– Med en gang jeg så soppen, skjønte jeg at dette var noe nytt og fantastisk. Det var ekstra morsomt når jeg skar i soppen, og så den appelsingule fargen inni. Det er uvanlig hos denne typen sopp.

Det forteller Björn Nordén, som er soppforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Det var han som fant soppen, under en kartlegging av rødlistede løvtrær på Vestlandet.

Rødlista er en oversikt over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut fra Norge. Disse artene kjennetegnes gjerne ved at de minker kraftig i antall eller er sjeldne.

– Det som er ekstra spesielt, er at denne nye arten kun vokser på den rødlistede almekullsoppen. Og almekullsoppen vokser igjen bare på det rødlistede treslaget alm, forklarer Nordén.

Den er med andre ord ikke så veldig rart at ingen har kommet over denne soppen før.

– Det er naturlig at også det nye funnet blir rødlista etter hvert, sier forskeren.

Foreløpig navnløs

Foreløpig har nykomlingen kun fått et latinsk navn – Chlorostroma vestlandicum.

Det er nemlig ikke slik at du kan slå deg løs og kalle opp en ny sopp etter deg selv – selv om du er oppdageren.

Her til lands er det Artsdatabanken som har ansvar for å gi en ny art navn – på både norsk og latin. Dette gjøres av en navnekomité, som består av folk med spisskompetanse innenfor de ulike artsgruppene.

Den nye soppen er det som kalles en kjernesopp. Ofte er disse soppene små, og storparten vokser på dødt plantemateriale. Andre lever på planter, og det finnes faktisk også noen som er parasitter på insekter.

– Arten vi har funnet nå er ganske stor til å være en kjernesopp, omtrent tre centimeter bred, forklarer soppforskeren.

Almeskogen trues av sykdom

Selv om Chlorostroma vestlandicum vokser på Almekullsoppen, ser det ikke ut til at sistnevnte tar skade av å ha en annen sopp så tett på. Den nye sopper er med andre ord ingen trussel mot sin rødlistede samboer. 

Dét er imidlertid en annen slags sopp, som etter hvert kan bli ødeleggende for artsmangfoldet i Vestlandsskogene.

For det er antagelig ikke helt tilfeldig at den kresne nykomlingen har funnet seg til rette akkurat på Vestlandet. I mange skoger der er nemlig alm den dominerende tresorten.

Trærne i vest er heller ikke rammet av almesyken, som er en soppinfeksjon som truer almetrær over hele verden.

I Norge er infeksjonen utbredt på både Østlandet og Sørlandet, og alle trær som rammes av sykdommen dør.

– I dag er Vestlandet en av de få stedene i Europa med mye gammel almeskog. Denne skogen er svært viktig, fordi den har stort biologisk mangfold og er levested for mange sjeldne og truete arter, forklarer soppforskeren.

– Jeg tror dessverre almesyken etter hvert vil komme også til Vestlandet.

Hvordan vet du at en art er ny?

Björn Nordén hadde trua på at dette var noe nytt – allerede første gang han kastet blikket på den svarte soppen med appelsingul kjerne.

Det er var likevel ingen snargjort affære å bli helt sikker på at han hadde oppdaget noe ingen hadde funnet før han.

– Det har vært en lang prosess. Vi brukte over to år på å være sikkert på at Chlorostroma vestlandicum ikke var beskrevet før, forklarer Nordén.

Det har likevel blitt mindre kronglete å oppdage en ny art enn det pleide å være. For bare noe år siden, var det nemlig krav om at nye artsbeskrivelser måtte skrives på latin.

– Nå holder det at vi skriver den på engelsk. Det er veldig deilig!

Vinterens overvåking av ulv i Norge og Sverige er i gang, og til tross for at snøen glimrer med sitt fravær over det meste av ulvens utbredelsesområde i Skandinavia, er det gjort flere funn siden oppstarten 1. oktober.

I Julussa-reviret er det sporet minst seks ulver på snø, og det er dermed bekreftet valpekull i reviret også i år.

I mai i år ble det også påvist et valpekull i grensereviret Rotna. Mye tyder også på at det er født et kull i Slettås-reviret, som i fjor var et grenserevir. Begge grenserevirene er i Hedmark på norsk side av riksgrensen.

– Vi er avhengig av snø og gode sporingsforhold for å få mer kunnskap om status i disse revirene og om forekomst av ulv ellers i landet, sier Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Det har vært knyttet mye interesse til om det i sommer er født nye ulvevalper i Østmarka ved Oslo. I så fall vil det være andre året på rad med yngling i området. Det er imidlertid fortsatt uklart om det er født valper i dette reviret i år.

Ulv i flere landsdeler

Innenfor forvaltningsområdet for ulv er det i oktober bekreftet ulv i Rakkestad kommune i Østfold, ved at det er påvist ulveskader på sau. Utenfor forvaltningsområdet er det så langt i vinter dokumentert enslig ulv på sporsnø i Ringsaker kommune, på Koppangkjølen i Stor-Elvdal kommune og i Åmot kommune (alle i Hedmark).

– I tillegg er en ung ulv fra Julussa-reviret som er radiomerket av forskningsprosjektet Skandulv, påvist med én GPS-posisjon lengst sør i Anarjokka Nasjonalpark i Finnmark, før den igjen vandret tilbake til Finland, sier Petter Wabakken, prosjektleder hos Høgskolen i Hedmark.

