Flaggermus bruker biosonar for å finne byttedyr i mørket. Det vil si at flaggermusen gir fra seg en høyfrekvent lyd ut i natten. Om det er et byttedyr der ute, treffer lydbølgene dyret og spretter tilbake i retning rovdyret. Dermed vet flaggermusen hvor insektet befinner seg, og kan slå til.

Men hva gjør du når det er opptil én million andre som bruker samme strategi som deg?

For flaggermusarten Tadarida brasiliensis, er løsningen å sabotere for konkurrenten.

Flerbruk

Det viser seg nemlig at flaggermus kan bruke lydsignaler på ulike måter. De kan sende ut en lyd som aktivt blokkerer konkurrentes sonar, slik at den ikke lenger finner fram til det ettertraktede insektet.

- Dette er den første studien som viser at flaggermus aktivt blokkerer andre flaggermus sine biosonarer, og det øker antallet kjente funksjoner flaggermus-lyder har til tre: ekkolokalisering, kommunikasjon og akustisk forstyrrelse, sier Aaron Corcoran, som har studert det flyvende pattedyret, i en pressemelding.

Corcoran publiserte nylig studien i det vitenskapelige tidsskriftet Science. Forskeren oppdaget denne spesialiserte lyden da han og kollegaene var ute for å gjøre lyd- og filmopptak av flaggermusene.

Følger med på naboen

De oppdaget to særlig fremtredende lyder i mørket. Den første var en hurtig summing som dyrene brukte når de nærmet seg byttet, slik at de kunne finjustere posisjoneringen før de angrep.

Den andre lyden kom fra naboflaggermusen når den hørte sidemannens ivrige summing. Når forskerne spillte av denne lyden, fanget flaggermusene betydelig færre insekt.

Corcoran understreker likevel at det er usikkert om dette er vanlig for alle typer flaggermus, eller for andre dyr som benytter seg av biosonar, som for eksempel delfiner.

Se hvordan flaggermusene bommer helt når andre bruker det blokkerende signalet:

Referanse:

Corcoran, A.J. og Conner, W.E. Bats jamming bats: Food competition through sonar interference. Science (2014)

Norsk demokratistøtte er en ordning for norske politiske organisasjoner som ønsker å hjelpe utviklingsland med å bygge opp eget demokrati.

Norad deler ut åtte millioner kroner i året til norske partier som bruker denne ordningen.

I sommer foreslo regjerningen i sitt reviderte budsjett for 2014 å legge ned demokratistøtten, men Stortinget valgte å beholde den. Norad ble da anbefalt å evaluere støtteordningen og hyret inn Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Rapporten ligger nå klar, og viser at det hvert år blir nærmere to millioner kroner stående ubrukt fordi prosjektforslagene ikke er gode nok. Det er også uvisst om gjennomførte prosjekter gir resultater som varer og forskerne mener at prosjektene ikke er særlig kostnadseffektive.

Likevel anbefaler forskerne å opprettholde ordningen.

De unge demokratiene

Pengene som blir delt ut er ment for å hjelpe spesielt unge demokratier, som er i gang med å utvikle politiske partier, stemmeordninger og fagforeningsarbeid.

Det største prosjektet i fjor var Arbeiderpartiets samarbeid med Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan som kostet over en million kroner. Rapporten fra NIBR sier at krisen i SPLM, som startet i mars i fjor, «satte mange planlagte prosjekter på vent og gjorde det vanskelig å notere noen resultater.»

Siden 2011 har Norad gitt samlet tilskudd til fem norske politiske partier og to ungdomspartier. Støtten er på cirka seks millioner kroner årlig.

Forslag til forbedringer

Forskerne bak rapporten, Einar Braathen og Jørn Holm-Hansen kommer med noen forslag til hva som kan gjøre ordningen bedre:

De mener at det bør opprettes et uavhengig ressurssenter, der de norske partiene kan lære mer om situasjonen i samarbeidslandet. Til nå ser de at savner forskerne mer kritisk kunnskap om de landene partiene opererer i.

