«Hva som gjør det så bra her? Det må vel være… fellesskapet,” forklarer Maria, Martin og Peter i Sälen.

De er knippe unge sesongarbeidere, som hvert år tilbringer jobb og fritid på kjente vintersportssteder i Norge og Sverige. De er intervjuet i forbindelse med et forskningsprosjekt som tar for seg hvilke motiver disse menneskene har for å jobbe slik de gjør. 

Undersøkelsen er gjort blant 300 respondenter blant sesongarbeidere på to svenske og fire norske vintersportsdestinasjoner, kombinert med gruppeintervjuer i Sälen og Trysil. 

Hva synes de om stedet de bor på noen kalde måneder i året og kunne de tenke seg å bosette seg der permanent?

Snarere en uventet bonus

Politikerne argumenterer ofte med at reiseliv kan være et virkemiddel for å forebygge utflytting og lokke til seg potensielle innflyttere. Næringen skaper jo både arbeidsplasser og et bredt fritidstilbud.

Reiselivsforsker Birgitta Ericsson i Østlandsforskning forteller at dersom sesongarbeidere bosetter seg på stedet, så er det i såfall en uventet bonus. Svarene fra undersøkelsen går nemlig alle i én retning: sesongarbeiderne vil ikke bosette seg for godt.

- De kan nok gi et bidrag til distriktene, siden de unike stedsavhengige opplevelsene trekker til seg folk som har en sterk interesse for ski og friluftsliv. Men i stedet for å fokusere på denne mobile og flyktige gruppen, kan det være nyttig å legge vekt på andre relasjoner mellom turisme og migrasjon. For eksempel ved å se på hvordan eiere av fritidsboliger kan få et mer permanent forhold til stedet, om enn på deltid eller å prøve å få unge voksne til å flytte hjem igjen, sier Ericsson.

Sosiale fellesskap

Respondentene i undersøkelsen beskriver ofte vintersportsstedet som «unikt» på grunn av det sosiale fellesskapet. Å få nye kontakter og et nettverk er for eksempel avgjørende for å søke en jobb i Sälen.

Trysil har derimot et bedre rykte blant sesongarbeidere i forhold til skimulighetene og bedre lønn.

Majoriteten av resondentene er unge menn og kvinner, som søker jobb som skiinstruktører, resepsjonister eller bartendere i Kvitfjell, Skei, Sälen, Branäs eller Trysil.

I Trysil er gjennomsnittsalderen på sesongarbeiderne nesten 30 år, i Sälen ligger den på 22 år. 80 prosent kommer fra Norge og Sverige, resten er fra andre land.

Omflakkende og bofaste

Forskerne identifiserer fire typer av sesongarbeidere: omflakkende reiselivsarbeidere, erfarne sesongarbeidere, midlertidige sesongarbeidere og bofaste sesongarbeidere. Sistnevnte gruppe er lokalbefolkningen på destinasjonene, og som har en annen jobb lokalt om sommeren. I Sälen er dette under 10 prosent, mens nesten 40 prosent av sesongansatte i Trysil har en lokal tilknytning.

Typene reflekterer motivene for at folk søker en midlertidig jobb på disse stedene, og hvor stor sjanse det er for at de blir fastboende.

Det er de omflakkende reiselivsarbeiderne som dominerer på begge destinasjonene. Disse nevner livstilrelaterte motiver som å like å stå eller gå på ski og muligheter for friluftsliv som drivkraft for å søke en sesongjobb i reiselivet, og mange flyter derfor mellom ulike reiselivsdestinasjoner avhengig av sesong.  

En livsfase

- Jobb og fritid veves altså sammen og er viktige elementer for hva svenskene kaller säsongare, sier Ericsson.

I Sälen nevner nesten 70 prosent at de ønsker å være på et populært sted med muligheter for festing og å treffe folk.

Som Stina forteller i gruppeintervjuet:

«Å ha det gøy og møte folk».

Å bli boende kan de fleste likevel ikke tenke seg. De sier at sesongarbeid er del av en livsfase og at de er usikre på framtidig karriere og bosted.

Mangel på interessante helårsjobber er også et avgjørende argument for mange.

«Det er vinteren, og ingenting annet.»  Selv hvis det hadde vært nok helårsjobber sier kun under ti prosent av reiselivsarbeiderne i Sälen at de kunne tenke seg å bosette seg der. Trysil er litt mer populær (20 prosent).

Mange ser heller  ikke for seg en framtid i reiselivsnæringen. I Sverige nevner ungdommene oftere at det betales for dårlig.