Det er også rapportert om ulveforekomst fra Pasvik (Finnmark), Øyer (Oppland), Førde (Sogn og Fjordane) og Sirdal (Vest-Agder).

Du kan bidra

Overvåkingen venter nå på at det skal legge seg mer snø på bakken, slik at det kan gjennomføres sporinger og samles inn genetisk materiale etter ulvene. Mer snø vil høyst sannsynlig føre til at flere gjør observasjoner av ulv, spor og andre sportegn.

Du kan enkelt delta i overvåkingen ved å melde fra om dine observasjoner på telefon til Statens naturoppsyn (SNO) eller ved å legge dem inn i rapporteringsløsningen Skandobs, via internett eller app på mobil.

Referanse:

Ulv i Norge pr. 15. november 2014. Foreløpige konklusjoner for vinteren 2014/2015. Rapport 1.

Oj, det ble litt av en avslutning på uken. Som nevnt i et par tidligere blogger her, så lå norsk deltakelse i den operasjonelle fasen av EUs jordobservasjonsprogram Copernicus, ikke inne i det opprinnelige forslaget til statsbudsjett som ble lagt fram i oktober. Dette var selvsagt en stor nedtur for de av oss som brukte mye av 2013 på å skrive en stor Copernicus-utredning som underlag for budsjettprosessen i Regjering og Storting. Og siden utgifter til satellitter vanligvis ikke er noe partier vinner stemmer på, så var vel mulighetene for at Copernicus skulle komme inn gjennom budsjettforhandlingene i Stortinget heller liten?

Men så skjedde altså mirakelet. Da de fire partiene signerte sin budsjettavtale fredag formiddag, så lå det faktisk penger til Copernicus-deltakelse der. Gjett om det ble jubel i romindustrien, på instituttene og på Norsk Romsenter. Så nå får vi brette opp armene og vise i praksis at dette vil gi både næring og nytte, slik utredningene har indikert.

http://www.tu.no/klima/2014/11/21/jubel-hos-norsk-romsenter-copernicus-stotten-reddet

2014 – det varmeste året hittil?

Etter at tallene for oktober måned er på plass, så er global temperatur for året så langt rekordhøy både hos NOAA og JMA. Hos NASA GISS ligger 2014 på andreplass bak 2010 (som fikk en sterk november og en meget svak desember). Oktober-tallene fra Hadley-senteret har ikke kommet enda, men også der vil vi få se en første- eller andreplass. Slik det ser ut i ENSO-området i Stillehavet nå, så vil jeg tro at alle de fire globale måleseriene ved bakkenivå kommer til å ende med 2014 øverst på varmetoppen.

Litt høyere opp i luftlagene er situasjonen noe annerledes. Værballongene har etter ti måneder 2014 på en tredjeplass. Samme plassering har den satellittbaserte temperaturmålingen i nedre troposfære fra UAH. Mens satellitt-algoritmen fra RSS “bare” har 2014 på syvendeplass så langt i nedre troposfære. 

Nå er det velkjent at satellitt-målingene er enda mer følsomme for ENSO-situasjonen enn hva bakkemålingene er. Det er derfor rimelig å anta at både UAH og RSS vil vise høyere verdier de neste 3-4 månedene. Vi får se. 

Hva måler egentlig satellittene?

Satellittene gjør ikke direkte målinger av temperaturen i troposfæren. Akkurat som en vanlig gradestokk egentlig måler noe annet (gradestokken relaterer lengden av kvikksølvsøylen til lufttemperatur gjennom fysiske likninger for termisk utvidelse), så er det egentlig mikrobølgeutstrålingen fra oksygen i atmosfæren som satellittene måler i dette tilfellet. Som ellers i fysikken, må man legge noen likninger og forutsetninger til grunn for å invertere fra målte strålingsverdier til troposfære-temperatur. I tillegg til at det skal gjøres “stafettvekslinger” fra satellitt til satellitt, og at satellittenes banehøyde og vinkel til sola kan variere.

UAH og RSS bruker to forskjellige algoritmer for å gjøre denne inverteringen til lokal og global temperatur, og begge algoritmene oppgraderes nå og da. De beregner dessuten over noe forskjellige områder (UAH går litt nærmere polene). Det er derfor ikke overraskende at de ikke gir eksakt like resultater, men det er selvsagt ikke tilfredsstillende dersom de begynner å avvike mye fra hverandre. Slik er forskjellen for dagens versjoner av UAH og RSS: 

Samlet sett har UAH og RSS temmelig lik trend siden disse satellittmålingene startet i 1979, men vi ser at de senere årene har UAH ligget noe høyere enn RSS, hvilket vi gjenkjenner fra resultalistene for global temperatur. Siste ord er ikke sagt når det gjelder algoritmer for temperatur i nedre troposfære, og det publiseres stadig vitenskapelige artikler om dette temaet. Det er også debatter gående om disse algoritmene på Roy Spencers blogg, der også norske debattanter har interessante innlegg. (Roy Spencer er en av forskerene som har utviklet UAH-algoritmen).  

