Ekspertar frå Disney Research har sett seg lei av dei ikoniske store auga på animasjonsfigurar. Difor har dei utvikla teknologi som skal gjenskape hyperrealistiske auge.

Forskarane føreslår eit nytt opptakssystem som er i stand til nøyaktig å rekonstruere alle dei synlege delane i auget. Med fleire kamera og variert belysning  fangar dei form og tekstur av den kvite senehinna, forma av den gjennomsiktige hornhinna og form og farging av iris – den farga delen av auget kring pupillen.

Ein kan sjå korleis pupillen utvidar seg og smalnar med slik animasjonsteknikk.

- Ei av dei store utfordringane med datagrafikk er å lage fotorealistiske digitale menneske, og lite merksemd har vorte via til auge, og forma på dei, seier hovudforfattar av studien, Pascal Bérard som er doktorgradsstipendiat i datagrafikk ved Disney Research Zürich og ETH Zürich

Han påpeiker at dei har forska mykje på å fange skodespelarane sine andlet, spesielt for rekonstruksjon av overflater på hud og funksjonar som hår.

Disney Research presenterte forskinga på forskingsmessa SIGGRAPH Asia 2014 tidlegare denne månaden, og studien er publisert på deira nettstad.

Her demonstrerer forskarane den animerte nyvinninga:

Kameraverkstad

- Den nye animasjonsteknikken vil redusere tidsbruk og bidra til å auke realismen i auget, seier Bérard.

Det er krevjande å gjenskape realistiske auge. Ein person må liggja stille med hovudet på ei nakkestøtte. Her må vedkommande liggja i 20 minutt. Menneskeauge er små, og hornhinna og iris har så ulike eigenskapar at dei må verte gjengjeve med ulike teknikkar.

Dei nyttar fleire kamera, modifisert lys som vert nytta som primærllys under fotografering, og ulike farga LED-lys som vil reflektere på hornhinna.

I tillegg til å fange dei geometriske og utsjånadmessige variasjonane mellom individa, har forskarane også aktivert datadrivne animasjonar av iris. Her kan dei vise korleis muskelen vert deformert i det pupillen utvidar seg, eller smalnar til, i kontakt med lys. Andre rørsler enn desse er enno ikkje utvikla.

Ingen perfekte auge

Vel å merke har teknologien sine avgrensingar, for auget vert ikkje perfekt. Iris eller regnbogehinna er delvis gjennomsiktig noko som gjer at den er vanskeleg å gjenskape korrekt. Enkelte refleksjonseigenskapar har heller ikkje vorte utvikla.

Forskarane peiker på at det vil vere spanande å sjå nærare på komplekse bevegelsesmønster av augeeplet i framtida.

Referanse:

Berard, Pascal mfl: High-Quality Capture of Eyes. (PDF) Disney Research Zürich (10. november 2014). DOI:

Ekspertar frå Disney Research har sett seg lei av dei ikoniske store auga på animasjonsfigurar. Difor har dei utvikla teknologi som skal gjenskape hyperrealistiske auge.

Forskarane føreslår eit nytt opptakssystem som er i stand til nøyaktig å rekonstruere alle dei synlege delane i auget. Med fleire kamera og variert belysning  fangar dei form og tekstur av den kvite senehinna, forma av den gjennomsiktige hornhinna og form og farging av iris – den farga delen av auget kring pupillen.

Ein kan sjå korleis pupillen utvidar seg og smalnar med slik animasjonsteknikk.

- Ei av dei store utfordringane med datagrafikk er å lage fotorealistiske digitale menneske, og lite merksemd har vorte via til auge, og forma på dei, seier hovudforfattar av studien, Pascal Bérard som er doktorgradsstipendiat i datagrafikk ved Disney Research Zürich og ETH Zürich

Han påpeiker at dei har forska mykje på å fange skodespelarane sine andlet, spesielt for rekonstruksjon av overflater på hud og funksjonar som hår.

Disney Research presenterte forskinga på forskingsmessa SIGGRAPH Asia 2014 tidlegare denne månaden, og studien er publisert på deira nettstad.

Her demonstrerer forskarane den animerte nyvinninga:

Kameraverkstad

- Den nye animasjonsteknikken vil redusere tidsbruk og bidra til å auke realismen i auget, seier Bérard.

Det er krevjande å gjenskape realistiske auge. Ein person må liggja stille med hovudet på ei nakkestøtte. Her må vedkommande liggja i 20 minutt. Menneskeauge er små, og hornhinna og iris har så ulike eigenskapar at dei må verte gjengjeve med ulike teknikkar.

Dei nyttar fleire kamera, modifisert lys som vert nytta som primærllys under fotografering, og ulike farga LED-lys som vil reflektere på hornhinna.

I tillegg til å fange dei geometriske og utsjånadmessige variasjonane mellom individa, har forskarane også aktivert datadrivne animasjonar av iris. Her kan dei vise korleis muskelen vert deformert i det pupillen utvidar seg, eller smalnar til, i kontakt med lys. Andre rørsler enn desse er enno ikkje utvikla.

Ingen perfekte auge

Vel å merke har teknologien sine avgrensingar, for auget vert ikkje perfekt. Iris eller regnbogehinna er delvis gjennomsiktig noko som gjer at den er vanskeleg å gjenskape korrekt. Enkelte refleksjonseigenskapar har heller ikkje vorte utvikla.

Forskarane peiker på at det vil vere spanande å sjå nærare på komplekse bevegelsesmønster av augeeplet i framtida.

Referanse:

Berard, Pascal mfl: High-Quality Capture of Eyes. (PDF) Disney Research Zürich (10. november 2014). DOI:

Det negative miljøbudskapet som kommer fra myndigheter, miljøorganisasjoner og forskere bidrar til at folk ikke lar seg engasjere i miljøspørsmål. 

Det mener samfunnsforsker Anne Bregnballe ved Høgskolen i Lillehammer.

- I dag er fokus i høy grad på hva vi vil miste og hva vi må forsake hvis samfunnet skal bli bærekraftig, sier hun.

Hun mener ingen av oss liker å bli fortalt hva vi skal gjøre eller at det vi gjør er galt. Da blir vi fort fornærmet og kommer i forsvarsposisjon.

I stedet bør vi, ifølge Bregnballe, fokusere på hva vi kan vinne i form av fellesskap, helse, et enklere liv, selvbestemmelse, frihet og nærhet til naturen.

