Hans-Henrik Egede-Nissen kaster med dette inn en brannfakkel i vernedebatten når han i sin ferske doktorgradsavhandling dissekerer kulturminnevernets forhold til autentisitet, altså hvor opprinnelig eller ekte et kulturminne er. 

- Autentisitet er blitt et hypet konsept innen kulturminnevernet, og trenger å bli sett på med et friskt blikk, sier kunsthistorikeren som er tilknyttet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. 

Egede-Nissen mener at rekonstruksjoner, eller kopier, kan være like kulturelt verdifulle objekter. Han viser til verdensarvlisten, som er full av eksempler: gamlebyene i Warszawa, Novgorod og Mostar, monumenter som Museumsinsel i Berlin, den tyske ordens slott i Marienburg, La Grande Place i Brüssel, katedralen i Remis, basilikaen i Vezelay og mange flere.  

- Uegnet kvalifikasjonsgrunnlag

Autentisitet er et grunnprinsipp innen kulturminnevernet, og innebærer at kulturminnet består av sitt opprinnelige stoff. Jo mer opprinnelig og autentisk, jo mer verdifullt er det. 

– Autentisitet er blitt et universelt honnørord som må med for at et restaureringsprosjekt skal være kulturminnepolitisk korrekt, sier Egede-Nissen.

Selv mener han at begrepet ikke egner seg som universelt kvalifikasjonsgrunnlag.

– Begrepet er blitt utvannet, vidtfavnende og inkonsistent. Materiell autentisitet er blitt så viktig ikke minst fordi vi henger fast i nedarvede forestillinger som vi ikke er oss bevisst, mener Egede-Nissen.

Slippes inn bakveien

Han mener at teorien ikke henger sammen med praksis, nettopp fordi det er så mange eksempler på at også rekonstruksjoner blir vernet. 

– I teorien er det egentlig ikke åpnet for en slik praksis. Materiell opprinnelighet er vektlagt i så stor grad at en rekonstruksjon ikke skulle hatt noe der å gjøre.

– Likevel, hvis rekonstruksjoner er kulturelt viktige, slippes de inn bakveien. Det er som en grindgutt som har fått det for seg at han bare skal slippe gjennom hvite sauer. Men så ser han en svart eller grå med særlig fin ull. Istedenfor å endre forsettet sitt, leder han sauen til et hull i gjerdet. Det ligger en uoverensstemmelse mellom teori og praksis her, sier han.

Rekonstruksjoner blant arvesølvet

En god rekonstruksjon innebærer store investeringer, både i form av håndverket som utøves for å få kulturminnet i stand, og dermed også penger. 

- Ikke minst har det også en følelsesmessig side. Det betyr at rekonstruksjoner det er investert mye i, kan ha verdier og betydning på høyde med sine materielt autentiske forløpere, mener Egede-Nissen.

Blant de mest kjente norske kulturminner er det rekonstruksjoner vi ikke tenker over til daglig.

– Nidarosdomen er for eksempel delvis rekonstruert. Det samme er Akershus slott, Rosenkrantztårnet, Håkonshallen, Austrått. Eidsvollsbygningen ble nylig fredet etter at mange interiører og hele kjelleren var blitt rekonstruert. Vi har vernet rekonstruerte deler på linje med autentiske fordi vi vet at det ikke er opprinneligheten som veier tyngst, men verdien kulturminnet har for oss, sier stipendiaten.

Han legger til at hans prosjekt ikke er å nedvurdere originaler, men å oppvurdere kopier.

Varighet som verdi

Egede-Nissen mener fokuset bør vris bort fra autensitet og heller se på kulturminnets varighet.

I så fall vil dagens bygninger, som ikke bygges for å vare evig, ha begrenset fredningsverdi. 

– En fredning er ment å skulle bevare objekter for en uavgrenset fremtid. Men mye av det som bygges i dag har begrenset levetid, fordi vi bygger monolittisk. Det vil si at det ikke kan demonteres. Armert betong varer lenge, men på ingen måte ubegrenset. Uendelig vern av noe som er så begrenset går ikke opp, sier han.

Han mener kulturminnevernet bør begrense sitt nedslagsfelt til objekter som er kulturelt viktige, og som er laget for uendelig gjentatt vedlikehold, som for eksempel laftehus. Skjer det en råteskade i en tømmerstokk, så kan den tas ut, utbedres og settes inn igjen, noe som kan gjentas i det uendelige. 

– Etterkrigstidens måte å bygge på er samfunnets største energikonsument og produsent av avfall. Ved å frede samtidsarkitektur omfavner kulturminnevernet dagens ikke-bærekraftige praksis. Istedet burde vi, med historisk arkitektur som prinsipp, vise vei mot en moderne byggemåte tilrettelagt for ubegrenset livslengde, sier Egede-Nissen.

