Den metroseksuelle mannen dukker opp over alt – i blader, TV-serier og på film.

Det at metromannen opptrer så mange steder og i så mange sammenhenger gjør ham til et betydningsfullt fenomen i norsk populærkultur, mener Fredrik Langeland, som har skrevet doktorgradsavhandling om temaet ved Universitetet i Stavanger.

Jålete Beckham

Den britiske fotballstjernen David Beckham blir ofte pekt ut som et metroseksuelt ikon.

Beckham har brukt sarong, neglelakk, pyntet kroppen sin med tatoveringer og skifter hårfrisyre annenhver uke.

Han har posert avkledd i homsemagasinet Attitude. Samtidig framstår han som tydelig heteroseksuell i media.

– Tradisjonelt har fotballmiljøet vært homofobt. Måten Beckham blir portrettert i mediene bryter med hvordan fotballstjerner tradisjonelt har blitt framstilt, sier Langeland.

Beckham har kanskje gjort det mer legitimt for menn å være opptatt av moter og kosmetikk.

Den retroseksuelle mannen

Samtidig som metroseksuelle menn for alvor spredde seg rundt i norsk populærkultur rundt 2005–2006, kom det en motreaksjon.

De retroseksuelle er alt de metroseksuelle ikke er, og de lengter etter en tid da menn var menn. Retroseksuelle menn dyrker kameratskap og øldrikking.

De bryr seg ikke om klær og kosmetikk. Mens den metroseksuelle ønsker å bli sett, vil ikke den retroseksuelle ha oppmerksomhet.

Den metroseksuelle liker oppmerksomhet fra homoseksuelle menn, mens den retroseksuelle er eksplisitt og utvetydig heteroseksuell.

Langeland ser på framveksten av retroseksualitet i populærkulturen på 2000-tallet som et tegn på søken etter trygghet.

Tilbake til det tradisjonelle

– Folk ser etter noen å klamre seg til. Før var en ekte mann en som Fridtjof Nansen, men hvem er han nå? Mange søker tilbake til det tradisjonelle, sier Langeland.

Konflikten mellom den metroseksuelle og retroseksuelle mannen er en konflikt mellom en gammel og en ny type maskulinitet, peker han på.

I avhandlingen diskuterer han hvordan de to typene maskuliniteter opptrer parallelt i norsk populærkultur på 2000-tallet og hvordan de bryter med og mot hverandre.

Referanse:

Langeland: Fra metro til retro? Maskuliniteter i norsk populærkultur på 2000-tallet. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Stavanger. Desember 2014.

Ikke alle flytter til byen fordi det er trendy og attraktivt. Byens innbyggere har mange forskjellige hverdagsliv, behov og ønsker, ifølge Heidi Bergsli.

Hun har sammenlignet byutviklingen i Fjordbyen i Oslo med prosjektet Euromediterranée i Marseille. Den franske lovgivningen regulerer byutviklingen mer enn i Norge. Det gjelder også boligmarkedet. Prosjektene i Marseille har dessuten mer offentlig styring, og resultatet blir et større sosialt og kulturelt mangfold enn i Fjordbyen, som er preget av at markedet har fått mye friere tøyler. 

– Fjordbyen legger ikke til rette for det sosiale mangfoldet. Om de kommunale målene og visjonene for Fjordbyen ble fulgt opp, ville utviklingen også treffe en større del av lokalbefolkningen, sier Bergsli.

Hun er tilknyttet Sosialforsk og Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

- Stenger folk ute

Et viktig mål for Fjordbyen er å åpne opp mellom fjorden og byen til glede for hele Oslos befolkning.

Bergsli mener byutviklingspolitikken i for stor grad er innrettet mot å skape attraktivitet for de med penger, turister og ledende næringer.

Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsavhandlingen sin, der hun har intervjuet eksperter, byråkrater, politikere og folk i kultursektoren i begge byene. I tillegg har hun studert plan- og strategidokumenter, og observert utviklingen og bruken av byutviklingsområdene, samt deltatt på politiske møter og folkemøter.

– Byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden, tar lite hensyn til sosialt og kulturelt mangfold, mener hun.

Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, så mener forskeren at symbolske barrierer i design og arkitektur er effektive i å skape skiller mellom hvem som inviteres inn eller ei.

