske situasjonen der eittbarnspolitikk vart innført verda over i år 2045. Då viser forskarane sine modellar at ein kunne nå eit befolkningstal på 3,45 milliardar i år 2100.

– Reduksjon av fødselstal er nødvendig, og kan ha stor effekt, men det vil ta lang tid. Familieplanlegging vil først få effekt over hundretals år. Viss vi skulle klare å halvere jordas befolkning med etisk akseptable metodar ville det ta minimum 150-200 år, fortel Bradshaw.

• Les Bradshaws eige blogginnlegg om studien

Demografisk tregleik

Professor Øystein Kravdal ved Universitetet i Oslo stadfestar langt på veg konklusjonane frå Bradshaw og Brook.

– Det einaste ein kan gjere for å dempe befolkningsveksten, viss ein meiner at den er for stor, er å sette i verk tiltak for å redusere talet på fødslar per kvinne, seier Kravdal.

Men det tar nok nokre tiår før talet på fødslar for kvar kvinne kjem ned til 2,1 som eit globalt gjennomsnitt. Eit slikt nivå gir befolkningsfall, men først etter nokre tiår, fortel Kravdal.

–Grunnen er at det er forholdsvis mange i fødedyktig alder. Demografar kallar dette fenomenet for demografisk tregleik, fortel Kravdal.

– Viss vi ønsker ein dramatisk reduksjon i f.eks klimagass-utsleppa, må derfor kvar og ein av oss bidra mindre, samtidig som dette kan bli ekstra vanskeleg når også folk i dagens fattige land blir rikare. Når det er sagt, er det ikkje sikkert at vi må ha eit folketal på berre 1-2 milliardar for at alle skal ha gode liv, slik som blir nemnd i artikkelen. Vi veit svært lite om dette.

– Moglegheit, ikkje problem

–Studien stadfestar at den globale befolkninga er noko vi må sjå på som ein moglegheit, ikkje eit problem. For oss har det lenge vore klart at

miljøutfordringa handlar om kor mykje og kva vi forbruker, korleis vi produserer og korleis vi forvaltar naturressursane, seier fagsjef Arild Skedsmo i WWF Norge.

WWF meiner det er nok til alle, men at vi må justere forbruket.

– Dersom alle skal forbruke slik vi gjer i rike vestlege land, treng vi tre planetar.

Skedsmo meiner at det er mange som er opptekne av å forklare at løysingane ligg ein annan stad enn hos sjølv.

– Jo fleire som ser at dette ikkje er riktig, jo raskare kan vi få utviklinga på rett kurs, seier han.

Referanse:

Corey J. A. Bradshaw og Barry W. Brook: Human population reduction is not a quick fix for environmental problems, PNAS, 2014, doi: 10.1073/pnas.1410465111 (sammendrag).

Skytterfisk (Toxotes jaculatrix) må sies å være naturens snikskytter. De små fiskene jakter på insekter som befinner seg på vannoverflaten. Våpenet er en kraftig vannstråle.

Nå viser en studie fra University of Bayreuth i Tyskland at fisken kan justere «spyttekanonen» med munnen.

Biologene Peggy Gerullis og Stefan Schuster ble overrasket over spyttemekanismen. De mener den er mer kompleks enn avfyringsfunksjon i en pistol.

Studien er publisert i tidsskriftet Current Biology.

Kan fokusere angrepet

Forskere har tidligere påvist at vannet fisken bruker som våpen, blir komprimert gjennom fiskens gjellelokk.

Det blir transportert gjennom et indre «rør» i fisken som er formet etter tungen. Vannet lagres deretter i et lite hulrom.

Skytterfisk kan spytte en kraftig og jevn vannstråle etter byttet. Men det som virkelig overrasket forskerne, var bevegelsene fisken kan utføre med munnen når den spytter. Bevegelsene er nemlig avhengig av avstanden til byttet.

Fisken åpner først munnen så høyt den kan. Deretter lukkes den halvt igjen før vannstrålen blir avfyrt. Tempoet er avhengig av hvor langt unna byttet befinner seg. Dermed kan fisken justere angrepet.

Minner om spydkast

Stefan Schuster fra det tyske Max Planck-instituttet har ikke deltatt i studien selv, men mener metoden gir samme type kontroll som når mennesker kaster et spyd. Evnen til å kaste et spyd har over tid påvirket utviklingen av den menneskelige hjernen, forklarer han.

Schuster mener at skytterfisk har gjennomgått samme type utvikling. Etter å ha observert ville skytterfisk i Thailand kan Schuster konstatere at fisken også skyter på andre objekter enn byttedyr.

– Fisken forsøker å teste nye ting, selv om den ikke får noen nytte ut av det, sier han.

Brukes i fremtidig teknologi

I samarbeid med en gruppe ingeniører vil Schuster nå forsøke å bygge en dyse som etterligner skytterfiskens metode. De vil teste om diameteren i åpningen av dysen påvirker presisjonen.

Teknologien vil kunne innarbeides i for eksempel blekkprintere og industriell skjæring med vannstråler.

Referanse:

Archerfish Actively Control the Hydrodynamics of Their Jets, Current Biology (2014), DOI: 10.1016/j.cub.2014.07.059 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.