Archive for December 23, 2014

Hvorfor har vi 150 venner?

Hvor mange julekort sendte du i år? Sjansen er stor for at det ikke er mange. Men hvor mange har du ønsket god jul – på en eller annen måte? Over Facebook, Twitter og så videre? Sjansen er stor for at tallet ligger i området rundt 150.

Sjansen er også stor for at omtrent halvparten av disse personene ikke er blant dine nærmeste venner – for så mange har du ikke – og heller ikke blant dine bekjente, men snarere er perifere grandtanter og deres like.

Antropologer og evolusjonsbiologer har argumentert for dette en stund nå, og de har også gitt det et navn: Dunbars tall – antallet venner og bekjente et menneske har, antallet stabile sosiale relasjoner. Ikke alle har 150 stykker, noen mange flere, andre adskillig færre – men snittet ligger altså rundt disse 150. Hvorfor?

Vennskap og flokk

Det har å gjøre med flere faktorer; med vår sosiale livsform, praktiske omstendigheter og intelligens.  Og det har flere pussige, noen vil si morsomme konsekvenser.

Den mest interessante går under navnet ”vennskap”.

Vi har altså en krets av 150 mennesker som vi forholder oss til. Sånn cirka halvparten av disse er slekta, tjukkeste sådan – alltid der, alltid til å stole på. I tykt og tynt. Bare bikkja di er bedre. Det er kanskje derfor vi sørger for at tante Gertrud og onkel Ludvig får sine julekort – selv om vi knapt har sett dem på fire år?

Slekta er imidlertid ikke alltid dem du i dagliglivet ville kalle ”dine nærmeste”.

For å komme oss videre, tror jeg vi skal gå rett på dette merkelige fenomenet ”vennskap”.

Ikke uventet; mennesket er ikke alene om å knytte vennskapsbånd. De fleste dyr forholder seg til hverandre, til og med høns holder orden på naboen. Det er imidlertid bare de aller mest intelligente dyrene som holder seg med ekte venner. Blant disse, finner vi menneskeaper og andre intelligente primater, elefanter, hvaler, hester, kameler, ulver og hunder.

Mange dyr lever i flokk, men det er ikke tilfeldig at alle de ovenfor nevnte lever i mer avanserte flokker, i stabile sosiale grupper. Generelt gir en flokk beskyttelse, både for fisker, fugler, antiloper og mennesker. Men en flokk antiloper er egentlig bare en mengde dyr som løper og beiter sammen. En flokk mennesker har en komplisert indre struktur.

Akkurat som en hønseflokk, har også menneskene ledere og rangorden – noen er ubestridte enere, omsvermede, bejublede.  Andre står nederst, alene. En sårbar posisjon. I motsetning til hakkekyllinger, er vi mennesker i stand til å gjøre noe med dette. Er vi lure nok, kan vi hjelpe oss selv ved å danne allianser, knytte vennskap.

Venner er altså gode å ha. Du er sårbar alene, men sammen med vennene dine er du sterk: De gir deg trygghet, de gir deg status, de hjelper deg når du trenger det – og selvfølgelig er de morsomme å være sammen med.

Men tenker du etter, er ikke alle venner like meget så. Vi har noen få bestevenner, og deretter rangerer du folk i lag på lag utover – mer og mer perifere venner, helt til du går over til å kalle dem bekjente.

Det samme gjelder for så vidt også for hester og sjimpanser. Og ulver. Uavhengig av hvilken art vi snakker om, pleier den indre krets å bestå av cirka fem individer, det neste laget 10 og deretter en gruppe på cirka 35 mer perifere. Omtrent her stanser en dyreflokk, og, påstår forskerne, flokker av nå utdødde, tidligere menneskearter. En flokk antiloper kan inneholde uhorvelig mange individer, for ikke å snakke om en sildestim, men flokker som er organisert sosialt avansert er nødt til å være mye mindre. Hjernekapasiteten strekker rett og slett ikke til. Det er for mye å holde orden på.

Husker 1500 navn

Vi moderne Homo sapiens har imidlertid klart å sprenge disse grensene, og har innført to nye nivåer.

I det vi passerer 50, som ofte er antallet individer i en lokal familiegruppe, må vi forholde oss til individer vi vet en del om, men ellers ikke bruker veldig mye tid på. Likevel har vi et forhold til dem. Vi stopper og slår av en prat, nikker når vi passerer dem i korridoren, signaliserer at vi anerkjenner deres eksistens. De er «bekjente».

Vi har nå nådd Dunbars tall, antallet stabile sosiale forhold vi er i stand til å holde ved like – og det varierer fra cirka 100 til 250, med 150 som et typisk tall. Halvparten av dem er slekta – tjukkeste og tynneste, resten plukker du selv. Det er et antall forskerne stadig finner igjen når de spør og studerer folk – og det pussige er at de mener å finne det igjen også i en rekke andre sammenhenger – som i militære enheter, nomadisk stammer, selvforsynte landsbyer og så videre.

Det finnes ett lag utenpå her igjen – med en størrelse på cirka 1500. Dette er nær grensen av hvor mange navn et menneske er i stand til å huske. Men våre sosiale relasjoner stanser opp lenger før vi kommer dit. Forklaringen kommer straks.

Kompliserte sosiale forhold

Vi har nå plantet en løk – skall på skall av relasjoner. Hvert lag har sin funksjon. Du kan stole på de nærmeste for personlig beskyttelse og hjelp, mens de større gruppene for eksempel sikrer deg mat, og hele stammen sikrer deg beskyttelse, for eksempel mot rovdyr eller fiender.

En slik sosial struktur fordrer intelligens. Antilopen trenger kanskje å vite hvilket individ det står ved siden av, et menneske må vite mye mer. Vi må kjenne hele stammens struktur. Hvem er venn med hvem? Hvem er uvenner? Hvis jeg utfordrer ham, hvem andre kommer ham til unnsetning? Hvor sterk er han – sosialt? Hvor sterk er hans vennegjeng, i forhold til min?

Et stort og komplisert nettverk av sosiale relasjoner, med andre ord. Du skal ha en god hjerne for å kjenne det ut og inn. Dermed ser vi en sammenheng mellom vår hjernekapasitet, og antallet sosiale forhold vi kan dyrke. Det finnes en grense. (Og glem alle Facebook-vennene dine – de er ikke ekte.)

Det som er viktig, er altså antallet og kompleksiteten av sosiale relasjoner, ikke antallet individer i seg selv. Flokk har noe med hjerne å gjøre.

Venner tar tid

Det er imidlertid ikke bare hjernekapasiteten som bestemmer størrelsen på sosiale flokker. Her kommer vi nok en gang tilbake til vennskapet. Og til et annet tricky fenomen: Tid. Vennskap må holdes ved like, de er ikke som slektskap. Bruttern kommer alltid og hjelper deg. Uansett! Du har kanskje ikke sett ham på et år – han er like fullt broren din. Dere er forpliktet overfor hverandre gjennom en saus av ubrytelige genetiske og sosiale kontrakter.

