Av Paal Krokene og Bjørn Økland, Skog og landskap

Insekter som forsyner seg av granas kongler og frø har ikke vært regnet som noe stort problem i norske skoger. Men nå som stadig flere av granplantene som skal danne framtidas skog stammer fra frøplantasjer, er situasjonen i ferd med å endre seg. Trusselbildet kan også være i endring, siden klimaet ser ut til å påvirke forekomsten av to viktige kongleinsekter.

Insekter utnytter de fleste levesteder i skogen – også trærnes blomster og kongler, som er en næringsrik og ettertraktet ressurs for flere insektarter.

Foredlet granfrø kan gi opptil 20 % økt vekst sammenliknet med vanlige frø, og derfor stammer en økende andel plantet gran nå fra frøplantasjer. Skadene i frøplantasjene kan enkelte år være betydelig, noe erfaringene fra det gode kongleåret 2002 illustrerer. Skogfrøverket på Hamar planla da å sanke 170 tonn grankongler, men uvanlig store sopp- og insektskader reduserte fangsten til mindre enn 4,5 tonn. To insekter, kongleglansvikler (Cydia strobilella) og granfrøgallmygg (Plemeliella abietina), var begge til stede i om lag 40 % av konglene.

Kongleglansvikler (også kalt grankonglevikler) finnes overalt der gran vokser, men er vanligst i høyereliggende granskog i Sør-Norge. Den regnes som et av våre viktigste skadeinsekter i grankongler. Denne sommerfuglen legger egg mellom skjellene på granblomstene, mens larvene lever inne i grankonglene der de spiser 7-10 frøanlegg i løpet av sin utvikling. Ved sterke angrep er det opptil 10 larver per kongle, og da blir det ikke mange brukbare frø igjen.

Granfrøgallmyggen er et svært lite insekt som utvikler seg inne i granfrøene. Den har en sørlig utbredelse hos oss, og er vanligst i lavlandet i Sør-Norge. Den legger egg på samme tid som kongleglansvikleren, men er regnet for å være et mindre alvorlig skadeinsekt.

En hovedoppgave av Sakib Kisja ved Universitetet for miljø- og biovitenskap fra 2008 viser at kongleglansvikleren har hatt tilbakegang de siste tiårene, mens granfrøgallmyggen har økt både mot nord og opp mot fjellet. Denne utviklingen kan settes i sammenheng med temperaturøkning og hyppigere frøår i samme periode. Resultatene antyder altså at økende temperaturer kan være i ferd med å endre både utbredelse og forekomst av alvorlige skadeinsekter i grankongler.

At regn gir dårligere dekning, er allerede kjent. Nå skal forskere finne ut om værmeldingen gir en tilstrekkelig nøyaktighet på regnværet, slik at dette kan benyttes til å forutsi når det lønner seg å benytte satellittforbindelsen.

– På lik linje med at trafikken glir tregt i snøvær, og at man som bilist da planlegger kjøreturen på et senere tidspunkt eller en annen dag, kan også store dataoversendelser utsettes og forskyves noen timer om værmeldinga viser at dette er gunstig.

– Oversendelsen kan da gå raskere. Man vil også bruke mindre energi og satellittressurser, sier Knut Grythe ved Sintef.

Det er forskere fra Forsvarets Forskningsinstitutt, Meteorologisk institutt, Universitetssenteret på Kjeller og Sintef som studerer hvordan værmeldinger og radarmålinger av været kan brukes til å beregne signalstyrke.

Les mer om forskningsprosjektet på Gemini.no

Det er en fin høstdag med sol, blå himmel og fargesprakende trær. Vi nyter fargekartet. 

Men forsøk nå å forestille deg en verden uten farge på himmelen og løvtrærne. En verden der alle detaljene er utydelige og der soltsrålene er en plage for øynene.

Total fargeblindhet

Det finnes mange typer og grader av fargeblindhet. Som oftest er det snakk om feil forståelse av noen farger. Ytterst sjelden kan det også dreie seg om total fargeblindhet. Det vil si at en person ikke klarer å se noen farger, men ser alt i ulike gråtoner.

Denne sykdommen kalles for akromatopsi.

Det er en sjelden, medfødt øyesykdom. For å få komplett akromatopsi, må personen arve to kopier av et mutert X-kromosom, en fra hver forelder. Kvinner og menn er likt rammet.

– I prinsippet så er det bare personer med akromatopsi som er fargeblinde. Det som ofte blir omtalt som fargeblindhet, er riktigere å omtale som rød-grønn fargesvakhet og blå-gul fargesvakhet, forteller Rigmor Baraas.

Hun arbeider på Institutt for optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og leder Nasjonalt senter for optikk, syn og øyehelse. 

