Archive for November 29, 2014

Mer Nav-bråk i vente

– Hva er den grunnleggende årsaken til at IKT-moderniseringen i Nav til 3,3 milliarder kroner måtte stoppes?

Det var spørsmålet de folkevalgte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ville ha svar på i fredagens høring.

– Det har jeg tenkt mye på, men jeg vet ikke om jeg har et godt svar, var det grunnleggende svaret fra arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad.

Brukte 720 millioner
Moderniseringsprogrammet ble planlagt i tre år, startet opp desember 2012 og så stanset i oktober året etter.

Drøyt 720 millioner kroner var gått med da prosjektorganisasjonen ble avviklet.
Riksrevisjonen leverte en kritisk rapport om forholdene, og nå var ansatte, toppledelse og leverandører kalt inn på teppet til komiteen.

Grillet Steria
Det tok noen runder med spørsmål før årsakene kom for en dag.


800 MILLIONERS AVTALE: Steria-sjef (fra v.) Kjell Rusti ble grillet av komitéleder Martin Kolberg (Ap).

I første omgang forsøkte komitéleder Martin Kolberg (Ap) & co. å finne ut hvilket strategisk ansvar IT-leverandør Steria kunne sitte med.

Selskapet har en avtale som totalt kan beløpe seg til opp mot 800 millioner kroner.

Høy risiko
Norgessjef Kjell Rusti svarte gang på gang at selskapet kun har operative oppgaver. Den største jobben var å ta over på IT-driften, som en slags vikarer når Nav-ansatte der ble satt på oppgaver i Moderniseringsprogrammet.

– Men her skal du svare uten å ta hensyn til oppdragsgiver. Som leder i et stort selskap med internasjonal kompetanse må du ha en mening om hva som gikk gæernt, spurte Helge Thorheim (Frp).

– Vi snakker om høye ambisjoner og mye som skulle utføres på én gang, kombinert med korte tidsfrister, våget Rusti seg på.

– Kompleksiteten var stor i en stor organisasjon, og det gir gjennomføringen høy risiko, svarte Steria-sjefen.

Uten ansvar
Komiteen stusset over at ingen av de mange IT-leverandørene i milliardprogrammet hadde noe ansvar.

– Vi valgte å ta ansvaret selv, forklarte Nav-direktør Lystad. I ettertid har man konkludert med at den jobben ble for stor.

– Nå vurderer vi å ha med eksterne krefter på strategiledelsen, sier han.
Og underveis i «grillingen» kom både han, utviklingsdirektør Ingunn Midttun Godal og konstituert IKT-direktør Kjersti Monland på flere årsaker til at Moderniseringsprogrammet ble avviklet og nå planlegges på nytt.

Glemte menneskene
I hovedsak dreier det seg om årsakene som Steria beskrev.

I tillegg la man for mye vekt på teknologien uavhengig av organisasjonen, kulturen og menneskene som skal bruke løsningene.

Det hører med til bildet at uførereformen ble et stressmoment. Den skulle bakes inn i ny felles saksbehandlingsløsning.

Fristen for uføreløsningen 1. januar 2015 var ikke absolutt da programmet ble planlagt, men ble underveis en konkret deadline. Da måtte man hive seg rundt, og ta det ut i eget prosjekt.

Kan doble tapet
Lystad la stor vekt på at Nav tar en rekke grep for å videreføre arbeidet for å komme i mål med moderniseringen av IKT-biten.

– Vi snakker om forsinkelser på åtte til ni måneder, sier han.

Det er også et mål å redusere tap av penger som er brukt.

Av 723,9 millioner kroner er mellom 110 og 170 millioner kroner gått tapt.

– Vi kan gjenbruke mye av det som er utviklet, men tapet kan blir dobbelt så stort som nå, varsler Nav-direktøren. Da har 340 millioner kroner gått i vasken.

Og han er klar på at det ikke er sikkert at det videre IKT-arbeidet kommer til å gå på skinner.

– Det blir nok mer støy og mer kritikk fra Riksrevisjonen de neste årene. Og vi kan ikke se bort fra at IKT-prosjekter blir stanset på ny, poengterte Joakim Lystad.

Gamle datamaskiner vekker ny entusiasme

De første datamaskinene var voldsomt store. Det er kanskje derfor det har vært så vanskelig for ettertiden å ta skikkelig vare på dem. Et unntak er norske NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk) som var ferdig i 1953, som er utstilt ved Teknisk Museum i Oslo. Men dette var den gang tross alt en «ganske liten» datamaskin.

Mer kjent globalt er ENIAC (Electronic Numerical Integrator and Computer), som var verdens første programmerbare, elektroniske flerbruks-datamaskin da den var klar i 1946. Maskinen veide 27 tonn og dekket et areal på 167 kvadratmeter. Men i 1955 var det ikke lenger bruk for maskinen.

Det gigantiske systemet ble delt opp i 40 paneler som ble oppbevart i diverse lagerbygninger, ofte uten særlig gode forhold for bevaring. Senere har en del av panelene og andre komponenter blitt samlet og utstilt ved forskjellige museer, primært i USA. Men denne uken ble en største ENIAC-utstillingen av alle åpnet for allmenheten. Hele ni paneler er nå utstilt ved US Army’s Field Artillery Museum i Oklahoma.