Vennskap er skjørere. Noen er venner for livet, andre kommer og går. Kaller du en mann din venn hvis han ikke stiller opp når du trenger ham? Er hun en venn hvis hun ikke har ringt deg på et år? To år? Eller en måned? Forskere har hevdet at hvis du holder deg unna en venn i ett år, reduserer det kvaliteten på vennskapet med en tredjedel.

Dermed, nok en gang, tid.

Og tid er en begrenset ressurs.

Aper. Du ser alltid sjimpansene sitte og plukke og stelle på hverandre. Det er ikke tilfeldig hvem de velger å betjene. De bedriver vedlikehold. De koser og klør vennene sine, ikke tilfeldig forbipasserende. En grunn er at kløing holder relasjonene varme, en annen er at kløingen forbruker tid – som jo er en begrenset ressurs.

Gode venner krever en times daglig omsorg. Sjimpanser lever i tropene, og har ingen kunstig belysning. De har dermed tolv timer til disposisjon. Og de skal finne mat, spise den, ta seg av unger, ha sex.  Antallet venner begrenser seg selv.

Sosial kapital

Vi kan tenke på den tid vi setter av til å ta vare på slekt og venner som vår sosiale kapital – en gitt sum vi har til rådighet, og kan fordele på venner og bekjente. Forskere har målt, og funnet at cirka 40 prosent av denne sosiale tiden bruker vi på våre fem næreste – som hver dermed får cirka 8 prosent av vår tid. De neste 20 prosent bruker vi på de neste 10 – i vår innerste sirkel av 15. Disse får da 2 prosent av vår sosiale kapital. De 35 neste av våre innerste 50 blir deretter begunstiget med 0,4 prosent hver av vår dyrebare sosiale tid. Og de 100 neste får deretter en mengde tid, tilsvarende at vi sees sånn cirka en gang i året.

Prosentene holder for flere arter, men når det gjelder antallet, kan vi mennesker gjøre det bedre enn de andre. Vi har jo den bedre hjernen, den som gjør oss i stand til å holde orden på et nettverk av relasjoner, og i tillegg har vi en annen vesentlig evolusjonær nyvinning: språk. Språk sparer tid.  Vi trenger ikke lenger å sitte oppå hverandre mens vi dyrker vennskap, og vi trenger ikke lenger dyrke ett av gangen. Vi kan småprate, le og vitse – være venn med – tre eller fem eller kanskje enda flere – samtidig. Vi kan gjøre det på avstand, til og med over avstand i tid. Vi har jo som sagt denne glimrende hjernen.

Så – er du et normalt menneske, har du sendt julehilsener til et sted mellom 100 og 250 mennesker – på Facebook, epost og så videre og så videre. En sjimpanse eller en neandertaler ville ha hilst til 50, kanskje? Sjøl har jeg sendt null – vet ikke helt hva det gjør meg til …

Juleevangeliet på gammalnorsk

Her om dagen la Ivar Berg ut juleevangeliet på gammalnorsk (Luk 2, 1-20) på Facebook-profilen sin. Ivar er postdoktor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU og ein av høvesvis få foskarrekruttar til faget norrøn filologi her til lands. Glad som eg er i det gamle språket vårt (meir om det nedanfor – mykje meir!), tykte eg teksten kunne få nå litt vidare ut. Julaftan 2009 la eg ut ein bloggtekst med juleevangeliet på elvdalsk, med opplesing av Lena Willemark, og dette får bli ei slags oppfølgjing av det – opplesing vert det rett nok dårleg med. 

Teksten Ivar la ut, er teken frå Gamalnorsk homiliebok, utgåve etter Gustav Indrebø, side 38, og i følgje han sjølv «varsamt normalisert». Slik «lyd» det (samanlikn med Indrebøs «original» her):

Augustus konungr sende boðorð um allan hæim at láta ríta manntal í hverri borg, at hann vissi hvé mykinn skatt hann skyldi hæimta ór hverjo heraðe.

En sjá rítning hófsk fyrst af Syrlandsjarle, þæim er Cyrinus hét, ok fór þá hverr til síns heraðs. 

Ðá fór Josef ór Galilea í borg Davið þá er Betlehem hæitir með festarkono sinni Marie, því at þau váro ór kyni Davið. 

En er þau váro þar, þá fyldosk dagar Marie ok bar hon son sinn frumgetenn ok vafðe hon hann í ræifum ok lagðe hann í eto, því at eigi var rúm í gestaskála. 

En hirðar váro í því heraðe ok heldo náttvǫko yfir hjorð sinni. 

Engil guðs stóð hjá þæim ok skæin mykit ljós yfir þá ok ræddosk þæir. 

En engillenn mǽlte við þá: Eigi skolo þér ræðask, því at ek boða yðr mykinn fagnað þann er vera mǫn ǫllum lyð, því at í dag er borenn grǿðare hæims Kristr drottenn í borg Davið. 

En þat er yðr at marke at þér munuð finna barn vaft í ræifum ok lagt í eto. 

Ðá gerðesk fjolðe engla með þessom æinum engle, ok lovaðo aller guð ok mælto: Dyrð sé guði á himnum ok á jorðu friðr monnum er gott vilja. 

En er englar hurfu frá þæim, þá mælto hirðar með sér: Fǫrum vér allt í Betlehem ok sjám orð þat er gorzk hefir ok drotenn syndi oss.

Ðá fóro þæir skyndilega ok funno Josef ok Maria ok barn í eto lagt. 

En er þæir sá, þá kendo þæir orð þat er þæim var sagt ok undraðosk allir er þessor tíðende høyrðo er hirðarner sǫgðu. 

En Maria varðvæite oll orð þessor í hjarta sínu. 

En hirðar hurfu aptr ok lofaðo guð í ollum lutum þæim er þeir hǫfðu sétt eða høyrt. 

Dette er verkeleg gammal norsk og ikkje det normaliserte norrønt vi vanlegvis møter og som i større grad reflekterer gammalislandsk enn gammalnorsk. Det tydelegaste teiknet på dette er endingsvokalane -o og -e istadenfor -u og -i. I første vers har vi til dømes hverjo heraðe mot det gammalislandske hverju heraði, dativ eintal av ‘kvart herad’. I diskusjonen etter Ivar sitt innlegg går det elles fram at gammalnorsk har den ubrotne forma eta ‘stall’ (i teksten i dativ eto) der islandsk har jata. (Om du lurer på kva ‘brytning’ og ‘ubroten form’ er, kan du lesa meir her.)

