Den omtales gjerne som selveste indrefileten i byen, den gamle verftstomta i Tromsø. Planene for området har versert i kommunen i årevis og skulle svare på voksesmertene i Tromsø. 

Men selv om arkitekttegningene ligger klare og frister med både sjøutsikt, grøntområder og bryggeleiligheter, så er ikke alle brikkene på plass.

Dette er et typisk eksempel på det Torill Nyseth kaller flytende planlegging, både i positiv og negativ forstand.

Nyseth er professor ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging på UiT, og har publisert en vitenskapelig artikkel om flytende planlegging. Artikkelen har vakt interesse langt utover landets grenser. 

- Utfordringene i Tromsø er ikke spesielt annerledes enn i andre deler av verden hvor byer vokser fort. Det kan for eksempel være problemer med å få lagt til rette for nok boliger, eller å se hva byen er best tjent med – kjøpesenter utenfor sentrum eller et aktivt sentrum. Men i Tromsø har utfordringene vært veldig synlige og de har blitt jobbet mye med, sier hun.

En balansekunst

Det hele startet på midten av 1990-tallet, da kommunen startet arbeidet med en ny sentrumsplan. 

Men byplanlegging er komplekst, det må tas mange hensyn.

- Det kan for eksempel være at sterke næringsinteresser utfordrer behovet for grøntarealer, effektiv transport, ønsket om å ivareta en byfasade og verneverdige bygg, Men det kan også handle om å ha et overordnet miljøperspektiv og å se byutvikling som tilrettelegging for god folkehelse, forteller Nyseth.

- De som planlegger forsøker å tenke langsiktig, men samtidig blir rammefaktorene forandret hele tiden ved at det stadig dukker opp nye prosjekter med nye aktører. Og politikerne har ofte kun et fireårsperspektiv i det de gjør, sier Nyseth.

Det hele blir en flytende prosess, med stadig nye og kompliserende brikker, som skal finne sin plass.  

- Å ivareta hensynet til fleksibilitet, håndtere mange aktører med ulike interesser og samtidig ha hendene på rattet i planprosessen er en vanskelig balansekunst, sier Nyseth. 

Havari og ny start

Offentlig planlegging blir enda mer komplisert når stadig mer planlegging utføres av offentlige aksjeselskaper eller private virksomheter. Da får ikke offentligheten innsikt i prosessene før prosjektene er i ferd med å bli satt ut i livet, og politikerne er kun med på å godkjenne sluttresultatet.

- Den flytende planleggingen blir lukket og markedsstyrt, og hvem sitter da med ansvaret for å kvalitetssikre prosessene eller for sluttresultatet om prosjektet havarerer? spør Nyseth.

I Tromsø havarerte prosjektet som skulle sette fart på sentrumsutviklingen, noe Nyseth bruker som eksempel i sin egen forskning. 

Samtidig påpeker hun at havariet også utløste kreative og inkluderende prosesser.

- I ni år hadde kommunen jobbet med en sentrumsplan, og da politikerne avviste den, ble det rom for nytenking, kreativitet og en demokratisering av planarbeidet, sier hun.

Kommunen la til rette for en mer demokratisk planprosess hvor folk flest og interessegrupper ble invitert inn i arbeidet gjennom seminarer, folkemøter og byvandringer. Også næringsaktører meldte seg på, og det hele ble til Byutviklingens år i 2005-2006. 

Internasjonal interesse 

Artikkelen til Nyseth har til nå blitt lastet ned over 2000 ganger, oftest i USA, India, England, Kina og Australia. Forskeren selv har aldri opplevd maken, og har ingen fullgod forklaring på den store interessen. 

- Jeg vet ikke hvem som har lest den, men jeg ser jo at den blir lastet ned i områder rundt om i verden hvor det er sterk vekst og press i byområdene. Uansett er det kjekt at den jobben vi gjør med samfunnsplanlegging, blir lagt merke til verden over, sier professoren. 

