Forskningsformidling er et populært tema. «Alle» har populærvitenskapelig forskningsformidling på agendaen; det være seg forskere, journalister, informasjonsmedarbeidere, Norsk Forskningsråd eller NRK. Forleden så jeg for eksempel et svært så opplysende program som heter «Folkeopplysningen» på NRK, der troverdigheten til legemiddelforskning ble satt i tvil ved hjelp av grønne og røde permer (problemet er at legemiddelindustrien skjuler de røde permene). I doktorgradsutdanningen ved det Medisinske fakultet på Universitetet i Oslo har det kommet et eget doktorgradskurs der hensikten er å gjøre oss doktorgradsstudenter flinkere til å formidle forskningen vår til folk flest – både muntlig og skriftlig. «Alle» skal kunne forstå det vi forsker på – «alle» bør få vite om det.

Tradisjonen er at forskere formidler sin egen forskning til andre forskere på samme felt; det være seg i vitenskapelige tidsskrift som kun forskere leser eller på vitenskapelige konferanser hvor kun forskere deltar. Jeg tror mannen i gata ville steilet av oppgitthet eller stupt om i akutt kjedsomhet hvis han skulle deltatt på en slik konferanse (eller lest en forskningsartikkel for den del). På vitenskapelige konferanser er det vitenskapeligheten som er i fokus, noe som gjerne innebærer at forskere overgår hverandre i detaljer, nyanser og eventualiteter. For mannen i gata er det vanskelig å få tak i essensen i det som blir sagt, da den lett blir borte i forskernes streben etter å være nyansert og reflektert. Dette ønsker man altså å komme bort ifra ved å fokusere på populærvitenskapelig formidling. Her er idealene klarhet, forståelighet, relevans og hvorvidt det fenger.

Men saken har flere sider. Jeg har nå prøvd meg flere ganger på populærvitenskapelig formidling. For ett år siden var jeg deltager i Forsker Grand Prix der jeg fikk fire minutter til å snakke om hva jeg forsker på. Det er fantastisk lite tid til å snakke om et tema som jeg har brukt år på å sette meg inn i.

I år – på Forskningsdagene – deltok jeg på «Forsker på scenen» og fikk da ti minutter; et helt hav av tid i forhold til fire minutter, men allikevel lite å presse tre år inn på. Det er flere eksempler, men det holder. Populærvitenskapelig formidling kan være veldig gøy; fordi jeg får oppmerksomhet om det forskningstemaet jeg brenner for; og det er en vanskelig men fornuftig øvelse å koke ned materialet sitt til essensen; til en tykk, smakfull kraft. Den er det lettere for folk flest å smake enn en stor vandig suppe. Populærvitenskapelig formidling kan også hjelpe en selv som forsker til å forstå hva som er ens viktigste budskap: det har i alle fall jeg opplevd. Ting blir klarere når det gjøres enklere. Men, jeg lurer på om en del populærvitenskapelig formidling kan komme til å forenkle og popularisere forskningen så mye at den fremstår som banal: Kanskje folk får inntrykk av at dette var da unødvendig forskning? Dette visste vi fra før. Hvorfor er det så viktig å forske på dette da? Osv.

Jeg har vært på en ny finale i Forsker Grand Prix; denne gang som tilhører. Ti lovende doktorgradsstudenter har på en original og til dels genial måte lagt frem sin forskning på fire minutter for at mannen i gata skal forstå. Jeg føler meg inspirert og opplyst. Men jeg er samtidig litt oppgitt for jeg lurer på hvor grensen går for populistisk formidling. I konkurransen om å overgå hverandre med effekter og originale påfunn kan slik forskningsformidling komme til å smake mer av showbusiness enn forskningsformidling. Forstå meg riktig; forskningsformidling trenger ikke være tørt og kjedelig, men det trenger, og bør ikke, være ren underholdning. Hvorfor forsker vi egentlig? Det er i hvert fall ikke for å underholde. Vi forsker som regel for å løse et seriøst problem, og det er sjeldent morsomt. Jeg forsker for eksempel på eldreomsorg og på helsepersonells store utfordringer med å tilby den rette kompetansen til våre syke eldre. Hvor morsomt kan du egentlig gjøre det? Det er mange med meg som sliter med å nå opp i kampen om å bli hørt – om å få sin viktige forskning fram – hvis det skal være så innmari morsomt – så underholdende for folk.