Mangler tapper

På netthinnen har vi to ulike typer sanseceller: tapper og staver. Mens stavene gjør det mulig å se i mørket og kun formidler gråtoner, gjør de tre ulike type tappene det mulig å se i dagslys, se farger og detaljer. 

Noen akromater har absolutt mangel på tapper, mens andre har staver og bare en type tapper. 

– Det varierer hvor godt personer med akromatopsi ser, litt avhengig av hva slags genfeil de har arvet. Men alle er synshemmet, lysømfintlige og i hovedsak ser de verden i gråtoner, forteller Baraas.

Tilstanden går også under andre navn, som dagblindhet og monokromat.

Usikkert antall 

Ifølge Norges Blindeforbund er det rundt 25 personer i Norge som har denne sykdommen. 

– Men dette tallet er ikke nøyaktig, fordi det ikke finnes noe synsregister i Norge. Vi vet faktisk ikke hvor mange som er blinde og sterkt svaksynte, sier Mia Jacobsen, informasjonsrådgiver i Norges Blindeforbund.

Rigmor Baraas regner med at det er rundt 100 akromater i Norge. Hun baserer dette på tall fra Danmark som viser en forekomst på en til 60 000.

– I Danmark er alle blinde og synshemmede registrert med diagnoser. De har rundt 100 registrerte akromater. Derfor er det sannsynlig at det er omtrent 100 personer også her i Norge, utdyper hun.

Kontaktlinser med filter

Rigmor Baraas forteller at personer med akromatopsi er ellers friske og kan greie seg helt selv, men de har behov for synshjelpemidler. Derfor er hun jobber hun med å forbedre synsfunksjonen til akromater med fargede kontaktlinser.

Skarpt dagslys og sol, og blending fra andre lyskilder, gir vanskelige synsforhold for mennesker med denne sykdommen. Filterbriller eller kontaktlinser med filter kan gjøre livet litt enklere.

– Et mørkt rødfilter er som regel å foretrekke, fordi det vil optimalisere stavfunksjonen, sier hun.

Stavene fungerer best i mørket. Et riktig rødfilter vil filtrere bort lys stavene ikke kan oppfatte. Om filteret også er mørkt, slik at det demper lyset, får akromatene brukt stavene best mulig. Med riktig tilpasset filter, vil de se mer og bedre.

I tillegg er de avhengige av hjelpemidler som lupe, lese-TV og PC.  Det gir hjelp til å forstørre tekst, og gjøre den lettere å lese.  

Farger hjelper oss

Elise Wiken Dees er optiker og har doktorgrad i synsvitenskap og fargesyn. 

Hun forteller at fargene er viktige for oss, fordi fargenyansene gir informasjon om flatene rundt oss. Farger hjelper oss til å skille objekter fra hverandre og fra en bakgrunn. 

For fargesvake og de som er helt fargeblinde, er dagligdagse gjøremål på skolen, jobben og hjemme vanskeligere. 

– Fargekoding i kart er for eksempel mer utfordrende å forstå for akromater. Det vil være vanskelig å se når huden begynner å bli solbrent, når kjøttet er ferdig stekt og om frukten er moden, forklarer Dees. 

Gir økt kunnskap om synet

Rigmor Baraas mener det er viktig å forstå fargesvakheter og fargeblindhet. Forskningen på dette området har stor betydning for den som er rammet, men også fordi det gir økt kunnskap om synet generelt. Sansecellene som formidler informasjon om farger, formidler også informasjon om detaljer og form. 

I synsvitenskapen bruker forskerne psykofysiske metoder, som betyr at de ser på forholdet mellom de ytre sansepåvirkningene og hvordan personen oppfatter ulike synsstimuli. Et eksempel på slik synsstimuli er når øyet blir utsatt for ulike kontraster i en synsundersøkelse. 

– Vi er opptatt av den funksjonelle betydningen til øyet, og hvordan vi ser farger, mønster, detaljer og bevegelse, sier Baraas. 

Behandling

I dag forskes det på behandling av akromatopsi gjennom genterapi.

Genterapi er en form for behandling hvor en tilfører gener til celler for å lage proteiner som ikke er der fra før. For de med akromatopsi handler det om å tilføre gener som kan lage proteiner i tappecellene. Disse proteinene er avgjørende for at lys skal kunne absorberes og gjøres om til signaler som sendes videre i synsbanene.

– Det er store forventninger til genterapi hvor genene blir tilført cellene ved å bruke virus. Genterapi med denne metoden forutsetter at pasienten har rester av tappestruktur igjen, selv om tappene ikke fungerer, sier Baraas. 

Avanserte avbildningsmetoder av øyet, som også Baraas jobber med, gir mulighet til å se cellelagene i netthinnen og måle tykkelsen på cellene, og til å se stav-og tappeceller. 

– Bildene kan vise om tappestrukturen er til stede, selv om den ikke fungerer.

