Arbeidsminister Robert Eriksson ønsker å øke pensjonsalderen til 72 år i første omgang og deretter til 75 år. En slik endring vil påvirke rekrutteringen av nye professorer ved universitetene og vil kunne gi negative konsekvenser for unge forskere som satser på en akademisk karriere.

Mange av professorene ved universitetene arbeider i dag til de er 70 år og ikke få har et ønske om å fortsette den akademiske karrieren etter dette. I mange tilfeller samsvarer dette med et ønske fra arbeidsgiver om at professorene fortsatt bør ha en tilknytning til universitetet og forskningsmiljøet.

Vi har derfor mange professorer som fortsetter med en tilknytning etter 70 år og får posisjonen professor emeritus/emerita. Vedkommende hever pensjon, men har kontorplass og infrastruktur ved universitetet og fortsetter å bidra med forsknings- og undervisningsaktivitet. I noen tilfeller blir også personen lønnet i en gitt prosentdel. Professorstillingen derimot blir fristilt og en ny person får muligheten til å få en permanent posisjon ved universitetet.

Fast vitenskapelige ansatte i Norge har et sterkt stillingsvern. Det er sjeldne unntak at en professor blir sagt opp fra et universitet. Vi husker Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo hvor det endte med oppsigelse, men den påfølgende rettsaken viste hvor mye som skal til for å si opp en professor. Det ligger innebakt i en fast vitenskapelig stilling en akademisk frihet og mulighet til stor faglig selvstendighet i forhold til arbeidsgiver. Dette er en del av en langvarig universitetstradisjon.

William Osler argumenterte sterkt for aldersgrense på 60 år for professorer da han i 1905 sluttet som sjeflege ved Johns Hopkins medical school. Det var for å slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte. Etter hvert innførte amerikanske universitet og colleges aldersgrense. I 1986 klarte de å beholde aldersgrense da det ble et generelt forbud mot dette i et tillegg til Age Discrimination in Employment Act. Argumentet var igjen å sikre god rekruttering av unge og ikke minst sikre posisjoner for kvinner og minoriteter. Kongressen lot likevel unntaket gå ut på dato 31. desember 1993.

Opphevingen av aldersgrensen for professorer i USA medførte en økende andel professorer over 70 år. Det medførte naturligvis også en nedgang i faste stillinger for yngre forskere. Universitetene i USA har også redusert antallet fast vitenskapelige stillinger totalt de siste årene. Noen mener at den stadige økende andelen eldre professorer også bidrar til de økonomiske utfordringene ved mange universitet.

Det er ingen tvil om at mange av professorene våre er en stor og viktig ressurs for universitetene også etter oppnådd aldersgrense. Deres motivasjon til å fortsette med forskning og undervisning har medført at noen har blitt mer produktive som pensjonister enn som ordinære arbeidstakere fordi forpliktelsene til for eksempel administrative oppgaver har blitt mindre. Derfor har vi stor glede av dagens muligheter til fortsatt tilknytning og nyte godt av bidragene fra de mest erfarne og ofte mest kompetente vitenskapelige ansatte ved fakultetet.

Jeg er likevel skeptisk til å øke pensjonsalderen. Jeg tror at erfaringene fra andre land har vist at det kan gå ut over rekrutteringen til faste stillinger for unge lovende forskere. I USA er det stadig en diskusjon om at aldersgrense bør gjeninnføres. Jeg tror også at økt pensjonsalder vil gi endrede arbeidsvilkår for professorer i 60-årene. Det er ingen tvil om at vi tidvis har gitt professorer på slutten av karrieren noe mer tilpassede arbeidsoppgaver som for eksempel mindre undervisning, men slike tilpasninger kan bli vanskeligere hvis en stadig økende andel av de vitenskapelige ansatte blir i 70-årene.

Vi har ved fakultetet vårt vært liberale i å ansette nye professorer 1-2 år før stillingene har blitt ledige for å sikre en god overgang for virksomheten. En økt pensjonsalder vil dermed bidra til å binde stillingsprioriteringene i flere år fremover siden vi ikke har forutsatt en økt pensjonsalder.

Selvfølgelig vil vi kunne håndtere en økt pensjonsalder, men jeg skulle gjerne sett at vi fikk en nærmere diskusjon om hva det vil innebære for de unge forskerne våre, før vi gjør endringene. I USA fikk universitetene et unntak i begynnelsen og vi bør i alle fall se på pensjonsalderen i en samlet vurdering av hvordan ulike stillingsgrupper håndteres på universitetene og om en slik endring vil bety endret stillingsvern på sikt.

