Finsk språkrefs

«Ut med engelsk!» utbraut Sanna Sarromaa i ein VG-kronikk 30. oktober i år. På kort tid har den finske historikaren, kjønnsforskaren og bloggaren frå Lillehammer etablert seg som språkrefsar i den norske offentlegheita. Mest merksemd skapte ho med skyllebøtta  «Det norske språks forfall» 8. september om nordmenns manglande evner på rettskrivingsfronten. Eg reiv meg i det håret eg ikkje har, av den kronikken, men gjorde ikkje stort meir med det enn å tvitra litt oppgitt hit og dit: Heldigvis var det andre som sette henne på plass, slik som mellom andre Erlend Vågane med sitt forsvar for feilskriving.

Språkslappe nordmenn

Men no sist var det den omfattande bruken av engelsk i alle moglege samanhengar – i Noreg – Sarromaa ville til livs. Ho var oppgitt over at det blir brukt så mykje engelsk i reklamar, annonsar og firmanamn her til lands, og ho avrundar kronikken sin med å seia: «Engelsk, med 400 millioner brukere, klarer seg utmerket godt uten vår innsats, men det gjør ikke norsk. Vi har alle et ansvar, så ikke skriv på engelsk det du kan skrive på norsk.»

Det er sikkert mange som deler Sarromaa sitt syn, men like sikkert er det at det må vera eit stort fleirtal av nordmenn som ikkje gjer det, eller som i alle fall engelskspråkleg reklame, annonsar og namn appellerer til. For elles ville jo ikkje fenomenet ha eksistert! Viss reklamebransjen og den aktuelle delen av næringslivet tenkte at bruk av engelsk fell i dårleg jord hjå mottakarane, ja, kvifor ville dei då bruka dette verdsspråket framfor norsk i så stor utstrekning?

Cinnamon Roll + kaffe

Eg var grunnleggjande einig med Sarromaa i denne siste teksten hennar, og då eg sist sundag gjorde ein stopp på Shell i Bjerkvik på mi ferd frå Lofoten og heim til Tromsø, måtte eg berre ta eit bilete av reklamen for «Cinnamon Roll + kaffe» som lyste imot meg der eg hasta inn i butikken for å kjøpa spylevæske. Kva er gale med ‘kanelbollar’, ‘kanelsnurr’ eller jamvel ‘shillingsbollar’, liksom?! Og kvifor står det «kaffe» og ikkje «coffee»? Pussige greier! Spylevæske var dei forresten heilt fri for, så eg enda opp med å kjøpa ublanda «screenwash» istaden, og så måtte eg stå der i kjølda og blanda ut med vatn. 

Språklandskap i Oslo og på Voss

Men trass i semjen med Sarromaa sakna eg ein djupare analyse i kronikken hennar. Kanskje vore det for mykje forlangt av henne som ikkje er språkforskar, men andre har nyleg sett på fenomenet. I år, faktisk! Lingvisten Karine Stjernholm, som i fjor disputerte på ei avhandling om språk og stad i Oslo, har på oppdrag frå Språkrådet studert og samanlikna dei språklege landsskapa på Grünerløkka og Majorstua i Oslo og på Voss. Heile rapporten, Urbane offentlige landskap i bygd og by: Lingvistiske landskap i Oslo og på Voss , kan lesast her og ein kort artikkel med dei viktigaste funna står i Språknytt 3/2014.

Hovudkonklusjonen i rapporten er at norsk dominerer bybiletet både på Oslo Øst og Oslo Vest og på Voss. Samtidig er innslaget av engelsk størst på Majorstua med så mykje som 30% av butikknamna på engelsk mot 30% norske – på Grünerløkka er fordelinga 16 prosent engelsk mot 45 prosent norsk, og på Voss er 80 prosent av butikknamna norske. Nynorsk er nærmast fråverande i bybiletet i Oslo, men godt synleg på Voss.

Bokmålsbrukarens manglande sjølvtillit

Og det resultatet, altså at bruken av norsk står sterkare på Voss enn i Oslo, får tankane over på noko eg høyrde styreleiar i Språkrådet, Ottar Grepstad, seia under utdelinga av Språkprisen 2014 tysdag i forrige veke. Han refererte ein tidlegare prisvinnar som skal ha sagt: «Mange bokmålsbrukarar er for lite opptekne av sitt eige språk og gir i staden auka sosial status til engelsk og lågare sosial status til nynorsk». Er det slik at nynorskbrukarar er meir opptekne og medvitne om sitt eige språk og difor i mindre grad gir etter for presset frå engelsk?

Språkhistorie

Også Sarromaa er innom nynorsk i Ut med engelsk-kronikken sin i eit avsnitt der ho fortel om opplevinga ved for første gong å ha fått ein eigen tekst omsett til nynorsk («Draumen om Finland» i siste nummer av Syn og Segn). Og i avsnittet røper ho manglande innsikt i den norske språkstoda. Ho skriv: «Som historiker er jeg også smertelig klar over at nynorsk var en snodig idé som oppstod med 1800-tallets nasjonalsjåvinisme, og er slik sett akkurat like kunstig og oppfunnet som bunaden – eller hele nasjonen, for den saks skyld.» Utsegna held ikkje mål historiefagleg og ein får lyst til å gi Sarromaa ein leksjon i såvel ytre norsk språkhistorie samt korleis etableringa av hennar eige skriftspråk, finsk, gjekk føre seg, og gjerne også korleis etablering og normering av skriftspråk meir allment føregår.

Men det er no ei innsikt også mange nordmenn manglar, og kanskje det viktigaste i denne samanhengen er å peika på det språklege medvitet den norske språksituasjonen gir – definitivt for den nynorskbrukande minoriteten som er nøydde til å ta omsyn til begge dei norske språkformene og potensielt for den bokmålsbrukande majoriteten som i større grad kan velja å gjera det. Og like lite som Sarromaa med sine tekstar har vist forståing for at språk er ein sosiologisk kamparena, hadde ho vel forventa at nettopp nynorsk skulle vera ein god medisin for den sjukdomen ho har diagnostisert: Den massive engelskpåverknaden.

Hjartespråk

Men eg vil rosa Sarromaa for den aller første VG-kronikken om språk som ho hadde 9. juli i år: « Morsmål er hjertets språk. Der gir ho mellom anna åtte gode råd til korleis ein kan oppdra ungen sin tospråkleg, og eg har inkje å utsetja på teksten – han er fin!

Ja kuin kaikki varmaan huomaavat: Vaikka olen kaksikielinen – jopa monikielinen – uusnorja on minun sydämeni kieli!

Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier.

Noen forskere ser ut til å være blinde. Kanskje er det en slags østlandsbasert blindhet det er snakk om. De som befinner seg i blindsonen, er samene. I alle fall gjelder dette for forskerne bak den nye boka Forskjeller i klassen. Nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen.

Å se kjønn, klasse og etnisitet i sammenheng

Denne boka handler altså – som tittelen så klart beretter – om ulike former for forskjeller som har betydning på skolen. Etter mange års forskning har de gjort en rekke spennende funn. Måten redaktør/forfatter Harriet Bjerrum Nielsen og de andre setter kjønn inn i en større sammenheng på, er forbilledlig – på mange måter.

Hilde Lidén peker på spenningen mellom mangfold og enhet i den norske enhetsskolemodellen. Et annet tema er hva som skaper forskjeller i resultater, kjønn, klasse og etnisitet. Aller mest er det klasse. Å snakke kun om jenter i sammenligning med gutter, eller om ”femininisering av skolen”, gir lite mening, skriver Nielsen. Det aller viktigste bidraget i boka, synes jeg, er nettopp å se sammenhengen mellom kjønn, sosial klasse og etnisitet i en samla framstilling.

Å lage helhet ut fra kun en del

Men – og her er det jeg setter inn støtet – boka handler om etnisitet som en sentral faktor. Og det er den norske skolen – ikke egentlig avgrensa til en del av Norge – det er snakk om. Du skulle kanskje da ha grunnlag for å tro at etnisitetsbegrepet avspeila de ulike måtene etnisitet spiller inn i skolen.

Slik er det ikke. Etnisitet er i hele boka – i absolutt hele boka – ensbetydende med innvandreres etniske identitet. I den første artikkelen sier Harriet Bjerrum Nielsen det rett ut når hun skriver om etnisitet i generelle termer: ”I våre analyser av hva det betyr for elevenes liv i skolen å ha innvandrerbakgrunn…”. 

I tillegg er det ingen referanser i bokas litteraturliste til noe som har med samisk identitet eller noen av de nasjonale minoritetene å gjøre.

Dette gjør kanskje ikke så mye. Boka er god.

Å være blind i forskning er å miste litt av sammenhengen

Samtidig har jeg noen klare innvendinger. For det første – om forfatterne hadde slått fast at de i boka velger å se på en del av helhetsbildet, hadde det vært langt bedre. Her blir en uheldig og utilsikta (vil jeg håpe og tro) effekt at etnisitet blir framstilt som kun å handle om innvandrere. For rettferdighetens skyld skal jeg si at Nielsen forteller at de fleste elevene de har studert, er i Oslo. Dette hindrer likevel ikke at språket som anvendes i boka, gjennomgående er generaliserende og framstår som å gjelde Skolen som sådan.

Dette er for den saks skyld ikke noe nytt eller enestående. Da Norges forskningsråd i fjor lyste ut midler til forskning på flerkulturelle tema og minoritetstematikk, var de innledende setningene skrevet slik at det skulle kunne gjelde både ”gamle” minoriteter (samene og nasjonale minoriteter) og ”nye” minoriteter (innvandrere av ymse slag). I den videre teksten kom det imidlertid klart fram at det minoriteter og flerkultur først og fremst skulle forstås som å være knytta til innvandrere. Samer og sånt var også forskningsrådet blinde for, kunne det se ut til.

For det andre – blindheta jeg peker på i Forskjeller i klassen, viser behovet for mer forskning. Når forskere som jeg har stor respekt for bommer såpass uten helt å vite om det eller gi uttrykk for, er det rom for andre perspektiver. Det er for eksempel behov for forskning som tar inn samiske perspektiver, som viser at flerkultur verken er noe nytt i Norge eller noe som kun hører til i byene på østlandet.

Det er klart – aller best hadde det vært om denne boka hadde tatt inn et kapittel eller to som viser hvordan også samisk etnisitet spiller inn sammen med kjønn og klasse i skolen. Men det løpet er dessverre kjørt.

Når jeg bruker begrepet blind i denne sammenhengen, er det med referanse til for eksempel Inger Hammer. Hun skreiv for noen år sia om hvordan forskningen på vekkelser var kjønnsblind, samt om hvordan kjønnsforskningen var religionsblind. Jeg følger dermed nå opp og mener Forskjeller i klassen er urfolksblind. 

Sluttord i kursiv: Å ha en agenda

Sjølsagt har jeg også en agenda i dette. Jeg er ansatt på Senter for samiske studier. Som forsker er jeg opptatt av samiske temaer i skole og utdanning. Jeg veileder en ph.d.-student som skriver om akkurat dette. Sjøl har jeg bidratt i ei bok om religion i barnehagen,  der vi forsøker å inkludere samiske perspektiver som del av flerkulturperspektivet. Og vi skriver mer om samiske læreplaner og sånt. Kanskje er en del av jobben nettopp å bringe fram det vi finner. Vi jobber med saken.

Hva så med bildet? Det er nettopp et eksempel på framstilling av urfolk i skolen. Det er et kort til bruk i andre klasse. Eleven skal gjette hva det er bilde av på andre sida. Klarer du å gjette det?

Ein del av norske barn og unge opplever vald frå foreldra sine, frå både mor og far. Likevel blir valdelege kvinner oppfatta som meir avvikande enn valdelege menn.

‒ Det kan føre til at kvinner si vald blir meir usynleg og tabubelagt, seier Anja Emilie Kruse, forskar ved Nasjonalt kunnskapssenter for vald og traumatisk stress (NKVTS).

I ein ny rapport har ho og kollega Solveig Bergman studert mødrer si bruk av vald overfor barna sine.

‒ Mødrer sin bruk av fysisk vald kan tolkast som forsøk på å stadfeste kontrollen over barna. Men valden kan òg vere eit uttrykk for ei oppleving av mangel på kontroll.

Flat hand, dytting og lugging

Fleire studiar tyder på at fedrar er overrepresentert blant dei som utøver vald med høg risiko for fysisk skade.

Mindre kjent er det at mødrer står for mykje av valden som handlar om slag med flat hand, dytting, lugging, klyping eller fasthalding. Valden mødrer utøver kan også vere psykisk, som truslar, audmjuking, utskjelling og ignorering.

‒ Sjølv om denne typen fysisk vald ofte blir definert som såkalla mindre alvorleg i forskinga fordi han medfører lav risiko for fysisk skade, betyr ikkje det at den ikkje er skadeleg for barn. Også denne valden gjer barn utrygge og redde, skapar frykt og usikkerheit, og kan gi alvorlege seinverknadar, seier Kruse.

