Den internasjonale romstasjonen

Georges Lemaître

ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle) Georges Lemaître er fremdeles tilkoblet Den internasjonale romstasjonen, og 27. oktober var det nødvendig å bruke forsyningsfartøyets motorer for å øke sikkerhetsmarginene under passeringen av et romskrapobjekt. Det meldte romorganisasjonen 4. november.

Objektet, på størrelse av en hånd, er et resultat av en kollisjon mellom Russlands Kosmos 2251 og en annen satellitt i 2009. Det ville passere innenfor avstand av 4 kilometer, og bare seks timer i forveien besluttet romstasjonens fem eierorganisasjoner å gjennomføre en unnvikende manøver. Manøveren ble styrt fra ATV-kontrollsenteret i Toulouse, og omfattet en fire minutters motorbruk som økte hastigheten 1,8 kilometer i sekundet og banehøyden 1 kilometer.

Fortsatt operasjon

4. november avga lederne for de fem eierorganisasjonene etter et møte i Paris en felles erklæring som støtter en fortsatt operasjon av romstasjonen, men den er ikke helt konkret hva angår tidsangivelsen: ”ISS-eierorganisasjonene arbeider gjennom sine statlige kanaler for fortsatt bruk til minst 2020, og merker seg den amerikanske beslutningen om bruk til i hvert fall 2024. De har også merket seg aktiviteten i andre regjeringer for en tilsvarende forlengelse.

Progress 57

Det ubemannede russiske forsyningsfartøyet Progress 57 ble skutt opp fra Bajkonur 29. oktober klokken 09.09 norsk tid, og en hurtig rute ga kobling til Pirs-seksjonen klokken 15.08.

Romfartøyet medførte 880 kilogram drivstoff, 22 kilogram luft, 420 kilogram vann og 1281 kilogram reservedeler, forsyninger og utstyr. Det skal være koblet til stasjonen i ca. seks måneder.

Progress 56 ble frakoblet 27. oktober, men skal gjennom en tre ukers periode med tekniske prøver før den destruktive tilbakevendingen 19. november.

Orion

Det siste panelet i det spissbuede skallet som dekker mannskapsseksjonen på det første Orion-romfartøyet er nå på plass, og

det nye NASA-romfartøyet skal 10. november transporteres til Cape Canaveral Air Force Station´s Oppskytningskompleks 37. Her vil det, sammen med serviceseksjonen, bli festet på toppen av Delta IV Heavy raketten som skal sørge for oppskytning på den ubemannede EFT-1 (Exploration Flight Test 1) jomfruturen 4. desember.

Romfart generelt

India er nå i gang med klargjøring av et romfartøy for en ubemannet,  suborbital prøveferd i desember, opplyste ISRO (Indian Space Research Organisation) styrelederen K. Radhakrishnan nylig. Hensikten med ferden er først og fremst å prøve varmeskjoldet.

Romfartøyet har en vekt på ca. 3,6 tonn, og bærerakett blir en eksperimentell GSLV (Geosynchronous Satellite Launch Vehicle) Mark III. Banens høyde skal være 100-120 kilometer, og landing er planlagt i Den bengalske bukt. 

Oppskytningen vil foregå fra Sriharikota i Andhra Pradesh ca. 90 km nordøst for Chennai.

På en senere, bemannet ferd skal to astronauter fly en uke i en omkring 270 kilometer høy bane.

Romtransport

Ikke uventet har mistanken om en feil i første trinns motorer blitt hengende ved som årsak til den mislykkede Antares-oppskytningen av et Cygnus forsyningsfartøy til Den internasjonale romstasjonen fra Mid-Atlantic Regional Spaceport ved NASAs Wallops Flight Facility 29. oktober klokken 00.22 norsk tid (R 32/14, side 1). En foreløpig rapport fra den oppnevnte granskningskommisjonen antyder til og med at feilen har oppstått i den ene av de to Aerojet Rocketdyne AJ26 motorenes turbopumpe.

AJ26 motorene er som kjent gamle NK-33 motorer fra Sovjetunionens månelandingsprogram – innkjøpt, overhalt og prøvet av det amerikanske selskapet Aerojet Rocketdyne. Motorene ble altså bygget for omkring 40 år siden.