I tillegg mener de at prosjektene bør begrenens til noen få land og at partiene må bruke mer tid på å skape engasjement rundt prosjektene i partiorganisasjonene. 

​Referanser:

Jørn Holm-Hansen, Einar Braathen: Working with partners: Mid-term evaluation of Norwegian People’s Aid NIBR-rapport 2014:17 Norsk institutt for by- og regionforskning. ISBN: 978-82-8309-034-5

Det er vinter og 40 sprengkalde minusgrader i sentrum av Karasjok.

Forsker Jon Klokk Slettedal går og fryser i gatene i vårt nordligste fylke. Han har hørt at det er kaldest nede ved elva. Så han søker seg dit.

I hånda holder han et måleinstrument som han retter mot forbipasserende.

Det viser at kroppstemperaturen deres er kald på overflaten der de ikke er dekket av klær. Ansiktet viser faretruende farger på bildene fra det infrarøde kameraet. Med to lysende unntak: Øynene.

Kald kropp

I filmen Ni liv måtte hovedpersonen skjære av seg forfrosne tær etter et hardt møte med den norske vinteren.

Du kan miste nesetippen av kulde. Men øyet består.

− Mens nese, ører, fingre og andre kroppsdeler forfryses, så er det nærmest ingen øye- eller synsproblemer i kulde, sier Jon Klokk Slettedal, førsteamanuensis i medisin og overlege ved Øyeavdelingen, Oslo universitetssykehus.

Sammen med Amund Ringvold, pensjonert professor i medisin, bestemte Slettedal seg for å finne ut hvorfor øyet ikke fryser.

De to har målt temperaturer på overflaten av øyet i alt fra kuldesjokket i Karasjok til en badstue. Og funnet at øyet holder en overraskende stabil temperatur.

Mens andre kroppsdeler blir frosne i vinterkulda, er øyet som en norsk sommerdag, 23 varme grader.

Inspirert av polarhelter

Det begynte da Ringvold leste beretningene fra polarhelter som Roald Amundsen under Polaråret i 2011, 100 år etter at Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen. Heltene klaget over forfrysninger både her og der, men ingen av dem skrev at de fikk problemer med øynene.

Det er underlig, synes de to forskerne, ettersom hornhinnen i øyet er i direkte kontakt med den kalde lufta.

Hornhinnen er det ytterste laget i øyet, er gjennomsiktig og viktig for synet.

− Hornhinnen er en tynn vegg, og uten blodårer som kan varme, så den burde være utsatt. Vi lurte på om den fungerte som et slags isoleringsglass, sier Slettedal.

Radiator i øyet

Isolerer gjør den ikke. Tvert imot leder hornhinnen varme svært godt, og slipper ut mye varme.

Hvordan kan øyet da holde seg så varmt?

Svaret er en væske som stadig sirkulerer bak hornhinnen, forkammervæsken.

Den holder god kroppstemperatur.

− Øyet er som en radiator, forklarer Slettedal.

− Den holder overflaten varm, selv i ekstrem kulde.

På innsiden av øyeveggen har vi rikelig med blodårer som holder væsken i øyet varm, nær 37 grader. Væsken varmer i sin tur opp hornhinnen. Selv om varmetapet er stort, er det altså varmt på overflaten på grunn av stadig påfyll fra væsken som sirkulerer bak.

Kroppen sparer øyet

Blodårer forsyner også andre deler av kroppen, men i hender og føtter kan de trekke seg sammen når det er kaldt, slik at kroppen sparer energi. Det gjør de ikke i øyet. Blodforsyningen er like god i sprengkulda.

Væsken i øyet består av vann med salt, sukker og andre stoffer. Slettedal og Ringvold tror ikke innholdet i væsken har noe å si for evnen til å holde øyet varmt. Salt blir riktignok brukt i snøsmelting, men 20 grader er langt unna frysepunktet.