Jenter meir utsett

Ei norsk undersøking frå 2007 viser at 26 prosent av norske ungdommar mellom 18‒ 20 år har vorte utsett for fysisk vald eller fysiske krenkingar frå ein av foreldra, medan sju prosent hadde opplevd vald frå begge foreldra.

Fordelt på kjønn har jenter i litt større grad enn gutar blitt utsett for mindre alvorleg vald frå foreldra.

Det er særleg i relasjonen mellom mor og dotter at denne valden skjer, og jenter er såleis meir sårbare for å oppleve slik vald enn gutar. Forskinga har i mindre grad vore opptatt av personane bak tala, valdsutøvarane, og da mødrene spesielt.

I forskingsrapporten har Kruse og Bergman gjort kvalitative djupneintervju med sju mødrer som alle har erkjent at dei har brukt illegitim, fysisk makt eller vald overfor barna sine. Mødrene har sjølv søkt profesjonell hjelp for å handtere sinne, aggresjon eller valdsbruk.

Vanlege, men ikkje heilt vanlege

Kvinnene som er intervjua, lever det som kan karakteriserast som relativt vanlege liv, i den forstand at dei både har jobb, ordna buforhold og eit gjennomsnittleg utdanningsnivå.

Samstundes har kvinnene også erfaringar som passer inn i det bildet av risikofaktorar for valdsutøving som forskinga teiknar opp. Fleire av mødrene har til dømes også brukt vald mot partnarane sine, og fleirtalet har sjølv vore utsett for vald i oppveksten.

‒ Deira historier kan fortelje oss noko om den valden og illegitime fysiske maktbruken som mødrer ifølge omfangsstudiar, oftast tek i bruk overfor barna sine. Slik sett har vi studert den vanlegaste valden mot barn, den som hender oftast og rammar flest. Samstundes er desse kvinnene likevel ikkje vanlege, i og med at dei sjølv har søkt hjelp for problema sine, fortel Kruse.

Ho kunne “fike til ham med flathånda i ansiktet”

Ei av mødrene fortalde om situasjonar kor ho hadde vore sint på tenåringssonen sin, og korleis ho kunne «fike til ham med flathånda i ansiktet» dersom ho opplevde at han hadde lyge eller brote tilliten hennar.

Nokre av mødrene fortel også at dei har haldt barna sine hardt fast eller haldt dei nede i ei seng eller ein sofa. Den fysiske valden vart ofte følgt opp med psykisk vald. Ei mor kunne til dømes kalle sonen for udugeleg og truge med å skade seg sjølv dersom han ikkje endra åtferd.

‒ Vald har prega livet til alle kvinnene vi har intervjua på ulike måtar. For nokre av kvinnene er valden tilstade på fleire arenaer i livet deira på same tid. De kan vere valdelege overfor barna sine, overfor partnaren sin og kanskje mot andre personar, og opplever at dei har eit aggresjonsproblem, seier Kruse.

‒ Dei har også kanskje vore utsett for vald i sin eigen oppvekst eller i parforholdet sitt. Dette er likevel ikkje tilfelle for alle kvinnene vi intervjua.

Når alt går i svart

Forskarane har ikkje samanlikna menn og kvinners forteljingar om vald direkte, men peikar på at kvinnene dei intervjua snakka om valden på måtar ein kjenner til frå forsking på menn som har brukt vold. 

‒ Kvinnene eg intervjua fortalde om eit sterkt sinne i situasjonane kor dei brukte vald mot barna sine. Mødrene fortalde at sinnet «bobler inni meg», eller at dei blir så sinte at «rullgardina går ned» eller at «alt går i svart».

Sinnet vart akkompagnert av kjensler av frustrasjon, stress og maktesløyse, i kombinasjon med det mødrene opplevde som mangel på autoritet, tillit og respekt frå barna sine.

‒ Mødrene fortel om situasjonar kor dei opplever å sleppe opp for verktøy overfor barna. De opplever å ha prøvd alt og veit ikkje lenger kva dei skal stille opp med i møtet med barn som ikkje gjer som dei vil, seier Kruse.

Som ei av mødrene seier:

«Jeg tenker at jeg prøver og prøver og prøver å få til noe, og så når jeg ikke får det til, jeg føler at jeg feiler da. Det er jeg som ikke er bra nok. Det tror jeg er en fellesnevner».

Vald som grensesetting

Ifølgje Kruse handlar mykje av mødrene si vald først og fremst om å få sin vilje igjennom og tvinge barnet til å gjere som ein vil.

Ei mor fortel til dømes at ho ved leggetid har haldt barnet sitt nede i senga med makt, når det ikkje vil ligge i senga, sjølv om barnet uttrykte smerte og frykt.

‒ Men eit formål med valden kan og vere å få utløp for opplevingar av sinne, eller kjensla av å ikkje bli sett, høyrt eller elska, fortel Kruse. 

Ei av mødrene kunne fortelje si fireårige dotter at «ingen var glad i henne», for å irettesette ho når ho hadde gjort noko mora ikkje likte. Mora fortalde at det kjentes litt godt å såre dottera, og sjå at fireåringen også blir lei seg og fortvila. Da forskarane spurde kvifor ho gjorde det, svara ho:

«Kanskje fordi jeg vil at hun skal (…) oppleve det samme som meg, eller kanskje for at jeg inni meg vil ha en bekreftelse på at hun er glad i meg. For når jeg sier at jeg ikke er glad i henne, og ser at hun blir lei seg, skjønner jeg at hun er glad i meg.»

‒ På same måte kan den fysiske valden også bli forstått som eit forsøk på å mestre desse vonde kjenslene av maktesløyse, å ikkje ha innverknad på folka rundt seg og at ingen er glad i ein, seier Kruse.

Skamfullt å slå

Alle mødrene som Kruse intervjua var klare over at det i Noreg herskar nulltoleranse mot vald mot barn, og at ingen gode foreldre slår barna sine. Men kvinner som slår passar heller ikkje inn i vanlege førestillingar om det kvinnelege, ifølgje Kruse.

Det kan bidra til at spesielt kvinners vald mot barn er forbunde med skam og tabu.

‒ Mødrene opplevde at dei hadde gått over streken, som dei sa, overfor barna sine, og dette var noko dei skamma seg over. Difor var fleire av kvinnene opptatt av å ansvarleggjere seg sjølv. Dei erkjente at dei hadde problem med vald eller eit valdsamt sinne, og dei fleste meinte difor at dei måtte ta ansvar for det dei hadde gjort, fortel Kruse. 