I løpet av de neste årene vil det starte opp kliniske utprøvninger av genterapi for akromatopsi i flere land.

Ungdom som har vært i kontakt med barnevernet, er en mangfoldig gruppe. Likevel har de til felles at skolegangen stopper opp når de er ferdig med grunnskolen.

Et forskningsprosjekt som har fulgt 1500 elever i Oslo fra ungdomsskolen og over i videregående utdanning, gir oss økt innsikt i hvorfor så mange barnevernsbarn ender opp med lav utdanning.

Samme ambisjoner som andre 

Forsker Marianne Dæhlen ved forskningsinstituttet NOVA har sett på skoletrivsel og utdanningsvalg blant de om lag fem prosent av Oslo-barna som har vært i kontakt med barnevernet. Hun har sammenliknet disse med Oslo-barn som ikke har vært i kontakt med barnevernet.

Undersøkelsen viser at i 10. klasse på ungdomsskolen er det lite som skiller barnevernsbarnas utdanningsambisjoner fra andre ungdommer. Nesten like mange kan tenke seg å ta høyere utdanning.

– Likevel er det et trist faktum at barnevernsbarn ofte får mindre utdanning enn andre, sier Dæhlen.

Selv når forskeren sammenlikner barnevernsbarn og andre barn med like karakterer og samme ambisjonsnivå på ungdomsskolen, så viser det seg altså at færre av barnevernsbarna tre år senere har valgt studieforberedende linje på videregående.

I stedet velger flere av barnevernsbarna yrkesfag – et valg som blir første skritt vekk fra høyere utdanning.

Fullfører ikke yrkesfag

– Valg av yrkesfaglig utdanningsprogram er en viktig grunn til at barnevernsbarna ikke oppnår høyere utdanning, mener Dæhlen.

Det forskeren foreløpig ikke kan forklare, er hvorfor så mange av barnevernsbarna ikke fullfører utdanningsløpet de har valgt.

– Hvem av barnevernsbarna som fullfører, hvilke utdanningsprogrammer de fullfører og når de faller fra yrkesfaglig utdanning, er jeg nå i ferd med å undersøke, forteller forskeren ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). 

Trivsel henger sammen med karakterer

Dæhlen har også studert barnevernsbarnas skoletrivsel.

Barnevernsbarna trives generelt noe dårligere på skolen enn det klassekameratene gjør.

– Forskningen min støtter likevel tidligere studier som viser at skolen kan være et godt sted å oppholde seg for denne utsatte ungdomsgruppen, sier Dæhlen.

De barnevernsbarna som trives godt på skolen er først og fremst de som oppnår gode eller greie karakterer, som har gode venner på skolen og som opplever støttende lærere.

Men ikke for alle

Når barnevernsbarn ikke har slike positive opplevelser, mistrives de mer enn sine klassekamerater.

– Barnevernsbarn som har det dårlig på skolen, har det altså langt dårligere enn andre sammenlignbare barn. For denne gruppen blir skolen nok en arena hvor det ikke går bra for dem, sier Dæhlen.

Hun mener dette viser hvor nødvendig det er å legge til rette skolehverdagen – faglig og sosialt – for denne utsatte ungdomsgruppen.

På spørsmål om hvorfor det er så viktig at barnevernsbarn tar høyere utdanning, svarer Dæhlen:

– At barnevernsbarna ikke får kompetansegivende utdanning, enten det er yrkesfaglig eller høyere utdanning, er et trist faktum fordi vi vet at risiko for å bli marginalisert som voksen er relatert til lavt utdanningsnivå som ungdom.

Referanse:

Kristinn Hegna, m.fl. Kvalifisering og sosial inkludering i yrkesfaglig utdanning i videregående skole (SAFETY-VET). Prosjektbeskrivelse. 

Det er blitt storindustri å selge profesjonelle tjenester som jus, ledelse og revisjon, og de profesjonelle tjenesteyterne opererer i økende grad på tvers av landegrensene.

McKinsey & Company selger profesjonelle råd om ledelse og strategi. Ernst & Young opererer internasjonalt med tjenester innen revisjon, skatterett og finansiell rådgivning. DNV GL er en global aktør innen teknisk rådgivning og klassifisering, mens Clifford Chance har gjort juridiske tjenester til internasjonal handelsvare.

Når firmaer som McKinsey, Ernst & Young og DNV GL opererer internasjonalt, ønsker de å standardisere mest mulig av leveransene. Det gjør det lettere å garantere kvaliteten på tjenestene, samtidig som det er mulig å oppnå stordriftsfordeler. 

Samtidig ønsker de å tilpasse tjenestene sine til kundens spesifikke behov. 

Dilemma

Førsteamanuensis Randi Kvålshaugen har sammen med forskerkollegaer innen strategi gjennomført en dybdeundersøkelse i to utvalgte profesjonelle tjenestevirksomheter som har lykkes å operere internasjonalt over lang tid.

