«Det er ikke så viktig med skogfinnene. Og jødene er det jo ikke så mange av.»
«Jeg synes ikke vi har lært noe om andre minoritetsgrupper i det hele tatt. Jeg visste ikke at de gruppene fantes en gang!»
Ungdomsskoleelevene som sier dette er intervjuet om undervisningen i samfunnsfag og religion.
Elevene opplever nasjonale minoriteter som romani (tatere), kvener og skogfinner som irrelevante, viser en ny studie om framstilling av minoriteter i lærebøker og undervisning.
– Den manglende interessen og kunnskapen er slående, sier sosiolog Arnfinn Haagensen Midtbøen, en av forskerne bak rapporten.
Han jobber ved Institutt for samfunnsforskning, som sammen med Høgskolen i Oslo og Akershus har gjort undersøkelsen på oppdrag for Utdanningsdirektoratet.
Mener kunnskapen er lite viktig
Vi har fem grupper i Norge som er regnet som nasjonale minoriteter: romani (tatere), rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.
Midtbøen ble overrasket over hvor enstemmige elever og lærere var om hvor lite viktig det er å lære om dem.
– Samtidig omtales disse minoritetene knapt i bøkene. Det tyder på en generell marginalisering av disse gruppene, noe som legger sterke føringer for hva lærerne underviser om, sier han.
Kunnskap om nasjonale minoriteter er læreplanmål for videregående skole, men ikke for ungdomstrinnet. Elevene skal likevel ha lært om dem på barneskolen.
Ingenting om dagens jødehat
Men nasjonale minoriteter, med unntak av jøder, er sjelden nevnt i lærebøkene. Og når jødene er omtalt, handler det først og fremst om historiske hendelser som Holocaust, ikke om dagens situasjon.
– Det står ingenting om antisemittisme i Norge i dag, sier Midtbøen.
Direktøren for HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter), Guri Hjeltnes, mener vi må lage nye lærebøker.
En undersøkelse utført av HL-senteret i 2011 viste at 12,5 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot jøder, og at 26 prosent mener jøder ser på seg selv som bedre enn andre.
Elevene som ble intervjuet i Midtbøens undersøkelse var klar over at jøde er et skjellsord i mange skolegårder. Flere sa at jødenes situasjon var mer relevant enn de andre nasjonale minoritetene.
– Undervurderer historien
Forskerne undersøkte hvordan minoriteter ble framstilt i alle lærebøker i samfunnsfag og religion i ungdomsskolen og videregående skole.
I tillegg snakket de med lærere og elever om undervisningen i disse fagene. Til sammen intervjuet de 27 elever og 18 lærere ved fire skoler i Oslo, og en på Vestlandet. Studien kan med andre ord ikke si noe om hva norske elever og lærere generelt mener.
I intervjuene forklarte lærerne den manglende interessen for å undervise om nasjonale minoriteter med at de trodde dette var lite relevant kunnskap for elevenes liv.
– De mente elevene ikke var interesserte i det. Temaet måtte være aktuelt, og noe elevene kunne identifisere seg med. Man skulle ikke tro at det var kriterier for undervisningen i historie og samfunnsfag, sier Midtbøen.
– Hvis lærerne ikke fokuserer på den historiske diskrimineringen av nasjonale minoriteter, som flere av gruppene preges av fremdeles, blir det å undervurdere og underkommunisere en viktig del av historien vår, sier han.
Lærerne kan ta grep
Midtbøen mener lærerne kunne gjort noen grep for å gjøre kunnskapen om de nasjonale minoritetene mer relevant for elevene.
– Oppskriften er ikke nødvendigvis å skrive mer om hver enkelt gruppe, men å trekke paralleller mellom ulike typer minoriteter og oppøve eleven i maktforståelse. Hvordan er det å tilhøre en minoritet, og hva kan måten de blir behandlet på føre til?
– Hvis læremidlene hadde utrustet lærerne med et bredere perspektiv på forholdet mellom etniske grupper og opplevelsen av å stå utenfor, tror jeg lærerne kunne løftet blikket til elevene, sier han.
En annen forklaring lærerne ga på at nasjonale minoriteter havnet nederst i bunken, var at det var mye pensum å gå gjennom.
