Den mentale påkjenningen i Hitlers konsentrasjonsleirer ga danske motstandsfolk arr på sjelen, men det ga dem ikke kreft. Det er konklusjonen i en ny undersøkelse.

– Det er vanskelig å forestille seg noen mer stressende livsbegivenhet enn redslene i en konsentrasjonsleir. Men selv en så voldsom opplevelse ga ikke økt risiko for kreft, forteller Maja Halgren Olsen, som er doktorgradsstudent ved Kræftens Bekæmpelse.

Mange tror stress gir kreft

Bakgrunnen for den nye undersøkelsen er at mange tror at stress kan øke risikoen for kreft.

– Man har lenge hatt en mistanke om at stress kunne øke risikoen for kreft. Men ingen har klart å påvise noen sammenheng. Likevel tror mange mennesker fortsatt på dette. Vi har mange pasienter som tror at de har fått kreft på grunn av stress knyttet til det å miste jobben eller en ektefelle, forteller Olsen.

Den nye undersøkelsen er publisert i tidsskriftet International Journal of Cancer.

Passer med andre undersøkelser

Stressforsker Åse Marie Hansen ved Københavns Universitet er ikke overrasket over konklusjonen.

– Det finnes flere andre undersøkelser som viser dette, sier Hansen.

Forskerne bak den nye undersøkelsen har undersøkt gamle opptegnelser – såkalte transportlister – over mer enn 1500 danske motstandsfolk som ble deportert til konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Forskerne har funnet data på 1323 motstandsfolk som overlevde grusomhetene.

Ikke politifolk og kriminelle

– Vi valgte å undersøke motstandsfolk fordi de hadde vidt forskjellige bakgrunner. De representerer et bredt utsnitt av den danske befolkningen, sier Maja Halgren Olsen.

– Det var over 4900 dansker som ble deportert, og en god del av dem var politifolk, kriminelle eller jøder. Disse har vi utelukket fordi man ikke kan generalisere fra spesielle grupper eller yrker til resten av befolkningen.

Forskerne lette etter motstandsfolkene i det danske kreftregisteret.

– Dette er det eldste kreftregisteret i verden, med opplysninger om alle krefttilfeller i Danmark siden 1943, forklarer Olsen.

– Vi fant ingen sammenhenger mellom stress og kreftformer knyttet til kroppens immun- eller hormonsystem – som leukemi og prostatakreft.

Kan være en indirekte virkning

Motstandsfolkene hadde de samlet sett litt flere krefttilfeller enn resten av befolkningen.

– Men det skyldes primært mer bruk av røyking og alkohol. Og vi vet fra intervjuer og undersøkelser at motstandsfolk drakk og røykte mer enn resten av befolkningen, sier Olsen.

– Så det kan finnes en indirekte effekt, ved at stress gjør at man røyker eller drikker mer.

Det virker sannsynlig, mener stressforsker Åse Marie Hansen.

– Det finnes flere undersøkelser som viser at folk som er stresset, røyker og drikker mer. Så stress kan endre atferden vår, sier Hansen.

Gjelder det også kvinner?

En viktig del av befolkningen er imidlertid ikke representert i tallene – nemlig kvinnene.

– Det var noen kvinner som ble deportert, men det var for få til at vi kunne ta dem med i undersøkelsen. Men vi vet fra andre undersøkelser at det ikke er noen sammenheng mellom stress og brystkreft, sier Olsen.

– Det er selvfølgelig ganske spesielt at vi har sett på motstandsfolk. Men undersøkelsen står ikke alene. Vi har tidligere observert folk som har mistet en jobb eller en ektefelle, men fant ikke noen sammenheng, sier Olsen.

Stress er likevel usunt

Forskerne understreker at stress ikke er ufarlig.

– Vi vet fra andre sammenhenger at stress kan føre til hjerte- og karsykdommer. Men det ser altså ikke ut til å føre til kreft, avslutter Olsen.

Referanser:

Olsen MH m. fl.:Cancer incidence and mortality among members of the Danish resistance movement deported to German concentration camps: 65-year follow-up. International Journal of Cancer, 2014, doi: 10.1002/ijc.29288 (sammendrag)

Naja Rod Nielsen m. fl.: Self reported stress and risk of breast cancer: prospective cohort study, 2005, British Medical Journal, doi: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.38547.638183.06 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi fant mye mindre lav i sitkagranfeltene enn i feltene med vanlig gran, forteller forsker og biolog Olga Hilmo.

Hun er en av forskerne bak en studie som har kartlagt mose på dødved og lav som vokser på trær i tre plantefelt i Midt-Norge. Forskningen ble gjennomført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), på oppdrag fra Miljødirektoratet.

