Archive for November 25, 2014

Første italienske kvinne på romstasjonen

ESAs italienske astronaut, Samantha Cristoforetti, er kommet trygt frem til den internasjonale romstasjonen etter en vellykket oppskyting fra den russiske rombasen i Bajkonur i Kasakhstan sent søndag 23. november 2014.

Samantha er den første italienske kvinnen til å være på romstasjonen og den femte italienske astronauten i rommet. Kjempelaboratoriet vil være hennes bo- og arbeidsplass i de neste seks månedene.

I likhet med Samanthas europeiske kolleger har oppdraget hennes fått et eget navn som er tatt ut etter en konkurranse i astronautens hjemland.

Samanthas oppdrag heter Futura og viser til fremtidens oppdagelser og kunnskap, symbolisert ved en soloppgang over både jorda og romstasjonen i Futuras logo.

- Ved å være en del av verdens romaktiviteter får jeg en sterk følelse av hensikt og at vi bygger menneskets fremtid i rommet. Navnet Futura handler derfor for meg om vår felles reise mot den fremtiden, sa Samantha da vinneren av navnekonkurransen ble tatt ut.

Skal undervise skoleklasser i trening og ernæring

Som tidligere jagerflypilot og kaptein i det italienske luftforsvaret er Samantha spesielt interessert i trening og ernæring. Hun skal derfor sparke i gang årets Mission X – Tren Som En Astronaut fra rommet.

Mission X er et 9 uker langt skoleprogram som skal lære barn i alderen 8 til 12 år å spise sunt og trene riktig. Tusenvis av skolebarn i mer enn 25 land er med på prosjektet, inkludert klasser i Norge (se lenken over).

ESAs italienske astronaut skal også vise skoleklasser hvordan CO2 blir til mat og oksygen gjennom planters fotosyntese.

I løpet av sitt nesten seks måneder lange opphold på romstasjonen skal Samantha utføre flere vitenskapelige forsøk, blant annet innen fysikk, biologi og human fysiologi, og teste ulike typer ny teknologi.

Alt dette er forsøk og tester som kun kan gjøres i romstasjonens vektløse miljø og som ikke kan gjenskapes på jorda.

Hovedansvarlig for europeisk romfartøys siste reise

På romstasjonen er det alltid noe som skal skiftes ut, vedlikeholdes eller repareres, og de som gjør det er romfarerne selv.

Samantha har derfor hovedansvaret for at det europeiske forsyningsfartøyet ATV 5 Georges Lemaître blir fylt med søppel fra romstasjonen, flyr trygt bort fra kjempelaboratoriet, og går ned i atmosfæren for å brenne opp.

Det er siste fartøy i serien og avslutningen av det europeiske ATV-programmet. Men det blir skikkelig finale, for ATV 5 skal filme seg selv innenfra mens det brenner opp i atmosfæren.

I tillegg skal Samantha være med på å dokke og losse de privateide amerikanske forsyningsfartøyene Dragon og Cygnus mens hun er på romstasjonen.

Å være astronaut betyr også å blogge om og dele bilder av sine gjøremål på romstasjonen med publikum og presse. Du kan følge Samanthas Futura-oppdrag her.

Dansk astronaut neste

Etter oppskytingen søndags kveld dokket det russiske Sojus-fartøyet med Samantha, den russiske kosmonauten Anton Sjkaplerov og NASAs astronaut Terry Virts, med kjempelaboratoriet i rommet etter nesten seks timer i bane og fire runder rundt jorda. De tre utgjør Expedition 42/43.

Etter ytterligere to timer ble luken inn til romstasjonen endelig åpnet og de tre nye romfarerne fikk en varm velkomst av stasjonskommandør Barry Wilmore og de to kosmonautene Jelena Serova og Alexander Samokutyjajev (se video lenger oppe i artikkelen).

Etter Samantha er den neste ESA-astronauten til å bli skutt opp danske Andreas Mogensen i september 2015.

Apa som reiste seg opp

Hun levde ved Awash-elva i det vi nå kaller Etiopia for omtrent 3,18 millioner år siden. Hun var bare en drøy meter høy, mye mindre enn alfahannen som fungerte som leder for flokken. For oss ville hun ha minna om en sjimpanse.

Hun levde i en, for henne, farlig verden. En verden hun blant annet delte med svære antropofagus-krokodiller, sultne sabeltanntigre, og enorme snabeldyr. Toppen av næringskjeden var langt unna for hennes del, hun spiste planter mens hun vokta seg for å ikke selv bli noens måltid. Nettene tilbragte hun gjerne i trær for å være trygg.

Hun hadde ikke noe navn. Munnanatomien hennes forhindra henne fra å artikulere seg på en måte vi ville ha gjenkjent som snakking, men hun kommuniserte ved hjelp av lyder og et godt utvikla kroppspråk. Den sosiale intelligensen hennes sto ikke særlig mye tilbake for vår. Hun hadde familie og venner, hun håndterte taktikkeri og allianser.