Legger du et øye i fryseren, blir derimot hornhinnen hvit. Øyet kan altså fryse, men ikke hos levende mennesker. Det er først når øyet blir kaldt fra innsiden at det fryser. Den varme væsken sirkulerer ikke lenger.

Vi har ulik tilbøyelighet til å fryse på kroppen. Når det gjelder øyet er vi ganske like.

Folk med glassøye klager riktignok ofte over kulden, forteller lege Slettedal, glass leder jo kulde. For dem uten glassøye, kjennes 23 grader godt og varmt i et ellers kaldt ansikt.

Forskning i fryselager

Det var faktisk ingen som hadde undersøkt øyets tilpasningsevne ordentlig før.

Noen norske forskere på 1960-tallet oppdaget øyeskader hos skiløpere. Men de konkluderte med at det var friksjonen fra snøkrystallene som forårsaket dem, de fant ingen frostskader.

Over to år angrep Slettedal og Ringvold problemstillingen på ulike måter for å komme til bunns i mysteriet.

De dro med seg forsøkspersoner til de merkeligste steder.

Til et fryselager på et slakteri for å måle hvor lang tid det tar for øyet å tilpasse seg kulda. Temperaturen i øyet raste nedover, men i løpet av 10-15 minutter hadde den stabilisert seg på rundt 25-26 grader.

Til en badstue med 83 grader. Øyet klarte seg bra der også.

Utendørs, sommer som vinter. Kameraet som måler infrarød stråling var praktisk for å undersøke temperaturer uten å måtte stikke noe bortpå øyet til folk.

Forskerne laget også et kunstig øye, der de satte inn en kunstig hornhinne, fylte på med vann med kroppstemperatur på 37 grader, og sirkulerte væsken på samme måte som i et ekte øye.

Rundt øyet pakket de tørris for å gjøre det skikkelig kaldt. Da fant de det samme som målingene ute i naturen.

Lager kunstige hornhinner

Hvorfor er kroppen så opptatt av å beskytte øyet?

For en som er vant til å se, er nok synet viktig for å overleve i en krisesituasjon.

Øynene er dessuten nært koblet til hjernen.

− Om hjernen kjøles ned er det farlig, mens en fot kan man ofre, legger Slettedal til.

Kunnskapen han har kommet fram til er først og fremst grunnforskning, for å finne ut mer om hvordan kroppen vår fungerer.

Men Slettedal håper også at den kan bidra til det møysommelige arbeidet med å lage kunstige hornhinner. Hittil har de ikke klart å gro en hel, men deler dyrkes fram fra celler. Da er det viktig å kunne etterligne kroppens eget vev best mulig.

Ekstrem varme

Neste skritt er å måle i kulde med vind. Forskerne tror ikke øyet tar skade av det heller.

Deretter skal de se nærmere på hvordan øyet klarer seg i varmen.

Badestueeksperimentene viste at øyet takler temperaturer som ville vært skadelige innvendig. De færreste tåler 42 grader i feber, slik det var på overflaten av øyet. Sannsynligvis kjøler øyevæsken ned overflaten.

Men hva med sol og tørr, varm vind på øyet? Det fikk de ikke undersøkt i badstua. Ringvold og Slettedal pakker like godt kofferten og måleapparatene og reiser til Sahara-ørkenen i Afrika for å sjekke.

Referanse:

Slettedal, J.K. og Ringvold, A.: Why doesn’t the cornea freeze? Presentasjon på Annual Meeting of the Association for Research in Vision and Ophthalmology i Florida, USA, mai 2014.

Hvis en ny studie viser at Ibux kan kurere blærekatarr, hvor lang tid tar det da før leger begynne å skrive ut resept på det istedenfor antibiotika?

Eller hvis det viser seg at en viss form for cellegiftbehandling gir folk med lungekreft flere måneder mer å leve, vil sykehusene begynne å gi mer av denne behandlingen med en gang?