Motorer av samme type virket som de skulle under Antares-oppskytningen av et Cygnus forsyningsfartøy fra Wallops 9. januar, men 22. mai eksploderte en AJ26 under en statisk prøve  ved NASAs Stennis Space Center i Mississippi. Prøveanlegget fikk omfattende skader.

Hva vil skje videre?

5. november opplyste Orbital Sciences Corporation, som står bak Antares og Cygnus, at selskapet har til hensikt både å fullføre, innen utløpet av 2016, kravene pålagt ifølge CRS (Commercial Resupply Services) kontrakten med NASA og i tillegg akselerere oppgraderingen av motorsystemet i Antares. Dessuten må skadene på Wallops-oppskytningsfasilitetene utbedres.

Dette vil si at én eller to av de gjenstående Cygnus-oppskytningene må gjennomføres med innkjøpte bærerakett-tjenester, og her skal to amerikanske og ett europeisk selskap være i bildet. De to amerikanske er sannsynligvis SpaceX og ULA (United Launch Alliance), mens det europeiske kan være Arianespace med en Sojus fra Fransk Guiana. Hvilket eller hvilke alternativer som velges, vil avgjøres av pris og tilgjengelighet. Men det kan også bli aktuelt å slå sammen to oppskytninger ved å benytte en større variant av Cygnus. Denne varianten skal kunne medføre en nyttelast på omkring 3300 kilogram.

Når det gjelder den akselererte oppgraderingen av Antares-motorsystemet fra 2017 til 2016 antydes at Orbital alt har valgt motor, men holder lokk over beslutningen av hensyn til konkurransen om fremtidige forsyningsoppdrag til Den internasjonale romstasjonen. Derimot hevder russiske medier at det dreier seg om den nye russiske motoren RD-193.

Utbedringen av skadene på Mid-Atlantic Regional Spaceport skal være unnagjort tidlig 2016.

Romturisme

En tragisk ulykke inntraff over Mojave-ørkenen i California 31. oktober klokken 10.12 lokal tid (19.12 norsk tid) da Virgin Galactics foreløpig eneste SpaceShipTwo gikk i oppløsning og falt ned i større og mindre deler øst i området. Av de to om bord ble copilot Michael Alsbury (39) funnet død, mens pilot Peter Siebold (43) hardt skadet ble fraktet med helikopter til et sykehus i nærheten.

Starten fra Mojave Air and Space Port med bæreflyet WhiteKnightTwo hadde på morgenkvisten vært i tvil grunnet vind både på bakken og høyere opp, men foregikk uten problemer. Den var nummer 173 for WhiteKnightTwo og 55 for SpaceShipTwo. Romfartøyet ble sluppet for 35. gang (i en høyde av ca. 15 km) og den hybride rakettmotoren tent da anomalien inntraff. Prøven skulle ha vært den fjerde med motor, den første siden januar og den første siden skiftet av brenseltype.

NTSB (National Transportation Safety Board) var fra begynnelsen av tungt inne i havariundersøkelsene, og i en pressekonferanse 2. november la Christopher Hart, organisasjonens fungerende styreleder, frem en del foreløpige funn.

Gjennomgang av videoopptak fra cockpiten viser at copilot Alsbury beveget håndtaket som fjerner låsingen av halehevingsmekanismen. Halepartiet skal på en suborbital ferd til en høyde av noe over 100 kilometer heves tidlig under tilbakevendingen for å øke romfartøyets luftmotstand og synkehastighet gjennom en slags fjærballeffekt, men skal ikke kunne heves før et håndtak nummer to blir betjent. Denne gang hevet halepartiet seg bare to sekunder etter Alsbury hadde beveget det første håndtaket, og det vil si i en høyde av ca. 15 240 m og en hastighet på omkring 1225 kilometer i timen (1,0 M). Aerodynamiske krefter førte til at fartøyet ble revet opp, og muligens var det vingepartiet som forsvant først.

Hva som utløste halehevingen uten at håndtak nummer to var betjent er foreløpig ikke kjent, og det kan ta lang tid å finne ut hva som lå til grunn.

Så vel Siebold som Alsbury bar fallskjermer, men SpaceShipTwo hadde ikke katapultseter. Ubekreftede meldinger går ut på at Siebold klarte å spenne seg løs fra setebeltet og utløse fallskjermen i en høyde av omkring 5180 meter.

