Smittevernekspert Preben Aavitsland er oppgitt over en artikkel som forskning.no publiserte i forrige uke.

• Les mer: - Velkjent at influensavaksine ikke virker på friske voksne

I artikkelen, som tar for seg en rapport fra The Cochrane Collaboration, står det at friske, voksne ikke trenger influensavaksine, og at vaksinen har liten effekt på influensasymptomer.

­– Rapporten i seg selv er det ingenting i veien med, men tallene gir rom for mange misforståelser og må tolkes med omhu, sier Aavitsland.

«Number needed to treat»

I rapporten kommer det fram at 71 personer må vaksineres hvis man vil unngå bare ett tilfelle av influensa.

Men hva betyr det?

i Cochrane-rapporten brukes begrepet NNT, som står for Number Needed to Treat.  Det forteller hvor mange som må vaksineres for å unngå ett tilfelle, men tallet vil variere i forhold til hvor vanlig sykdommen er.

– Dette tallet sier ingenting om hvor effektiv vaksinen er i seg selv. Den sier kun noe om hvor utbredt sykdommen er i det bestemte området, sier Aavitsland.

– Hvis for eksempel alle her i Norge skulle bli vaksinert mot malaria i morgen, ville tallet blitt uendelig høyt. Ikke fordi vaksinen ikke virker, men fordi det ikke er malaria her, sier han.

Meningsløst tall

Man må vaksinere 40 personer for å unngå ett tilfelle med influensasymptomer, står det videre i rapporten.

– Igjen er tallet en NNT-verdi, og sier derfor ingenting om hvordan vaksinen faktisk virker.

Dessuten kan influensasymptomer være så mangt.

– For eksempel vil forkjølelse, og til og med allergi gi slike symptomer, og selvsagt beskytter ikke influensavaksinen mot det, sier Aavitsland.

Han forklarer at det blir som å sette et tall på hvor godt en vaksine mot kolera virker mot diaré.

– Dette tallet er egentlig bare tullete, og kan ikke brukes til noe som helst, sier han.

Virker 80 prosent

Men vet vi hvor godt influensavaksinen virker?

– Ja, det gjør vi, sier Aavitsland.

– Vi vet at den har en effekt på 80 prosent på friske voksne og 70 prosent på friske barn.

Altså er sjansen for å bli smittet av årets influensa redusert med henholdsvis 80 og 70 prosent hvis en frisk voksen og et frisk barn person tar vaksinen.

Dette har man funnet ut ved hjelp av såkalte randomiserte studier. Det er studier der man deler en stor gruppe mennesker i to, gir den ene gruppen vaksine og den andre placebo, uten at personene selv vet hva de får. Deretter ser man på forekomsten av influensa i de to gruppene.

– Også dette tallet står rapporten, men kommer ikke fram i artikkelen til forskning.no, påpeker Aavitsland.

For risikogruppene, de som er gravide, eldre og kronisk syke, er tallet noe lavere, rundt 60 prosent.

– Det kan skyldes at disse personene på forhånd har et for dårlig infeksjonsforsvar til å nyttiggjøre seg vaksinen fullt ut, forklarer smitteverneksperten.

Bivirkninger

Han tror at mye av den økende skepsisen til influensavaksiner skyldes vaksinen som ble gitt i forbindelse med utbruddet av svineinfluensa i 2009, Pandemrix. Denne vaksinen viste seg å ha en veldig sjelden, men skummel, bivirkning: narkolepsi.

Aavitsland leder i dag rådgivingsselskapet Epidemi, men var på den tiden ansvarlig for Folkehelseinstituttets overvåking av smittsomme sykdommer.

– Narkolepsi var en overraskende, ny og ukjent vaksinebivirkning som ikke forekom i utprøvingen av vaksinen. Den ble oppdaget først da flere million mennesker var blitt vaksinert med Pandemrix, sier han.

– Men disse vaksinene er helt forskjellige – Pandemrix var en annen type vaksine enn den som brukes mot sesonginfluensa.

Svineinfluensa noe helt annet

De ordinære influensavaksinene ble brukt for første gang for 20 år siden. Viruskomponenten varierer noe fra år til år, avhengig av hvilket virus som det er aktuelt å beskytte seg mot. Men de andre komponentene, de som eventuelt kunne gitt skumle bivirkninger, er de samme i dag som for 20 år siden. Man følger også de samme prinsippene når vaksinene settes sammen.

