Forskere ved Universitetet i Oslo har utviklet helt ny programvare som gjør det mulig for deg å lage din egen personlige vri på musikken.

– Med det nye systemet kan du bruke smarttelefonen og bevegelsene dine til å styre hvordan moderne komposisjoner skal høres ut, sier postdoktor Kristian Nymoen ved Institutt for informatikk.

– Komponistens oppgave blir å lage et musikklandskap med mange musikalske overganger. Så styrer du hvilke musikalske overganger du ønsker å bevege deg i. Du skal altså selv kunne bestemme hvordan du vil vandre innenfor de ulike lydlandskapene, forteller postdoktor Nymoen, som også har en mastergrad i musikkvitenskap.

Systemet skal også kunne fange opp det musikkbildet du liker.

– Ved å utnytte sensorene i smarttelefonen din, kan du etter hvert lage dine egne musikkuttrykk som er tilpasset humøret ditt.

Poenget er at alle smarttelefoner har sensorer som gjenkjenner bevegelse. Sensorene i mobilen kan tolke hvordan du beveger deg.

– Måten du beveger deg på, kan si noe om humøret ditt. Når du er i godt humør, beveger du deg annerledes enn når du er i dårlig humør. Vi ønsker derfor at teknologien skal sanse hvordan du er som person og legge til rette for at du får det du ønsker deg med den sinnsstemningen du er i akkurat nå, sier Nymoen.

Hvis du er sur og grinete, kan du få musikk som motarbeider stemningen.

– Mobilen kan da lage musikk som enten forsterker eller stopper følelsene dine.

For å gi en enda bedre beskrivelse av kroppsbevegelsene, bruker forskerne en sensor som kan registrere fotbevegelsene og trykket i skoen, kombinert med en utregningsmetode som analyserer hvordan du går.

Inspirert av naturen

For å komme i mål med persontilpasset musikk, har forskerne latt seg inspirere av naturen.

De har blant annet laget appen Pheromusic som gjør det mulig for deg å bestemme hvordan musikkbildet skal endre seg, på samme måte som maur går etter spesielle luktstoffer for å sanke mat.

Maur legger igjen luktstoffer på stien, slik at andre maur kan finne veien til matfatet. Desto flere maur på stien, desto større mengder luktstoff. Etter hvert vil maurene finne et nytt område med mat. Da vil luktstoffene på stien til det gamle matfatet gradvis fordampe. Mengden lukt på stien er derfor avhengig av mengden mat.

– Vi har brukt det samme prinsippet til å lage en regel om hvordan lytteren beveger seg mellom lydlandskaper, forteller Nymoen.

Lytteren kan bruke smarttelefonen til å legge på «luktstoffer» på overganger mellom lydbilder. Jo flere «luktstoffer», desto større er sannsynligheten for at musikken skifter mellom disse lydbildene.

– Vi kan også legge inn en «fordampingsfunksjon» som gjør at disse overgangene forvitrer hvis brukeren ikke gjør et aktivt grep og legger på enda flere «luktstoffer».

Det betyr: Komponisten setter rammen, mens brukeren kan styre musikken innenfor denne rammen.

– Utfordringen er å gjøre dette musikalsk samtidig som vi må greie å finne en metode som ikke krever for mye regnekraft, sier Nymoen.

Påvirker konsertarena

Forskerne har også laget et eget musikalsk system for smarttelefonen, der de har latt seg inspirere av ildfluer. Ildfluer har lysende haler. De blitzer samtidig. Ildfluene har med andre ord en mekanisme som gjør at de kan synkronisere blitzingen.

Forskerne vil bruke denne ideen til å få mange smarttelefoner til å samarbeide uten at smarttelefonene styres fra en sentral enhet.

– Vi kan bruke lyden fra hver enkelt smarttelefon til å få dem til å synkronisere med hverandre. Den enkelte telefonen skal lytte og bruke kunnskapen den fanger, til å komme i synk med de andre, sier Nymoen.

Da kan alle smarttelefonene på en konsertarena brukes som høyttalere. Og som om dette ikke er nok: Smarttelefonen din kan også brukes, sammen med alle de andre smarttelefonene til resten av publikum, til å påvirke musikken på en scene.