Sjølv om mødrene utøver vald i situasjonar kor dei kjenner seg avmektige, ser forskarane også på mødrene si vald mot barna som eit uttrykk for makt. I kraft av å vere vaksenperson og forelder står ei mor over barna sine i makthierarkiet. 

‒ Slik blir valden mot barna ei form for maktutøving, kor barna si frykt, tilpassing og avhengigheit av mora samstundes stadfestar denne makta, seier Kruse.

Ideal og praksis

Forskarane streker under at sjølv om kvinner kan ha vore utsett for partnarvald eller vald i barndommen, har dei i likskap med menn alltid eit sjølvstendig ansvar for å ikkje bruke vald.

Å sjølv vere eit offer for vald fjernar ikkje ansvaret, men er noko ein kan forstå valdsbruken i lys av. Trass i at det på ingen måte er stovereint å slå barn i Noreg, kan det vere stor avstand mellom ideal og praksis, ifølgje forskarane.

‒ Familien er ikkje fri for makt, forhandlingar og interessemotsetningar. Det same gjeld også forholdet mellom mødrer og barna deira. Det er difor eit stort behov for kunnskap om den valden som mødrer står bak, seier Kruse. 

Referanse: 

Solveig Bergman og Anja Emilie Kruse. Mødres bruk av fysisk makt mot barn – situasjoner, hendelsesforløp og forståelse. Prosjekt NKVTS. 

Ei rekke skular rundt omkring i landet har etablert såkalla mobbeprogram. Men ikkje alle er samde om at slike program er til noko nytte. 

Ein ny rapport frå NOVA viser at i dei fleste tilfella er eit skulemiljøprogram aleine korkje ein oppskrift for sukess eller skadeleg for skulane. 

Eit viktig suksesskriterium er derimot at skulen sjølv tar styringa av arbeidet med skulemiljøet, og at dei brukar dei tiltaka og programma dei har valt, slik dei sjølv finn det best.

- Skulemiljøtiltak finst det mange av, og skular som ikkje følgjer eit bestemt program, kan óg ha gode tiltak og få til eit godt skulemiljø, seier Anders Bakken, forskningsleiar ved NOVA.

Kva nytte?

Dei fleste norske skular brukar eit etablert skulemiljøprogram i det førebyggjande arbeidet mot mobbing. Fire av programma, Olweus, PALS, Respekt og Zero, blir støtta av Utdannningsdirektoratet, og forskarane har vurdert kva nytte skulane har av desse programma, og om evalueringane er godt gjennomførte.

Her har dei nytta både spørjeskjema og dybdeintervju.

Frontane mellom dei som er for og imot skuleprogramma har vore steile, men forskarane vil nytte høvet til å nyansere debatten.

Sjølv om det kan sjå ut til at berre det at skulen tar grep har ein effekt, ser Bakken likevel mange fordelar med å følgje eit etablert program.

Studien viser at for nokon kan eit slik program vere heilt avgjerande, ved at det gjev skuleleiarane autoritet og legitimitet i arbeidet. Det kan hjelpe dei med å få til ein felles forankring blant leiarar, tilsette og foreldre. Det blir lettare å sette av tid til arbeidet med skulemiljøet, og det er faste opplegg for vidare oppfølging.

Skal skulen eller kommunen velje program?

Å velje eit program og få det til å fungere, krev eit felles fokus i form av lojalitet og overeinskomst hjå heile skulen.

- I dei tilfella der kommunen, ikkje skulen, tar avgjerda om å innføre eit program, er det vanskelegare å få til ein forankring hjå lærarane, fortel Bakken.

Studien viser også kva utfordringar skulane opplever når dei skal innføre eit program. Ustabilitet i personalet eller leiinga, manglande forankring og manglande eldsjeler kan gjere at arbeidet mister framdrifta.

- Eit godt skulemiljøprogram kan bidra til å minske åtferdsproblem og mobbing, seier Bakken.

Fleire sakna også tettare oppfølging frå programeigarane i arbeidet over tid, og at dei var betre til å ta imot tilbakemeldingar og innspel til forbetringar frå skulane.

Brukar tiltak frå fleire program

- Sjølv om nokre skular held seg til berre eitt program, er andre skuleleiarar meir pragmatiske i bruken av tiltak, fortel Bakken.

Dei blir inspirerte av og brukar element frå fleire program, eller dei kan utelate einskilde element frå det programmet dei brukar, og erstatte det med noko anna.

- Mange har då eit lokalt tilpassa sett av verkemiddel dei brukar, noko som gjer det vanskelegare å måle effekten av eit einskild program, påpeikar han.

Vil vete meir om mobbeomgrepet

Alle dei fire programeigarane har gjennomført evalueringar av eigne program, og dei viser til at skulemiljøet har blitt betre på dei skulane som brukte programmet.

Evalueringane har likevel varierande kvalitet, og funna varierer også.

– Vi kan ikkje vere sikre på om det er programmet i seg sjølv som har gjeve dei ønskte endringane, eller om det er andre forhold som ligg bak, understrekar Bakken, men vi finn at evalueringane i det store og heile har god vitskapelig kvalitet.

Resultata frå evalueringane av Olweus-programmet er mest solide vitskapleg sett, og programmet kan vise til gode resultat i effektstudiane.

- Vi etterlyser likevel meir kunnskap om kva barn og unge legg i mobbeomgrepet når dei svarar på spørjeskjemaet som ligg til grunn for evalueringa av programmet, understrekar Bakken.

Programma Respekt og Zero kan óg vise til gode resultat, men her er det større variasjon i kva resultat evalueringane kan vise til, og færre analysar enn hjå Olweus-programmet.

PALS held dei på med ei ny, omfattande evaluering  av, då den førre evalueringa berre hadde med fire skular.

Referanse:

Ingunn Marie Eriksen, Kristinn Hegna, Anders Bakken og Selma Therese Lyng: Felles fokus. En studie av skolemiljøprogrammer i norsk skole. NOVA Rapport 15/14

Bier forsvinner og dør over hele verden. Siden 2006 har dette fenomenet fått stadig mer oppmerksomhet, fordi det kan få store konsekvenser for jordbruket og matvareproduksjonen, som er avhengige av bie-pollinering.

Mange forklaringer og hypoteser har blitt undersøkt, blant annet om sprøytemidler må ta noe av skylda.

En annen teori om biedøden er at plantene som biene foretrekker å pollinere, blir borte, men dette har vært vanskelig å undersøke ute i naturen.