- Må utfordre det bestående

Mange mennesker overalt på jorden forsøker allerede i dag å skape og leve slike liv. Eksempler er såkalte Transition Towns eller økolandsbyer, og mange ulike initiativ i den tredje verden.

Disse eksemplene viser hvordan det går an å leve gode bærekraftige liv, og de kan bidra til å inspirere oss andre. De utfordrer også det bestående synet i moderne institusjoner som myndighetsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og vitenskapelige institusjoner, og relasjonene som dominerer der.  

- Disse relasjonene skaper et sett med spilleregler og etablerte sannheter som alle deltakere, blant annet politikere, miljøorganisasjoner og akademikere, må forholde seg til, sier Bregnballe som har analysert ulike miljøpolitiske og vitenskapelige dokumenter i tillegg til at hun har gjort en case-studie.

Hun finner at disse institusjonene beskytter det bestående og hindrer en miljø- og klimapolitikk som er tilpasset problemenes alvor.

Et eksempel på en slik sannhet er at ny teknologi og mer ekspertviten er det som trengs for å møte klimautfordringene.

Befolkningen som forbrukere

Et annet eksempel er at befolkningen sees på som ensidige konsumenter som først og fremst ønsker økt forbruk og som ikke er interesserte i miljø- og klimaproblemene.

- Dette er et problematisk syn på folk flest og hindrer nødvendige demokratiske dialoger, sier Bregnballe.

I en slik virkelighet er det ikke rom for den som tenker eller handler annerledes og som kanskje kunne bidratt med nye ideer til løsning på de mange miljøutfordringene.

Vi kan sammen utfordre dette synet på folk, frigjøre oss fra det og dermed se løsninger, ifølge samfunnsforskeren.

- I stedet for å behandle befolkningen som konsumenter og som mottakere av informasjon, mener jeg at samfunnsforskere og aktører i miljøbevegelsen bør hjelpe til med å skape rom for at befolkningen kan få være medborgere og aktive deltakere i eget liv, sier Bregnballe.

Referanse:

Anne Bregnballe. How can we fight dominant rationalities in environmental politics? Some reflections inspired by Foucault. Artikkel presentert på konferansen Ecological Challenges, Oslo sept. 2014.

Forskere antar at ulike øl-lignende drikker ble oppfunnet uavhengig hos flere kulturer i verden. Øl var trolig den første alkoholholdige drikken menneskene laget, og behovet for å dyrke ingrediensene bidro til å forandre vår felles forhistorie.

Som en følge av menneskehetens svakhet for øl – og også andre drikker som gav en ruseffekt – gikk utviklingen fra en nomadisk livstil med jakt og fangst til et samfunn der folk begynte å dyrke jorden. Det innebar at de måtte slå seg ned på et fast sted og passe på avlingen sin.

Øl var det første produktet mennesket laget av korn og vann. Det skjedde allerede før de lærte seg å lage brød. Vi har faktisk 4000 år gamle skriftlige kilder som forteller om hvilken rolle øldrikking hadde i et samfunn.

Kileskrifter fra det gamle Babylon i Mesopotamia forteller blant annet om en vanlig praksis ved bryllup: I en hel måned etter giftemålet skulle brudens far forsyne sin nye svigersønn med all den mjød eller øl han kunne drikke.

Arkeologiske funn tyder imidlertid på at øl har vært drukket allerede for 7000 år siden.

Fra barnsøl til gravøl

Det eldste engelske ordet for øl er «ale». Det minner et ord vi tidvis ser i nordiske runeinnskrifter: «alu». Dette ordet er risset inn på en runestein som ble funnet i en grav på gården Elgesem i Sandar i Vestfold. Den er datert til tidsrommet 160–560 e.Kr. «Alu» er også ofte brukt på såkalte brakteater, en liten, tynn metallplate med pregning på den ene siden.

Forskerne er ikke helt enige om hva alu betyr. Noen mener at alu er et trylleord som skal holde borte onde makter, mens andre heller til at alu betyr øl. Det hevdes også at ordet er direkte nedarvet fra en proto-indoeuropeisk rot alu-, gjennom det germanske ordet aluth-, og i finsk olut, i estisk õlu, i dansk og norsk øl.

• Les også: Dagen for den store øltesten er her

Mange er fortrolige med ølets bruk i rituelle handlinger og fester, som barnsøl, gravøl, bryllup og offerfester. Ølet har uten tvil spilt en viktig rolle i våre forfedres liv og levnet, det kan vi tyde ut fra både skriftlige og arkeologiske kilder.

Fra Østen spredte kunnskapen om å lage øl seg til grekere, som igjen overførte den til romerne. Øl ble en viktig drikk for gamle romere, men fra omkring Kristi fødsel begynte de å foretrekke vin fremfor øl.

Ølet var dessuten en drikk som romerne heller syntes å passe for barbarer, og den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 56–117 e.Kr.) omtalte det ølet som ble brygget av germanerne i nedsettende ordelag.

Ingredienser

Hver gård hadde antagelig et fast sted der ølbryggingen foregikk. De laget øl av malt, som er korn (helst bygg) som lå i vann til kimen bare så vidt begynte å spire.

Malten ble så tørket og blandet med varmt vann for å trekke ut sukkerstoffet. Den flytende væsken som er resultatet av denne prosessen kalles mesk. Den ble varmet opp i en kjele av metall.

Vørter er et uttrekk som oppnås ved utluting av malt, det vil si en søt «suppe» som er resultatet av kokt vann og maltekstrakt. Vørteret ble gjæret til øl, konservert og tilsatt kvann, mjødurt, lyng eller pors.

Humle ble ikke brukt i ølbrygging i Europa før på slutten av tusentallet etter Kristi fødsel. Riktignok har man funnet bevis for at man i Frankrike kultiverte humle allerede på 800-tallet, men skriftlige kilder omtaler det ikke som brukt i ølbrygging før på 1000-tallet. Humle gir ølet en litt bitter smak, og stoffer i den kan gjøre ølet mer holdbart.

Store ølkar

Ølet ble lagret i store kar. Snorre Sturlason forteller i Ynglinge-sagaen at de var så store at en mann kunne drukne i et ølkar. Det hendte med Fjolne, sønn av selve Yngvefrøy, gudekongen som bygde det store blothovet i Uppsala.