I første omgang ser jeg med interesse fram mot hvordan UAH og RSS-verdiene vil respondere de nærmeste månedene.    Stillehavet synes å oppleve en liten El Ninjo, og nå er det på tide at satellittene får opp farten …

God cupfinale-helg.  

Det er brutale scener fra dyreriket, der fullvoksne hanner gyver løs på forsvarsløse unger, helt til de dør. Moren kan ikke annet enn å se på at ungen blir revet fra hverandre.

Alt fra husmus til løver dreper sine egne. Hos noen arter utgjør de voksne hannene en større risiko for ungene enn sykdommer og rovdyr.

Hvorfor dreper dyrefedre ungene til sin partner? For å sikre at hun konsentrerer seg om å bære fram hans eget avkom.

En ny studie foreslår at dette hos en del arter er et strategisk trekk fra hannens side. Når han tar over en flokk, vil han kvitte seg med andres unger og raskt gjøre hunnene klare til å føde hans.

Men hos mange pattedyr som kan få unger året rundt, kan fedrene aldri være sikre på om ungen er deres. Hunnen er notorisk utro, og hannen kan risikere at det er sin egen unge han kvester.

Dersom risikoen blir for stor, slutter han å drepe. Derfor sørger hunnene for å skape størst mulig forvirring, viser studien.

Maktkamp om sex

Den nye studien, gjort av britiske og franske forskere, tyder på at evolusjonen har ordnet opp i dette på en finurlig måte.

Forskerne gikk gjennom 260 pattedyrarter og fant at drap på avkom skjer særlig hos arter som lever i grupper der få hanner kjemper om makten over hunnene. Et godt eksempel er chacma-bavianer, som bor i Afrika.

Når en ny hannbavian skal ta over flokken, må han sørge for at hunnene raskest mulig blir drektige med hans barn. For kongeriket varer ikke evig. Snart kan en ny utenforstående hann utfordre ham, og maktkampen er i gang igjen.

Hunn har seg med flere

Men i kampens hete er det ikke godt å vite hvem som blir far til hvem. Sannsynligheten for at hun har fått unge med en annen enn vinneren er stor.

Hanner er promiskuøse for å spre genene sine mest mulig. Hans problem er at hunnen er det samme.

Det er hennes svar på ungedrapene, mener forskerne. Hunnen sørger for å pare seg med flest mulig for å minimere risikoen for at hannen dreper ungene etterpå. Han kan ikke ta sjansen på at de er hans egne.

Store testikler hjelper

Når mange får pare seg med samme hunn, er det hannen med den sterkeste spermen som vinner befruktningskaoset. Det har satt fart på spermproduksjonen hos noen arter, og hannene har fått stadig større testikler over generasjonene.

Men de store testiklene slår tilbake på dem selv. Når fokuset flyttes fra forspill til sædmengde, betyr det at hunnene har greid å lure hannene.

Hanner med store testikler dreper ikke unger, fant forskerne.

Sjimpanser dreper, det gjør ikke dvergsjimpanser. Sistnevnte har 15 prosent større testikler.

Markmus som ikke dreper unger har 50 prosent større testikler enn markmus som dreper.

Ikke alle dyr dreper unger

En del forskning har pekt på at drap på unger er et evolusjonært trekk som fører til at hunnen allierer seg med andre hunner eller knytter sterke bånd til én spesiell hann for å beskytte avkommet.

Men forskerne bak den nye studien mener det ikke er slik. Langt fra alle pattedyr dreper unger, og ungedrapene henger sammen med hvordan dyrene lever, hevder de.

Ungedrap er et strategisk trekk fra hannens side i grupper der få hanner har makten i kortere perioder. Men hunnenes strategi kan altså stanse drepingen.

Forskerne kaller det evolusjonens våpenkappløp mellom kjønnene.

Referanse:

Lukas, D., m.fl.: The evolution of infanticide by males in mammalian societies. Science, 13. november 2014.

“I dag pågår nedhoggingen av regnskogen i Brasil ukontrollert og det forsvinner like mye regnskog som om det skulle kjørt en 100 meter bred motorsag i en fart på 100 kilometer i timen rett gjennom regnskogen [….] Det vi ikke må glemme er at det er to sider i denne saken. Folkene som bor i disse delene av Sør-Amerika trenger også en jobb å gå til. Derfor er det viktig å finne en balanse.”

Slik starter konklusjonen til videregåendeelevene som har vært gjenstand for feltarbeidet til Anne Kristine Byhring, høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

De har jobbet med en naturfagsoppgave, men ikke av det tradisjonelle slaget. Her bakes nemlig norsk og samfunnsfag inn i oppgaveløsningen, som etter fire uker skal munne ut i et skriftlig produkt. 

Oppgavene handlet om konsekvenser av avskogingen i Brasil, miljøvennlig transport og jaktetikk.

- Her spiller både kommersielle interesser, naturvern og lokalbefolkningens perspektiver inn, sier Byhring, som har vært spesielt opptatt av elevenes argumentasjon og samtaler.

Mange kan ha rett

Gruppearbeidet er en prosess hvor elever må ta hensyn til flere perspektiver før de tar en avgjørelse. Hvilke argumenter veier tyngst når det gjelder avskoging i Brasil? Hvem tjener på avskogingen, hva skjer med området for fremtidige generasjoner og hva skjer med lokalbefolkningen som bor der i dag?