Det er da nærliggende å spørre om kunsthistoriekeren mener at nyere arkitektur, som for eksempel funksjonalisme, ikke bør ha en verneverdi. 

- Jeg skal ikke gjøre meg til talsmann for å oppheve vern av funksjonalismens bygninger på det grunnlag at de antagelig har en begrenset livshorisont, men jeg synes det er all mulig grunn til å tenke seg om før man legger varig vern på stadig flere nyere objekter i den hensikt å dokumentere samtiden, svarer han. 

Referanse:

Hans-Henrik Egede-Nissen: Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Doktorgradsavhandling ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo 2014

Katten lever midt iblant oss, samtidig som flere av dem lever vilt i skog, mark og bakgater. Det antas at det finnes rundt 600 millioner tamme katter i dag. Men vi vet fremdeles lite om hvorfor de er tamme.

Amerikanske forskere har forsøkt å kartlegge kattens genom, for å komme nærmere noen svar på hvordan pusedyrene kom så nære mennesket.

De fant en spesiell endring i kattens gener som kobles til søken etter fortjeneste og belønning. Det betyr at katten kan ha blitt tam fordi mennesker ga dem mat og oppmerksomhet.

- Tamme katter ble separert fra villkatter for ikke lang tid siden, og noen lever fortsatt vilt. Så vi er overasket over at vi har funnet DNA-bevis på kattens tamhet, sier Wes Warren i en pressemelding. Han er professor i genetikk ved Washington Universitet og er en av forskerne bak genom-analysen.

• Les også: Katten kan bli stresset av kos

Funnene kan tolkes ulikt

Forskere tror at katten ble temmet i Egypt for mellom ni og ti tusen år siden. Men det er ikke godt å si om det var katter som ble vant med menneskene eller omvendt.

Bjarne Olai Braastad, professor i dyreatferd ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), mener det er bra at forskere kartlegger gener for å søke mer kunnskap om kattens opprinnelse og hvordan dyret ble temmet. Han påpeker at vi vet mye om katten tre tusen år tilbake, men lite om tiden før det.

- Det foreligger flere myter om hvordan raser har oppstått. For eksempel vet vi ikke hvordan siameserkatten, den eldste katterasen, oppstod. Det eneste vi vet om denne er at den stammer fra Øst-Asia, sier Braastad. Selv har han forsket på forholdet mellom katter og mennesker.

Braastad påpeker at konklusjonen i studien baseres på mye antakelser. Han konstaterer at forskerne ikke kan vise at katten fikk belønning i Egypt for ti tusen år siden.

- Det vi kan si er at katten fikk lov til å være nær mennesket. Det viser 9500 år gamle graver på Kreta, der katter ble gravlagt sammen med mennesker. Hva som skjedde før den tid, vet vi ingenting om, men genstudier tyder heller ikke på at katter og mennesker hadde kontakt så mye tidligere. Så jeg antar at det raskt ble et symbiotisk forhold mellom katt og menneske, sier Braastad.

Han sier at det finnes flere typer tamkatter. Han påpeker at noen løskatter kan være tamme, og at andre kan være nesten umulig å temme på grunn av genetiske ulikheter. Katten husker også veldig godt, så dersom den har opplevd en traumatisk episode hos mennesker, vil det være vanskelig å temme dyret.

Rovdyr med fettnedbrytende gen

Den nye kartleggingen av kattens arvemateriale viser også at katter har dårligere luktesans enn hunder, men at de er gode til å lukte seg frem i sosiale miljøer og til potensielle maker. Katten kan lytte etter byttedyr, og de har gener som gjør de gode til å bryte ned fett fra kjøtt. De samme genene har man funnet hos mange andre rovdyr.

Dette fettnedbrytende genet finnes ikke hos mennesket eller kua. Det er fordi både kyr og mennesker har varierte kosthold og ikke har behov for nedbrytingen, ifølge forskerne.

Katter må få i seg taurin fra kjøtt. Uten denne aminosyren kan de bli blinde. Derfor bør ikke katten bli verken vegetarianer eller veganer. 

• Les også: Kresne kyr og griser skal over på norsk diett

Vi avlet egne skjønnheter

De amerikanske forskerne analyserte genene til tamme katter og sammenlignet dem med villkatter. Videre sammenlignet de funnene med gener fra en ku, en tiger, en hund og et menneske.

Utgangspunktet for kartleggingen var å studere arvelige sykdommer hos tamme katter. Noen av dem ligner nemlig på de som rammer mennesker. Forskerne så på nevrologiske lidelser, infeksjonssykdommer, samt hjerte- og karsykdommer. 