- Et sentralt strategisk spørsmål for disse bedriftene er hvilke tjenester som bør skreddersys til lokale markeder og hvilke tjenester som bør leveres som standardiserte, globalt integrerte tjenester på tvers av ulike geografiske steder, sier Kvålshaugen.

Valget mellom standardisering og skreddersøm er særlig vanskelig for disse tjenesteleverandørene fordi de skaper verdier i tett samspill med kundene. Det betyr at de må være lydhøre for den enkelte kundes behov, noe som taler for skreddersydde løsninger.

Hvordan kan rådgiverne finne ut av når det er mulig å levere standardløsninger, og når de er nødt til å ty til skreddersøm for å gjøre kunden tilfreds?

Tre forretningsmodeller 

Forskerne har identifisert tre ulike forretningsmodeller. Enkelt sagt er det tre ulike måter å levere tjenester på:

• Kontinuerlige tjenester: Tjenestene er tilgjengelige for kunden når de trenger dem. Eksempler på slike tjenester kan være helpdesk, huskonsulent og tilbud om å innhente juridisk rådgivning i løpende skattesaker.
   
• Tjenester som gjentas, det vil si repeterende tjenester: Samme type problem løses om og om igjen. Klassifisering av skip, testing av elektronisk utstyr og ulike typer av revisjon er eksempler på slike tjenester.
   
• Unike tjenester: Problemet er nytt og det finnes ikke noen etablert løsning på det. Eksempler på slike tjenester kan være hvordan du gjør skipstransport grønnere, hvordan gjennomføre oljeutvinning i arktiske strøk på en bærekraftig måte og forhåndsevaluering av nye typer teknisk utstyr som er under utvikling.

Potensial for å standardisere

Studien viser at tjenestebedriftenes muligheter til å operere på samme måte på tvers av geografisk sted, avhenger av hvilken type tjenester det er snakk om.

Ifølge Kvålshaugen, har tjenester som gjentas det største potensialet for standardisering. Det gjelder i alle faser av tjenesteproduksjonen, men særlig når tjenesten skal etableres og når den leveres til kunden.

BI-forskeren mener at tjenestebedriftene har moderate muligheter til å standardisere tjenester som leveres løpende. De beste mulighetene for å standardisere denne typen tjenester ligger i etableringsfasen. Når slike tjenester er i drift, må de leveres i tråd med den enkelte kundes løpende behov.

Kanskje ikke så overraskende at det er vanskelig å standardisere de unike tjenesteprosjektene.

– Det vil være begrensede muligheter til å standardisere leveransene av unike tjeneste-prosjektene. Det største potensialet ligger da i oppstarts- og igangsettingsfasen, sier Kvålshaugen.

Deretter må problemet løses i tett samspill med kunden.

Tre råd til bedrifter

Forskerne har utviklet tre praktiske råd til ledere av profesjonelle tjenestebedrifter på bakgrunn av studien:

• Profesjonelle tjenesteytere som driver internasjonalt, bør kategorisere leveransen av tjenestene inn i de ulike forretningsmodellene for kontinuerlige, gjentatte og unike tjenester.
   
• Virksomheten bør løpende vurdere porteføljen for å få til best mulig balanse mellom lokal tilpasning og global standardisering.
   
• Tjenestebedriften bør investere i standardisering der det er størst potensial for å lykkes.

Referanse:

Breunig, K. J., Kvålshaugen, R., & Hydle, K. M. 2014. Knowing your boundaries: Integration opportunities in international professional service firms. Journal of World Business, 49(4): 502-511.

En gruppe arkeologer kunne i høst avsløre at de hadde funnet restene av en hittil ukjent, dansk vikingborg, trolig bygget av den legendariske kongen Harald Blåtann.

Nå bekrefter karbon 14-analyser at Vallø Borgring er bygget mellom år 900 og år 1000.

– Da funnet ble offentliggjort i september, var vi ikke i tvil om at det var en borg fra vikingtiden, men andre arkeologer har vært uenige. Nå vet vi at den er fra 900-tallet, forteller arkeolog Nanna Holm fra Danmarks Borgcenter.

Dateringene bygger på prøver tatt fra de ytterste årringene i de forkullede stammene som er funnet i borgens nordport. To prøver ga samme resultatet.

Legendarisk konge

Arkeologene baserte sine første antagelser på festningens konstruksjon.

– Alt peker i retning av Harald Blåtann, forteller Søren Sindbæk, som er professor ved middelalderarkeologi ved Aarhus Universitet.

Han nevner tre likheter med andre ringborger, som forskerne er sikre på at Harald Blåtann har bygget:

• Et komplisert tømmerskjelett, som holder jordvollen sammen, og som ligger både utenpå og inne i vollen.
• En trebelagt gate innenfor vollene.
• En omfattende planering av terrenget før borgen ble bygget. 