– Lærerne fokuserer på temaer som de selv synes er morsomme og relevante, og som vekker elevenes engasjement, sier Midtbøen.
– Billig poeng
Nettopp det at det er mange store temaer som skal læres på liten tid, kjennetegner samfunnsfagene og religionsfaget, mener professor i samfunnsdidaktikk Kjetil Børhaug.
Han har bare lest sammendraget av studien, men har flere kritiske spørsmål.
– Forskerne leter etter én ting, og overser helheten i fagene. Samfunnsfaget og RLE er allerede overbelastet, fagene er små og skal handle om så mye, sier Børhaug, som er professor ved Universitetet i Bergen.
– Ingenting er lettere enn å gå inn i en lærebok og finne ut at det står for lite om et tema. Du kan ta for deg alt fra klima til ulikhet, og finne at det er for enkelt framstilt. Det er et litt billig poeng, sier han.
Lite om mange temaer
Børhaug er ikke så opptatt av om kvener eller skogfinner er godt representert i bøkene. Han mener vi må gjøre en overordnet vurdering av hva samfunnsfaget skal være.
– Vi må spørre oss hva vi skal fortelle om samfunnet. Da er det ikke sikkert at det er viktigere å fortelle mer om jødehat enn om for eksempel klasseforskjeller, som det også står lite om.
– Utdanningsdirektoratet har bestilt rapporten. Har myndighetene feil fokus?
– Det er stort behov for mer kunnskap om hvordan de ulike fagene utformes i lærebøker og praksis, slik sett er dette en interessant rapport. Men det blir feil å si at vi må putte inn mer om akkurat minoriteter, når man kunne gjort det samme med omtrent alle temaene.
– Er det ikke bekymringsfullt om elevene knapt lærer noe om kvener, skogfinner og andre nasjonale minoriteter?
– Jeg vil heller spørre: Ut fra hvilke kriterier er det bekymringsfullt?
Bevisstheten om at noen grupper er lite til stede i lærebøkene, kan føre til at det blir skrevet mer om dem. Børhaug tror det er tilfelle med samene, som er mye omtalt.
– Men om behovet for å markere noen grupper får for stor plass, kan det gå på bekostning av andre deler av læreplanen, sier han.
– Bøkene definerer faget
For noen år siden studerte Børhaug samfunnskunnskapsbøker som blir brukt i ungdomsskolen.
Han fant at det flerkulturelle samfunnet i stor grad var løftet fram som tema.
– Lærebøkene kjennetegnes av en sterk vilje til å redefinere hva norsk kultur er nå, som en blanding mellom ulike kulturer, sier Børhaug.
Midtbøen fant også at det flerkulturelle samfunnet ble diskutert, men at det handlet lite om dagens situasjon for de nasjonale minoritetene.
Børhaug mener det er vanskelig å skylde på lærebøkene når lærerne antar at nasjonale minoriteter står fjernt fra elevens hverdag.
Likevel ser han at skolebøkene kan påvirke hva de opplever som relevant.
– I en krevende hverdag er nok bøkene ofte den rammen lærerne forholder seg til. Det er læreplanen som er bindende, men bøkene som i stor grad definerer hva faget blir i praksis.
Ikke hverdagsrasisme
Det er også lite hverdagsrasisme i norske skolebøker. Fokus er på de ekstreme tilfellene av rasisme gjennom historien, som apartheid og rasesegregering i USA. Dermed blir ikke temaet rasisme noe elevene kan relatere til egen hverdag.
I intervjuene fortalte elevene nemlig om flere opplevelser av utenforskap som Midtbøen og de andre forskerne ikke ville nølt med å kalle diskriminering eller hverdagsrasisme. Men ungdommene mente det ikke fantes rasisme på skolene deres.
Også andre forskere har funnet at ordet rasisme kan bli for stort når nordmenn snakker om hverdagserfaringer. Men Midtbøen mener det er interessant at det er et så stort sprik mellom innholdet i skolefagene og elevenes opplevelse av eget liv.
– Hadde lærebøkene framstilt rasisme på en annen måte, kunne elevene kanskje fått verktøy til å sette ord på erfaringene sine, sier han.