Noen synes den er ekkel, fiskerne elsker den og den er i hvert fall viktig for bonden. Forskere ved Bioforsk har funnet mye spennende når de har gravd i jorda og sett etter meitemark de siste årene.

– Vi har blant annet sett på innholdet av plantenæring i avføringa fra meitemark og sammenliknet det med jord på samme dyp og samme sted, forteller forsker Reidun Pommeresche ved Bioforsk Økologisk.

I avføringen, som på fagspråket kalles kast, fant forskerne høyere innhold av viktig plantenæring, både nitrogen, fosfor og kalium, enn i jorda rundt.

Stormeitemark spiser mest planterester på overflaten, og det høye næringsinnholdet i avføringen er ikke overraskende.

Gråmeitemark, som er den vanligste arten i norsk dyrka jord, spiser helst jord med omdannet plantemateriale, som husdyrgjødsel og nedpløyde planterester.

– Derfor forventet vi ikke så næringsrik gjødsel fra gråmeitemarken, sier Pommeresche.

– Dette viser at også i norsk pløyd jord som domineres av gråmeitemark, kan meitemarkskit være en viktig naturlig kilde til plantenæring, sier hun.

Holder på vannet

Det er ikke bare som gjødselprodusent at meitemarken kan være viktig. Med klimaendringer og økende ekstremvær er det viktig at nedbøren kan trekke raskt ned i bakken, slik at jorda ikke renner ut i bekker og hav. God jordstruktur er også viktig for å holde på vann og næringsstoffer.

– Med den mengden meitemark vi fant i våre jorder, kan hele 22 kilo med jord per kvadratmeter ha gått gjennom markmagen i løpet av en sesong.

Dette tilsvarer 22 tonn med jord per dekar, eller vekten av tre store traktorer.

– Etter at jorda har vært gjennom en meitemarkmage er organisk materiale og jord blandet på en unik måte og jorda har fått en god grynstruktur, sier forskeren.

God struktur på jorda dannes i et samspill mellom planterøtter, mikroorganismer og meitemark. En jordklump med god grynstruktur og med kuleforma aggregat holder mye bedre på vannet. Jord med god struktur og mye jordliv vil kunne fungere som en svamp når det regner. Og vannet i slik jord vil komme plantene til gode i lengre tørkeperioder.

Ulike oppgaver

I Norge har vi flere ulike arter meitemark som alle er nyttige på sitt vis. For eksempel er gråmeitemark vår viktigeste jordspiser som «pløyer» og løsner matjordlaget.

De dype permanente gangene som stormeitemarken lager, er veldig viktige for å drenere luft og vann ned i jorda. Er jorda pakket, vokser mer enn halvparten av planterøttene i meitemarkganger.

Alle meitemarkene kan jobbe ute i jorda under svært fuktige forhold, og noen er aktive ved temperaturer helt ned mot tre varmegrader.

Levende matjord

Fylkesagronom Øystein Haugerud i Buskerud, leder prosjektet «Levende Matjord». Han mener at erkjennelsen om at jordlivet er viktig for matproduksjonen, ikke har vært tilstrekkelig til stede i landbruket, rådgivinga eller i forskning og utdanning på svært mange år.

– De siste 20–30 årene har det vært lite eller ingen satsing på dette, sier Haugerud.

Han mener matjorda har blitt sett på som et ståsted for planter og at den har blitt behandlet deretter.

– Matjorda er en levende organisme som deg og meg og har sin produktive tålegrense, sier han.

– Degraderer vi det levende livet i jorda, både i forhold til antall arter, biologisk mangfold og balansen mellom artene, vil vi få problemer på sikt.

Haugerud mener at en del av årsaken til den vedvarende avlingsnedgangen i for eksempel grovfôr, kan skyldes lite liv og biologisk mangfold i jorda.

Humusregnskap

Haugerud er glad for at gardbrukerne i enkelte områder i Buskerud har tatt initiativet til å lage et regnskap for humus og organisk materiale i området de driver i. Da kan en se hvordan jorda utvikler seg over tid.

Humus er sentralt i oppbygginga av jordstruktur, og har stor betydning for å gjøre jorda egnet for plantevekst.