Forskerne kartla genomet til en hunn-Abyssiner-katt. De valgte henne fordi det er mulig å spore flere generasjoner gjennom genene hennes. I tillegg hadde katten en spesiell øyelidelse som forskerne ville se nærmere på.

Tospråklige har flere fordeler av å utfordre hjernen i vekslingen mellom ulike språk. Én av fordelene er at de blir gode til å skille mellom relevant og irrelevant informasjon.

De har begge språk i hodet, men er vant til å velge riktig språk til bruk i en situasjon. Da må de sørge for at det andre språket havner i bakgrunnen.

Nå har amerikanske forskere studert hva som skjer i hjernen når tospråklige tenker på denne måten.

Takket være erfaringen med språksjongleringen håndterer de tospråklige hjernene informasjonen med mindre anstrengelse enn andre.

– Det er som et trafikklys, sier en av forskerne, Viorica Marian, i en pressemelding.

– Tospråklige gir grønt lys i hjernen til ett språk, og rødt til det andre. Når du gjør det hele tida, blir du flink til å sile vekk de ordene du ikke trenger, sier hun.

Tunga rett i munnen

17 studenter som behersker både spansk og engelsk og 18 studenter som bare snakker engelsk skulle løse en språklig utfordring. Deltakerne i studien fikk høre et ord, og deretter se fire bilder.

Bildet de skulle plukke ut viste det ordet beskrev, et annet av bildene var av noe helt annet, men kunne beskrives med et ord som lignet lydmessig. For eksempel leste forskerne opp ordet «cloud», samtidig som det blant bildene fantes en «clown». Sky og klovn er vidt forskjellige, men ordene høres ganske like ut på engelsk.

Forsøkspersonene måtte derfor holde tunga rett i munnen for ikke å si feil ord.

Hjernen slappet av

Samtidig skannet forskerne hjernene deres ved hjelp av fMRI-skanning. De så på blodtilstrømmingen til to områder i hjernen. Blodtilstrømmingen til et område i hjernen er større når det arbeider hardt.

Det viste seg at de som bare kunne ett språk ble mer forvirret enn de tospråklige. Selv om gruppene var like flinke til å velge bildet som hørte til ordet, brukte de tospråklige hjernen mer effektivt.

Hjernene til de ettspråklige jobbet hardere for å løse oppgaven.

Det strømmet mer blod til de delene av hjernen som kontrollerer evnen til å hemme eller undertrykke informasjon. Dette er det samme området som tospråklige bruker til å legge vekk det ene av de to språkene de stadig har surrende rundt i hjernen, tror forskerne. Selv om begge språk er «aktive» i hjernen, bruker de bare ett av gangen.

De tospråklige var altså vant til å bruke denne delen av hjernen, og anstrengte seg mindre.

Det kan kanskje også forklare hvorfor de er bedre til å ignorere bråk på skolen enn klassekameratene, noe forsker Marian nylig fant i en annen studie.

Innebygd hjernetrim

Tospråklige trenger ikke i like stor grad å gjøre oppgaver for å trimme hjernen, mener forskeren.

– Det å bruke et annet språk gir innebygd trening for hjernen, sier Marian, som selv snakker tre språk flytende.

Og du trenger ikke lære to språk fra barnsben av for å få disse fordelene. Selv etter seks måneder med fremmedspråklæring blir voksne bedre, viser en annen studie Marian er med på.

Annen forskning har vist at det å lære et annet språk kan gjøre deg bedre i stand til å utøve en rekke oppgaver, fra problemløsning til rask veksling mellom ulike oppgaver.

Studier tyder blant annet på at tospråklighet beskytter mot Alzheimers og demens, at tospråklige husker bedre, og at hjernen tar bedre avgjørelser når du snakker et fremmedspråk.

Referanse:

Marian, V., m.fl.: Differential Recruitment of Executive Control Regions during Phonological Competition in Monolinguals and Bilinguals. Brain and Language, online 12. November 2014.

Smittevernekspert Preben Aavitsland er oppgitt over en artikkel som forskning.no publiserte i forrige uke.

• Les mer: - Velkjent at influensavaksine ikke virker på friske voksne

I artikkelen, som tar for seg en rapport fra The Cochrane Collaboration, står det at friske, voksne ikke trenger influensavaksine, og at vaksinen har liten effekt på influensasymptomer.

­– Rapporten i seg selv er det ingenting i veien med, men tallene gir rom for mange misforståelser og må tolkes med omhu, sier Aavitsland.

«Number needed to treat»

I rapporten kommer det fram at 71 personer må vaksineres hvis man vil unngå bare ett tilfelle av influensa.