En annen side av saken er at populærvitenskapelig formidling ikke oppleves som helt stuerent. Som nevnt så er tradisjonen for forskningsformidling balanse og nøkternhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. De fleste forskere er oppdratt i denne tradisjonen og det er av disse forskerne vi nye læres opp. Flere med meg opplever da at vi ikke blir tatt seriøst når vi kommer med våre populærvitenskapelige presentasjoner. Det er liksom ikke ordentlig forskning. Det er lettbeint og man tar kjappe svinger. Ja, det gjør vi; vi har jo fått beskjed om det på kurs i populærvitenskapelig formidling; et kurs som ble holdt av en informasjonsmedarbeider med utdanning i media og kommunikasjon (eller noe sånt). Jeg opplever at det er kulturkræsj mellom den tradisjonelle vitenskapelige tradisjonen som hviler som en bibelsk rettesnor i etablerte forskere og en moderne informasjonskultur der alt skal selges.

Så hva er konklusjonen? Den er tvetydig….(uff, dette ble litt for vanskelig å formidle). På den ene siden er fokus på populærvitenskapelig formidling en stor mulighet for forskere for å skape interesse og engasjement blant folk flest for forskning generelt og sitt tema spesielt. Det er dette som er «hypen» nå, og det er bare å hive seg på, ellers så seiler en akterut. På den andre siden synes jeg formidlingen må være seriøs, og ikke ta av i forhold til x-factor eller idol-nykker. Jeg kjente jeg krympet meg på stolen når den ene dommeren på Forsker Grand Prix stadig komplimenterte deltagerne i forhold til hvor pene de var, hvor fine kjoler de hadde osv. Det har da ingen ting med saken å gjøre!

I dagene rundt 9. november feires Berlinmurens fall med en stor folkefest i den tyske hovedstaden.

Gorbatsjov ga i 1989 klare signaler om at han ikke ville gripe inn hvis befolkningen i noen av de Sovjet-dominerte såkalte østblokklandene ville styrte de reformfiendtlige kommunistregimene sine.

Hans glasnost og perestrojka, som kan oversettes med åpenhet og omstrukturering, ble avgjørende for Berlinmurens fall.

– Det de gjorde, var å signalisere nokså tydelig at hvis folket reiste seg mot lederne, var ikke Sovjetunionen villig til å hjelpe regimene, sier professor Pål Kolstø ved Universitetet i Oslo til NTB.

Jernteppet mellom øst og vest, som Berlinmuren ble det fremste symbolet på, senket seg over Europa i årene etter andre verdenskrig. Det innebar at blant annet Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Bulgaria og Romania havnet under Sovjetunionens dominans.

Endringer i øst

Sovjetunionen opprettet også Warszawapakten. Forsvarsalliansen var et direkte svar på NATO, som var Vestens USA-dominerte allianse.

Flere ganger grep sovjetiske styrker direkte inn for å stanse folkeoppstand i tiårene som fulgte: I 1956 i Ungarns hovedstad Budapest og i 1968 i Tsjekkoslovakias hovedstad Praha.

Men på 1980-tallet var det forandringer i Sovjetunionen som førte til endringer også i de andre østblokklandene. Økonomien var elendig, og Gorbatsjov skjønte at det var nødvendig med både politiske og økonomiske reformer for å få gjort noe med det, forklarer Kolstø.

– Da Gorbatsjov besøkte Berlin under feiringen av Øst-Tysklands 40-årsdag i begynnelsen av oktober, ble det klart at han og den østtyske lederen Erich Honecker sto for vidt forskjellige linjer, sier han.

Slik gikk utviklingen i Sovjetunionen foran de østeuropeiske satellittstatene, med unntak av Polen. Der hadde Solidaritet, bevegelsen til Lech Walesa, allerede i mange år presset på for demokratiske endringer.

Fikk store følger

Men Gorbatsjov mente aldri å oppløse Sovjetunionen. Det var ingen automatikk i at oppløsningen av jernteppet i Øst-Europa også skulle føre til at Sovjetunionens kollaps, forklarer Kolstø.

– Man kunne tenke seg at dette sovjetiske imperiet ble avviklet uten at Sovjetunionen ble avviklet, sier han.

