De jobber til vanlig i ulike deler av helsevesentet. Nå tar sykepleierne Kristian Ruge Bjærke og Ida Kyvik videreutdanning innen sårbehandling ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

En videreutdanning som er lagt opp til at studentene skal ta med seg det de lærer på skolebenken direkte ut i arbeidshverdagen. Det eksisterer nærmest ikke noe skille mellom teori og praksis. 

Edda Johansen, som er ansvarlig for videreutdanningen, har nylig tatt doktorgraden på denne formen for utdanning, såkalt fleksibel læring, og har funnet ut at studentenes erfaringer på jobb er gull verdt for læringsutbyttet.

Johansens studie viser at det å ha erfaring fra verden rundt studiene er avgjørende for å bygge kunnskap, og at studentenes læringsutbytte ble påvirket av forhold både på skolen, på jobben og på det personlige plan.

Dermed utfordrer hun den tradisjonelle oppfatningen av fleksibel læring, som ofte fokuserer på kombinasjonen av internettundervisning og skoleundervisning.

- Det viser seg å være for snevert. Studentenes egen arbeidsplass er undervurdert i tidligere forskning. Det bør vi ta inn over oss når vi tilbyr etter- og videreutdanninger, sier Johansen. 

Løser oppgave på jobben

Når studentene reiser hjem fra samling i Drammen, har de med seg en oppgave de må løse på arbeidsplassen. De blir bedt om å lese hverandres besvarelser, og diskutere dem på skolens læringsplattform Fronter. I år har Johansen også endret på selve eksamen.  

Mens hun tidligere ba studentene vurdere en problemstiilling basert på noe fra jobben, ber hun dem nå vurdere en konkret praksis på jobben. Noe de gjør i det daglige.

- Alle er kanskje ikke enige i at det er så stor forskjell på dette, men det mener jeg. Jeg tror det kan oppleves meningsfylt å få påvirke arbeidsplassen i en positiv retning, sier Johansen.

Har lagt om egen undervisning

Funnene i studien har gjort at Johansen har lagt om sin egen undervisning. Hun har gått fra å holde primært tradisjonelle forelesninger til mer interaktiv læring på skolen. 

- Jeg har lagt ut noen enklere video-forelesninger i forkant, fordi det frigjør tid på skolen. Når vi møtes på samling, bruker vi heller tid på de komplekse temaene, spesielt utover i studiet. Dette stiller helt andre krav både til meg, og til samarbeidet med de innleide foreleserne. Tidligere kom de og foreleste.  Nå må de i større grad  sette seg ned med studentene og diskutere pasienthistorier, situasjoner og problemstillinger, forteller hun.

For akademisk

Bak Johansens funn er data fra tre fokusgrupper og sju individuelle intervjuer, og studien tar for seg studentenes egne erfaringer med å integrere utdanning og arbeidsliv. 

Det viser seg også at det å kombinere jobb og studier også byr på utfordringer. For hvor viktig er det at studenter som tar videreutdanning for å bli bedre i profesjonsutøvere, også skal kunne skrive og uttrykke seg akademisk? De fleste har ingen ambisjoner om å starte en akademisk karriere. 

En av studentene kommenterte dette, etter å ha fått tilbake en besvarelse fra faglærer: 

“Så jeg glemte  bruke 1,5 linjeavstand. Det gjør meg ikke til en dårligere sykepleier.”

Johansen mener det er et tankekors at studenter som tar utdanning for å bruke det i jobben, og ikke sikter mot en akademisk karriere har slike opplevelser. Samtidig understreker hun hvor viktig det er at studentene har et teoretisk og analytisk nivå som er høyt nok. 

- Jeg har ikke helt klart å lande en egen mening rundt dette, sier hun.

Brukes i andre studier

Erfaringene fra videreutdanningen i sårbehandling brukes nå i videreutdanning i intervensjonsradiografi.