Da faren døde tok Fjolne over som konge. Han var både mektig og fredsæl, som sin far. Fjolne var venn med Frode i Leire på Sjælland. Frode hadde bygd et stort hus. I dette huset stod det også et ovdigert ølkar, som var mange alen høyt. Karet var så høyt at man måtte lage et hull i loftegulvet for å komme til.

En gang Fjolne var i et gjestebud der måtte han i løpet av natten på et visst sted. Det var da den søvndrukne Fjolne datt oppi ølkaret og druknet.

• Les også: Drikkehornet – det sterkeste julesymbolet

Selv om ikke alle vikingtidens ølkar var så store som den til Frode, var de antagelig så pass store at de må ha stått på et fast sted, nær huset, eller som hos Frode, inne i huset.

Store ølkar er vanskelige å flytte, så trolig ble ølet mesket og gjæret der det ble lagret. I Frostatingsloven står det «at om en mann blir drept i drikkestua, da skal de som sitter nærmest være vitne».

Dette kan tyde på at noen gårder hadde et eget hus der drikke ble inntatt, eller det kan ha vært en gildehall.

Øldrikkelag var påbudt

Under kong Håkon den godes (920–960) kristningsforsøk Norge på 900-tallet bestemte han at jul  – det vil si gammelnorsk jól – skulle begynne på samme tid som hos kristne folk, og at hver mann skulle holde øl av ett mål malt, hvis ikke fikk de bøter.

Håkon, som var en klok mann, tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven sammen med Torleiv Spake og Frostatingsloven sammen med sin gode venn, Sigurd jarl fra Lade.

I Frostatingsloven står det at «så er sagt at hver bonde skal holde et to mæle (rommål) øldrikkelag ved jonsvaken. Alle skal holde det, ellers skal det bøtes tre ører til biskopen om det ikke er gjort før jul».

Spøk og latter

Dette viser at i det gamle nordiske samfunnet var øl den viktigste drikken og øldrikking var en integrert del i alle sosiale sammenkomster, ikke bare til julehøytiden.

Men arkeologiske funn av store hauger med bryggestein – brukt til oppvarming – tyder på at dette er en tradisjon som strekker seg mer enn 1500 år tilbake i tid.

Jul – eller juleblot – var opprinnelig en hedensk feiring av midtvinterdagen i Norden. Den startet 12. januar. Men Håkon den gode bestemte at den hedenske offerfeiringen skulle legges til samme tid som den kristne høytiden, 25. desember. På den måten håpet han å kunne stoppe den hedenske rammen rundt høytiden.

• Les også: Juleøl – en hedensk tradisjon

Det er også grunnen til at det hedenske ordet «jul» fortsatt ble brukt. Ordet jul kommer av det fra norrøne jól, som trolig er beslektet med en germansk grunnform je(g)wla, som igjen kan knyttes til det latinske ordet jocus som betyr «spøk, latter».

I så fall kan ordet ha betegnet festen som en slags saturnalier – en romersk fest for Saturn, som ble feiret 17. desember.

Ølet har altså en lang og sammenvevd tradisjon med både jul og andre feiringer.

To italienske forskere har foreslått en ny metode for å reise billigere og sikrere til planeten Mars. De har utarbeidet en ny type bane som romskip kan følge. Banen kalles ballistisk innfanging, og lar Mars gjøre deler av jobben som fram til nå har krevd drivstoffslukende raketter.

- Dette er en øyeåpner. Det kan være et stort skritt for oss, og virkelig spare oss for ressurser, noe vi alltid er på utkikk etter, sier leder av NASAs avdeling for planetvitenskap, James Green, til tidsskriftet Scientific American. Green ser for seg at metoden kan prøves ut i neste tiår.

Reisen vil ta lengre tid, og derfor vil ikke den nye banen være så godt egnet til bemannede romskip. Oppholdet i verdensrommet er en belastning for menneskekroppen, både på grunn av kosmisk stråling og vektløsheten ombord.

Til gjengjeld vil et romskip i denne banen bruke en fjerdedel mindre drivstoff. Derfor kan for eksempel ubemannede romsonder som skal utforske planeten bruke banen, eller lasteskip som en gang i framtida skal frakte nye forsyninger til en koloni på Mars, ifølge Scientific American.

• Les også: Orion-romskipet er snart klart

Rask, dyr, risikabel

En tradisjonell marsferd innebærer at romskipet siktes nøyaktig inn mot planeten, omtrent som når et gevær siktes mot et bevegelig mål. Mars må være på riktig plass i banen, ganske nær jorda, og det skjer bare i et kort tidsrom. Hvis det blir utsettelser, må hele oppskytningen kanskje forskyves til neste mulighet, to år seinere.

Den tradisjonelle romskipsbanen innebærer at romskipet reiser ganske fort. Det krever mye drivstoff. Enda mer drivstoff kreves når romskipet nærmer seg Mars. Da må nemlig romskipet bremses opp med rakettene igjen, for ikke å skyte forbi planeten. Oppbremsingen må også være helt nøyaktig.

Større slingringsmonn

Italienerne Edward Belbruno og Francesco Topputo fant fram til den nye banen mens de arbeidet på oppdrag for den amerikanske fly- og romskipsprodusenten Boeing. Deres idé var å reise langsommere og la planeten Mars gjøre jobben med å fange inn romskipet i en bane i sitt tyngdekraftfelt.

Denne banen sikter ikke rett mot Mars. Isteden sikter den foran planeten, med et mye større slingringsmonn. Romskipet trenger ikke å skytes opp i ett bestemt tidsrom. Isteden venter det ute ved banen til Mars, inntil planeten tar det igjen med litt høyere hastighet. Så suger tyngdekraftfeltet til Mars romskipet inn i bane.

Denne banen er riktignok ganske høyt over overflaten til den røde planeten, hele 20 000 kilometer oppe. Det kan være nyttig til enkelte formål. Belbruno ser for seg at framtidas kommunikasjonssatellitter kan plasseres rundt Mars i denne høyden, når planeten har fått nok mobilbrukere, TV-tittere og andre som trenger å kommunisere.

Bremseraketter må likevel til for å senke bane, og eventuelt lande. Likevel vil denne oppbremsingen kreve mye mindre drivstoff enn den tradisjonelle oppbremsingen.

• Les også: Slik skal vi finne nye planeter

Gammel metode i ny fasong

Selv om metoden er ny for reiser til Mars, foreslo Belbruno den allerede i 1991, mens han arbeidet for NASAs Jet Propulsion Laboratory, som arbeider først og fremst med ubemannede sonder til andre planeter.