Først og fremst ble sovjetrepublikkene Latvia, Estland og Litauen ved Østersjøen inspirert av folkeoppstanden i Polen og andre land. De krevde løsrivelse fra Sovjetunionen.

Det samme gjorde etter hvert Ukraina, Hviterussland og andre sovjetrepublikker. Og da Russland, med Boris Jeltsin i spissen, brøt ut fra Sovjetunionen, hadde den ene av den kalde krigens to supermakter i praksis opphørt å eksistere.

Ny aktualitet

Mikhail Gorbatsjov fikk senere Nobels fredspris for sin innsats for å rive jernteppet. Men at han i 1991 også ble mannen som førte Sovjetunionen i graven, førte til at han ble dypt upopulær i hjemlandet.

Feiringen av Berlinmurens fall skjer samtidig med at bekymringen for en ny splittelse mellom øst og vest er tilbake for fullt i Europa.

Forholdet mellom Vesten og Russland har ikke vært så dårlig som i dag siden den kalde krigens dager, og den gjensidige mistenksomheten er tilbake. Konfliktens kjerne er om Ukraina skal knytte seg tettere til EU eller til Russland.

– Man trodde kanskje at disse problemstillingene hadde blitt helt uaktuelle. Men Ukraina viser at de kanskje ikke er så uaktuelle likevel, sier Kolstø. (kristian.sollie.skardalsmo@ntb.no)

– Vi vet at dårlig søvn og psykiske vansker henger tett sammen, og vi har flere metoder for å hjelpe både barn og voksne, sier Psykologspesialist Mari Hysing til NTB.

Hun ønsker at flere som går til behandling i det psykiske helsevesenet skal få hjelp til å forbedre søvnmønsteret hvis de trenger det:

– Om det er søvnvansker som fører til de psykiske problemene eller om man får søvnproblemer som følge av depresjon og angst er egentlig ikke så sentralt. For dem som har både søvnvansker og psykiske vansker er det uansett et stort problem.

Risikofaktor

Denne uka møtes rundt 4.000 deltakere fra hele verden i Rogaland når de 25. Schizofrenidagene går av stabelen. Hysing skal snakke om søvnvansker hos barn og unge og følgene av disse, basert på egen forskning fra UniHelse i Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU).

Flere norske studier viser at kroniske søvnvansker er en sterk og uavhengig risikofaktor for å bli sykmeldt og uføretrygdet. Søvnvansker påfører trolig samfunnet kostnader på 7-8 milliarder kroner årlig. Den siste folkehelsemeldingen peker på søvnproblemer som en av de største folkehelseutfordringene.

Impulskontroll

Til tross for all kunnskap om søvnens betydning, sliter svært mange ungdommer med å legge seg i tide og holde et fast søvnmønster. Litt slik som mange sliter med å spise sunt eller trene regelmessig:

– Det krever en del impulskontroll å gjøre det rette, selv om vi vet at det er det beste på lang sikt. Det er alltid mest fristende å gjøre det som er tilfredsstillende her og nå, forklarer Hysing.

En undersøkelse fra Bergen viste at ungdom mellom 16 og 19 år i gjennomsnitt bare sov 6 timer og 25 minutter per natt, enda de var klar over at det anbefalte er 8-9 timer.

Ond sirkel

Hysing påpeker at det var lettere å legge seg tidlig den gangen det kun var én TV-kanal der dagens sending var slutt klokka 23 og internett var et fremmedord:

– Slik hverdagen er nå må man ta et aktivt valg for å gå og legge seg.

Forskning viser også at skjermbruk rett før leggetid påvirker produksjonen av søvnhormonet melatonin, som påvirkes av lys.

– Mange føler seg ikke trøtte, de blir liggende våkne, og da øker risikoen for at tankene begynner å kverne. Så kommer bekymringen for nettopp det at man ikke klarer å sove. Da er det lett å komme inn i et destruktivt tankemønster. Lite søvn kan påvirke humøret dagen etter, noe som kan bli selvforsterkende over tid og lede til psykiske vansker, sier Hysing.