Eg sa innleiingsvis at eg er glad i det gamle språket, og lat meg nytta høvet til å gjera nærmare greie for mitt forhold til norrønt – sjølv om det sjølvsagt er totalt irrelevant for presentasjonen av juleevangeliet. Eg tok nordisk som første fag då eg byrja på Universitetet i Bergen hausten 1987. Etter at eg hadde innsett at det var uhøveleg å ta italiensk grunnfag, gjekk eg rundt på dei andre språkinstitutta og bad om råd. På Nordisk institutt vart eg vist inn på kontoret til ein professor som spurde meg kvifor eg kunne tenkja meg å ta nordisk grunnfag. Eg svarte at eg hadde ei særleg interesse for norrønt og dialektar. Professoren tykte det var eit godt utgangspunkt, og eg byrja på faget. På eksamensfesten eit knapt år seinare fortalde denne professoren meg at han nesten hadde falt av stolen då eg hadde oppgitt norrønt og dialektar som motivasjon for å studera nordisk – han var langt meir vand med at studentane var drivne av interesse for litteratur. Vedkommande heitte Magnus Rindal, den gong professor i norrøn filologi ved UiB og seinare det same ved UiO.  

Magnus var rett nok ikkje læraren min i norrønt. Eg hadde Bjarne Fidjestøl gjennom to semester, og eg trur aldri eg har hatt ein betre lærar på universitetet. Eg såg alltid fram til timane hans. Seinare forlet eg nordiskfaget til fordel for allmennlingvistikken som eg har hovudfag i frå 1994 med oppgåva The syntactic source and semantic reflexes of the Definiteness Effect, der eg samanlikna bestemtheitsrestriksjonen i presenteringssetningar i norsk og finsk (og engelsk). Då hadde eg i heile 1993 studert ved Helsingfors universitet, mogleggjort av eit stipend under kulturavtalen mellom Noreg og Finland.

Men skjebnen skulle føra meg nærmare norrønt att. Medan eg avslutta hovudfaget, sendte eg inn nye søknader om kulturavtalestipend, denne gongen både til Finland og til Island. Bjarne Fidjestøl skreiv tilråding til meg til islandssøknaden. Eg vart innstilt til begge, og no måtte eg velja: Skulle eg følgja det fennistiske eller det nordiske sporet? Det vart Island på meg: Studieåret 1994/1995 var eg sagaøya og lærte meg islandsk samtidig som eg la grunnlaget for vidare forsking på komparativ nordisk syntaks.

Nokon norrønforskar vart eg rett nok ikkje av opphaldet på Island. Det var heller aldri meininga. Men ved at eg lærte meg islandsk, fekk eg eit heilt anna forhold til det gamle språket rett og slett ved at eg mykje lettare kan lesa norrøne tekstar og ved at eg fekk meir operative grammatikkunnskapar. Og då eg i januar i år vart tilsett som professor i nordisk språkvitskap ved UiT, fekk eg god bruk for denne kunnskapen. UiTs professor i norrøn filologi, Endre Mørck, var ute i forskingspermisjon, og det var då naturleg at oppgåva med å undervisa innføringsemnet i eldre språk og språkutvikling falt på meg. Og det tykte eg var berre kjekt! No fekk eg altså undervisa i det emnet som i utgangspunktet hadde ført meg til nordiskfaget. Ringen var slutta!

Endre Mørck er framleis ute i forskingspermisjon og skal vera det heile 2015 (heldiggrisen!), og eg skal igjen undervisa innføringsemnet i eldre språk kommande vårsemester (helddiggrisen!). Eg har alt byrja å gle meg! Og sjølv om dette stykkjet eigentleg handlar om gammalnorsk, vel eg å avslutta med ei helsing på moderne islandsk:

Ég óska ykkur öllum gleðilegra jóla og farsæls nýs árs!

Ikke så lurt å belønne barn med gaver

«Hvis du er snill i hele år, så kommer nissen med gaver!» Slike utsagn er godt ment, men blir det brukt som middel i barneoppdragelsen, kan du gjøre barna en bjørnetjeneste.

Foreldre som belønner barna med gaver som ledd i oppdragelsen, kan gi dem utfordringer senere. Personer som hadde opplevd dette i barndommen, ble mer materielt innstilt da de ble voksne, med alt det kan medføre av negative konsekvenser.

Det viser en ny studie fra University of Missouri og Illinois University i Chicago.

Belønning av skoleresultater

Forskerne ville finne ut om hendelser i barndommen og foreldrenes oppdragelsesmetoder kunne forklare hva slags forbrukeradferd personene fikk i voksen alder. Det var særlig tre strategier som førte til mer materialisme, fant forskerne ut:

  • Å belønne barn med gaver når de har oppnådd noe, som å gjøre det bra på fotballaget eller oppnå beste karakter på skolen.
  • Å gi gaver som en måte å vise hengivenhet.
  • Å straffe barn ved å ta fra dem eiendeler, som eksempel favorittleken eller et videospill.

Når foreldre bruker materielle goder som middel for å oppnå en ønsket oppførsel, vil det påvirke hvilke holdninger barna får som voksne overfor seg selv og andre.

Måler suksess i antall ting

Disse personene målte i større grad enn andre både egen og andres suksess i livet ut fra hvor mange materielle goder man har, og hvor høy kvalitet det er på tingene.

De trodde også at de ville bli mer attraktive overfor andre hvis de anskaffet seg visse eiendeler.

Deltagerne som hadde opplevd at foreldrene både hadde gitt dem materielle belønninger og materiell straff i barndommen, beundret i større grad personer med dyre eiendeler.

Avvisning og materialisme

Også andre former for oppførsel fra foreldrenes side så ut til å være koplet til en mer materialistisk holdning som voksen.

Forskerne fant for eksempel en sammenheng mellom dem som hadde opplevd avvisning og materialisme.

De som følte at foreldrene enten ikke hadde hatt tid til dem eller var skuffet over dem i barndommen, hadde økt sannsynlighet for å bli materialistiske.

700 voksne spurt

Studien er basert på intervjuer med mer enn 700 voksne personer.  Deltagerne ble bedt om å rapportere om en rekke situasjoner de hadde opplevd som barn, og hvilke former for belønning og straff de hadde fått i løpet av barndommen.

De ble også spurt om hvilket forhold de hadde til sine foreldre, og hvilke holdninger de har i dag.

Bruker ting til å definere seg selv

- Mange foreldre har en tendens til å gi sine barn materielle belønninger, uten at de er klar over hvilke følger det kan få, sier professor i markedsføring, sier Marsha Richins ved Trulaske College of Business ved Universitetet i Missouri.

Hun mener en forklaring på sammenhengen kan være at barn som får slike belønninger, blir mer tilbøyelig til å bruke eiendeler for å definere og forbedre seg selv.

- Barn som blir belønnet materielle ting, vil fortsette å belønne seg selv med materielle goder i større grad enn andre når de blir voksne. Dette er et kjennetegn ved det å ha en materialistisk innstilling, sier hun i en pressemelding.