– I løpet av disse årene har millioner blitt vaksinert og kun noen forbigående, milde symptomer har blitt innrapportert.

Vaksinen mot svineinfluensa, på en annen side, var noe annerledes satt sammen og inneholdt også et forsterkingsstoff som skiller den fra vanlig sesonginfluensavaksine.

Fornuftige råd

Aavitsland synes Folkehelseinstituttets sine vaksineråd for sesonginfluensa er fornuftige. De råder risikogruppene og helsepersonell med pasientkontakt til å vaksinere seg hvert år.

– Det er ingen tvil om at influensavaksinen redder mange liv, og det ville vært svært uheldig hvis risikogruppene og helsepersonell ikke fortsetter å la seg vaksinere.

Han ville helst sett at enda flere i disse gruppene vaksinerte seg.

Hvert år ikke skadelig

Han ser heller ingenting i veien for at også friske voksne og barn skal vaksinere seg årlig – hvis de skulle ønske det.

– For friske voksne og barn er influensa ytterst sjeldent noen alvorlig sykdom.

– Men det er ingenting som tyder på at noen tar skade av å vaksinere seg mot influensa hvert år, sier Aavitsland.

Ønsker nye vaksiner

Selv om dagens influensavaksiner fungerer godt, ønsker Aavitsland seg nye og enda bedre.

– Vi trenger influensavaksiner som beskytter bredere, altså mot flere influensatyper, og mer varig slik at man slipper å vaksinere seg på nytt hver høst. Tenk om vi kunne gi barn en influensavaksine som beskyttet dem resten av livet.

Ved utgravingen til tunnelen gjennom Fehmarn-sundet, tunellen som skal knytte Danmark og Tyskland sammen, har danske arkeologer funnet 5000 år gamle fotspor. De stammer fra steinalderfolk, som under en storm har forsøkt å redde sine flettede fiskegjerder. Det skriver Museum Lolland-Falster i en pressemelding.

– Det er ganske spesielt. Normalt er det søppel, i form av redskaper og keramikk, vi finner, men her står vi plutselig med fotspor satt av et menneske, forteller Terje Stafseth, arkeolog ved Museum Lolland-Falster.

– Vi kjenner dyrefotspor fra steinalderen, men menneskefotspor har vi så vidt jeg vet ikke støtt på før i Danmark, sier han.

Fotsporene er funnet omkring et flere meter langt system av fiskegjerder som har stått utenfor stranden.

Se fotsporene i videoen øverst i artikkelen.

Forsøkte å redde fiskegjerde

Funnet viser, ifølge arkeologene, at fiskerne har forsøkt å redde deler av fiskegjerdet, før en stormflo har skylt over hele fangstsystemet og dekket det med sand.

Minst to personer – etter fotstørrelsene å dømme – har gått ut for å redde det de kunne, og har senere oppført fiskegjerdet et stykke unna.

Sanden fra oversvømmelsen har etterlatt tydelige fotspor til ettertidens arkeologer. Både på overflaten og dybden.

– Undersøkelsene har vist at folkene flere ganger har reparert og flyttet deler av fangstsystemet, for å tilpasse det til kysten og strømmen. Vi kan se at har vært viktig for dem, sier Stafseth.

Utgravingen i området er fortsatt ikke avsluttet, og arkeologene ved Museum Lolland-Falster håper derfor at videre undersøkelser kan fortelle enda mer. 

– Tabu og kontekst er viktige stikkord når det gjeld banning og skjellsord, seier Gunnstein Akselberg, professor og språkforskar ved Universitetet i Bergen.

Eit bannord vert til ved å riva det ut av den opphavelege samanhengen. Då får det ny kraft og ein ny funksjon.

– Ein kan godt snakka om sex og avføring, det vert sett på som greitt i ein forventa kontekst – i fagtermar i ei medisinsk lærebok eller på besøk hjå legen. Men når ein engelskmann utbryter fuck eller me seier drit, då får ordet ein ny verdi. Innhaldet vert annleis, seier Akselberg.

Ifølgje forskaren finst det tre hovudkategoriar av banning. Den første er banning med religiøse omgrep. Gud, Fanden, helvete og himmel er nokre døme. Banning rundt sex skildrar gjerne kjønnsorgan og ein seier kuk og fitte, eller ein skildrar sex og seier pule eller knulle.