Akkurat som Tjuvholmen, planlegges Bjørvika med eksklusivt design, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker, som også virker ekskluderende. Bergsli mener at offentlige myndigheter har et ansvar for å tilrettelegge for flere varierte tilbud i Fjordbyen.

– Som for eksempel et kulturhus for og med barn og ungdom. Vi burde få flere gratis småskalatilbud, i tillegg til restauranter og kafeer som treffer ulike aldre og lommebøker, sier hun.

Høye boligpriser

Bergsli stiller også spørsmål til boligpolitikken i Fjordbyen. Hun viser til at boligprisene i Fjordbyen er så høye at det blir en forholdsvis ensidig befolkning.

Bystyret vedtok at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være rimelige utleieboliger.

– Men tomtene er for dyre. Her har ikke bystyret satt makt bak kravet, sier hun.

– For Oslo generelt burde vi ta tilbake den sosiale boligpolitikken. Det bør ikke være slik at kjøpekraften alene bestemmer hvem som har rett til å bo i byen, mener hun.

Bydeler mister attraksjoner

Hun har også studert hvordan kultur og byutvikling kobles i dagens bypolitikk. Den innebærer å flytte store kulturinstitusjoner, slik som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, fra andre bydeler i Oslo til signalbygg i Fjordbyen.

På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika, mens andre bydeler mister kulturattraksjoner, uten at det er bestemt hva som skal skje med de forlatte bygningene.

Utviklingen er en del av en turiststrategi. De store kulturattraksjonene samles på ett fat, som Operaen, Munch-museet, Astrup Fearnley, nye Deichmanske og Nasjonalmuseet. Lett tilgjengelig, perfekt servert til turistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler.

– Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen, hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch-museet på Tøyen, er det på et sted som har mye forskjellig å by på, sier Bergsli.

Hun er redd for at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mangfoldet. Overraskelsene.

– Dette mener jeg er viktige aspekter ved byen. Med dagens byutvikling strømlinjeformes byen gjennom et design som ikke vitner om kreativitet, men heller om å følge trender for hva attraktivitet skal være og for hvem.

- Ikke plass til industriarbeidere og håndverkere

Som en konsekvens av Oslos ønske om å tiltrekke seg de høyt utdannede og den såkalte kreative klasse, frykter Bergsli at det vil bli mangel på folk med yrkeskompetanse i byen. 

– Oslos politikere ønsker å tiltrekke de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne og de kreative arbeiderne. Men et bysamfunn trenger mennesker som har ulike former for utdanning og kvalifikasjoner, sier Bergsli.

– Når det i flere sentrale fora fremmes at det er de høyt utdannende som har den største verdien for Oslo, bygger det en identitet for Oslo som mange ikke vil kjenne seg igjen i. Og siden alle føringene om at den kreative kunnskapsbyen må utvikles for å skape konkurransedyktighet, får yrkesfag lav status.

– Kanskje mangler ungdom incentiver og rollemodeller som kan motivere dem til å velge denne retningen, sier hun. 

Høyere utdanningsnivå

I Norge går annenhver elev i videregående opplæring på en yrkesfaglig linje, men i Oslo er det snart bare hver fjerde som velger en yrkesutdanning. Og andelen synker, ifølge tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune.

I 2008 søkte 37 prosent av Oslo-elevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde 28 prosent det samme. 

Bergsli får støtte av førstelektor Halvor Spetalen, som forsker og underviser på yrkesfaglærerutdanningen ved HiOA.

– Det er ikke uventet at færre søker yrkesfag i Oslo enn landsgjennomsnittet. Dette har noe med det generelle utdanningsnivået og strukturen i nærings- og arbeidslivet i Oslo-regionen å gjøre, sier han.

I et relativt todelt arbeidsmarked er det på den ene siden et stort innslag av ufaglært arbeidskraft i servicenæringene. På den andre siden er det et stort innslag av attraktive jobber i privat og offentlig sektor med krav om høyere utdanning. I et slik marked oppleves yrkesutdanning som mindre nødvendig for å kapre attraktive jobber, forklarer Spetalen.

En slik struktur betyr at rollemodellene til svært mange ungdommer i Osloregionen har et høyere utdanningsnivå enn i områder der over halvparten av ungdomskullet søker seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

Spetalen mener at dette, sammen med at yrkesfagene generelt har lavere status enn studiespesialisering, påvirker ungdommers valg av utdanningsprogram i Oslo. 