Forskerne mener at dette gir grunn til bekymring både på personlig plan og med tanke på miljøet. Materialisme er en belastning for miljøet på grunn av overforbruk og sløsing av varer. 

Føler mindre velvære

Flere tidligere studier har vist at en materialistisk holdning kan føre til flere problemer.

De som er materialistiske oppgir også i større grad enn andre at de har et lavere trivselsnivå.

Materialistiske personer har også mye høyere risiko for å begynne med gambling og pådra seg økonomiske problemer. De har til og med større risiko for samlivsproblemer.

- Det finnes også forskning som viser at materialisme henger sammen med depresjon, angst og lav selvtillit, tilføyer professor Ellen Kathrine Nyhus ved Universitetet i Agder.

Hun viser til flere studier som har påvist slike sammenhenger.

Lær dem takknemlighet

Studien har Richins utført i samarbeid med Lan Chaplin, førsteamanuensis i markedsføring ved Illinois University i Chicago.

- Det er greit å ønske å kjøpe ting til barna, men husk å oppmuntre dem til å være takknemlig for alle mennesker og ting de har i sine liv, sier Chaplin.

Hver gang barna uttrykker  takknemlighet, blir de mer bevisst på hvor heldige de er, noe som baner vei for dem til å være mer sjenerøse og mindre materialistiske. Det barna virkelig trenger er din tid og oppmerksomhet, sier Richins. 

Ifølge forskeren kan man dempe materialistiske holdninger ved å lære barna takknemlighet og gavmildhet. 

Referanse:

Marsha Richins og Lan Chaplin: Material Parenting: How the Use of Goods in Parenting Fosters Materialism in the Next Generation. Journal of Consumers Research. Aprilutgaven 2015

Bra for muskelcellen at du løper

Når en muskelcelle aktiveres, forstyrres balansen inne i selve cellen. Såkalte frie radikaler, altså elektroner som har løsnet fra molekylet de hørte til, frigjøres. Disse frie radikalene søker ny tilhørighet i andre molekyler, som dermed får nye egenskaper.

De kan ødelegge proteiner og fett, og da endrer cellen funksjon. I verste fall kan for mange frie radikaler føre til celledød. Kanskje er det best ikke å belaste muskelen?

– Nei, muskler skal definitivt brukes, sier stipendiat Kristoffer Toldnes Cumming.

Han har skrevet doktorgradsavhandling om hva som skjer inne i muskelcellen under belastning. Det klassiske synet på frie radikaler er at de er skadelige. Og det stemmer jo, men de har også en annen funksjon, forklarer han:

– Det nye synet på frie radikaler er at de er en del av et system som er med på å tilpasse cellen til nye belastninger, sier Cumming.

Disse signalene fører blant annet til dannelse av nye mitokondrier. Mitokondriene er selv kraftverket som gir cellen energi, slik at den kan fungere.

Antioksidantene tar en for laget

Cumming har spesielt utforsket to systemer som beskytter cellen mot skadelig påvirkning. Det ene kalles det endogene antioksidantsystemet. Endogene antioksidanter produseres i cellen. De sørger for at cellen er i balanse gjennom å nøytralisere og balansere de skadelige frie radikalene.

– Vi kan si at antioksidantene tar en for laget. De blir gjerne til en fri radikal selv, og inntar en ny funksjon.

Det er gjort lite forskning på hvordan disse systemene påvirkes av trening hos friske mennesker. Tidligere trodde man først og fremst at det var utholdenhetstrening som førte til en økning i antioksidantsystemet. Cumming og kollegene kjenner til at også styrketrening har påvirkning, men kan foreløpig ikke si mye om effekten.

Bananfluer reddet av proteiner

Det andre systemet Cumming har sett på er såkalte varmesjokkproteiner. Navnet kommer fra den italienske forskeren Ferruccio Ritossa.

I 1962 forsket han på bananfluer i et varmeskap. Ved en feil ble temperaturen i skapet skrudd opp for høyt. Da flueforskeren kom på jobb dagen etter, var de fleste bananfluene døde. Men noen hadde overlevd! Ritossa undersøkte de overlevende bananfluene, og fant ut at et protein hadde økt i mengde som følge av varmesjokket. Dette proteinet reduserte skadene i cellene slik at fluene overlevde.

Man trodde først at økningen i dette proteinet kom som følge av økt varme, derav betegnelsen varmesjokkproteiner. Senere fant man ut at disse proteinene også øker ved andre typer stress, som for eksempel belastningen cellene utsettes for under trening.

Gjenbruk bedre enn bruk og kast

Når vi trener skjer det samme i muskelcellene våre som i bananfluenes celler da de ble utsatt for varmesjokk: antallet varmesjokkproteiner øker. Varmesjokkproteinene flytter seg rundt i cellen og redder de proteinene som utsettes for skader fra blant annet frie radikaler.

– Som med så mange andre ting, er gjenbruk mer hensiktsmessig enn bruk og kast. Når et protein først er ødelagt, må det lages helt på nytt. Varmesjokkproteiner redder skadde proteiner, slik at de kan repareres og gjenbrukes, forklarer Cumming.

Varmesjokkproteiner omtales derfor også som chaperoner. Det betyr en som hjelper andre.

At trening har positiv effekt på funksjonene i muskelcellene, er Cumming ikke i tvil om.

– Vi ser at systemet fungerer bedre hos en som er godt trent, enn hos en som ikke trener. Antioksidantene aktiveres kjapt og gjør jobben sin effektivt. Samtidig begynner varmesjokkproteinene å jobbe med restitusjonsprosessen. Jo mer du trener, jo bedre fungerer begge disse systemene.

Komplisert, vanskelig og merkelig system

Cumming påstår på ingen måte at han forstår systemet i cellene fullt ut. Det er det få, om noen, som gjør, tror han.

– Målet mitt er å forstå mer om hvordan trening påvirker systemet i muskelcellene. Når vi trener oppstår det en ubalanse inne i cellen. Jeg ønsker å undersøke systemene som forhindrer dette. Noe av oksygenet vi bruker blir omdannet til frie radikaler.

– Er dette bare en defekt i et ikke komplett system? Jeg tror heller det har en annen funksjon. Ellers er det veldig merkelig at de frie radikalene i det hele tatt ble produsert.

Tilskudd av antioksidanter bremser prosessene

Belastningen de frie radikalene påfører cellene kalles oksidativt stress. Altså er de frie radikalene oksidanter. Vitamin C og E, for eksempel, gjør det motsatte av de frie radikalene, og kalles derfor antioksidanter.

Vi trenger antioksidanter for å opprettholde balansen i cellene. Mange tar derfor antioksidanter i form av vitamin C og E som kosttilskudd. Det høres jo ut som en god ide, men er det egentlig det?