Den gangen ble metoden foreslått blant annet til måneferder. Tvillingsondene GRAIL, som kartla månens tyngdefelt, brukte denne oppbremsingsmetoden for å komme inn i bane rundt månen.

Problemet med å bruke metoden for reise til Mars, var at denne planeten har mye større fart i forhold til jorda, enn for eksempel månen. Det var derfor regnet som umulig å få den relativt svake tyngdekraften til Mars til å bremse opp romskipet. Gjennombruddet kom med idéen om å la romskipet vente ute ved banen til Mars, og så la planeten langsomt innhente romskipet.

Referanse og lenke:

Artikkel i tidsskriftet Scientific American

Francesco Topputo, Edward Belbruno: Earth—Mars Transfers with Ballistic Capture, arXiv: 1410.8856. (Er sendt inn til vurdering i tidsskriftet Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy.)

Det er slutt på tiden da en museumsutstilling først og fremst handlet om døde gjenstander utstilt i en glassmonter. I dag stilles det krav til at utstillinger både skal informere deg og berøre deg følelsesmessig.

– Dette utfordrer etikken i museene, mener Pabst, som er leder for fagseksjonen ved Vest-Agder-museet.

Hun har de siste årene jobbet med flere utstillinger som har henvendt seg til menneskers følelser. Hva gjør dette med museene og menneskene der? Temaet interesserte henne så mye at hun nå har levert en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder om akkuat dette.

Utstillingen sendte sjokkbølger

Kuratoren i Vest-Agder tok for seg sju utstillinger i inn- og utland som var sterke følelsesmessige opplevelser for publikum.

En av dem er Wehrmacht-utstillingen. Den ble satt opp ulike steder i Tyskland i perioden 1995–1999. Denne utstillingen sendte sjokkbølger over hele landet, fordi den rokket ved en etablert sannhet.

Wehrmacht var den regulære tyske hæren under 2. verdenskrig. Historiebøkene har fortalt at disse soldatene ikke var nazister. Det var «de andre», SS, som var de slemme. I det tyske samfunnet ble det hevdet at Wehrmacht-soldatene var mindre brutale enn andre i Hitlers regime. Dersom man kunne si at man selv, faren eller bestefaren hadde vært Wehrmacht-soldat, var det lenge en lettelse. Grusomheten var ikke så utpreget.

Utstillingen på 1990-tallet viste noe annet. Den ga en massiv dokumentasjon gjennom tekst og bilder på at også disse soldatene var med på jødeutryddelser, henrettelser av russiske krigsfanger og overgrep mot sivilbefolkningen.

Mange tyskere fikk rokket ved sin egen identitet gjennom denne utstillingen. Far og bestefar var ikke den personen deres barn og barnebarn trodde de var. Foto av Wehrmacht-soldater som står og røyker under et tre hvor de hadde hengt en jøde, taler sitt eget språk.

Prosjektlederen ved Hamburger Institut für Sozialforschung, som var ansvarlig for utstillingen, fikk tusenvis av henvendelser fra sinte og fortvilte mennesker. Ofte med beskjeden «Dette er ikke sant, slik var ikke min far» eller «Min bestefar var ikke nazist».

– Det gikk så langt at alle ansatte ved instituttet måtte få panserglass i vinduene, forteller Pabst.

Utstillingen fikk også politiske konsekvenser. Tysklands folkevalgte parlament, Bundestag, besluttet at alle historiebøker måtte revideres etter det som hadde kommet fram i forarbeidet til utstillingen.

Å vokse opp på barnehjem

Også i Danmark har en utstilling i et museum fått politiske konsekvenser i nyere tid. Da Dansk Forsorgsmuseum viste en utstilling om oppveksten på barnehjem i Danmark for rundt 50 år siden, ble danskene sjokkerte.

Utstillingen intervjuet tidligere barnehjemsbarn som hadde opplevd seksuelle eller andre overgrep på barnehjemmene. Etter dette sto flere titalls tidligere barnevernsbarn fram og fortalte om lignende opplevelser.

Dette vekket en sterk reaksjon i det danske samfunnet og førte til en granskning. Resultatet ble at mange tidligere barnehjemsbarn fikk økonomisk erstatning fra den danske staten.

Familiehemmeligheter

Flere utstillinger her i Norge de siste årene har vakt sterke følelsesmessige reaksjoner.

Da utstillingen «Familiehemmeligheter» ble satt opp på Maihaugen, var temaet seksuelt misbruk av barn. En del av utstillingen var en kvinne som sto fram og fortalte om sine egne opplevelser og følelser etter å ha blitt misbrukt i barndommen.

Dette er også en utstilling som Pabst har brukt i sin avhandling. Hun har selv jobbet med samme utstilling ved en annen institusjon.

– Det var utrolig sterkt å oppleve at en skoleklasse med ungdomsskoleelever kom umotiverte inn på museet med blikket «Hvorfor må vi være her» og etter noen minutter satt som tente lys. Etter ti minutter satt halvparten av klassen og gråt.

Og etter at kvinnen hadde fortalt sin historie, var det alltid to-tre jenter som satt igjen og snakket med henne.

Dette fikk Pabst for alvor til å tenke kritisk gjennom konsekvensen av de nye kravene som stilles til museene i Norge.

– Er det virkelig forsvarlig å dra sårbare mennesker inn i en utstilling, for deretter å sende dem ut i verden igjen med et klapp på skulderen og «Hyggelig at du kom hit for å fortelle din historie»?

– Og er det forsvarlig å berøre de innerste følelsene til mennesker som kommer til utstillinger, når vi ikke vet hva de har i bagasjen og hva som skjer med dem etterpå?

Er det moralsk forsvarlig?

Pabst intervjuet museumsansatte i Norge, Danmark og Tyskland som har jobbet med sensitive temaer i utstillinger.

– Jeg møtte mange som har slitt seg helt ut og blitt sykemeldte etter å ha jobbet med slike utstillinger, forteller hun.

Pabst kom selv til et punkt der hun måtte stoppe opp.

– Når man møter mennesker ansikt til ansikt og hører dem fortelle om vanskelige og traumatiske opplevelser, kan det bli så sterkt følelsesmessig at opprinnelige planer om hvordan en utstilling burde bli eller se ut, må forandres. Det er viktig å verne om mennesket – og seg selv.