Johansen tenker også å ta noe av dette inn i en ny master i klinisk sykepleie, der hun foreslår å knytte arbeid og skole nærmere sammen og bruke nettbaserte løsninger blant annet for å ønske velkommen og sikre at studentene er forberedt til samlinger.  

- Når jeg møter studentene for første gang, møter de meg med et hei, kanskje fordi de synes de allerede kjenner meg gjennom videoene, sier Johansen.  

Hun mener cluet er å finne en modell som er best mulig tilpasset studentene.

- Det betyr at jeg må ta hensyn til at dette er voksne mennesker, som er i en jobbsituasjon og en familiesituasjon, sier Johansen. 

Ble tryggere i jobben

Og hva syns så studentene selv?

Ifølge Kristian Ruge Bjærke og Ida Kyvik, så er dette midt i blinken. 

Begge to har jobber hvor de må vurdere pasienters sår. De lærer mye ved at oppgavene på studiet knyttes direkte til arbeidshverdagen deres. 

- Jeg kunne nesten ikke fått en bedre oppgave, enn den vi skal løse nå. Den handler om å undersøke trykksår på arbeidsplassen. En dag skal jeg inn på avdelingen og screene pasientene, se hvor mange som har trykksår, finne hvilke forebyggende tiltak vi kan sette i verk og finne forskning som underbygger dette, forteller Kyvik.  

Bjærke forteller at han fikk en egen trygghet i oppgaveskrivingen ved at den kunne utøves i praksis. 

- En av oppgavene handlet om å vurdere sår og forslag om behandling. Den gav meg mange knagger å henge det jeg opplever i praksis på. Vi er jo med mange rusmisbrukere på sykehus, og den tryggheten jeg fikk gjennom å skrive oppgave, og ikke minst å kunne lese de andres besvarelser, kunne jeg ta rett ut i hverdagen på jobben min. Rusmisbrukerne er ikke de mest populære pasientene du kan dra med deg rundt. Vi må ofte være både pårørene og advokat, og jeg er ofte med inn i undersøkelsesrommet og treffer leger og sykepleiere. Allerede etter første samling på studiet var jeg i bedre stand til å stille de rette spørsmålene, og ha trygghet til å diskutere det, sier han. 

- Museumsrom er mer enn bare et sted å plassere utstillinger og gjenstander. Layout, design og atmosfære er noen av de viktigste faktorene i opplevelsen rundt et museumsbesøk, skriver Märit Simonsson i sin doktoravhandling Displaying Spaces.

Simonsson er museolog ved Umeå universitet, og har analysert museumsrommet til fem museer i Roma for å undersøke hvilken effekt romlige elementer som lys, farge, form og materiale har på opplevelsen av det som er stilt ut i museet.

Rommet blir oversett

Dette er faktorer som ofte blir oversett fordi museumsrom i første rekke vurderes ut fra hva de inneholder, og ikke fra hvordan museets design påvirker publikum, påpeker hun.

- Museumsutstillinger består av flere dimensjoner som oppleves ved at vi beveger oss gjennom rommet og kan betrakte gjenstander, tekster, bilder og montre fra ulike kanter. Det er altså i høyeste grad en romlig opplevelse som er karakteristisk for museer, utdyper Simonsson i en pressemelding.

Museumsrom i Rom-museer

De fem museene hun undersøkte var Museo dell’Ara Pacis, Palazzo Doria Pamphilj, Palazzo Massimo alle Terme, Centrale Montemartini och MAXXI (Nasjonalmuseet for 21. århundres kunst). Alle er kunst- og kulturhistoriske museer, spredt over ulike tidsaldre og stilarter.

Som ledd i analysen besøkte Simonsson hvert av museene på fem ulike tider av dagen og nedtegnet egne inntrykk og opplevelser – med fokus på romlige elementer som interiør og layout, lys, farger og utstillingsdesign i form av volum og materialer. I tillegg intervjuet hun førstegangsbesøkende om deres inntrykk.