Men det er én ting som kanskje ville holdt dem der til evig tid: «Sørg for snø året rundt.»

Referanser:

Birgitta Ericsson, m.fl. Sesong arbeidere på vintersportssteder – En undersøkelse i indre Skandinavia- ØF-rapport nr. 15/2010 

Birgitta Ericsson, m.fl. Seasonal Workers in Swedish and Norwegian Ski Resorts – Potential In-migrants? i Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, Volume 14, Issue 4, 2014. Sammendrag

Det har blitt populært å spise som de gjorde i steinalderen; kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, nøtter, bær og frukt.

En viktig forskjell sammenlignet med moderne kosthold er korn- og melkeprodukter. De drev ikke landbruk i steinalderen.

Men hvor bra er egentlig denne dietten for oss? Forskerne er uenige om steinaldermat er sunt for vår tids kropper.

Noen studier har funnet at steinalderdietten holder folk slankere enn de offisielle kostholdsrådene.

Men en ny svensk studie tyder på at de nordiske myndighetenes anbefalinger fungerer omtrent like godt, i hvert fall for overvektige kvinner etter overgangsalderen.

Spiste så mye de ville

Den svenske doktoravhandlingen sammenlignet effekten av diettene over to år på 70 kvinner.

Den ene gruppa fulgte steinalderdietten, den andre fulgte en diett basert på de nordiske anbefalingene om kosthold og inntak av næringsstoffer (NNR).

Dette er råd utarbeidet av fagfolk fra de nordiske landene, og danner et viktig grunnlag for de offisielle norske kostholdsrådene.

De nordiske rådene er blant annet mer fisk, grønnsaker, frukt og bær, belgfrukter, nøtter og frø. Myndighetene ber oss spise mindre rødt kjøtt, og anbefaler grove kornprodukter, vegetabilske oljer og magre melkeprodukter.

Begge grupper fikk spise så mye de ville.

Smalere midje

Etter seks måneder hadde begge grupper gått ned i vekt, fått mindre kroppsfett og mindre midjemål. Steinaldergruppa hadde størst nytte av kostholdsendringene.

Men etter to år etter var det ingen forskjeller mellom de to gruppene når det gjaldt de tre målene.

– Én forklaring på de positive virkningene på helsen kan være at man generelt tenker mer på hva man spiser og spiser færre kalorier når man går på diett, sier Caroline Mellberg, legen som har tatt doktorgraden på dette ved Umeå universitet, i en pressemelding.

Deltakerne i studien spiste mindre og sunnere enn før de begynte på diett.

Mindre farlig fett

Det var likevel noen fordeler med å velge steinalderkost framfor de offisielle kostholdsrådene.

Kvinnene som spiste steinaldermat hadde lavere nivåer av fettstoffer (triglyserider) i blodet. Høyt fettinnhold i blodet kan bidra til sykdommer.

Etter overgangsalderen har kvinner høyere risiko for å rammes av hjerte- og karsykdommer og diabetes. Det skyldes trolig blant annet at fettet flytter seg fra hoftene og rumpa til magen. Det er derfor viktig å begrense magemålet.

De to gruppene fikk mindre fett i leveren enn før. Det kan være viktig for å forebygge diabetes og hjerte- og karsykdommer.

Leverens følsomhet for insulin ble også bedre hos begge grupper underveis, men var etter to år tilbake til det opprinnelige nivået.

Steinalderfolk spiste karbohydrater

Sammenlignet med i dag var steinalderkostholdet preget av mye protein og få karbohydrater.

Selv om de ikke spiste korn, steinaldermenneskene fikk likevel i seg karbohydrater. De samlet både røtter og frø.

Arkeologiske utgravinger tyder også på at de kan ha bakt brød av ville vekster.

Referanse:

Mellberg, C.: Effekter av dietintervention på kroppssammansättning och leverfett hos överviktiga kvinnor efter menopaus. Doktoravhandling ved Umeå universitet, Sverige, 2014.

– Vi vil sannsynligvis bli forbløffet over hvor fort verden endrer seg i en klimavennlig retning, når vi først har passert vippepunktet, sier professor Karen O’Brien ved ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Universitetet i Oslo.

Hun tror at helt vanlige enkeltpersoner vil spille en nøkkelrolle.

Den siste delen av FNs klimapanels femte hovedrapport ble nylig lansert, og verdens klimaforskere er sikrere enn noen gang på at vi vil få en endring i verdens klima. Hvor stor endringen blir, kommer an på innsatsen som gjøres av klodens innbyggere.

O’Brien, som er en av rapportens hovedforfattere, mener verden står foran en enorm sosial omveltning, og at vi alle kan bidra – men kanskje på en annen måte enn vi har tenkt på før.