Nye analyser av tømmeret

Karbon 14-dateringen snevrer inn byggeperioden til en periode på 100 år, men videre funn vil gi mer informasjon.

– Vi vil trolig få fellende bevis i løpet av neste år, sier Søren Sindbæk, som forteller at neste skritt er en såkalt dendrokronologisk analyse, som er mer presis. Dette er en årringdatering, som kan fortelle når tømmeret ble fellet.

– Det er bevart noe tømmer inne i vollen. Det kan vi bruke til en analyse av årringene, sier arkeologen.

Harald Blåtann regjerte i perioden 958 til 987. Dermed kan analysen eventuelt utelukke ham som byggherre.

Sindbæk vil ikke avvise at det kan være andre som bygde en borg lik de Blåtann oppførte, selv under hans tid ved makten.

– Det kan absolutt være andre som har bygget slike borger. Derfor skal vi studere forskjeller og likheter mellom trelleborgene nærmere, sier Sindbæk . Sannsynligvis har hver hær hatt sin egen måte å bygge borger på.

Mektig konge

Bjarne Henning Nielsen, som er arkeolog Vesthimmerlands Museum, har selv arbeidet med vikingborger. Han følger spent utgravingen av Vallø Borgring.

Han mener at det er sannsynelig at Harald Blåtann bygget anlegget, blant annet fordi borgen ligger perfekt til for tokter inn i Sverige.

– Disse borgene vitner om et storslått prosjekt om å erobre store landområder i Sverige og Norge, og det har krevd en konge med helt spesielle evner, sier Nielsen.

Anleggene er basert på beregninger utført av spesialister. Og bare en veldig sterk makthaver ville klart å rekruttere slike, ifølge Nielsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En ladning med frynsete plastbiter deiser ned på transportbåndet. Få sekunder blir rester av bæreposer, matfolie og annet avfall flombelyst av en blåhvit halogenlampe.

Så knatrer det illsint, som en mitraljøse av luftpistoler. Plastbitene skvetter til værs med velrettede skudd fra en luftsøyle, flyr i bue og lander i en beholder. Dette er de utvalgte flakene, som består av riktig type plast. De andre faller bare rett ned, i en annen beholder.

Tre meter i sekundet raser transportbåndet framover. Det ser ut som om plasten virvler tilfeldig opp, men dette er presisjonsskyting, styrt av lynrask elektronikk. Ti tonn avfall flombelyses og blåses ut i riktig haug hver time. Bare to prosent havner feil.

Plast sammen med restavfallet

Maskinene står i en enorm hall på det nye gjenvinningsanlegget til Romerike avfallsforedling (ROAF), nord for Oslo. De gjenkjenner forskjellige typer plast ut fra fargene som plasten reflekterer fra lysskjæret til halogenlampen.

– Takket være disse maskinene kan husholdningene kaste plasten i det vanlige restavfallet. Vi slipper de blå posene, sier Beate Langset, avdelingsdirektør for informasjon og forvaltning i ROAF.

For at det skal være mulig, må restavfallet først gjennom en trommelsikt, der annet og tyngre avfall skilles fra. Så blir den lettere plasten blåst ut, revet opp og ført videre til plastsorteringen.

Sorterer plast for gjenvinning

– Avfallet passerer 13 slike maskiner på rekke og rad, forklarer Ole Onsrud.  Han er teknisk sjef i selskapet TiTech, som nå er en del av Tomrakonsernet, kjent blant annet for returautomatene i dagligvarebutikker.

– Maskinene skyter ut hver sine typer plast. Den første skyter ut rester av plastfolie fra for eksempel krympeplast og bæreposer. Den neste skyter ut PET, en plasttype som er vanlig blant annet i brusflasker. Så følger polypropylen og andre plasttyper som kan gjenvinnes og brukes om igjen, fortsetter han.

Fargesignatur

Sorteringsmaskinene fra TiTech utnytter det faktum at ethvert materiale har sin helt spesielle måte å reflektere lys på. Noen fargenyanser reflekteres mye, andre reflekteres lite. Materialene har sin spesielle fargesignatur.

Øyet kan ikke skille fargenyansene godt nok til å bestemme signaturen. Derfor har TiTechs sorteringsmaskin 32 forskjellige sensorer som er finavstemt på en bestemt farge eller bølgelengde på lyset.

16 av disse sensorene oppfatter farger i synlig lys, og 16 i det nære infrarøde området, altså farger bortenfor det røde i regnbuespekteret. Dett er farger som øyet ikke kan se, men som gir viktige bidrag til fargesignaturen.

De 32 fargene i hver sensor er finjustert for å skille ut en bestemt fargesignatur, og dermed en bestemt type plast. Denne finjusteringen må av og til endres, etter som nye plasttyper kommer til.