Humus kan absorbere vann tilsvarende 80–90 prosent av sin egen vekt, og betyr mye for å hindre uttørring på tørkesvak jord.

– Dårlig jordstruktur og manglende jordliv er en av årsakene til at mye jord i verden går ut av produksjon, sier Haugerud.

Både Haugerud og Pommeresche mener vi vet altfor lite om humusdannelse og det viktige livet i jorda. Kunnskap om jordliv kan bli avgjørende for matproduksjonen i framtida, tror de.

FN har annonsert 2015 som Det internasjonale jordåret. Dette håper Haugerud og Pommeresche medfører masse aktiviteter knyttet til jord, både i Norge og i hele verden.

Norge har tredoblet importen av poteter de siste fem årene. Salget av norske poteter har stupt med over 30 prosent.

Årsaken er i stor grad at forbrukerne vil ha poteter som ser pene ut, og som ikke er for store. Bama og Gartnerhallen innførte derfor strengere sorteringskrav i høst. Det betyr at poteter som ikke holder mål når det gjelder utseende, ikke vil bli solgt i butikkene.

Dette utløste en rekke protester blant forbrukere og bønder, blant annet gjennom Facebook-gruppen «Stygge poteter – ja takk».

Målet for norsk potetproduksjon er at 80 prosent av potetene som blir solgt i 2077 skal være norske.

Hvorfor er norske poteter så stygge?

Feil på poteten kan ha fysiske årsaker, men også skyldes bakterier og sopp som fører til alt fra fullstendig råtne poteter til poteter med mindre delikat utseende.

I 2009 og 2010 sjekket forskere norske poteter for mulige skallsykdommer. Og de fant soppsykdommen sølvskurv i alle partier. Blæreskurv, vorteskurv og svartprikk ble funnet i 70-80 prosent av prøvene. Bakteriesykdommen flatskurv var til stede i over halvparten av potetpartiene.

– Klimaforskjeller er en av hovedårsakene til at disse soppene er mer utbredt på norsk potet enn på utenlandske. Samtidig bruker vi mindre kjemiske midler i produksjonen, sier prosjektleder Arne Hermansen, Bioforsk.

Sopp mot sopp

Et nordisk forskersamarbeid prøver nå å løse problemene med den svært utbredte sølvskurvsoppen. Sykdommen angriper poteten etter at den er høstet og gir overflateskader som av skjemmende sølvaktige flekker.

Den kan også gjøre at poteten ser skitten ut, og at den tørker ut under lagring.

– Vi har testet ut flere såkalte biokontrollagenter for å hindre utvikling av potetsykdommer under lagring. En av disse, en sopp, ser veldig lovende ut, sier May Bente Brurberg ved Bioforsk.

Soppen er tidligere godkjent for bruk mot andre skadeorganismer, og avgir ingen giftstoffer så langt forskerne kjenner til.

– Foreløpige analyser av genuttrykk hos potetknoller som har blitt behandlet med soppen og smittet med sølvskurv, tyder på at den blant annet trigger plantens naturlige forsvarsrespons. Vi er svært spent på resultatene fra dette forsøket, sier Brurberg.

Ren og blank

Poteter har vært en viktig del av norsk kosthold i 250 år. Rotknollen har de siste årene fått et ufortjent dårlig rykte. Forskere skal prøve å øke norske poteters konkurransekraft.

– Norske poteter taper i konkurransen mot importpoteter blant annet fordi forbrukeren foretrekker mindre poteter som koker fortere og er enklere å tilberede på andre måter, forklarer Eldrid Lein Molteberg, også fra Bioforsk.

– Dessuten er kvaliteten på skallet blitt viktigere. Forbrukeren krever at poteten ser delikat ut – med skallet på.

Forskerne definerer skallkvaliteten gjennom hvor godt skallet sitter, mengde skurv, farge og blankhet. Målet er at poteten skal se penest mulig ut når den tas opp av jorden om høsten og deretter behandles og lagres slik at den holder seg godt.

I fjor startet en serie med feltforsøk med sortene Asterix og Mandel for å finne flere svar på hvordan jordkvalitet og klima påvirker utseendet på poteten.

– Resultatene fra fjorårets feltforsøk viste stor variasjon i skallkvalitet innenfor hver jordart, og vi kan foreløpig ikke si at en jordart gir penere poteter enn andre. Lettleire ga generelt noe mer melne poteter enn silt og sand.  Resultatene fra årets feltforsøk vil være klare i mars, sier Molteberg.