Referanse: 

Torill Nyseth. Fluid Planning: A Meaningless Concept or a Rational Response to Uncertainty in Urban Planning? Kap. 2 i Advances in Spatial Planning. 2012. DOI: 10.5772/35098

I skyggen av suksessen til innvandringsmotstanderne Sverigedemokratene, var det også en annen gruppe som klarte seg svært godt ved det siste valget i Sverige.

Feministisk Initiativ (Fi), med Gudrun Schyman i spissen, fikk plass i EU-parlamentet. Det manglet også bare noen få stemmer på at Fi skulle få plass i den svenske Riksdagen. Framgangen var stor siden forrige valg.

Økende engasjement i Norge

I Norge har vi også sett et økende engasjement for feminisme i 2014.

Da regjeringen ville røre ved abortloven, ble det full samling. Over 10 00 gikk i 8. mars-toget i Oslo i år. Høyre har satt ned et likestillingsutvalg, og Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om likestilling.

Feminisme er trendy også utenfor Skandinavia.

2014 ble året da en rekke internasjonale toppolitikere tok på seg T-skjorter der det står ”This is what a feminist looks like”.

2014 er også året da det blir en toppnyhet at den konservative britiske statsministeren ikke ville erklære seg som feminist og ta på seg den samme T-skjorta.

Hvorfor Sverige og ikke Norge?

Men til tross for at feminismen står på dagsordenen hjemme og ute, så fins det foreløpig ingen motsats til partiet Feministisk Initiativ her i Norge.

Og hvorfor får et feministisk parti suksess i Sverige, mens debatten om å danne et slikt parti har vært så godt som fraværende her i Norge?

Dette ble grundig diskutert da svenske og norske forskere og politikere møttes i Oslo denne uka.

Konklusjonene er at det fins noen viktige forskjeller mellom Norge og Sverige.

Til tross for at vi er to land som står hverandre nær og hvor mange tenker likt, så tenker og snakker vi ganske ulikt om likestillingsspørsmål.

Ingen svenske statsministere

I Norge har vi kvinnelig statsminister, finansminister, LO-leder og NHO-leder. Og mange av partilederne våre er kvinner.

Sverige har ennå til gode å ha en kvinne i statsministerstolen. Da de svenske sosialdemokratenes kanskje mest kjente kvinnelige leder gjennom tidene, Mona Sahlin, tapte valget som leder for ”sossarna” i 2010, mente hun at kjønn var en årsak til at viktige svenske medier hadde vendt seg mot henne.

Er det sannsynlig at noe lignende ville kunne skjedd i Norge?

Norske politikere følger ikke med

Tall tyder på at likestilling som ideal støttes av mange. Men blant stortingspolitikerne våre er ikke temaet så viktig.

I en undersøkelse svarer 79 prosent av velgerne at de ønsker mer likestilling. Men bare 55 prosent av representantene på Stortinget sier at det bør legges til rette for mer likestilling.

SV er det eneste partiet på Stortinget hvor alle politikerne sier at dette er viktig. Bare halvparten av de spurte stortingspolitikerne i Arbeiderpartiet mener man bør gå videre med likestillingen, i Høyre mener 8 prosent det samme, og i Fremskrittspartiet ingen.

Det fortalte Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

En skarpere tone

Samfunnsforskeren mener likevel at tonen i den svenske likestillingsdebatten er langt skarpere enn vi er vant med her hjemme.

– Svensk likestillingsdebatt er annerledes enn norsk. Det blir brukt ord og begreper, og det serveres analyser av undertrykking og diskriminering, som er den norske likestillingsdebatten helt fremmed, sier hun.

I Norge mener vi at likestillingen sakte, men sikkert blir bygd opp, og at vi er på vei. I Sverige handler likestillingsspørsmål mer om at det er mangel på likestilling, mener Teigen.

To helt forskjellige forklaringer

Sammen med sin svenske kollega Lena Wägnerud ved Göteborgs universitet har Teigen undersøkt norske og svenske eliters oppslutning om likestilling.