Mye tyder på at veien fra forskning til praksis ofte er for lang.

- Mange forskningsresultater blir ikke tatt i bruk. Det gjøres en rekke gode studier som aldri blir tatt skikkelig i bruk, og dermed ikke når ut til fastlegene og pasientene, sier Morten Lindbæk.

Han er fastlege, professor i allmennmedisin og leder ved Antibiotikasenteret for primærmedisin.

- Målet med all forskning må være at den skal føre til at vi endrer praksis, påpeker Bjørn Grønberg, forsker og overlege ved Kreftklinikken ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Viktig med et klart budskap

Grønberg har blant annet forsket mye på lungekreft, mens Lindbæk jobber mye med antibiotikaprosjekter i allmennpraksis. De har begge støtt på ulike utfordringer i arbeidet med å få gjennom forskningen sin i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Men begge har også suksesshistorier å vise til.

Antibiotikaresistens er et økende problem både internasjonalt og i Norge. Et av prosjektene Lindbæk deltok i, førte blant annet til at fastlegene skrev ut mindre antibiotika totalt. Det bidro også til at legene sjeldnere skrev ut de mest bredspektrede antibiotikatypene og oftere foretrakk antibiotikatyper som var i tråd med retningslinjene.

- En av de viktigste faktorene for å lykkes med å overføre forskning til praksis, er å ha et klart budskap som er godt begrunnet vitenskapelig, mener Lindbæk.

- Man må vite hvilke endringer man ønsker, og hvorfor man ønsker dem.

La legene diskutere

De fleste forskningsresultater blir satt ut i praksis gjennom endringer i nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling. Ulike sentre, deriblant Antibiotikasenteret for primærmedisin, har ansvaret for å utarbeide retningslinjene, mens Helsedirektoratet godkjenner og utgir dem.

En ny studie viser at allmennlegene må forholde seg til rundt 5000 sider med slike retningslinjer.

- Da holder det ikke å sende ut en lenke til de nye retningslinjene og tro at endringene vil skje automatisk. Det minste man må gjøre, er å lage et gruppeopplegg for legene der de kan diskutere retningslinjene, sier Lindbæk.

I studiene han har deltatt i, har de brukt allerede eksisterende kollegagrupper. Der møtes alle som er eller skal bli spesialister i allmennmedisin, jevnlig og diskuterer ulike tema. Han understreker at opplegget ikke må få preg av pekefinger eller ris bak speilet.

- De må heller ta utgangspunkt i hvorfor endringene er viktige i den enkelte leges praksis og hvordan de eventuelt kan gjennomføres. Selve overøfringen til praksis må også være enkel, påpeker Lindbæk.

Ibux i stedet for antibiotika?

Nå er Lindbæk med på en studie som undersøker om ibuprofen, som er virkestoffet i blant annet Ibux, kan erstatte antibiotika hos kvinner med ukomplisert blærekatarr. Studien er finansiert av Program for klinisk forskning.

  – Antibiotikabruken i forbindelse med blærekatarr er den samme i hele Europa. Hvis det viser seg at behandling med ibuprofen er like effektivt, vil det få store konsekvenser for behandlingen både i Norge og i Europa for øvrig, sier Lindbæk.

Lengre liv for lungekreftpasienter

Nasjonale retningslinjer er et godt hjelpemiddel, mener Bjørn Grønberg ved St. Olavs Hospital. Retningslinjene blir laget av faggrupper hvor de mest aktive forskerne og behandlerne sitter. I disse gruppene diskuterer de resultatene av alle viktige studier, ifølge Grønberg.

Han sitter selv i faggruppen for lungekreft.

- Å få en best mulig klinisk praksis er avhengig av gode og oppdaterte retningslinjer. Jeg tror de hyppige revisjonene av handlingsprogrammet for lungekreft de siste årene har vært vellykket, og at vi har klart å endre praksis, sier han.