I dag har hun et navn. Hun heter Lucy, og kroppen hennes har fortalt oss en historie som har hjulpet oss med å forstå hvor vi kommer fra.

– Skjønte med én gang at det var viktig

Donald Johanson, en svenskætta amerikansk paleoantropolog, leda høsten 1974 en ekspedisjon som leita etter fossiler av gamle menneskearter i Afar-senkninga nord-øst i Etiopia.

– På den tida hadde vi ikke funnet særlige mange bein som var eldre enn tre millioner år gamle. Vi var rett og slett veldig nysgjerrige på hvordan det som skulle bli oss kan ha sett ut for så lenge siden, forteller Johanson på telefon fra San Fransisco.

Tidlig på morgenen den 24. november dro Johanson ut sammen med studenten Tom Gray. Etter noen timers resultatløst søk bestemte de seg for å stikke innom en tidligere gjennomsøkt ravine på vei tilbake til leiren.

– Først fikk jeg øye på en liten bit av en albue. Like etter så jeg et hodeskallefragment, og da skjønte jeg med én gang at dette var et viktig funn.

I løpet av de neste to ukene fant gruppa så mange beinfragmenter at det til slutt utgjorde et 40 prosent komplett Australopithecus afarensis-skjelett. Johanson forteller at han nokså umiddelbart skjønte at det var en Australopithecus, men at det tok noen måneder med anatomiske studier før de innså at det var den mest primitive utgaven av slekta noen på det tidspunktet hadde sett.

En oppreist ape

Johansen hadde altså funnet det første ordentlig gamle, og rimelig hele, skjelettet av et tidlig menneske. Et skjelett som med all tydelighet viste at dette tidlige mennesket hadde gått på to bein.

I Afrika levde det sannsynligvis mange hundre tusen av Lucys art samtidig med henne, kanskje så mye som én million. Sosialt var de organisert som sjimpanser, i det store og hele tror vi de var nokså like sin stamfar på de fleste områder.

– Hvis vi hadde møtt Lucy hadde vi tenkt «det der er en ape som har reist seg opp», sier Johansen.

Han forklarer at det å gå på to bein, bipedalisme, var noe av det som starta sjimpansens evolusjonære reise mot menneskehet – at det å kunne bære mat tilbake til en sikker plass var viktig.

Hvis vi tar et par skritt tilbake og betrakter alt livet på kloden på avstand er det ikke vanskelig å se at vi har masse til felles med apene. Men det finnes åpenbart også store forskjeller, forskjeller som har blitt stadig tydeligere med tida – Lucy ligner utvilsomt mer på en tre millioner år eldre stamfar enn en tre millioner år yngre etterkommer.

For å forstå hvordan dette fungerer kan det være greit å ta en liten repetisjon på evolusjonsteori.

– Har kontroll på hovedlinjene

Vi er den eneste arten i historien som har hatt æren av å navngi oss selv, og valgte navnet Homo sapiens – det tenkende mennesket. Vi stammer fra apene, men vi stammer fra mye annet også. De første encella organismene, de første virveldyra, og de første pattedyra, for eksempel.

Fossilfunn, DNA-analyser og avansert dateringsteknologi har gitt Darwin rett i mye av det han skrev i Artenes opprinnelse i 1859. Naturlig seleksjon fører til at individer med hensiktsmessige trekk får flere avkom, noe som gjør at disse trekkene etter hvert som tida går sprer seg til en stadig større del av populasjonen. Til slutt har alle dem.

Når to i utgangspunktet like populasjoner skilles fra hverandre geografisk kan det hende at ulike omgivelser fører til at ulike trekk blir fordelaktige. Selektér på forskjellige trekk i nok generasjoner – én art blir to arter.

For å finne ut hva vi har vært, er vi avhengige av tilgang på fossilt materiale som kan dateres og analyseres. Noe er eksakt vitenskap, noe er kvalifisert gjetning.

– Vi har alltid laga masse teorier om hvordan vi tror ting henger sammen, folk som forsker på dette fagfeltet har ikke mange skylapper, forklarer zoolog Torfinn Ørmen som har spesialisert seg på menneskets utvikling og har skrevet boka Historien om oss.

Vi har ikke full oversikt over hvordan mennesket ble til mennesket. Vi kjenner de underliggende mekanismene og kan med stor grad av sikkerhet plassere enkelte tidlige menneskearter på riktig sted både i kronologien og geografien. Puslespillet er likevel langt fra komplett.

– Vi er ganske sikre på at vi har kontroll på hovedlinjene, men det kommer ny informasjon hele tiden. Om 50 år kommer vi til å vite mye mer enn vi gjør i dag, ha flere detaljer på plass, men jeg tror ikke vi finner noe som snur opp-ned på alt vi vet, forklarer Ørmen.

