Verden ble lammet da svineinfluensaen (H1N1) spredte seg i 2009.

Forskning viser at opp mot 300 000 mennesker døde i de første 12 månedene etter utbruddet på verdensbasis

Slike pandemier påvirker ulike land forskjellig, men ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er ikke Europa rustet til å takle dem.

Spørsmålet er nemlig ikke hvis, men når, det kommer en pandemi.

– Det vil helt sikkert komme en influensapandemi igjen. Vi er ikke forberedt. Det er ikke bare regjeringene i EU som er dårlig forberedt, det gjelder også den farmasøytiske industrien, helsesektorene og befolkningen. Beredskapen har blitt svekket siden 2009, mener professor David Salisbury, som er ansvarlig for det britiske vaksinasjonsprogrammet.

Media bagatelliserer problemet

Hvert år rammes stort sett alle europeiske land av en influensaepidemi. Likevel er vi ikke forberedt på en verdensomspennende pandemi.

David Salisbury mener at særlig media bagatelliserer problemet.

– Vi hører ikke så mye om influensa i media, og folk har nærmest glemt at det var en influensapandemi. Dessuten vil den farmasøytiske industrien ha problemer med å levere nok vaksiner og medisiner i en slik situasjon, sier Salisbury.

WHO mener at ebola er en større krise, men mener at vi likevel skal være på vakt mot en pandemi. For den vil komme.

– Ebola er riktignok en større krise for tiden, men en influensapandemi er noe som vil skje igjen og igjen. Vi vet bare ikke når, hvilken type, og hvor hardt vi blir rammet, sier Caroline Brown, som leder programmet for influensa og andre luftveissykdommer hos WHO.

Europa kan gjøre det bedre

WHO mener at landene i Europa står svakt når en ny pandemi bryter ut. Det skyldes blant annet at mange land fortsatt ikke har oppdatert pandemiplanen sin, slik WHO anbefaler.

– Etter den siste pandemien har Europa blitt litt bedre forberedt, men det er fortsatt mye som er for dårlig. Vi håper at de 53 medlemslandene i WHO Europe oppdaterer pandemiplanene sine. Inntil videre er det bare syv land som har gjort det, sier Caroline Brown.

Myndighetene må forberede seg på forskjellige scenarier.

– Under en pandemi må myndighetene gjennomføre en risikovurdering. Det er nemlig ikke sikkert det er de samme menneskene som blir syke under en pandemi som under et vanlig sesongutbrudd. Derfor kan man ikke gå ut fra at det vil hjelpe å vaksinere de man pleier. Kanskje er det friske personer som er mest sårbare. Derfor bør man ha en plan som tar høyde for ulike scenarier, sier Brown.

Ulike konsekvenser

– Konsekvensene av dårlige forberedelser vil variere fra land til land. Noen vil oppleve mange dødsfall, mens andre vil streve med etterspørselen etter influensamedisiner og vaksiner, sier David Salisbury.

WHO peker også på at myndighetene bør forberede seg på at det kan komme et ekstra press ved sykehusene. Det holdt for eksempel på å gå galt i 2009.

– De europeiske helsesektorene er sterke, men de har en grense. I 2009 var det like før sykehusene ble overfylt. Man må prioritere de alvorlige tilfellene og tenke på hvordan kapasiteten utnyttes best, sier Caroline Brown.

Hva skal vi gjøre?

Chloe Sellwood er forsker ved den britiske influensaberedskapen. Hun forteller at apotekene bør sørge for å ha medisiner og vaksiner på lager i god tid.

– Apotekene må ha de nødvendige medisinene på lager hvis en pandemi bryter ut. Dermed kan folk med influensasymptomer raskt få behandling, og man reduserer smittefaren, sier Sellwood, arbeider ved National Health Service i London.

Vi må bruke erfaringene fra de vanlige influensautbruddene, mener hun, selv om en pandemi kan utvikle seg helt annerledes.