Rett balanse er avgjørende

Museene varierer i hvordan rommet er blitt brukt – fra Centrale Montemartinis industri-stil som bevisst kontrasterer med skjøre, antikke marmorskulpturer, til Palazzo Massimo alle Termes forvirrende rom-layout og utvidelser for å få plass til flere mosaikker og fresker.

Å finne rett balanse synes å være den avgjørende faktoren, mener Märit Simonsson.

- Når det er for lite informasjon, for eksempel, forstyrres evnen til å bevisst reflektere over det som er utstilt. Hvis rommets design ikke hjelper publikum i å orientere seg, så besøkende kan gå seg bort i utstillingen, forstyrres ‘flyten’ i opplevelsen fordi man må lete etter veien videre. I begge tilfeller skorter det på veiledning, enten romlig eller i form av informasjon.

Rommet påvirker oss

Museumsrommet påvirker oss enten vi vil eller ikke – uansett hvordan det ser ut eller i hvor stor grad det tiltrekker eller frastøter oss, konkluderer Märit Simonsson.

- Selv om det ikke alltid er det første vi vurderer, påvirker rommet vår opplevelse og fortolkning mer enn vi er klar over. Det er derfor viktig å videreutvikle museers tilnærming til rom som en viktig faktor, anbefaler hun.

Referanse:

Märit Simonsson, Displaying Spaces: Spatial Design, Experience, and Authenticity in Museums, doktoravhandling, Umeå universitet, 2014

Omlag fire femtedelar av den globale populasjonen av eleonorafalk hekkar i Hellas. Sidan den har vore i tilbakegong betraktar ein arten som ein ansvarsart i Hellas. Falken er på den internasjonale raudlista, ifølge den globale raudlista. 

Ronny Steen, senioringeniør ved Noregs miljø- og biovitskaplege universitet (NMBU), har studert fuglen på ei klippeøy i øygruppa Dodekanesene i Hellas. Han har forska på rovfugl med hjelp av kamera i Noreg i fleire år, og i 2010 leverte han doktoravhandling i åtferdsøkologi om Tårnfalk.

Ved hjelp av over 1000 timar med videoopptak frå skjult kamera har Steen, i samarbeid med den greske uavhengige organisasjonen Archipelagos, sett på åtferd og diett hjå eleonorafalken.

Studien vil truleg verte publisert fyrste halvdel av 2015.

Tilfeldig møte med eleonorafalken

Eleonorafalken er ein middels stor falk som reiser i lange distanser. Den er 36-42 centimeter lang med eit vengespenn på 87-104 centimeter, ifølgje Wikipedia. Den fanger og drep byttedyr i lufta, noko som kan sjå ganske spektakulært ut, ifølgje Steen. Fuglen overvintrar på Madagaskar før han hekkar oppe ved Middelhavet. 

- Dette er ein studie som forhåpningsvis vil vare over tid, der vi filmar kva eleonorafalken spis. Det er sånn sett interessant å sjå på fordi dette er forska lite på. Bruk av kamera har gjort forskinga lettare, seier Steen til forskning.no.

I følge den globale raudlista har Eleonorafalken tidligare vert truga av utnytting og forfølging forårsaka av lokale folk. I nyare tid har menneskeleg forstyrring med tanke på turisme, også vist seg å påverke fuglens hekkesuksess. Rotter er eit problem, og arten er sårbar for verknadane av potensiell vindkraftsutvikling.

Ifølge Steen er beitedyr også problematisk fordi dei øydelegg reir og kan beite ned vegetasjon slik skuggar forsvinn. Han foreslår å halde beitedyr vekke frå viktige hekkeområdar om hausten i Hellas.

Archipelagos som er organisasjonen Steen samarbeider med, er ein uavhengig organisasjon grunnlagt i 1998 og held til på Samos. Dei er forplikta til å forske på og forsvare det biologiske mangfaldet ved gresk hav- og øyområde. Organisasjonen har vore effektive med å formidle om dyrevern.

- Archipelagos har laga informasjonsplakatar og går ut i lokale medium med informasjon om områder som er viktige for eleonorafalken, seier Steen. Han seier at målet er at overvakingsprosjektet skal verte større og nå ut til fleire.