– Vitamin C og E bremser de skadelige prosessene i cellen, men de kan også bremse den normale tilpasningen til trening. Derfor skal vi ikke ha for mye av disse antioksidantene, slik vi gjerne får gjennom kosttilskudd, sier Cumming.

Han forklarer at mennesker med et vanlig bevegelsesmønster antakelig ikke vil merke noen negativ virkning av antioksidanttilskudd, men at personer som trener mye kan få redusert treningseffekt.

– Når man trener en hard økt, øker mengden varmesjokkproteiner og flytter seg til skadde områder i cellen. Tar man tilskudd av vitamin C og E uteblir noe av responsen. Vi trenger varmesjokkproteinene fordi de forbedrer restitusjonsprosessen, og de gjør at det ikke oppstår skade i cellen, forklarer stipendiaten.

Mange vidunderkurer er tilgjengelig for oss som forbrukere, men Cumming forklarer at det finnes lite belegg for å anbefale snarveier gjennom for eksempel kosttilskudd.

– Et sunt kosthold med normalt antioksidantinnhold er min anbefaling, sier han.

Bakgrunn:

Kristoffer T. Cumming disputerte på Norges idrettshøgskole 10. desember over avhandlingen Heat shock proteins and endogenous antioxidants in skeletal muscle – Acute responses to exercise and adaptations to training. Sammendrag

Det er ikke alltid best å gi forskjellige gaver til alle

Å finne den perfekte julegaven er aldri lett, og det blir ekstra vanskelig når du skal kjøpe gaver til mange samtidig.

Forbrukere flest er så ivrige etter å gi vidt forskjellige gaver til sine venner, at det overskygger hva mottakeren egentlig foretrekker å få, ifølge en ny studie.

Overfokusert på variasjon

Noe skjer når vi skal kjøpe gaver til flere samtidig. Vi blir altfor opptatt av å gi ulike gaver til de forskjellige mottakerne. Resultatet kan bli at vi gir noe som ingen av dem liker.  

- Å ha flere mottakere i tankene, gjør at kjøperen forandrer fokus når de skal bestemme seg for gaver, skriver Mary Steffel ved Universitetet i Cincinnati og Robyn A. LeBouf ved Universitetet i Florida.

Du risikerer å bli så overfokusert på å skaffe forskjellige gaver til hver enkelt, at det overskygger hva du innerst inne vet de foretrekker. Noen av vennene dine kan jo ha de samme interessene.

Dette skjer selv når du vet at mottakerne ikke vil kunne finne ut av at de fikk samme gave. 

Over-individualisering

Forskerne har gitt dette fenomenet et eget begrep: over-individualisering. Det går ut på at vi velger et bredt spekter av  gaver når vi skal kjøpe til mange på en gang.

Ironisk nok betyr dette at jo mer gjennomtenkt vi prøver å gjøre gaveinnkjøpene, jo mer sannsynlig blir det at vi velger bort gaver som ville blitt bedre likt.

Fenomenet ser ut til å oppstå fordi giverene oppfatter hva de ulike mottakernes foretrekker på en annen måte, når de vurderer mottakerne sammen i stedet for hver for seg.

Tidligere studier viser at julegaver er samfunnsmessig sløsing, penger er bedre å gi. 

Dropper den beste gaven

Forskerne utførte seks eksperimenter, hvor de ba kjøperne velge gaver til èn eller flere personer. I alle studiene var en gave på forhånd plukket ut til å være mer appellerende enn de andre tilgjengelige presangene.

Da giverne skulle kjøpe en gave til bare en mottaker, hadde de en tendens til å velge den gaven som de følte var midt i blinken.

Men, da de skulle kjøpe til flere mottakere, fikk de en tendens til å droppe den mest appellerende gaven til fordel for å gi ulike gaver til hver enkelt person. Og ikke bare valgte de bort den beste gaven til èn av vennene, men til alle.

Sportsmagasin og reisemagasin

I et av forsøkene fikk giveren mulighet til å gi et abonnement på et tidsskrift til to av sine venner. Begge vennene var sportsinteressert.

Men i stedet for å gi begge vennene det samme sportsmagasinet, får giveren det for seg at hun skal velge et teknologimagasin til den ene vennen og et reisemagasin til den andre. Selv om begge vennene ville ha foretrukket sportsbladet, og giveren ville ha gitt det hvis hun skulle kjøpe til bare èn av vennene.

- For å hjelpe forbrukere fra å miste oversikten over hvilke gaver mottakerne vil sette mest pris på, oppfordrer vi giverne til å tenke på den typen gaver som mottakeren mest sannsynlig ville valgt selv, i stedet for at det for enhver pris må være ulike gaver til alle, konkluderer forskerne.

Selv om det altså betyr at du ender opp med å gi den samme gaven til alle. 

Referanse:

Mary Steffel , Robyn LeBeouf: Overindividuation in Gift Giving: Shopping for Multiple Recipients Leads Givers to Choose Unique but Less Preferred Gifts. Journal of Consumer Research, 1167-80. Sammendrag. 

Professorens pølsetips

Trygve Magne Eikevik er egentlig professor, og spesialist på konservering og nedfrysing. Han er også med på et prosjekt der forskerne tester ut frysetørking av ulike ingredienser for en restaurant i Trondheim. 

Disse kunnskapene får han også bruk for når han skal lage ferske og gode pølser – ikke bare i jula, men hele året igjennom.

Det kan du også gjøre, og professoren deler gjerne både tips og oppskrifter på julepølser og medisterpølser.

Eikevik har laget sine egne pølser i 30 år, etter at han og kona Randi fikk en pølseoppskrift fra svigermor som de måtte prøve ut en gang i 1984 eller 1985 eller så. Siden har de fortsatt.

Enzymer får kjemien i gang

– Egentlig er det bare snakk om temperatur, mener Eikevik selv.

Det er ingen heksekunst å blande ingrediensene, men de bør være kalde. Han anbefaler å ha ingrediensene liggende i fryseren en time eller to for å få til den rette temperaturen og konsistensen ved oppmaling.

– Dette har med enzymer å gjøre, sier Eikevik.

Enzymer er stoffer som er nødvendige for at kjemiske prosesser skal komme i gang og holdes i gang. De opererer ulikt under ulik temperatur. Egentlig betyr dette at ingrediensene må få godgjøre seg i fryseren for at pølsene skal bli saftige nok.

– Så maler jeg opp ingrediensene, blander dem og tilsetter krydder. Jeg elter til massen blir seig, forteller professoren.

Massen han da får, setter han kjølig natten over. Dette er for at smaken skal spre seg og pølsemassen få godgjøre seg.

Selv bruker han vanligvis bare salt og pepper i julepølser, men det er en smakssak og avhenger nok av pølsetype. Deretter er det tid for å stappe pølsene.