– Folk vil gjøre det de er vant til, selv under en pandemi. De vil ikke stille seg i meterlange køer for å få en vaksine eller medisiner. Det kan spre panikk, og det bør vi unngå, sier Sellwood.

Fugleinfluensa kan skape ny pandemi

Hvilken type influensa er det som kan stå bak en fremtidig pandemi?

– For tiden holder man særlig øye med H5N1, som er en type fugleinfluensa som har medført en lang rekke dødsfall blant mennesker, primært i asiatiske land. Det ser ut til at den bare smitte fra dyr til dyr og fra dyr til menneske, ikke menneske til menneske. For at det skal skje, må viruset mutere opptil fem ganger, sier Colin Russell, som forsker på virologi ved Cambridge University i England.

Det var allerede fokus på denne varianten før pandemien i 2009. Forskerne trodde viruset ville mutere, slik at det kunne smitte mellom mennesker. Men slik gikk det ikke.

Svineinfluensaen H1N1 overtok fokuset, og det kan godt være at den kan skape en pandemi igjen. Men det er vanskelig å si presist hvilken type influensa som vil skape en pandemi i fremtiden. Foreløpig er det beste vi kan gjøre å forberede oss.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Pampevelde, korrupsjonsanklager og urimelige krav er bare noen av anklagene som har haglet mot IOC det siste året. Tirsdag 18. november skrev VG.no at IOC ønsker å forandre seg for å gjøre det mer attraktivt å arrangere OL i fremtiden.

– Dette var ikke spesielt revolusjonerende, sier Gaute Slåen Heyerdahl ved Norges idrettshøgskole.

Få vet mer om norske olympiske leker enn ham. Heyerdahl står nemlig bak en fersk doktoravhandling om nettopp OL.

– Jeg kan ikke se at disse tiltakene berører kjernen i IOCs problemer. Midlertidige anlegg, gjenbruk og konkurranser i andre regioner er jo ikke noe nytt. Hvis IOC virkelig ville berøre noe av kjernen til sine problemer kunne de for eksempel avskaffe hemmelige avstemninger, som er en invitasjon til korrupsjon, mener stipendiaten.

Forslaget om å dele arrangementet mellom flere land synes doktorgradsstipendiaten er interessant.

– Vi kunne for eksempel se for oss et samarbeidsprosjekt med Sverige eller Norge. Eller hva med et OL med langrenn og hopp i Trondheim og alpint i svenske Åre?

Hvorfor arrangere OL?

De siste fire årene har han studert de to tidligere OL-ene i Norge nøye: Oslo i 1952 og Lillehammer i 1994. Er han skuffet over at det ikke blir et nytt OL i Oslo i 2022?

– Jeg greide aldri å bestemme meg for om jeg var for eller imot. Det er gøy med en skikkelig fest, men er det verd prisen? Jeg vet ikke, svarer han.

«Hvorfor arrangere et OL?» er et av de største og mest sentrale spørsmålene han stiller i sin avhandling. Historien har vist oss at OL ikke er en investering med noen som helst økonomisk bærekraft. Vi har ingen forskning som viser at arrangementet har varig positiv virkning på folkehelsen. Så hvorfor kjempe om å få arrangere?

– Etter Lillehammer-OL var det ingen som brydde seg om den gedigne budsjettoverskridelsen eller hvor elendig planleggingen var fram til 1990. Arrangementet ble en suksess, en folkefest og vi fikk vist fram Norge på en flott måte. OL på Lillehammer er en milepæl i norsk historie, slår Heyerdahl fast.

Men det var den gang …

Begrunnelsene holder ikke lenger

Nå ble det jo ikke flertall for OL i Oslo i 2022. Hvorfor ikke?

– Begrunnelsene for å arrangere OL holder rett og slett ikke vann lenger. OL må hele tiden gjenskape seg selv og arrangørene må finne nye argumenter i møte med sannheten om at lekene på ingen måte lønner seg eller gir varig gevinst for folkehelsen, sier Heyerdahl.