Men hva betyr det?

i Cochrane-rapporten brukes begrepet NNT, som står for Number Needed to Treat.  Det forteller hvor mange som må vaksineres for å unngå ett tilfelle, men tallet vil variere i forhold til hvor vanlig sykdommen er.

– Dette tallet sier ingenting om hvor effektiv vaksinen er i seg selv. Den sier kun noe om hvor utbredt sykdommen er i det bestemte området, sier Aavitsland.

– Hvis for eksempel alle her i Norge skulle bli vaksinert mot malaria i morgen, ville tallet blitt uendelig høyt. Ikke fordi vaksinen ikke virker, men fordi det ikke er malaria her, sier han.

Meningsløst tall

Man må vaksinere 40 personer for å unngå ett tilfelle med influensasymptomer, står det videre i rapporten.

– Igjen er tallet en NNT-verdi, og sier derfor ingenting om hvordan vaksinen faktisk virker.

Dessuten kan influensasymptomer være så mangt.

– For eksempel vil forkjølelse, og til og med allergi gi slike symptomer, og selvsagt beskytter ikke influensavaksinen mot det, sier Aavitsland.

Han forklarer at det blir som å sette et tall på hvor godt en vaksine mot kolera virker mot diaré.

– Dette tallet er egentlig bare tullete, og kan ikke brukes til noe som helst, sier han.

Virker 80 prosent

Men vet vi hvor godt influensavaksinen virker?

– Ja, det gjør vi, sier Aavitsland.

– Vi vet at den har en effekt på 80 prosent på friske voksne og 70 prosent på friske barn.

Altså er sjansen for å bli smittet av årets influensa redusert med henholdsvis 80 og 70 prosent hvis en frisk voksen og et frisk barn person tar vaksinen.

Dette har man funnet ut ved hjelp av såkalte randomiserte studier. Det er studier der man deler en stor gruppe mennesker i to, gir den ene gruppen vaksine og den andre placebo, uten at personene selv vet hva de får. Deretter ser man på forekomsten av influensa i de to gruppene.

– Også dette tallet står rapporten, men kommer ikke fram i artikkelen til forskning.no, påpeker Aavitsland.

For risikogruppene, de som er gravide, eldre og kronisk syke, er tallet noe lavere, rundt 60 prosent.

– Det kan skyldes at disse personene på forhånd har et for dårlig infeksjonsforsvar til å nyttiggjøre seg vaksinen fullt ut, forklarer smitteverneksperten.

Bivirkninger

Han tror at mye av den økende skepsisen til influensavaksiner skyldes vaksinen som ble gitt i forbindelse med utbruddet av svineinfluensa i 2009, Pandemrix. Denne vaksinen viste seg å ha en veldig sjelden, men skummel, bivirkning: narkolepsi.

Aavitsland leder i dag rådgivingsselskapet Epidemi, men var på den tiden ansvarlig for Folkehelseinstituttets overvåking av smittsomme sykdommer.

– Narkolepsi var en overraskende, ny og ukjent vaksinebivirkning som ikke forekom i utprøvingen av vaksinen. Den ble oppdaget først da flere million mennesker var blitt vaksinert med Pandemrix, sier han.

– Men disse vaksinene er helt forskjellige – Pandemrix var en annen type vaksine enn den som brukes mot sesonginfluensa.

Svineinfluensa noe helt annet

De ordinære influensavaksinene ble brukt for første gang for 20 år siden. Viruskomponenten varierer noe fra år til år, avhengig av hvilket virus som det er aktuelt å beskytte seg mot. Men de andre komponentene, de som eventuelt kunne gitt skumle bivirkninger, er de samme i dag som for 20 år siden. Man følger også de samme prinsippene når vaksinene settes sammen.

– I løpet av disse årene har millioner blitt vaksinert og kun noen forbigående, milde symptomer har blitt innrapportert.

Vaksinen mot svineinfluensa, på en annen side, var noe annerledes satt sammen og inneholdt også et forsterkingsstoff som skiller den fra vanlig sesonginfluensavaksine.

Fornuftige råd

Aavitsland synes Folkehelseinstituttets sine vaksineråd for sesonginfluensa er fornuftige. De råder risikogruppene og helsepersonell med pasientkontakt til å vaksinere seg hvert år.

– Det er ingen tvil om at influensavaksinen redder mange liv, og det ville vært svært uheldig hvis risikogruppene og helsepersonell ikke fortsetter å la seg vaksinere.

Han ville helst sett at enda flere i disse gruppene vaksinerte seg.

Hvert år ikke skadelig

Han ser heller ingenting i veien for at også friske voksne og barn skal vaksinere seg årlig – hvis de skulle ønske det.