Johanson er enig, og mener at det særlig er ett kunnskapshull vi trenger å fylle.

– Vi må finne linken mellom Lucys folk og Homo-slekta. Vi leter etter flere fossiler som er mellom 2,4 og 3 millioner år gamle – der vet vi ikke helt hvordan ting henger sammen.

De tre fasene

Det dyret vi sist delte stamfar med var sjimpansen. Splitten mellom dem og det som etter hvert skulle bli oss, inntraff for minst sju millioner år siden.

Sahelanthropus tchadensis er foreløpig den beste kandidaten vi har til tittelen “stamfar i menneskelinja” – altså første art etter sjimpansesplitten. Kunnskapen vår om den er basert på funn av et deformert kranium og noen andre knokler i det som i dag er Tsjad.

I løpet av de omtrent sju millioner åra som har gått siden Sahelanthropus tchadensis vandra rundt i Afrika har mange arter, og noen slekter, kommet og gått. Veldig grovt kan vi dele menneskets evolusjon etter sjimpansesplitten inn i tre faser:

Ardipithecinene (minst 7 millioner år siden – 4,2 millioner år siden): Gikk på to bein. Fotsåla var hvelvet, noe som ga spenst, men de hadde fortsatt gripestortå. Hoftene hadde sjimpanselignende muskelfester på nedre del som var beregna på klatring, men øvre del var menneskelignende. Hjernevolum som en sjimpanse.

Australopithecinene (4,2 millioner år siden – 1,2 millioner år siden) : Både fotblad og hofte var menneskelignende. Spiste fortsatt planter, noe som krever stort fordøyelsessystem. Store kjever, men menneskelignende tenner. Litt større hjernevolum enn sjimpanser.

Homo (2,4 millioner år siden – i dag): Steinredskaper gjorde det mulig å spise mer kjøtt. Det er lettfordøyelig og krever mindre tarm, energien vi sparte på mindre tarmsystem muliggjorde utvikling av større hjerne. Det gjorde igjen at vi ble flinkere til å samarbeide, noe som gjorde at vi kunne lage bedre redskaper og få enda mer kjøtt. Bedre motorikk i hendene, økende språkevne og mer kompleks sosial organisering. Hjernevolum fra gorillastørrelse og oppover.

Ut fra Afrika – men når?

Som Ørmens stamtre viser har det ikke vært sånn at evolusjon har forandra én art til en ny gjennom en pen og pyntelig rekke. Noen arter døde ut uten å få videreført genene sine, enkelte arter rakk å videreføre litt arvemateriale ved å få blandingsavkom med andre arter før de døde ut, og noen arter ble sakte men sikkert til nye arter, som til slutt ble til det moderne mennesket.

Med dagens kunnskap kan vi argumentere for at det er åtte arter i direkte linje mellom vår første stamfar og oss – felles for alle er at de holdt til i Afrika.

Fram til åttitallet trodde de fleste at menneskene i de forskjellige delene av verden var etterkommere av Homo erectus, som var den første arten som vandra ut av Afrika for snaut to millioner år siden. Det har blitt funnet fossiler av Homo erectus i Afrika, Europa, Kaukasus, Indonesia og Kina, teorien var altså at disse var forfedrene til dagens mennesker i sine respektive områder av verden – multiregional-hypotesen.

Fossilfunn, genstudier og anatomiske sammenligninger har gjort at vi i dag er så å si sikre i vår sak – det var ikke sånn det skjedde. Det hersker nå bred enighet om at ett-opphav-hypotesen er korrekt, at alle menneskene i verden er etterkommere av en forholdsvis liten gruppe som gikk ut fra Afrika for mellom 50 000 og 100 000 år siden – på et tidspunkt da de for lengst hadde utvikla seg til å bliHomo sapiens.

Denne gjengen befolka i løpet av noen titusenår hele verden uten å i særlig grad blande seg genetisk med de forskjellige lokale menneskeartene.

Spisskompetanse: allsidighet

Hvordan kunne en relativt liten gruppe moderne mennesker ta over verden når andre menneskearter hadde hatt hundretusenvis av år på å tilpasse seg de ulike miljøene på Jorda?

– Det folket som gikk sist ut av Afrika var rett og slett mer avansert. Redskapsmessig hadde de ikke så stort forsprang, men kulturelt lå de langt foran, sier Ørmen.

Han forklarer at Homo sapiens lagde smykker, brukte pigment og farge, hadde religion og kultsteder. Kulturen bidro til bedre gruppesamhold, noe som ga dem en fordel sammenligna med for eksempel neandertalerne.

– Vår store fordel var at vi ikke var kjørt inn på ett bestemt spor. Speialiseringa vår var allsidighet.