Kroniske søvnvansker, insomni, kan føles overveldende. Mange voksne nordmenn storforbrukere av sovemedisiner, til tross for faren for avhengighet og manglende effekt over tid. Kognitiv atferdsterapi er mer effektivt i det lange løp, mener Hysing. (Mette.Bjorberg.Estep@ntb.no)

En dag for nesten tusen år siden spiste en karibu en plante på den enorme, iskalde kanadiske tundraen. Denne planten tok veien om fordøyelsessystemet, og endte opp i en ruke midt i ødemarken.

Reinsdyrruka ble dekket av is, og ble liggende uberørt i nesten 700 år. Selv om det kan virke usannsynlig, endte akkurat denne ruken opp i en vitenskapelig prøve som ble boret ut av permafrosten.

Bevart virus

Da prøven ble undersøkt av amerikanske og kanadiske forskere, fant de rester av bevart plantevirus-DNA i den gamle bæsjen. De fant også fragmenter av et insektinfiserende RNA-virus.

Planten som reinsdyret hadde spist var infisert med sopp- og plantevirus. DNA-et fra et plantevirus var overraskende godt bevart, og forskerne isolerte et helt virus-genom fra den delvis fordøyde planten.

Genomet viste at planteviruset sannsynligvis er en fjern slektning av et såkalt geminivirus, et plantevirus som står for store ødeleggelser av avlinger i moderne tid.

De eldgamle virusene har sannsynligvis kommet fra fordøyde planterester og insekter som har blitt tiltrukket av avføringen.

DNA-klone

For å videre undersøke biologien og smittsomheten til planteviruset, lagde forskerne nye viruskloner av det eldgamle virus-DNAet, som de brukte til å infisere tobakksplanter i laboratoriet.

Viruset hadde så å si blitt hentet tilbake fra graven. Det viste seg at infeksjonen spredte seg i plantene, selv om de ikke utviklet noen åpenbare sykdomstegn.

Ifølge forskningsrapporten kan denne metoden bli verdifull i å forstå evolusjonen hos virus, og hvordan virus utvikler seg over tid ved å sammenligne nåtidsvirus med fortidsvirus.

Det viste seg også at det innkapslede virus-DNAet var svært motstandsdyktig, og hadde blitt bevart inntakt etter å ha vært dypfryst i hundrevis av år. Forskerne tror dermed at det er mulig å finne andre gamle og nedfryste virusvarianter som kan undersøkes og studeres.

Spanskesyken

Ifølge studien er det ganske sjeldent å finne tilnærmet intakt DNA-materiale av gamle virus, men noen virus har blitt kartlagt.

Blant annet har forskere laget en rekonstruksjon av et tarmvirus fra 1300-tallet, funnet i inntørket menneskebæsj i Belgia.

Viruset bak den fryktede spanskesyken har også delvis blitt rekonstruert. Sykdommen tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker mellom 1918 og 1920, og genetisk materiale fra viruset ble hentet ut fra nedfryste ofre av sykdommen i Alaska.

Referanse:

Eric Delwart m.fl.: Preservation of viral genomes in 700-y-old caribou feces from a subarctic ice patch. (Sammendrag) doi: 10.1073/pnas.1410429111

Som 15-åring opplevde Maarten de Wit å bli feildiagnostisert med psoriasis. Den riktige diagnosen viste seg å være psoriasartritt, en revmatisk sykdom som blant annet medførte store smerter i knærne. 

Denne diagnosen fikk han først åtte år senere. Da var knærne så ødelagt at leddhinnen måtte fjernes, og enda senere måtte begge knærne skiftes ut.

de Wit valgte å bruke disse erfaringene som en ressurs istedenfor å bli bitter, og nylig avla han en doktorgrad som handler om å kartlegge resultatene av brukermedvirkning i revmatologisk forskning. 

Neste uke er han i Oslo og holder foredag på konferansen Brukermedvirkning i helseforskningen, fra ord til handling.

Dette er et felt hvor både Norge og Nederland ligger langt fremme, men foreløpig er det Storbritannia som har aller mest å vise til når det gjelder det som kalles Patient and Public Involvement (PPI).

Mer innflytelse til pasienten

– Vi er i økende grad opptatt av å involvere brukere i forskningen, og vi arbeider nå med en ny struktur for dagens helseforskningsprogrammer der vi vil vurdere hvordan brukere kan bidra i identifisering av forskningsspørsmål og prioritere tema, sier avdelingsdirektør i Forskningsrådet Mari Nes.