Referanser:

Heidi Bergsli. Doktorgradsarbeid i Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Heidi Bergsli. Kulturledet byutvikling i Oslo og Marseille. Arkitektnytt. Vol. 10.2010.

Både kosthold og kroppsstørrelse holder seg i stor grad stabilt gjennom de første sju leveårene hos norske barn.

Det viser to studier som har sett på betydningen av stabilitet i matvaner og kroppsstørrelse i barneårene. Gener påvirker overvekt og fedme i barneårene, men miljøet rundt barna betyr også mye. 

– Flere tidligere studier viser at foreldrenes overvekt er en viktig risikofaktor for overvekt hos barnet. Dette så vi også i våre analyser. Særlig er mors overvekt av stor betydning, sier Anne Lene Kristiansen.

Hun er postdoktor ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).

Å få til et sunt kosthold tidlig, er viktig, viser studien. Særlig for barn av foreldre med overvekt og fedme.

Stabile matvaner i barneårene

Statistikken, basert på spørreskjemasvar fra over 9000 mødre, taler et tydelig språk: Det skjer få endringer i kostholdet hos norske barn de første sju leveårene.

– Barn som allerede fra halvannet års alder spiser lite frukt og grønnsaker, er i stor grad de som også spiser lite frukt og grønnsaker ved sju års alder, sier Mona Bjelland, også hun postdoktor ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO.

– Et tilsvarende mønster ser vi for brus og saft med sukker. De som drikker mest ved halvannet års alder, er også de som drikker mest ved sju års alder, sier Bjelland.

• Les også: Hvem skal få oss til å spise sunnere?

Resultatene er tydelig knyttet til sosiale forskjeller. Barn av mødre med lav utdannelse spiser sjeldnere frukt og grønnsaker og drikker oftere brus og saft med sukker.

Men det er ikke sukkerbrus og saft som er problemet, for norske barn drikker lite av sånt de første årene.

Den største utfordringen ligger i å øke barnas inntak av frukt og grønnsaker.

Kroppsstørrelse

Det er ikke bare kostholdet som holder seg stabilt de første sju leveårene. Kristiansen så på kroppsstørrelsen hos barn ved fødsel og deretter ved ett, tre og sju år, og ser at også denne holder seg stabil.

Det er første gang vi får tall på kroppsstørrelsen til norske barn over tid. 

– Funnene bekrefter at norske forhold kan sammenlignes med internasjonale, sier Kristiansen.

• Les også. Slik endrer vi på usunne matvaner

Resultatene er også viktige sett i sammenheng med Bjellands funn:

– Vi vet at et kosthold med lite frukt og grønnsaker, kombinert med et daglig inntak av sukkerrike drikker over tid, kan øke risikoen for å utvikle overvekt og fedme, sier Bjelland.

– Derfor er det viktig med forebyggende og helsefremmende tiltak.

Kosthold i barnehagen

De to forskerne jobber i dag sammen i et prosjekt som de håper kan bidra til å løse noen av de viktige utfordringer de ser i kostholdet til små barn

– Barnehagene har et stort potensiale i det å være en viktig arena for å fremme et sunt kosthold blant små barn, slik at sunne vaner etableres tidlig, sier Kristiansen.

• Les også: Hjernen kan trenes til å like sunn mat

– Barnehagen kan også bidra til å utjevne de sosiale forskjellene vi ser i kostholdet til små barn i dag, i og med at et stort flertall av barn under skolealder går i barnehagen, legger Bjelland til.

Studien skal foregå blant barnehagebarn i Vestfold fra 2015 til 2017. Målet er å finne frem til effektive og kunnskapsbaserte tiltak som øker inntaket av grønnsaker blant barna.

Referanser:

Kristiansen m.fl: Tracking of body size from birth to 7 years of age and factors associated with maintenance of a high body size from birth to 7 years of age  – the Norwegian Mother and Child Cohort study (MoBa), Public Health Nutrition, november 2014, doi: 10.1017/S1368980014002419. Sammendrag

Bjelland m.fl: Changes and tracking of fruit, vegetables and sugar-sweetened beverages intake from 18 months to 7 years in the Norwegian Mother and Child Cohort Study, BMC Public Health, august 2013, doi: 10.1186/1471-2458-13-793.