– Selv om vi foreløpig bare har laget et system som skal fungere for noen få brukere, er det spennende å tenke seg hvordan systemet kan brukes i en sal med mange mennesker. Tenk deg en konsert med hundrevis av deltakere: Hvis mange nok rister på telefonen samtidig, kan publikum også påvirke lyden fra selve hovedhøyttaleren, poengterer Nymoen.

«Nå har mannen veket en av de siste utpostene sine for kvinnenes likerett», skrev journalist Nils Johan Rud etter at han i 1939 hadde deltatt på en ekspedisjon til Grønland. Med på den strabasiøse reisen var ikke mindre enn fire kvinner.

En av dem var den unge geologistudenten Brit Hofseth.  

Det var helt nytt at kvinner deltok på en slik reise. Initiativtakeren, geologen Adolf Hoel, hadde senest året før sagt nei til at en tysk journalist fikk ta med seg kona på en lignende reise.

– Disse ekspedisjonene var avhengig av å få med seg troféjegere og andre betalende passasjerer. Hoel mente at kvinnelige deltakere ville ødelegge eventyraspektet som var nødvendig for å tiltrekke seg slike, forteller professor Anka Ryall.

Denne gangen ønsker imidlertid hele tre av deltakerne, inkludert ekspedisjonslederen, å ha med sine koner.

– Antakelig er det dette som gjør at også den unge geologistudenten Brit Hofseth får bli med på reisen, sier Ryall.

Hun er litteraturforsker, og har tidligere blant annet forsket på litteratur om kvinnelige oppdagelsesreisende. Nå leder hun det internasjonale forskningsprosjektet Arctic Modernities, som i september holdt en konferanse i Tromsø. Her fortalte Ryall om hvordan hun kom over historien om Brit Hofseth mens hun lette i biografiarkivet på Norsk polarinstitutt.

En femme fatale?

Rud var ikke bare journalist, han var også forfatter. To år etter ekspedisjonen ga han ut romanen Drivende grenser. Boka forteller om en reise til Arktis, deltakerne er fangstfolk, hvorav en har med seg sin kone, og troféjegere – samt en liten gruppe forskere inkludert den unge botanikeren Norunn.

– Rud omskaper Brit Hofseth til en mer stereotypt avvikende kvinne: Norunn er en femme fatale som forfører flere av de mannlige reisekameratene, inkludert jeg-fortelleren Sigurd. Norunns død på slutten av romanen blir en symbolsk understreking av at kvinner ikke passer inn i det harde arktiske miljøet, sier Ryall.

Brit Hofseths nærmeste mente at boka var ærekrenkende og ba Rud om å trekke den tilbake. Han hevdet på sin side at Norunn var ren fantasi, og på ingen måte basert på Hofseth.

– Men alle de mannlige romankarakterene er lett identifiserbare som deltakere på reisen i 1939, forteller Ryall.

Hofseth selv kunne ikke kommentere. Den 24 år gamle geologen døde på feltarbeid noen måneder før boka kom ut – dog ikke på den måten bokas Norunn dør. Norunn drukner innestengt i maskinrommet på båten sammen med en av elskerne sine. Hofseth døde under en strabasiøs reise til Nord-Norge, muligens fordi hun var svekket etter en blindtarmsoperasjon et par måneder tidligere.

Hore og madonna

I romanen finnes det bare to kvinner. De tre hustruene som var med på turen til Grønland er blitt til én, fru Været.

– Slik fikk forfatteren redusert kvinnene til å representere to former for feminitet, som stilles opp mot hverandre, mener Ryall.  

Fru Været framstår i boka som representant for korrekt kvinnelighet, og ligner på virkelighetens Petra Winther.

– Som fangstmannskone følger hun lojalt sin mann inn i villmarken, og representerer en feminisering av de harde omgivelsene som hovedpersonen Sigurd tydelig omfavner. Det samme gjør Nils Johan Rud i sin journalistiske omtale av virkelighetens fru Winther.

Den ugifte Norunn bryter de normene fru Været følger. Hun avviser huslige sysler, og tilstår å dele menns lengsel etter det ukjente og uutforskede. Som et seksuelt rovdyr har hun en splittende effekt på mennene om bord. Sigurd beskriver henne både som «ei flye», og som en aseksuell kvinne som ønsker å være mann.