De ulike partene har ulike interesser og verdier, noe elevene må diskutere.

– Flere perspektiver enn de naturfaglige argumentene spiller inn. Diskusjonene kan dreie seg om å finne ut av interessekonflikter og å overveie flere perspektiver heller enn å komme fram til én sannhet, sier Byhring.

Hun mener at argumentasjon i natur- og samfunnsspørsmål som en viktig del av naturfaget.

Den undervisningsformen elevene kanskje kjenner best i naturfag, er den lærerstyrte aktiviteten som veksler mellom oppgaveløsninger, tavleundervisning og samtaler som i stor grad består av kontrollspørsmål fra lærer til klassen.

Utfordringen blir å utvikle elevene videre, slik at de kan bruke naturfagkunnskapen sin i allmenndannelsen.

– Vi vet fra andre sammenhenger at ungdommene er gode til å forhandle egen sak og forsøker å få rett i diskusjoner. Men i dialoger er det også andre som kan ha rett. I demokratiske prosesser er det viktig å finne ut hva som er den beste løsningen også for felleskapet, sier Byhring.

Teori, praksis og produktet

Byhring har observert klassen, brukt video og lydopptak og sett på diskusjonene.

Samtalene drives fram av at de må velge innhold, finne ut av samarbeidet og undersøkelsene de gjør. De må også finne ut hvordan de skal gjøre selve skrivearbeidet.

Elevene måtte gjøre mange valg underveis og holde en tidsfrist.

- Mitt inntrykk er at elevene opplevde undervisningen som interessant, men også krevende. Den utforskende arbeidsmåten var annerledes enn de var vant til. Samtidig så vi at elevene, på godt og vondt, fort fant måter å ta i bruk strategier de er kjent med fra før, sier Byhring. 

Hun forteller at det tok tid for elevene å forstå at hensikten med oppgaven var å øve på en utforskende arbeidsmåte, at de skulle bruke tid på å diskutere og undersøke heller enn å reprodusere fakta.

- Men når prosjektene var kommet vel i havn, ga de fleste uttrykk for at de hadde vært fornøyd med å arbeide utforskende, sier forskeren. 

Bra for allmenndannelsen

Byhring trekker paralleller til slik vi argumenterer og tar valg i etablerte demokratiske prosesser, som for eksempel kommunestyrer, Storting og frivillige organisasjoner. 

– I naturfag handler det ikke bare om naturfaglige spørsmål, men også allmenn argumentasjon og overveielser, sier hun.

- Resultatene mine viser at dette innebærer bruk av diskusjoner i naturfaget, altså noe mer enn faglige diskusjoner. Det innebærer at diskusjonene må ta høyde for interessekonflikter og ulike verdier. Jeg mener vi må arbeide videre med hvordan vi kan lære elevene å diskutere faglige spørsmål, men også med hvordan faglige argumenter kan bidra i diskusjoner om natur- og miljøpolitiske spørsmål. Da handler naturfaglig allmenndannelse om opplæring til demokratisk medborgerskap, legger hun til. 

Byhrings arbeid viser hvordan lærere kan legge til rette for undervisning i naturfag som også er allmenndannende.

– I gruppearbeidet får elevene anledning til å gjennomføre noen faktiske valg og handlinger som de kan drøfte konsekvensene av, sier Byhring.

Elevene i gruppa endte til slutt opp med følgende konklusjon: 

“Landene tjener i dag veldig mye på regnskogen. De må derfor prøve å finne andre inntektskilder til landet sitt som kan erstatte jobbene deres. Tiden er begrenset, vi må handle raskt eller så er regnskogen borte i løpet av kort tid.»

Referanse:

Anne Kristine Byhring, Complexity and deliberation in collaborative socioscientific issues (SSI) inquiry discourse, doktorgradsavhandling Norges natur- og biovitenskapelige universitet (NMBU), 2014.

Det er langt fra tilfeldig at bilprodusenten Aston Martin frister deg med makt, skjønnhet og sjel, oversatt fra slagordet “Power, Beauty, Soul”. Eller at skjønnhetsbedriften L’Oréal stadig minner deg om at du må kjøpe deres produkter “fordi du er fortjener det”. Hurtigmatkjeden Burger King lover deg at du skal få det det akkurat som du vil: “Have it Your Way”. 

Dette er bare noen eksempler på bedrifter som i sin markedsføring spiller på forbrukernes status, makt og retten til selv å velge.

Mehrad Moeini-Jazani har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI utfordret den etablerte teorien om at opplevelsen av makt er nok til at forbrukerne drar kredittkortet for å oppfylle alle sine drømmer om nytelse og belønning.

Gjennom en rekke eksperimenter, som involverer både BH-er, t-skjorter, sjokolade, jordbær, limstifter og penger har han testet ut om begjæret etter luksus må vekkes til live på ulike måter før det faktisk virker.

Utfordrer teorien

Den mest utbredte sosialpsykologiske teorien om makt, som går under navnet The Approach-Inhibition theory of power, vil ha det til at opplevelsen av makt naturlig får oss til å ønske oss belønning og nytelse, og til å handle for å oppfylle disse.