– For friske voksne og barn er influensa ytterst sjeldent noen alvorlig sykdom.

– Men det er ingenting som tyder på at noen tar skade av å vaksinere seg mot influensa hvert år, sier Aavitsland.

Ønsker nye vaksiner

Selv om dagens influensavaksiner fungerer godt, ønsker Aavitsland seg nye og enda bedre.

– Vi trenger influensavaksiner som beskytter bredere, altså mot flere influensatyper, og mer varig slik at man slipper å vaksinere seg på nytt hver høst. Tenk om vi kunne gi barn en influensavaksine som beskyttet dem resten av livet.

Ved utgravingen til tunnelen gjennom Fehmarn-sundet, tunellen som skal knytte Danmark og Tyskland sammen, har danske arkeologer funnet 5000 år gamle fotspor. De stammer fra steinalderfolk, som under en storm har forsøkt å redde sine flettede fiskegjerder. Det skriver Museum Lolland-Falster i en pressemelding.

– Det er ganske spesielt. Normalt er det søppel, i form av redskaper og keramikk, vi finner, men her står vi plutselig med fotspor satt av et menneske, forteller Terje Stafseth, arkeolog ved Museum Lolland-Falster.

– Vi kjenner dyrefotspor fra steinalderen, men menneskefotspor har vi så vidt jeg vet ikke støtt på før i Danmark, sier han.

Fotsporene er funnet omkring et flere meter langt system av fiskegjerder som har stått utenfor stranden.

Se fotsporene i videoen øverst i artikkelen.

Forsøkte å redde fiskegjerde

Funnet viser, ifølge arkeologene, at fiskerne har forsøkt å redde deler av fiskegjerdet, før en stormflo har skylt over hele fangstsystemet og dekket det med sand.

Minst to personer – etter fotstørrelsene å dømme – har gått ut for å redde det de kunne, og har senere oppført fiskegjerdet et stykke unna.

Sanden fra oversvømmelsen har etterlatt tydelige fotspor til ettertidens arkeologer. Både på overflaten og dybden.

– Undersøkelsene har vist at folkene flere ganger har reparert og flyttet deler av fangstsystemet, for å tilpasse det til kysten og strømmen. Vi kan se at har vært viktig for dem, sier Stafseth.

Utgravingen i området er fortsatt ikke avsluttet, og arkeologene ved Museum Lolland-Falster håper derfor at videre undersøkelser kan fortelle enda mer. 

– Tabu og kontekst er viktige stikkord når det gjeld banning og skjellsord, seier Gunnstein Akselberg, professor og språkforskar ved Universitetet i Bergen.

Eit bannord vert til ved å riva det ut av den opphavelege samanhengen. Då får det ny kraft og ein ny funksjon.

– Ein kan godt snakka om sex og avføring, det vert sett på som greitt i ein forventa kontekst – i fagtermar i ei medisinsk lærebok eller på besøk hjå legen. Men når ein engelskmann utbryter fuck eller me seier drit, då får ordet ein ny verdi. Innhaldet vert annleis, seier Akselberg.

Ifølgje forskaren finst det tre hovudkategoriar av banning. Den første er banning med religiøse omgrep. Gud, Fanden, helvete og himmel er nokre døme. Banning rundt sex skildrar gjerne kjønnsorgan og ein seier kuk og fitte, eller ein skildrar sex og seier pule eller knulle.

– I den tredje kategorien brukar ein ord som piss, drit og lort, dei litt skitne kroppsfunksjonane. I tillegg finst til dømes kategoriar som er politisk lada, der ein kallar folk for fascist eller diktator og liknande.

Religiøs straff

Sjølve ordet banning stammar frå katolisismen. Eit interdikt eller å lysa nokon i bann var ei religiøs straff.

– Innom katolisismen påkalla ein til dømes Gud og Jesus om ein trengte hjelp, og når ein seier faen påkallar ein jo djevelen. Dette har etablert seg i språket som kraftuttrykk, sjølv om me som samfunn ikkje er like religiøse lenger, seier Akselberg.

– Nesten-banning er ei litt mildare form for denne typen banning: søren, fy fader og salte er former av andre og kanskje sterkare bannord, og er nok etablerte for ikkje direkte å påkalla maktene.

Når vi bannar, er det ein måte vi uttrykkjer kjensler på. Under press kan sjølv den reinaste sjel seia faen om han eller ho smeller ei tå i eit bordbein.

– Ein kan nesten seia at å banna kan ha ein smertestillande effekt, om ein gir sterkt uttrykk for det ein kjenner så hjelper det på. Små ungar hyler jo om dei slår seg, men det skal jo ikkje sterke mannfolk gjera, seier forskaren.