– Når jeg ser disse bildene, tenker jeg at hennes mest åpenbare brudd med de kvinnelige normene ikke var at hun deltok i denne ekspedisjonen, men hennes atypiske ureddhet og fysiske utfoldelse.

– På bilder framstår Hofseth lekende og full av liv. I kombinasjon med et vakkert utseende ser det ut til at dette fengslet alle som skrev om henne. Men uttrykker kroppsspråket hennes like mye motstand mot normene, som glede? Jeg vil gjerne tro det, sier Ryall. 

- Fortsatt blandes fiksjon og virkelighet

I forbindelse med sitt 200-årsjubileum i 2011, lanserte Universitetet i Oslo utstillingen Reale damer! Kvinnelige pionerer i realfagene, hvor Brit Hofseth var nevnt. Aftenposten laget en omtale av utstillingen, og skrev blant annet dette:

«… eventyrlystne Brit Hofseth, fortalte selv at hun valgte naturvitenskapen av redsel for kjøkkenet, heller enn av kjærlighet til faget. Hun ble en femme fatale-figur i vitenskapsmiljøet som satte hjerter i brann blant nær samtlige menn på ekspedisjon med polarskuten Vesterveg.» (Aftenposten 11. mars 2011.)

Problemet er bare at det ikke finnes noe bevis for at Hofseth manglet kjærlighet for faget sitt – eller at hun var en «femme fatale» på reisen til Grønland. Det er fiksjonens Norunn som snakker om sin angst for kjøkkenbenken.

– Når Aftenposten over 70 år senere blander romanfiguren med virkelighetens Brit, undermineres på nytt Brits profesjonalisme, sier Ryall.

Og kanskje har ikke verden endret seg så mye som man kanskje tror siden 1939. På samme konferanse hvor Ryall foreleste om Brit Hofseth, fortalte glasiolog og polfarer Monica Kristensen at så sent som på 1980-tallet kunne kvinnelige forskere bli tvunget til å gå på p-piller for å få være med til Arktis.

Ryall forteller dessuten:

– En australsk intervjustudie antydet nylig at kvinner aksepteres på arktiske ekspedisjoner så sant de oppfører seg som stereotype kvinner. Kvinner som insisterer på likestilling oppfattes som inntrengere. En av de intervjuede omtaler slike kvinner som «seksuelle håndgranater».

– Kvinnelige polarforskere jeg kjenner, forteller at de fremdeles kjenner igjen i noen av de fordommene man finner i romanens behandling av kvinnelige forskere, avslutter forskeren.

Knappcellebatterier finner man nesten over alt. De små, runde metallskivene gir strøm til for eksempel bursdagskort med lyd, barneleker og høreapparat. Men for nysgjerrige barn kan batteriene gjøre stor skade.

Om et slikt batteri svelges, kan det føre til interne skader eller død.

- Til dags dato har er det gjort lite innovasjon for å håndtere dette problemet vedrørende små batterier, sier Jeff Karp i en pressemelding. Harvard-forskeren har vært med på å utvikle et barnesikkert batteri.

Store mengder

I en ny studie skriver Karp og en gruppe forskere at de har funnet en god løsning som gjør batterier ufarlige dersom de finner veien ned i svelget på et spedbarn.

I studien anslås det å være en produksjon på rundt fem milliarder slike batteri i året. Og antallet tilfeller hvor batteriene svelges ved et uhell, vokser i takt med produksjonen.

- Å svelge disse batteriene vil være en krise for fordøyelsessystemet, gitt at skaden skjer så snart batteriet kommer i kontakt med vevet, hvor elektrisk strøm fra batteriet kan føre til brannskader, forteller medforfatter Giovanni Traverso i samme pressemelding.

Løsning fra populær teknologi

Men hva om batteriet ikke var aktivt når det ble inntatt? Forskerne hentet inspirasjon fra berøringsskjerm-teknologi, og fant fram til et materiale som kunne påvirke batteriets strømførende evner.

Det har seg nemlig sånn at når du bruker visse typer berøringsskjermer, er det trykket fra fingeren din som aktiverer skjermens strømførende evne. Uten trykket fra fingeren, er ikke skjermen lenger aktiv.