Moeini-Jazani spør istedet om om makt gjør oss mer oppmerksomme på våre følelser og drømmer. I så fall vil ikke makt i seg selv være tilstrekkelig til å få oss til jakte på nytelse. Hvis det er slik det henger sammen, må lystene våre først aktiveres før maktpersonen kan starte jakten på belønning og nytelse.

Og hvis lysten ikke aktiveres, så vil vi ikke se noen forskjell i forbruket til personer med og uten makt.

Makt og avmakt

Moeini-Jazani har gjennomført fem eksperimenter med til sammen 600 deltakere for å finne ut mer om hvordan folk som opplever makt oppfører seg når de fristes med produkter som gir belønning og nytelse.

I det første eksperimentet blir deltakerne, som alle er menn, først invitert til å være med på et rollespill der de helt tilfeldig blir tildelt en av to roller, de som har spesielle evner til å lede og de som er best til å løse oppgaver. 

 Lederne gis makt til å bestemme hvordan problemløseren skal belønnes. Derfor vil gruppen som består av ledere oppleve at de har makt, mens gruppen med problemløsere vil føle seg uten makt.

– Vi ønsket å fremkalle følelsen av makt og maktesløshet hos deltakerne slik det forekommer i den virkelige verden, sier forskeren.

Aktiverer lyst med BH 

Alle deltakerne, både lederne og problemløserne, blir så bedt om å være med på en markedsføringstest. 

Halvparten får kjenne på en BH de skal vurdere, mens den andre halvparten får kjenne på en helt vanlig T-skjorte. BH-en er ment å aktivere de mannlige deltakernes lyst på sex og nytelse, mens T-skjorten ikke har den effekten. Mer skal det faktisk ikke til, ifølge forskeren.

Deltakerne er nå manipulert for både å oppleve makt og maktesløshet og lyst og ikke lyst på sex, og utgjør fire grupper: mektige med lyst/mektige uten lyst og avmektige med lyst/avmektige uten lyst.

Alle disse gruppene fikk så to valg: ta litt sjokolade og penger nå med en gang eller få større mengde på et senere tidspunkt.

Den rasjonelle beslutningen vil være å velge å få mer sjokolade og penger på et senere tidspunkt mens de som velger det som gir øyeblikkelig tilfredsstillelse er mer styrt av lyst. 

Jordbær og sjokolade

Eksperimentet viser at makt øker deltakernes tendens til å velge øyeblikkelig nytelse, men bare for dem som er manipulert til å tenke på sex.

De mektige deltagerne som ble fristet til å tenke på sex klarte altså ikke å vente, og var utålmodige etter å få belønningen raskere, selv om de fikk mindre av godsakene.

Det andre eksperimentet ble gjennomført etter samme lest, men belønningen byttes her ut med en deilig jordbær- og sjokoladekake.

Deltakerne blir nå bedt om å vurdere avstanden mellom seg selv og kaken. Gruppen som føler seg mektige oppgir avstanden til kaken som kortere enn gruppen som ikke opplever makt.

Men igjen: dette gjelder bare for dem i maktgruppen der lystene allerede er tent. Dette indikerer at mektige personer som har fått aktivert lystene sine, ser belønningen nærmere seg, selv om avstanden er den samme for alle. Derfor er de mer motivert til å gå og forsyne seg.

Likt for menn og kvinner

Men kan det være forskjeller mellom kvinner og menn? 

For å finne ut dette, satte forskeren i gang et tredje eksperiment. Her valgte Moeini-Jazani å be deltakerne skrive to fortellinger. 

Først om en episode hvor de enten hadde opplevd makt eller maktesløshet. Den andre fortellingen skulle enten handle om romantiske opplevelser eller om hvordan de gjør husarbeid.

Fortellingene bidrar til å manipulere deltakerne til å føle makt eller maktesløshet og til å aktivere lysten på romantikk og sex eller ikke.

Deltakerne ble så bedt om å indikere hvor sterkt de ønsket seg 16 ulike produkter. Halvparten av produktene skulle appellere til belønning og nytelse, som for eksempel iskrem, pizza, gå på fest, spa-behandling. Den andre halvparten var typiske nytteprodukter, som melk, brød og limstift.

Forbrukere som opplever å ha makt og som har aktivert lyster, ønsket seg produkter som gir nytelse og belønning mye mer enn de andre gruppene, uavhengig av kjønn. Dette eksperimentet indikerer at effekten av makt og aktiverte lyster på nytelses er de samme for begge kjønn.

Drikker mer eplejuice

I det fjerde eksperimentet vil Moeini-Jazani forsikre seg om at folk med makt ikke bare opptrer annerledes enn de maktesløse, men også i forhold til deltakere som har mer normale følelser av makt.

Deltakerne får utdelt eplejuice for å få demonstrert forskjeller i faktisk konsum av et produkt forbundet med nytelse. Etter oppvarmingsrundene med aktivering av makt og lyst, blir deltakerne bedt om å prøve ut en ny eplejuice.

Hver av deltakerne får utdelt en halv liter juice, og kan drikke akkurat så mye de vil. Deltakere som føler seg mektige og har fått aktivert sine lyster drikker mer enn de andre deltakerne.

Speiler seg til økt lyst

- Resultatene av de fire første eksperimentene indikerer at folk med makt er mer handlingsorienterte når de får aktivert sine lyster. Folk med makt tillater seg å oppføre seg slik fordi de er mindre opptatt av omgivelsene og mer opptatt av hva de selv ønsker seg, sier Moeini-Jazani.