To små griser leker rundt føttene på mastergradsstudent og trener Anastasija Popova i et laboratorium ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Adamstuen i Oslo.

En av dem løper umiddelbart til et avlukke i laboratoriet. Her vet grisen at det venter godsaker hvis de trykker på en bryter, etter at et lydsignal er spilt av.

Grisene Åse og Olga er midt i et intensivt treningsprogram, og er med i et pilotforsøk på NMBU.  Pilotforsøket skal legge grunnlaget for en måte å måle hvordan grisene har det, og hvilket humør de er i.

Forskerne er blant annet interessert i å se hvordan grisen reagerer på lyden. Dette kan kanskje avsløre grisens indre liv: Har den det bra?

Om grisen har det bra eller ikke, kan kanskje ha noe å si for et viktig dyreveldferdsproblem, nemlig halebiting.

Se video av treningen fra pilotforsøket under. I første omgang tester bare forskerne ut hvordan grisene skal trenes, hovedforsøket med mange flere griser skal begynne til neste år.

Dette er del av et stort forskningsprosjekt som kalles FareWellDock, som har ambisjonen om å finne tiltak mot halebiting, slik at europeiske bønder i flere land skal slutte å amputere grisehaler. Forskningsprosjektet foregår i mange europeiske land, hvor Norge også deltar.

Halekupering skjer ikke i blant annet Norge, Sverige eller Finland.

Halebiting

Halebiting er et av de største velferdsproblemene i dagens svineproduksjon, skriver Animalia i en brosjyre om halebiting.

Halebiting er ganske enkelt når en gris biter en annen gris hardt i halen, i verste fall kan halen bites helt av.  Dette er naturlig nok smertefullt for grisen, og kan koste bransjen dyrt.

Dette er såkalt unormal atferd, og ville griser i naturen vil ikke bite hverandre i halen på denne måten. Dermed er dette et problem som har oppstått med industrialisert landbruk.

Grisen vil kanskje få åpne sår på halen, som igjen blir infisert. Infeksjonen kan spre seg til for eksempel skjelett, blod eller lunger, og i noen tilfeller kan ikke grisen bli til mat på grunn av infeksjonene.

Rundt 30 000 griser, ca. 2 prosent av alle som skal slaktes i året i Norge, må undersøkes på grunn av halebiting. Et lite antall av disse har såpass mye infeksjoner at de må fjernes fra produksjonen.

Sannsynligvis er det også flere tilfeller, siden grisene som er hardest rammet blir avlivet på gårdene før de sendes til slakting.

Kupering

For å få en viss kontroll over halebitingen, er det vanlig å kupere grisenes haler. Det vil si å amputere av en del av grisens hale. Da får grisen en liten halestump som kan være svært øm og sår, som gjør grisen mer oppmerksom og var for sin egen hale.

Dette blir gjort i de fleste land i Europa, bortsett fra Norge, Sverige og Finland.

­– Det er egentlig ikke lov i EU, men hvis du kan dokumentere at halebiting er et problem, og har satt i gang andre tiltak for å få slutt på det, kan du kupere  hvis det er behov, sier Bente Fredriksen, spesialveterinær i Animalia.

– Vi ser allikevel at det gjøres rutinemessig i mange europeiske land.

Prosentandelen med griser med halesår i Europa er omtrent lik som i Norge, selv om de kuperer haler.

– Norge og Sverige er i en særstilling i Europa når det kommer til grisens dyrevelferd.

– Hvis en hadde sluttet med halekupering i Europa, og ikke gjort noe med grisenes miljø ville de nok hatt mer halebiting, sier Fredriksen.

Hvordan grisen har det i dagliglivet er en risikofaktor for halebiting.

Hva ligger bak?

– Det er svært komplekst, og det er mange faktorer som sannsynligvis forårsaker halebiting, sier Janicke Nordgreen, forsker ved Animal Welfare Research Group, NMBU, og FareWellDock i Norge.

Det nye forskningsprosjektet leter etter årsakene til halebiting. Det finnes allerede mange anbefalinger for hvordan bønder skal motvirke halebiting, som å gjøre grisebingen mer interessant for grisene.

Griser har en naturlig tendens til å rote rundt i jorda og lete etter mat, så halm eller noe som kan aktivisere grisen blir anbefalt som tiltak. Grisene bør også ha nok plass til å spise og drikke, og det bør ikke være for mange griser på et tett område.