Bakterien kan ha sovnet for over tusen år siden – for å bli vekket til live en dag du står og lager mat.

Vekker du bakterien som kanskje sovnet mens Harald Hårfagre var konge i Norge, får du trøbbel.

Resultatet kan bli kvalme, oppkast, magesmerter og diaré.

To gode råd

Matforskere ved NMBU Veterinærhøgskolen har to gode råd:

• Har du laget ris eller pasta og får noe til overs som du vil spare til neste dag for å varme opp igjen? Vær forsiktig! Lar du maten bli stående i romtemperatur til neste dag, kan bakterier som gir matforgiftning ha våknet og formert seg. Og obs! De kan da ha dannet giftige stoffer som ikke blir borte ved neste oppvarming. Løsning: La først maten kjølne og dampe av seg. Sett så maten raskt i kjøleskapet.

• Pass på temperaturen i kjøleskapet ditt. Den skal være 4 grader eller kaldere. Er du usikker, kjøp et lite termometer som du legger i kjøleskapet.

Tåler det meste

– Sporedannende bakterier er fellesbetegnelsen på en gruppe veldig fascinerende bakterier, forteller matforsker Hilde Mellegård.

– Disse bakteriene er i stand til å gå inn i en sporetilstand der de kan sove i tusener av år, helt uten å ta til seg næring eller vann.

Bakteriesporene kan tåle tørke, stråling, kraftige desinfeksjonsmidler og antibiotika. Og du kan koke dem. Alt sammen uten at de dør.

Sammen med kollegene Marina Aspholm og Lotte S. Arnesen forsøker Mellegård nå å finne svar på hva det er som gjør at disse bakteriene er så ekstremt overlevelsesdyktige.

Og hva er det som plutselig får dem til å våkne på kjøkkenet ditt?

Overlever dessverre koking

De færreste er trolig klar over hvor farlige det kan være å spise pasta eller ris som først er kokt – og deretter lagret over lengre tid ved romtemperatur

Her er forklaringen: Ris og pasta inneholder relativt store mengder bakteriesporer som overlever kokingen. Når disse sporene spirer og vokser ut, danner enkelte bakterier et varmestabilt giftstoff (toksin).

Setter du produktene i kjøleskap – eller i alle fall under 6-8 °C – er du trygg.

Bacillus cereus, Bacillus subtilis, Bacillus licheniformis og Bacillus pumilus er de latinske navnene på fire av disse farlige skapningene.

Tornerose-bakteriene kan vi for enkelhets skyld kalle dem.

Oppdaget av nordmann

Det var den norske veterinæren Steinar Hauge, som senere ble professor på Veterinærhøgskolen, som i 1947 fastslo at Bacillus cereus kunne være årsaken til diaré.

I 1997 klarte japanske forskere å fastslå strukturen på giftstoffet som disse bakteriene er i stand til å danne. Samme år ble det første dødsfallet beskrevet. Det var en 17 år gamme gutt fra Sveits som spiste pasta som hadde stått lagret flere dager på kjøkkenbenken, og som ble forgiftet selv om han hadde varmet opp produktet før han spiste det.

Nå forsto man også hvorfor toksinet tåler temperaturer på hele 120 °C og pH-verdier fra 2-12. Det siste forklarer hvorfor magesyren vår ikke klarer å gjøre kål på giften.

For noen år siden var det ikke helt uvanlig at gjester ble alvorlig syke etter å ha spist ris på Kina-restauranter. I dag kan du regne med at alle i restaurantbransjen som lager mye ris, vet at den ikke må lagres ved romtemperatur utover noen timer.

Men i private husholdninger er dette langt mindre kjent.

Sporedannende bakterier

Botulisme-bakterien (Clostridium botulinium) har du kanskje hørt om. Den finnes i jord og kan gjøre blant annet rakfisk til skummel mat. Kanskje har du også hørt at du ikke bør gi honning til barn under ett år, på grunn av den samme bakterien.

Lar du melka stå til over holdbarhetsdatoen så den tykner og blir sur, så er det som regel også sporedannende bakterier som står bak.

Matindustrien er veldig klar over problemene med disse sporedannende bakteriene, som finnes over alt rundt oss. Ved institusjoner som sykehjem og barnehager, der mange kan bli syke, må man også passe seg for sporene.

