Den nye ferietrenden er å reise til et sted langt bort – og ofte langt inn i naturen. Gjerne uten mobildekning.

Mange slike reiser gir seg ut for å være i pakt med naturen.

Men slik mange av disse turene organiseres i dag, er det nok bare imaget som er i pakt med naturen, mener Stefan Gössling og Carlo Aall.

Gössling er professor ved Lunds universitet i Sverige og forskningskoordinator på reiseliv ved Vestlandsforskning. Carlo Aall er professor ved Aarhus Universitet i Danmark og forskningsleder på klima ved Vestlandsforskning. Begge har vært med på å arrangere en internasjonal forskerkonferanse om opplevelsesturisme i Sogndal denne uka.

Mange vil til uberørt natur

Selv om det fortsatt er den daffe sydenturismen som får flest folk opp i fly til utlandet, så har interessen for opplevelsesturisme tatt helt av.

Stadig flere flyr til et land på den andre siden av jordkloden for å se et helt unikt naturfenomen, for så å reise hjem igjen etter et par dager. Leser du avisenes reisereportasjer, så forstår du fort at det er med en slik ferie du kan imponere vennene dine.

Opplevelsesturisme handler om ofte om natur. Helst uberørt natur.

Men for miljøet er det bedre om du drar med et fullpakket charterfly til Kanariøyene, enn om du drar med et halvfullt fly på eventyr til den andre siden av jorda. For deretter å bli med inn i jungelen i baksetet på en bensinpesende firehjuling.  

Ikke håndklærne som betyr noe

Motivasjonen for opplevelsesturismen er ofte å komme bort fra den urbane livsstilen. Mange av oss drømmer nettopp om å kunne legge bort mobilen og nyte flott natur. Det er mange positive verdier som uttrykkes gjennom denne typen turisme, mener de to forskerne.

Problemet er bare at vi ofte må reise veldig langt – og gjerne med den minst miljøvennlige formen for transport – for å få den maksimalt unike ferieopplevelsen.

I dag handler miljøvennlighet på ferie ofte om å bruke samme håndkle to dager på rad.

– Reiselivsnæringen, også den delen som driver med opplevelsesturisme, må bry seg mer om hvordan folk kommer seg på ferie, ikke hvor ofte håndklærne blir vasket når de er der, mener Carlo Aall.

Professoren er redd det ligger en konflikt i dette. En konflikt de det gjelder i reiselivsnæringen ikke tør å ta i.

Norge satser på feil turister

Det er ikke bare norske turister som i større grad reiser til andre siden av jorden når de skal på ferie.

Stadig flere mennesker i land langt borte vil se et av verdens mest eksotiske land: Norge.

Antallet kinesere som kommer til Norge har gått rett til værs. Nå setter reiselivsnæringen støtet inn mot land som India og Brasil.

Norske reiseoperatører satser altså mye på turister som reiser fra den andre siden av jordkloden.

Men det er sårbart å bygge opp en norsk reiselivsnæring som er så avhengig av å svi av fossilt brennstoff, mener Gössling.

Både han og kollega Aall er bekymret over fotavtrykkene de langveisfarende turistene setter fra seg.

Må tenke nytt

Hvis norsk opplevelsesturisme skal være bærekraftig i framtiden, må reiseoperatørene som får turister hit, tenke nytt.

– Alle studier som er gjort mot de nye markedene, viser at dette er sårbart. Kineserne er svært sensitive for prisøkning. De kan forsvinne like fort som de kommer, sier Gössling.

– Hvis man studerer nøye hvor mye penger disse turistene legger igjen i Norge per døgn, da forsvinner fordelen med dem.

Gössling mener det finnes andre markeder der ute, som den norske reiselivsbransjen i dag undervurderer.

Bedre å satse på nærturisme

Professoren ved Lunds universitet viser til forskning på turister som kommer til Sverige. Den viser at det er bedre å satse på turister som kommer fra våre naboland, enn de som kommer langveis fra.

En tilsvarende undersøkelse er nå i gang i Norge.