– Dessuten fant vi også færre arter i feltene med sitkagran i to av de tre områdene vi undersøkte, sier Hilmo. 

Forskerne har studert seks plantefelt i hvert av de tre områdene. Disse feltene ble dessuten plukket ut parvis – ett felt med siktagran og ett felt med gran. Slik kunne forskerne sammenlikne felt som var mest mulig like i alder og omgivelser.

• Les også: Vestlandsk sitkagran vokser best i Europa

– Det var særlig bladmosene og bladlavene det var lite av i sikagranfeltene, forklarer Hilmo, og peker på tallene i rapporten som viser at det var nesten tre ganger mer bladlav i granplantefeltene.

I ett av områdene, i Kolvereid i Nord-Trøndelag, analyserte forskerne dessuten bunnvegetasjonen. Her var det dramatiske forskjeller.

– Mens det var godt over 80 prosent dekning av mose i skogbunnen i plantefelt med gran, var det i underkant av seks prosent mosedekke i felt med sitkagran, sier Hilmo.

Tette trekroner begrenser artsmangfoldet

Med noen enkle grep er det likevel mulig å øke både antall arter og mengden av artene – også i sitkagranfelt.

– Jeg tror forskjellene henger sammen med at sitkagrana har lengre og grovere greiner. Det gjør at mindre lys slipper gjennom trekronene. Lite lys gjør at mange arter mistrives og vokser dårlig, forteller Hilmo.

– Selv om trærne har blitt plantet med samme avstand, blir plantefeltene med sitkagran mye tettere enn granfeltene. Dette er det viktig å ta høyde for når man planter.    

I plantefeltene som var tynnet, slik at de var mer lysåpne, var artsantallet like høyt i feltene med sitkagran som i feltene med vanlig gran.

I de tette sitkagranfeltene var derimot artsantallet lavere enn i granplantefeltene i samme område.

– Det er altså trolig den tette skogstrukturen som begrenser artsmangfoldet – ikke treslaget i seg selv. Dersom siktagranfelt blir tynnet, har de altså potensial for å få et like stort artsmangfold som plantefelt med vanlig gran, sier Hilmo.

Hun påpeker at det er viktig å være klar over at artsmangfoldet i plantefelt uansett er mye lavere enn i naturskog.

Kontroversiell art

Sitkagran kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, og ble innført til Norge på slutten av 1800-tallet. Treet ble likevel først utbredt etter 1950, gjennom skogplanting på Vestlandet.

Sitkagran tåler sterk vind og sjøsprøyt godt, og det er mye av årsaken til at treslaget nå er plantet langs hele kysten nord til Troms.

• Les også: Skogen brer om seg i Nordland

Treslaget har god spredningsevne – noe som har vist seg å være en trussel mot andre arter. Det er særlig problematisk at sitkagrana sprer seg inn i kystlynghei som er en trua naturtype.

Av den grunn er arten nå svartelista som en høyrisikoart, og man må søke Fylkesmannen om lov til å plante ut tresorten.

Viktig å prioritere mangfold i produksjonsskog

I tillegg til tynning, forklarer Hilmo at det er viktig å legge igjen dødved når man hugger skogen – særlig større stokker, som gjerne har ligget lenge. Disse bidrar til å øke artsmangfoldet av for eksempel mose.

– Løvtrær i plantefeltene fremmer også artsmangfoldet, siden gamle løvtrær ofte har et høyt antall lavarter.

– Disse trærne er også viktige i spredningen av lav. Når skogen hugges og løvtrærne får stå igjen, vil mange arter kunne spre seg fra løvtrærne og over på grana i plantefeltet. Slik sett bidrar løvtrærne til rask kolonisering av lav i plantefelt, sier Hilmo.

Referanse:

Hilmo m.fl: Biodiversitet i plantefelt med gran (Picea abies) og i plantefelt med sitkagran (Picea sitchensis), NINA Rapport 1031, 2014.

90 prosent av alle solceller i verden er laget av silisium.

– Slik vil det antakelig være de nærmeste årene også, mener Marisa Di Sabatino, som er førsteamanuensis ved Institutt for materialteknologi ved NTNU og rådgiver ved Sintef Materialer og kjemi.

Gjennom forskningen sin på silisium hjelper Di Sabatino og kollegene firmaene som lager solceller til å forstå materialet bedre. For fremdeles gjenstår mye før solcellepaneler av silisium kan utnytte hele potensialet sitt.

Et typisk solcellepanel består av 60 solceller i en glass- eller aluminiumsramme. Når sola skinner på et solcellepanel, vil bare en mindre del av energien som kommer inn omdannes til strøm. I et vanlig solcellepanel vil du sjelden kunne gjøre nytte av mer enn 16–20 prosent av energien.