Forskerne fant at et vanlig materiale tatt i bruk i flere berøringsskjermer kunne brukes til å lage et beskyttende lag rundt batteriet. Laget sørget for at batteriets strømførende egenskaper kun ble akitvert når man påførte trykk.

Skadefrie forsøk

For å se hvordan kroppen potensielt kan reagere på batteriene, utførte forskerne en rekke forsøk på både kroppsvev og levende dyr.

Batteriene som var tildekket forårsaket ingen skader, hverken på dyrene eller kroppsvevet. Uten dette laget forårsaket batteriene betydelige skader.

I tillegg til at dette er en forholdsvis enkel forbedring å ta i bruk, mener forskerne bak funnet at det ikke trenger å være en særlig kostbar forbedring heller.

- Den nøyaktige kostnaden avhenger av den nøyaktige komposisjonen av materialet som tas i bruk, men for vår nåværende funn er det snakk om cent, ikke dollar, forteller studiens førsteforfatter, Bryan Laulicht, i en pressemelding.   

Referanse:

B. Lulicht m.fl: Simple battery armor to protect against gastrointestinal injury from accidental ingestion, Proceedings of the National Academy of Sciences, 2014

I en stor amerikansk studie påvises nå en sammenheng mellom sukkerholdig brus og hvor raskt cellene våre eldes – og den store synderen er sukkeret.

– Det er unødvendig mye sukker i brus. Vi kan med fordel unngå den, sier Tinna V. Stevnsner, førsteamanuensis i molekylærbiologi fra Aarhus Universitet. Hun har ikke deltatt i studien selv, men forsker på DNA og aldring.

Ingen sikker dom

Forskerne fra UC San Francisco tok for seg det sukkerholdige brusforbruket til over 5300 forsøkspersoner.

Deltakerne fylte ut spørreskjemaer, der de spurt om hvor mye sukkerholdig brus, lettbrus og fruktjuice de drakk.

I tillegg ble det tatt prøver av forsøkspersonene, for å se på tilstanden til de hvite blodlegemene.

Resultatene viste at cellene i de hvite blodlegemene var i en dårligere tilstand hos de personene som daglig drakk minst ½  liter brus om dagen enn hos de andre.

Forskjellen tilsvarer en aldring på 4,6 år sammenlignet med de som ikke drakk noe sukkerholdig brus.

– Ikke usannsynlig

Tinna V. Stevnsner er ikke overrasket, mer heller ikke helt overbevist.

– Det virker ikke usannsynlig at brus har en effekt på cellene, ikke minst fordi forskerne har sammenlignet personer som har noenlunde samme livsstil.

– Men for å kunne trekke en mer sikker konklusjon må det ytterligere studier til, hvor man for eksempel følger de samme personene over en årrekke, sier hun.

Slik påvirker sukker cellene dine

På DNA-strengene våre sitter det såkalte telomerer. De beskytter DNA-et. Men telomerene kan også fortelle oss noe om hvor gamle cellene våre er.

Hver gang cellene våre deler seg, blir telomerene en anelse kortere.

– Hver gang vi danner energi i kroppene våre, så økes mengden frie radikaler, og de kan sette seg på telomerene og skade dem. Når vi drikker brus eller inntar andre sukkerrike matvarer, øker farten på stoffskiftet, og vi produserer energi svært raskt. Det kan skade og stresse cellene våre, forklarer Stevnsner.

Når cellene våre deler seg raskere, forsvinner en større mengde av telomerene, og derfor forsvinner de raskere når vi inntar brus med mye sukker i.

Juice er bedre

De som drakk lettbrus, hadde forventet lengde på telomerene, mens de som drakk mye juice, faktisk hadde lengre telomerer enn gjennomsnittet. Det på tross av at juice også inneholder mye sukker.

Ifølge Tinna V. Stevnsner kan det skyldes at juicedrikkerne har en generelt sunnere livsstil.

Undersøkelsen tok høyde for forsøkspersonenes treningsvaner, alder, inntekt og utdannelse, men ikke resten av kostholdet. Det at opplysningene kommer fra spørreskjemaer, er også en feilkilde. 