Wired skriver at det hele startet i 2006 da Ross Perot, i Norge mest kjent som en tidligere presidentkandidat, bestemte seg for at han ville dekorere hovedkvarteret til Perot Systems med gjenstander fra datamaskinhistorien. Libby Craft, som er Perots direktør for spesielle prosjekter, fikk i oppdrag å finne gjenstandene. Hun fant da ut at noen av panelene hadde blitt fraktet til Fort Sill. Da hun tok kontakt med museet, fant kuratoren til sin store overraskelse verdens største samling med ENIAC-komponenter – i alt ni paneler lagret i anonyme trekasser som ikke hadde blitt åpnet på mange år.


ENIAC mens maskinen var installert ved Ballistic Research Laboratory ved Aberdeen Proving Ground, Maryland i USA. Maskinen ble brukt til blant annet å designe den første hydrogenbomben.

Craft fikk låne åtte av panelene mot et løfte om å restaurere dem. Panelene var rustne på utsiden og manglet mange deler, men ved hjelp av en del kreative løsninger fikk de tilbake mye av den gamle glansen. Wired har flere detaljer om restaureringsjobben.

Les også: Hvem oppfant datamaskinen?

Maskinene ble utstilt i Perot-kontoret i 2007. Men nylig skulle bedriften, som nå eies av Dell, flytte til nye lokaler. Da fant man ut at tiden var inne for å returnere ENIAC-panelene til museet.

Der ble de utstilt i oktober, men museet har fortsatt arbeidet med å gjøre enhetene enda mer autentiske, blant annet ved å skaffe noen flere radiorør.

EDSAC
Men det er ikke bare ENIAC som har blitt tatt bedre vare på i det siste. Også en av Storbritannias første datamaskiner er i ferd med å gjenoppstå. For denne var utgangspunktet om mulig enda verre enn for ENIAC, men resultatet har på den annen side blitt ganske imponerende.


Maurice Wilkes ledet teamet som konstruerte EDSAC. Her står han foran EDSAC sammen med en forskerkollega, Bill Renwick, som også deltok i prosjektet.

Maskinen, som heter EDSAC (Electronic Delay Storage Automatic Calculator) ble opprinnelig bygget og installert ved Cambridge University i 1949. Den ble erstattet av EDSAC 2 ni år senere.

Ifølge BBC News var det få deler igjen av maskinen og i utgangspunktet ingen konstruksjonstegninger tilgjengelig, så prosjekt som har gjenskapt maskinen har måtte forsøke å sette inn i tankegodset fra 1940-tallet under arbeidet, som er ledet av Andrew Herbert ved The National Museum of Computing i Milton Keynes nordvest for London.

I juni i år, omtrent tre år etter at prosjektet ble startet, ble diagrammer over maskinen gjenoppdaget.

Selv om gjenoppbyggingen av EDSAC foreløpig bare har kommet halvveis, ble den utstilt offentlig ved museet denne uken. Et noe ustødig opptak fra avdukingen vises i videoen nedenfor.

Målet til museet er å lage en fult fungerende kopi av EDSAC. Denne uken ble klokken som synkroniserer de ulike komponentene skrudd på. Nye deler vil bli montert og satt i drift etter hvert som de blir klare. Det er ventet at prosjektet vil være ferdig i slutten av 2015, fire år etter at det ble startet.

Den gjenstridige samhandlingen

Difi har levert en rapport om samhandling (pdf) som er oppsiktsvekkende mangelfull og til dels urealistisk i sin tilnærming.

Norsk offentlig forvaltning er i dag preget av sterk sektorstyring, såkalte «siloer»», og svake samordningstiltak. Dette slår den ferske rapporten fra Difi fast – ikke spesielt overaskende og ikke spesielt nytt.

Behovet for bedre samordning er nå mer påtrengende enn noensinne, sier rapporten. En rekke utviklingstrekk underbygger dette:

«Befolkningen har stadig stigende forventninger til forvaltningen. De forventer å få skreddersydde, lett tilgjengelige og godt koordinerte tjenester og at forvaltningen står for en forsvarlig og samordnet myndighetsutøvelse», er en av de mange begrunnelsene rapporten legger til grunn for bedre samordning.


Arild Haraldsen er fast kommentator og spaltist i digi.no.

Bedre samordning er ikke noe nytt perspektiv, det finnes flere rapporter fra mange år tilbake i tid, som peker på behovet, og har foreslått tiltak, uten at vi har kommet nevneverdig videre i samordningen. Hvorfor? Fordi alle incitamenter drar i retning sektorisering – enhver sektor er seg selv nok; og nesten ingen belønner eller stimulerer samordning.

«Departementene er til for å gjøre statsrådene gode», som Difi-direktør Ingelin Killengreen sa det på Forvaltningskonferansen. Ministeransvar, budsjettprosesser, styringsformer, kultur, holdninger, etc – alt går i retning av sektorisering og ikke samordning.

Hva kan da gjøres?

Det er her den ferske Difi-rapporten blir både naiv og mangelfull.

Urealistisk
Tydeligere politisk lederskap for samordning, og endret budsjettprosess, er to av de tiltakene Difi-rapporten foreslår. Begge forslagene urealistiske i den forstand at ingen av delene vil skje. Det forutsetter – som Kristin Clemet sa i sitt innlegg på konferansen – en selvinnsikt hos politikerne om at samordning er problemet og at helhetstenkning er løsningen.

En slik selvinnsikt har de ikke, og vil de heller ikke få. Det har sammenheng med at ingen ting tyder på at prosessen i forbindelse med utarbeidelse av statsbudsjettet vil endres fra sektortenkning til helhetstenkning. Som Kristin Halvorsen sa «du blir ikke helt verken i media eller hos ansatte i eget departement dersom du taper budsjettkrigen».