Ferie vart arbeid

Det var i fjor påske at Steen var på ferie i Hellas, på omvising med organisasjonen. Tilsette i Archipelagos fatta interesse då Steen fortalde om erfaringa si, og hans måte å forske med kameraustyr på. I tillegg synast Steen at fuglane er interessante fordi dyret har ein annen biologi enn rovfugl elles.

Dermed kom han tilbake til Hellas med utstyr nokre månadar seinare,  mykje fordi eleonorafalken hekkar på hausten.

- Eg har ein lei tendens til å oppsøke forskarar der eg er, og eg er særleg på utkikk etter særeigne arter for plasser eg besøker, seier Steen.

Etter den første runda med opptak i 2013 søkte Steen om midlar til reise og utstyr frå Nansonfondet. Dette fikk han og dermed reiste han ned att i september med tolv kamera på slep.

Steen er ute etter å sjå kva slags trekkfugl eleonorafalken et, og når på døgeret han et noko. Han måler også vinden for å sjå om der er værtypar som fører til endring i diettsamansetjinga. Han peiker på at trekkfuglen kan bli mindre tilgjengeleg når det er lite vind.

- Det viktigaste på lang sikt er å sjå endring over tid, om der finnast årsvariasjonar. I første omgang blir det kanskje snakk om ei ti-årsperiode, seier Steen.

Blitt ein vanleg metode

Steen peiker på at ein på 70-talet satt med kikert i telt for å observere fuglen, men at det då var utfordrande å halde ut mellom anna med tanke på høge temperaturar. Vidare gjer det digitale utstyret det mogleg å filme dyret i hundrevis av timar utan å vere der fysisk.

Steen har brukt film som metode i forsking sidan 2003. Sidan då har metoden vorte meir og meir vanleg.

- Det å vere på staden med kikert var også ein faktor som kunne påverke fuglens åtferd, påpeiker Steen.

Det ehnder at byttedyr som eleonorafalken tek med seg til reira er ganske ribba, noko som skapar utfordringar sjølv om det vert filma. Men ved hjelp av kollegar frå Institutt for naturforvalting på NMBU klarer han å registrere kva trekkfugl som er fanga, ved å sjå på video og bilete.

Steen påpeiker at studien han no jobbar på er éin viktig brikke av fleire for å forstå biologien til eleonorafalken. Han seier at auka medvite om arten her heilt avgjerande for at lokalbefolkninga skal bli merksame på kor unik eleonorasfalken er for Hellas.

Et DNA-molekyl framstår ofte som en stor floke. Det minner om et fiskesnøre som er skylt opp på stranden.

Forskerne har derfor store problemer med å finne ut hvor det begynner, og hvor langt det er fra et punkt til et annet. Derfor ønsker de å strekke det ut – og det har de nå greid.

I en artikkel i Physical Review Letters viser forskere fra Danmark Tekniske Universitet (DTU) hvordan man kan bruke en laser til dette formålet.

Ifølge en av forskerne bak studien kan oppdagelsen brukes til flere ting:

– Det gjør at vi kan fotografere DNA-et med et mikroskop. Dessuten kan vi nå finne ut av et fysisk fenomen som har skapt problemer, forklarer forsker Jonas Nyvold Pedersen.

Lettere å lese

Førsteamanuensis i biofysiologi Lene Broeng Oddershede fra Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet arbeider også med samspillet mellom fysikk og biologi. Hun mener det nye forskningsresultatet er viktig.

– Det store målet for fremtiden er å kunne lese av de individuelle baseparene i molekylet. Da må det være strukket ut, sier Oddershede.

Bruker varme

Nyvold Pedersen og kollegaene hans har plassert en DNA-streng i en mikroskopisk kanal på en liten chip.

Senere varmet forskerne opp midten av kanalen med en laser, slik at væsken omkring DNA-strengen ble varmere på midten enn i endene.