Referanse:

Cindy W. Leung m. fl.: Soda and Cell Aging: Associations Between Sugar-Sweetened Beverage Consumption and Leukocyte Telomere Length in Healthy Adults From the National Health and Nutrition Examination Surveys, American Journal of Public Health, DOI: 10.2105/AJPH.2014.302151 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Daglig ringes Paul Richards ned av representanter for regjeringer verden over, FN- systemet og frivillige organisasjoner, som er desperate etter å finne ut hvordan ebola-epidemien best kan stanses.

Han er professor i sosialantropologi ved Wageningen University i Nederland, ekspert på Vest-Afrika og skal snakke om ebola-epidemien på Universitetet i Oslo onsdag 5. november.

Historisk refleks fra slavehandelen

Som antropolog med mange års fartstid i Sierra Leone er Richards spesielt opptatt av de kulturelle forutsetningene og barrierene i forhold til ebolaepidemien.

Det siste året har han sett at både FN-systemet og organisasjoner som Leger uten grenser engasjerer antropologer for å møte ebolafaren.

I følge Richards nærer store deler av befolkningen i Sierra Leone en dyp skepsis mot fremmede, som en historisk refleks fra slavehandelen. Den gang ble folk lokket vekk av fremmede og forsvant for godt.

- Ebola-epidemien, isoleringen av de syke og raske begravelser – uten mulighet for å ta farvel – vekker historiske mareritt, som det er viktig å være oppmerksom på, understreker han.

Frykt for ryktespredning

Vest-Afrika-eksperten understreker at det ikke gjør saken bedre at flere ebolaofre har forsvunnet, uten at myndighetene eller hjelpeorganisasjonene har kunnet gjøre rede for hvor de har blitt av.

Hjelpeorganisasjonene har hatt for dårlige rutiner for å registrere alle ebolaofre. De siste seks månedene er imidlertid bedre systemer i ferd med å komme på plass.

Likevel har, i følge Richards, myndighetene et forklaringsproblem overfor en fortvilet enke, som ikke har fått se sin manns døde kropp, og som ikke føler seg trygg på at det var nettopp han som ble begravet i en plastsekk. 

Antropologen råder hjelpearbeidere til rutinemessig å ta bilder av likene, slik at de pårørende i det har et bevis på at det er deres kjære som er håndtert.

Om internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke klarer å etablere et tillitsforhold til befolkningen, frykter Richards at overtro og ryktespredning kan ta overhånd. Som for eksempel at ebola er en amerikansk oppfinnelse plantet i muslimske afrikanske land for å utrydde befolkningen.

Eller at de såkalte internasjonale hjelperne bare er ute etter nyrene eller andre kroppsdeler og har funnet opp hele ebola-epidemien for å kunne hente ut det de vil ha.

Siste respekt

Begravelsesritualene i Sierra Leone og Vest–Afrika har av flere hjelpeorganisasjoner vært pekt ut som spesielt smittefarlige.

Richard understreker at det ikke er begravelsene i seg selv, men stellet av de døde, som er det kritiske punktet. Å hjelpe til med å stelle den døde kroppen er en måte å vise respekt på, som kvinnene tradisjonelt står for. Er den avdøde innflytelsesrik, kan så mange som 10 til 15 kvinner være involvert i stellet.

- Det er viktig å gå i dialog med dem som har innflytelse i landsbyene for å forhindre at så mange utsetter seg for smittefare. Vi må sørge for at de kvinnene, som skal stå for stellet, får utstyr slik at de beskytter seg selv tilstrekkelig, sier han.

Kan lære av HIV-epidemien

Richards mener at de som nå er involvert i arbeidet med ebola må ta med seg erfaringene fra håndteringen av HIV og aids. Også da rådet det en hysterisk stemning den første tiden.

- Man får verken HIV eller ebola av at noen nyser. Sykdommen smitter via blod og i tette relasjoner, sier Richards, som understreker at intimsfæren, familieforhold og seksualitet er tabubelagte områder, som kan være vanskelig å få tilgang til om man ikke kjenner kulturen godt.  

- Kunnskap, men ikke nødvendigvis den rette form for kunnskap, har fått prege hjelpetiltakene mot ebola. Antropologer som kjenner kulturen kan bidra til å komplettere kunnskapsbildet og bekjempe ebola mer effektivt, sier Richards. 