I tillegg er økt brukermedvirkning i forskning og innovasjonsprosesser et satsingsområde i det som kalles HelseOmsorg21-strategien, som ble overlevert regjeringen i juni. Strategien foreslår blant annet å innføre krav om begrunnelse dersom brukermedvirkning er fraværende i søknader om offentlig midler til kliniske studier.

Mer relevant helseforskning

Avdelingsdirektør Gro Jamtvedt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten påpeker at økt brukermedvirkning også betyr at pasientene kan påvirke hva det skal forskes på. 

– Hvordan forskningen skal gjennomføres, og hvordan resultatene skal formidles. Målet med brukermedvirkning er å gjøre helseforskningen mer relevant for pasientene, sier hun. 

Maarten de Wits hovedbudskap er at de helseforskerne som involverer pasienter i prosjektene, enten det handler om grunnforskning eller utvikling av nye behandlingsformer, kan få resultater som er mer anvendelige og tar mer hensyn til pasientenes behov.

– Det andre budskapet mitt er at brukermedvirkning er en prosess, og her får du ingenting gratis. Brukermedvirkning tar nemlig tid, og det krever ekstra innsats på en rekke områder. Du må for eksempel utvikle dokumentasjon som kan leses av lekfolk, du må bruke tid på å snakke med pasientene, kanskje du må kompensere pasientenes tidsbruk og reiseutgifter, og kanskje prosjektet rett og slett tar lenger tid. Det er viktig å være klar over dette, for å unngå at brukermedvirkningen bare blir tomme fraser. Men hvis brukermedvirkningen blir gjennomført på en riktig måte, får forskerne bedre resultater som mer enn oppveier den ekstra innsatsen, sier de Wit.

- Legen er ikke Gud lenger

Den økte satsingen på brukermedvirkning i land som Norge og Nederland henger sammen med at legenes rolle i samfunnet er i endring, ifølge de Wit. Det betyr blant annet at de legene som blir irritert av pasienter som har søkt etter informasjon om sin egen sykdom, bør tenke seg om.

– Legene kan ikke lenger være de allmektige gudene som skriver ut resepter til ærbødige pasienter. Fremtidens leger bør i stedet sette pris på og dyrke fram den velinformerte pasienten. Den nye tiden er at pasientene er med på å ta beslutninger om hvilken behandling de skal få, men da må de først ha fått god informasjon om både gevinster og mulige bivirkninger, mener de Wit.

Det pasienter med kroniske sykdommer mest av alt ønsker, er å fortsette med livene sine, og da trenger de mer enn en resept.

– Kanskje pasienten bør få råd om fysisk trening, kosthold, livsstilsendringer, og så videre. Her er vi ikke i mål ennå. Vi trenger mer forskning om hvordan vi kan tilrettelegge for at folk kan fortsette med livene sine, sier de Wit.

Unyttig helseforskning

Det er de siste årene lagt frem flere rapporter som viser at en del av helseforskningen er ganske unyttig, i alle fall sett fra pasientenes perspektiv. Forskernes prioriteringer er ikke i samsvar med det store pasientgrupper opplever som relevant.

– Det er for eksempel slik at mange pasienter ønsker mer informasjon om hvordan de kan leve med sykdommene sine. Vi håper også at brukermedvirkningen kan føre til at pasientene får et sterkere eierforhold til forskningen, og da er veien kort til at de også bidrar til å formidle forskningen. I noen tilfeller kan nok pasientene også være endringsagenter og bidra til at forskningsresultatene blir raskere gjennomført i praksis. Dette krever nok økt innsats, men til gjengjeld vil også gevinstene bli store, sier Jamtvedt. 

Det er to år siden sist det ble arrangert en tilsvarende konferanse i Norge. 

– Da satte vi temaet på dagsorden, og etterpå har det skjedd mye. Helse- og omsorgsdepartementet fulgte opp. De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å lage en rapport om hvordan de kunne medvirke til økt brukermedvirkning, og den rapporten kom tidligere i år. På konferansen skal vi også se nærmere på de tiltakene som vil bli iverksatt, forteller Jamtvedt.

Steffen Torp er bekymret. Han er professor i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har vært langvarig vitne til en arbeidslivsutvikling han mener leder til mye unødvendig stress, sykdom og andre utfordringer i befolkningen.