Homo neanderthalis hadde vært i Europa i mange hundre tusen år da det moderne mennesket gjorde sitt inntog i verdensdelen for 40 000 år siden. På det tidspunktet var det omtrent 550 000 år siden deres genetiske veier hadde skilt lag etter Homo heidelbergensis som var deres siste felles stamfar.

Neandertalerne levde i små grupper, noe som bidro til at det ble mye innavl. I tillegg var kannibalisme vanlig. De spiste nesten utelukkende kjøtt, hadde energibehov som tilsvarer det ulver har, og var veldig mye tyngre og sterkere enn slektningene som nylig var ankommet fra Afrika. Men de var ikke så flinke på nyvinninger, noe som kan ha blitt deres bane.

Litt neandertaler

Det var god plass i verden for 40 000 år siden, det moderne mennesket og neandertalerne trengte ikke å leve tett på hverandre. Men vi vet at de møttes flere ganger før neandertalerne forsvant drøyt 10 000 år senere. Basert på sammenligner av vårt og neandertalernes DNA vet vi nå at noen til og med fikk barn sammen.

Ørmen anslår at det kanskje ble født 200-400 barn som var halvt neandertaler, halvt moderne menneske. Noen av disse neandertalergenene har det blitt selektert på, sånn at det den dag i dag utgjør noen få prosent av moderne menneskers arvemateriale. Dette gjelder hele verden med unntak av de som bor i den sørlige delen av Afrika – genene nådde aldri tilbake dit.

Forholdet mellom Homo sapiens og de lokale menneskeartene rundt omkring i verden er fortsatt en godt bevart hemmelighet. Var det sameksistens? Folkemord?

– Vi har rett og slett ikke peiling. Det kan ha vært begge deler, sier Ørmen.

Men vi vet at det var vi som sto igjen tilslutt – i løpet av i dette perspektivet forsvinnende kort tid var vi så å si overalt. For 10 000 år siden hadde vi kolonisert hele verden, og var så smått i gang med å bygge opp sivilisasjoner.

Veien fram til sivilisasjon var lang for Lucy og hennes artsfrender, hun er bare en av mange milliarder dråper i DNA-havet som har ført arten vår dit vi er i dag. Det er vi også, arter blir ikke ferdigutvikla.

Men Lucy etterlot ikke bare genspor, en rekke tilfeldigheter førte til at hun for 40 år siden ble en viktig brikke i det enormt komplekse puslespillet som er forståelsen av menneskets historie.

En ny undervisningspraksis i kroppsøving

Kroppsøving skal gi elever et utgangspunkt for livslang bevegelsesglede og mestring ut fra egne forutsetninger. Bidrar dagens undervisningspraksis til dette?  

Av Mats Hordvik, doktorgradsstipendiat ved Seksjon for coaching og psykologi, Norges idrettshøgskole.

Min erfaring med faget er at undervisningen inneholder flerfoldige aktiviteter planlagt i bolker på tre-fire økter. Timene er ofte lærerstyrt og brorparten av undervisningen foregår i ulike invasjons- eller nettspill (f.eks. fotball, håndball eller badminton, volleyball). Timene begynner med en stor teknikkdel, ofte tatt helt ut av kontekst, etterfulgt av spillaktivitet og avslutning. Elevene fungerer stort sett kun som spillere og det er idrettsprestasjonen som fremheves. Dette gagner utvilsomt elever som er aktive (ofte i organisert idrett) på fritiden.  

Det er mange gode faglærte kroppsøvingslærere i norsk skole. De tar utgangspunkt i læreplanen og planlegger i tråd med kompetansemålene. Som lærer i videregående skole var jeg selv del av et veldig godt fagutdannet kroppsøvingsfelleskap hvor vi ut i fra læreplanen la opp til et variert aktivitetstilbud. Vi spilte på hverandres styrker hvor vi blant annet samarbeidet på tvers av klasser for å gi et så bredt og godt tilbud som mulig. Jeg følte det var nødvendig med en mengde aktiviteter for å tilfredsstille elevenes ulike behov og ønsker. Samtidig, og ikke minst, det føltes som viktig for å nå samtlige kompetansemål.                     

«Modellbasert praksis» blir sett på som et alternativ til den tradisjonelle «one-size-fits-all», teknikkbaserte, multi-aktivitetsformen (Kirk, 2013). En lærer som anvender denne praksisen underviser som regel gjennom såkalte «Curriculum Models» (læreplanmodeller). Det finnes flere ulike læreplanmodeller hvor samtlige kjennetegnes ved at de er forskningsbasert, designet for å fremheve et klart fokus på innholdet, passer til ulike (og ofte flere) kompetansemål, er temabasert og representerer en bestemt filosofi (Lund og Tannahill, 2015).  Undervisningen kan strekke seg over et helt semester og er elev-sentrert. Lund og Tannehill ser på læreplanmodellene som den mest effektive måten å levere et meningsfullt og helhetlig kroppsøvingsprogram på. De presenterer videre åtte læreplanmodeller: “Personal and Social Responsibility”, “The Skill Theme Approach to Physical Education”, “Adventure Education in Your Physical Education Program”, “Outdoor Education”, “Teaching Games for Understanding”, “Sport Education: Authentic Experiences”, “Cultural Studies Curriculum in Physical Activity and Sport” og “Fitness and Wellness Education”.