Hvis de ikke har dårlig tilgang på aktiviteter, lever grisene i et såkalt fattig miljø, som er en risikofaktor for halebiting.

– Det kan også være at noen griser får smaken på blod, og vil fortsette å bite andre, forteller Andrew Janczak, prosjektleder for FareWellDock ved NMBU.

Janczak og Nordgreen forteller også om griser som plutselig biter, uten noen tilsynelatende grunn. Disse grisene bør fjernes fra de andre med en gang.

Fôrmengde og –type og ventilasjon i bingen kan også spille en rolle for halebitingen.

Mange av de potensielle årsakene skal undersøkes av andre forskergrupper i andre land som også er med i prosjektet.

Griser kan også lide av sykdommer, for eksempel luftveisinfeksjoner.

– Sykdom ser ut til å være en risikofaktor, sier Janicke Nordgreen.

Sykdom kan kanskje gjøre grisen gretten og dårlig, noe som kan føre til at den blir offer for halebiting, eller begynner å bite selv.

Deprimerte griser

– Hvis grisen er litt smådårlig kan det påvirke grisens humør, og endre hvordan de samhandler med de andre grisene. Det kan være at dette øker sjansene for at de blir halebitere, sier Nordgreen.

– Hvis grisen er på sitt dårligste vil den kanskje trekke seg unna og være enda mindre responsiv til de andre grisene. Dette kan være en risiko for å bli offer.

Janicke Nordgreen og prosjektleder Andrew Janczak ved NMBU skal prøve å undersøke denne hypotetiske sammenhengen mellom sykdom og halebiting.

Er glasset halvfullt eller halvtomt for grisen?

I en serie forsøk skal grisenes humør og sosiale oppførsel undersøkes. Noen av grisene i forsøket skal gis en kortvarig infeksjon som vil aktivere immunsystemet, og gjøre grisen akutt syk.

– Etter seks timer er grisen frisk igjen, forteller Nordgreen.

For å se om grisens humør blir påvirket av sykdommen, trenger forskerne en eller annen måte å måle grisens indre liv.

Her kommer pilotforsøkene med grisene Åse og Olga inn, hvor selve metoden testes ut.

Grisene i forsøket skal etter hvert lære seg å skille mellom to forskjellige lyder. Den ene lyden signaliserer at grisen skal trykke på en bryter, og bli belønnet med én godbit.

Den andre lyden forteller grisen at den skal trykke på en annen bryter, og få fem godbiter.

Deretter skal det spilles en blandingslyd av disse to signalene for grisen. Spørsmålet er: Hvordan kommer grisen til å tolke lyden?

Vil grisen forstå lyden som at den skal få én godbit, eller flere godbiter? Hvis den er deprimert, kan det tenkes at den tolker lyden som at den bare skal få én godbit. Hvis den er mer lys til sinns, kan grisen tenke at den vil få flere godbiter.

– Dette kan kanskje si noe om hvordan grisene ser på livet, sier Nordgreen.

Humørsvigninger

I andre forsøk som også er en del av studien skal blodverdier og immunforsvaret også overvåkes for å se hva slags stoffer i blodet som er mest sentrale for at grisen endrer oppførsel, som følge av infeksjonen.

De 16 grisene som skal være med i neste del av forsøket skal  bo i par, hvor forskerne skal observere hvordan de forholder seg til hverandre. Parene kan for eksempel bestå av en frisk gris og en syk gris.

Forskerne tror ikke de kommer til å observere direkte halebiting, men håper på å kunne identifisere faktorer som kan lede til den dårlige oppførselen.

Pilotforsøket med Åse og Olga er først og fremst en måte å teste hvordan de skal trene opp grisene, og de virkelige forsøkene begynner til neste år. Prosjektet vil være ferdig i 2016.

Referanser:

FareWellDocks hjemmesider

Om Halebiting – Animalia

Kjøttets tilstand 2014

Kjøttets tilstand 2013

Mora til klovnefisken Nemo vert ete av ein Barracuda. Foreldra til Tarzan vert drepne av ein leopard. Dyr og menneske blir skutt og drepne i filmane Bambi og Peter Pan. Folk blir dolka i klassikarane Skjønnheten og udyret og Den lille havfruen.