Å endre et system

– Det er viktig at globale ledere setter et ambisiøst, globalt utslippsmål og investerer i effektiv og fornybar energi. Men vi kan ikke bare lene oss på politikere. Vi trenger å forstå hvilken rolle vi selv kan spille. Ser vi historisk på det, har store sosiale transformasjoner begynt i det små. Enkeltpersoner har betydd mye, sier O’Brien.

Hun trekker fram bevegelsen mot slaveriet som eksempel på hvordan en sosial transformasjon kan starte.

For 200 år siden var afrikanske slaver en akseptert arbeidsstyrke i blant annet England, før en liten gruppe i London begynte å stille spørsmål. De arrangerte møter på puber, i kirker, de delte ut flygeblader og dro til parlamentet for å snakke med politikere.

De fikk med seg flere og flere mennesker, og til slutt måtte det politiske og økonomiske systemet respondere. I 2002 slo Den internasjonale straffedomstolen fast at slaveri er en forbrytelse mot menneskeheten.

– Selv om en systemendring kan virke langt borte nå, vil vi sannsynligvis oppleve noe lignende i klimasaken. Vi ser i dag at unge mennesker utfordrer oppfatningen av at vi må ha olje for å klare oss. Besteforeldre engasjerer seg for barnebarna, og forsikringsselskaper er i ferd med å våkne opp, sier O’Brien.

Klimaendringer rundt kjøkkenbordet

Når O’Brien blir spurt om de tre viktigste tiltakene enkeltpersoner kan gjøre i en innsats mot klimaendringer, foreslår hun følgende:

• Vi kan utfordre antakelsene våre om hvordan verden er organisert. Vi tar gjerne dagens systemer for gitt ved å tro at maktkonstellasjoner, finansielle systemer og sosiale hierarkier er uunngåelige. I stedet bør vi se på hvilke interesser som opprettholder dem.
• Vi må oppdatere forståelsen vår av lederskap og innse at alle kan være ledere i enkelte situasjoner og på ulike arenaer. I dag venter vi ofte på at noen andre skal lede an, spesielt autoritetspersoner.
• Vi kan snakke om klimaendringene. La tanker om og bekymringer for framtiden bli et tema sammen med familie, venner, naboer, kollegaer og ukjente. Snakk om det rundt kjøkkenbordet, spør andre hva de synes de selv kan gjøre, eller be om en vegetarrett når du er ute og spiser. Slik kan du skape ringvirkninger, langt utover det du tror du kan påvirke, og tenne gnisten hos andre.

– Det politiske og det personlige henger tett sammen. Akkurat nå lar vi politikere og næringslivsledere bestemme. Mangelen på effektiv dialog fører til polariserte klimadebatter, og temaet blir abstrakt og fjernt fra hverdagen til mennesker, sier O’Brien og legger til:

– Når klimaendringer diskuteres som et sosialt og kulturelt tema, ja til og med et menneskelig tema, vil vi se et mye videre spekter av løsninger.

Må erkjenne at folk er forskjellige

Men hvordan overvinner man sosiale barrierer? Sett at en selv har lyst til å spise mer vegetarisk mat, mens kjæresten sier at han må ha kjøtt for å bli mett. Hva gjør man da?

– Å endre et eksisterende system handler i svært stor grad om relasjoner. Du kan ikke presse noen til å forandre seg, men det du kan gjøre er å påvirke systemet. Du kan også være en leder innenfor ditt eget miljø, der du er et eksempel for andre, sier O’Brien.

Selv blir hun ofte utfordet av dem hun har rundt seg. For eksempel spiser hun helst vegetarmat, men hun har tre barn som er glade i kjøtt. Da lager hun veggieburger til seg selv og kjøtt til resten av familien. Noen dager er det imidlertid for krevende, og derfor beskriver hun seg selv som «flexitarian» heller enn «vegetarian».

– Skal vi få til en systemendring, må vi erkjenne at folk er forskjellige. Vi kan ikke bare se på én stor løsning som skal gjelde for alle. Vi har ulike verdier og verdenssyn, og hvis vi skal løse klimautfordringen i fellesskap må alle må ta utgangspunkt i seg selv.

– Samtidig er klimautfordringen høyst politisk, fordi det handler om å få ulike mål og interesser på bordet og håndtere motsetninger og konflikter.

En kritisk masse

Ifølge samfunnsforskning er det slett ikke slik at alle må overbevises eller stå bak en sosial forvandling. En slik endring handler heller om å få ballen til å rulle såpass fort at den til slutt ruller av seg selv.