Kan mista krafta

Bannord kan etter kvart mista krafta si og slutta å vera bannord. Kødd og kødding er eit døme på det. Det er eigentleg eit anna namn på eit hanndyr sitt kjønnsorgan.

– Dette er eit ord som for ikkje så lenge sidan var veldig sterkt, men som etter kvart har glidd inn i språket til mange. No er det eit ord du kan lesa i lesarinnlegg. Ein veit kva kuk, pikk og fitte er, men kødd veit nok ikkje alle kva tyder, seier Akselberg.

Han trur at menneske alltid har banna. Ser du på runepinnar på museet er det ganske kraftig språk der. Romarane banna, der var det mykje drit og avføring som prega bannespråket.

Og ein vil nok alltid banna, trur Akselberg.

– Vi treng desse kraftuttrykka. Det er sjølve hjartespråket, det kjem fram når ein vert skikkeleg pressa. Mange av bannorda vi brukar i dag vil fortsetja å brukast, men vi vil også få nye.

Sjølv banner han ikkje så mykje.

– Men helsiken, fanken og søren òg! er vel dei eg brukar om situasjonen krev det.

1960-tallets skogplanting har nå blitt til hogstmoden skog. Norge har nå tre ganger så mye skog som i 1930-årene, og Kystskogmeldinga fra 2008 konstaterte at felling av skog i kystfylkene lå langt under det som var ønskelig. Avvirkningen kunne nesten tredobles uten å få konsekvenser for det biologiske mangfoldet, ble det sagt.

Men transport av tømmer er dyrt i Norge. Det skorter på kapasitet og kvalitet på veiene, det er lange distanser, vanskelig terreng, og mange flaskehalser.

– I dag opereres det med mange ulike løsninger, og transportkostnadene varierer fra fylke til fylke. Det er klart innsparinger å hente, sier Helge Kårstad i Kystskogbruket, et samarbeid mellom kystfylkeskommunene fra Rogaland til Finnmark.

Han mener nye tall og analyser kan vise hvordan ting kan gjøres smartere og bedre logistikkmessig.

Flaskehalser

Forskere ved Sintef foreslo i 2011 hvor det burde bygges kaier for å skipe ut tømmer. Nå skal de se på investeringer i skogsbilveier, flaskehalser på det offentlige veinettet samt kaier for sjøtransport, og hvordan det regionalt kan skapes effektive og lønnsomme verdikjeder for skogsindustrien.

Men mye vil også avhenge av generell opprustning av det offentlige veinettet.

• Les også: Tømmerbilene gir mest CO2-utslipp i skogbruket

Forskerne må derfor skaffe informasjon om skogressurser og alle små og store veier som slynger seg i kystkommunene fra Finnmark i nord til Vest-Agder i sør. I tillegg må de skissere hvordan en utbygging av ny og bedre infrastruktur kan gjennomføres.

Denne utbyggingen må sees i sammenheng med forslagene til lokalisering av nye kaier – og de som allerede er blitt utbedret eller bygd. Sjøtransport kan i mange tilfeller være et billigere alternativ enn å frakte tømmer med bil.

Utbygging av infrastruktur

– Utgangspunktet vårt er å finne ut hvor man skal starte med investeringer i et 20-årsperspektiv, sier Vibeke Nørstebø ved Sintef.

Forskerne starter med en kartlegging og å lage modeller som får fram hvordan alt henger sammen og hvordan den ene løsningen må avveies mot den andre.

– Vi ser for oss en stor modell der tømmeret er produktet som er i toppen, alle kundene er plassert ventende nederst, og der midtpartiet viser hvordan tømmeret kan fraktes – og hva som ligger i de ulike veivalgene, sier Nørstebø.

For løsningene er ikke innlysende. Det finnes små veier med kort avstand til målet, men der det ikke kan kjøres med henger og tung last.

Så finnes det veier der det tar lengre tid, men som til gjengjeld kan klare lastebiler med tyngde på 50–60 tonn, og mulighet for skipsfrakt av store kvanta – som gjerne er lønnsomt over større avstander. For forskerne gjelder det å få med alt i det store bildet, og å lage modellen nøyaktig nok.

Effektive verdikjeder

Men modellen må også si noe om hvor og hvordan tømmeret skal gå om man vil maksimere lønnsomheten for en hel region.

– Når vi vurderer en oppgradering av veier, må vi se dette i sammenheng med rammebetingelser, samt hva som allerede finnes og hva som planlegges av annen virksomhet, sier Nørstebø.