Pølsestapper – også kald

Det blir ikke pølser uten at du har noe å stappe pølsemassen inn i. Selv kjøper han ferdig pølsetarm – svin- og fåretarm – på butikken.

Du er nødt til å ha pølsemakerutstyr også. Slike finnes for eksempel å få kjøpt på nettet. Eikevik har gått et skritt videre ved å lage en selv.

Han legger pølsestapperen kjølig også. Det hjelper ikke om pølsemassen er kald nok om pølsestapperen fortsatt er varm.

Selv bruker han i hovedsak to maskiner. Den ene er en hånddreven pølsemaskin han har kjøpt fra Tyskland. Den kan lage opptil seks kilo pølser i slengen, og er den han bruker når det skal lages store porsjoner til jul. Julepølsene og medisterpølsene, det folk flest kaller sosisser nå for tida, lages på denne maskinen.

Men seks kilo er jo en drøy porsjon om du bare skal ha noe godt til grillen om sommeren. Derfor har han selv laget en liten pølsstapper der han kan lage et halvt eller ett kilo pølser.

Denne pølsestapperen minner mest om en forvokst versjon av silikonsprøyten mange har brukt under oppussingsarbeid hjemme. Da kan han presse ut pølsene med håndmakt.

Henges til tørk

Prosessen videre avhenger litt av hva slags pølser han lager.

Vanlige lammepølser kan mer eller mindre gå rett på grillen. Men julepølsene henger han til tørk i to-tre dager. Selv har han innrettet eget tørkeskap på loftet, der julepølsene kan henge ved siden av fenalår og pinnekjøtt.

– Pølsene må henge kaldt og luftig.

Kanskje kan de henge på loftet. Kanskje har du tilgang på en kjølig kjeller.

Spesialist på konservering

Lager du en stor porsjon, er det ikke sikkert at du vil spise alle pølsene på en gang heller. Da vil du kanskje fryse dem ned. Egentlig er det dette professoren er spesialist på. Konservering og nedfrysing.

- Jeg spiste noen julepølser i november. De var fra i fjor sier han, og mener at de var gode.

Da holder det nok ikke med å legge pølsene i en plastpose, slenge dem i fryseren og håpe på det beste.

– Jeg vakuumpakker alt jeg fryser ned, sier Eikevik.

Dette høres jo veldig avansert ut, men vakuumpakkere er billige og lett å få tak i.

– Alle bør ha en vakuumpakker, mener Eikevik.

Frysetørker

Når han ikke lager pølser, er han opptatt med 12 til 13 mastergradsstudenter. Han får ikke mye tid i laboratoriet selv lenger, men er involvert i mange ulike prosjekter.

For tida jobber han blant annet med frysetørking av vevsprøver. Dersom de lykkes, betyr det for eksempel at kreftprøver kan frysetørkes og oppbevares i et vanlig kjøleskap istedenfor i spesialiserte fryserom. Da er det enorme beløp å spare for mange. Forsøkene hittil er lovende.

Mango og tomater

I restaurantprosjektet han er involvert i, frysetørker forskerne ulike ingredienser. En prøve på frysetørkede tomater og mango avslører at om det gjøres rett, får du en svært konsentrert smak som nok kan sette en ekstra spiss på et måltid.

– Vi har jo bare fjernet vannet, sier han.

Men frysetørket mango blir nok ingen hovedingrediens under julemiddagen hjemme hos Eikevik. Da går det i pinnekjøtt og egenproduserte julepølser.

 

Julemoro og drama på Sørpolen

Det er adventstid på forskningsstasjonen Maudheim i Antarktis. John Giæver og besetningen har vært isolert lenge på stasjonen. Mer enn to år er gått siden de satte sin fot på isbremmen. Jula nærmer seg, en jul som igjen må feires langt hjemmefra.

Et lyspunkt i adventstida blir Luciafeiringen .

Ekspedisjonsleder John Giæver ser ut som han blir tatt på sengen av Sankta Lucia, alias Stig Hallgren, med et brett nylagde Luciaboller.

På denne tiden var kanskje ikke Luciafeiring vanlig i Norge. Den moderne Luciafeiringa oppsto i Sverige på slutten av 1800-tallet og i 1927 ble det første Luciatoget arrangert i Stockholm. Siden da har Luciafeiring blitt en viktig del av adventstida i Sverige.

Hallgren var svensk fotograf og altmuligmann på Maudheimekspedisjonen, og kom til Antarktis i 1951, altså da ekspedisjonen var inne i sin andre sommer.

Skipet «Polarbjørn» kom hver sommer med nye forsyninger, og noen av mannskapet ble byttet ut. Hallgren hadde altså nylig ankommet da dette bildet ble tatt. 

Bildet vitner om at her har kreative sjeler trådd til. Parykken er laget, for den sto sannsynligvis ikke på lista over utstyr som skulle sendes til Antarktis. Det samme er nok den hvite skjorten og lyskransen Sankta Lucia bærer på hodet.

Improvisasjon var vanlig på ekspedisjoner, de brukte det de hadde for hånda. På lange ekspedisjoner var det også vanlig og både kle seg ut, lage sketsjer, synge sanger og lignende for å holde humøret oppe. Så isolert som de var, så måtte de sjøl stå for underholdninga, noe mange bilder i Norsk Polarinstitutts bildearkiv vitner om.

To kilometer tykk is

Den norsk-britisk-svenske ekspedisjonen til Antarktis i 1949-1952 var den første internasjonale forskningsekspedisjonen til Antarktis. Ekspedisjonen kom tilbake i 1952 med enestående resultater hvor blant annet seismiske målinger fastslo at isen i noen områder var over 2000 meter tykk.

Ekspedisjonen var utfordrende, og John Giæver fra Norsk Polarinstitutt måtte håndtere flere kritiske situasjoner.

En geolog fikk en steinsplint i øyet, og for å beholde synet på det andre øyet, måtte det skadede øyet fjernes. Øyeamputasjonen ble utført av ekspedisjonslegen med hjemmesnekrede instrumenter og med forskere som operasjonspersonell.

Mann på isflak

Det som nok preget ekspedisjonen mest var en beltevogn som raste ut i sjøen i februar 1951. Tre omkom. Den svenske fotografen Stig Hallgren, Lucia fra bildet over, overlevde. Han måtte gjennom en umenneskelig svømmetur i det iskalde vannet før han klarte å komme seg opp på et stort isflak, ved hjelp av tollekniven han hadde i beltet.

Her trådde han rundt for å holde varmen og ropte på hjelp. Til alt hell ble han hørt av telegrafisten Rogstad som var blitt urolig og dro ned til iskanten for å se etter beltebilen.  En redningsaksjon ble igangsatt, men det skulle ta tid. Det var fire meter fra iskanten og ned i sjøen på laveste punktet. Isflaket Hallgren befant seg på, var på tur utover fra isbremmen, og det måtte en båt til for å redde han. De hadde en dorry, en tung sjøgående båt på stasjonen Maudheim som lå noen kilometer unna, men den var begravd under flere meter hardpakket snø. 