– Det ser ut som endringer ofte kommer når du har en kritisk masse som endrer deler av systemet. Det kan faktisk være nok å få ti prosent av befolkningen med på laget, sier O’Brien.

Samfunnsgeografen mener at det ligger et enormt og, frem til nå, ubrukt potensiale i hva enkeltindivider kan gjøre for å få en systemendring. Oppmerksomhet om dette potensialet kan motivere oss til å stille nye spørsmål og tenke på andre måter, tror hun.

– At det er vi selv som forårsaker klimaendringene, er et optimistisk budskap. Det kan gi oss en følelse av makt: vi kan faktisk bidra til å transformere samfunnet i en bærekraftig retning.

– Samtidig innser hver enkelt av oss at det ikke bare er «meg», det er «vi». Vi har et kollektivt ansvar for å engasjere oss, og det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å la klima bli et menneskelig tema, sier O’Brien.

I og på kroppen vår lever flere tusen forskjellige bakteriearter.

Forskere hatt store problemer med å finne ut hva alle bakteriene gjør, og hvordan de gjør det. De vet bare at vi og bakteriene har inngått en eller annen form for samarbeid.

Nå viser en ny studie fra University of California hva en helt vanlig melkesyrebakterie i kvinnens vagina gjør. Resultatet kan kanskje revolusjonere den farmasøytiske industrien.

Bakterien produserer nemlig en ukjent form for antibiotika, som bekjemper ondartede bakterier som stafylokokker.

Professor Michael Fischbach fra University of California forteller:

– Vi er vant til å tenke at medisiner blir laget av industrien og krever resept fra en lege. Men vi har funnet ut at bakteriene i kroppene våre hopper over alle de leddene og leverer medisiner rett i blodårene dine.

Den nye studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Cell.

Dansk forsker jubler

Professor Oluf Borbye Pedersen, forskningsleder ved Novo Nordisk Fondens Metabolismecenter ved Københavns Universitet, forsker selv på de bakteriene som lever i symbiose med oss mennesker.

Pedersen har lest den nye studien og kaller det et paradigmeskifte.

– Forskerne har påvist et helt nytt reservoar av mulige legemidler. Vi har levd med disse bakteriene i mange tusen år, så vi kan være ganske sikre på at vi ikke trenger å være redde for bivirkninger. Det er veldig lovende, mener han.

Datamaskin finner gen-klynger

Forskerne har undersøkt hele arvemassen fra 2340 bakteriearter som lever i menneskets munnhule, nesehule, tarm, vagina og på huden vår.

Forskerne valgte å fokusere på én bakterie av de 2340 og én klynge av gener av mer enn 3000.

En helt normal melkesyrebakterie i kvinnens vagina, Lactobacillus gasseri, produserer stoffet lactocillin, som viste seg å være et kraftig antibiotikum.

Lactocillin tar livet av forskjellige skadelige bakterier, også gule stafylokokker (den mest vanlige årsaken til betennelse i operasjonssår), men samtidig lar den alle de gunstige bakteriene være i fred.

Det er en viktig oppdagelse, ifølge Oluf Borbye Pedersen.

– Det er en ønskedrøm. De har funnet et nytt antibiotikum som naturen selv lager, sier Pedersen.

Mer på vei

Ifølge Pedersen er sannsynligvis mer i vente:

– Vi har sannsynligvis bare sett toppen av isfjellet, sier han og forteller at studien kan ha veldig store implikasjoner for legemiddelutvikling.

Det er nemlig ikke bare nye antibiotika vi kan finne. Trolig kan man finne andre former for medisiner.

Årsaken er at mange av disse stoffene allerede blir produsert i blant annet tarmen, hvor de trenger gjennom tarmveggen og påvirker oss ulike måter. Vi har bare ikke funnet dem enda.

– Fra forsøk på dyr vet vi at bakteriene har en enorm innvirkning på oss. Det vet vi fordi en dysfunksjonell bakteriesammensetning fører til alt fra fedme til atferdsforstyrrelser, sier Pedersen.

– Hos mennesker vet vi veldig lite om bakterienes signalstoffer, men den nye studien peker på en måte for å undersøke dette. Det gjør at man i fremtiden kan utvikle legemidler på en helt nye måte. 

Referanse: 

Mohamed S. Donia m. fl.: A Systematic Analysis of Biosynthetic Gene Clusters in the Human Microbiome Reveals a Common Family of Antibiotics, Cell, DOI: 10.1016/j.cell.2014.08.032 (Sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En støttegruppe består 5–6 medelever som støtter og beskytter barnet som blir mobbet. Det er den som blir mobbet som selv velger ut de som skal være med i støttegruppen. 