«Hvorfor dominerer menn i topposisjoner i samfunnet?»

Det var ett av flere spørsmål forskerne spurte et bredt felt av toppledere i norsk og svensk samfunnsliv.

Svarene de fikk ble svært forskjellige. Svenske kvinner og norske menn utgjør ytterpunktene.

I Norge vektlegger vi kvinners valg

Svenske kvinner på elitenivå i det svenske samfunnet, mener at mangel på likestilling skyldes at kvinner blir diskriminert og ekskludert. De ser på fraværet av kvinner i toppstillinger i Sverige, som et uttrykk for at kvinner blir diskriminert og stengt ute fra uformelle nettverk.

Norske menn i topplederstillinger mener derimot ikke at det er diskriminering som er årsak til fraværet av kvinnelige toppledere. De mener at fraværet først og fremst kommer av at kvinner ikke søker seg til slike posisjoner.

Svenske menn på elitenivå peker mye oftere enn de norske, på at mannsdominans på toppen kommer av at kvinner blir diskriminert og utestengt fra nettverk. De norske kvinnene er ganske enige i dette. Men altså ikke de norske mennene.

– I Norge blir mangel på likestilling sett på som kvinnenes eget valg.

– I Sverige er likestillingsdebatten mer opptatt av å forklare strukturelt hvorfor kvinner ikke kommer seg til topplederstillinger, mener Teigen.

Ikke personfokus i svensk politikk

Når Sverige ennå ikke har hatt noen kvinnelig statsminister, er en viktig forklaring at kvinnelige svenske politikere er blitt stengt ute fra uformelle nettverk, mener statsviter Jenny Madestam ved Stockholms universitet.

– I svensk politikk har organisasjonene vært viktigst, ikke enkeltindividene. Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen har dominert politikken, og disse organisasjonene er preget av nettverk, kontakter, møter og kongresser. Personene som er på disse treffene, jobber seg sakte, men sikkert opp i organisasjonene. Menn har i større grad hatt mulighet til å gjøre det enn kvinner.

Schyman – et politisk fenomen

I svensk politikk har ofte personspørsmål blitt tonet ned. Men et klart skifte har skjedd. Noe partilederen for Feministisk Initiativ, Gudrun Schyman skal ha mye av æren for, mener Madestrøm.

– Det er vanskelig å skille partiet Fi sin framgang fra Gudrun Schyman selv. Hun er veldig populær blant velgerne og er nærmest å betrakte som et politisk fenomen.

Schyman har lang erfaring fra politikken. Hun var lenge leder for Vänsterpartiet og er kanskje den mest uortodokse politikeren i nabolandet. I 2003 sammenliknet hun det svenske samfunnet med Talibans Afghanistan. Og i 2010 satte hun fyr på 100 000 kroner for å illustrere lønnsforskjellen mellom menn og kvinner.

Da hun var med på å starte partiet Feministisk Initiativ i 2005, var ikke timingen så god for partiet. Men i mellomtiden har partiet rukket å bygge seg opp som organisasjon.

Om Norge skal få et tilsvarende parti som Fi, kreves det timing, organisering og lederskap. At alt dette skal skje på samme tid, er nok ikke så sannsynlig, mener Madestrøm.

Mange av settefiskanleggene i Chile har slitt med høy dødelighet på fisken. Årsaken var en kombinasjon av giftig aluminium og kobber.

Forhøyet kobberkonsentrasjon er også en utfordring for en del norske settefiskanlegg.

– Kobber skader fiskegjellene og hindrer blant annet fiskens utskilling av ammoniakk, sier Åse Åtland, forskningsleder ved seksjon for akvakultur i Niva.

Nå har forskere ved Norsk Institutt for vannforskning (Niva), i samarbeid med Universitetet i Valparaiso i Chile, funnet løsningen på problemet.