– Undersøkelsen i Sverige viste at turister fra land som for eksempel Nederland, vil være her lenger når de først kommer. Nederlenderne blir heller ikke skremt av prisnivået, sier Gössling.

– Det finnes mange former for opplevelsesreiser. Stadig flere av dagens feriereiser går med halvtomme rutefly langt vekk. Fra Nederland kan du ta toget til et norsk fjell. I stedet for å bli flydd med helikopter inn til avsidesliggende fjell, kan du i Norge spenne på deg skiene på togstasjonen og selv rusle inn i fjellheimen. Slik turisme er ikke særlig energikrevende.

Norge har potensialet

Både Aall og Gössling mener at Norge har et unikt potensiale for annerledes opplevelsesturisme.

Selv om landet vårt er i ferd med å gro igjen, finnes det fortsatt mange steder med et levende kulturlandskap.

– Naturturisme må ikke absolutt handle om uberørt natur, om det ville og det øde.

– Mange turister synes det er fantastisk å vandre inn i en dal på Vestlandet og komme gående inn i et kulturlandskap som er i bruk. Et sted der de kan se at eplene blir plukket og sauene blir til mat, mener Aall.

Gössling peker på at den gjennomsnittlige europeer i dag knapt vet hvordan maten vi spiser, blir produsert.

– Derfor er noe av det mest positive ved opplevelsesturisme, at flere kan få tilbake grunnleggende kunnskap om hvordan maten blir til. Dette er det fortsatt mulig å oppleve i Norge.

Opplevelsesnæringen må ta en pause

Paradokset med det naturnære og det miljøskadelige i opplevelsesturismen ble også tatt opp av næringen selv under konferansen i Sogndal.

Chris Doyle er Europa-direktør for Adventure Travel Trade Association, som er den internasjonale sammenslutningen av opplevelsesturistbedrifter. Han tok i sitt  foredrag  til orde for at opplevelsesnæringen må ta en pause og stille seg spørsmålet om hvordan de skal løse opp paradokset mellom det naturnære og miljøskadelige.

– Han utfordret Norge til å bli verdens første land som sier nei til masseturisme og heller legge all vekt på å utvikle en ny form for lokalsamfunnsbasert og miljøvennlig opplevelsesturisme, forteller Carlo Aall.

Men vi vil se mer på kort tid

Ufortrødent av den gryende miljøbekymringen, er det stadig flere nordmenn med velfylte lommebøker som betaler mye for å dra på reiser der alt er organisert av andre. Opplevelser er viktigst. Mange eksotiske steder står på listen over ting de skal gjøre i livet.

Dette merker turoperatøren Hvitserk, som lever av nettopp disse turistene.

– Jeg vet ikke hva som er totalmarkedet for disse reisene. Men vår erfaring er at folk elsker opplevelsesreiser. Og de er villige til å betale for å slippe å organisere turen selv, forteller daglig leder av Hvitserk, Trygve Sunde Kolderup.

Han forteller at omsetningen til Hvitserk er fordoblet på fire år. Og det til tross for at de har fått mange flere konkurrenter i samme periode.

Hvitserk var lenge mange norske arbeidsgiveres store skrekk. De tok viktige medarbeidere bort fra sine kontorer og på lange reiser til øde steder uten mobildekning – gjerne et par ganger i året. 

Men lange opplevelsesreiser har ikke denne type turister tid til lenger. Nå satser Hvitserk på kortere turer.

Skal du gå inn til foten av Mont Everest eller på ski over Grønland, bør du helst sette av litt tid. Men nå vil folk fort vekk og fort hjem igjen. I dag varer Hvitserk sine mest populære turer bare en eller to uker.

– En av våre aller mest populære turer heter Destinasjon ukjent. Da betaler du mellom 25 000 og 30 000 kroner, møter opp på Gardemoen på avreisedagen og aner ikke hvor du skal tilbringe de neste ti dagene, forteller Sunde Kolderup.

Døden er ikke pen.