Derfor har nederlandske forskere testet pollenrester på døde bier i museumssamlinger. Studien er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences.

Gamle, støvete bier

Forskerne ville undersøke om antallet bier blir påvirket av antallet foretrukne planter og blomster i naturen. 

For å finne ut hvilke planter biene foretrakk før i tiden, undersøkte forskerne gamle, godt bevarte bier i museumssamlinger i Nederland. Alle biene var samlet inn før 1950, det vil si før jordbruket ble industrialisert i stor skala og lenge før den store biedøden.

De tok prøver av pollenrester som museumsbiene fortsatt hadde på kroppen, for å finne ut hvilke planter biene hadde besøkt mens de enda levde. Mange forskjellige biearter ble testet.

Forskerne fant ut at mange av plantene som ble funnet på de gamle villbiene, hadde gått ned i antall i løpet av de siste tiårene. Det var også en klar sammenheng mellom biedød og bestanden av de foretrukne plantene og blomstene.

For eksempel hadde biearter som foretrakk planter i erteblomstfamilien, gått ned i antall. Ifølge forskerne har gressletter og lignende områder der erteblomster vokser, i stor grad blitt konvertert til åkre og andre typer landbruksområder.

Avlinger og biestørrelse

Forskerne antar at villbiedøden henger tett sammen med plantebestandene. De mener at plantevern og bevaring som er spesielt rettet mot bienes foretrukne planter, vil komme biene til gode.

Men i studien dukket det også opp en overraskende sammenheng. Det viste seg at biearter som foretrakk å pollinere jordbruksavlinger som epler, jordbær og solsikker, hadde holdt seg stabile eller faktisk blitt større over tid.

Forskerne håper disse funnene kan bidra til bevaringen av flere villbiearter, samtidig som det gir innsikt i bienes viktige rolle i jordbruket.

Referanse:

Jeroen Scheper mfl: Museum specimens reveal loss of pollen host plants as key factor driving wild bee decline in The Netherlands. PNAS, 24. november, 2014

Jubelen stod i taket da arkeologer for tre år siden fant Norges eldste plagg, en kjortel, på en ekspedisjon på Lendbreen i Breheimen nasjonalpark.

Grunnet klimaendringene har breen, akkurat som andre breer over hele landet, de siste årene trukket seg tilbake. Der breene smelter, har det stadig vekk dukket opp gamle etterlatenskaper.

Foruten kjortelen fant arkeologene på Lendbreen både sko, jaktutstyr, teltplugger og store mengder hestemøkk fra jernalderen. Hestemøkka viser hvor jegerne tjoret fast hestene mens de jaktet på breen. Om sommeren var reinen så plaget av reinbremsen, en type plagsomme fluer som har spesialisert seg på å legge egg i reinskinn, at dyrene søkte ly på breen. Det benyttet jegerne seg av.

Breen beskyttet etterlatenskapene så godt at arkeologene ikke bare fant pilspisser, men også hele piler med styrefjær og skaft. Men den aller største overraskelsen var da arkeologene fant kjortelen, sammentullet og dekket av hestemøkk.

– Det er svært sjeldent at vi finner godt bevarte klesplagg fra forhistorisk tid. Bare en håndfull tilsvarende plagg er funnet i Europa, forteller førsteamanuensis Marianne Vedeler på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Kjortelen, som er laget en gang mellom 230 og 390 etter Kristus, fikk for tre år siden svært mye omtale både i nasjonale og internasjonale medier.

Gjenskaper kjortelen

Det som derimot ikke er kjent, er at Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og Norsk Fjellmuseum i Lom skal rekonstruere to eksemplarer av kjortelen for å vise hvordan plagget var som nytt.

Det ene skal vises frem på museet i Oslo, det andre på museet i Lom, som har en stor utstilling om de arkeologiske funnene fra Lendbreen, en mil vest for Lom.

– Det spesielle er hvor gammel og hvor godt bevart kjortelen var. Kjortelen er et svært godt eksempel på fortidens utnyttelse av ull. Et av poengene med rekonstruksjonen er å lære mer om hvordan stoffet er laget, hvor tidkrevende det var å lage det og hvordan ullen ble utnyttet, sier Vedeler.

Dekkhår og bunnull

Ullen til de gamle, norske sauerasene var todelt. Hårene i det ytterste laget, kalt dekkhår, er stive og lange og fungerer som en slags regnfrakk på sauene. Det innerste hårlaget, kalt bunnull, er mykt og fint og ligner på det vi ser hos moderne saueraser.

De forskjellige egenskapene i ullen ble brukt til ulike typer tekstiler.

– Tekstiler med dekkhår var mer vannavstøtende og slitesterke enn om de som ble laget av bunnull. Vi ble derfor overrasket over at kjortelen fra Lendbreen var laget med nesten bare bunnull, altså ull fra det innerste laget.

– Plagget er en underlig blanding av flott stoff og enkelt snitt. Det var på den tid vanlig å gjenbruke klær. Klær hadde en annen holdbarhet den gangen og kunne bli brukt i flere tiår. Kjortelen kan ha blitt brukt til noe annet før den ble etterlatt på breen. Den var gammel og slitt da den ble funnet, og hadde påsydd flere lapper. Ermene var også blitt sydd på i etterkant, sier Vedeler.

Skiller ullen

Dagens villsauer har, som datidens sauer, også to lag ull. Kulturhistorisk museum vil derfor bruke ull fra norske villsauer til rekonstruksjonen, og får nå ull fra en bonde på Hareid på Sunnmøre.

Forskerne vil blant annet teste ut hvor mye arbeid som trengtes for å skille dekkhåret og bunnullen fra hverandre og hvor mye tid de brukte på å lage kjortelen.

Før ullen kan spinnes, må alle dekkhårene fjernes. Selbu spinneri skal separere ullen og spinne den. Noe av ullen skal spinnes på en håndtein, en pinne med spinnehjul, som var den eneste spinnemetoden den gangen. Hjulrokken ble vanlig først på 1700-tallet.

– Spinningen krevde enormt mye arbeid og var den gang en flaskehals. Vi har ikke råd til å spinne alt for hånd, og må derfor også spinne noe på maskin, forteller Vedeler.

Spesielt diamantmønster

Da arkeologene fant kjortelen på breen, var det mulig å se et diamantmønster i stoffet, så lenge plagget var vått. Den spesielle vevteknikken kalles diamantkypert og regnes som ganske avansert.