Mennene på stasjonen jobbet så hardt at de flere måtte spy underveis. En kamp mot klokka. Hvor lenge kunne Hallgren holde ut på isflaket, og hvor langt kunne isflaket drive av sted på den tida det tok dem å få ut båten. Timene gikk, og omsider hadde de fått trukket båten til iskanten og fikk lempet den utfor iskanten og i sjøen. Sledene båten ble trekt på knustes til pinneved i det båten traff sjøen, men båten holdt.

Dermed var det å ro etter isflaket med Hallgren som var ført med strømmen ut av Norselbukta, og nå var ute av syne. Mennene rodde for livet, og etter 13 timer ble Hallgren berget om bord i båten og fikk varme klær.

Referanser:

 John Giæver: Maudheim. To år i Antarktis. 

Les mer om Maudheim-ekspedisjonen på Polarhistorie.no

Se flere bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildearkiv.

Prosessorfremtiden som aldri ble

HP annonserte nylig at deres nye servere Superdome X og Nonstop X vil være utstyrt med Intel Xeon-prosessorer og ikke det som en gang var fremtidens prosessor, Itanium.

Det markerer nok slutten på en snart 20 års ferd i elektronikkens motbakke.

Vi har snakket med Martin Ringel. Han jobbet i HP den gangen man mente at Itanium var løsningen på utfordringene datidens prosessorer hadde.

— Teknologien bak ideen til det som ble til Itanium er fra 1970-tallet, men ble omfavnet av HP på 1990-tallet. De hadde sin HP-RISC prosessor, men slet med å få mer enn rundt halvannen instruksjon utført per klokkesyklus. Det var jo på en tid hvor antall transistorer var begrenset i forhold til i dag og styreelektronikk, cache-hukommelse og andre ting som kunne få fart på sakene måte konkurrere om plassen. I dag har vi strukturer på 14 nanometer og kan gjøre nesten alt vi vil selv om vi fremdeles sliter med de samme fundamentale utfordringene. Den gangen var strukturene på rundt 180 nanometer. Da var det interessant å se på om vi kunne behandle veldig lange ord samtidig og øke ytelsen på den måten. VLIW – Very Long Instruction Word og EPIC var født. Både HP og Digital kjøpte hver sin del av et selskap som drev med denne teknologien – Multiflow Computer – og det var starten på Itanium, sier Ringel.


Var der i starten: Martin Ringel var i HP og jobbet med den Itanium­teknologien som skulle bli den store 64-bits prosessoren til Intel.

Trengte noe nytt
For å komme ut av instruksjonsknipa satset HP på VLIW. Men det var ikke enkelt. For å få plass til alt som skulle inn på brikken, og effektivisere den ble mye av kompilatorjobben som var vanlig å kjøre på prosessoren, flyttet ut til programvaren. Det var en stor utfordring og en av oppgavene Ringel ble satt til.

Men HP skjønte også at de ikke maktet å dra det nye teknologilasset alene. Derfor fikk de med seg Intel på laget. Intel mente at de trengte noe nytt. X86-arkitekturen var gammel og når man skulle ta spranget fra 32 til 64 biters arkitektur var det et bra tidspunkt å introdusere noe nytt. De fikk med seg både Sun og IBM på dette.

Slapping
Etter mange utsettelser og forsinkelser kom den første Itaniumprosessoren på markedet. Den imponerte ingen. Markedet likte heller ikke at hverken operativsystem og programvare måtte skrives om for å tilpasses Itanium, men så store som Intel var så begynte jobben likevel.

Den første utgaven hadde to kompromisser innebygget. Det var bygget inn kompatibilitet for både HP RISC og X86 for at både HP og Intel skulle få en enklere overgang fra sine daværende prosessorgenerasjoner. Problemet med slik emulering er at det tok verdifull plass på det tilgjengelige silisiumet og prosessoren ble ikke sprekere av det.

Skudd for baugen
– Det første skuddet for Itaniumbaugen kom da AMD lanserte en 64 bits versjon av X86. Markedet jublet. AMD hadde allerede en arkitektur som var mer effektiv enn Intels egen. Ikke lenge etter kom de også med flerkjerneteknologi. Da var det helt klart at Intel måtte svare og utvide sin X86-prosessor til 64 bit. Dermed var Itaniums fremtid som den store 64-bit høyende plattformen til Intel en saga blott. Det var Andy Grove som var sjef i Intel den gangen. Hans valgspråk var at «Bare de paranoide overlever». Han kunne selvfølgelig ikke se på at kjerneforretningen ble spist opp av AMD. Da var det bare å skyve «fremtiden» i bakgrunnen og konsentrere seg om det kundene ville ha. Fra da var det Xeon som gjaldt, sier Ringel.

Intel
Men AMD var ikke alene om å ta knekken på Itanium.

Ytelsen ble aldri det den skulle ha vært. Det prosessoren var god på var pålitelighet, oppetid og servicetilgjengelighet. Alle gode egenskaper i høyende, men ikke nok.

– Det andre store skuddet for Itaniums baug kom fra Oracle. Da de annonserte at de ikke lenger ville utvikle for Itanium eksploderte uvennskapet mellom HP og Oracle. Omtrent 50 prosent av HPs salg var avhengig av Oracles database-programvare, sier Ringel.


Selger Intanium så lenge noen vil ha, sier Intels teknologiekspert, Jan Östling

Det kan vel ikke stikkes under en stol at HPs salg av Itaniummaskiner ikke har vært rosenrødt siden Oracles programvarestøtte forsvant. Når HP nå også har forlatt plattformen er det vel svært tvilsomt om Intel ser noe poeng i å fortsette utviklingen.

– Så lenge noen vil kjøpe Itanium så kommer vi til å levere. Hvor lenge det vil skje vet ikke jeg, Det kan ta lang tid å løfte noe fra en arkitektur til en annen. Og produksjonsvolum er jo en faktor, sier Intels teknologiekspert, Jan Östling.

Trenger noe helt nytt
– Jeg mener vi ennå ikke har løst en del av de fundamentale utfordringene prosessorene står overfor. X86 er utviklet til et fantastisk nivå, men løser ikke det jeg kaller von Neuman-knipen. Det er for mange flaskehalser i det over 60 år gamle konseptet. Kanskje det er på tide å tenke prosessoren helt på nytt, og langt mer radikalt enn Itanium tok sikte på. IBMs forsøk på å etterlikne hjernen i silisium kan være en av veiene å gå, sier Ringel.

Ingen rykende digital pistol

Det begynner å tilspisse seg mellom USA og Nord-Korea. Sistnevnte beskyldes for å ha bestilt det ødeleggende kyberangrepet mot Sony Pictures. Her er det ting som skurrer.