Det er viktig at undersøkelsene til nå har renvasket den hybride rakettmotoren i årsaksammenheng – vrakrestene viser ikke tegn til gjennombrenning eller eksplosjon.

Virgin Galactic har opplyst at SpaceShipTwo nummer to er omtrent 65 prosent ferdigbygget.

Kommunikasjon

Gjennom selskapet Xinwei Telecom Enterprise Group har den velstående kinesiske forretningsmannen Wang Jing lagt planer for opprettelsen av et kommunikasjonssatellitt-system som skal være et rimeligere alternativ for det kinesiske markedet enn utenlandske systemer. Wang Jing eier mer enn 30 prosent av selskapet, som tidligere var en del av den statlige Datang Telecom Technology and Industry Group.

En prøvesatellitt ble skutt opp nylig, og fire andre satellitter i en konstellasjon skal opp i løpet av ti år. Satellittene er utviklet og bygget i et samarbeid med Tsinghua-universitetet.

Wang Jing ble internasjonalt kjent for alvor da han i 2013 skaffet seg en 50 års konsesjon for bygging og drift av en ny kanal som skal knytte Atlanterhavet til Stillehavet. Kanalen vil gå gjennom Nicaragua.

Med inntekter på 107,5 millioner dollar i tredje kvartal 2014 har operasjonen av Iridium-systemet mer enn svart til forventningene – ikke minst fordi det i perioden var nødvendig å erstatte to satellitter med reserveenheter (som befant seg i rommet).

Navigasjon

Den fjerde GPS i år og den åttende i en serie på 12 GPS 2F satellitter ble skutt opp fra Cape Canaveral Air Force Station 29. oktober klokken 19.21 norske tid – med Atlas V bærerakett nummer 50.

GPS 2F-8, med en beregnet levetid på 12 år, skal erstatte en eldre satellitt i den operative konstellasjonen på 31. Satellitten er levert av Boeing, og har kostet noe slikt som 245 millioner dollar.

Romforskning

Chang´e 5T1

Tilbakevendingskapselen fra Kinas månesonde Chang´e 5T1, også kalt Xiaofei, landet etter planen i Det indre Mongolia 1. november. Sonden hadde da vært på en åtte dagers ferd i en langstrakt jordbane som rundet Månen og gjorde det mulig å prøve navigasjon/styring, varmeskjold og fallskjermsystem for den Chang´e 5 sonden Kina skal bruke i 2017 til å samle og frakte måneprøver til Jorden.

Det vil i 2017 dreie seg om ca. to kilogram prøver fra opptil to meter under overflaten.

Oppbremsingen i møtet med atmosfæren ved en hastighet på nesten 11,2 kilometer i sekundet skjedde i to faser, først som en skrens med store krav til banevinkel, deretter selve tilbakevendingen.

Chang´e 5´s serviceseksjon fulgte ikke med mot jordatmosfæren – den ble i stedet dirigert mot Jorden-Månen systemets L2 punkt på baksiden av Månen. Etter en tid i det noenlunde gravitasjonsstabile området vil den bli plassert i en månebane.

 Agilkia

Det utvalgte landingsstedet for Philae på 67P/Tsjerjumov-Gerasimenko, Site J, har fått er mer passende navn, Agilkia, meldte ESA 4. november.

Agilkia er den øya i Nilen-deltaet dit Isis-tempelet og andre byggverk på Philae ble flyttet som et resultat av Aswan-dam reguleringen.

Landingen

Philae skal etter planen frakobles Rosetta 12. november klokken 10.03 norsk tid, og vil lande i Agilkia omkring klokken 17.02.

Begge tider er for bekreftelse mottatt her nede – hendelsen har i virkeligheten skjedd litt over 28 minutter tidligere.

Diverse

Smørbrød-materialer

NASA vil anspore til utvikling og produksjon av nye, lette materialer for bruk blant annet i fremtidens romfartøyer. Av spesiell interesse er lavvekt-alternativer til honeycomb og skumkjerne-mellomleggene i smørbrød-materialer. Det opplyste romorganisasjonen 24. oktober.