«…praktiseringen av statens system for mål- og resultatstyring (støtter ikke) oppunder samordningsbehov i nevneverdig grad», skriver rapporten. Det må føre til endret styringsform overfor etatene (tildelingsbrev); endret kultur og holdninger, mobilitet mellom departementene og sektorene, er Difi-rapportens var på dette.

Alt dette er riktige og viktige tiltak, men som tar tid, og som ikke imøtekommer for bedre samordning . Tidligere forskning har også vist at tildelingsbrevene – fra departementer til underliggende etater – ikke fungerer som samordningskrav, til tross for at departementene for lengst er bedt om å innarbeide slike krav i sin styring overfor etatene.

En kuriositet i rapporten er at den benytter en hel side – og bistand fra jusprofessorene Eivind Smith og Jan Fridthjof Bernt – til å slå fast at det ikke er grunnlovsstridig å bedrive samordning i forvaltningen(!). Med andre ord må noen sentrale embetsmenn i forvaltningen åpenbart mene det er grunnlovsstridig – og samtidig overse det faktum at Stortingets oppgave er å drive kontroll med forvaltningen, og at den mest praktiske måte å gjøre det på er å forholde seg til den enkelte statsråd.

«Samordningsutfordringer må synliggjøres og løftes frem» foreslår rapporten. Ja, nettopp. Men det er urealistisk å tro at dette vil komme frem i byråkratiet selv. Det må utenforstående – som media og interesseorganisasjoner som Abelia og IKT Norge – gjøre. Samordningsproblemene kan ikke bli løst uten et ytre press fra omgivelsene..

Mangelfull
Rapporten utmerker seg – hvis det er det rette ordet – ved sine mangelfulle analyser av helt sentrale samordningsutfordringer:

Den drøfter ikke hvordan samordningen mellom forvaltningsnivåer, altså kommune og stat, skal foregå. Dette til tross for at dette av mange blir beskrevet som det viktigste spenningsforholdet i samhandlingsdebatten. Og til tross for at regjeringen har som sin store sak en kommunereform som forutsetter en endret og bedret samordning mellom stat og kommune. (Utelatelsen er begrunnet med at det ville være for omfattende og arbeidskrevende å få utredet dette nå; slik utredning vil ventelig komme senere).

Men problemet er her nå – og det er konkret:

Kommunesektoren – gjennom KS – har i et brev til KDM nylig pekt på manglende samhandling mellom stat og kommune i planleggingen av store IKT-prosjekter som berører kommunene; a-ordningen er ett av eksemplene. Statssekretær Paul Chaffey har i et foreløpig svar pekt på de strukturer som allerede foreligger for slik samordning, nemlig samordningsorganet SKATE hvor KommIT – som skal samordne kommunenes behov og krav når det gjelder IKT, er representert. Jeg tror Paul misser poenget fra KS – nemlig at de krever en samordning hvor kommunesektoren er en likeverdig partner i et samarbeid, ikke bare bli involvert for å bli orientert.

Overført til Difi-rapporten betyr dette to ting i form av mangelfull analyse:

Den drøfter ikke hvordan samhandling kan skape en maktforskyvning mellom samarbeidende parter, og at dette i seg selv er til hinder for samordning. Samtidig ser den ikke på hvordan en slik utfordring kan løses gjennom prosessuelle tiltak. Jeg har f.eks. beskrevet i en tidligere artikkel et spill-teoretisk resonnement, hvordan samhandling mellom tollvesenet og transportører gikk fra en total mangel på samhandling til det motsatte ved innføring av EDIFACT i sin tid, noe som førte til at samhandlingen mellom toll og næringslivet ble et mønster for hele Europa.

Det andre er at rapporten ikke drøfter hvor effektive horisontale samarbeidsforum som SKATE, eller uformelle nettverk, egentlig er. De referer til en i og for seg interessant modell som kalles «samordningsstigen», og at SKATE i den sammenheng har nådd nivå 2 i stigen. De fire nivåene er:

  • Nivå 1: Dele informasjon
  • Nivå 2: Utvikle felles problemforståelse (Veikartarbeid for bruk av felleskomponenter er antagelig en slik aktivitet)
  • Nivå 3: Unngå å svekke andres måloppnåelse (gjennom tillitsskapende tiltak?)
  • Nivå 4 Utvikle felles plan/tiltak (den egentlige samhandlingen?)

Utfordringen er åpenbart snarest mulig å nå nivå 4 hvor enhetene samarbeider om felles strategi/planer på tvers av sektorer for å oppnå synergieffekter til fordel for fellesskapet. Det må skje gjennom tillitsskapende tiltak (nivå 3) hvor den enes gevinst ikke oppleves som den andres tap. Det er lang vei dit. Hvordan nå det nivået? Om det tier rapporten.

Rapporten vier mye plass til digitalisering som drivkraft for samordning. «For å hente samordningsgevinster av digitalisering… må forvaltningen samordne seg». Og sier samtidig at det er blitt mer vanlig å tenke digitalisering av hele saksbehandlingsprosesser som kan involvere tjenester og informasjon fra andre enheter. (En rekke andre formuleringer finnes i rapporten om digitaliseringens velsignelse og bidrag til samordning), og de sier «Dette stiller krav til en forvaltningsutvikling som legger bedre til rette for samordningshensynet».

Her mangler mye i drøftingen. For eksempel hva er digitalisering?