Men du må også tenke på dette ved matlaging hjemme på kjøkkenet ditt.

Sporedannende bakterier finner du nemlig i produkter som pasta og ris. To produkter du trolig har stående hjemme i kjøkkenskapet.

Hvorfor våkner de?

Men hva i all verden er det som gjør at disse bakteriene kan sove seg gjennom Tornerose-søvnen sin i så fryktelig mange år, for en dag bare å våkne og skape trøbbel?

Finner forskerne i Oslo et godt svar på dette, kan de gjøre det lettere å sikre trygg matbehandling.

­– En ting vi vet er at disse bakteriene danner sporer når de opplever at forholdene rundt dem ikke er gode, forteller Marina Aspholm.

– Og vi ser at en av mekanismene som gjør at bakteriene våkner kanskje så lenge som tusen år senere, i all hovedsak er lik i ulike sporedannende bakterier. Det handler om reseptorer hos bakteriesporene som varsler de om at det er på tide å våkne, sier kollega Hilde Mellegård.

– Nå er øyeblikket kommet hvor de skal bli til noe.

Forskningen de to driver er både grunnforskning og anvendt forskning, som utfyller og drar nytte av hverandre.

Høytrykksbehandling er en ny metode

Matindustrien lager stadig mer ferdigmat. Mat du enkelt skal kunne varme opp. Industrien er selvfølgelig redd for å selge deg mat du kan bli syk av.

En metode som har vist seg effektiv for å ta knekken på Tornerose-bakteriene, er å varme opp maten til en temperatur som man ser får dem til å begynne å våkne fra søvnen. Deretter senker man temperaturen en stund, for å lure bakteriene til å bli ordentlig våkne. Før man varmer opp maten akkurat så mye at bakteriene dør. De våkne bakteriene tåler nemlig ikke å bli oppvarmet.

Nok en metode som kommer er høytrykksbehandling.

– Høytrykksbehandling er veldig i vinden nå. Høyt trykk er nemlig også en måte å få bakteriene til å våkne på, mens en påfølgende varmebehandling dreper de våkne bakteriene.

– Dette kan være en mer skånsom matbehandling. Den kan gjøre at mer av næringsstoffene i maten beholdes og at maten smaker bedre.

Høytrykksbehandling er ennå ikke tatt i bruk rutinemessig av matindustrien i Norge. Men kjøper du for eksempel spansk serranoskinke, er den trolig behandlet slik.

– I forbrukssamfunnet er kunden konge. Men når kunden blir misfornøyd, kan makten gi seg farlige uttrykk, sier Nicklas Salomonson på Högskolan i Borås.

Spyttes og dyttes

Han har forsket på negativ kundeoppførsel i svensk kollektivtrafikk og hvilke strategier som de ansatte bruker for å møte vanskelige og potensielt farlige kunder. Mange fortalte om trusler, trakassering og vold.

«Et vanlig eksempel i dag er jo at du blir spyttet i ansiktet. Det er vel passasjerene som kjenner seg dårlig behandlet fordi de må gjøre opp for seg. Så svarer de med å spytte noen i ansiktet (…) og det er ganske vanlig å bli dyttet.»

Sitatet kommer fra en 29 år gammel konduktør som Salomonson har intervjuet. Arbeidsmiljøproblemet er stort, konstaterer han.

Tar av navneskiltet

– Dette blir slitsomt i lengden, og innebærer økt stress for personalet. Det finnes dem som forteller at de tar av seg navneskiltet av frykt for å bli forfulgt hjem etter jobb, forteller Salomonson i en pressemelding.

– Spesielt bemerkelsesverdig er det at så mange av hendelsene som de intervjuede forteller om, handler om «vanlige» passasjerer, det vil si der oppførselen ikke skyldes alkohol, narkotika eller åpenbare personlighetsforstyrrelser, sier han.

Det finnes mange måter å reagere på slike kunder på. Noen velger å overse truende kunder. Andre satser på en mer autoritær linje.

– Det kan fungere iblant, men det kan også hisse opp stemningen og få motsatt effekt av den ønskede, sier Nicklas Salomonson.