I det femte eksperimentet går han derfor videre og tester ut om også de makteslse vil bli mer opptatt av belønning dersom de stimuleres til å fokusere mer på seg selv. 

Han forutsetter at folk med makt ikke vil endre atferd siden de er naturlig fokusert på seg selv.

I tråd med de foregående eksperimentene fortsetter Moeini-Jazani å manipulere deltakerne til å føle makt og lyst. Deretter blir halvparten av deltakerne bedt om å se seg selv i speilet, mens den andre halvparten fortsetter uten å se seg i speilet.

Å speile seg er kjent for å bidra til økt fokus på seg selv. Deltakerne blir så testet for hvor utålmodige de er etter å få spise sjokolade.

Eksperimentet viste at den delen av de maktesløse som hadde fått aktivert sine lyster for nytelse, viste samme sterke tendens til å ville ha sjokolade som maktpersoner med aktiverte lyster. For dem som allerede følte seg mektige, hadde ikke speilet noe å si.

Personer med makt og som hadde fått aktivert seksuell tenning, trenger med andre ord ikke å se seg selv i speilet for å jakte på belønningen.

Maktene – med buksene nede

“When Power Has Its Pants Down” er den treffende tittelen på Mehrad Moeini-Jazanis doktorgradsavhandling.

- Makt i seg selv utløser ikke jakten på belønninger. Det er først når forbrukere som føler seg mektige blir fristet og får aktivert sine lyster, at de blir opptatt av å tilfredsstille sine behov for nytelse og belønning, konkluderer Moeini-Jazanis.

Folk med makt er mer selvopptatt enn andre, og vil derfor i sterkere grad handle i samsvar med følelser og behov så snart de er aktivert, ifølge forskeren.

Et annet slående funn i denne studien er at når maktpersonen får aktivert én type lyst, så smitter det over på andre former for nytelse og belønning.

Markedsførerne vil nok se nytten av denne forskningen. For eksempel vil alle initiativ til å gi forbrukere mer makt over egne kjøpsbeslutninger kunne resultere i at vi kjøper flere produkter som vi ikke trenger eller som er usunne.

I hvert fall om vi utsettes for markedsføring som lykkes med å aktivere lysten vår til å nyte, og det er jo målet for mange annonsører.

Referanse:

Mehrad Moeini Jazani: When Power has its Pants Down: Social Power Increases Sensitivity to Internal Desires. Series of Dissertation 3/2014, BI Norwegian Business School. Sammendrag

–Dette er interessant, sier Jan Dyre Bjerkes, og løper bort til en ung danser, som lyser opp i rødt, grønt og blått. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun skulle bare lyst blått.

Hvor ligger feilen? I stripene med lysdioder på dansedrakten, eller i den lille boksen med elektronikk som danseren har på magen?

Dansere og programmerere

Det er kreativt kaos i øvingssalen til dansegruppa Kompaniet. Ni dansere er ferdige med å tre striper med lysdioder inn i de svarte underdraktene. Kostymene er designet av elever ved linja for design og tekstil på Kongsberg videregående skole.

Ved et langbord i andre enden av salen sitter 27 programmerere og venter på dem. De er elever fra linja for forskning og teknologi på samme skole.

Hver danser går bort til sin gruppe med programmerere for å prøve ut lysdiodene. Noen lys blinker som de skal, andre trenger flere justeringer. Dette er første prøve med lysdraktene, og premieredagen 1. søndag i advent på kirketorget i Kongsberg nærmer seg faretruende.

Det mest lærerike noen gang

Uten Jan Dyre Bjerknes ville aldri dette kaoset funnet sted. Men uten ham ville heller ikke et slikt kreativt møte mellom kunst og teknologi ha oppstått.

–Dette er noe av det jeg har lært mest av på skolen noen gang, sier Magnus Brevik, en av teknologielevene i første klasse på Kongsberg videregående skole.

–Hovedgrunnen til at vi gjør dette er at vi ønsker å øke rekrutteringen til ingeniørfagene. Ved at elevene deltar på et prosjekt som dette, får de innsikt og erfaring i hvordan det er å jobbe med teknologi, sier Bjerknes.

–På den måten kan de foreta et velinformert valg når de blir eldre og skal velge karrierevei. Vi er veldig opptatt av at ungdom skal bli interessert i realfag og teknologi. Det er viktig for meg, og viktig for Kongsberg gruppen, fortsetter han.

Samarbeid med Kongsberg Vitensenter

Til daglig er Bjerknes ansatt i Kongsberg Defence Systems, men en dag i uka er han lånt ut til Kongsberg Vitensenter for å jobbe med prosjekter som kan øke interessen for teknologi og realfag blant ungdom i Kongsberg.

–Vi som er ingeniører kan mye om fag, men vet ikke så mye om skole. Vitensenteret har gode pedagoger, og kjenner skolen godt, forteller han. Dette sikrer at prosjektene passer med skolens behov.

Ett av prosjektene som kom ut av dette samarbeidet, er lysdansen som nå finner formen ut av det kreative kaoset i Kongsberghallen.