Bare kort tid etter at et dyr trekker sitt siste sukk, begynner bakteriene i kroppen å formere seg og bryte ned den tidligere verten sin. Og i denne prosessen blir det ikke bare fullt av potensielt farlige mikroorganismer inne i kadaveret.

Idet bakteriene bryter ned kroppen, lager de også giftige stoffer som samler seg i den døde kroppen.

I tillegg er det ofte vanskelig for interesserte dyr å få hull på huden til kadaveret. De må kanskje vente til det råtner litt mer. Eller prøve seg igjennom åpningene som faktisk finnes fra før. Kondorer – amerikanske gribber – tar ikke fem øre for å bruke bakdøra.

Dermed blir fuglene fort forurenset – både utvendig og innvendig – av hele spekteret av svineri, fra anthrax til botulin.

Så hvorfor jumper kondorene likevel tilfredse omkring i kadaverkosten sin, lykkelig slitende i slintrer og gravende i gugge, uten så mye som et snev av uggen magefølelse?

Flere bakterier i ansiktet enn i tarmen

Nå har Michael Roggenbuck fra Universitetet i København og hans danske og amerikanske kollegaer forsøkt å finne ut mer, ved å undersøke hvilke bakterier kalkunkondorer og svartkondorer har på og i kroppen.

Undersøkelsene viste at disse amerikanske gribbene faktisk hadde betydelig færre bakteriegrupper i tarmen enn på ansiktshuden, stikk motsatt av hva som er vanlig for andre dyr som er undersøkt.

Mens prøver fra ansiktet inneholdt 528 ulike grupper av bakterier, fantes det bare 76 forskjellige grupper i endetarmen. Hvor ble det av resten på veien?

Forskerne tror fuglene må ha et ekstremt bakteriefiendtlig miljø i tarmen, som tar knekken på brorparten av bakteriene fra det infiserte matfatet. Antageligvis er det snakk om et syrebad uten like.

Men selv om det meste dør på ferden igjennom kondorenes fordøyelseskanal, er det ikke akkurat snille greier som kommer ut i andre enden.

Venner med de slemme?

Prøvene viste at åtseleternes endetarmer blant annet inneholdt store mengder Clostridia, en bakterie som kan gi voldsom matforgiftning hos mennesker og høns, og som med jevne mellomrom fører til dødelige epidemier blant ville fugler.

Nå lurer forskerne på hvor nært og koselig forholdet mellom kondorene og deres skumle tarmbakterier egentlig er. Har fuglene bare lært seg å overleve uhumskhetene? Eller får de noe mer ut av leieboerne sine?

Oddsen er at de farlige bakteriene faktisk hjelper kondorene med å bryte ned den allerede råtnende kosten, så fuglekroppen kan ta opp enda flere næringsstoffer fra den, tror forskerne.

Men foreløpig har vi for lite kunnskap om kondorene og deres mikrokompanjonger til å si noe sikkert.

Dermed ligger altså denne fristende hvite flekken på forskningskartet vid åpen for flere undersøkelser. For forskningsteam som tilfeldigvis sitter inne med et lager av hansker, hjelmer, gaffatape og beskyttelsesdrakter med overtrykk.  

Referanse:

Michael Roggenbuck, et al., The microbiome of New World vultures, Nature Communications, 25. november 2014.

I de senere åra har flere undersøkelser pekt mot at det finnes en sammenheng mellom bruken av det smertestillende og febernedsettende midlet paracetamol hos gravide og spedbarn, og barnas risiko for å utvikle astma.

Mange bruker nettopp dette medikamentet når de selv eller ungene er forkjølte. Derfor er det blitt stilt spørsmål ved om man bør endre anbefalingene rundt bruken av Paracet, Pinex og andre medisiner som inneholder stoffet.

Nå antyder imidlertid en ny gjennomgang av forskningen at det er svært uklart om paracetamol faktisk påvirker utvikling av astma, eller om den observerte sammenhengen egentlig skyldes luftveisinfeksjoner.

Luftveisinfeksjoner er en risikofaktor

Problemet er nemlig at luftveisinfeksjoner hos mor og barn i seg selv er risikofaktorer for utvikling av astma. Og det er jo ofte nettopp i forbindelse med slike forkjølelser at vi bruker paracetamol. Så hva er da årsaken til en eventuell økning i risikoen for astma?