Eksempla er mange, og born blir heilt klart eksponert for meir død enn foreldre som ser på dramafilmar, ifølge forskarar frå Canada og Storbritannia.

Dei fann at hovudpersonar i teiknefilm døyr tidlegare enn viktige karakterar i dramafilmar for vaksne.

- Animerte filmar for barn er fulle av mord og kaos, heller enn å vere ufarlege og milde alternativ til skrekk- eller dramafilmar, seier studieforfattarane Ian Colman og James Kirkbride, i ei pressemelding.

Dei fann at born som ser animert film oftare vert eksponert for drap, som inneber slag, våpenskot og dyr som angrip.

Studien er publisert i British Medical Journal.

Dobbel sjanse for død

Dei seier at død og vald kan verke ganske traumatisk på barna, og at påverkinga kan verke intens og vare lenge.

Forskarane har undersøkt 45 populære teiknefilmar heilt frå Snøkvit anno 1937, til fjorårets Frost. I tillegg har dei sett på 90 populære dramafilmar meint for vaksne publikumarar. Her inngjekk mellom anna Pulp Fiction, The Black Swan, The Exorcism og The Departed.

Dei fann at hovedkarakterane blant dei 45 animerte filmane har over dobbel så stor sjans for å døy, samanlikna med dei 90 vaksenfilmane. Dei luka vekk filmar der leiker, robotar og køyrety var hovudpersonar.

To tredelar av barnefilmane eksponerte død, medan berre 45 av dei 90 vaksenfilmane innehaldt dette. 

- Dropp starten av Nemo

Hovudpersonar, venner og familiemedlem av hovudpersonar, hovudskurkar eller nemesisar blir kategorisert som viktige personar.

Vel å merke er her nokre svakheiter. Mellom anna har ikkje forskarane studert alvorligheitsgrad og realisme hjå drapa i filmane. Dei har heller ikkje teke med drap og død som kan ha funne stad utanfor filmens handling.

For å nemne det så vert Nemo sin mor ete og drepen fire minutt, og tre sekund, inn i filmen Oppdrag Nemo. Forskarane anbefalar difor føresette å spole forbi dei første fem minutta dersom barn skal sjå filmen. Eller så kan mor eller far sitte ved sida av barna som ynskjer å sjå teiknefilmen.

Referanse:

Colman, Ian mfl: CARTOONS KILL: casualties in animated recreational theater in an objective observational new study of kids’ introduction to loss of life. The British Medical Journal (16. desember 2014). DOI: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.g7184

En liten løk har blitt bevart i et bronseskrin fra 700-tallet. Funnet er gjort på Bornholm og forteller oss mer om hvordan forfedrene våre oppfattet verden.

På Bornholm har arkeologer nå funnet den eldste bevart løken i Danmark. Den er 1300 år gammel og stammer dermed fra like før vikingtiden.

Funnet ble gjort under en utgraving ved Nørre Sandegaard, en gravplass fra yngre germansk jernalder. Løken lå sammen med et garnnøste i et lite bronseskrin som en kvinne hadde fått med seg i graven.

– Det er ikke en hel løk, bare skallet. Bronse inneholder nemlig kobbersalter, og de er ganske giftige, så sopp og bakterier har ikke klart å bryte det ned, forteller Peter Steen Henriksen, som er arkeobotaniker ved Nationalmuseet i Danmark.

Løk blitt oversett

Skrinet ble funnet for 30 år siden, men det er først nå forskerne har undersøkt innholdet nærmere.

– I forbindelse med nye utgravinger i området kom jeg i prat med en av arkeologene. Han kom på at han hadde dette skrinet liggende, og at ingen hadde sett nærmere på innholdet, forteller Henriksen.

Løken er nokså medtatt. Men forskerne kan konstatere at den tilhører en av tre slag villøk: skogsløk, villøk eller sandløk.

– Dette er ikke en dyrket løk. Den har vokst naturlig. Det vet vi fordi vi har sammenlignet den med moderne planter, sier Henriksen.

Skulle stagge onde ånder

Det store spørsmålet er hvorfor kvinnen tok med seg løken i graven.

– Det kan ha vært en slags møllkule. Men vi tror ikke det, sier Henriksen.