Du kjenner sikkert igjen den typiske arbeidsnarkomane, hvis identitet smelter fullstendig sammen med yrkesutøvelsen, og hvis familie og omgivelser må bære tapene av at vedkommende alltid er på jobb. For den arbeidsnarkomane har det sunne jobbengasjementet antatt en usunn form: jobbavhengighet.

– Skillene mellom jobb og fritid er i mange tilfeller i ferd med å viskes helt ut. Samtidig opplever stadig flere at arbeidslivet blir mer og mer prestasjons- og målorientert. På mange områder legges det direkte til rette for at mennesker med tilbøyelighet til å bli jobbavhengige drives inn i denne rollen. Å være arbeidsnarkoman er nærmest blitt en hedersbetegnelse, sier Torp.

La mellomledere under lupen

Sammen med HMS-rådgiver Hilde Midje har Torp nylig publisert en forskningsartikkel om temaet jobbavhengighet.

I undersøkelsen deltok 118 mellomledere i en norsk kommune, der forskerne blant annet kartla mellomledernes jobbkrav, jobbressurser, jobbengasjement, jobbavhengighet og mental helse.

Arbeidsnarkomani ses her som en tendens til å arbeide svært hardt og tvangspreget, det vil si at arbeidstakeren har et til dels ukontrollert behov for å arbeide ustanselig. 

Resultatet av undersøkelsen er at mellomledere som skårer høyt på arbeidsnarkomani har mer mentale helseproblem enn de som skårer lavt. 

Anlegg for arbeidsnarkomani

Undersøkelsen viser også en sterk sammenheng mellom høye arbeidskrav og arbeidsnarkomani. 

Likevel kan det se ut til at det ikke er store arbeidsmengder som fører til dette.

– Våre analyser tyder på at noen arbeidstakere har et visst anlegg for arbeidsnarkomani og at de dermed har en tendens til å skape seg mer arbeid enn nødvendig, som igjen medfører dårlig mental helse, forklarer Torp.

Meningsfulle oppgaver har lite å si

Studien viser også at jobbressurser, som for eksempel det å ha meningsfulle arbeidsoppgaver, sosial støtte eller selvbestemmelse, ikke reduserer jobbavhengigheten. Stikk i strid med det forskerne forventet.

– Derimot finnes det andre undersøkelser som viser at jobbressurser er svært viktige for å utvikle jobbengasjement. I likhet med arbeidsnarkomane arbeider jobbengasjerte hardt og mye, men de gjør det med glede og får dermed overskudd av jobben. Vår forskning viser med andre ord at det er stor forskjell mellom å være jobbavhengig og å være jobbengasjert, sier Torp.

Avvenning og forebygging

– Skal vi hjelpe mellomlederne ut av jobbavhengigheten, eller forhindre at de havner der, er vi nødt til å justere kravene som stilles dem. Samtidig bør vi skape arbeidsmiljø som forebygger – ikke oppfordrer til – jobbavhengighet, sier Torp.

Tidligere forskning har ifølge Torp vist at arbeidsnarkomane er presentasjonspregede, selvsentrerte og lite samarbeidsvillige. De kan være ute av stand til å slappe av og mister ofte det objektive overblikket.

– Det er grunn til å anta at jobbavhengige presterer dårlige resultater for organisasjonen og kan skape unødvendige konflikter med kollegaer. I tillegg kommer at kostnadene for den jobbavhengige selv ofte er høy i form av psykiske helseproblemer og en skadelidende familie, sier Torp.

Diskvalifiserer til lederroller

Torp foreslår at arbeidsgivere bør unngå å ansette jobbavhengige, at tendenser til jobbavhengighet hos kandidater til mellomlederstillinger må vurderes kritisk i forkant av ansettelser.

– I norske kommuner er det ikke uvanlig å rekruttere mellomledere fra egne rekker. Arbeidsgiveren har da gjerne sett at vedkommende ofrer spesielt mye for jobben, og belønner dette med en slik stilling. Spørsmålet er om tendensen vedkommende har utvist kvalifiserer til en lederrolle. Det gagne ikke bedriften å ha en mellomleder som risikerer å bli sjuk av jobben og som samtidig overfører sin jobbavhengighet til sine medarbeidere, sier Torp.

Å velge ut riktige ledere til mellomlederjobber blir derfor et viktig tiltak. 