Giftstøt

Giften som ble observert i Chile kom i pulser, det vil si støtvise doser med gift. I Chile erfarte næringen at støtene ofte kom samtidig med vulkansk aktivitet. I Norge er kobber naturlig forekommende i berggrunnen, og kan komme støtvis etter perioder med mye nedbør.

– For best mulig å etterligne situasjonen i settefiskanleggene i Chile i 2008, ga vi fisken tre kortvarige pulser på 2–3 dager med forhøyet konsentrasjon av kobber og aluminium, forklarer Åtland.

Laksen ble utsatt for dette på tidlige livsstadier, fra rogn til startfôringsstadiet. Det viste seg at selv kortvarige eksponeringer ga flere døde fisk. 

Gode resultater

For å løse dette problemet, tester forskerne to alternative metoder for vannbehandling: Filtrering av vannet gjennom knust marmor og dosering av flytende natriumsilikat.

Natriumsilikat er kommersielt tilgjengelig i flytende form og brukes mye i oppdrettsnæringen i Norge. At silikat virker mot giftig aluminium har vært kjent en stund, men nå er det mulig for næringen å bruke i praksis.

– Begge metodene ga gode resultater, og reduserte dødeligheten til samme lave nivå som fiskene i kontrollgruppen uten metalltilsetning, sier Åtland.

Hun påpeker at behandlingen med knust marmor ga enda lavere dødelighet enn hos kontrollgruppen.

Trygghet for næringen

Studiens resultater viser at fiskeoppdrettere som allerede doserer silikat, har en viss trygghet for at det – i tillegg til å avgifte aluminium – også virker mot giftig kobber, og kombinasjonen av disse metallene.

– For dem som sliter med dette på rognstadiet, ser vi at bruk av knust marmorfilter virker aller best. Denne metoden kan være det beste valget siden det er snakk om noe mindre vannmengder på dette stadiet i produksjonen, avslutter Åtland.

Referanse:

Pessot m.fl:  Water treatment with crushed marble or sodium silicate mitigates combined copper and aluminium toxicity for the early life stages of Atlantic salmon (Salmo salar L.), Aquacultural Engineering Volume 60, May 2014, Pages 77–83, doi:10.1016/j.aquaeng.2014.04.001.

- Tidligere var det ofte et problem at de ikke fikk tak i fastlegen på telefon, noen sa de følte seg som “masedamer”. Nå kan de skrive en e-melding og oppgaven er gjort, sier Line Melby, sosiolog ved Universitetet i Oslo og Sintef. 

Hun har deltatt i et forskningsprosjekt som har sett på betydningen e-meldingene har for informasjonsstrømmen mellom hjemmesykepleien, fastleger og sykehus. 

E-meldingene sendes kryptert via Norsk helsenett mellom forskjellige aktører i helsetjenesten, for eksempel fra en sykepleier til en fastlege. De omtales gjerne som PLO-meldinger, en forkortelse for pleie -og omsorg. 

Ikke god nok kommunikasjon

For den yngre generasjonen er telefaxen en museumsgjenstand. Men rundt omkring på landets sykehus, legekontor og hjemmetjenester står det fortsatt telefaxer som spyr ut papir til ansattes og Helsedirektoratets store fortvilelse.

I 2008 kom direktoratet med Nasjonalt meldingsløft der målsetningen var at e-meldinger skal erstatte papirbasert informasjonsflyt. Dette skulle føre til bedre og mer effektiv kommunikasjon.

- Helsearbeidere har lenge vært frustrerte fordi helsevesenet er så fragmentert og spesialisert. Kommunikasjonen innad i helsevesenet har ikke vært god nok, sier Ragnhild Hellesø, førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitet i Oslo. Hun har ledet forskningen på e-meldinger i hjemmesykepleien. 

Samhandlingsreformen som trådte i kraft i 2012 har gitt mer midler og ansvar til helsetilbudet i kommunene. Samtidig har det vært forsket relativt lite på hjemmesykepleien.