Bruker mennesker for å belyse fakta

Politiske dokumenter oppfordrer museene til å innta en aktiv samfunnsrolle og til å formidle vanskelige tema.

Også museumsansatte kan publisere resultater i vitenskapelige tidsskrifter, men det er først og fremst utstillinger som er deres formidlingsform. En utstilling når dessuten mange flere mennesker enn en vitenskapelig publikasjon.

Med museumsreformen i 2002 skjedde det et lite oppgjør med de klassiske formene for utstillinger. Det ble da satt fram et ideal om større mangfold. Den nye generasjonen publikum blir stadig vanskeligere å nå fram til.

Museene må derfor bli levende samfunnsaktører. Tabuene, det kontroversielle og de usynlige temaene skulle nå bringes inn i utstillingene.

– Ved museene har vi fulgt opp disse politiske føringene. Vi lager i dag utstillinger hvor vi tar opp temaer som for eksempel seksuelle overgrep, vold og personlige krigsopplevelser. Vi forholder oss naturligvis til forskningsbasert informasjon, men for å levendegjøre disse historiene vil vi ofte bruke personlige beretninger. Helst fra mennesker som har opplevd noe knyttet til temaene.

Det er her, i innsamlingen og presentasjonen av de sterke historiene, at etikken kommer inn. Men den har blitt glemt i de politiske dokumentene, ifølge Pabst.

– Vi bør vurdere utvidelse av bestående etiske regelverk for å møte de nye politiske føringene.

Det eneste etiske regelverket museene har i dag, er regelverket til The International Council of Museums (ICOM). Disse retningslinjene er så overordnet at det ikke dekker arbeidsområdet vårt godt nok, mener Pabst.

– Etikk i museene må settes på dagsordenen. Dette er noe mange sliter med ved norske museer i dag, slår hun fast.

Trenger bevisstgjøring

Pabst kommer med konkrete råd til Kulturrådet, museumsledere og ICOM Norge.

– Jeg mener for det første at det trengs en større bevisstgjøring av hvor krevende prosessen rundt slike utstillinger er. Flere aktører bør gå sammen for å sette i gang en teoretisk og praktisk opplæring i blant annet etisk teori, etisk argumentasjon og håndtering av følelser.

– Dessuten mener jeg at når man berører et lokalsamfunn med så sterke historier, må vi gjøre det tydeligere hvorfor vi gjør det.

Til sist mener Pabst at det trengs en konkretisering av regelverket med hensyn til etikken i museene.

– Det er slutt på at museene bare forteller historien om heltene. De skal vise bredden i det norske samfunnet. Utfordringen er å gi et riktig bilde av historien på en god måte, uten at noen blir skadelidende av det.

1. Våkner på kjøkkenet ditt etter tusen års søvn

Tornerosebakteriene sover i tusen år og våkner opp i ris som har stått for lenge på kjøkkenbenken. Bakteriene tåler koking, tørking, stråling og antibiotika. Men vi tåler dem ikke, og kan få diare og oppkast. 

Bakteriene er en utfordring for matindustrien, som har funnet fram til måter å ta knekken på dem, ved å lure dem til å våkne. For når de er våkne, tåler de ikke oppvarming og blir ufarlige. 

På ditt eget kjøkken kan du ganske enkelt unngå bakteriene ved ikke å la rester av ris og pasta bli stående kjøkkenbenken. La maten kjølne, og sett den deretter inn i kjøleskapet, som skal være 4 grader eller kaldere.

Dette ble den mest leste saken i 2014. Publisert på andre juledag, men spredd som en virvelvind blant leserne. Fikk du den ikke med deg, kan du lese den her.

2. Revmatikere blir stemplet som late

Trøttheten rammer brått og uventet, og du sovner over frokostbordet. Noen dager orker du ingenting, mens andre dager går bedre. 

De som er rammet av Sjøgrens syndrom, en kronisk revmatisk sykdom, møter ofte lite forståelse hos helsepersonell. Et vanlig råd er å trene. 

Professor Anne Marit Mengshoel forsker på Sjøgrens syndrom og hvordan pasientene opplever denne trøttheten. Hun sier: – Jeg tror at den norske treningskulturen har drevet det for langt med et bilde av at fysisk aktivitet hjelper, nærmest uansett. Dette er en sykdom som varierer, det er dager der en er for syk til å trene. Pasientene har behov for at både helsepersonell og vanlige folk forstår og aksepterer at en kan behøve en liten time-out, og at dagsformen varierer.

Les artikkelen her.

3. – Få kritisk tenkning inn i skolen

“Samtaler med de døde, vaksineskepsis, homøopati – det er lett å finne saker å sutre over: Folk synes å stole blindt på udokumenterte metoder og fantastiske forklaringer. Men hva er løsningen? Hvordan får vi folk til å tenke kritisk?

Ved å innføre kritisk tenkning som skolefag.”

Slik begynner kommentaren av Erik Tunstad, og dette er den tredje mest leste saken i 2014. Den er lest av mange – og likt og delt i hopetall.

Tunstad var fagredaktør da forskning.no startet opp i 2002. Han sluttet etter noen år for å bli høgskolelektor i naturvitenskap på Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og for å skrive bøker om evolusjon og Darwin. I 2014 kom han tilbake til forskning.no som gjestespaltist. 

Les kommentaren her

4. Slankar seg feitare

Trening, diett, kropp, fedme, overvekt og metoder for å endre kroppen – dette er temaer som blir mye lest i alle medier. forskning.no går grundig til verks og skriver om hva forskningen kan fortelle oss om hva som virker og hva som ikke gjør det. 

I den fjerde mest leste artikkelen er temaet jojo-slanking. Fenomenet der vi starter på en diett – gjerne den nyeste på markedet, går ned litt og så gir opp og går opp. Norske forskere har sett på denne typen vektreduksjon og har – deprimerende nok – funnet at perioder med lavt inntak av mat kombinert med perioder med ubegrenset inntak, fører til vektøkning. Studien handlet om mus, og forskerne vil ikke si at resultatene gjelder for mennesker. Men de roper varsko.

Les artikkelen fra NIFES her

5. Gener fra amerikanske indianere funnet på Påskeøya

Thor Heyerdahl kjempet hardt for gjennomslag for teorien hans om at indianere fra Sør-Amerika var de første til å befolke de polynesiske øyene i Stillehavet. Da genteknologien kom, ble Heyerdahls tanker motbevist. Genundersøkelser viste at befolkningen på Påskeøya stammer fra utvandrere fra den andre kanten, Sørøst-Asia. 