– I kjortelen ble det brukt to farger for å skape et spettet mønster. Kombinasjonen av diamantkypert og dette mønsteret er uvanlig, og det er nettopp denne kombinasjonen vi skal kopiere.

Bunnullen fra villsauene kan sorteres i fargenyanser fra lysgrå til mørkegrå. I reproduksjonen har Vedeler valgt å bruke den lyseste og mørkeste fargen.

Oppstadvev

Vevingen skal skje på en oppstadvev, som er den eldste vevstolen vi kjenner til,

– Veven er enkel, men tidkrevende å bruke. Den består av en enkel ramme med to bommer som lenes opp mot en vegg. Garntrådene henger ned fra en tverrliggende bom.

– For at trådene skal kunne holdes på plass, samtidig som de skal være bevegelige, festes det stein eller andre tunge gjenstander nederst på trådene. Vevingen skjer fra oven og nedover, og hvert innslag blir slått på plass med et vevsverd, sier Vedeler.

Tekstilene blir vevd av håndveversken Lena Hammarlund fra Göteborg. Hun har spesialisert seg på å rekonstruere tekstiler fra forhistorisk tid. Når tekstilet er vevd, skal de to kjortlene sys av skreddere på Heimen Husflid i Oslo.

– Rekonstruksjonen er spennende. Vi lærer masse i samarbeidet med håndverkere. Først når vi rekonstruerer, skjønner vi hvordan plagget er laget.

Vil inspirere motedesignere

Marianne Vedeler håper rekonstruksjonen kan inspirere norske designere til å lage nye, moderne tekstiler.

– Klær var ingen forbruksvare i jernalderen. Gjenbruk var viktig, og klærne holdt seg lenge. I dag forbruker vi enorme ressurser på klær. Dagens klær har dessuten dårlig holdbarhet. Hvis vi kan bruke lokale råvarer og attpåtil lage klær med høy kvalitet, er det bra for oss alle.

– Vi håper derfor designere vil la seg inspirere av gammel, norsk design. Da kan vi lage moderne tekstiler med forhistorisk design, og samtidig få fart på den norske ullindustrien. I dag går mye av ullen fra de gamle sauerasene til spille, beklager Vedeler.

Ferdselsåre på fonnen

Lederen for Norsk Fjellmuseum, Mai Bakken, ser frem til å stille ut den restaurerte kjortelen på museet i Lom.

– Kjortelen gir et bilde av hvordan jernaldermenneskene levde hos oss for 1700 år siden. Foruten kjortelen er det også funnet sko, tekstiler som kan ha blitt brukt til toalettpapir og bind, hesteredskaper, hestekranier, hestesko og hestemøkk på fonnen, sier Bakken.

– Alle disse funnene gir oss et helt nytt bilde av hva fjellene ble brukt til. Det var ikke bare jegere som dro til fonnene for å jakte på rein. Fonnene ble også brukt som ferdselsåre mellom dalførene, slik som mellom Bøverdalen og Ottadalen.

– Det var raskere å gå over fjellpasset enn å gå rundt. Breene var mye større den gangen, og det var lett å gå på en snøfonn. Kjortelen kan ha blitt mistet på en slik tur, forteller Bakken, som sammen med Marianne Vedeler fikk ideen til å restaurere kjortelen for å kunne formidle funnet til allmennheten.

I mange hundre år av vårt lands historie var prekenene det viktigste instrumentet statsmakten brukte for å kontrollere folket, mener Øystein Lydik Idsø Viken.

Han mener at tidligere historieskriving om dansketida har lagt for stor vekt på det skriftlige materialet en liten by-elite etterlot seg. 

Viken bygger i stedet sin ferske doktorgrad sin på et helt annet kildemateriale: prekener holdt i by og bygd i Norge på 1700-tallet.

Prekener var politikk

Mange slike prekener finnes nedskrevet. Drøye 100 av dem har Viken lest seg gjennom og analysert.

Prestenes ord har han deretter satt inn i en politisk sammenheng.

 – Religionen var på den tiden det viktigste grunnlaget for kongemakten. Kristendommen ble brukt til å legitimere kongens makt.

– Prekenene var i tillegg datidens media. Det var gjennom prestenes ord at folk fikk kunnskap om verden rundt seg. Slik var det til langt ut på 1800-tallet, forteller Viken.

Det i prestenes prekener og daglige forkynnelse vi bør lete, om vi vil forstå hva som foregikk, mener Viken.

Sharia-lovgivning på norsk

I prekenene fra denne tiden finner Viken et langt mindre liberalt samfunnssyn enn historikere før ham har funnet i andre kilder fra samme tid.

– I norske prekener fra 1700-tallet lever teokratiet i høy grad videre. Kongemakten i Danmark-Norge er identisk med gudemakten. Så sent som i 1814 ble Christian Fredrik av prestene kalt ”konge av Guds nåde.”

Samtidig finner Viken, i prekener fra tidlig 1700-tall og fram til ut på 1800-tallet, klare spor av et samfunn i utvikling.

– På 1600-tallet hadde prestene gjerne brukt Bibelens kong David for å forklare det norske folk hvordan samfunnet deres fungerte. Kongen i København var David og menneskene i Norge var hans barn. Dette bildet forsto folk godt på den tiden.

Lovverket sa at prestene skulle «formane deris Tilhørere at frygte Gud og ære Kongen».

Dette er også et bibelord hentet fra Første Peters brev 2,17. Slik ble altså bibelord ført rett inn i norske lover.

Dette var sharia-lovgivning på norsk.

Folket var kongens barn

Men når 1600-tallet går mot slutten, endres den politiske indoktrineringen fra prekestolen. Da kommer det i tillegg følelser og inderlighet inn prestenes prekener, ifølge Viken.

Det var på denne tiden Kirken oppdaget individet. Og individet måtte ansvarliggjøres.

Også synet på kongemakten endrer seg. Kongen er ikke lenger den samme ufeilbarlige ”far for folket”. Og folket er ikke bare ”kongens barn”.

– Folket er ikke lenger kun kongemaktens eiendom. De blir subjekter. Den bibelske metaforen som da tas i bruk er ”får”, forteller Viken.

– Og flokken med får styrer kongen i kraft av at han er ”gjeteren”.

Det var ingen opposisjon

Samfunnsendringer til tross, Viken finner ingen som helst spor av opposisjon i prekenene han har lest fra denne tiden.

Han finner ingenting som peker fram mot det nye prinsippet om folkesuvereniteten som kommer i 1814.

– Skulle det være noe, så må det bli dette at prestene går fra å karakterisere folket som en barneflokk til å omtale dem som medborgere.