En gruppe australske forskere har nå gjort en systematisk gjennomgang av relevante studier på både gravides og småbarns bruk av paracetamol.

Men de klare svarene lar vente på seg.

Vet fortsatt for lite

Det viste seg at bare én av studiene på mors bruk av paracetamol under svangerskapet hadde tatt hensyn til den mulige påvirkningen av luftveisinfeksjoner. Så selv om bruk av midlet så ut til å henge sammen med økt risiko for astma, er det umulig å si om dette skyldes medisinen eller infeksjonene.

Økende bruk av paracetamol til barn så også ut til å henge sammen med økende risiko for astma, men her ble sammenhengen nesten borte da luftveisinfeksjoner ble tatt med i regnestykket.

Dermed er det ikke sannsynlig at bruk av paracetamol er en viktig risikofaktor for utvikling av astma hos barn, skriver forskerne i British Medical Journal.

De konkluderer med at vi fortsatt har for lite dokumentasjon til å endre retningslinjene rundt bruken av paracetamol til små barn.

Observasjonsstudier

Mangel på sikker kunnskap er en gjennomgangstone i den nye artikkelen:

Undersøkelsene som er gjort og vurdert spriker både når det gjelder metoder og resultater. Bare 11 av nesten 1200 mulig relevante studier ble tatt med i den endelige vurderinga.

Forskerne advarer dessuten mot at også deres egne resultater bare bygger på observasjonsstudier – altså kartlegginger av menneskers livsstil og sykdommer. Slike studier kan brukes til å finne faktorer som varierer i takt, men de sier ofte lite om hva som fører til hva

Skulle man finne sikre svar på spørsmålet, måtte forskere sette opp eksperimenter der noen barn fikk narrepiller og noen fikk paracetamol igjennom barneåras forkjølelser. Men et slikt forsøk ville neppe fått godkjenning i en etisk komité.

Dermed kan det ta lang tid før paracetamol blir verken frikjent eller dømt for medvirkning til økt astmarisiko.

Referanse:

M. Cheelo, C. J. Lodge, S. C. Dharmage, J. A. Simpson, M. Matheson, J. Heinrich, A. J. Lowe, Paracetamol exposure in pregnancy and early childhood and development of childhood asthma: a systematic review and meta-analysis, BMJ Archives of Disease in Childhood, november 2014.

– Vi har dykket her regelmessig i 25 år, og har bare sett den tre ganger, sier Bruce Robinson, formann i Monterey Bay Aquarium Research Institute, til San Jose Mercury News.

Hannen lever på hunnen

Med det store gapet og “fiskestanga” i pannen kan dyphavsmarulken enkelt lokke til seg et bytte.

Hannen er liten i forhold til hunnen og har kun ett formål i livet, å finne seg en make.

Han biter seg fast i kroppen hennes og lever som en parasitt som aldri vil slippe taket. Kroppen hennes gir ham mat, oksygen og de nødvendige hormonene for å overleve.

– Hvis hannen ikke finner en hunn, drukner den, sier Ted Pietsch, professor ved University of Washington og ekspert på dyphavsbreiflabb.

Forskere fra Monterey Bay Aquarium var ute med en miniubåt i Monterey Bay da de fikk øye på den rare skapningen. Den befant seg på 600 meters dyp, men ifølge ekspertene oppholder den seg vanligvis enda lenger ned.

– Videoen forteller oss mye om hvordan den beveger, svømmer og orienterer seg i forhold til tyngdekraften, sier Pietsch.

• Les også: Fikk sjelden månefisk i garnet

Gruppen dyphavsmarulker finnes også i norske farvann, og lever her på mer enn 300 meters dyp.

Skal forske på fisken

Dykkerne fikk også fanget dyphavsmarulken. Robinson skal bruke den til å undersøke om arten vil overleve hvis det blir større temperaturendringer i Monterey Bay.