Men i oktober kom studien som viste at amerikanske indianere var på Påskeøya, bare kort tid etter at øya var blitt befolket av sørøstasiater. 

Norske forskere undersøkte DNA-materiale fra Påskeøya, og de fant at 8 prosent kunne spores tilbake til den amerikanske urbefolkningen. Det store spørsmålet er: hvordan kom de seg dit?

Erik Thorsby, professor i immunologi ved Universitetet i Oslo, mener at det er mest sannsynelig at polynesierne reiste til Sør-Amerika, og tok med seg amerikanske indianere tilbake til Påskeøya.

Les hele artikkelen her. 

6. Første synlige bevis for irritabel tarm

Det var lenge vanlig å forklare den svært vanlige tarmlidelsen IBS som et psykisk problem. Men en ny norsk studie viser at tarmene til folk med IBS reagerer annerledes på mat. 

IBS er en vanlig og plagsom lidelse. Du har tarmsmerter, oppblåst mage og diaré eller forstoppelse, og plagene kan blir så store at det påvirker livskvaliteten. Men lidelsen kan ikke dokumenteres og det finnes ingen effektiv behandling.

Røntgenlege Ragnhild Undseth undersøkte tarmene til IBS-pasienter i en MR-maskin. Der så hun at tarmene deres reagerer unormalt i møte med enkelte helt vanlige, men tungt fordøyelige karbohydrater. Dette er første gang IBS er dokumentert.

Foreløpig vil ikke den nye kunnskapen gjøre noe stor forskjell for de som har IBS. Men de gir mer innsikt i en plagsom lidelse.

Les artikkelen her.

7. Er e-sigaretter helseskadelige?

E-sigaretter har på kort tid blitt svært populære. Men er de ufarlige?

I en artikkel vi fikk av våre danske kollegaer i Videnskab.dk, diskuterer forskere helsegevinster og -farer ved e-sigarettene. Nikotinen i sigarettene er vanedannende, og gir økt fare for blodpropp. Lungene blir mindre påvirket enn av vanlige sigaretter, men kan kanskje allikevel gi skader. Dampen ser ut til å være ufarlig i små doser, men man vet ikke hvordan den virker på helsen i større mengder over flere år.

Forskerne er slett ikke enige om hvor helsefarlige e-sigarettene er. De har vært på markedet i kort tid, og det finnes derfor ingen studier som sier noe om langtidsvirkningene. 

Les artikkelen her

8. Sammenheng mellom religiøs tro og lavere intelligens

En gjennomgang av 63 vitenskapelige studier førte amerikanske forskere til denne konklusjonen: Lavere intelligens og tro henger sammen.

Forskerne mener at analysen deres forteller at jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion. 

De tror personer med høy intelligens har større forutsetninger for å motstå press, og at de derfor velger bort religion. 

Artikkelen kommer fra NRK Viten, som forskning.no samarbeider med, og kan leses her.

9. Kunstig søtstoff endret tarmbakteriene

Det har lenge vært diskutert om kunstige søtningsstoffer er bra for deg. I høst kom en studie fra USA som viste at søtstoffer som sakkarin og aspartam, endret sammensetningen av bakterier i tarmen, det som kalles tarmfloraen. Endringene førte til at det oppstod glukoseintoleranse, som kan føre til både overvekt og diabetes.

Sju mennesker og mange mus fikk svært høy dose av kunstige søtningsstoffer – tilsvarende 40 bokser med lettbrus per dag. Deretter ble tarmfloraen deres undersøkt, og det viste seg at den var endret, noe som også kan gi overvekt.

Studien er liten, men interessant, mener Merete Eggesbø fra Folkeinstituttet. 

Les artikkelen her

10. Alzheimer-pasienter fikk hukommelsen tilbake

Pasienter med Alzheimers opplevde positiv framgang i et amerikansk forskningsprosjekt. Ti personer med sykdommen ble satt på et behandlingsprogram med mange komponenter, blant annet omlegging av kosthold, bedre søvnvaner, trening, tilskudd av melatonin og reduksjon av stress. Behandlingen var tilpasset hver enkelt person. 

Av ti pasienter, fikk ni bedre hukommelse. 

Les hele artikkelen her

––––––––––

Dette var de ti mest leste. Helse og livsstil er mest populært, men forskning.no publiserer artikler om langt flere temaer. Artikler om naturvitenskap, miljø, landbruk, samfunn, barn, dyr og kultur er også godt lest, selv om de ikke når helt til topps.

Vi skriver om så å si alle temaer det blir forsket på. Du kan finne det du er mest interessert i på hovedmenyen, og klikke deg nedover på temakartet. Eller skrive ditt favorittema inn i søkefeltet.

Eller bare vente … det kommer rykende ferske nyheter hver dag. 

Vi sees i 2015! Godt nytt år!

De nordiske landene har en rik felles historie. Gjennom generasjoner har vi bosatt oss langs kysten hvor vi har lært å livnære oss av de marine ressursene som finnes der. Denne rikdommen har vært av stor betydning for den økonomiske og politiske utviklingen av våre respektive land.

Dette har gjennom århundre satt sitt preg på den kulturelle arven vi i har har med oss. Nå trues de marine ressursene av klimaendringer og overforbruk. Gjentatte advarsler og skremmende scenarioer utarbeidet av vitenskapelige organisasjoner, som FNs klimapanel, har dessverre ikke vekket den politiske bevisstheten i nevneverdig grad.

De marine ressurser blir tidvis omtalt som «den nye oljen», noe som er misvisende ettersom disse ressursene er både fornybare og kan utnyttes bærekraftig om de blir forvaltet på en kløktig og innsiktsfull måte. I motsetning til oljen og gassen – som er ferdige produkt uten en best-før-dato lagret i jordas mørke undergrunn – beror omfanget og kvaliteten av de marine ressursene, enten det dreier seg om torsk, oppdrettslaks, blåskjell eller kiselalger, på naturgitte forutsetninger som nå er under endring.

Og la det være sagt en gang for alle: Vi har kanskje et av verdens beste forvaltningssystem, men det endrer allikevel ikke på det eksterne trykket havene rundt oss nå prøver å absorbere.