Dette er helt i tråd med tidens mer rasjonalistiske samfunnssyn fra midten av 1700-tallet. Fra å være kongens eiendom, har folket blitt noe mer: de er en ressurs.

I prekener heretter leser Viken at når nordmenn blir oppfordret til å være klar til å slåss mot svenskene i krig, så skal de ikke lenger bare slåss for kongen, men også for å forsvare hverandre.

Fra Det gamle testamentet til Det nye testamentet

– Prekenene går fra å være gammeltestamentlige til å bli mer nytestamentlige, sier Viken. 

Utover på 1700-tallet ser jeg tydelig at brorskapideene i Det nye testamentet blir vektlagt.

Samfunnet blir viktig, ikke bare kongens suverenitet.

”Du skal ikke tørste etter din fiendes blod,” er en oppfordring folket nå får høre fra prekestolen. Det kan med velvilje kanskje tolkes som en utfordring mot den dansk-norske kongens krigsmakt.

Men vi kan bare spekulere i om ordene faktisk ble tolket slik av noen av dem som satt på seteradene foran prekestolen.

Et totalitært samfunn

Viken forteller at prestene i dansketiden var statsmaktens propagandaapparat.

– Prestene var pålagt å forsvare kongen og statsmakten med hud og hår.

– Prekenene de holdt var ofte basert på ferdigskrevne taler gitt til dem av staten. Den daglige forkynningen ble nøye regissert av sentralmakten.

Prestene var også en del av rettsapparatet, og de ble satt til å straffe handlinger på vegne av kongemakten. De skulle straffe det som myndighetene ikke klarte å få bukt med «via sedvanleg rettergang».

Om ikke kongemaktens kontroll med folket – via de norske prestene – var total, så var iallfall budskapet de forkynte, preget av et mål om å utøve full kontroll med folket.

Prekenene hadde som mål å skape en ikke-kritisk holdning til staten og myndighetene.

Det gjør at Viken mener det er riktig å kalle Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet et totalitært samfunn.

– Men full kontroll med folket hadde nok ikke staten og prestene likevel. Når det kom til det moralske, fikk de ikke alltid gjennomslag.

– Folket ble for eksempel fortalt at de kom til helvete om de bannet.

Men banne gjorde de.

Kritikk av historieforskning

Historikeren ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo mener at norske historikere før ham, har oversett viktige deler ved helhetsbildet når de har overlatt forskningen på prestene og deres forkynnelse til teologene.

– Slik har vi historikere gått glipp av viktige kilder.

– Norske historikere som har studert 1700-tallet har vært mest opptatt av hvordan den sekulære staten vokste fram, konstaterer Viken.

– Men for den klart største delen av folket i Norge og Danmark på den tiden, var budskapet de fikk høre fra prekestolen det absolutt viktigste.

Ville sjimpanser lærer hverandre å bruke redskaper. De bruker mose og blader til å suge opp vann fra vannhull, og når en av sjimpansene tar i bruk denne teknikken, kopierer de andre den.

– Det kan kanskje virke trivielt, men det er faktisk helt nytt. Vi hadde flaks som fikk se dette, sier Catherine Hobaiter fra University of St. Andrews til BBC News.

Studien har nettopp blitt publisert i tidsskriftet PLOS Biology.

Dominerende hann

Da flokken først hadde lært å lage en drikkesvamp av blader, fortsatte sjimpansene å utvikle nye teknikker.

En dominant hann begynte å bruke mose i stedet for bladene, og de andre kopierte dette.

– De som så hannen bruke mose, lærte dette. De som ikke så på, lærte det ikke. Det er et utsøkt eksempel på sosial læring blant dyr, sier Hobaiter.

Referanse:

Catherine Hobaiter m. fl.: Social Network Analysis Shows Direct Evidence for Social Transmission of Tool Use in Wild Chimpanzees. 2014. PLoS Biology12(9): e1001960. doi:10.1371/journal.pbio.1001960 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Aldri hørt om Bastian Dankert og Marco Fritz? Det er kanskje ikke så rart, men i kveld kan det være verdt å holde et ekstra øye på dem.

De to tyskerne er nemlig utpekt til å være tilleggsassistentdommere i Champions League-kampen mellom CSKA Moskva og Roma.

I to ganger 45 minutter skal de oppholde seg bak og like ved hvert sitt mål. De skal hjelpe hoveddommeren med å ta riktige avgjørelser når noe skjer foran målene, og ikke minst, følge med på om ballen krysser mållinjen.

Det er derfor de bare kalles måldommere når de omtales utenfor de offisielle kamprapportene. Og hvis du lurer på hvorfor det er verdt å sette kamera på Dankert og Fritz, er det bare å ta en titt på værmeldingen for Moskva. Det er ventet minusgrader, og det kan, ifølge ny forskning, svekke dømmekraften til måldommerne.

En studie ledet av Samuel Watkins ved University of Bedfordshire, konkluderer med at risikoen for at måldommerne tar feil eller ikke er årvåkne nok, er betydelig større i kaldt vær. Dette er ikke noe problem for hoveddommeren, ifølge en annen studie fra samme universitet, og heller ikke for de to linjedommerne. Disse tre løper jo fram og tilbake hele tida.

Mens måldommerne stakkars, de kan bare bevege seg noen få meter.

Mens vi venter på teknologien

En hel fotballverden har ventet lenge på teknologiske løsninger som med sikkerhet kan slå fast om en ball er inne i målet eller ikke. Ordningen med tilleggsassistendommere ble innført som et midlertidig tiltak for å holde ut ventetiden.

I sommerens fotball-VM i Brasil var tilsynelatende teknologien på plass, men Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har ennå ikke tatt den i bruk i sine turneringer. Slik lever måldommerne videre i Champions League og i kvalifiseringen til neste EM-sluttspill.

• Les også: Dømmer upåvirket av stress

Det er derfor Bastian Dankert og Marco Fritz må stå og fryse bak hvert sitt mål i kveld. Kalde, og med redusert dømmekraft, skal de på et øyeblikk ta stilling til om en takling er for hard og kvalifiserer til straffespark. De må avgjøre om et skudd skal bli synlig på resultattavla eller bare bli en anonym strek i sjansestatistikken til ekspertene.

Viktigere avgjørelser finnes det nesten ikke på en fotballbane.

Kanskje sender de en misunnelig tanke til sine kolleger linjedommerne som gode og varme ikke risikerer så mye mer enn å dømme innkast feil vei. Det er jo uansett glemt 20 sekunder etterpå. Ja, de skal jo passe på offside, også da, men blir i hvert fall ikke forstyrret av hakkende tenner og neglesprett.