– Man kan se at temperaturen sakte, men sikkert stiger, sannsynligvis på grunn av global oppvarming. Dersom den fortsetter å stige og mengden av oksygen fortsetter å synke, kommer ting til å forandre seg. Jeg er usikker på om arten vil overleve, sier Robinson.

• Les også: Fikk hval på julebesøk

Hans team med forskere har laget et instrument som skal kartlegge hvordan fisken oppfører seg, når temperaturen endrer seg. Først måler de mengden oksygen i et lukket område med luft eller vann, med dyret i, og overvåker deretter endringene i oksygennivået over tid.

– Dyr som lever på havdypet er vant til at oksygennivået er lavt, men jeg er bekymret for at grensen er nådd, sier Brad Seibel, assisterende professor i marinbiologi ved Universitetet i Rhode Island.

Ved hjelp av en ubemannet forskningsubåt (UAV) har den britiske ekspedisjonen kartlagt istykkelsen i områder rundt Arktis.

Områdene som ble undersøkt var noen kilometer rundt kysten ved Bellinghausenhavet, Wedellhavet og havområdene ved kysten av Wilkes Land.

Forskerne fant ut at isen hadde en gjennomsnittstykkelse på cirka 3 meter. Den tykkeste isen var på 16 meter.  

Tidligere beregninger og målinger har satt tykkelsen på havisen til cirka 1 meter i gjennomsnitt, og 10 meter på sitt tykkeste, ifølge tidsskriftet Nature.

Den tykke isen består av skrugarder. Tynnere is danner seg på havet, som så blir presset, dyttet og vridd sammen og som tilslutt kan danne tykke lag med is.

Hvor tykk er egentlig isen?

De nye tallene er resultatet av to ekspedisjoner som besøkte området under den antarktiske våren. Resultatene er publisert i tidsskriftet Nature Geoscience.

– Resultatene deres viser at det kan ha vært tidligere, systematiske feil i isobservasjonene i Antarktis, kommenterer Lars Smedsrud, professor i oseanografi ved Universitetet i Bergen.

En mulig forklaring på de nye målinger er at tidligere beregninger og målinger har blitt påvirket av utvalget av isprøver, tror forskerne.

Tykkere is kan være vanskeligere å observere fordi skip og prøveboringer unngår den tykkeste isen, mest fordi den er vanskelig å komme gjennom og arbeide med, skriver forskerne i rapporten.

Dermed har ekspedisjoner endt med å måle tynnere is og lage estimater ut ifra dette, siden den tykkere isen var mer utilgjengelig.

Forskerne henviser også til satellittobservasjoner som sier at islaget sannsynligvis er tykkere enn tidligere antatt, men dette må følges opp av direkte observasjoner.

Miniubåter kan undersøke utilgjengelige islag fra undersiden, og målingene kan dermed bli mer nøyaktige.

– Ikke tykkere enn før

Selv om forskerne har dekket et relativt stort område, er det en liten dråpe i havet sammenlignet med det totale havisdekket rundt det antarktiske kontinent.

– Hvis denne is-tykkelsen er representativ, betyr ikke det at isen har blitt tykkere enn før, sier Smedsrud.

– Forskerne målte is som ikke tidligere har blitt målt, noe som kan bety at isen alltid har vært tykkere enn vi har trodd.

Han er usikker på hva resultatene vil bety, eller om det i det hele tatt betyr så mye for klimamodellene i Antarktis.

– Hvis isen er tykkere enn vi trodde, vil det også si at mer sjøvann fryser på vinteren. Samtidig vil den samme vannmengden bli sluppet ut igjen om sommeren når isen smelter.

Utstrekningen av sjøisen rundt det antarktiske kontinentet varierer ekstremt mye mellom sommer og vinter. Om sommeren dekker den bare en liten brøkdel av sjøisens utstrekning på vinteren.

Det meste av isen er ettårsis, som så trykkes sammen, blant annet på grunn av vind og havstrømmer, og mye smelter i løpet av sommeren.