Støttegruppen samles ukentlig hos helsesøster eller lærer der de forslår hva de kan gjøre for at den mobbede eleven skal få det bedre.

Det kan for eksempel være å gå sammen til skolen og leke sammen i friminuttet. Det viktige er at elevene selv kommer med forslagene.

– Elever som mobbes føler seg ensomme, og de blir avvist av jevnaldrende. Å ha en venn er være en viktig beskyttelsesfaktor mot mobbing, og sosial støtte fra venner og lærere kan redusere mobbingen, sier førsteamanuensis Lisbeth Gravdal Kvarme ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Fikk slutt på mobbingen

I Kvarmes studie deltok 18 skolebarn i alderen 12–13 år ved to østlandsskoler, og deltakerne meldte seg selv. De som hadde vært utsatt for mobbing, fikk egne støttegrupper som varte helt til det ble slutt på mobbingen.

– Forskningen viste at mobbingen stoppet ved hjelp av støttegrupper. De som hadde blitt mobbet, følte seg tryggere, gladere, inkludert, mer synlige og de fikk venner, sier Kvarme.

• Les også: Barn lærer mobbeadferd av foreldrene

Med en støttegruppe rundt seg, var ikke de mobbede elevene redde lenger. De følte seg trygge.

En jente som ble så mye mobbet at politiet måtte gripe inn, fikk livet forandret. Fra et liv preget av frykt og isolasjon, kunne hun nå gå ut uten at voksne var der for å passe på henne. Hele tiden.

«Det er mye bedre nå. Det er forskjellig fra før, nå har alt det vonde blitt borte. Jeg føler en stor lettelse fordi helsesøster på skolen, læreren min og til og med politiet har hjulpet meg,» forteller hun.

Ikke lenger isolert

De mobbede elevene i Kvarmes studie gikk fra å være ekskludert og isolert til å bli inkludert og å få venner. De var ikke lenger ensomme og avist av klassekameratene nettopp fordi de fikk hjelp av støttegruppen.

En av elevene sa det på denne måten:

«Når jeg er alene, så kommer de til meg. De ser om jeg trenger noe og hjelper meg, selv om jeg ikke spør dem. På en måte så vet dem når jeg trenger hjelp, og så hjelper de meg med en gang. En av dem er særlig hjelpsom. Så jeg pleier å være sammen med henne når de andre ikke vil være sammen med meg.»

De mobbede elevene følte også at de ble mer synlige etter at de fikk hjelp fra støttegruppen.

«Nå tør jeg å stå opp for meg selv fordi jeg får støtte, og da klarer jeg å si til dem: Ikke gjør det, jeg liker det ikke.»

Meningsfullt å hjelpe

– Støttegruppen syntes også det var meningsfullt å hjelpe de som hadde vært mobbet, sier Kvarme.

Det ble populært å være snille med hverandre i en av klassene som Kvarme forsket på.

– Elevene følte seg utvalgt og opplevde glede ved å hjelpe en annen elev. Det styrket selvtilliten.

– Slike støttegrupper førte også et bedre klassemiljø. Flere ble venner, og færre ga negative kommentarer til hverandre, sier Kvarme.

Vanskelig og krevende

Forskningen viser at det også kan være vanskelig og krevende for noen elever å være med i slike støttegrupper. Som en av informantene sa:

 «Jeg var redd for å miste venner fordi jeg støttet den mobbede. De andre ble sinte på oss og slo oss når vi støttet henne.»

«For å være ærlig så pleide jeg ikke å støtte henne før, fordi jeg var redd for å bli involvert i hennes problemer. Men siden jeg har funnet ut hva denne støttegruppen har betydd for henne og for meg så har ting endret seg.»

Opptatt av løsninger

– Mens tradisjonelle anti-mobbeprogram på skolen er opptatt av problemer, er denne metoden mer opptatt av å finne løsninger, sier Kvarme.

Poenget er at støttegruppen skal hjelpe den som blir mobbet med å ha det godt på skolen og å få venner.

For å bekjempe mobbing er det viktig å sette inn tiltak både på skolen, klassen og i tillegg tiltak som støttegrupper som kan bidra til at mobbeofferet kommer ut av offerrollen, understreker Kvarme. 

– Det er viktig at lærer, elever og skolehelsetjenesten samarbeider med foreldre for å hjelpe de som mobbes og forebygge mobbing, sier Kvarme.

– Samarbeid er helt avgjørende for å bekjempe mobbing, avslutter hun.