Forteller med lys

–Vi hadde lyst til å fortelle en historie gjennom lyset som er umulig å fortelle uten teknologien bak, sier Mana Rambod. Hun er koreograf for dansekompaniet, og samarbeider tett med Bjerknes.

Idéen til dansen kommer fra elevene selv. De ville at den skulle handle om mobbing. Når dansen begynner, lyser mobberne i blått, og støter ut sitt rødglødende offer. Etter hvert snus rollene – og fargene. Så er spørsmålet: Vil forskjellige farger lære seg å lyse og leve sammen uten å mobbe hverandre?

Synkrone bokser på magen

–Jeg har skissert hele dansen, skrevet ned hvert tiendels sekund, forteller Rambod.

Det er nødvendig, for koreografien er gjort om til tidskoder på et stort fargepartitur. Elevene har programmert lysblinkene inn i mikroprosessorer som danserne har på magen.

Når dansen starter, må hver danser trykke inn en knapp på sin boks. Så går dansen, forhåndsprogrammert ned til brøkdelen av et sekund, synkront med musikken og signalene fra boksene.

–Timingen blir nok en stor del av utfordringen. Det blir mange steg, og mange små detaljer å få med seg, sier en annen teknologielev, Rafai Johansen.

Fra konsumenter til produsenter

–Å få lov til å jobbe med unge mennesker, blande teknologi med dans, det synes jeg er utrolig spennende og engasjerende, sier Bjerknes.

–Vi omgir oss ofte med teknologi som konsumenter. Her får danserne prøve ut ny teknologi, og programmererne lærer å forholde seg til danserne som en slags kundegruppe.

–Danserne har noe de ønsker å uttrykke, og det må programmererne hjelpe dem med. Det vi ser her, er at også ingeniøryrket kan være veldig kreativt,  fortsetter han.

Klart for første prøve

Utfordringene står i kø ved programmeringsbordene. Ikke alt blinker som det skal.

–Det skyldes ikke at elevene har programmert feil, men at det er feil i elektronikken, understreker Bjerknes.

Feil eller ikke – nå er det tid for den aller første prøven. De unge danserne stiller seg opp i utgangsposisjon, med fingeren på knappen på boksen på magen. Mana Rambod står klar ved musikken.

Hvordan det går? Det kan du se i videoen øverst i saken.

Først må hannen sjekke om det i det hele tatt er interesse. Han sirkler rundt henne, mens han utfører en rituell «dans» ved å løfte og senke beina, samt vinke med sine ofte fargerike griperedskaper (palper). Han lager også lyder ved å tromme mot underlaget. Om hunnen aksepterer dette, blir det parring.

Navnet har hoppeedderkoppene fått fordi de ikke spinner nett, men derimot jakter ved å hoppe på byttet. Den har svært bra syn, noe som er nødvendig for en vellykket jakt.

Som de fleste andre edderkopper har den åtte øyne, men øyeparet som vender fremover er uvanlig store og med muskler som gjør at de kan fokusere. Når hoppeedderkoppen har fått øye på byttet smyger den seg nærmere og nærmere, til den er 5–10 centimeter unna. Den stopper opp, fokuserer blikket, og gjør deretter et målrettet sprang mot byttet.

Hoppeedderkoppen tar sikkerheten på alvor og fester en tråd i underlaget før hoppet. Skulle den ramle av greina eller veggen faller den ikke langt.

Hoppeedderkoppene er en stor gruppe edderkopper, med over 5000 arter på verdensbasis. I Norge har vi 37 arter. De vanligste artene av hoppeedderkopper er utbredt over hele landet, mens de mer sjeldne bare er funnet noen få ganger.

I arbeidet med Norsk rødliste for arter 2010 ble 30 hoppeedderkopparter vurdert. Ti av disse ble rødlistet, fem i kategorien sårbar og fire i kategorien nær truet. For den siste arten manglet det gode nok data.

Kvinner bruker trolig bare andre strategier for å finne fram.

Flere forskningsrapporter har konkludert med at menn har bedre stedsans enn kvinner, blant annet fordi de har en mer intuitiv romforståelse.

For eksempel viste en studie fra Tyskland at menn raskere fant veien ut av en labyrint enn det kvinner gjorde.

Kvinner ser detaljer, menn det store bildet

I samme studie så man at kjønnene brukte ulik teknikk for å orientere seg, noe senere studier også har bekrefta – mens kvinner i større grad legger merke til detaljer og bruker landemerker, ser menn etter de store linjene i landskapet.

Men kan man konkludere med at menn klarer å finne fram bedre fordi de bruker en annen teknikk? Nei, mener Charlotte Alme som forsker ved Kavli-instituttet i Trondheim. Der jobber hun med Moser-ekteparet som nylig vant Nobelpriseni medisin for sin forskning på stedsansen.

– At kvinner og menn aktiverer ulike hjerneområder når de utfører samme oppgave, bekreftes av andre studier. Men selv om strategien er ulik, er resultatet likt; altså ingen klare kjønnsforskjeller i samme test.

• Les også: Hva er hukommelse?

– Alder spiller også inn, eldre mennesker har generelt bedre romforståelse enn yngre mennesker, de er flinkere til å bedømme avstand og ikke kun benytte seg av landemerker.

Hun understreker at testene ble gjennomført i en konstruert, virtuell verden.