– Vi har justert sensorene noe for å få til best mulig sortering, men vi har ikke hatt noen større innkjøringsproblemer, forteller Langset. Men selv om maskinene gjør jobben sin bra, gir den også utfordringer.

Problemplast

– Svarte og veldig mørke materialer er et problem, siden de ikke reflekterer mye lys, sier Onsrud.

– Vi har også et problem med emballasjer der plast er blandet med andre materialer, for eksempel kaffeposer og chipsposer med metallfolie, supplerer Langset. –De som kjøper plasten av oss for gjenvinning, ønsker ikke slike materialer.

– Også blandinger av forskjellige typer plast kan skape problemer. Det samme kan plastdekkede produkter, for eksempel bleier. Vi må justere maskinene slik at de ikke sorterer ut dette for gjenvinning, fortsetter hun.

Tilgriset plast er derimot ikke noe stort problem, ifølge Langset. –De som tar i mot skitten plast, har egne vaskeanlegg, og de er fornøyd med kvaliteten de får fra vårt sorteringsanlegg, forteller hun.

Fortsatt grønne poser for matavfall

Tilgrisingen består for det meste av matavfall.  Onsrud forteller at TiTechs teknologi også brukes til å kontrollere matvarer, for eksempel mengden av fett og vann i kvernet kjøtt. Så hvorfor ikke bruke optisk sortering også til matavfall, og glemme også de grønne posene?

– Det har aldri vært aktuelt. Da ville restavfallet blitt mye mer tilgriset i vårt anlegg. Grønne poser gir den beste kvaliteten på både matavfallet og restavfallet, sier Langset.

– Dessuten ser vi at folk blir mer bevisste på hvor mye mat de faktisk kaster når de må bruker grønne poser. Dermed kaster de mindre, fortsetter hun.

Papirsortering

– Også papiravfall egner seg for optisk sortering, forteller Onsrud. Foreløpig skjer dette bare industrielt, blant annet på anlegg utenfor Tønsberg, i Bergen og Trondheim.

– Anleggene kan skille mellom papp, drikkekartonger og papir med forskjellige typer trykksverte, sier han.

Første i Norge

Teknologien bak disse optiske sorteringsmaskinene var utviklet av TiTech allerede i 1997,og har lenge vært brukt på industriavfall.  Men anlegget til ROAF er det første i Europa hvor husholdningsavfall blir sortert på samme måte, ifølge Langset.

– Da Oslo kommune skulle bygge sitt gjenvinningsanlegg på begynnelsen av 2000-tallet, hadde vi møter med dem for å presentere vår teknologi, men de valgte en annen løsning, forteller Onsrud.

Denne løsningen består i å bruke blå poser til plastavfall. Hver blå pose blir veid, og tunge poser blir sortert vekk, fordi de trolig inneholder mye annet enn plast. Heller ikke forskjellige plasttyper blir finsortert, som på Romerike.

Ifølge ROAF er deres løsning bedre enn metoden som brukes i Oslo.

– Teknologien ikke moden nok

– Vi vurderte mange teknologier da vi skulle velge sorteringsteknologi i 2006, og fant at teknologien til TiTech ikke var moden nok, kommenterer kommunikasjonsdirektør Kristin Bergersen i renovasjonsetaten, Oslo kommune til forskning.no.

Hun mener at metoden med optisk sortering av blå poser som Oslo bruker, gir god gjenvinningsprosent, og fungerer godt i en storby.

– Romerike har færre husholdninger og færre store boligblokker. Deres løsninger kan ikke uten videre oppskaleres til Oslo, fortsetter Bergersen.

– Vi synes det er bra at TiTechs teknologiske løsninger fungerer godt for Romerike. Det gir muligheter, også for Oslo, når vi i fremtiden skal utvikle vårt system videre. Teknologisk utvikling på avfallsområdet, slik som ROAF-anlegget, kommer hele avfallsbransjen til gode, sier hun.

Lenker:

TiTechs informasjon om sorteringsmaskinen

Hva skjer med avfallet du leverer? Informasjon på nettsidene til ROAF

Plukkanalyser, rapporter om gjenvinning på ROAF fra 2010, 2012 og 2014

Til tross for at EUs regioner står for 250 av 3000 lobbyvirksomheter som opererer i Brussel, har det vært lite forskning på deres innflytelse på EU-systemet.

Nå har førsteamanuensis Michaël Tatham på Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen gjort en undersøkelse, der han intervjuet 300 seniorembetsmenn i 60 regioner i fem EU-land om hvordan de opplevde sin innflytelse i Brussel.

– Generelt har regionene relativt liten innflytelse på beslutningene som tas i Brussel. De er også nokså samstemte i denne oppfattelsen, sier Tatham, som snart publiserer resultatene i tidsskriftet International Studies Quarterly.