Som lærer kan du anvende flere av modellene. Du må ta hensyn til kompetansemålene, konteksten og din filosofi som lærer. Jobber du for eksempel på en skole med mye mobbing, juksing eller dop kan «Personal and Social Responsibility» bidra til at elevene blir utfordret til å ta mer ansvar for seg selv og andre. Teaching Games for Understanding setter fokus på problemløsning gjennom spill. Elevene lærer å sette pris på spillet, se likheter og kan overføre ferdigheter mellom ulike spill. Jeg skal anvende «Sport Education» (Siedentop, 1994) i mitt doktorgradsprosjekt og velger derfor å beskrive den modellen mer i detalj. Modellen er utviklet for å gi elever et bedre inntrykk og opplevelse av konkurranse- og tv-idretter. Det er viktig å poengtere at jeg mener denne type aktivitet kun er én del av kroppsøving og at annen type aktivitet også bør ha en stor plass i faget.

«Sport Education» matcher flere kompetansemål for kroppsøving, relatert til hovedområdene for både idrettsaktivitet og trenings og livsstil. I følge Lund og Tannehill (2015) viser forskning at modellen bidrar til inkludering av begge kjønn, elever liker å bli undervist gjennom modellen, de setter pris på å ha ulike roller, den forbedrer teamarbeidet og spillprestasjon, inkluderer elever med lave ferdigheter og bidrar til økt grad av fair play. Selv om modellen først og fremst er laget for ulike spill, er den blant annet mye brukt i danseundervisning.

Modellen er utviklet for å gi elever en så autentisk og komplett opplevelse av idretten som mulig.  Det er likevel noen særdeles viktige funksjoner som gjør at «Sport Education» skiller seg fra tradisjonell idrett. Samtlige deltakere skal spille og man blir aldri eliminert fra deltakelse i konkurranser. Kampformatet må tilpasses elevenes nivå. Det blir ikke anvendt fullskalaspill, men modifiserte utgaver som for eksempel «flyball» i håndball, hvor det spilles tre mot tre på liten bane. Samtlige elever har en annen rolle i tillegg til den som spiller. Her kan for eksempel eleven med interesse for bilder være fotograf, mens mattegeniet kan vare statistiker. Disse funksjonene skal bidra til en mer komplett forståelse av idretten. Styrken til modellen er at samtlige elever må bidra og samarbeide. Teamet er like avhengig av fotballproffen som av datanerden. 

 «Sport Education» har som hovedmål å utvikle tre typer idrettspersoner (Siedentop, Hastie, & Van Der Mars, 2011). Først, en kompetent elev har gode tekniske og taktiske ferdigheter og vil på en tilfredsstillende måte kunne delta i spillaktivitet. Dernest, en kunnskapsrik elev forstår og setter pris på idrettens regler, ritualer og tradisjoner og kan skille mellom god og dårlig idrettsånd. Til siste, en entusiastisk elev verdsetter og finner mening i idrettsopplevelser og deler og støtter idrettskulturen. I tillegg har modellen ti delmål som elevene skal oppnå når de deltar i en «Sport Education» sesong.

Modellen har åtte karakteristikker. Lengden på sesongen er lenger enn en vanlig kroppsøvingsperiode, og bør være på minst ti økter og helst lenger. Fordi sesongen strekker seg over en relativt lang periode kan man anvende flere spill i en sesong. Det er da viktig at spillene tilhører samme klassifisering (f.eks. tennis, volleyball og badminton eller fotball, håndball og basketball) slik at elever kan se likheter og overføre kunnskap og ferdigheter. En sesong gir tid til både lagstreninger og formelle konkurranser. For å skape tilhørighet blir klassen delt inn i stabile og heterogene team, elevene får en annen rolle (trener, kaptein, dommer, fotograf, statistiker, ect.) i tillegg til rollen som spiller, de finner egne drakter, har egen bane å trene på, lager heiarop og finner egen maskot. På samme måte som i en ordinær idrettssesong, blir det satt opp formelle konkurranser slik at lagene vet når og hvem de skal spille mot. Statistikkføring er viktig i idrett, det kan holdes statistikk for antall skudd, redninger eller slag. En sesong ender alltid med et kulminerende arrangement, Super Bowl, OL og cupfinaler, eller eventuelt en bankett med prisutdelinger. Sportsarrangement kjennetegnes av festlighet, noe som bør prege hele sesongen. Bygge teamspirit, publisere statistikk, lage heiarop, ta bilder, ha egen avis og avslutte med et kulminerende arrangement vil kunne bidra til festligheten.