– Menn har også ofte mer erfaring med dataspill, kanskje har dette påvirket resultatet?

• Les også: Her er Hjernekamp-deltakerne

Selvoppfyllende profeti

Heller ikke hjerneforsker Kaja Nordengen tror det går an å si at det ene kjønnet er flinkere til å finne fram enn det andre. Hun har forska på den delen av hjernen som er knytta til stedsans, og sier det finnes studier som bekrefter begge deler.

– Det har vært mye uenighet på dette feltet, men hvis man skal se alt under ett så ser man en tendens til at kvinner er redde for å ikke finne veien, at de har lav selvtillit på stedsans. Men når man har gjort faktiske tester, og sammenligna stedsans hos kvinner og menn så har de stort sett gjort det like godt.

Og selvtilliten har noe å si: hvis du tror du er dårlig i matte, så gjør du det dårligere på matteprøver, har forskning.no skrevet tidligere.

Drosjesjåfører med store hjerner

Kaja Nordengen mener det avhenger mer av hvilken rolle man inntar når man skal orientere seg, enn hvilket kjønn man har. Hun viser til forskning fra England der man sammenlignet hjernen til drosjesjåfører, med befolkningen for øvrig.

Resultatet viste at den delen av hjernen som er knytta til stedsorientering og romlig forståelse, hippocampus, var langt større hos taxisjåføren enn hos de andre.

Men hjerneskanningen viste også at hippocampusen var mindre hos de som nettopp hadde begynt å kjøre drosje, i forhold til de som hadde kjørt lenge.

– Og da så man at den faktisk hadde vokst seg større hos de som hadde kjørt lenge. Å bli god på å orientere seg er altså avhengig av bruk, sier Nordengen.

– Ikke kast de gammeldagse kartene

Nordengen mener det er viktig å holde stedsansen ved like, uansett kjønn. Hun har ikke mye til overs for digitale verktøy og kart på mobilen, som hun mener passiviserer hjernen.

– Når du bruker GPS går du litt på autopilot, og følger bare instrukser. Du legger ikke merke til landemerker og gatenavn i like stor grad. Nyere forskning kan tyde på at hippocampus da krymper.

Hennes tips er å ikke legge vekk de gammeldagse kartene:

– Spør heller om veien, ta med kart, bruk hjernen! Den kan trenes på flere måter enn å bare spille sudoku.

Hvis man for noen måneder siden hadde spurt Jens Fedder, overlege og professor i human reproduksjon ved Odense Universitetshospital og Syddansk Universitet, om tre gutter økte sjansen for at nummer fire også ville bli en gutt, ville han uten å blunke ha svart ja. Det gjorde han blant annet i en artikkel på videnskab.dk.

Amy Frølander ved Danmarks Statistik mener derimot at dette er helt feil. Hun har nemlig undersøkt saken ut fra de danske fødselsregistrene.

– Det er en veldig gammel myte, som eksisterer i beste velgående og blir gjengitt i det uendelige. Den er til og med en del av Liberos informasjonsmateriell til vordende mødre. Det er imidlertid ikke riktig, forteller Frølander.

Undersøkelsen er offentliggjort i Danmarks Statistiks digitale utgivelse «NYT».

Sett på alle danske storfamilier

Frølander har undersøkt kjønnsrekkefølgen i praktisk talt alle danske familier som har fått mer enn tre barn i årene fra 1970 til 2012, i alt 225 000 familier.

Hun har utelukket familier hvor enten moren eller faren ble byttet ut underveis. I tillegg er tvillinger utelukket.

– Det er like stor sjanse for å få en gutt ved første graviditet som etter femte graviditet, selv om de fire foregående er gutter, sier Frølander.

Frølander påpeker imidlertid at sjansen for å få gutt nummer fire er 52,3 prosent hvis man har tre gutter fra før, mot normalt 51,3 prosent.

– Det er imidlertid ikke statistisk signifikant, slår hun fast.

– Bør undersøkes videre

Jens Fedder har sett resultatene fra Danmarks Statistik, og han mener de er interessante. Hans tidligere uttalelser falt på bakgrunn av en studie fra 1970.

– Jeg ser ingen grunn til å tvile på dataene fra Danmarks Statistik, men jeg tviler på heller ikke de vitenskapelige dataene som ligger til grunn for min tidligere uttalelse. Det ville være interessant å undersøke hva som egentlig er riktig i denne historien, sier Fedder.

Ting kan ha endret seg siden 1970

Fedder mener forskjellen i resultater kan skyldes at den gamle studien tok med tvillinger. Det kan også være kulturelle og biologiske forskjeller mellom deltakerne i studiene.

Blant annet peker Fedder på at sædkvaliteten kan ha endret seg siden 1970, noe som påvirker kjønnsfordelingen. Kvinner fikk også barn tidligere på den tiden.

– Det kan være mange forskjellige årsaker til at man så sammenhenger den gang som man ikke ser i dag. Det vil være veldig interessant å undersøke dette nærmere. Man kan for eksempel fokuserer på yngre eller eldre mødre. Kanskje vil det være klare sammenhenger i den ene gruppen, spekulerer Fedder. 

Referanse:

Børns køn uafhængigt af søskendes køn, Danmarks Statistik

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.