Forskjellene i temperatur satte i gang svake fysiske krefter som fikk DNA-et til å bli strukket ut. DNA-molekyler vil alltid bevege seg fra et varmt til et kaldt område.

– Vi klarte å strekke molekylet ut 80 prosent. Allerede da kan teknikken tas i bruk til grov sekvensering, forteller Nyvold Pedersen.

Hjelper forskere med puslespill

Når forskere skal sekvensere DNA, starter de med å skjære det opp i millioner av biter. Hver bit leses av, og så må alt settes sammen som et enormt puslespill.

Et helt genom for en ny organisme er som å legge et puslespill med ti millioner

brikker uten å vite hva bildet viser. Det krever tålmodighet og en masse datakraft.

Men ved å strekke ut DNA-et først kan forskerne danne seg et overblikk over det ferdige genomet. Det gjør det lettere å legge puslespillet.

– Man kan si at vi nå kan se hvor i puslespillet det er himmel, vann og bygninger, forteller Rodolphe Marie.

Vanskelig fysikk

Den nye forskningen er også relevant for grunnforskning. Det dreier seg om å forstå hvorfor DNA-molekyler beveger seg fra varme til kalde områder i væsker.

De fysiske lovene for gasser er fullt ut forstått. Væsker byr imidlertid på problemer: Noen partikler og molekyler, inkludert DNA, beveger seg fra varme mot kulde, mens andre beveger seg motsatt vei.

Retningen er avhengig av hva molekylene er laget av og også av temperaturen. Det ikke enighet om hvorfor dette skjer.

Det nye forskningsresultatet er et redskap som andre forskere kan bruke til å forstå denne fysikken.

– Normalt gjennomfører vi slike forsøk i en beholder med flere tusen partikler eller store molekyler. Når vi varmer opp ett sted, kan vi se at fjerner seg fra det området.

– Vi kan måle de fysiske kreftene på ett enkelt molekyl. Her er kreftene sterkere, for de virker hele veien langs det lange molekylet, omtrent som to lag som driver tautrekking. Derfor er resultatet tydeligere. Det vil forhåpentligvis gjøre det lettere å forstå de fysiske lovene bak fenomenet, avslutter Nyvold Pedersen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Behovet for en mer gjennomgående forskningsstrategi for å håndtere og bekjempe demenssykdommer er stort. Årsaksforskning har lenge vært underprioritert innen norsk demensforskning. Et uttalt mål for den offentlige strategiplanen HelseOmsorg21 er etableringen av et forskningssystem som fremmer samspill mellom ulike miljøer. Dette skal sørge for god og nyttig kunnskap fra laboratoriet og frem til brukeren.

Nobelprisen til Moser-gruppen har vist at det er mulig å dyrke frem forskere i Norge som kan hevde seg i verdenstoppen – spesielt om man bruker deres modell for offentlig og privat samfinansiering. 

De norske nobelprisvinnerne i medisin har lagt et grunnlag for å forstå hva som skjer med hjernens orienteringsevne når noen utvikler demens.

De kognitive funksjonene våre påvirker evnen til tenkning og intellektuelle og mentale prosesser. Når de svikter kan vi få problemer med for eksempel innlæring, hukommelse, språk, sansning og det å utføre oppgaver, for eksempel å finne veien.

Oppdagelsen av hjernens posisjoneringssystem representerer et paradigmeskifte i forståelsen vår av hvordan spesialiserte celler arbeider sammen for å utføre høyere kognitive funksjoner. Det har også åpnet nye veier for å forstå andre kognitive prosesser som hukommelse, tenkning og planlegging. 

Flere må dele kunnskap og samarbeide

Resultatene tydeliggjør behovet for en langsiktig samkjørt satsning. Her i Norge har vi gode akademiske forutsetninger for å kunne bidra til å løse demensgåten. Flere forskere ligger helt i frontlinjen, både psykologer, biologer, kjemikere, leger, farmasøyter, fysikere, sykepleiere og ingeniører. Hver på sin side vet de mye om enkeltfaktorer som kan ha en sammenheng med demenssykdom. I samhandlingen mellom de ulike faggruppene ligger det et uutnyttet potensial. For å komme nærmere en forklaring på årsakene til demenssykdommene, og få mer kunnskap om forebygging og behandling, må ulike fagmiljøer være villige til å dele kunnskap og samarbeide.