Modellbasert praksis (undervisning) ser ut til å være veien kroppsøvingsfaget tar internasjonalt. Jeg mener denne type praksis har en plass i norsk kroppsøving og at det kan bidra til å gi faget større legitimitet. Dagens fag kan for mange oppleves som «a mile wide and an inch deep» (Kirk, 2010). Elevene blir introdusert for et mangfold av aktiviteter, men får aldri muligheten til virkelig å mestre og lære om dem. Lærere som anvender et spektrum av modeller og aktiviteter (lekaktivitet, tradisjonelle idretter/spill og nyere aktiviteter) kan i større grad bidra til at elever i norsk skole, gjennom tretten år skolegang, får mulighet til dybdelæring i et bredt utvalg aktiviteter i ulike miljø. De vil bli utfordret til å ta ansvar, samarbeide og verdsette medelevers ulike ferdigheter.

Syns du modellbasert praksis høres spennende ut? Har du lyst til å prøve en ny undervisningspraksis som kan gi både elevene og deg en ny opplevelse av kroppsøvingsfaget? Utforsk området! Søk på internett, bruk de refererte artiklene fra bloggen eller ta kontakt med undertegnede.  

Referanser

Kirk, D. (2010). Physical education futures. Oxon: Routledge.

Lund, J., & Tannehill, D. (2015). Standards-based physical education curriculum development (3 ed.). Burlington: Jones & Bartlett Publishers.

Siedentop, D. (1994). Sport education: Quality PE through positive sport experiences. Champaign: Human Kinetics.

Siedentop, D., Hastie, P. A., & Van Der Mars, H. (2011). Complete guide to sport education. Champaign: Human Kinetics.

 

Supernova oppkalt etter nordmann

Om forskning.no

forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.

forskning.no gis ut under Redaktørplakaten

Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95

Mer norsk fôr, mindre soya

Av professor Margareth Øverland, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, UMB

Kortreist fôr til dyra er vel så viktig som kortreist mat til oss mennesker. Vi er ikke tjent med en fiskerinæring som er bygget på soyaimport.

Norsk landbruk og oppdrettsnæring får stadig oppmerksomhet i media, med påstander om at soya fra Brasil utgjør en stadig viktigere del av fôret til husdyr og oppdrettsfisk. En ny rapport fra Framtiden i våre hender viser at soyaimporten til Norge i dag ligger på cirka 368.000 tonn. I 2004 var den tilnærmet null. Hva skjedde?

Det meste av denne soyaen, 360.000 tonn, gikk til norsk oppdrettsnæring, altså fiskefôr. Begrenset tilgang på fiskemel og – olje er en viktig årsak til at fiskefôret i dag stort sett består av planteråvarer som soya. Fiskeolje og – mel har vært mye brukt som fôr, men det er ett problem: Det er ikke nok fisk i havet til å fôre all oppdrettsfisken. På verdensbasis produseres det årlig fem millioner tonn fiskemel og en million tonn fiskeolje. Produksjonen har de siste ti årene vært konstant, men det finnes ikke nok ressurser til å øke den.

Alternativene til soya

For å sikre fortsatt vekst i fiskerinæringa trenger vi mer fôrressurser og vi må begrense miljøpåvirkningene. Vi kan ikke ha en næring som er med på å ødelegge regnskogen, slik som soyaimporten kan føre til.

I dag inneholder laksefôret i gjennomsnitt 37 prosent planteproteiner – av dette bidrar soya med 62 prosent. Disse er billige, tilgjengelige i store kvanta og har et gunstig næringsinnhold. Problemet er at plantene også kan brukes direkte som menneskemat. Fremtidens fiskefôr bør baseres på bærekraftige fôrkilder som ikke konkurrer direkte med menneskemat.

Derfor ser vi på alternativer til soya. Ved bruk av ny teknologi er det fullt mulig å lage fôr av norske bioressurser som trær og makroalger (tang og tare fra havet).

Norsk fôr

Også husdyr på land fôres med importerte råvarer som soya. Vi som forsker på dette, jobber nå med å utvikle alternativt fôr. Vi ønsker å øke produksjonen av kjøtt og melk fra husdyr i Norge, basert på norske fôrressurser som rapsmel og grovfôr. Det gjøres ved å identifisere dyr med høg fôreffektivitet. Dyrene utnytter fôret på ulike måter, og dette er avhengig av for eksempel fordøyelsesenzymer, tarmmikrobiota og tarmens evne til å ta opp næringsstoffer.