- Hjemmesykepleien har fått mer ansvar og tyngre oppgaver de siste ti årene, og de mottar stadig sykere pasienter. Men da vi startet med dette i 2010, var det forsket lite på hjemmetjenestens informasjonsbehov. Hvordan kan vi utvikle gode tjenester når vi ikke vet noe om forholdene fra før av, spør Hellesø. 

Alt fra medisiner til timebestilling

Per september 2014 har 386 kommuner tatt i bruk eller lagt til rette for elektroniske meldinger. Dette dekker 95 prosent av befolkningen.

En fastlege som ble intervjuet i undersøkelsen, forklarte bruken av meldingene slik:

«Ofte kan det være medisinbestillinger. Det kan være meldinger om helseproblemer, det kan være spørsmål om bivirkninger av medisiner, eller forverring av sykdomstilstander, nye sykdomstilstander. Også sånne enkle forespørsler om å få komme til time».

Enklere og mer kommunikasjon

Tre kommuner var med i studien, og et stort utvalg helsepersonell og administrativt ansatte ble intervjuet. Forskerne har vært spesielt opptatt av hvilken betydning bruk av informasjonsteknologi har hatt for kvaliteten og nøyaktigheten på informasjonen som utveksles.

Ifølge forskerne har innføringen av e-meldinger gjort kommunikasjonen enklere, den har økt og bidratt til automatisk dokumentasjon. 

- E-meldingene fyller et udekket behov for kommunikasjon. Tidligere var kommunikasjonen mer muntlig, enten gjennom telefon eller ansikt til ansikt. Informasjonen ble mer unøyaktig, sier Line Melby.

E-meldingene erstatter likevel ikke tidligere kommunikasjonsmåter. Telefon er for eksempel nødvendig i hastetilfeller.

- Det er ekstra spennende at prosjektet har vært ute i kommunene akkurat idet den nye praksisen blir etablert, og ikke i etterkant, sier Maren Sogstad, leder ved Senter for omsorgsforskning, Østlandet.

Hun synes det har kommet fram nyttig kunnskap om kommunikasjon i helsesektoren. Funnene er interessante for kommuner som enda ikke har implementert systemet. 

- Det er viktig å få bedre innsikt både i hva som var utfordringene tidligere, og hva som fortsatt er det, og se hvordan teknologiske løsninger gir nye og bedre praksiser, sier Sogstad.

Reduserer feil i behandlingen

I tillegg til intervjuene har Melby og Hellesø vært med hjemmesykepleien ut på 97 hjemmebesøk. Hjemmesykepleierne fortalte at de følte de ble tatt mer på alvor, og at e-meldingene bidrar til bedre tilgjengelighet og kvalitet i kommunikasjonen.

De skriftlige meldingene gir også rom for refleksjon og betenkningstid. Både leger og sykepleiere mente det reduserte feil i behandlingen og omsorgen.

- E-meldingene blir en del av pasientjournalen. Dette skaper en kunnskapsbygging om pasienten, som øker pasientsikkerheten, sier Ragnhild Hellesø.

Startproblemer

Men det blir ikke bare dansing på roser selv om e-meldingene er innført.  

En sykepleier ved et sykehus hadde dette å si om e-meldingene:

«Så ser jeg jo de tekniske delene som jeg synes man kan forbedre. Det tar for eksempel for lang tid å få opp PLO-meny, og det tar for mange klikk å komme gjennom, liksom.» 

Noen syntes det var forvirrende både å forholde seg til telefon, papir og e-meldinger. Andre har sagt at de savner den personlige kontakten.

Ifølge Melby er det fortsatt en stund igjen før samhandlingen mellom sykehus og hjemmesykepleien blir god nok, her var det en del frustrasjon.

Organisasjonskultur og rutiner påvirker erfaringene med e-meldinger.

- Forskjellene vi fant, var mest knyttet til arbeidsplass. Ansatte på samme hjemmetjeneste mente mye av det samme, og motivasjonen fra ledelsen er svært viktig, sier Line Melby.