Demens er forårsaket av sykdom i hjernen, og fører til at kognitive funksjoner blir varig nedsatt. Hva som er utløsende faktor, hvordan det skjer, og hvordan vi kan forhindre at det skjer, vet vi ikke enda. Det vi kan gjøre for å forstå mer om hvordan vi kan bremse eller hindre demenssykdom, er å bygge videre på det gode forskningsgrunnlaget som finnes.

For å lykkes i dette viktige arbeidet, er det helt nødvendig med solid finansiering, bestående av både offentlige midler og private bidrag til forskningen. Sammen kan vi styrke de mange forskningsmiljøene som har potensial for nyvinning av kunnskap innen dette fagfeltet.

Kostnader for samfunnet

I dag anslås det at drøyt 70 000 nordmenn har demens. Dette er anslått å fordobles i løpet av de nærmeste tiårene. Norske politiske myndigheter har vært uklare på prioriteringene innen demensforskningen. Det er behov for en mer gjennomgående forskningsstrategi for både å kunne håndtere og bekjempe demenssykdommer.

Demens utvikler seg gradvis. Etter hvert vil den syke ha behov for stadig mer pleie og omsorg. Anslagsstudier tyder på at demenssykdom vil koste det norske samfunnet opp mot 18 milliarder kroner allerede i 2020. Som en følge av at vi blir flere eldre kan kostnadene også øke sterkt etter dette.

Bygger nettverk

Nasjonalforeningen for folkehelsen har med midler fra fjorårets TV-aksjon, etablert et nasjonalt demensforskningsprogram. Dette har som mål å fremme samhandling mellom forskere for å tette kunnskapshull:

Hvorfor oppstår demens og hvordan kan vi forhindre, forebygge, utsette eller kurere sykdommen? I løpet av året som har gått, ser vi at det er blitt knyttet nye bånd mellom ulike forskningskulturer, som tidligere ikke hadde en samhandlingsarena.

De mange som støttet Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjorårets TV-aksjon var med på å gi demensforskningen i Norge et stort løft. Det gir en mulighet til å bygge broer mellom forskere som jobber på hvert sitt felt. Sammen kan de forsterke den nasjonale forskningsinnsatsen, i samarbeid med gode internasjonale forskningsmiljøer.

Ved å etablere et demensnettverk på tvers av forskermiljøene i Norge, vil Nasjonalforeningen for folkehelsen stimulere dette ytterlige. Hvis det også bevilges offentlige midler, kan forskermiljøene fortsette det fruktbare samarbeidet de allerede har etablert med TV-aksjonsmidlene.

Resultatet vil være at flere mennesker med Alzheimer kan bevare sin evne til å tenke, foreta beslutninger og være selvstendig hele livet. Det vil ha stor betydning for mange i hele verden.

Behovet for en mer gjennomgående forskningsstrategi for å håndtere og bekjempe demenssykdommer er stort. Årsaksforskning har lenge vært underprioritert innen norsk demensforskning. Et uttalt mål for den offentlige strategiplanen HelseOmsorg21 er etableringen av et forskningssystem som fremmer samspill mellom ulike miljøer. Dette skal sørge for god og nyttig kunnskap fra laboratoriet og frem til brukeren.

Nobelprisen til Moser-gruppen har vist at det er mulig å dyrke frem forskere i Norge som kan hevde seg i verdenstoppen – spesielt om man bruker deres modell for offentlig og privat samfinansiering. 

De norske nobelprisvinnerne i medisin har lagt et grunnlag for å forstå hva som skjer med hjernens orienteringsevne når noen utvikler demens.