To store Forskningsråd-prosjekter ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, BIOFEED og FeedMileage, har til hensikt å finne godt fôr til husdyr og oppdrettsfisk. Vi ser da på uutnyttet biologisk masse, som alger og trær. I Norge har vi tilgang på store naturressurser i form av for eksempel tang og tare. Dyrkede alger kan bli et nytt og viktig satsingsområde til produksjon av proteinrikt fôr til fisk og andre husdyr. Nyere teknologi gjør det også mulig å utnytte gjærsopp til å omdanne treflis til proteinkilder, som kan brukes til både fiskefôr og fôr til andre husdyr.

Stor global etterspørsel

Produksjon av laks ligger i dag omtrent på 1,3 millioner tonn. I 2030 tilsier prognosene (Olafsen, 2012) at den vil vokse til tre millioner tonn og videre til fem millioner tonn i 2050. Akvakulturnæringen bidrar sterkt til å forsyne oss mennesker med proteiner, så en økning i produksjon av fisk er bra. Globalt har akvakulturnæringen vokst med 8,8 prosent årlig siden 1980.

Det er en stor global økende etterspørsel etter animalsk protein i verden. Behovet er en konsekvens av den sterke økningen i verdensbefolkningen, økt levestandard, mer press på landbruksareal og klimaendringer og mer fokus på sunn mat.

Det finnes altså tilgjengelige fôrressurser til fortsatt vekst i lakseoppdrett – både på kort og langt sikt. Nordmenn er opptatt av kortreist mat. I dag ser vi bare begynnelsen på en utvikling i retning av kortreist fôr også. Da er ringen sluttet.

Satsing på protonbehandling av kreft

Av: Stein Kvaløy, overlege og forskningsleder ved Kreft- , kirurgi- og transplantasjonsklinikken (Oslo universitetssykehus) | professor ved Universitetet i Oslo

I 2012 var det rett over 30.000 nye krefttilfeller i Norge. Antallet tilfeller øker med 1-2 prosent hvert år, slik at det i 2030 vil være flere enn 40.000 tilfeller.

Flere overlever kreft

Heldigvis blir behandlingsresultatene bedre og bedre. I den tiden jeg har vært kreftspesialist (fra 1976) har helbredelsen bedret seg betydelig – fra 40 prosent overlevelse til 70 prosent for både kvinner og menn. Årsakene til denne forbedringen er flere.

Vi kan grovt dele behandlingene inn i tre metoder; kirurgi, strålebehandling og medikamentell behandling. I dag møtes de ulike spesialistene for sammen å diskutere det videre behandlingsopplegget for å diskutere den beste bruken av de tre behandlingsmåtene. Ofte blir det slik at alle tre metoder blir brukt i en godt planlagt kombinasjon til beste for pasienten. Vi kaller dette en multidisiplinær tilnærming.

Strålebehandling benyttes både i helbredende og lindrende hensikt. Dette er en lokal behandling med fotonstråler som har høy nok energi til å nå svulster som ligger dypt inne i kroppen. Tenkningen er på mange måter som ved kirurgi, sterilisering og fjerning av svulsten med minst mulig skade av det friske vevet som ligger omkring en svulst. Moderne strålemaskiner gir mulighet til å optimalisere dosen mot svulsten og slik redusere dosen til friskvevet. Skade av det friske vevet kan likevel ikke unngås helt og er ”prisen” en må betale for å bli frisk. Mitt inntrykk er at de fleste pasienter forstår dette bare de får vite om det.

Strålebehandling kan gi skader

Etter hvert som flere pasienter blir helbredet og vi får observasjoner over lang tid (mer enn 20 år), ser vi at pasienter kan få langtidsbivirkninger og skader av behandlingen de fikk for lang tid tilbake. Ofte så langt tilbake at en ikke lenger ser sammenhengen mellom tidligere gitt behandling. Slik er det for eksempel med pasienter som fikk strålebehandling for Hodgkin’s lymfekreft.

En del av disse pasientene har blant annet fått skader av hjertet som gir betydelige plager og redusert livskvalitet. Det er viktig å understreke at det ikke dreier seg om feilbehandling.

Protonbehandling reduserer plager

Spørsmålet er om det finnes andre former for strålebehandling som kan redusere strålebivirkninger. Det gjør det. Utviklingen av strålemaskiner som kan gi partikkelbestråling med protoner eller ioner har vært formidabel de senere tiårene. Det blir som å skyte på svulsten med små kuler. Partiklene kan plasseres enda mer presist i svulsten, men mest fordelaktig er at vi kan redusere dosen til det friske vevet.

Dermed reduseres langtidsbivirkningene og pasientenes plager, som for en del blir som å påføre en ny sykdom etter å ha blitt kurert for kreften. Det er videre slik at ikke alle kreftpasienter vil ha nytte av denne strålebehandlingen sammenlignet med dagens behandling.