Vanskelig å møte alles behov

Trusler, vold og trakassering i kollektivtrafikken har vært kjent i lang tid. Men hvorfor akkurat her? Ifølge Salomonson er en av grunnene at en storskalaløsning som massetransport av mennesker gjør det vanskelig å møte individuelle krav. Det er uunngåelig at dette kolliderer med forestillingen om at «kunden har alltid rett». Kunder som er vant til å diskutere seg frem til løsninger for eksempel i butikken, finner ikke samme mulighet på bussen eller toget til å påvirke sin egen situasjon.

– Bransjer med tekniske systemer i stor skala og komplekse reguleringer er eksempler der kunden ikke i like høy grad kan regne med tilpasninger på indivinivå. Det gjør at man som kunde kan føle seg maktesløs og derfor begynne å protestere. Enkelte går da over grensen, fastslår den svenske forskeren.

Likt i Norge

Førstesekretær Dag-Einar Sivertsen i Norsk Transportarbeiderforbund konstaterer at de nordiske landene er temmelig like på dette området.

– Årsakene kan være veldig sammensatte. Men det vi ofte opplever er at det skyldes rus eller psykisk sykdom. Det som skjedde på Valdresekspressen i fjor, er et godt eksempel på hvordan det kan ende med katastrofe, sier Sivertsen.

Han har sittet i en arbeidsgruppe som har sett på tiltak for å redusere risikoen for ran og vold i kollektivtransporten.

Kontantfritt

– Selskapene har relativt gode rutiner. Mantraet er at du skal prøve å trekke deg unna situasjonen, men i mange tilfeller klarer du ikke det, og da må du begrense skaden så langt det lar seg gjøre, sier Dag-Einar Sivertsen.

Han ønsker seg å få inn mer om håndtering av truende situasjoner i opplæringen av yrkessjåfører. – Samtidig er det en balansegang: Vi ønsker ikke å gi inntrykk av at yrket er utrygt og at det er et problem å være yrkesutøver i kollektivtrafikken, sier han.

Kontantfri kollektivtrafikk er sannsynligvis det tiltaket som kan få bort flest trusler. – I hvert fall fra dem som planlegger å true for å få penger. Men det tar ikke hele bildet, og virker ikke mot blind vold fra den som ikke liker trynet ditt eller er forbannet for ett eller annet, sier Sivertsen i Transportarbeiderforbundet.

Referanse:

Nicklas Salomonson og Markus Fellesson: Tricks and tactics used against troublesome travelers – Frontline staff’s experiences from Swedish buses and trains, Transportation Business & Management 2014, doi: 10.1016/j.rtbm.2014.04.002

Sammendrag

Ifølge Etisk Råd står vi overfor et dilemma: Skal vi gi forskerne tilgang til pasientdata, i folkehelsens og samfunnsøkonomiens navn? Eller skal vi prioritere privatlivets fred?

I dag kan man ikke bestemme selv om forskerne skal ha adgang til helseopplysningene sine. Men opplysningene blir flere og mer detaljerte i fremtiden, og ifølge Etisk Råd er det noe som må vurderes.

– Det er en intervensjon i folks liv å bruke private helseopplysninger. Derfor bør enkeltpersoner kanskje gi sitt samtykke, sier Thomas Ploug, formann for Etisk Råds arbeidsgruppe om helsedata. Ploug er professor ved institutt for kommunikasjon ved Aalborg Universitet.

– Man kan også argumentere for at mer data vil gi mer kunnskap og bedre behandling av pasientene. Vi bør debattere disse dilemmaene.

Avspeiler den danske samfunnsmodellen

Mye dansk forskning er såkalte registerstudier.

Det er lagret svært mye data om helsen til enkeltpersoners helse i Danmark, noe som gjør denne typen forskning mulig. Og det skal vi være glade for, mener Mads Melbye, professor i epidemiologi ved Statens Serum Institut:

– Helseforskningen i Danmark er unik. Den avspeiler den danske samfunnsmodellen, hvor alle bidrar. Vi har samlet inn data i mange år og fulgt millioner av dansker i flere generasjoner. Det gjør forskningen vår enormt troverdig, sier Melbye.

– Dansk helseforskning er unik. Registerstudier fra Danmark har svært høy troverdighet. Det er ikke noen hull i dataene som gir usikkerhet.

Skandaler ødelegger tilliten

Det har imidlertid vært flere skandaler knyttet til helsedata i det siste. Statens Serum Institut har politianmeldt syv leger og en sykepleier for å snoke i bekjentes medisinbruk. Hele 90 000 helsearbeidere har adgang til opplysningene om folks sykdomshistorie og medisinbruk.