Innflytelse fra null til ti

Tatham har brukt en innflytelsesskala fra 0 til 10, som måler gjennomslag i EU for ulik lobbyvirksomhet. Skalaen viser at regionenes gjennomsnittlige innflytelse er 3,8. Den vanligste verdien for all lobbyinnflytelse er 4.

Ifølge forskeren er dette i samsvar med andre studier på lobbyarbeid i Brussel, som viser at lobbyistene har relativt begrenset innflytelse på Europakommisjonens avgjørelser.

Selv om innflytelsen er begrenset, betyr ikke dette at den er ikke-eksisterende. Noen interessegrupper og regioner har definitivt mer innflytelse enn andre.

For eksempel skåret delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland, med 17 millioner innbyggere, 6,1 på innflytelsesskalaen, mens det ungarske fylket Nógrád, med 200 000 innbyggere, skåret 3,3.

For å finne hva som avgjør innflytelsen, så Tatham på regionenes innbyggertall, grad av autonomi og til slutt på deres aktivitet i Brussel.

– Forskningen min viser at store og desentraliserte regioner har mer innflytelse på Europakommisjonen enn små regioner med lite autonomi. Det lønner seg også å være til stede.

– Dess mer kontakt regionene har med beslutningstakere i Brussel, dess mer gjennomslag får de, forklarer Tatham.

Han påpeker at graden av selvstyre bare ser ut til å ha betydning dersom regionen er stor.

Altså: Store regioner med autonomi har større innflytelse på Europakommisjonen enn store regioner uten autonomi. Små regioner med lite autonomi, slik som Nógrád, har minst innflytelse i Brussel.

En demokratisk utfordring

Sett fra et demokratisk synspunkt kan det være bra at store regioner har mer makt enn små. Mer problematisk er det når makten øker med graden av selvstyre, mener forskeren. Dette fører til den såkalte Matteuseffekten, som kort sagt går ut på at de mektige blir mektigere og de svake blir svakere.

– De store regionene med høy grad av autonomi får gjennomslag for flest saker i Brussel, noe som gjør at de vokser seg enda større og sterkere. Vi får en kumulativ effekt hvor de får stadig mer innflytelse i Brussel, forklarer Tatham.

– Det motsatte skjer med de små regionene, spesielt hvis de kommer fra sentraliserte land. De sterke blir sterkere, og de svake blir svakere. Dette er en utfordring for demokratiet.

Denne utfordringen har dannet utgangspunkt for flere undersøkelser Tatham har gjort. Blant annet sendte forskeren et spørreskjema til embetsmenn ved alle regionskontorene i Brussel. De svarte på spørsmål om hvor ofte de var i konflikt med moderlandet, og hvor ofte de samarbeidet om sine interesser i Brussel.

– Svarene jeg fikk, viser at i Brussel er samarbeid det vanligste forholdet mellom regioner og moderland. Konflikt mellom regioner og moderlands interesser var veldig sjeldent, forteller Tatham.

Føderalisme kan lønne seg

Regioner med høy grad av autonomi har det minst konfliktfylte forholdet til moderlandet. Dette er et overaskende funn fordi man har trodd at sterke regioner kan være fristet til å motarbeide moderlandet når de driver lobbyvirksomhet i Brussel.

– At vi faktisk fant den motsatte effekten, tror jeg kommer av at sterke regioner i større grad kan påvirke moderlandets interesser via nasjonale kanaler. De får dermed mer dialog og sammenfallende interesser, sier Tatham.

– Hva betyr dette for EU-landene?

– Det betyr at nasjonalstater ikke trenger å bekymre seg for å bli undergravd i EU hvis de desentraliserer makten. Føderalisme ser faktisk ut til å ha den motsatte effekten. Landene får i sin helhet mer makt ved at de store, autonome regionene får mer å si i Brussel.

– Medlemsland i EU kan tjene på å delegere makt til regionene sine, fordi denne innflytelsen ikke skjer på bekostning av moderlandets interesser, svarer Tatham.

Referanser:

Tatham: Regional Voices in the European Union: Sub-national influence in multi-level politics, International Studies Quarterly, kommer i 2015.

Tatham: Paradiplomats Against the State – Explaining Conflict in State and Substate Interest Representation in Brussels, Comparative Political Studies January 2013, doi: 10.1177/0010414012453031.

Hvor fornøyd er vi nordmenn med offentlige tjenester? I dag presenterer det uavhengige analyseselskapet EPSI sin årlige brukerundersøkelse av politiet og helsevesenet.

Nordmenns tilfredshet med politiet går frem for andre året på rad. Men tannlegene skårer best også i år. 

For øvrig stiger vår tilfredshet både sykehusene og fastlegene.

Bedre resultat for politiet

EPSI Norge undersøker hvert år hvor fornøyd vi er med ulike tilbydere av tjenester i privat og offentlig sektor. 