Skjør kobling

Økosystemene er avhengige av skjøre koblinger. Det er disse som nå er utsatt for et press, og det fra flere sider samtidig. For det første har massive utslipp av CO2 til atmosfæren de siste 150 årene endret grunnbetingelsene for klimaendringer. For det andre øker belastningen på de marine ressursene på andre plan. Skipstrafikken øker over hele verden, også i sårbare områder som Arktis. Om lag 90 prosent av verdens varetransport skjer til havs, og en ny studie viser at den globale skipstrafikken har dramatisk nok firedoblet seg i løpet av de siste 20 årene.

Størstedelen av trafikken skjer på Det indiske hav og de kinesiske havene, men økningen er stor også på Nordens hav. Det Norske Veritas (DNV) rapporterte i fjor at i Norge alene økte antallet seilaser fra 70 000 til 100 000 i perioden 1996–2012. De poengterte at «den største risikodriveren for antall navigasjonsulykker er mengden skipstrafikk». Miljøproblemer som følge av grunnstøtinger og kollisjoner må naturlig nok også tas med i diskusjonen om havenes forvaltning.

Økt og endret avrenning fra land bringer med seg forurensning som kan være skadelig for miljøet den beveger seg inn i. I Østersjøen står man overfor et voksende problem, ettersom omfanget av oksygenutarmede vannmasser øker, samtidig som tilførsel av forurensning fra de baltiske landene er omfattende.

Et annet eksempel er at nye områder for gruvedrift planlegges, og slagget må dumpes et sted. Denne problemstilling berører alle de nordiske land, og har vært heftig debattert i forbindelse med mulig åpning av urangruver ved Kvanefjeld på Sør-Grønland.

At presset kommer fra flere sider samtidig, gjør det spesielt vanskelig å forutse hvorvidt, og i så fall hvordan, livet i havet vil klare å tilpasse seg til det endrete miljøet.

Nordens hav

Det var den norske oseanografen Johan Blindheim som på 1980-tallet kalte Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet for Nordens hav. At forvaltningen av Nordens hav er god, er det liten tvil om. Men den må bli enda bedre, for utfordringene er eskalerende, også det er godt dokumentert. Klimamodeller og observasjoner antyder at endringene er større i de arktiske områdene enn på sydligere breddegrader – og at de største endringene ennå ikke har manifestert seg.

Vi er imidlertid godt rustet for videre forskning, ettersom noen av verdens lengste og beste observasjonsserier av temperatur, saltinnhold og biologiske ressurser finnes for nettopp disse havområdene.

Fem hav som ett system 

Det nordiske perspektivet er spesielt viktig fordi Nordens hav henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. En god måte å angripe utfordringene på, er derfor å se på de fem havene som ett eneste stort, sammenhengende system. Dette skjer i liten grad i dag: Forskerne er individer med klare preferanser på hvilket arbeid de ønsker å utføre. Videre er det en typisk tilnærming fortrinnsvis å jobbe med kollegaer fra egen disiplin, mens det vi trenger er et flerfaglig perspektiv.

Det pågående, og økende, presset på havene kan få vedvarende effekter på artene og økosystemene – langt større en hva de fleste klarer å ta innover seg. Desto raskere endringene skjer, jo vanskeligere og mer kostnadskrevende blir det å kartlegge, forstå og drive forvaltning av disse ressursene på en forsvarlig måte.

Dette er et moment som er forsvinnende lite synlig på den forskningspolitiske agendaen. Det bør i langt større grad satses økonomisk og politisk på kvalitetsforskning knyttet til de marine ressursene. Særlig må potensialet som befinner seg i skjæringspunktet mellom de ulike nasjonenes strategier utnyttes bedre. Klarer vi å gjøre det i et nordisk perspektiv, har vi bragt noe nytt og potensielt viktig til torgs.

Bedre dialog

Behovet for denne type forskning må kommuniseres til beslutningstagerne – og folk flest. Forskerne må bli bedre til å kommunisere, samtidig som beslutningstagerne må bli bedre til å ta inn over seg det forskerne vet, og handle deretter. I dag er det ofte slik at forskerne forteller og beslutningstagerne hører på, men de gode løsningene og påfølgende handling blir til med en bedre dialog og et bedre samarbeid.

Om ikke oss, hvem? Nordens hav er koblet til resten av verdenshavene, og endringer på hjemlig trakter vil – på sikt – ikke nødvendigvis ha direkte og umiddelbare effekter andre steder. Myndighetene i de nordiske landene bør samle kreftene for å møte de store utfordringene som vi alle står overfor. De nordiske landene er, i likhet med andre kyststater, avhengig av kysten og de marine ressursene. Med en koordinert forskningsinnsats og politikk på tvers av landegrenser, vil vi kunne bidra med et viktig eksempel til etterfølgelse for resten av verdens kystnasjoner.

Spørsmålet som reiser seg er: Hvis ikke de nordiske landene, som er blant de mest stabile og rikeste i verden, kan klare å håndtere de fundamentale utfordringene som følger av at havene er i endring, hvem kan da klare det?

––––––––––––––

Denne kronikken stod først på trykk i BT 30. Des 2014.

De nordiske landene har en rik felles historie. Gjennom generasjoner har vi bosatt oss langs kysten hvor vi har lært å livnære oss av de marine ressursene som finnes der. Denne rikdommen har vært av stor betydning for den økonomiske og politiske utviklingen av våre respektive land.

Dette har gjennom århundre satt sitt preg på den kulturelle arven vi i har har med oss. Nå trues de marine ressursene av klimaendringer og overforbruk. Gjentatte advarsler og skremmende scenarioer utarbeidet av vitenskapelige organisasjoner, som FNs klimapanel, har dessverre ikke vekket den politiske bevisstheten i nevneverdig grad.

De marine ressurser blir tidvis omtalt som «den nye oljen», noe som er misvisende ettersom disse ressursene er både fornybare og kan utnyttes bærekraftig om de blir forvaltet på en kløktig og innsiktsfull måte. I motsetning til oljen og gassen – som er ferdige produkt uten en best-før-dato lagret i jordas mørke undergrunn – beror omfanget og kvaliteten av de marine ressursene, enten det dreier seg om torsk, oppdrettslaks, blåskjell eller kiselalger, på naturgitte forutsetninger som nå er under endring.

Og la det være sagt en gang for alle: Vi har kanskje et av verdens beste forvaltningssystem, men det endrer allikevel ikke på det eksterne trykket havene rundt oss nå prøver å absorbere.