Forskerne bruker Nordland og arbeidet med å optimere transport av tømmer i fylket, som et eksempel. I dag fungerer det for eksempel slik at dersom skogen befinner seg langt sør, fraktes tømmeret til Norske Skog i Skogn, helt sør i Nord-Trøndelag.

• Les også: Skogbrukets kostnader kartlagt

Men Nordland har også en sluttbruker som produserer sponplater. Bedriften Arbor må stadig dra lenger fra Hattfjelldal for å skaffe tømmer til sin produksjon, og det bekymrer ledelsen som ikke synes noe om lekkasjen ut av fylket.

– Så når vi skal tenke lønnsomhet for hele regionen, må vi tenke: Er det lønnsomt for det enkelte tømmerlasset, eller for helheten i regionen? sier Nørstebø som også drar fram et annet eksempel fra Nordland.

Det ble nemlig plantet mye skog i fylket for 40–50 år siden. Ikke på ett stort område, men på små, spredte flekker som er svært vanskelig tilgjengelige. Det er få eller ingen veier inn til områdene, og tømmermengdene er hver for seg for små til båt.

Så på hvilken måte skal man hogge skogen for å få fylt en båt? Og hvordan koordinere alle de små områdene?

– Til slutt er det jo slik at tømmer ofte går til sagbruk og massevirke, men det blir igjen kvist og kvas. Og hva gjør vi med det? Det finnes noen små bioenergianlegg i Nordland, men om man vil bygge flere, bør disse i tilfelle bygges ut i nærheten av skogen?

Samfunnsøkonomi

Å gå i gang med et arbeid som dette, er aldri enkelt, ifølge Nørstebø.

– Det er svært mange aktører inne i bildet og mye å ta hensyn til. Vi konsentrerer oss om å se på den samfunnsøkonomiske helheten og at denne skal bli mest mulig lønnsom.

Forskningen skal ende opp med at aktørene skal få enkle retningslinjer og sjekkpunkter de kan forholde seg til som forteller dem noe om lønnsomhet i aktiviteter som vil være aktuelle for dem. Hvor vil det for eksempel være mest lønnsomt å transportere tømmeret? Og vil det være lønnsomt å etablere sagbruk her i området?

• Les også: Hvilket fylke har mest skog?

Sommeren 2015 skal arbeidet være sluttført og et forslag til en utbyggingsplan over infrastruktur skal ligge klar. Her vil det stå hvor det er mest lønnsomt å investere i skogsbilveier, flaskehalsutbedringer og utbygging av kaier – på kommune- og fylkesnivå.

– Tallene som kommer fram vil være med på å sortere ut områder der det knapt er lønnsomt å drive med skog. Rapporten kan forbigås i stillhet uten at noen beslutninger tas, men også lede til at det velges å investere i enkelte områder, og ikke i andre, sier Kårstad.

– Over tid er jeg overbevist om at innholdet vil ha påvirkning og redusere de totale transportkostnadene for skogsvirke.

Super Nintendo, Sega Genesis

When I was dead broke, man I couldn’t picture this

50 inch screen, money green leather sofa

Got two rides, a limousine with a chauffeur

Phone bill about two G’s flat

No need to worry, my accountant handles that

And my whole crew is loungin’

Celebratin’ every day, no more public housin’

Låta Juicy, av The Notorious B.I.G., er et godt eksempel på positiv billedbruk som kan brukes i sammenheng med terapi, mener forskere.

Gammel teknikk

- Vi tror at hiphop, med sin fyldige, visuelle narrative stil, kan brukes til å utivkle terapi som er mer effektiv mot spesifikke grupper, og kan hjelpe pasienter med depresjon i å utvikle mer positive bilder av seg selv, sitasjonen sin og fremtiden sin, sier forskeren Akeem Sule i en pressemelding.  

Sule introduserte nylig et initiativ sammen med Dr Becky Inkster, kalt HIP HOP PSYCH, i det medisinske tidsskriftet The Lancet Psychiatry. Prosjektet tar sikte på å bruke nettopp hiphop som virkemiddel. 

Forskerne mener de positive bildene i noen hiphop-låter kan brukes i en vanlig terapeutisk teknikk som kalles positiv visuell billedbruk. Der oppfordres pasienten til å bruke fantasien for å hjelpe dem gjennom vanskelige hendelser, som for eksempel depresjon.

Å bruke hiphop i den forbindelse gjør også terapien mer skreddersydd for den enkelte bruker.

God respons

Lederne for prosjektet har som målsetning å besøke både skoler og fengsler for å bruke hiphop som virkemiddel for sunn mental helse. Sule kan allerede melde om interesse fra flere hold.

- Vi har hatt en enorm respons fra samfunnet, pasienter, innsatte og foreldrene til kunstnere og fans, hevder forskeren.