I 1952 var OL mer nøkternt, på grunn av etterkrigstidens harde kår. Da arrangørene på åttitallet planla OL i -94, ante de ikke hvilken enorm budsjettsprekk som ventet dem. Det fantes heller ingen forskning på ettervirkningene av et OL.

Men i dag vet vi bedre. Historien har vist at alle olympiske leker ender med dundrende budsjettoverskridelser. Ingen forskning viser noen varig effekt på folkehelsen. Begrunnelsene om folkefest og frivillighetsfeiring vant ikke fram i Norge i høst.

– Påstandene om OL som økonomisk motor, foredler av folkehelsen, samlende og fredsskapende mangler belegg. Dermed blir påstandene fort avfeid som propaganda.

OL-syndromet

I avhandlingen omtaler Heyerdahl noe han kaller OL-syndromet. Det går ut på at et OL bare bedømmes etter de to nådeløse kategoriene suksess eller fiasko. Når først tildelingen er på plass gjør arrangøren alt som står i sin makt for å lage det største og beste OL noen sinne.

Mange vil antakelig tro det er IOC som står bak en slik stormannsgalskap, men Heyerdahl hevder det er arrangørlandene selv som holder rotteracet i gang.

– Politikere og idrettsledere pusher kostnadene i været. De pøser inn penger for å vise seg fram på best mulige måte overfor resten av verden. IOC kan gripe inn og bremse pengebruken, men det har enda ikke blitt fremmet noe tiltak som i praksis vil redusere omfanget av et OL.

Og når arrangementet er tildelt og statsgarantien gitt, begynner snøballen fort å rulle. Da er det suksess og prestisje som gjelder, koste hva det koste vil. Fordi det handler om nasjonens ære settes alle nødvendige midler inn.

Ville blitt nei på Lillehammer

Men hvordan kan egentlig budsjettene sprekke så ettertrykkelig? Store, komplekse organisasjoner finnes jo over alt?

Det kan ha å gjøre med OLs noe uvanlige arrangørkontrakt, ifølge stipendiaten. Arrangørbyen er kontraktspart til IOC, men pengene kommer i en statsgaranti fra regjeringen, som ikke kan styre arrangørbyen. Men det kan idrettsforbundene. Hvis Det internasjonale skiforbundet skulle mene at Holmenkollbakken var for liten, kunne de kreve at Oslo kommune bygde en ny bakke – på statens regning.

– Gang på gang ser vi at OL-søknadene er for dårlige. Budsjettene blir overskredet mange ganger. Samtidig ville antakelig søknaden aldri gå gjennom hvis den hadde et stort nok budsjett i utgangspunktet. Hadde politikerne på åttitallet visst at Lillehammer-OL ville koste fem ganger mer enn budsjettert, ville de nok sagt et rungende nei også den gangen.

- Rettferdiggjør snarveier

Heyerdals gjennomgang av de to norske arrangementene viser at OL-forberedelser vanskelig lar seg tilpasse normale politiske rammer, saksbehandling og beslutningsprosesser.

– Dette gir seg utslag i en slags permanent unntakstilstand fordi OL ses på som noe unikt. Det rettferdiggjør snarveier og budsjettoverskridelser, forklarer doktorgradsstipendiaten.

I 1989 uttalte en stortingsrepresentant at «Vi kan ikke innby til gallamiddag og servere en kopp kaffe». Heyerdahl mener dette illustrerer holdningen som rammer alle OL-arrangører. Da syns tydeligvis politikerne anno 2014 det var best å la være å invitere i det hele tatt.

– En standardisering av budsjett og regnskapsrutiner, slik IOC nå foreslår, burde være en selvfølge. Men vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er mange fallgruver i å overføre utgifter fra et politisk system til et annet, sier Heyerdahl.