Skjør kobling

Økosystemene er avhengige av skjøre koblinger. Det er disse som nå er utsatt for et press, og det fra flere sider samtidig. For det første har massive utslipp av CO2 til atmosfæren de siste 150 årene endret grunnbetingelsene for klimaendringer. For det andre øker belastningen på de marine ressursene på andre plan. Skipstrafikken øker over hele verden, også i sårbare områder som Arktis. Om lag 90 prosent av verdens varetransport skjer til havs, og en ny studie viser at den globale skipstrafikken har dramatisk nok firedoblet seg i løpet av de siste 20 årene.

Størstedelen av trafikken skjer på Det indiske hav og de kinesiske havene, men økningen er stor også på Nordens hav. Det Norske Veritas (DNV) rapporterte i fjor at i Norge alene økte antallet seilaser fra 70 000 til 100 000 i perioden 1996–2012. De poengterte at «den største risikodriveren for antall navigasjonsulykker er mengden skipstrafikk». Miljøproblemer som følge av grunnstøtinger og kollisjoner må naturlig nok også tas med i diskusjonen om havenes forvaltning.

Økt og endret avrenning fra land bringer med seg forurensning som kan være skadelig for miljøet den beveger seg inn i. I Østersjøen står man overfor et voksende problem, ettersom omfanget av oksygenutarmede vannmasser øker, samtidig som tilførsel av forurensning fra de baltiske landene er omfattende.

Et annet eksempel er at nye områder for gruvedrift planlegges, og slagget må dumpes et sted. Denne problemstilling berører alle de nordiske land, og har vært heftig debattert i forbindelse med mulig åpning av urangruver ved Kvanefjeld på Sør-Grønland.

At presset kommer fra flere sider samtidig, gjør det spesielt vanskelig å forutse hvorvidt, og i så fall hvordan, livet i havet vil klare å tilpasse seg til det endrete miljøet.

Nordens hav

Det var den norske oseanografen Johan Blindheim som på 1980-tallet kalte Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet for Nordens hav. At forvaltningen av Nordens hav er god, er det liten tvil om. Men den må bli enda bedre, for utfordringene er eskalerende, også det er godt dokumentert. Klimamodeller og observasjoner antyder at endringene er større i de arktiske områdene enn på sydligere breddegrader – og at de største endringene ennå ikke har manifestert seg.

Vi er imidlertid godt rustet for videre forskning, ettersom noen av verdens lengste og beste observasjonsserier av temperatur, saltinnhold og biologiske ressurser finnes for nettopp disse havområdene.

Fem hav som ett system 

Det nordiske perspektivet er spesielt viktig fordi Nordens hav henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. En god måte å angripe utfordringene på, er derfor å se på de fem havene som ett eneste stort, sammenhengende system. Dette skjer i liten grad i dag: Forskerne er individer med klare preferanser på hvilket arbeid de ønsker å utføre. Videre er det en typisk tilnærming fortrinnsvis å jobbe med kollegaer fra egen disiplin, mens det vi trenger er et flerfaglig perspektiv.

Det pågående, og økende, presset på havene kan få vedvarende effekter på artene og økosystemene – langt større en hva de fleste klarer å ta innover seg. Desto raskere endringene skjer, jo vanskeligere og mer kostnadskrevende blir det å kartlegge, forstå og drive forvaltning av disse ressursene på en forsvarlig måte.

Dette er et moment som er forsvinnende lite synlig på den forskningspolitiske agendaen. Det bør i langt større grad satses økonomisk og politisk på kvalitetsforskning knyttet til de marine ressursene. Særlig må potensialet som befinner seg i skjæringspunktet mellom de ulike nasjonenes strategier utnyttes bedre. Klarer vi å gjøre det i et nordisk perspektiv, har vi bragt noe nytt og potensielt viktig til torgs.

Bedre dialog

Behovet for denne type forskning må kommuniseres til beslutningstagerne – og folk flest. Forskerne må bli bedre til å kommunisere, samtidig som beslutningstagerne må bli bedre til å ta inn over seg det forskerne vet, og handle deretter. I dag er det ofte slik at forskerne forteller og beslutningstagerne hører på, men de gode løsningene og påfølgende handling blir til med en bedre dialog og et bedre samarbeid.

Om ikke oss, hvem? Nordens hav er koblet til resten av verdenshavene, og endringer på hjemlig trakter vil – på sikt – ikke nødvendigvis ha direkte og umiddelbare effekter andre steder. Myndighetene i de nordiske landene bør samle kreftene for å møte de store utfordringene som vi alle står overfor. De nordiske landene er, i likhet med andre kyststater, avhengig av kysten og de marine ressursene. Med en koordinert forskningsinnsats og politikk på tvers av landegrenser, vil vi kunne bidra med et viktig eksempel til etterfølgelse for resten av verdens kystnasjoner.

Spørsmålet som reiser seg er: Hvis ikke de nordiske landene, som er blant de mest stabile og rikeste i verden, kan klare å håndtere de fundamentale utfordringene som følger av at havene er i endring, hvem kan da klare det?

––––––––––––––

Denne kronikken stod først på trykk i BT 30. Des 2014.

Det er en gruppe forskere ledet av Fabian Leendertz ved Robert Koch-instituttet i Berlin som har funnet treet.

I en ny forskningsartikkel gjør de et dypdykk i omstendighetene rundt utbruddet av den svært dødelige epidemien. Det aller første dødsfallet ble registrert i landsbyen Meliandou i Guinea, der en to år gammel gutt døde av ebola i desember 2013.

Siden den gang er mer enn 20 000 mennesker smittet av ebolaviruset, de aller fleste i Vest-Afrika. Av disse har rundt 7800 mistet livet.

Forskernes hovedmistenkte i saken er de insektetende flaggermusene av typen Mops condylurus som lever i et hult tre bare 50 meter fra den døde toåringens hjem.

Treet ble oppdaget under et fire uker langt feltarbeid som ble gjennomført i området i april. Flaggermuskoloniens nærhet til guttens hjem ga mulighet for infeksjon, fastslår forskerne.

«Barn fanget regelmessig flaggermus fra dette treet og lekte med dem», skriver de i sin artikkel.

Flaggermus er én av dyreartene som har vært kjent for å fungere som vert for det fryktede ebolaviruset. Mennesker kan så bli smittet når de kommer i kontakt med de infiserte dyrene.