Det amerikanere og sikkerhetsfolk kaller «attribution» i slike sammenhenger, altså en reell og ugjendrivelig identifisering av den angripende part – er meget vanskelig å fastslå. Så vanskelig at ingen nasjonalstat offisielt er blitt beskyldt for dette før.

FBI som etterforsker saken er svært vage i sine uttalelser. De peker på IP-adresser og nordkoreansk språk i kompileringen av skadevaren som er brukt. Begge deler kan med letthet forfalskes.

Det er heller ikke sånn at dette er adresser fra Nord-Korea eller deres eneste allierte, Kina.

IP-adressene er hardkodet i skadevaren som traff Sony. Ifølge denne interessante analysen dreier det seg om et knippe proxyservere i landene Thailand, Polen, Italia, Boliva, Singapore, Kypros og USA. Ressurser hvem som helst kan ha benyttet.


Marius Jørgenrud er redaktør i digi.no.

Ingen smoking internet-gun akkurat.

Hevn
Det hvite hus har lovet et «proporsjonalt svar», les straff eller tilsvarende motangrep mot Nord-Korea. Den uttalelsen får et komikkens skjær over seg når vi snakker om et land som knapt har noe internett-infrastruktur, der bare et liten elite i landets ledelse antas å ha adgang.

Ikke desto mindre ble Nord-Korea i går utsatt for et tjenestenektangrep. Det er lite trolig at det var USA som sto bak dette, noe som bekreftes av flere tjenestemenn med god kjennskap til etterforskningen av Sony-angrepet overfor nyhetsbyrået Reuters. Det samme sier ekspertene hos Arbor Networks.

Hva så med motiv? Hackergruppen Guardians of Peace (GOP) som har tatt på seg ansvaret for ugjerningen kan i praksis være hvem som helst.

Deres motiver virker uklare. Det startet med pengeutpressing mot Sony. Først etter at media spekulerte at motivet kunne være å stanse filmkomedien The Interview, der en talkshowvert hyres for å ta livet av Nord-Koreas leder Kim Jung-un, fant GOP det opportunt å fremføre dette som et krav.

Nord-Korea har formelt protestert mot denne filmen, som de oppfatter som dypt krenkende, men nekter for å ha noe med Sony-angrepet å gjøre.

Sikkerhetsmiljøet i Hewlett-Packard har laget en interessant analyse, der det fremgår at bevisene for nordkoreansk involvering er basert på indisier.

Det er også plausibelt at angrepet kan ha vært utført som en innsidejobb, kanskje av en misfornøyd ansatt eller tidligere ansatt i Sony.

Ta lærdom
Angrepet mot Sony er blant de mest oppsiktsvekkende og alvorlige vi har hørt om, ifølge det som har kommet ut av lekkasjer, og sist i Fortune også skildringer fra en Sony-ansatt som forteller hvordan de opplevde angrepet. Tapene Sony er påført kan bare regnes i hundre millioner dollars-klassen eller mer.

Et angrep av dette kaliberet vil være kroken på døra for mange. Det bør alle virksomheter merke seg, særlig de som ikke har forestilt seg og langt mindre forberedt seg på at også de kan bli ofre for noe tilsvarende.

Ikke bare fordi filmstudioet er plyndret for en enorm mengde interne data, lekkasjer av ennå ikke-utgitte filmer. Scriptet til neste James Bond-film er lekket ut. Det er også planene om en moderne remake av Ghostbusters. Dette er bare toppen av isfjellet.

Nevnte jeg den skrøpelige sikkerheten i selskapet? Her snakker vi et totalt fravær av sikkerhetsstrategi. Lister over passord til Sonys servere lå lagret i klarttekst i Excel-regneark med navn som passwords.xls. Det sier det meste.

Les generalmajor (p) Roar Sundseth, nå sikkerhetsrådgiver i Watchcom sine klare råd til hvordan virksomheter er nødt til å tenke.

Skjelettene formelig renner ut av Sony-skapet. Tenkt om det var din bedrifts hemmeligheter som nå spres for alle vinder?

Det har også kommet fram pinlig intern korrespondanse, inkludert det som blir beskrevet som Sony-sjefers rasistiske vitsing om president Barack Obama. Samt lobbyvirksomhet for å påvirke USAs lovmakere til å innføre kontroversielle sensurlover for å stanse fildeling. Lekket er også ansattes helseopplysninger og veldig mye annet som kommer til å skade filmstudioets interesser i årevis.

Sony Pictures-ansattes pc-er ble også ødelagt ved at harddiskenes master boot record ble overskrevet, men de fysiske ødeleggelsene og skadene dette har påført selskapets arbeid er bare peanøtter sammenlignet med alt annet et slikt massivt kyberangrep medfører.

Det er all grunn til at USA må reagere mot et slikt anslag, selvsagt. Det treffer i hjertet av den amerikanske underholdningsindustrien i Hollywood, men vi må kunne kreve skikkelig bevis for hvem som faktisk sto bak.

Det har vi på ingen måte fått ennå.

Jeg forventer mer for å tro på et land som tidligere har gått til krig basert på en løgn de serverte i FN.

Kritisk feil i tidsprotokoll

Flere kritiske feil er avdekket i Network Time Protocol (NTP), som svært mange IT-systemer benytter for å holde seg synkronisert mot verdens atomur.

Sårbarhetene (CVE-2014-9295) er av typen bufferoverflytsfeil og lar seg utnytte i fjernangrep over internett.

– Det foreligger angrepskode som lar uvedkommende eksekvere vilkårlig kode med de samme rettighetene som NTPd-prosessen kjører med, advarer amerikanske myndigheter i et notat.

Ifølge Telenors sikkerhetsavdeling TSOC kan sårbarhetene også utnyttes i tjenestenektangrep.

Anbefalingen er å straks oppgradere til NTP versjon 4.2.8, som ble utgitt for noen dager siden.

Siste versjon retter to av de mest kritiske feilene i protokollen. Ytterligere to mindre alvorlige forhold skal etter planen fikses i en kommende oppdatering som vil foreligge neste måned, opplyser NTP.org i en kunngjøring.

Det er Googles sikkerhetsforskere Neel Mehta og Stephen Roettger som krediteres for å ha oppdaget sårbarhetene.

NTP blir særlig brukt av UNIX-lignende plattformer, inkludert men ikke begrenset til industrielle kontrollsystemer, Linux og Mac OS X. Iallfall noen Linux-distribusjoner skal allerede ha lappesaker tilgjengelig, men ikke alle.

Apple slapp i går en sikkerhetsoppdatering som skal verne mot truslene. Alle med Mac OS X 10.10 Yosemite, 10.9 Mavericks og 10.8 Mountain Lion blir oppfordret til å straks installere oppdateringen.