Ismysteriet i Antarktis

Utstrekningen av sjøisen i Antarktis har vokst i mange år, uten at dette kan forklares ut ifra klimamodellene som blir brukt i dag. Samtidig skrumper sjøisdekket i Arktis mer og mer for hvert år.

– Det kan være at isbresmeling på det antarktiske kontinentet tilfører mer ferskvann til sjøisen, noe som gjør at det lettere oppstår mer sjøis, sier Smedsrud.

Isbreene som dekker det antarktiske kontinent er mange tusen meter tykke.

– Dette er fortsatt bare en plausibel hypotese, men ingen har klart å påvise dette enda, sier Smedsrud

Referanse:

Williams, m.fl: Thick and deformed Antarctic sea ice mapped with autonomous underwater vehicles, Nature Geosciences. doi:10.1038/ngeo2299. Sammendrag.

Hjernetreningsprogrammer kan gi eldre bedre hukommelse, reaksjonsevne og evne til gjenkjenning. Det viser en ny studie fra Universitetet i Sydney.

Derimot virker programmene ikke på oppmerksomhetsevnen eller mer utadrettede funksjoner som impulskontroll, planlegging og problemløsning.

Studien som er en vurdering av 51 kliniske studier på feltet, ble publisert i tidsskriftet PLoS Medicine.

Svekket tenkeevne

Svekkelse av hjernens funksjoner, som svikt i evnen til å tenke, resonnere og planlegge, er det vi frykter mest med å bli gamle.

Kommer det så langt som til demens, blir de mentale evnene våre stadig mer redusert, og vi kan ende opp med å ikke lenger klare å utføre daglige oppgaver.

Flere studier har vist at aktiviteter som holder hjernen i gang, kan bidra til å opprettholde tenkeevnene og redusere risikoen for demens.

Som svar på frykten for demens, har hjernetrening blitt forretningsvirksomhet. Bedrifter prøver å selge inn produkter gjennom å appellere til etterkrigsgenerasjonen som nå nærmer seg pensjonsalderen.

• Les også: Stressede får oftere demens

Gruppetrening virker

Den nye studien fra Australia viser at organisert hjernetrening i grupper under oppsyn av en trener, fungerer positivt på en rekke mentale ferdigheter hos friske, eldre voksne.

Opplæring én til tre ganger i uken var effektivt, men mer trening enn dette hadde liten virkning, ifølge forskerne bak studien.

Derimot hadde selvstyrt hjernetrening hjemme ingen effekt på de mentale ferdighetene.

• Les også: Hjerneforandringer gir søvnløse eldre og demente

Bortkastede penger

Resultatene sender et viktig budskap til folk i målgruppen for hjernetreningsproduktene, mener førsteamanuensis Michael Valenzuela, som ledet studien.

- Profesjonell hjernetrening med veileder, kan forbedre den mentale hjernefunksjonen hos eldre voksne.

- Men de kommersielle produkter som er laget for individuell trening til hjemmebruk, fungerer derimot ikke. Det finnes bedre måter å bruke tid og penger på, sier Valenzuela i en pressemelding.

Han mener studien øker kunnskapen om hva som er god forebyggende behandling mot svekkelse av hjernen.

• Les også: Sjalu og bekymrede kvinner mer utsatt for Alzheimers

Fysisk trening hjelper

Også fysisk trening virker bra mot svekkelse av hjernefunksjonene. Men ikke for mye av det gode. Virkningen avtar hvis treningen blir for hyppig, ifølge de australske forskerne.

- Når det gjelder anstrengende fysisk aktivitet, anbefaler vi minst en hviledag mellom treningsøktene, sier Valenzuela.

Han advarer mot troen på vidunderkurer:

- Vår studie viser bare moderate effekter av hjernetrening. Men vi vet fortsatt ikke om denne type aktivitet kan forhindre eller forsinke demens, sier han, og legger til at det er stort behov for mer forskning på området.

Kilde:

Amit Lampit, Michael Valenzuela m.fl.: Computerized Cognitive Training in Cognitively Healthy Older Adults: A Systematic Review and Meta-Analysis of Effect Modifiers. Plos Medicine, november 2014