Statskupp i miniatyr

Før OL i Oslo i 1952 hadde IOC ingen penger. Hvis ikke arrangørbyen fulgte det olympiske charteret, kunne organisasjonen true med å legge ned hele vinter-OL. Siden den gang har IOCs økonomiske muskler vokst i takt med størrelsen på sponsorkontraktene og kravene som stilles til arrangørbyene. ‘

I doktorgraden siterer Heyerdahl en medarbeider i organiseringskomiteen til OL i -94: «Lillehammer-OL er ikke vårt OL. Vi har fått i oppgave å stille Lillehammer nøkkelferdig, for at IOC skal ha sine leker her.»

I norske medier var det krav om VIP-filer på veiene og cocktailpartyer som dominerte. VIP-filene er ikke først og fremst for IOC, men for at Bjørgen og Johaug skal komme tidsnok til start, forklarer Heyerdahl, som mener det er langt større grunn til bekymring på andre områder:

– Det er ikke så mange som vet at hovedsponsorene ikke betaler skatt i arrangørlandet i OL-perioden. Hvorfor i all verden skal de ikke det? Det er jo mye mer interessant enn hvem som skal møte kongen, mener han.

Har forsøkt nedskalering siden 1960

Mange vil være enige med Heyerdahl i at OL har tatt litt av. Den oppfattelsen er ikke ny. Helt siden lekene i Roma i 1960 har arrangørbyene, i hvert fall i søkerfasen, uttrykt et ønske om å lage mer nøkterne leker. Ingen har klart det.

– Det er en iboende motsetning i at OL skal være for alle. Hvis alle idretter skal med, blir det stort, dyrt og vanskelig å arrangere. Sammen med stadig høyere krav til anlegg og publikumsfasiliteter kan det bli vanskelig å lage mer nøkterne leker, mener Heyerdahl

IOC har myndighet til å gripe inn og styre utviklingen. Det har organisasjonen så langt ikke gjort. Stipendiaten mener det er lite som tyder på at et flertall i IOC ønsker å bremse utviklingen.

Foreslår grundigere søknadsprosess

– OL er en viktig kulturell og historisk institusjon. For Norge har arrangementene fungert som milepæler i samfunnet og som generasjonsskiller. Men det er vanskelig å se hvordan vi kan få flertall for en OL-søknad med de reelle kostnadene et moderne OL fører med seg.

Et av forslagene IOC la fram i november handlet om forenkling av søknadsprosessen. Heyerdahl er skeptisk:

– Jeg vil i stedet foreslå å gjøre søknadsprosessen enda grundigere, for å gjøre et OL mer forutsigbart for dem som skal finansiere det. Kostnadene forbundet med en søknad er tross alt peanøtter sammenlignet med kostnadene til et OL.

Referanse:

Gaute Slåen Heyerdahl. Vinter-OL i skisportens vugge – De VI Olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og De XVII Olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994. Disputerer til doktorgraden ved Norges idrettshøgskole torsdag 18. desember.

Hvor finnes det flest arter? Det finnes regler for slikt – og når vi forstår disse reglene, forstår vi også hvordan vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet.

Den viktigste regelen kan formuleres slik: Blir skogen for liten, blør den seg tom.

Biologer er ikke bortskjemt med eksakt formulerte lover. Vi har imidlertid én som likner litt: S = cAz – sammenhengen mellom størrelsen på et område, og antall arter som lever der, også kalt SAR: species-area relationship.

S er artene, A er areal, mens c og z er konstanter. Du ser det kanskje ikke med en gang, men dette er skummel lesning.

Jeg har sagt det før, og gjentar: Den største trusselen mot det biologiske mangfold er fysisk ødeleggelse av natur. Du kan lese det rett ut av SAR-formelen: Jo mer mark vi legger ut til åker, byggefelt, motorvei eller handlesenter – jo færre arter har vi plass til.

Vi kunne selvsagt foreslått for dyrene at de flytter seg litt tettere sammen. Problemet er at mange av dem ikke vil – og i tillegg er det andre krefter i spill. Derfor, når skogen krymper, begynner den å lekke liv.