Et stort spørsmål som fortsatt er ubesvart, er hvilken erfaring pasientene har med e-meldingene. Det håper Hellesø og Melby å få forske videre på.

- Bruken av elektroniske meldinger er et godt eksempel på hvordan tilsynelatende små endringer får store betydninger for fag, organisering og samarbeid, avslutter Hellesø.

Referanse: 

Ragnhild Hellesø, mfl: Bridging the information gap in patient transition. Universitetet i Oslo, 2014. Om prosjektet

Line Melby og Ragnhild Hellesø: Introducing electronic messaging in Norwegian healthcare: Unintended consequences for interprofessional collaboration. International Journal of Medical Informatics 2014. Sammendrag.

Universiteter slår høyskoler knepent når det gjelder hvor tilfredse studentene er med utdanningen de får.

Det viser en omfattende rapport om utdanning i Norge, som det uavhengige analyseselskapet EPSI Norge presenterte torsdag denne uken. 

Høyskolestudentene er mindre fornøyd i år enn i fjor, de gir 64 poeng på en skala fra null til hundre mot 67 poeng i fjor. 

Universitetene holder seg stabilt med 66 poeng.

- Høyere utdanning har et forbedringspotensial, sier daglig leder Fredrik Høst i EPSI i en pressemelding. 

1600 nordmenn intervjuet

Undersøkelsen er basert på 1600 nordmenn som ble intervjuet i september til november. Rapporten omfatter hele utdanningsløpet fra barnehage til høyere utdanning.  735 studenter mellom 19 og 26 år har svart på spørsmål om høyere utdanning. 

Målingene avdekker til dels store forskjeller i hvordan brukerne opplever utdanningsløpet fra barnehage til høyere utdanning.

Folkehøgskolen godt likt 

Elever ved norske folkehøgskoler er noe mer fornøyd enn før.

Folkehøgskolene skiller seg tydelig ut med en elevtilfredshet som er meget høy. De oppnår 79 poeng på skalaen. 

Ifølge elevene har folkehøgskolene et godt faglig innhold, et engasjert og kompetent personale og relevante studieturer. Et godt sosialt miljø bidrar også til at elevene er meget godt fornøyd.

Ungdomskolen går tilbake

Barneskolen har gått frem fra 68 til 72 poeng, mens tilfredsheten med ungdomsskolen har gått tilbake fra forrige måling, fra 67 til 63 poeng.

Foreldre med barn i ungdomsskolen opplever at kompetansen og ferdighetene til lærerne har gått tilbake sammenlignet med ifjor, viser EPSI-rapporten.

Kommunikasjonen mellom skolen og foreldrene oppleves også som dårligere, sier Høst i pressemeldingen.

Den videregående skole er også med i undersøkelsen, og den viser at tilfredsheten har festet seg på et relativt godt nivå på 72 poeng.

Private barnehager best likt

Rapporten viser også at 3 av 4 foreldre opplever at barna deres trives svært godt i barnehagen. Nok en gang at det er foreldre med barn i private barnehager som er de mest tilfredse, med 79 poeng mot kommunale på 74 poeng.

Dette er sjette året EPSI Norge gjennomfører en studie av foreldretilfredsheten i norske barnehager.

 – Forventningene blant foreldrene har steget jevnt over de siste par årene, noe som igjen betyr at det stilles tøffere krav til kvaliteten, sier Høst i EPSI. 

Studien viser også at foreldrene opplever en bedring i kvaliteten i barnehagene. Dette bekreftes av at færre foreldre som har klaget. En av fem har likevel klaget eller hatt grunn til å klage. 

–  Foreldrene opplever også at de får mye for pengene, som bidrar til at tilfredsheten er høy, fortsetter Høst.

Kilde:

Brukertilfredshet i barnehager, grunnskole, videregående skole og høyere utdanning 2014.

På ett eller annet tidspunkt fant noen ut at melk fra dyr kunne brukes til mat for voksne mennesker.