I tillegg bør mellomledere få tilstrekkelige muligheter til å få kontroll over mengden tid som er mulig å bruke på ulike jobbkrav. Samtidig bør man sikre at de ikke opplever altfor mange motstridende krav fra overordnede eller kolleger. 

I en evig skvis

Grunnen til at forskerne valgte å undersøke mellomledere, var fordi deres betydning ofte er sterkt undervurdert, samtidig som de er i en sterkt utsatt posisjon.

– Mellomledere fyller gapet mellom det strategiske og det operative nivået. Ikke bare skal de koordinere og planlegge den operative virksomheten, men de megler også mellom topp og bunn i organisasjonen eller bedriften. Med andre ord, de må ofte forholde seg til kryssende interesser og ønsker, sier Hilde Hovda Midje, rådgiver i bedriftshelsetjenesten i Bærum kommune.

Torp kaller mellomledere en forsømt arbeidstakergruppe, som trenger god støtte og oppfølging i form av veiledning, kursing og trening i å håndtere egen arbeidssituasjon.

– Alle arbeidstakere, men særlig mellomlederne, trenger støtte og oppfølging fordi de er i en vanskelig jobbsituasjon. De er i en evig skvis mellom barken og veden. De trenger støtte fra sin nærmeste leder, særlig gjelder dette for nyansatte mellomlederes som skal finne sin rolle i en jobbvirkelighet som lett spiser hele deg, sier professoren.

Referanse:

Steffen Torp og Hilde Hovda Midje. Workaholism and Mental Health Problems Among Municipal Middle Managers in Norway. Journal of Occupational and Environmental Medicine (JOEM), October 2014 – Volume 56

Det går ikke mange dager mellom hver gang vi blir påmint hvor sunt det er å bevege seg og få opp pulsen. Trening gjør at vi holder oss slanke og friske.

Men krever det egentlig at man svetter for å gå ned i vekt? Dette spør en av leserne våre

«Jeg trener spinning 3–4 ganger i uken, og jeg liker å kjøle meg ned med en svømmetur etterpå. Men er det bra for forbrenningen? Altså – bør man svette så lenge som mulig for å forbrenne fett?» spør Uffe Larsen.

Mengden svette er uvesentlig

– Mengden svette har ikke noe å gjøre med forbrenningen, konstaterer Lars Nybo, professor ved Institutt for idrett og ernæring ved Københavns Universitet.

– Det avgjørende er lengde og intensitet på treningen, forklarer Nybo.

Han får støtte av Steen Larsen, som er postdoktor ved biomedisinsk institutt ved Københavns Universitet. Han forsker blant annet på hvordan fysisk aktivitet påvirker kroppens energiomsetning.

– Man svetter for å stabilisere temperaturen. Når svetten fordamper, kjøles huden ned. Men man forbrenner ikke mer når man svetter. De to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre, sier Larsen.

Et kaldt bad endrer ingenting

Det krever stort sett ingen energi å skille ut svette. Det er derfor helt i orden om man kjøler seg med et bad etter trening, mener Lars Nybo.

– Hvis det i det hele tatt er en forskjell, er den forsvinnende liten. Man forbruker typisk 3-4000 kilojoule energi på en spinningtime eller en løpetur på ti kilometer, og forbruket kan kanskje bli nedsatt med noen få kilojoule hvis man kjøler ned kroppen i bassenget, sier Nybo.

Tvert imot kan man faktisk bruke mer energi på en tur i svømmebassenget, mener Steen Larsen.

– Kroppen må bruke energi for å holde seg varm. Så man ender faktisk med å bruke mer energi enn ellers, sier Larsen.

Treningsform er avgjørende

Hvis man vil forbrenne fett, så bør man i stedet vurdere treningsformen.

– Kortvarig, høyintensiv trening øker stoffskiftet 24 timer etter treningen i høyere grad enn en normal utholdenhetstrening. Men siden den ikke er så langvarig, forbrenner man mindre energi under selve treningen. Man mangler fortsatt langvarige studier som viser hvilken treningsform som er best for å gå ned i vekt, sier Steen Larsen.