– I den tredje kategorien brukar ein ord som piss, drit og lort, dei litt skitne kroppsfunksjonane. I tillegg finst til dømes kategoriar som er politisk lada, der ein kallar folk for fascist eller diktator og liknande.

Religiøs straff

Sjølve ordet banning stammar frå katolisismen. Eit interdikt eller å lysa nokon i bann var ei religiøs straff.

– Innom katolisismen påkalla ein til dømes Gud og Jesus om ein trengte hjelp, og når ein seier faen påkallar ein jo djevelen. Dette har etablert seg i språket som kraftuttrykk, sjølv om me som samfunn ikkje er like religiøse lenger, seier Akselberg.

– Nesten-banning er ei litt mildare form for denne typen banning: søren, fy fader og salte er former av andre og kanskje sterkare bannord, og er nok etablerte for ikkje direkte å påkalla maktene.

Når vi bannar, er det ein måte vi uttrykkjer kjensler på. Under press kan sjølv den reinaste sjel seia faen om han eller ho smeller ei tå i eit bordbein.

– Ein kan nesten seia at å banna kan ha ein smertestillande effekt, om ein gir sterkt uttrykk for det ein kjenner så hjelper det på. Små ungar hyler jo om dei slår seg, men det skal jo ikkje sterke mannfolk gjera, seier forskaren.

Kan mista krafta

Bannord kan etter kvart mista krafta si og slutta å vera bannord. Kødd og kødding er eit døme på det. Det er eigentleg eit anna namn på eit hanndyr sitt kjønnsorgan.

– Dette er eit ord som for ikkje så lenge sidan var veldig sterkt, men som etter kvart har glidd inn i språket til mange. No er det eit ord du kan lesa i lesarinnlegg. Ein veit kva kuk, pikk og fitte er, men kødd veit nok ikkje alle kva tyder, seier Akselberg.

Han trur at menneske alltid har banna. Ser du på runepinnar på museet er det ganske kraftig språk der. Romarane banna, der var det mykje drit og avføring som prega bannespråket.

Og ein vil nok alltid banna, trur Akselberg.

– Vi treng desse kraftuttrykka. Det er sjølve hjartespråket, det kjem fram når ein vert skikkeleg pressa. Mange av bannorda vi brukar i dag vil fortsetja å brukast, men vi vil også få nye.

Sjølv banner han ikkje så mykje.

– Men helsiken, fanken og søren òg! er vel dei eg brukar om situasjonen krev det.

1960-tallets skogplanting har nå blitt til hogstmoden skog. Norge har nå tre ganger så mye skog som i 1930-årene, og Kystskogmeldinga fra 2008 konstaterte at felling av skog i kystfylkene lå langt under det som var ønskelig. Avvirkningen kunne nesten tredobles uten å få konsekvenser for det biologiske mangfoldet, ble det sagt.

Men transport av tømmer er dyrt i Norge. Det skorter på kapasitet og kvalitet på veiene, det er lange distanser, vanskelig terreng, og mange flaskehalser.

– I dag opereres det med mange ulike løsninger, og transportkostnadene varierer fra fylke til fylke. Det er klart innsparinger å hente, sier Helge Kårstad i Kystskogbruket, et samarbeid mellom kystfylkeskommunene fra Rogaland til Finnmark.

Han mener nye tall og analyser kan vise hvordan ting kan gjøres smartere og bedre logistikkmessig.

Flaskehalser

Forskere ved Sintef foreslo i 2011 hvor det burde bygges kaier for å skipe ut tømmer. Nå skal de se på investeringer i skogsbilveier, flaskehalser på det offentlige veinettet samt kaier for sjøtransport, og hvordan det regionalt kan skapes effektive og lønnsomme verdikjeder for skogsindustrien.

Men mye vil også avhenge av generell opprustning av det offentlige veinettet.

• Les også: Tømmerbilene gir mest CO2-utslipp i skogbruket

Forskerne må derfor skaffe informasjon om skogressurser og alle små og store veier som slynger seg i kystkommunene fra Finnmark i nord til Vest-Agder i sør. I tillegg må de skissere hvordan en utbygging av ny og bedre infrastruktur kan gjennomføres.

Denne utbyggingen må sees i sammenheng med forslagene til lokalisering av nye kaier – og de som allerede er blitt utbedret eller bygd. Sjøtransport kan i mange tilfeller være et billigere alternativ enn å frakte tømmer med bil.