  • Det er først og fremst harmonisering av lover, regelverk og begrepsharmonisering på tvers av sektorer og ansvarsområder. Det er i første rekke en utfordring for lovgiver, altså politikerne.
  • Det er dernest en harmonisering av tverrsektorielle arbeidsprosesser og informasjonsflyt. I dette kommer eierskap, forvaltning og drift av informasjon som flyter på tvers av sektorer – et til nå uavklart problemområde.
  • I tillegg kommer evne og vilje til kunnskaps- og informasjonsdeling – et holdningsspørsmål.

Det kan synes som rapporten oppfatter «digitalisering» kun som teknologi og bruk av standarder og felleskomponenter. Det er langt mer enn det. De fleste IKT-baserte samhandlingsprosjekter strander nettopp pga. manglende harmonisering av begreper og regler.

Dersom en ser på de store samordningsområdene i offentlig sektor i dag, som helse, Nav og politi, kan en med god grunn si at digitaliseringen hemmer og ikke fremmer samordninger, den graver seg stadig dypere ned i siloene, og vanskeliggjør dag for dag fremtidig samordning.

Det er en stor svakhet at Difi-rapporten ikke adresserer og drøfter dette samordningsperspektivet.

Samordning av hva – og av hvem?
Det viktigste forslaget til bedre samordning som rapporten kommer frem med er mulighetene for sterkere samhandlingsfullmakter til enkeltdepartementer og direktorater, ifølge pressemeldingen fra Difi.

I selve rapporten knyttes dette til å utvide den rollen som Statsministerens kontor (SMK) har som prosessovervåker. Men det nevnes også at SMK kan ta en aktiv og intervenerende rolle overfor fagdepartementene. Problemet her er at hverken SMK eller fagdepartementene ønsker en slik rolle. Riktignok hadde Regjeringen under Stoltenberg II-regjeringen en samordningsminister, men Kristin Clemet opplyste under Forvaltningskonferansen at hun hadde spurt Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Driver du samordning eller konfliktløsning? Hans svar var: Konfliktløsning.

Det er rett og slett ikke grunnlag for sterkere styring fra SMK overfor fagdepartementene, og Difi-rapporten gir ingen argumenter for at dette skal bli annerledes. Forslaget om sterkere samordningsfullmakter blir i rapporten stående i løse lufta uten nærmere begrunnelse av hva dette innebærer, hvem som skal ha disse fullmaktene, eller hvilken effekt det vil ha.

Den gjenstridige samhandlingen
Difi-rapporten har adoptert et nytt begrep: «wicked problems» som de oversetter med «gjenstridige problemer». Begrepet er ikke nytt, men kjent fra strategilitteraturen fra flere år tilbake. Difi-rapporten sier at begrepet kjennetegnes ved at nye problemer som oppstår involverer flere sektorer og er vanskelig å dele opp i avgrensede ansvarsområder – ergo blir samhandling vanskeliggjort.

Dette er en snever definisjon av «wicked problems». Det sentrale i begrepet er at omgivelsene endrer seg raskt og uforutsigelig og at tradisjonelle teknikker for å håndtere dette, ikke er relevante og gode nok. (se for øvrig min artikkel om sentrale omgivelsesfaktorer som påvirker offentlig sektor.) Det er ikke nødvendigvis at endringene er komplekse, men at de utfordrer aktørenes egne agendaer.

Og det er her utfordringen ligger: Kravene til samordning kommer fra utviklingstrekk i omgivelsene, og som i sin tid i første rekke utfordrer offentlige aktørers (også personers) interne agendaer.

Allerede i 2006 pekte daværende Statskonsult på at påvirkning fra eksterne faktorer kan føre til en differensiert og sektoriell politikk som går på tvers av kollektiv og samordnet handling. En kan ikke møte eksterne utfordringer med kun interne tiltak. OECD sier om dette:

”(forvaltningspolitikk) er å organisere offentlig sektor på en måte som muliggjør tilpasninger til endringer i samfunnsmessige behov, uten at hensynet til helhet eller demokratiske og forvaltningsmessige verdier går tapt. Regjeringer med fornyelse på dagsorden må være lydhøre for ulike gruppers forventninger og behov. Men når offentlige tjenester blir differensierte og fragmenterte, vil dette kunne redusere kapasiteten til kollektiv handling. Nye tilnærminger innenfor offentlig ledelse og administrasjon må omfatte mer enn rapportering og kontraktstyring. Å kople samfunnsmessige interesser til enkeltpersoners motiver og verdier må gis fornyet oppmerksomhet.”

Poenget er at «gjenstridige problemer» – for å bruke den norske betegnelsen – ikke løses ved kun å se det interne perspektivet; det er omgivelsesfaktorene selv som må trekkes inn i problemløsningen. Med andre ord hvordan kan innbyggere og næringsliv være premissgivere for bedret samordning?

Samhandlingsproblemer løses ved å se utover. Ikke innover.

Difi-rapporten skal nå brukes som kunnskapsgrunnlag i programmet for bedre styring og ledelse i staten som settes i gang av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Det hadde vært ønskelig med et både bredere og bedre kunnskapsgrunnlag.

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

– Windows 10 vil demonstreres i januar

Windows 10 ble vist frem i september, men da i ganske begrenset form, foran en liten samling bestående av journalister og bransjefolk. Microsoft gav ikke noe dypdykk i operativsystemets funksjonalitet, og fokuserte mest på et lite utvalg nye elementer.

Deretter ble det mulig for alle som ønsket det å laste Windows 10 ned og prøvekjøre det fritt. Microsoft legger også opp til at det skal gis flest mulig tilbakemeldinger på funksjoner eller forbedringer man ønsker å se.