De kognitive funksjonene våre påvirker evnen til tenkning og intellektuelle og mentale prosesser. Når de svikter kan vi få problemer med for eksempel innlæring, hukommelse, språk, sansning og det å utføre oppgaver, for eksempel å finne veien.

Oppdagelsen av hjernens posisjoneringssystem representerer et paradigmeskifte i forståelsen vår av hvordan spesialiserte celler arbeider sammen for å utføre høyere kognitive funksjoner. Det har også åpnet nye veier for å forstå andre kognitive prosesser som hukommelse, tenkning og planlegging. 

Flere må dele kunnskap og samarbeide

Resultatene tydeliggjør behovet for en langsiktig samkjørt satsning. Her i Norge har vi gode akademiske forutsetninger for å kunne bidra til å løse demensgåten. Flere forskere ligger helt i frontlinjen, både psykologer, biologer, kjemikere, leger, farmasøyter, fysikere, sykepleiere og ingeniører. Hver på sin side vet de mye om enkeltfaktorer som kan ha en sammenheng med demenssykdom. I samhandlingen mellom de ulike faggruppene ligger det et uutnyttet potensial. For å komme nærmere en forklaring på årsakene til demenssykdommene, og få mer kunnskap om forebygging og behandling, må ulike fagmiljøer være villige til å dele kunnskap og samarbeide.

Demens er forårsaket av sykdom i hjernen, og fører til at kognitive funksjoner blir varig nedsatt. Hva som er utløsende faktor, hvordan det skjer, og hvordan vi kan forhindre at det skjer, vet vi ikke enda. Det vi kan gjøre for å forstå mer om hvordan vi kan bremse eller hindre demenssykdom, er å bygge videre på det gode forskningsgrunnlaget som finnes.

For å lykkes i dette viktige arbeidet, er det helt nødvendig med solid finansiering, bestående av både offentlige midler og private bidrag til forskningen. Sammen kan vi styrke de mange forskningsmiljøene som har potensial for nyvinning av kunnskap innen dette fagfeltet.

Kostnader for samfunnet

I dag anslås det at drøyt 70 000 nordmenn har demens. Dette er anslått å fordobles i løpet av de nærmeste tiårene. Norske politiske myndigheter har vært uklare på prioriteringene innen demensforskningen. Det er behov for en mer gjennomgående forskningsstrategi for både å kunne håndtere og bekjempe demenssykdommer.

Demens utvikler seg gradvis. Etter hvert vil den syke ha behov for stadig mer pleie og omsorg. Anslagsstudier tyder på at demenssykdom vil koste det norske samfunnet opp mot 18 milliarder kroner allerede i 2020. Som en følge av at vi blir flere eldre kan kostnadene også øke sterkt etter dette.

Bygger nettverk

Nasjonalforeningen for folkehelsen har med midler fra fjorårets TV-aksjon, etablert et nasjonalt demensforskningsprogram. Dette har som mål å fremme samhandling mellom forskere for å tette kunnskapshull:

Hvorfor oppstår demens og hvordan kan vi forhindre, forebygge, utsette eller kurere sykdommen? I løpet av året som har gått, ser vi at det er blitt knyttet nye bånd mellom ulike forskningskulturer, som tidligere ikke hadde en samhandlingsarena.

De mange som støttet Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjorårets TV-aksjon var med på å gi demensforskningen i Norge et stort løft. Det gir en mulighet til å bygge broer mellom forskere som jobber på hvert sitt felt. Sammen kan de forsterke den nasjonale forskningsinnsatsen, i samarbeid med gode internasjonale forskningsmiljøer.

Ved å etablere et demensnettverk på tvers av forskermiljøene i Norge, vil Nasjonalforeningen for folkehelsen stimulere dette ytterlige. Hvis det også bevilges offentlige midler, kan forskermiljøene fortsette det fruktbare samarbeidet de allerede har etablert med TV-aksjonsmidlene.

Resultatet vil være at flere mennesker med Alzheimer kan bevare sin evne til å tenke, foreta beslutninger og være selvstendig hele livet. Det vil ha stor betydning for mange i hele verden.