Vest-Afrika i karantene

På spørsmål om hvordan han ser for seg situasjonen i Sierra Leone og andre ebola-rammede land fem år frem i tid, ser han for seg ulike scenarier. 

- Det mest positive framtidsscenarioet er at verdenssamfunnet får kontroll over epidemien. Vi gir oss ikke før vi har funnet det siste tilfellet av ebola i en øde landsby og tatt knekken på det.

 Richards krysser fingrene for at det kommer en ny medisin og en effektiv vaksine. Tar han mørkere briller på, ser framtiden mindre lovende ut

- Fortsetter smitten å spre seg ukontrollert, kan verdenssamfunnet komme til å stenge av deler av Vest-Afrika til epidemien brenner ut av seg selv. Man lar rett og slett de som er rammet dø ut.

Richards understreker at han ikke tror det vil gå så langt. Han velger å være optimist.   

I den siste har han sett at stadig flere lokalsamfunn tar aktivt ansvar. De nekter utenforstående adgang når det er ebolautbrudd hos dem. De ber om medisinske råd og varsler om utbrudd tidlig i sykdomsfasen, noe som er helt essensielt om man skal få has på sykdommen.

Ikke lenger isolert i landsbyer

Richards mener at det internasjonale hjelpeapparatet gjorde en fundamental feil i vurderingen av de første ebola- utbruddene Sierra Leone og i Vest- Afrika.

Aktørene forstod ikke at de tilfellene man så i Vest- Afrika var annerledes enn de 29 andre ebolautbruddene man har håndtert siden 1972.

De tidligere tilfeller av ebola har stort sett vært i isolerte landsbyer, som det har vært mulig å stenge av helt fysisk fra omverdenen. I Vest- Afrika er ikke landsbyene isolert på samme måte. Mange av dem er nærmest for forsteder til byene å regne. Folk reiser til og fra og har hele tiden kontakt.

 – Ebolaen fikk derfor spre seg raskt, ikke minst via helsearbeidere og sykehussystemet. Dette hadde verken lokale myndigheter, hjelpeorganisasjoner eller verdenssamfunnet tatt høyde for, sier Richards.

Å jobbe uregelmessige timer kan krølle med døgnrytmen vår, og har i noen tilfeller vist seg å ha en skadelig effekt på kroppen. Men hva gjør det med hjernefunksjonen?

En observasjonsstudie av mennesker i ulike jobbsituasjoner for å se hvordan hjernen deres ble påvirket av arbeidstiden deres, peker i negativ retning.

Utenfor åtte til fire

Den nye studien viser at mennesker som jobber i skift på ulike tider av dagen, kan ha nedsatt hjernefunksjon som følge av de uregelmessige arbeidstimene.

Forskerne bak studien undersøkte 1197 mennesker som enten var i arbeid eller pensjonert. De ble undersøkt tre ganger i løpet av ti år. Rundt én av fem av både de arbeidende og de pensjonerte hadde i perioder jobbet i skift.

I den første analysen, viste det seg at skiftarbeiderne blant annet hadde nedsatt korttidshukommelse og tregere fatteevne enn de som jobbet vanlig kontortid.

Verst etter ti år

I neste analyse undersøkte forskerne hvordan skiftarbeid påvirket hjernen over lengre tid. De kunne se at de som hadde jobbet i skift i ti år eller mer skåret lavere på undersøkelser på hukommelse.

Hjernesvekkelsene tilsvarte seks års aldring.

Til slutt lurte forskerne på om det gikk an å snu utviklingen dersom man ikke lenger jobbet til ulike tider på døgnet. Analysen viste at det var mulig for hjernen å hente seg inn, men at det tok minst fem år.

Forskerne tar også forbehold om at disse funnene kommer fra en observasjonsstudie, og at de derfor ikke kan dra noen konklusjoner om årsak og effekt.

Men de tror det er svært viktig å være klar over hvilke effekter skiftarbeid kan ha, særlig når det kommer til farlige arbeidssituasjoner.  

Referanse:

Marquie J. (et.al) Chronic effects of shift work on cognition: findings from the VISAT longtudinal study. Occupational and Environmental Medicine (2014)