Etisk Råd mener dette er bekymringsfullt, siden det kan svekke tilliten til helsevesenet.

– Det sier seg selv at tilliten til systemet er avgjørende for at det kan fungere. Det har vært en del skandaler de siste årene, og det blir bare flere og mer detaljerte databaser, sier Thomas Ploug.

Kan se genene dine

Et av de nyeste initiativene på området er Danmarks Nationale Biobank. Det er en samling biologiske prøver – som blod, urin og biter av navlestrenger – som folk har avgitt til sykehuset eller legen.

Forskerne kan blant annet bruke materialet til å undersøke genene våre og se etter sammenhenger med ulike sykdommer. Mads Melbye poengterer at det vil føre til betydelige fremskritt innen behandling av en lang rekke sykdommer.

Opplysninger selges videre

Danmarks National Biobank åpnet i 2012. Ifølge Mads Melbye muliggjør det en type forskning som den farmasøytiske industrien etterspør.

Dermed er prosjektet til nytte for både samfunnsøkonomien og folkehelsen, forteller han.

– Adgang til disse dataene vil være en hjelp for forskningen, noe som vil komme folk flest til gode. Og industrien kan bruke kunnskapen til å skape vekst og arbeidsplasser, sier Melbye.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Vi starter med juleværet: NASAs satellitt Terra passerte over Skandinavia på første juledag, og bekreftet det alle kunne se hvis man var ute på spasertur: Et nydelig vintervær på Østlandet.

Men nå lar vi satellittene ligge for i dag. Jeg har nemlig tenkt å skrive om noe helt annet.

Min far og sjakken

Min far ga meg ikke så mange råd på livets vei. Jeg husker egentlig bare disse to:

1. Finn deg en jobb du liker!
2. Hold deg unna religion, politikk og sjakk!

Jobben min er fin, den. Og selv om klimadebatten og satellittmålingene i blant synes å berøre både religiøse og politiske strenger, så er jeg nok temmelig talentløs både som forkynner og politiker. Men så var det dette med sjakk, da …

På fattern’s farsside skulle man jobbe og drive idrett: Fotball, bandy, løping og ski. Min farfar var smed på jernbanen, og var en av dem som stiftet Lillestrøm Sportsklubb (LSK) i 1917.

Folkene på fattern’s morsslekt var litt annerledes: Der var huset åpent, og det ble spilt sjakk døgnet rundt. En onkel av min far ble faktisk norgesmester i lynsjakk i 1954.

Min far hadde nok sett venner og slekt spille bort altfor mange timer ved sjakkbrettet, timer som han mente kunne vært brukt til å bygge landet i stedet. Men det var i en annen tid, og Norge hadde bare verdensmestre på ski og skøyter.

Terje og sjakken

Selv om jeg ikke har spilt noe særlig, så har jeg alltid vært interessert i sjakk. Jeg husker kald-krigsdramaet rundt kampen mellom Bobby Fischer og Boris Spasskij på Island i 1972, og jeg kjøpte et ordentlig sjakkbrett for å se på partiene i den VM-matchen mellom Karpov og Kortsjnoj  som ble spilt på Filippinene. Som matematikkutdannet ung forsker var det veldig interessant å se hvordan datamaskinene etter hvert begynte å mestre sjakkspillet. Jeg har fortsatt Carl Ebeling’s ”All the Right Moves – A VLSI Architecture for Chess” (MIT Press, 1987) stående i bokhylla. Og jeg husker godt den dagen jeg tok med meg en av FFI’s første bærbare Toshiba PCer for å la den gamle norgesmesteren få prøve seg mot et sjakkprogram. 

Vel, enten det nå er et meget forsinket ungdomsopprør – eller erkjennelsen av at jeg som 57-åring trolig har passert mitt beste som fotballspiller, bordtennisspiller eller Holmenkollstafettløper – så skjedde det noe i sommer: Jeg kjøpte meg en iPad, lastet ned noen sjakk-apper, kjøpte noen sjakkbøker, og meldte meg inn i Lillestrøm Sjakklubb.

Ikke overraskende har det blitt mye juling ved sjakkbrettet i høst, både fra maskiner og mennesker. Men framover går det:

Så får vi se etter hvert hva som flater ut først: Global temperatur eller min sjakk-rating?

Fortsatt god jul til leserne.