Forslagene har vært mange, og i etterkant har selskapet også snakket litt mer for sine planer for Windows 10, blant annet hvordan systemet skal bli mer relevante for bedrifter.

skriver The Verge at Microsoft planlegger et nytt, større og mer omfattende event i januar, der operativsystemet skal diskuteres i mer detalj.

Arrangementet skal være mer rettet mot «folk flest», med mye mer informasjon om grensesnittet og øvrige funksjoner.

Det er blant annet et element av Windows 10 kalt Continuum, som skal gjøre det lettere å jobbe på hybridmaskiner som Surface Pro. Dette har ikke Microsoft snakket så mye om siden den opprinnelige kunngjøringen.

Man regner også med at Microsoft vil diskutere potensialet for felles plattform for applikasjoner: Det skal tross alt bli mye mer sammenkobling mellom de forskjellige plattformene med Windows 10, enten det er pcer, nettbrett, mobiler eller spillkonsoller. Mer detaljert informasjon om hvordan Windows 10 vil fremstå på mobiler, for eksempel, er noe man forventer å se på eventet.

Tasten du ikke visste at du savnet

Hashtagging i sosiale medier, funnet på av Chris Messina i 2007, har skapt mye frustrasjon i ettertid. Ikke bare fordi hashtagging til de grader blir misbrukt av enkelte, men fordi enkelte visstnok synes det er vanskelig å finne firkanttegnet (# – også kalt skigard eller nummertegn) på tastaturet.

En annen trend på nettet for tiden er folkefinansiering, hvor mer eller mindre gode produktideer finansieres ved at folk med tro på ideene kommer med økonomiske bidrag, for eksempel ved å forhåndsbestille produktet. Langt fra alle prosjektene kommer i mål med finansieringen.

Denne uken dukket det opp et nytt prosjekt på Kickstarter som kombinerer de to trendene. Det framstår som en anelse ironisk, men er allerede på god vei til å nå målet om å samle inn 15 000 pund, som er nødvendig for å sette i gang masseproduksjon.

Prosjektet heter HashKey. Det dreier seg om et USB-basert tastatur med én eneste tast – altså firkanttasten («hash key»). Mangelen på en dedikert #-tast kan føre til alt fra fingerkramper til desperasjon, heter det i prosjektets introduksjonsvideo.

Hadde det ikke vært for at leveringen tidligst vil skje i mars neste år, kunne det ha vært en ironisk julegave til en bekjent som er ekstra glad i overdreven hashtagging.

Vinter på gang

Det blir en heller kort blogg denne lørdagen, siden kofferten nå pakkes for ESAs ministermøte i Luxemburg. Hovedsakene som skal behandles der, er Europas neste generasjon bæreraketter og Romstasjonen, samt forholdet mellom ESA og EU. Det får vi komme tilbake til. 

Men leserne fortjener i hvert fall et lite satellittbilde av Norge. Slik så det ut da NASAs satellitt Terra passerte over Sør-Norge onsdag denne uken: 

 

Vi nærmer oss raskt slutten på november, og kan fastslå at også denne måneden har vært betydelig varmere enn normalt her i Norge. Og etter en rask titt på langtidsvarselet hos yr.no, er det bare å fastlå at 2014 kommer til å sette en solid ny varmerekord for landet vårt. 

Innspurten for global temperatur i 2014 kommer vi tilbake til i senere blogger. Interessant at de løpende reanalysene av temperatur-anomali fra NOAA antyder at november slett ikke er like varm som oktober, globalt sett. Mens temperaturkartene fra Stillehavet blir stadig rødere langs ekvatorbeltet. Hmmm, noe å gruble på.   

God helg. 

Dyreglede gir oss bedre helse

– Det går ikke an å være trist når man er her. Hundene skjønner det, og de muntrer deg opp med en gang.

Hundebjeff bryter stillheten i det ellers så rolige skogholtet utenfor Oslo. Her ligger Foreningen for omplassering av dyr (FOD). Over gårdplassen kommer 15 år gamle Vilde Christine Tunheim med hunden Tapper logrende etter seg. Hun drar munnvikene oppover i et stort smil i det hun setter seg ned på huk, og stryker hendene over hodet til den hjemløse hunden som for en kort tid tilbake har blitt kåret til Norges søteste hund i VG.

Menneskets beste venn

Det kommer stadig studier som viser at dyr er viktig for helsen vår. En ny samlestudie spesifiserer at dyr kan gi mange fordeler for både unge og eldre. 

Men ulemper finnes det også: Det kan være dyrt å ha kjæledyr, man kan få allergi mot pelsen, man kan bli bitt, og hundeeiere er mer utsatt for å falle når de er ute på tur, ifølge forskerne.

For Vilde Christine Tunheim har hunder vært en viktig støtte når hun har følt seg trist og nedfor. I likhet med mange andre, føler hun glede når hun er sammen med dyr. Møt Tunheim og de andre frivillige på FOD-gården.

Ikke bare kamerat, men også lege

Det er  gjort flere studier som antyder at hundene er det eneste dyret som har en betydelig innflytelse på eiernes helse, selv om andre kjæledyr er bra for oss også. Dette er blant annet dokumentert av Deborah Wells, en psykolog ved Queens University i Belfast.

Ifølge studien hennes har hundeeiere lavere blodtrykk og kolesterol, færre helseplager og alvorlige medisinske sykdommer. Hva det skyldes er ikke helt klart, men en mulig forklaring kan ligge i at hunder er flinke til å fremme vår trivsel og skjerme oss for unødig mye stress.