I år ligger tilfredsheten med politiet på 56 poeng på en skala fra null til 100. Dette er høyeste nivå siden 2008, og tendensen er stigende.

- Vi ser at folk også i år opplever en tydelig bedring i håndteringen av anmeldelser og den informasjonen de får i etterkant, forteller daglig leder Fredrik Høst i EPSI Norge, i en pressemelding.

Tilliten til politiet ble svekket fra 82 prosent til 69 prosent i 2012 etter at 22. juli-rapporten ble langt fram, viser en undersøkelse fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

EPSIs undersøkelse av politiet baserer seg på intervjuer med personer som har anmeldt en sak til politiet i løpet av det siste året. Hovedsakelig gjelder dette anmeldelser av tyveri, innbrudd og legemsbeskadigelse.

Men samtidig at det fortsatt forbedringsmuligheter, mener Høst.

Svensk politi bedre likt

Politiet har nemlig skåret relativt lavt på denne målingen over tid.

Tilsvarende tall er lagt frem i Sverige i dag, og den rapporten viser også en fremgang. Svenskene er langt mer tilfredse med politiet enn hva tilfellet er i Norge.

Helsetjenester skårer bedre

Både sykehus og legesentre, inkludert fastleger, kan vise til en pen fremgang fra i fjor. Sykehus får 72 poeng på en skala fra null til 100, og leger får 75 poeng.

Det er allikevel tannlegene som nok en gang imponerer med et meget solid resultat.

– En indeksskår på 84 poeng tilsier at tannlegene er dyktige på å levere en tjeneste som står seg meget godt i forhold til de krav og forventninger kundene har, sier daglig leder Fredrik Høst i pressemeldingen.

Svarene omfatter både pasienter som har vært inne til et rutinebesøk og de som har vært til mer omfattende behandling.

Kilde:

EPSI Norge: Offentlige tjenester 2014 Sammendrag helsetjenester og politi.

- Nei da, det er ikke så farlig for meg.

Hva denne setningen egentlig betyr, kommer alt an på hvordan den sies. Med ett tonefall betyr den det som står – det har ikke så mye å si. Med en annen intonasjon er betydningen stikk motsatt: Jeg er skikkelig skuffa!

Vi mennesker er veldig vant til å lytte etter alt menneskestemmen sier ut også over ordene. Og forskning har vist at det er to ulike deler av hjernen som behandler de to aspektene av snakkingen.

Den venstre halvdelen av hjernen har spesialisert seg på å tolke forståelige lyder som ord, mens den høyre hjernehalvdelen behandler annen informasjon i stemmen, for eksempel følelser.

Det finnes også dokumentasjon som tyder på at dyr bruker hjernedelene forskjellig når de lytter til artsfrender. Men hva når de hører på menneskeprat?

Spilte stemmeklipp for hunder

Hva hører for eksempel bikkja – en art som tross alt har levd sammen med oss i tusenvis av år – når vi prater med den?

Noen forskere mener menneskets beste venn er i stand til å føle med oss.

Og nå har Victoria Ratcliffe og David Reby fra University of Sussex forsøkt å finne ut mer. Derfor huket de inn en gjeng med firbente forsøksobjekter, som fikk høre en rekke manipulerte lydklipp.

Klippene tok utgangspunkt i menneskestemmer som kom med utsagn som hundene var vant til å høre. Lydene var imidlertid endret slik at enten ordene eller tonefallet forsvant.

Forstår ikke nødvendigvis

Det viste seg at hundene oftere reagerte med venstre hjernehalvdel dersom klippene hadde forståelige ord. Lydsnuttene som hadde tonefallet i behold, men uforståelige ord, fikk derimot den høyre hjernehalvdelen til å reagere.

Dermed oppfører hundehjernen og menneskehjernen seg altså likt i møte med mennesketale. Dette kan tyde på at også dyra skiller ut og behandler ordene og følelsene i stemmen på ulik måte, slik som vi gjør. Også andre undersøkelser har funnet likheter i måten folk og bikkjer oppfatter menneskesnakk.

Hva dette sier om hundenes evne til å forstå hva vi mener, er derimot en annen sak.

Kanskje har hunder igjennom sin lange historie med oss utviklet seg slik at de gjenkjenner og reagerer på de ulike typene informasjon i menneskesnakk.

På den annen side er det også mulig at denne evnen til å skille komponentene i stemmer utviklet seg mye tidligere og dermed er et fellestrekk for mange pattedyr. I så fall kan det godt hende at Fido hører hva vi uttrykker, men ikke skjønner et fnugg av hva det betyr.

Referanse:

V. F. Ratcliffe & D. Reby, Orienting Asymmetries in Dogs’ Responses to Different Communicatory Components of Human Speech, Current Biology 24, 15. desember 2014. Sammendrag