På grunn av et av forskningsprosjektene hans, endret myndighetene retningslinjer for stråling og cellegift for pasienter med småcellet lungekreft uten spredning. Endringene har økt den gjennomsnittlige overlevelsen fra 14,5 måneder til 22 måneder.

- Inkluder mange sykehus

Men Grønberg understreker at forskere må være bevisst på praktiske, tekniske og økonomiske faktorer som gjør det vanskelig å endre måten folk gjør ting på.

- Det hjelper ikke med en studie av høy kvalitet hvis en behandling av en folkesykdom, som lungekreft, for eksempel krever svært avansert utstyr. Da vil resultatene kanskje bare kunne bli brukt ved universitetssykehusene. Hvor mange pasienter vil da i praksis få tilbud om behandlingen, spør han.

I hvert fall noen studier bør designes slik at så mange sykehus som mulig kan delta, mener forskeren.

I en pågående studie finansiert av Program for klinisk forskning, undersøker han om forskjellig bruk av cellegiftbehandling kan forlenge livet til pasienter som har lungekreft med spredning. Rundt 25 sykehus skal delta i studien.

- Vår studie er designet slik at vi tror den kan gjennomføres ved alle sykehus som behandler lungekreft i Norge. Hvis studien er positiv, har alle lært seg hvordan behandlingen skal gjøres, og den kan settes ut i praksis fra dag én, forklarer Grønberg.  

Når er resultatene gode nok?

Han mener det også er viktig å ha tett samarbeid med fagmiljøet når forskerne skal utforme studien.

- Fagmiljøet må blant annet diskutere hvilke resultater som eventuelt skal føre til at vi endrer praksis. Man bør for eksempel legge inn en margin, slik at man ikke ender opp med en negativ studie fordi resultatene ligger like under det man hadde satt som grense.

Gjennomsnittlig overlevelse for personer med ikke-småcellet lungekreft med spredning er mellom 7 og 14 måneder.

- Vi har i utgangspunktet satt som et kriterium at vi må se en gevinst på tre måneder for å innføre de nye behandlingsrutinene. Men vi ser at det er en usikkerhet knyttet til ulike sider ved studien, så da setter vi heller grensen til to måneder, forklarer Grønberg.

Nå kan du oppleve en flokk ville spekkhoggere i det nordlige Stillehavet, utenfor Vancouver Island i Canada.

Videoen er tatt opp med en drone som fløy over spekkhoggerne mens de jaktet på et bytte. Det er første gang man filmer spekkhoggere ved hjelp av en drone, skriver Livescience.

Dronen, som heter Mobly, skal brukes til å undersøke hvordan laksebestanden påvirker spekkhoggernes helse.

Spekkhoggeren er truet, og forskningen kan bidra til å forstå hvordan fiskeriet kan skåne den flotte arten.

Fant gravide og usunne hvaler

Dronen bråker ikke mer enn et vanlig kjøleskap, og den kan derfor komme ganske nær spekkhoggerne uten å forstyrre dem. Den er også billig i drift.

Videomaterialet er så skarpt at forskerne kan se forskjell på spekkhoggerne.

Noen av spekkhoggerne kjente de fra før, og de kunne identifiseres på arrene sine. Forskerne kunne også se hvilke spekkhoggere det var for tynne og underernærte, samt hvilke som var gravide.

Det var mye laks i området i år, og derfor så de fleste sunne og friske ut. Men to av flokkens tynneste spekkhoggere forsvant ut av syne i de to ukene forskergruppen filmet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskere har funnet oppsiktsvekkende høye nivåer av miljøgiften perfluoroalkylerte forbindelser (PFAS) i tynne fjellrev på Svalbard.

Tykke og velfødde fjellrev hadde derimot lavere nivåer av giften i kroppen. PFAS er tidligere funnet i blodet hos arktiske arter som isbjørn og krykkje, men dette er første gang stoffet er registrert hos fjellrev fra Svalbard.