Det kan også tenkes at hunder i seg selv trenger omsorg, og dette gjør at eierne for en mening med livet. Dessuten tvinger hundene sine eiere til å bli mer aktive, sammenlignet med andre kjæledyr. Med hjelp fra hunden, kan en person møte andre mennesker og komme i kontakt med ukjente folk.

Mennesket og hund forstår hverandre bedre

Line Sandstedt er daglig leder ved AntrozoologiSenteret (AZS). Senteret jobber blant annet med dyreassistert terapi til offentlige og private institusjoner, med dyreassistert pedagogikk på skolen og med forskning på forholdet mellom hund og mennesker.

Sandstedt forteller at det ikke er så rart at hunder påvirker oss så mye.

– Vi har tilpasset oss hunden på en unik måte. Både vi og hunden har utviklet oss for å klare å kommunisere med hverandre. Hunden har for eksempel utviklet et språk som den bruker kun under kommunikasjonen med mennesker, og ingen andre hunder eller dyr, sier Sandstedt.

– Det viser seg for eksempel at hunder forstår peking. Og det er jo ingen hunder som peker til hverandre. Det er også slik at vi mennesker forstår de ulike måtene hundene bjeffer på. Mennesker kan skille på om en hund er glad eller sint, bare ved å høre på bjeffene dens. Dette sier noe om hvor tett bånd vi har mellom hverandre. 

Hundemenneske

Hunder er smarte og empatiske skapninger. Tidligere forskning har antydet at hunder har evnen til å forstå ulike følelser i stemmene til både mennesker og andre hunder. Bikkjene fanger imidlertid ikke opp bare hva vi sier, men også intensjonen våre gjennom eksempelvis bevegelser eller blikk.

Vilde Christine Tunheim er en av mange i Norge som ikke kan ha en egen hund på grunn av ulike årsaker. Men å ikke være sammen med hunder, er utenkelig for Tunheim. For å løse problemet har hun derfor blitt frivillig dyrepasser på en dyregård, og mener dette er det beste valget hun har tatt i livet.

– Jeg sier selv at jeg er halvt hund, og det er fantastisk å komme hit på FOD og få være med medmenneskene mine, sier hun smilende.

Så legger hun til:

– Jeg synes at det er veldig fint å dra hit når jeg er trist eller når det har skjedd et eller annet, for det går ikke an å være trist når du er her. Hundene skjønner det og de muntrer deg opp med en gang. 

Kjæledyrenes mange positive effekter

Forskere har også funnet at menneskets beste venn kan bidra til å gjenopprette kroppen etter en alvorlig sykdom. Én studie viser at sannsynligheten for at en hundeier overlever det første året etter hjerteinfarkt, er åtte ganger større, sammenlignet med de som ikke har en hund. Det kan være fordi hundeiere har en mer aktiv livsstil. Turgåing og lek gjør oss mer aktive og forbedrer både fysisk og psykisk velvære, ifølge forskerne.

En annen amerikansk studie viser at familier med en bjeffende pelskledd venn, har barn som er mye mindre utsatt for ulike typer allergier og astmatiske sykdommer. Resultatene viser at barn som vokser opp i et slikt hjem, har 19 prosent risiko for å utvikle en allergi, mens barn som ikke er i stadig kontakt med hunder har hele 33 prosent.

I familier der det bor en hund får barn også sjeldnere eksem, og immunsystemet deres er sterkere..

Kjæledyrenes kan også redusere stress. Noen vitenskapelige eksperimenter viser at når en person stryker en hund, så produserer både eierens og hundens hjerne mer dopamin. Dette hormonet reduserer intensiteten av depresjon, angst og høyt blodtrykk.

Bra i terapi

Lindsey Ellsworth ved University of Washington State har i sin doktorgradsavhandling forsket på hundeterapi ved behandlingssentre for rusmisbruk. I undersøkelsen inngikk to grupper gutter i tenårene. Den ene gruppen skulle bruke fritiden sin på å svømme, spille basketball eller videospill. Resten av guttene skulle mate, børste og leke med hundene.

Guttene som brukte fritiden sin sammen med dyrene rapporterte om et høyere nivå av lykke og oppmerksomhet. De følte seg også mindre deprimerte sammenlignet med resten av guttene som trente og spilte spill. 

Tenåringene som var i kontakt med hundene, var nødt til å lære seg å kontrollere atferden sin for å ikke skremme dyret. Det gjorde at de pratet roligere og fikk mer forsiktige bevegelser.

Hunder er generelt veldig godt egnet for terapibruk, mener Sandstedt.

– Det er fordi de tåler ulike miljøer og er ofte trygge på mange ulike mennesker, sier hun.

– Det er bevist at blodtrykket og hjertefrekvensen går ned når vi berør andre mennesker og dyr. Men det er ikke så enkelt å ta med seg en hest på en institusjon, det er lettere med hunder. Det er også enklere å sosialisere hundene, sier hun. 

Referanser:

Cherniack, E. Paul, m.fl.: Review Article. The Benefit of Pets and Animal-Assisted Therapy to the Health of Older Individuals, Hindawi Publishing Corporation, http://dx.doi.org/10.1155/2014/623203, November 2014

Wells, Deborah L.: Domestic dogs and human health: An overview, British Journal of Health Psychology, DOI: 10.1348/135910706X103284, Desember 2010

Gern, E. James, m.fl.: Effects of dog ownership and genotype on immune development and atopy in infancy, Journal og Allergy and Clinical Immunology, DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.jaci.2003.11.017, Februar 2004 

Beetz, Andrea, m.fl.: Psychosocial and Psychophysiological Effects of Human-Animal Interactions: The Possible Role of Oxytocin, National Center for Biotechnology Information, doi: 10.3389/fpsyg.2012.00234, Juli 2009.