Etterlignet fotballkamp på laben

Nå skal det understrekes at forskerne ikke har fulgt ordentlige dommere som tar ordentlige avgjørelser. Men de har gjort det de kan for å gjenskape en fotballkamp inne i et laboratorium.

Testpersonene ble sendt inn i et rom med enten 30 eller 18 varmegrader eller 5 kuldegrader. Der utførte de først tester på en skjerm som skulle sjekke hvor årvåkne de var og om de klarte å ta riktige avgjørelser.

Så måtte de være i rommet i 45 minutter, mens de holdt seg i bevegelse omtrent slik en måldommer er i løpet av en kamp, ikke for mye, men heller ikke for lite. Testingen ble gjentatt på vei til et kvarters pause i garderoben. Deretter simulerte de den andre omgangen på samme vis.

Underveis målte forskerne temperaturen både innvendig i kroppen og på huden, og sjekket pulsen. Testpersonene fikk fortelle om hvordan de selv opplevde de ulike temperaturene.

Hudmålingen viste seg å være mest avgjørende. Her var det en klar sammenheng mellom lav temperatur og feil og manglende årvåkenhet under testene.

Ull underst

Løsningen på problemet er kanskje åpenbar, og Bastian Dankert og Marco Fritz kunne bare spurt mammaene sine.

– En enkel løsning er å se på bekledningen, mener forsker Watkins.

– La måldommerne bruke vanlig dommeruniform når været er varmt, og et ekstra lag med undertøy når det blir kaldt. Det vil fjerne variasjonene i hudtemperatur.

Hvis Dankert og Fritz starter kveldens kamp i bare kort shorts, er det derimot bare å glede seg til mange og lange diskusjoner om riktig og galt, mens feilene deres ruller over skjermen i sakte film.

Referanser:

Watkins m.fl: The Effect of Different Environmental Conditions on the Decision-making Performance of Soccer Goal Line Officials, Research in Sports Medicine 2014, doi: 10.1080/15438627.2014.948624.

Taylor m.fl: Exposure to hot and cold environmental conditions does not affect the decision making ability of soccer referees following an intermittent sprint protocol, Frontiers in Physiology, 20 May 2014, doi: 10.3389/fphys.2014.00185.

- Her! Ta denne! Lag førti kopier! Nå!

Ofte tenker vi nok at det er ordene i diktatet fra sjefen som avslører hvem som sitter med makta til å bestemme. Men lyden av makt er mer enn det, mener forskere fra San Diego State University.

Bare måten folk bruker stemmen på, forteller noe om hvilken posisjon de har i hierarkiet, skriver forskerne i siste utgave av tidsskriftet Psychological Science. Men hvordan?

Det var Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher som inspirerte de amerikanske forskerne til å undersøke spørsmålet.   

Da jerndamen ble innsatt som øverstkommanderende, gikk hun nemlig igjennom intens stemmetrening for å fremstå som en mektigere person. Etter forvandlingen ble stemmen hennes et hakk lysere, mer varierende i lydstyrke og litt mer monoton.

Er det slik makt høres ut, tro?

Rollespill og stemmeprøver

Med Thatcher i tankene satte forskerne opp et forsøk med et utvalg av universitetets studenter. Først fikk forskerne alle studentene til å lese opp den samme setningen, for å måle deltagernes normale stemmeleie.  

Så var det klart for rollespill, hvor studentene skulle delta i forhandlinger. Men alle stilte ikke like sterkt.

Noen fikk beskjed om å forestille seg at de gikk inn i diskusjonen med et sterkt tilbud, viktig intern informasjon og en høy posisjon på arbeidsplassen.

Andre skulle tenke seg inn i en lavstatusposisjon. De hadde et svakt tilbud, ingen informasjon og en ubetydelig stilling på jobben.

For å innlede forhandlingene skulle hver student lese de samme setningene. Og her kunne forskerne begynne å analysere: Ville ulike plasseringer i makthierarkiet endre stemmene?

Fikk samme forandring som Thatcher

Joda, konkluderer forsker Sei Jin Ko og kollegaene hennes.

De som spilte mennesker med makt, snakket litt lysere, litt mer monotont og med mer varierende lydstyrke, sammenlignet med studentene i lavstatusroller.

- Utrolig nok påvirket makt våre deltageres stemmer på nesten nøyaktig samme måte som Thatchers stemme endret seg etter stemmetreningen, sier en av de andre forskerne, Adam Galinsky fra Columbia Business School, ifølge en pressemelding.

En påfølgende test viste dessuten at endringene i stemmen ikke gikk upåaktet hen hos tilhørere.

Et nytt sett med studenter, som ikke visste noe om de første testene, klarte ganske ofte å gjette seg til hvilken status deltagerne i det opprinnelige forsøket hadde hatt, bare ut i fra å høre på opptakene av stemmene deres.

Konstruert situasjon

Tilhørerne oppfattet stemmer med høyere toneleie og mer varierende lydstyrke som mektigere. Men de traff ikke på alle kriteriene.

Et monotont stemmeleie hadde for eksempel lite å si for lytternes vurdering. Derimot hadde tilhørerne en tendens til å assosiere maktposisjoner med folk som pratet høyt, selv om lydnivået i virkeligheten ikke hadde noe om plasseringa i hierarkiet.

Galinsky mener at funnene forteller at vi mennesker er ganske flinke til å plukke opp subtile forskjeller i andres stemmer, og at vi bruker informasjonen til å avgjøre hvem som bestemmer.   

Men for alle som nå er i ferd med å google «Margareth Thatcher + stemmetrening + kursstart» er det kanskje grunn til å holde an et hakk.

Det er for eksempel greit å huske at forskningen altså ikke er gjort på ekte sjefer og undersåtter, men på universitetsstudenter i en temmelig konstruert situasjon.

Hvem vet hvor mye effekten av stemmen betyr i en virkelig vurdering? Der forholder vi oss jo også til et vell av andre faktorer, som klær, kroppshøyde, kjønn, forhåndsinformasjon og budskapet personen faktisk kommer med.

Skulle du imidlertid være konfrontert med en litt vel standhaftig selger på telefonen, så har du i hvert fall en ide om hvilken stemme du skal bruke til å si «nei» med:

Høy og skingrende.

Referanse:

S. J. Ko, M. S. Sadler, A. D. Galinsky, The Sound of Power, Conveying and Detecting Hierarchical Rank Through Voice, Psychological Science, 20. november 2014.