Utbygging av infrastruktur

– Utgangspunktet vårt er å finne ut hvor man skal starte med investeringer i et 20-årsperspektiv, sier Vibeke Nørstebø ved Sintef.

Forskerne starter med en kartlegging og å lage modeller som får fram hvordan alt henger sammen og hvordan den ene løsningen må avveies mot den andre.

– Vi ser for oss en stor modell der tømmeret er produktet som er i toppen, alle kundene er plassert ventende nederst, og der midtpartiet viser hvordan tømmeret kan fraktes – og hva som ligger i de ulike veivalgene, sier Nørstebø.

For løsningene er ikke innlysende. Det finnes små veier med kort avstand til målet, men der det ikke kan kjøres med henger og tung last.

Så finnes det veier der det tar lengre tid, men som til gjengjeld kan klare lastebiler med tyngde på 50–60 tonn, og mulighet for skipsfrakt av store kvanta – som gjerne er lønnsomt over større avstander. For forskerne gjelder det å få med alt i det store bildet, og å lage modellen nøyaktig nok.

Effektive verdikjeder

Men modellen må også si noe om hvor og hvordan tømmeret skal gå om man vil maksimere lønnsomheten for en hel region.

– Når vi vurderer en oppgradering av veier, må vi se dette i sammenheng med rammebetingelser, samt hva som allerede finnes og hva som planlegges av annen virksomhet, sier Nørstebø.

Forskerne bruker Nordland og arbeidet med å optimere transport av tømmer i fylket, som et eksempel. I dag fungerer det for eksempel slik at dersom skogen befinner seg langt sør, fraktes tømmeret til Norske Skog i Skogn, helt sør i Nord-Trøndelag.

• Les også: Skogbrukets kostnader kartlagt

Men Nordland har også en sluttbruker som produserer sponplater. Bedriften Arbor må stadig dra lenger fra Hattfjelldal for å skaffe tømmer til sin produksjon, og det bekymrer ledelsen som ikke synes noe om lekkasjen ut av fylket.

– Så når vi skal tenke lønnsomhet for hele regionen, må vi tenke: Er det lønnsomt for det enkelte tømmerlasset, eller for helheten i regionen? sier Nørstebø som også drar fram et annet eksempel fra Nordland.

Det ble nemlig plantet mye skog i fylket for 40–50 år siden. Ikke på ett stort område, men på små, spredte flekker som er svært vanskelig tilgjengelige. Det er få eller ingen veier inn til områdene, og tømmermengdene er hver for seg for små til båt.

Så på hvilken måte skal man hogge skogen for å få fylt en båt? Og hvordan koordinere alle de små områdene?

– Til slutt er det jo slik at tømmer ofte går til sagbruk og massevirke, men det blir igjen kvist og kvas. Og hva gjør vi med det? Det finnes noen små bioenergianlegg i Nordland, men om man vil bygge flere, bør disse i tilfelle bygges ut i nærheten av skogen?

Samfunnsøkonomi

Å gå i gang med et arbeid som dette, er aldri enkelt, ifølge Nørstebø.

– Det er svært mange aktører inne i bildet og mye å ta hensyn til. Vi konsentrerer oss om å se på den samfunnsøkonomiske helheten og at denne skal bli mest mulig lønnsom.

Forskningen skal ende opp med at aktørene skal få enkle retningslinjer og sjekkpunkter de kan forholde seg til som forteller dem noe om lønnsomhet i aktiviteter som vil være aktuelle for dem. Hvor vil det for eksempel være mest lønnsomt å transportere tømmeret? Og vil det være lønnsomt å etablere sagbruk her i området?

• Les også: Hvilket fylke har mest skog?

Sommeren 2015 skal arbeidet være sluttført og et forslag til en utbyggingsplan over infrastruktur skal ligge klar. Her vil det stå hvor det er mest lønnsomt å investere i skogsbilveier, flaskehalsutbedringer og utbygging av kaier – på kommune- og fylkesnivå.

– Tallene som kommer fram vil være med på å sortere ut områder der det knapt er lønnsomt å drive med skog. Rapporten kan forbigås i stillhet uten at noen beslutninger tas, men også lede til at det velges å investere i enkelte områder, og ikke i andre, sier Kårstad.

– Over tid er jeg overbevist om at innholdet vil ha påvirkning og redusere de totale transportkostnadene for skogsvirke.