– Vi kjenner jo folketroen om at man kan drive vekk det onde – vampyrer – vekk med hvitløk. Og den forestillingen kan ha dype røtter i fortiden. Så kanskje løken har blitt brukt til det.

Arkeolog Mette Marie Hald forteller om bruk av løk fra jernalderen i Sverige.

Ved boplasser finnes det mange viltvoksende løk, noe som tyder på at de ble brukt av mennesker.

– Løk var viktig for å gi smak til maten, men har også hatt en rituell og magisk funksjon, sier Hald.

Hun er overbevist om at løk skulle avverge sykdom og ondskap. Det lille bronseskrinet derfor sannsynligvis en amulett.

– Løken, med sin kraftige lukt og smak, skulle sannsynligvis skremme onde ånder, sier Hald.

Nå vet vi når løk ble brukt

Den lille løken bidrar med kunnskap om hvordan forfedrene våre levde.

For når vi skal rekonstruere hverdagen så langt tilbake tid, har vi ikke pålitelige skriftlige kilder. Vi har bare sagaene og det arkeologene graver frem av jorda.

– Nå vet vi også at vi skal se nøye på andre bronseskrin, sier Peter Steen Henriksen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det er en kjent sak at julenissen, ifølge julemyten, leverer gaver over hele verden ved hjelp av hjelpsomme reinsdyr som trekker sleden hans med julegaver.

I det virkelige liv er imidlertid ikke historien like enkel, og villreinen møter barrierer som stenger for nødvendige trekkruter til beite og kalvingsområder. 

Avbrøt trekket

På Hardangervidda skaper spesielt trafikken hindringer for villreinen rundt juletider. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har i flere år overvåket villreinen på vidda med såkalte GPS-halsbånd, og målet er å studere hvordan Riksvei 7 påvirker Norges og Europas største villreinstamme.

For noen år siden oppsto det problemer for villreinen på selveste julekvelden.

– Vi fulgte tre ulike villreinflokker som nærmet seg Rv7 på julekvelden i 2004, og de oppførte seg slik reinsdyr ofte gjør i møte med veier. De avbrøt trekket og dyrene gikk en annen vei, sier Olav Strand, forsker i NINA.

Resultatet samsvarer med øvrige GPS-data fra forskningsprosjektet. Rv7 har i likhet med andre veier en negativ effekt på villreinen og fungerer som en barriere i et ellers sammenhengende fjellandskap.

Villreinen tilbakelegger store avstander på trekkruter for å komme fram til viktige kalvings- og beiteområder, men vei, jernbane, hyttebygging og lignende fører til at rutene blir oppstykket og leveområdene mindre.

Ofte stengt om vinteren

En metode som så langt har vært praktisert er å stenge veien midlertidig når flokker med reinsdyr nærmer seg og forsøker å passere. Villreinens bruk av nærområdene til Rv7 har siden 2003 blitt overvåket i et samarbeid mellom Statens vegvesen, Vegdirektoratet og Miljødirektoratet. I fjor vinter ble veien stengt av hensyn til villrein, da en flokk på cirka 1500 dyr var på trekk nordover.

– Ordningen med midlertidig stenging av Rv7 av hensyn til villrein er nå under evaluering og vi anbefaler at den videreføres, sier Strand. Han understreker samtidig at den vanskelig kan ses på som en god og framtidsrettet ordning.

Løsning i tunneler?

Det er ikke uvanlig at veien over Hardangervidda er midlertidig stengt om vinteren. Forrige vinter førte vanskelige værforhold til at veien var stengt eller hadde kolonnekjøring i 27 prosent av tiden mellom 1. november og 1. mai.

Forskerne påpeker derfor at en mulig løsning kan være å bygge tunneler, som vil virke positivt for både villreiner og bilister.

– Ved bygging av tunneler på utsatte plasser vil biltrafikken kunne kjøre over Hardangervidda i større grad enn i dag, samtidig som villreinflokkene får fritt leide mot nord, sier Strand.

Juletrafikken har forkjørsrett

I mellomtiden vil reinsdyrene fortsette å møte barrierer i fjellområdet, og spesielt ved juletider.

– I disse dager er det på nytt observert en større villreinflokk ved veien. Veien vil imidlertid ikke bli stengt av hensyn til reinsdyr i forbindelse med jul og nyttårshelgen, da denne perioden er unntatt for stenging av hensyn til juletrafikken, avslutter Strand.