De lærte seg antageligvis først teknikker for å lage melkeprodukter som inneholder lite laktose, fordi vi i utgangspunktet ikke var tilpasset til å spise melkesukkeret.

Men etter hvert kom evolusjonen til unnsetning i mange samfunn: Menneskenes tarmer utviklet evnen til å fordøye melkesukkeret.

Dette er ansett som et klassisk eksempel på evolusjon som involverer både genene og kulturen, skriver Cristina Warinner fra University of Oklahoma og hennes internasjonale team av forskere i Nature Scientific Reports.

Men hvor lenge har vi slurpet melk? Og hvordan spredte skikken seg over verden?

Myse(r) i tennene

Indirekte beviser, som spor av melk på eldgammel keramikk og utbredelsen av de spesielle genene for melkefordøyelse, har fortalt oss noe. Forskerne antar at dyremelk har vært en del av matlagingen i minst 8 500 år. Men direkte beviser har glimret med sitt fravær.

Inntil nå.

For nå har nemlig Warinner og co kikket et bredt utvalg av 92 gamle skjeletter i tennene for å finne ut mer. For selv på flere tusen år gamle kranier, er det mulig å finne myseproteiner i tannsteinen til melkedrikkere.

Og de gamle tennene antyder altså at melk har vært en del av kostholdet til mange mennesker i Skandinavia, Europa og deler av Asia – helt tilbake til de eldste skjelettene i undersøkelsen, som var rundt 5 000 år gamle.

Ingen melkedrikkere i Tyskland

Sporene viser at folk brukte melk fra både kveg, geiter og sauer. Og de peker mot at disse menneskene inntok melkeprodukter som inneholder det spesielle myseproteinet, for eksempel melk, surmelk, myse og ricotta.

Det var imidlertid ikke alle skjelettene som hadde melk mellom tenna. Sporene fantes bare hos en del av europeerne og asiatene. Blant de ni levningene som stammet fra Tyskland – fra hele perioden fra bronsealderen til middelalderen – var det overraskende nok ikke et eneste bevis for melkedrikking.

Det samme gjaldt skjelettene fra steder i Afrika der det ikke finnes noen tradisjon for melkedrikking i dag.

Kan ha spist ost og smør

Fraværet av myseproteiner kan imidlertid tolkes på flere måter: Dette kan bety at disse menneskene ikke brukte melk i det hele tatt. Men det er også mulig at de bare spiste melkeprodukter som ikke inneholdt myse, som ost eller smør.

Man kan vel også spørre om hvor mye prøvene av 92 mennesker fra et tidsspenn på nærmere 5000 år kan si om melkedrikkinga til kreti og pleti i øst og vest oppigjennom tidene. Hva om de ni tyskerne tilfeldigvis ikke var så glade i melk, selv om de i nabobygda pimpet?

Forskerne selv konkluderer med at de først og fremst har funnet en analysemetode som kan brukes til å finne ut om gamle skjeletter en gang var melkedrikkere.

Referanse:

C. Warinner mfl: Direct evidence of milk consumption from ancient human dental calculus, Nature Scientific Reports, 27. november 2014.

Type 1 diabetes rammer barn og unge. Bukspyttkjertelen slutter å produsere insulin. For høyt blodsukker kan føre til alvorlige senskader som hjerteinfarkt, slag, synshemming, nyresvikt og fotamputasjoner.

Daglig behandling med flere blodprøvestikk, fire til seks insulinsprøyter eller bruk av insulinpumpe er en stor belastning.

I motsetning til type 2 diabetes kan du ikke regulere denne formen for diabetes med kostholdsendringer og mosjon. Kun 29 prosent av pasientene når de anbefalte målene for behandling som forebygger senskader.

I mange år har vi trodd at virus er en mulig årsak til type 1 diabetes. En ny studie har nå påvist virus i bukspyttkjertelen hos personer som nylig har fått denne typen diabetes.