Men den teoretiske grensen for materialene som brukes i dagens vanlige solcellepaneler ligger på litt over 30 prosent.

– Blant annet derfor er det så viktig å fortsette å forske på materialene og fremstillingsmetodene, sier Di Sabatino.

Blant firmaene som bruker labene her er Elkem Solar, Norsun og The Quartz Corporation. Men laboratoriet samarbeider også med Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA og aktører i Japan, Frankrike og flere andre land.

Selv er Di Sabatino blitt spesialist på analyser av silisium. Hun jobber i hovedsak på to områder, nemlig krystallisering og kjemisk analyse ved spektrometri.

Krystallisering

Instituttets bygning i Trondheim har to rom der store maskiner står. I disse rommene slipper du ikke inn uten beskyttelsesutstyr. Dette er de rene rommene. Det reneste rommet får vi ikke komme inn på.

Grunnstoffet silisium fremstilles fra kvarts og karbon. Renheten av silisium fra denne reaksjonen er ikke god nok for solceller og da må det renses videre.

Ny forskning viser at det kan brukes mindre rent silisium i morgendagens solcellepaneler. Men selv om de har kuttet noen 9-tall bak kommaet, må silisiumet fremdeles være 99,9999 prosent rent for å være brukbart. Derfor kommer du ikke stampende inn på laboratoriet her og kladder på alt mulig.

Her kan forskerne støpe barrer av krystallinsk silisium i fem størrelser, fra 90 gram til 250 kilo. Disse barrene kuttes deretter med en trådsag i cirka 0,2 millimeter tynne skiver, kalt wafere.

Waferne er grunnlaget for å lage vanlige solceller ved blant annet å tilsette små mengder av andre materialer og et antirefleksbelegg.

Skivene kan også analyseres. Arbeidet her bidrar til å bedre metodene for å fremstille mest mulig effektive solcellepaneler.

Spektrometri

I et annet rom kan de finne den kjemiske sammensetningen i metallprøvene.

Her kan de utføre to typer spektrometri (se faktaboks). Ingen andre laboratorier i Norge kan tilby begge typer.

Den ene metoden (GDMS) kan måle urenheter i et materiale helt ned til 1 del per milliard. Det betyr et saltkorn i et svømmebasseng. Di Sabatino har nylig vært med på å finne grensene for hvor små urenheter denne metoden kan måle i silisium.

Den andre metoden (GDOS) brukes for å sjekke hvordan den kjemiske sammensetning endrer seg langs tykkelsen av materialet. Da undersøkes materialet helt ned på nanometernivå, så dette er ekte presisjonsarbeid. 1 nanometer er en milliondels millimeter.

Argon i plasmatilstand hetes opp på overflaten av materialet som skal undersøkes. Argon-plasmaet har en ladning, som fører til at atomer fra materialet fjernes lag for lag. De ulike atomene gir fra seg lys med ulik bølgelengde, og kan derfor måles ved hjelp av spektrometri.

Referanse:

Di Sabatino: Detection limits for glow discharge mass spectrometry (GDMS) analyses of impurities in solar cell silicon, Measurement, Volume 50, April 2014, Pages 135–140, doi:10.1016/j.measurement.2013.12.024.

Gjennom en brukerundersøkelse inviterer Artsdatabanken alle nordmenn til å bli med på å utforme den oppdaterte rødlista.

– Vi har merket en økt etterspørsel etter mer tilrettelagt informasjon. Nye løsninger på nett gir muligheter som man ikke har i en trykt versjon av rødlista, sier prosjektleder Snorre Henriksen.

Viktig tilrettelegging

Rødlista ble sist oppdatert i 2010. Vurderingene i lista blir gjort av mer enn 100 fageksperter på oppdrag fra Artsdatabanken.

I 2010-lista var 2398 av i alt 4599 listede arter truet. Av de 2398 artene var 276 kritisk truet, 872 sterkt truet og 1250 listet som sårbare.

At all infoen er tilrettelagt for brukerne er noe som er svært viktig for Artsdatabanken. Den beste tilretteleggingen i dag er digital.

– Ved å redusere omfanget av boka kan vi bruke ressurser på å lage løsninger i tråd med brukernes ønsker, sier Henriksen.

Trenger svar

Nå ønsker de tilbakemeldinger – innen 30. november i år.

– Resultatene fra brukerundersøkelsen vil hjelpe oss å gjøre noen viktige valg og prioriteringer, forteller Henriksen.

Å gjøre rødlista forståelig for alle og enhver er høyt prioritert, slår teamet bak rødlista fast.