Smørbrød-materialene kjennetegnes ved at de har tynne plater på hver side av en lett kjerne, slik at de blir lette og på samme tid sterke og stive.

NASA vil ha forslag fra amerikanske institusjoner, inklusive egne sentre, og tar i første omgang sikte på tildeling av en to utviklingskontrakter på opptil 550 000 dollar hver.

Arkyd 3 

En av nyttelastene som gikk tapt ved den mislykkede Antares-oppskytningen 29. oktober (R 32/14, side 1) var Planetary Resources´ Arkyd 3, den første i en serie små prøvesatellitter for selskapets Arkyd 100.

Arkyd 100 skal utstyres med et teleskop for innledende bruk innen jordobservasjon og astronomi, senere også til å finne asteroider egnet for ressurs-utnyttelse.

Arkyd 3 hadde en vekt på bare 4 kilogram.

Planetary Resources Inc. ble opprettet som Arkyd Astronautics i november 2010, navnendringen kom etter en omorganisering i 2012.                                                                                                                                 

Landingsforsøket onsdag vil bli høydepunktet i et prosjekt som skal gi innsikt i noen av universets hemmeligheter.

Romsonden Rosetta, som har landingsfartøyet Philae om bord, har vært underveis i nesten tolv år. I august nådde Rosetta fram til målet, en komet med det kronglete navnet 67P/Churyumov-Gerasimenko.

Siden har Rosetta langsomt gått inn i bane rundt kometen, og forskerne har valgt ut en landingsplass for Philae. Landingsfartøyet er i praksis en avansert laboratorierobot som skal forankres i den porøse kometen for å ta bilder og analysere materiale.

Tirsdag kveld skal forskerne i den europeiske romorganisasjonen ESA ta den endelige beslutningen om grønt lys for landingen.

Kometer er romobjekter på evig vandring blant planetene og kan inneholde støv og is fra den kosmiske urtåken som solsystemet ble dannet av for 4,6 milliarder år siden. Philae skal bruke sine instrumenter for å finne ut mer om dem.

– I praksis er det en tidsmaskin, som gir oss ledetråder til sammensetningen av solsystemet, sier Rosetta-prosjektets leder Fred Jansen.

Trebeint landingsfartøy

Landingsfartøyet Philae er på størrelse med et kjøleskap, rundt 100 kilo tungt og fylt med avanserte instrumenter.

Går alt som planlagt, frigjøres det fra Rosetta kl. 9.35 onsdag. Hastighet, vinkel og tidspunkt for frigjøringen er helt avgjørende, for når Philae først er på vei, er det ingenting forskerne i ESAs kontrollsentral i Darmstadt i Tyskland kan gjøre for å endre banen til det avanserte fartøyet.

Deretter følger sju nervepirrende timer mens den trebeinte konstruksjonen langsomt nærmer seg kometen. Gjennom ferden ned til overflaten skal Philae sende tilbake informasjon om støvet og gassen den registrerer underveis.

Flaks

Når Philae når fram til kometens overflate, vil den møte en ujevn, forrevet overflate merket av kratre, klipper og kampestein på størrelse med hus.

– Vi trenger litt flaks, sier Rosetta-forsker Andrea Accomazzo til Reuters.

– Hvis fartøyet setter kurs mot en kampestein, er det ingenting vi kan gjøre. Det er det som bekymrer meg mest, sier hun.

På grunn av kometens svake gravitasjon, må Philae forankres til overflaten med harpun for at den ikke skal drive bort. Går alt som det skal, vil fartøyet begynne å sende tilbake bilder og data om lag kl. 17 onsdag ettermiddag.

Badeand

Landingsplassen er nøye valgt etter uker med vurderinger og analyser. Forskerne har gitt stedet navnet Agilkia.

Kometen har to hoveddeler som holdes sammen av en smal «hals», og har en silhuett som kan minne om en badeand. Agilkia er kort fortalt plassert på «andas hode».

Skulle den ambisiøse landingen ikke gå etter planen, vil ESAs team av romforskere fortsette utforskningen av kometen. Moderfartøyet Rosetta, som har tilbakelagt en seks milliarder kilometer lang ferd gjennom verdensrommet for å nå fram til himmellegemet, skal følge 67P/Churyumov-Gerasimenko videre, i alle fall hele neste år.

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?