Studien ble ledet av professor Knut Dahl-Jørgensen ved Det medisinske fakultet, UiO, i samarbeid med stipendiat ved UiO og barnelege ved OUS Lars Krogvold.

Vanlig virus på uvanlig sted

Forskerne fant viruskomponenter i de insulinproduserende cellene i de Langerhanske øyer.

De Langerhanske øyer er hormonproduserende cellegrupper i bukspyttkjertelen.

Viruset som er påvist er i gruppen enterovirus.

Dahl-Jørgensen forklarer:

– Dette er en type virus som er hyppig i befolkningen. Den kan gi forkjølelse og omgangssyke men også alvorlige infeksjoner i for eksempel hjernen og hjertet.

Enterovirus finner vi vanligvis i tarm og luftveier. Hos arvelig disponerte personer har viruset evnen til å lage kroniske infeksjoner.

– Det er denne typen infeksjon som vi nå har påvist i de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen, sier Dahl-Jørgensen.

Vaksine og behandling

Neste skritt vil være å forsøke å utvikle en vaksine.

Dette foregår gjennom et EU-prosjekt i samarbeid med to legemiddelfirmaer som er spesialisert på fremstilling av vaksiner. Dette blir ledet av samarbeidspartnere i Finland.

– Det er et svært kostbart og langvarig arbeid å fremstille vaksiner. Vi må sørge for både god virkning og god sikkerhet for pasientene med hensyn til bivirkninger.

Vanligvis tar det mer enn fem år, forklarer Krogvold.

Nye virusmidler utvikles stadig. Håpet er å starte et prosjekt hos pasienter med nyoppdaget diabetes.

Pasientene skal i så fall delta i en utprøving med en kombinasjon av et nytt og et velkjent preparat allerede neste år.

– Håpet er at dette kan stoppe ødeleggelsen av de insulinproduserende cellene, og bevare restproduksjonen av insulin. Da vil sykdommen bli mye mindre alvorlig.

Insulinproduserende celler har evnen til å regenerere, så hvis vi er veldig heldige, kan kanskje enkelte pasienter slutte med å tilføre insulin, sier Krogvold.

Ny forskning basert på eksisterende teori

I Norge ble det oppdaget en økning i antall tilfeller av type 1 diabetes etter en virusepidemi. Antall nye tilfeller av diabetes 1 er høyest høst og vinter, når vi har flest virusinfeksjoner.

For noen år siden fant forskere et virus i bukspyttkjertelen til et barn som døde av diabetes. Siden har tegn til virus blitt påvist i blod hyppigere hos diabetespasienter sammenlignet med friske.

Manglet bevis

– Virus består av arvestoff og en omgivende kapsel. Vi har påvist spesifikke proteiner fra kapselen, som synliggjøres i vevsprøvene ved hjelp av spesielle antistoffer rettet mot disse proteinene. Viktigst er at vi også har påvist arvestoffet RNA, som er helt spesifikt for denne virustypen. I tillegg er det også funnet endringer i gener som er involvert i bekjempelse av virus, sier Krogvold.

Hittil har det bare vært indirekte holdepunkter for at virus kan gi type 1 diabetes. Vi har manglet bevis på at viruset faktisk er i de insulinproduserende cellene. For å kunne si sikkert at diabetes skyldes virus, må viruset påvises i de syke cellene, slik vi nå har gjort. I tillegg må vi vise at det hjelper å fjerne det ved anti-virusbehandling eller vaksiner.

– Hvis dette er mulig, vil vi kanskje kunne stoppe prosessen i et tidlig stadium, og hindre at sykdommen får et slikt alvorlig forløp, eller aller helst hindre at sykdommen oppstår, avslutter Dahl-Jørgensen.

Referanse: 

Lars Krogvold, m.fl. Detection of a low-grade enteroviral infection in the islets of Langerhans of living patients newly diagnosed with type 1 diabetes. American Diabetes Association, November 2014.