Hvor skal strålesenteret plasseres?

En nasjonal spesialistgruppe har arbeidet med spørsmålet om vi bør få protonbehandling til Norge. Gruppen går inn for det. Gruppen har anslått at 8-10 prosent av kreftpasientene som skal ha strålebehandling bør få den som protonbehandling.

Det vil tilsvare ca 12-1500 av kreftpasientene hvert år. Internasjonale anslag ligger noe høyere. Fordelene vil antagelig være størst for barn og ungdom som har lang forventet levetid.

Er det ikke bare å sette i gang vil mange si? Helsegevinstene virker opplagte. Helse-og omsorgsdepartementet ga forbausende raskt klarsignal til etablering av kostbart bygg og utstyr.

Det skal nå utredes hvordan utbyggingen skal skje. Alle helseregionene er med i disse planene. I Helse Sør-Øst har en gruppe arbeidet med planer for å legge et slikt anlegg til Oslo universitetssykehus.

Det viktigste spørsmålet i denne omgangen har vært lokaliseringen: skal vi etablere enheten på sykehus som allerede driver med strålebehandling (som Radiumhospitalet og Ullevål sykehus), eller skal vi innpasse et nytt strålesenter med protonanlegg inn i ideene for de nye OUS – Campus Oslo? Det forligger utkast for forskjellige lokalisasjoner på Rikshospitalet. Dette er spennende planer.

Det er klart at vi må tenke oss om når det gjelder hensiktsmessig plassering for en så stor investering (ca. to milliarder kroner). Det er viktig at disse planene ikke forsinker etableringen av et protonanlegg i Oslo universitetssykehus, som tidligst kan stå ferdig i 2020.

Dette har stor betydning for den enkelte pasient.

Les mer:

Planlegger protonterapisenter med plass til 1000 pasienter

 

Parallelle sorte hull over milliarder av lysår

Kvasarer er ekstremt energirike og lyssterke kjerner i enorme galakser, som sender ut ekstremt mye energi på grunn av et supermassivt sort hull i midten av galaksen.

Energien kommer fra materie som blir halt og dratt i fra de enorme kreftene rundt det supermassive sorte hullet. Kvasarer kan skinne sterkere enn alle stjernene i resten av galaksen til sammen, i følge ESO.

Rotasjonsaksen

Nå har astronomer ved Very Large Telescope (VLT) i Chile kartlagt massevis av kvasarer, og avdekket hva slags rotasjonsakse det sorte hullet i midten av galaksen har. VLT er en del av European Southern Observatory (ESO).

Rotasjonsaksen er aksen et objekt roterer rundt. For eksempel jordas rotasjonsakse går gjennom nord- og sørpolen, og kloden spinner rundt denne linjen.

Astronomene har observert at rotasjonsaksen til flere kvasarer virket som om de nesten var parallelle. Disse kvasarene er så langt unna oss at universet bare var en tredjedel av sin nåværende alder da lyset som vi ser kom ut av kvasarene.

– Det første vi så var at noen av kvasarenes rotasjon sto på linje med hverandre, selv om de er kjempelangt unna hverandre, sier Damien Hutsemékers i en pressemelding, forsker ved Universitetet ved Liège i Belgia og leder av teamet bak forskningsartikkelen.

Det store, store bilde

Da forskerne undersøkte spredningen av galaksene over disse kosmiske avstandene, fant de at galaksene og gassen skaper et nett av materie, og klumper seg rundt så og si tomme områder hvor enkeltgalakser er svært sjeldne.

Forskerne så at rotasjonsaksene hadde en hang til å følge disse store linjene i nettet, og aksen pekte langs disse linjene. Dette kan man tydelig se i bildet i toppen av saken.

Det er selvfølgelig en sjanse for at aksene har fått disse retningene ved en tilfeldighet. Forskerne mener at deres regnestykker viser at det er én prosent sjanse for at det er tilfeldig.

Det kan være at denne rettingen henger sammen med de svarte hullenes masse, og hvordan de utviklet seg over tid. Eller det kan være et resultat av kollisjoner og sammenslåinger av galakser for lenge siden, skriver Damien Hutsemékers i en epost til Discovery News.

Saken ble presentert som et mysterium på hjemmesidene til ESO via deres pressemelding, noe som har fått flere til å reagere.

Blant annet astrofysikeren Brian Koberlein skriver på sin blogg at fenomenet er interessant, men ikke mystisk. Disse rotasjonsakse-linjene skal ha blitt sett i datasimuleringer, og Koberlein skriver at dette er første gang fenomenet har blitt sett i virkeligheten.

Samtidig sier både Koberlein og forskerne bak studien at dette kan tyde på mekanismer i universet vi enda ikke forstår.

Referanse:

Hutsemékers m. fl.: Alignment of quasar polarizations with large-scale structures. Astronomy & Astrophysics.