 Ellsworth, Lindsay: Dogs help improve moods among teens in treatment, Washington State University, July 2013

Groruddalen – Oslos vakreste verkebyll

Etter Ap-politiker Jette Christensen skrev i en kronikk at hun ikke ønsket «Groruddalstilstander i Bergen», har Groruddalssatsningen på ny fått mye oppmerksomhet i media.

Mange reagerte på utspillet. Oslo-ordfører Fabian Stang mente det var «lumpent sagt» om bydelen .

Christensen har i ettertid rettet på utsagnet sitt og sier at det hun egentlig mente var at Groruddalen er et område som har fått ufortjent dårlig rykte som et spesielt belastet område, noe hun ville unngå i Bergen.

Nå viser en ny studie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) at for mange politiske tiltak på et sted som Groruddalen kan være med på å bekrefte negative oppfatninger av stedet.

– Dermed kan politikken også være med å skape problemer, ikke bare løse dem, sier Guro Voss Gabrielsen ved AHO.

Det betyr ikke at problemene blir borte bare man holder politikken utenfor. Men at det negative bildet i enda større grad fremstår som sant, påpeker forskeren.

Groruddalen som problemområde

Groruddalssatsingen startet opp i 2006 og både stat og kommune har forpliktet seg til å gå inn med 50 millioner kroner årlig frem til utgangen av 2016. Målene er bærekraftig byutvikling, bedre livskvalitet og samlet sett bedre levekår.

Det handler blant annet om å begrense trafikken, åpne bekkeløp og å utvikle bydelsparker.

Den sosiale dimensjonen handler først og fremst om å skape møteplasser for de som bor i Groruddalen. Det være seg i de gamle Akergårdene, langs nye turstier eller i parkene. I tillegg satses det på norskopplæring for barn og unge.

Fortellingen om Groruddalen som trenger hjelp

Det pågår områdesatsinger over hele Europa, både i indre byområder og i drabantbyene, men i norsk sammenheng er Groruddalssatsingen så langt den mest omfattende.

Områdesatsinger er en form for bypolitikk som er ment å endre noe som politikere og forskere mener at er galt, altså noe negativt som kan forbedres.

– Bypolitikken representerer dermed et verdisyn, den fremhever noen bestemte forståelser for stedet, sier Voss Gabrielsen.

Hun mener satsningen styrker oppfatningen av Groruddalen som et annerledes sted i byen, et helt spesielt område med særegne stedspesifikke problemer.

Og derfor er Groruddalssatsingen med på å fortelle at Groruddalen er et trengende sted.

– Det betyr ikke at innsatsen er feil, eller at områdebasert innsats ikke har noe for seg, påpeker Voss Gabrielsen.

– Men det kan være sunt å ha et slikt perspektiv med seg når man setter i gang.

Hun har intervjuet politikere og folk som jobber med Groruddalssatsningen og gått gjennom offentlige dokumenter og artikler om arbeidet. Slik har hun funnet fram til problemene som ligger bak Groruddalssatsingen, og hva disse har å si for oppfattelsen av Groruddalen som sted.

Skjev fremstilling av innvandring

Voss Gabrielsen har snakket med beboere som blant annet forteller at problemer knyttet til innvandring har fått for stor oppmerksomhet i forhold til andre problemer.

– Det kan skygge for andre utfordringer, som ikke passer like godt inn i politikkutformingen, sier hun.

For eksempel er det viktig å tiltrekke seg innvandrerjenter til sosiale arenaer, og når man lykkes med det kan satsingen anses som å ha bidratt til å løse et problem. Samtidig forteller sosialarbeidere om at de unge hvite guttene dermed også forsvinner fra disse arenaene, sier hun.

Ifølge forskeren er guttene også en ungdomsgruppe som utekontakten ønsker å komme i kontakt med, men at det blir vanskelig fordi de nå heller tar i bruk private kjellerstuersom tilholdssted.  

Stigmatisert del av Oslo

Historisk kan man si at Groruddalen som boligområde vokste frem som en løsning på Oslos boligproblem. Dermed var den et positivt tilskudd til Oslos problemer.

Men opp gjennom årene har den gått mer og mer i retning av å bli en stigmatisert del av byen med sine helt særegne problemstillinger.

Dette er en uheldig utvikling, ifølge Voss Gabrielsen.

– Blant de som jobber tett med beboerne er gjerne stedsforståelsen mindre rigid og mindre knyttet opp til politiske forventninger. De oppfatter Groruddalens problemer som en del av byens utfordringer, og er langt mer opptatt av hvilke muligheter som ligger her.

Ifølge Voss Gabrielsen betyr det ikke så mye for beboerne at Groruddalen blir omtalt som et problemområde. Men de opplever at det betyr mye for alle andre.

– Et alternativ er å slippe til folks egne initiativ i større grad. Utfordringen er imidlertid at det folk vil ha, ikke nødvendigvis går overens med hva som er mulig innenfor organiseringen av en områdeinnsats, sier hun.

Referanse

Guro Voss Gabrielsen: Groruddalen: Oslos vakreste verkebyll? Problemrepresentasjoner og stedsforståelser i Groruddalssatsingen. P.h.d. avhandling, AHO. 2014

Spilleavhengige blir mindre oppstemt

Den nye studien tok for seg 14 avhengige spillere og 15 friske, frivillige forsøkspersoner.