- Det har gått omtrent førti år siden hiphop først oppstod i ghettoene i New York City, og den har kommet langt siden da, hvor den både har påvirket så ulike områder som politikk og teknologi. Nå håper vi å legge til medisin på lista, forteller Sule.  

Sule og Inkster håper at ved å vise at slik musikk kan brukes i psykiatri, kan de rekruttere mental helsearbeidere med ulik etnisk og sosioøkonmisk bakgrunn.

Referanse:

Sule, A. og Inkster, B. Hip hop state of mind. The Lancet Psychiatry (2014) [sammendrag her]

Helsepersonell med god utdanning, behandling som virker og nærhet til sykehus og lege er de tre kriteriene som deltakerne i undersøkelsen mener er viktigst for at helsetjenestene skal ha god kvalitet.

Samtidig som 88 prosent av respondentene vurderer kvaliteten i helsetjenesten som veldig eller ganske god, mener cirka 20 prosent at det er veldig eller ganske sannsynlig å bli skadet under sykehusbehandling.

41 prosent mener det er samme kvalitet på norske helsetjenester som i EU-land, mens 33 prosent mener den er bedre.

Dette kommer fram i GallupPanelet, en undersøkelse som måler hvordan befolkningen ser på pasientsikkerhet. Resultatene er oppsummert i den nye publikasjonen Pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten.

Fire av ti har opplevd pasientskade

I underkant av 40 prosent i panelet svarte at de selv eller noen i familien har opplevd en uønsket hendelse som har ført til skade i kontakt med helsetjenesten. De oppfatter at det er mest sannsynlig at skadelige hendelser oppstår i forbindelse med diagnostisering og som følge av sykehusinfeksjoner.

– Det ser ut til at den økte åpenheten om skadelige hendelser i helsetjenesten de siste årene ikke nødvendigvis gjør at folk bedømmer sannsynligheten for å bli skadet som høyere.

– Det kan heller være at denne åpenheten fører til et mer realistisk syn på skadelige hendelser, sier avdelingsdirektør Anne Karin Lindahl i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Når det gjelder former for oppreisning som paneldeltakerne mener å ha rett på ved skadelige hendelser, vil de helst ha økonomisk erstatning, en forklaring på årsakene til skaden eller en formell innrømmelse.

Dette er den fjerde målingen om kvalitet og pasientsikkerhet som er gjennomført i GallupPanelet. Over tid holder resultatene fra denne undersøkelsen seg stabile.

Resultatene for 2014 er noe bedre enn de øvrige årene, men ganske lik sammenlignet med 2011 på overordnede spørsmål om pasientsikkerhet og kvalitet.

Metodiske begrensninger

Det er flere metodiske begrensninger ved undersøkelsen. Blant annet ble ikke hele utvalget trukket tilfeldig, og Kunnskapssenteret har hverken informasjon om de som ikke svarte eller svarprosenten når det gjelder rekrutteringen til GallupPanelet.

Dette betyr at det er vanskelig å vurdere om deltakerne representerer befolkningen på en god måte. I tillegg er ikke spørreskjemaet godt nok evaluert i Norge, det er kun oversatt fra et europeisk spørreskjema.

– Alt i alt mener vi derfor at vi må være varsomme med å generalisere resultatene på den norske befolkningen, sier Lindahl.

Referanse:

Haugum  m.fl: Pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten i 2014 og endringer over tid: undersøkelser med basis i GallupPanelet, notat fra Kunnskapssenteret, November 2014.

– Philae fungerer bra. Batteriet fungerer og leverer strøm, opplyser Philippe Gaudon i den franske romfartsorganisasjonen CNES.

Han legger til det ut ifra bildene ser ut som at sonden befinner seg i en bratt skråning.

Sonden skulle fortøyes med harpuner som ble skutt inn i kometen, men i timene etter den historiske landingen var forskerne fra Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) usikre på om sonden satt godt nok fast.

Informasjon fra romsonden torsdag tyder på at den måtte lande tre ganger før den fikk skikkelig feste.

Harpunene man fryktet ikke fungerte, ble testet i Stavanger for 21 år siden.

– Dette er veldig kjipt, for det var jo det nærmeste vi kom en teknologi som vi var med på, sa administrerende direktør Brage W. Johansen i Zaptec – som i dag blant annet leverer teknologi til NASA – til NRK da det var usikkert om harpunene ble skutt ut som de skulle.

Målet med ferden er å undersøke kometens støv og is for å finne partikler fra solsystemets dannelse. Forskerne håper den vil være i drift i minst en uke. Går alt som det skal, kan den imidlertid fungere i månedsvis.