Når mangfoldet stuper

Sammenhengen mellom antall arter og størrelsen på et område er ikke lineær, men snarere en linje som bøyer seg på en forutsigelig måte. Hvis du har et relativt lite område – for eksempel en blomstereng, og øker størrelsen gradvis, vil du først se en sterk økning i antall arter. Insekter, for eksempel. Men økningen avtar etter hvert, og du må øke arealet ganske radikalt, bare for å få inn noen få ekstra arter.

Beveger vi oss motsatt vei – fra urørt natur mot gradvis mer fragmenterte rester, ser vi lettere hvilke farer som truer: På ett eller annet sted i grafen begynner biomangfoldet å stupe.

La oss si at vi har et gitt lite stykke natur, som den nye Færder nasjonalpark, der ”naturvernerne” i disse dager sprenger skog og fjell for å få plass til sitt naturvernsenter.

• Les mer: Allmenningens tragedie

La oss si at det finnes 100 ulike arter i parken. Hva skjer hvis vi reduserer den til det halve?

Antagelig ville vi miste ti prosent av artene. Og deretter ti prosent ved neste halvering.

Inntil et visst punkt, hvoretter mangfoldet plutselig stuper, og nasjonalparken blir like interessant som midtrabatten på E 18.

Trenger plass

Hvorfor er det slik? For noen arter er svaret åpenbart: De trenger rett og slett større plass. Kanskje er de rovdyr, og må ha store jaktområder. Slike særinteresser kan imidlertid ikke forklare det brå stupet. Det finnes ikke så mange rovdyr. Det har vært gjort forsøk med dette – forskere har redusert skogsområder, og gang på gang har de sett at på ett punkt forsvinner artene – insektene, fuglene, amfibiene – uansett hva som gjøres for å hjelpe dem.

For å forklare dette, må vi begi oss over i matematikken og statistikken; det handler om tilfeldigheter og sannsynlighet.

Dødeligheten er høy i naturen. De fleste unger som fødes, dør før de rekker å formere seg. Dette kalles naturlig utvalg, og er grunnen til at de fleste bestander holder seg noenlunde konstante, år etter år – så lenge den har et visst antall individer.

Et litt verre problem, er at dødeligheten ikke er konstant. Av og til får vi en ekstra hard vinter, av og til dukker det opp streifende rovdyr, av og til er det ikke mat nok til ungene, noen ganger er det så tørt at dammer og bekker forsvinner – og noen sjeldne, men uunngåelige ganger skjer alt dette samtidig. Også dette kan en bestand leve med – dersom den er stor nok. Den vil kanskje få en knekk, men kommer tilbake.

Det er først når bestanden når en nedre grense at slike naturlige variasjoner får dramatisk betydning. Er det bare fire eller seks par fugler igjen i et skogholt, skal det ikke så mye til før hundre og ett er ute.

Det bortimot utenkelige skjer

Er det noe vi har lært i høst, så er det vel nettopp at det bortimot utenkelige skjer, helt garantert og før eller siden. Som regel før. Normalt er det ikke så mye flom. Av og til er det en del. Og noen ganger får vi den verste flommen på 200 år. En eller annen gang kommer vi til å få den verste flommen på 2000 år. Og en dag kommer den til å falle sammen med en tsunami, året uten sommer, en hetebølge, en verdenskrig eller …

Vi mennesker er antagelig i stand til å overleve det meste. Men fire fluesnappere, seks salamandere, åtte rever, to pinnsvin, tre eikehjorter?

Det er derfor vi ikke må kutte opp naturen. Det er derfor vi ikke må tenke «Bare litt til! Bare litt til! Det er så lite, så det kan da umulig gjøre noe?» Det er derfor vi må ha store, sammenhengende naturområder, med solide bestander som er i stand til å ta både en og to og tre harde slag. Samtidig.