– Intensiteten har stor betydning for hva man forbrenner. Ved lav intensitet forbrenner man mye fett i forhold til karbohydrater. Man trener kroppen til å bruke fett som energikilde. Dessuten kan man selvfølgelig vurdere hva man spiser og hvor mye man spiser. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som et ledd i sitt ambisiøse romprogram, sendte Kina sist uke for første gang opp en ubemannet sonde som skulle reise til månen og tilbake. Sonden fløy rundt månen og tok bilder underveis, før den returnerte til jorda. Bare USA og det tidligere Sovjetunionen har tidligere sendt et romfartøy til månen og tilbake.

Turen var en testkjøring før et planlagt oppdrag i 2017 om å sende et fartøy til måneoverflaten, samle inn prøver og deretter dra tilbake til jorda.

Sonden landet natt til lørdag norsk tid rundt 50 kilometer fra hovedstaden Beijing, ifølge Xinhua. Oppdraget startet 24. oktober.

Fra før har Kina et fartøy på månens overflate som blant annet sender hjem bilder.

– Budskapet fra FNs klimapanel blir tydeligere og tydeligere, sier Audun Rosland, direktør i klimaavdelingen i Miljødirektoratet.

– Det blir stadig vanskeligere å skjule seg bak at man ikke vet nok, fastslår han.

FNs klimapanel legger i København søndag fram fjerde og siste del av sin femte hovedrapport om klimaendringene. Den er ment som en overbyggende samlerapport, og tanken er at den skal fungere som et vitenskapelig kompass for verdens ledere når de samles i Paris neste høst. Der skal de meisle ut en ny klimaavtale for årene etter 2020.

Flere scenarioer

Klimaforskerne forteller ikke politikerne hva de bør gjøre, understreker Jan S. Fuglestvedt, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning. Han er én av ekspertene som den siste uka har arbeidet nærmest døgnet rundt i København for å få rapporten klar.

– Vi sier ikke «skal» eller «bør», forklarer Fuglestvedt.

I stedet tegner FNs klimapanel opp flere scenarioer for politikerne. Disse tar utgangspunkt i ulike nivåer av oppvarming og viser hvor store utslippskutt som må til for at man skal holde seg innenfor disse.

– Rapporten gir et grunnlag for å forstå hvor vi står i dag, hva som skjer med klimasystemet, og hvilke valg vi står overfor, sier Fuglestvedt til NTB.

– Hvis vi ønsker å holde oppvarmingen under to grader, så vet vi hvor mye vi har å gå på, sier han.

Linje for linje

Arbeidet med den nye rapporten har vært en svært omfattende prosess. Både andre forskere og ulike lands myndigheter har fått anledning til å uttale seg i flere høringsrunder. Tusener av kommentarer er kommet inn.

I København har klimaforskerne satt seg ned sammen med representanter fra myndighetene i over 100 land for å gjennomgå et sammendrag av rapporten linje for linje.

I den nye delrapporten forsøker klimaforskerne å «smelte sammen» funnene og vurderingene fra de foregående rapportene, forklarer Fuglestvedt.

– Det er viktig med en helhetstilnærming hvor man ser alt i sammenheng, sier han.

Vil ha endringer

I høringsrundene foran København-møtet har en rekke land kommet med forslag til endringer.

Nyhetsbyrået Reuters, som har gjennomgått forslagene, skriver at både EU og USA har tatt til orde for en klarere ordlyd i avsnittene om kostnader.

Amerikanerne mener kostnaden ved klimatiltak vil være «nesten ubetydelig» målt mot prognosene for global økonomisk vekst. De ber klimaforskerne om å gjøre mer for å få fram dette.

EUs representanter ønsker på sin side en framheving av at kostnaden vil være «relativt beskjeden» ved å bytte fra fossile brensler til sol og vind.

Krassere ordlyd

I et utkast av rapporten som ble lekket til flere medier før denne ukas møte i København, fastslår FNs klimapanel at den globale oppvarmingen kan få «alvorlige, gjennomgripende og irreversible» konsekvenser for både menneskeheten og naturen rundt oss.

Det observeres allerede i dag klimaendringer som kan anses som farlige, advares det.

Ordlyden beskrives som krassere enn i de foregående rapportene. Rosland håper advarselen blir hørt.

– Jeg håper og tror det blir en viktig rapport. Den kommer på riktig tidspunkt, ett år før forhandlingene i Paris, sier han. (Johan.Falnes@ntb.no)