Først målte forskerne mengden av opiatreseptorer i hjernen til de to gruppene, ved hjelp av en hjernescanner kalt PET-skanner.

Disse reseptorene gjør at cellene kommuniserer med hverandre – de er som en lås mens endorfiner virker som en nøkkel. Men forskerne fant ingen forskjell på antall reseptorer hos spilleavhengige og friske personer.

Dette avviker fra det som er funnet hos personer som er avhengige av alkohol, heroin eller kokain. Hos disse er det tidligere funnet avvik i mengden av opiatreseptorer i forhold til hos andre.

Men så fikk personene en amfetamintablett som frigir endorfiner i hjernen. Endorfiner er en form for naturlige opiater.

En slik endorfinrus får man også ved bruk av alkohol eller etter trening. Forskerne gjentok så PET-skanningen.

Nå viste PET-skanningen at de spilleavhengige slapp ut mindre endorfiner enn forsøkspersonene som ikke hadde slike problemer.

De spilleavhengige rapporterte også om mindre oppstemthet forårsaket av amfetaminet enn de friske deltakerne.

Hjernen reagerer annerledes

Resultatene av eksperimentet viser to ting, mener forskeren:

- For det første reagerer hjernen til sykelige spillere forskjellig på stimulering enn hjernen til friske personer som ikke er sykelige gamblere, sa medisinsk forskningsleder Liese Inge Mick ved Imperial College i London.

- For det andre virker det som spilleavhengige ikke får den samme følelsen av ekstrem oppstemthet som friske personer gjør, tilføyde forskeren, som jobber ved senter for nevropsykofarmakologi ved institutt for eksperimentell medisin.

Den nye studien ble utført av en gruppe britiske forskere fra London og Cambridge, og ble presentert på ECNP-kongressen i Berlin nylig. Dette er en årlig kongress for nevropsykofarmakologer ved europeiske høyskoler og universiteter.

Hun mener dette kan være en forklaring på hvorfor noen kan bli  avhengige av gambling.

Ifølge Mick er dette den første studien som er gjort med PET-skanner for å se på om opiatsystemet er involvert ved sykelig spilleavhengighet.

22 000 spilleavhengige i Norge

Pengespill er utbredt. I Norge satser 290 000 nordmenn penger på spill som tipping, hest, lotto og nettspill av og til. De er såkalt lavrisikospillere.

Men for noen personer kommer gamblingen ut av kontroll og tar form av sykelig spillavhengighet. I Norge gjelder dette 22 000 personer, mens hele 89 000 nordmenn er i faresonen, viser en undersøkelse som Lotteritilsynet foretok våren 2014.

Etter at automatforbudet kom, har stadig flere yngre spillere utviklet avhengighet av nettbaserte pengespill, viser en undersøkelse fra 2012.

Håper på nye metoder

Forsker Liese Mick håper at studien i det lange løp kan hjelpe forskerne til å utvikle nye metoder for å behandle spilleavhengighet.

Hun arbeider nå med en artikkel om studien som ventes å bli publisert rundt nyttår.

Ifølge professor Wim van den Brink fra Amsterdam, som ledet Vitenskapskomiteen for Berlinkongressen, er det mye som tyder på at bruk av medikamenter som naltrekson og nalmefene har en positiv effekt i behandling av sykelig spilleavhengighet.

- De beste resultatene av disse medikamentene er oppnådd blant problemspillere som samtidig har alkoholavhengighet i familien, sa han på konferansen.

Naltrekson og nalmefene er begge opiatantagonister, det vil si konkurrenter som blokkerer virkningen av opiater i hjernens reseptorer.

Naltrekson var tidligere godkjent som legemiddel ved narkotikamisbruk i Norge. Nalmefene er primært brukt mot alkoholavhengighet. Det er også forsøkt som behandling mot sykelig gambling og shoppingavhengighet.

Lavdose naltrekson har fått oppmerksomhet som en alternativ behandlingsform ved forskjellige sykdommer. Det er begrenset vitenskapelig dokumentasjon for at slik behandling virker. Det er heller ikke godkjent i Norge.

En ny studie viser at lavdose naltrekson kan også ha en viss effekt ved fibromyalgi, ifølge Legemiddelverket.

Knerot – en krypende orkidé

Knerot (Goodyera repens) er en liten orkidé og med sine 10–30 centimeter ruver den ikke på skogbunnen.

Den har en krypende jordstengel som gjør at den danner små matter av bladrosetter. Hver rosett har rundt 5 små, eggeformede blader. Disse rosettene er vintergrønne.

Øverst på stengelen sitter en blomsterstand med 10–15 bittesmå gulhvite blomster som alle er litt spiralvridd rundt stengelen slik at de lettere kan følge sola. Disse ser vi når knerota blomstrer på seinsommeren.

Kanskje det er denne egenskapen som har gitt planten navnet «lille klapperslangeblomst» i Nord-Amerika? Frøene er blant de minste i verden, og det går 500 stykker på et milligram.

Knerot har klorofyll, men snylter også på andre planter for å skaffe seg næring. Arten vokser i store deler av landet, sjøl om den ikke er vanlig noe sted. Fordi den er vanskelig å få øye på, er det ikke mange som kjenner kneroten.

Knerot er følsom for flatehogst og motorisert ferdsel på skogbunnen. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at arten er i tilbakegang. Arten ble i Norsk rødliste for arter 2010 vurdert å ha en livskraftig bestand, kategori LC.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art