Fjellreven er tilpasset et variert høyarktisk klima og lever under ekstreme værforhold på Svalbards tundra. Variasjoner i temperatur, ujevn tilgang på mat, lange vandringer, reproduksjon og pelsskifte tærer på kroppsfettet og gjør at fjellreven opplever sesongbaserte svingninger i kroppsvekten.

Frigjør miljøgifter

I likhet med mange andre arktiske dyr taper fjellreven kroppsvekt når de ikke finner nok mat og må ta i bruk fettreservene sine. I fettreservene er det lagret miljøgifter som er havnet i kroppen via maten de spiser.

Fjellreven spiser nærmest alt den kommer over, og helst rype, gjess, fugleegg og kadaver av reinsdyr, sjøfugler, selunger og rester etter sel som er tatt av isbjørn.

I denne dietten er det ulike nivåer av miljøgifter. Når fjellreven så tar i bruk fettreservene, frigjøres miljøgiftene i kroppen.

– Når fett forbrennes blir de fettløselige miljøgiftene oppkonsentrert og løst ut fra fettet og transportert via blodsirkulasjonen til viktige organer som lever og hjerne, forklarer forsker Heli Routti ved Norsk Polarinstitutt.

Routti og hennes forskerkolleger har i den nye studien også observert at den ikke-fettløselige miljøgiften PFAS finnes i høye konsentrasjoner i fjellrevens kropp. PFAS binder seg til proteiner og lagres i proteinrikt vev. Forskerne fant miljøgiften i lever, blod, nyre og fettvev, og det var store forskjeller i mengden av giftstoffene mellom tynne og tykke fjellrev.

– Den samlede konsentrasjonen av to undergrupper av PFAS var fem og syv ganger høyere i fettvev fra tynne sammenliknet med tykke fjellrev, og noen av de individuelle konsentrasjonene i lever, nyre og blod var dobbelt så høye i tynne sammenliknet med tykke fjellrev, forteller Routti.

Helseskadelig

PFAS-forbindelsene og de fettløselige miljøgiftene kan forstyrre hvordan fett blir forbrent og lagret i kroppen hos dyrene. Høye konsentrasjoner av miljøgifter hos tynne fjellrev, som grunnet vekttap også er i dårligere form enn de velfødde, bekymrer forskerne.

– Endringer i forbrenning og lagring av fettreserver kan få alvorlige konsekvenser for arktiske dyr som er helt avhengig av fettlagrene sine, understreker Routti.

Generelt var PFAS-konsentrasjonene høyest i lever, etterfulgt av blod og nyre, mens de lavest konsentrasjonene ble funnet i dyrenes fett- og muskelvev.

Mangler kunnskap om effekter

Forskerne vet så langt ikke hvilke konsekvenser miljøgiftbelastningen får for økologien til fjellreven.

– I dag mangler vi kunnskap om hvilke effekter de høye nivåene av miljøgifter kan ha for bestandsutviklingen hos fjellrev, sier seniorforsker Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt.

PFAS er en gruppe av flere titalls miljøgifter som produseres og brukes i industrien, blant annet i elektronikk, brannskum, tekstiler og hydrauliske væsker. I dag er kun to stoffer i kjemikaliegruppen PFAS regulert av den internasjonale Stockholmkonvensjonen, mens noen flere stoffer er regulert på nasjonalt og på EU-nivå.

Stockholmkonvensjonen har som formål å avvikle eller begrense bruken av skadelige persistente organiske forurensninger i industri og jordbruk. Miljøgiftene føres med vind og havstrømmer fra industri og utslipp på sørlige breddegrader før de ender opp i dyr og natur i Arktis.

Referanse:

Aas m.fl: Effect of body condition on tissue distribution of perfluoroalkylated substances (PFASs) in Arctic fox (Vulpes lagopus). Environmental Science & Technology 48(19): 11654–11661, doi: 10.1021/es503147n.